Velg dildoer, vibratorer og buttplugs i solide, vaskbare, hudvennlige materialer som silikon, hardplast eller glass.
Velg oppladbare vibratorer, ikke batteridrevne.
En dyr leke eier masse billig skit. Myke, billige plastmaterialer som gele og gummi er uten innholdsfortegnelse og inneholder alt fra spesialavfall til mykningsmidler, i tillegg til at de smelter, brekker og er vanskelige å holde rene. Gå for kvalitet når du kjøper nytt. Bruk kondom med kjipe leker du allerede har.
Det finnes masse gode økologiske glidemidler hvis du vil velge grønt.
Les anmeldelser på Internett. Hvis alle skriver at leken du vurderer å kjøpe går i stykker på null komma svusj, er den ikke et godt miljøvalg.
Det kjipe er at hele miljøperspektivet i artikkelen om grønne sexleketøy har forsvunnet, og alt handler om hvorvidt det er nok flatater, en miljøgift, i gele-leketøy til at de er skikkelig helseskadelige. Antonsens syn kan oppsummeres med at vi ikke må skremme folk, og at leketøy av dårlig kvalitet ikke skal skade deg hvis du bruker det «en gang i uka».
Bortsett fra at jeg misliker «ikke skrem forbrukeren, de kunne risikere å ikke kjøpe produktet»-stilen Kondomeriet viser, er avsporingen om flatater kjedelig. I tillegg blir jeg litt paff av at Kondomeriet oppererer med en onani-normal for lekene sine. Jeg tror ganske mange kan finne på å onanere mer enn én gang i uken…
Uansett: Miljøartikkelen handler først og fremst om hvorfor du bør kjøpe kvalitetsleketøy som er vaskbare og varer lenge – argumenter som er like relevante enten det er miljøgifter i leketøyet ditt eller ei.
Det beste rådet om du vil ha lavbudskjettsleker er å kjøpe kondomer i tillegg og bruke det som medtode for å holde lekene rene. Ta på ett kondom når du skal bruke leketøyet, bytt når du skal bruke det på en eventuell partner og legg det i skuffen med et kondom over, så blir det ikke så ekkelt.
Dette er råd du godt kunne fått med mye av det de selger på Kondomeriet, siden mange billige vibratorer og «fitter på boks» til menn er et herk å vaske uansett. Problemet er vel strengt tatt at Antonsens budskap i artikkelen er «kjøp leketøy, det er ikke så farlig og damene vet nok ikke hva de snakker om».
Siden sexleketøy er litt show, not tell, har jeg laget en videosnutt hvor jeg viser frem et eksempel på hva jeg mener er lite miljøvennelig puleutstyr. Videoen er laget i huj og hast siden den stakkars leken skulle på lesbeparty og var på vei ut døra. Bær over med Virrvarrs klønete formuleringer, hm? Det er tross alt mitt første videoblogginnlegg:
Jess, lavkvalitets batterisluker i gele med masse mekanikk inni som gjør den vanskelig å vaske. Uansett: Selv om Kondomeriet sier at lekene deres ikke er giftige om du bare bruker dem ukentlig, har de ingen gode svar på hovedpoengene i miljøartikkelen.
Noe av det som er fint med Kjensli sin nettbutikk, er at hun har full deklarasjon på alt hun selger. Kondomeriet har ofte påskriften «Deilig dildo!» og ikke noe mer. Beklager, men jeg ville ikke kjøpt «Deilig mat!» uten innholdsfortegnelse heller. Selv om ikke maten var direkte giftig.
Journalisten.no hadde en artikkel i går om hvordan bloggere stjeler bilder uten å kreditere fotografen eller å si hvor de har bildene fra. Artikkelen inspirerte meg til å skrive en liten guide til bildebruk og kreditering, også som et ledd i det å bli flinkere til å kreditere fotografer selv.
Først: Hotlinking vs å lagre bilder lokalt:
La oss ta utgangspunkt i at du er Wordpress-bruker. Når du legger ut bilder har du to muligheter – en bildeknapp (eller img-tag) hvor du kan legge inn lenken til et bilde, og en knapp for å laste opp bilder fra maskinen din og plassere i innlegget. Hvis du skal bruke et bilde fra noens nettside eller blogg, regnes det som høfligst å laste ned bildet til seg selv før du bruker det.
Hvorfor? Fordi hotlinking til et bilde gjør at den som har lastet opp det opprinnelige bildet til sin nettside, må betale for den ekstra trafikken og bruken av båndbredde det koster at du snylter på bildet. Enten du fant bildet via google-image-search og ikke aner hvem som har laget det eller har lyst til å bruke et av Buster sine bilder som dekorasjon til et dikt du legger ut på bloggen, er det høfligst å ikke hotlinke. Trykk «save image as» og last det ned.
Unntaket er sider som Flickr, som tåler ekstratrafikken ved hotlinking, og som gjerne oppfordrer til å poste bilder på denne måten. Grunnen? Når du hotlinker til noens bilde, kan de bestemme om de vil at du skal vise bildet eller ei. Hvis du bruker et Flickr-bilde og ikke krediterer fotografen, kan de enkelt fjerne bildet fra blogginnlegget ditt.
Det å lagre bildet lokalt gjelder også hvis du planlegger å bruke bilder uten lov, som fotografier fra avisartikler. Hvis du laster ned bildet og gir det et annet navn før du legger det ut, er det mindre sjanse for å bli oppdaget. Den beste løsningen er å maile avisen eller fotografen og spørre om lov, men hvis du skriver noe i huj og hast er det ok bildepirat-skikk.
Her finner du gode, lovlige illustrasjoner:
Ja, det finnes andre måter å finne bilder til blogginnleggene på enn bildesøk på Google og hotlinking av bildene i nettavisene. Mange talentfulle fotografer og illustratører lisensierer bildene sine under Creative Commons-lisens istedenfor under tradisjonell Copyright, og gir deg dermed muligheten til å bruke bildene deres fritt på bloggen, så lenge du sier at du har det fra dem.
Dette er bilder som ber om å bli brukt, så du kan se på prosjektet om å bruke lovlige bilder i bloggen som noe mer positivt enn å unngå å gjøre noe kriminelt: Du bruker arbeidene til små, ivrige kunstere istedenfor å reprodusere fra de store gutta, som Scanpix.
Her er en samlig nettsteder du kan finne illustrasjonsbilder til fritt bruk:
Wikimedia Commons har bilder, filmer, illustrasjoner og lydklipp du kan dele, bruke og modifisere fritt. Siden nesten alle illustrasjonsbilder på Wikipedia er Wikimedia Commons betyr det at du finner illustrasjonsbilder til alt fra molekylstrukturer til kjente personer her.
Flickr gir deg muligheten til å bla gjennom bilder etter hvilken Creative Commons de er lisensiert under.
Stock.xhng er en stor fotoside der du kan finne bilder du kan bruke lovlig og gratis, både til bloggillustrasjoner, webdesign, bakgrunnsbilder og mye mer. De har også bilder du kan modifisere og få bruke til kommersielt bruk. Anbefalt av PeterAndreJ
Dreamstime er også et godt sted å finne gratis bilder du kan bruke fritt, anbefalt av Greylady Hun har forresten et innlegg om samme problemstillingen idag, også.
Getty Images er også et alternativ når du leter etter bilder du ikke behøver å betale for som du kan bruke lovlig. Kristin Storrusten tipset meg om denne.
MorgueFile har høyoppløsningsbilder til fritt bruk – her ble jeg tipset over twitter av Nina Eide.
Når du finner Creative Commons-lisensiert arbeid, støter du på en rekke symboler og symbolkombinasjoner det kan være greit å vite betydningen av:
Attribution:
Dette symbolet betyr «Attribution», som igjen betyr: Bruker du dette åndsverket, må du si hvor du har det fra.
Share Alike:
Share Alike betyr: Du kan dele dette åndsverket så fritt du vil, så lenge alle andre får ha samme rettigheten når du gjør det. Hvis du skriver et dataprogram, og så har Windows lyst til å bruke det, har de ikke lov til det, med mindre alle andre har like stor rett til å dele det og bruke det som de hadde. For eksempel.
Non-commercial:
Du får lov til å bruke dette åndsverket om det ikke er til kommersielt bruk. Enkelt og greit.
No derivative:
Dette symbolet betyr at du ikke kan basere nye verker på et eksisterende åndsverk under denne lisensen.
Som regel bruker de fleste som lisensierer verkene sine under Creative Commons med mer enn én lisens. Alt som står skrevet og tegnet på Revolusjonært Roteloft er under en Attribution Non-Commercial No Derivatives -lisens. Det betyr at alle kan kopiere det jeg lager for ikke-komersielle formål så lenge de sier at de har dem fra meg. Å endre tekster og bilder jeg har laget er ikke greit.
Hva slags lisensiering har du på bloggen din? Har du noen form for copyright eller lisens i det hele tatt? Har bloggsystemet ditt copyright på innholdet ditt?
Noe av det kjipeste med å gå til legen rett etter at jeg flyttet for meg selv, var at alle legebesøkene mine endte opp med sukking og stønning om hvorfor jeg ikke har fått medisin mot denne lidelsen før. Som den gangen, sommeren 2007, hvor jeg fikk epilepsiannfall på Outland for første gang på mange år og deiset innom en bokhylle før jeg gikk i bakken.
Jeg har noen vage minner om en ørefik, en ambulansetur og en alvorlig samtale med en nevrolog. «Hva slags epilepsimedisin er det du har pleid å stå på?» Lommelykt i øye. To fingre opp og ned foran ansiktet. Og jeg bare «Eeeeeh….» Legen lister opp en rekke legemidler i et forsøk på å være hjelpsom. Kanskje jeg stod på $pille eller $annen_pille? «Nei,» sier jeg. «Jeg stod på sånn…sånn…sånn homeopatmedisin.»
Alle legebesøkene mine siden jeg flyttet for meg selv har artet seg på denne måten:
«Eh, vel, altså, jeg har blitt fortalt at jeg har en eller annen form for diabetes, men det kom fra samme kvantemedisineren som sa at jeg først og fremst var allergisk for mobiltelefonstråling….Kan du ta en blodprøve, kanskje?»
«Ja, jeg er plattfot. Nei, jeg har ikke tatt prøve av bindevevet. Nei, jeg har ikke tatt noen ganganalyse. Jeg har vært hos …helseeurytmist.»
«Jeg hører dårlig, skjønner du. Ja, jeg hadde mye mellomørebetennelse som barn. Neeei, jeg skulle visst ha operert inn dren, men så gikk vi til homeopat istedet.»
Sånn kan vi fortsette i det uendelige. En del mennesker synes det er helt fantastisk å gå til alternativ behandler. Ja, det koster det hvite ut av øyet, men du får jo snakke så leeenge!
Og hvis du tilfeldigvis skulle være en hysterisk mor som har eksakte vrangforestillinger på hvordan barnet ditt lukter når det har feber og at dette mååå være et symptom og legen alltid ser dumt på deg når du nevner det, så vil homeopaten ta deg på alvor. Det er det som er jobben hans.
Den veldig intime, samtalende formen fungerer bare for et fåtall. Et bekjentskap av meg som ikke er så pratsomt ble anbefalt å oppsøke homeopat for de stive skuldrene sine. Da behandleren stilte spørsmålet: «Og hva slags avføring har du? Brunlig? Grønnlig?» var hun ute før du får sagt naturmedisin.
For folk med psykiske problemer kan homeopatbesøk være en utmattende og tilnærmet skadelig affære. Å bli tvunget til å fortelle om alt det kjipe som noen sinne har skjedd deg er litt kontraproduktivt når du faktisk har en del traumer i bagasjen og egentlig bare ville se om de kunne hjelpe deg med den dumme laktoseintoleransen. Jeg har fått ukvalifiserte råd om alt fra panikkangst til «substance abuse» til fine piller mot «det å være trist inni seg» gjennom oppveksten.
Alle homeopatbesøk har alltid artet seg på følgende vis:
Du svarer på tusen spørsmål og betaler fem hundre kroner. Du får en medisin, enten i form av vann på flaske eller små melkesukkerkuler. Du får beskjed om å kutte ut alle former for koffein, alkohol, mentol og kamfer i livet ditt.
Og nå vil jeg bli bedre? «Vel, først vil du bli verre og så vil du bli bedre. Blir du verre, så fungerer det, skjer det ingenting, må du komme tilbake og få en annen type medisin.» Det blir som regel verre. Heldigvis. Før det blir bedre igjen. Rart det der.
Du gjentar sirkelen.
Som liten var jeg nesten utelukkende vant til homeopatbesøk, og derfor var de få legetimene jeg var på en forvirrende affære. «Har du vondt her? Har du vondt der?», ingen spørsmål om hvorvidt jeg drømte om geiter eller hadde rykkninger i lillefingeren, om jeg fikk vondt når jeg hikket eller hadde søtsug etter middagen. Jeg hadde ikke legebesøk-kompetansen, rett og slett. Jeg var redd for å gå til legen. Jeg fikk det aldri riktig til.
I voksen alder begynte jeg å lese gjennom artikler om homeopati og hvorvidt det har noen effekt over hodet. Jeg har lært en god del, både om placeboeffekt, om at de fleste sykdommer går over av seg selv hvis du bare venter lenge nok og om hvordan det for mange kan bety en stor helsemessig påvirkning å få lov til å snakke skikkelig lenge om de diffuse smertene sine, ikke bare ta en sånn teit blodprøve.
Og likevel- for meg var det prinsippene homeopatien er bygget på som gjorde meg overbevist om at storparten av det medisinske tilsynet jeg har fått gjennom oppveksten var hundre prosent humbug. La meg forklare:
Homeopati for dummies:
1. Loven om likhet.
Homeopatmedisiner ble utviklet med et prinsipp om at stoff som fremkaller et sett symptomer hos en frisk person, vil helbrede en person som har de samme symptomene. Et klasissk eksempel er koffein mot søvnvansker – friske mennesker blir jo våkne av koffein.
I tillegg til den rare loven om at et stoff som gir mer av samme symptomene vil gjøre deg friskere, er ikke sammenhengen mellom ulike homeopatmidler og reelle symptomer så mye å snakke om. Jeg fikk f.eks kalsium som epilepsimedisin, fordi kalsiummangel visstnok skal forårsake tilsvarende spasmer. Naaaah.
2. Loven om forsterkelse.
Vanlige virkestoffer i homeopatiske medisiner er Belladonna og ulike former for slangegift – farlige stoffer som gir kraftige utslag når du får det i deg. Etter likhetsprinsippet bør de dermed være i stand til å kurere heftige symptomer. Ulempen er jo at de er giftige. Heldigvis har homeopatien løst dette problemet. Det er her homepoati går fra å være litt obskurt til å bli hylende festlig.
Jo mer fortynnet et stoff er, jo mer potent medisin er det. La oss si du får piller fra homeopaten din som er merket D200. D står for decimal, og betyr at medikamentet er utvannet 1 til 10. En del medisin, ti deler vann. 200 står for hvor mange ganger blandingen har blitt fortynnet og ristet. En del av greia med vannets hukommelse er nemlig at du skal riste mellom hver gang du blander. En rekke «sterkere» homeopatmedisiner er merket C200, C3000 osv.
Altså at de er utvannet med forholdet 1 til hundre og ristet og fortynnet flere tusen ganger. De sterkeste homeopatiske medisinene skal være så fortynnet at mengden vann det har blitt fortynnet med tilsvarer størrelsen på jordkloden.
I tillegg er middelet dryppet over melkesukkerkuler før du får dem i butikken, og som forskerne spør seg selv: Hvordan går virkemiddelet inn i melkesukkeret? Vannet fordamper jo bare! Generelt sett er virkestoffet i homeopatiske midler først og fremst til stede på etiketten på esken.
Moderne homeopater forklarer de fortynnede medisinenes virkning med at vannet som medisinen fortynnes i har egenskaper i seg til å «transportere» informasjon eller om du vil – en frekvens fra det opprinnelige stoffet utover i fortynningen. Dette fenomenet har blitt kalt «the memory of water».
Og nei, vitenskapen ikke finner noen form for bevis for at vannet skal ha noen hukommelse. Fet overraskelse. Personlig liker jeg innstillingen til denne kommentaren på et forum som diskuterer James Randis underholdende gjennomgang av homeopatiens mysterier:
If homeopathy were real, then it could be applied in reverse. I could create poisons with which to kill people simply by repeatedly diluting real medicines in water, then giving said dilution to my victim. And the best part: it would be completely untraceable! Brilliant!
Det pussige er at annenhver nordmann bruker penger på sukkerpiller dynket i fordampet vann med et og annet molekyl av virkestoff tilstede og tar det som medisin mot tidvis reelle plager.
På hovedsiden til Homeopatenes Landsforbund skriver de at de kan hjelpe deg med alt fra halsbetennelse og ufrivillig barnløshet til angst og depresjon. Men som psykologen min sa til meg, som en kommentar til enkelte pasienter som lurte på om de kunne få homeopatmidler isteden for psykofarmaka: «Vet du? Da tror jeg du får større lindrende effekt av en øl.»
Jeg får strenge spørsmål i kommentarfeltet om jeg er med i noen av demonstrasjonene som raser i Oslo disse dager. Svaret er nei. Ikke fordi jeg er motstander av demoer, fakkeltog, punktmarkeringer og åpne møter, men fordi Virrvarr + store forsamlinger ikke alltid går like bra om dagen. Jeg har vasket huset for Gaza. Eller noe i den stilen.
Nå skal ikke dette innlegget handle om hva jeg synes om å slå gamle folk fra indremisjonen som var så teite å ha med seg et Israelflagg i sentrum. Det skal ikke handle om politiets oppførsel mot demonstrantene. Det skal ikke handle om all aggresjonen Israels oppførsel vekker i folk rundt om.
Det skal ikke handle om hvordan molotovcoctails og tåregassregn tar oppmerksomheten bort fra lidelsene på Gaza, og gjør det vanskelig for mange å støtte en god sak og skremmer dem fra å gå i demoer siden. Det skal handle om hvordan folk bruker sosiale medier til å dekke opptøyene i Oslo sentrum.
Jeg har fulgt tidsskriftet Frontlinjer fra de var en liten fanzine som ble solgt på stiftelseslandsmøtet til Rødt. De har i tiden som har gått siden da bikket mellom å være nerdebladet for raddiser som vil skrive om hjertesaken ingen andre bryr seg om og venstresidas Se& Hør.
Men i det siste tror jeg de har funnet den perfekte kombinasjonen av direktejournalistikk og nettvirksomhet. Jeg har fulgt dem på Twitter gjennom alle demoene og opptøyene i Oslo, og kunnet lese sammendraget på nettsidene deres få timer etter at ting har skjedd.
Her er et utsnitt av hvordan twitterfeeden deres har sett ut idag:
Samtidig har denne artikkelen på Frontlinjer.no blitt lengre og lengre, og blitt oppdatert etterhvert som demonstrasjonen utviklet seg. De har også tatt bilder av demonstrasjonen og laget en ganske ekstrem billedspesial. Her kan du se demoen utvikle seg fra barn med jukseblod på klærne til et totalrasert McDonalds.
Mads Gilbert er blitt mest sitert på utsagnet «Vi lever i historieboka nå. Alle!» i forbindelse med bombingen av Gaza. Det gjelder også alt som har skjedd i Oslo sentrum de siste dagene, og aktivister og direktejournalister får dekket det på en ganske annen måte enn det tradisjonelt media kan.
Å sitte og få fortløpende oppdatering på hva som skjer når det skjer gir en helt annen nærhet og intensitet enn det selv tv-kameraer på stedet kan få til. Og siden alle har mobilen med seg, kan alle i prinsippet drive direktejournalistikk. Jeg tror vi vil få se mye mer av denne typen på-stedet-statusraporter fremover. Noen som vet om andre nordmenn som bruker Twitter til det samme?
SerendipityCat ber folk skrive noe om hvorfor de bruker Twitter og hva slags nytte de har av det. For deg som ikke har lekt med den lille, blå fuglen før: Twitter er en tjeneste der du forteller folk hva du gjør og leser hva andre gjør, i små oppdateringer på max 140 tegn.
På en måte kan du si at Twitter er en slags dynamisk utgave av statusoppdateringen på Facebook, der du selv bestemmer hvem sine oppdateringer du vil se og hvem som får se dine. Samtidig kan de 140 tegnene du får til rådighet brukes til mye mer enn å fortelle at du akkurat har spist frokost. En av invendingene til Twitter jeg har møtt oftest fra de som har lest om konseptet, men ikke brukt det, kan oppsummeres i denne Penny Arcade-stripen:
Hvorfor vil noen vite hva du gjør hele tiden? Hmm?
Jeg har funnet en del gode svar på det spørsmålet, og tenkte jeg skulle oppsummere de forskjellige, nyttige måtene å bruke en twitterkonto på:
Som RSS-leser:
Jeg har en plug-in som gjør at alle blogginnlegg jeg skriver automatisk går ut som Twitter-oppdateringer. Det gjør at alle som følger meg får beskjed når det er noe nytt på Roteloftet. På samme måte følger jeg nyhetskanaler, utelandske bloggere, journalister og tidsskrifter og får oppdateringene deres fortløpende.
Å følge Al-Jazeera sin Twitterkonto med Gazanyheter gir deg kjappe oppdateringer så fort ting skjer, samt linker til all nytt og relevant stoff. I tillegg deler folk lenker via Twitter hele tiden, og du kan få med deg nyheter og artikler som andre ser på.
Som redskap for stalking av din favorittkjendis:
Greit, de kommer nok ikke til å begynne å følge deg med det første, men oppdateringer som at «Neil Gaiman is very happy» gjør dagen min litt bedre. Enten du er fanboy, forelsket eller bare nysgjerrig – Twitter gir rom for å leve ut alle sidene av deg diskrét.
Som IRC og msn:
Twitter er like mye småprat og samtale enn den statiske beskjeden om å «si hva du gjør». Ved å sette @dendusnakkermed, kan du svare, spørre, tøyse og kommentere. Ved at folk du ikke følger snakker med folk du følger, skjer det at du begynner å legge til nye folk for å få med hele samtalen nesten av seg selv.
Det fine er at siden Twitter er nettbasert, logger du aldri «ut» og «inn» og må være tilgjengelig hele tiden på samme måte som du må være på en tradisjonell chat. Du kan ha opphetede diskusjoner med mange kjente og ukjente, men du kan også bare lese nyheter.
Som live mikroblogging:
Det hender at folk gjør spennende ting og twitrer det, også. Jeg vet om folk som liveblogger kulturarrangementer, konserter, debatter og demonstrasjoner. «Jagland prater piss. Folk sover.» «Nå bruker de tåregass!» «Publikum er fra seg!» Små, kjappe oppdateringer via mobilen når noe skjer gir en helt annen mulighet for å kommunisere hendelser enn det artikler og blogginnlegg kan.
Listen kunne nok vært enda lengre. Jeg tror at hovedgrunnen til at mange prøver Twitter og gir opp, er at systemet ikke er intuitivt når du oppretter en konto. Greit, du lager en profil. Greit, du skriver hva du gjør. Har du ikke begynt å følge noen, er det minimal sjanse for at noen følger deg, og twitringen din forsvinner ut i intet uten noen respons. Hvor er dynamikken og moroa, liksom? Slapp av, Roteloftet guider deg:
Hvordan komme i gang:
Skriv en kort, god presentasjonstekst om deg selv og last opp bilde. Link til bloggen eller nettsiden din, og oppgi det ordentlige navnet ditt. Folk som kjenner deg kommer til å søke på navnet ditt, ikke det kreative nicket, og folk som ikke kjenner deg kommer til å lese presentasjonsteksten.
Følg mange. Å følge folk på Twitter er ikke som å legge til venner på Facebook- du trenger ikke ane hvem folk er, du må bare være intressert i å lese hva de skriver. inn twitterkontoene til bloggere du leser, folk du kjenner, politikere du er enig eller uenig med og folk du kunne tenke deg å bli kjent med. De fleste får beskjed på epost når noen har lagt dem til, og sjekker ut profilen din. Vips, så er det noen som begynner å følge deg, også.
Oppdater, oppdater, oppdater. Sleng deg ut i samtaler, still spørsmål, del lenker. Å lage en twitterkonto uten å kjenne noen som har en twitterkonto er litt som å gå på fest alene – du er kanskje litt nervøs i begynnelsen, men det er masse folk der og alle vil prate.
Regn med at det tar litt tid før du kommer skikkelig i gang. Du kan ikke skrive én oppdatering og være trist fordi ingen la merke til den.
Du kan følge meg på Twitter her. Er du på Twitter? Hva bruker du det til?
Jeg har prøvd å skrive noe mer om Gaza flere ganger og gitt opp. Jeg leser nyheter, jeg leser blogginnlegg, jeg roter rundt i «Heia Israel!» og «Støtt Palestina!» facebookgrupper og twitter-kontoer, jeg blir invitert i flere demoer enn jeg har blitt det siste halve året. Og det er en del, siden jeg tross alt henger på ytterste venstrefløy. Jeg har måttet gi opp flere ganger. Jeg prøver å ikke blogge når jeg er sint, og jeg blir for sint. Derfor blir dette en anbefaling av en tegneserie istedet:
Hvis du er en av dem som nylig har blitt engasjert i det som skjer på Gaza, en av dem som synes konflikten er uoversiktlig og ikke forstår hvordan den begynte, hvis du er skeptisk til media sin dekking av blodbadet, hvis du er Israelvenn, hvis du er Palkom-medlem, hvis du bare vil skjønne litt mer av hva som skjer i verden akkurat nå, vil jeg anbefale at du leser Joe Saccos Palestine.
Joe Sacco er tegneseriejornalist. Nei, han skriver ikke om de nyeste tegneseriene. Han lager journalistiske reportasjer i tegneserieform. Han reiste i Palestina i 1991 og 1992, med utgangspunktet til en nyutdannet amerikaner som ville skjønne mer av en konflikt han hadde hatt problemer med å sette seg inn i.
Han forteller i et intervju at han først hadde tenkt på palestinere som terrorister og israelere som de rettmessige innbyggerne i det hellige land. Da han forsøkte å sette seg inn i konflikten og nyansere bildet sitt, fant han ut at mye av matriellet fra den andre siden også hadde et ganske sterkt propagandapreg.
There are two ways in which Palestinians are portrayed – as terrorist and as victim. sier Sacco i et intervju med Al Jazeera. Tegneseriereportasjen ble til fordi han ville undersøke saken, og fortelle en historie om palestinerene der de fikk være begge deler og hverken eller.
Tegneserien gikk som en serie på ni små hefter blant undergrunnstegneseriene i løpet av nittitallet, men kom ut på nytt i 2001 i en samlet utgave og med et forord av Edward Said.
Boken begynner med en gjennomgang av opprettelsen av staten Israel, en forklaring av det israelske lovverket, som gir enhver jøde rett til å bosette seg og bli statsborger og en oppsummering av hvordan vesten så på de mange hundre tusen palestinerne som bodde i det som skulle bli det hellige land.
For å kunne bygge en jødisk stat der det allerede var en lokalbefolkning, tvangsflyttet man de fastboende, forhindret dem i å ta jobb, forhindret dem i å drive med «konkurrerende industri og landbruk», forhindret dem i å bygge seg nye hus annet enn på anviste steder når deres gamle boliger ble tatt fra dem. Sacco skisserer forhistorien til flyktningeleirene han besøker når han portreterer dem i tegneserien.
Han beskriver folk som bor på tredje og fjerde generasjonen i strengt overvåkede leirer, hvis eneste arbeidsmulighet er lavtlønnede drittjobber i rene, israelske områder. Boken er et kaos av møter med mennesker, med idealister, realister, muslimer, katolikker og jøder. Med gamle menn som tvinges til å kutte ned olivenlunden de har brukt et liv på å gro fordi en gutt kastet stein på soldatene skjult bak noen av trærne, om butikker som går konkurs fordi ingen tør gå ut når gata er full av soldater, om jakten på en jødisk identitet i Jerusalem.
Sacco viser nyansene og enkeltpersonene i kaoset mellom demonstrasjonene, aksjonene og de jevnlige, plutselige arrestasjonene. Han skildrer antisemittismen, ambivalensen, klasseskillene og følelsen av å være fanget. Han skildrer vellykkede demonstrasjoner og god organisering, han skildrer dumme unger som kaster stein.
Han skildrer ekstreme jødiske grupperinger som knuser palestinske nabolag, han skildrer ekstreme palestinske grupperinger som prøver å knuse jødiske nabolag. Forskjellen ligger i hvor hardt angrepene blir slått ned på og hvor fort angrepene blir slått ned. Først og fremst handler boken om følelser og kaos, og en journalist sitt forsøk på å nøste noe mening ut av det.
Resultatet er intenst og svært lettlest. Boken er et utmerket kræsjkurs til konflikten, og en sterk menneskeliggjøring av begge sider. Den er oversatt til norsk, også. Det er nyttig lektyre mellom demonstrasjonene og diskusjonene. I tillegg er det en fantastisk tegneserie rent teknisk. Les, les, les.
Noen politiske kunstprosjekter trenger (nesten) ingen forklaring. Jeyoong Meyon har tatt bilder av barn fra USA, Søk-Korea og en rekke andre steder i verden sammen med alle lekene sine i henholdsvis rosa og lyseblått. Bildene taler for seg. Meyon sier at bildene både tar for seg kjønnstereotyper og forbruksmønstre. For det sjokkerende er ikke bare den harde farvekodingen på jenter og gutter, men også hvor mye stæsj småbarn faktisk har.
Før fryseboksen, oppvaskmaskinen og det elektriske strykejernet var det vibratorer på markedet. Redskapet som først og fremst forbindes med sexbutikker, begynte som dyrt, medisinsk utstyr. Hvordan kan dette henge sammen? Revolusjonært Roteloft tar deg med på en kjapp historietime. Dere som har lest Jenter som kommer har hørt det før, så bær over med meg:
Ordet «hysteri» kommer av det latinske ordet for livmor. Hysteri var en tidligere kjent kvinnesykdom, der symptomene kan oppsummeres med «en tendens til å lage trøbbel». Andre symptomer var stress, stive muskler, men også mer spesifikke ting som fuktig skjede, bankende kjønnsorgan og å være krevende og vanskelig i sengen.
Mens de hardeste tilfellene av «damer som lagde trøbbel» kunne risikere opphold på institusjon og i verste fall å få fjernet deler av livmoren, var den vanligste behandlingen en underlivsmassasje til kvinnen det gjaldt til «spenningen slapp taket og de fikk en utløsning». En orgasme, med andre ord. Den vanligste metoden var å få massert klitoris med olje av din lokale lege.
Europas første leger hadde et dårlig rykte blant befolkningen. Vanlige behandlingsformer var årelating og amputasjon, og folk stolte ikke nødvendigvis på legestanden. Dermed er det ikke så rart å forstå at kurering av lettere hysteri var en av de mer populære behandlingsmåtene.
De eneste som ikke var fullt så fornøyd var legene, som beklaget seg over hvor slitne de ble i armene av all underlivsmassasjen. Resultatet ble at de første vibratorene kom på markedet i viktoriatiden, markedsført som medisinsk nyvinning. Samtidig dukket det også opp en rekke hvilehjem som tilbø overklassens kvinner vibratorterapi. Det fantes vannpumpevibratorer, dampdrevne vibratorer og etterhvert elektriske vibratorer. Her er et utvalg bilder fra vibratorens første år:
En vannvibrator:
En tidlig reklame for vibratorterapi:
En tidlig, elektrisk vibrator fra legekontoret:
Gammeldags vibrator med en mengde munnstykker:
På begynnelsen av 1900-tallet begynte vibratorene å bli så billige å produsere at de ble solgt på postordre til husmødrene i Europa. De ble markedsført som medisinsk nødhjelp, terapi og «nødvendig utstyr i huset». Etterhvert fikk man også munnstykker som kunne festes på kraner, støvsugere og lignende utstyr. Her er et eksempel på en klassisk vibratorreklame:
Rundt 1920 begynte vibratorene å dukke opp i de første pornofilmene, og fikk plutselig et mer snuskete omdømme. Salget av vibratorer flyttet seg fra anstendige husmorblader til forhandlere som spesialiserte seg på pornografi. Dette er begynnelsen på den vibratoren vi kjenner idag.
Trenger vi vibratorer?
En del blir provosert når temaet sexleketøy kommer på banen. «Du trenger ikke bruke penger på å onanere. Du kan ha bra sex uten ekstrautstyr. Sexleketøy er hypet opp. Sexleketøy er unødvendig.» Jeg synes at man skal ta utgangspunkt i ordet sexleketøy og fokusere litt på leketøysdelen. Nei, leketøy er ikke en nødvendighet, men det kan være gøy. Generelt sett er det ikke et substitutt, men et supplement.
Samtidig har mange damer stor nytte av vibratorer. Manglende sexlyst og nedsatt følsomhet er en bivirkning ved en del medikamenter, og den jevne vibrasjonen fra et god leketøy kan hjelpe jenter som ellers sliter med å få orgasme til å komme. Noen bruker bare laaaaaaang tid på å få orgasme, og synes det er greit med muligheten til å ta en kjapp en med sexleketøy som hjelp.
Sist, men ikke minst: Ikke alle har fingre å fingre seg med. En av mine favorittsexbutikker er universelt tilgjengelige Come as you are, som spesialiserer seg på sexleketøy til bevegelseshemmede.
En av grunnene til at jeg vibratorblogger idag, er at Jenter som kommer har dukket opp i en vibratorreklame. Slapp av – vi har ikke blitt feilrepresentert: Det er i forbindelse med et produkt vi digger hos en leverandør vi går god for. Cecilie Kjensli lanserer en moderne variant av klassikeren Hitachi Magic Wand for det norske markedet – en vibratortype vi har anbefalt varmt i boka vår.
Her er bilde av bok og vibrator:
Magic Wand er egnetlig et helt vanlig massasjeapparat beregnet for stiv nakke og skuldre, men som ble oppdaget av feministiske orgasmemisjonærer på starten av søttitallet og selv om den fremdeles selges under den diskréte betegnelsen «personlig massasjeapparat» er den regnet som et rent sexleketøy. Det morsomme med Magic Wand er at den er ett av de få leketøyene som har vært så lenge på markedet at man faktisk har noe reell statistikk på hvor effektivt det er. En undersøkelse gjort i Sverige viste at 90% av alle damer får orgasme med Magic Wand.
Dessverre har ikke vibratoren vært i salg i Europa på grunn av at den er produsert med amerikansk støpsel. Jeg har en ekte Magic Wand, men den trengte en transformator, et skrujern og en litt kreativ Mr. Jackson for å fungere med en norsk kontakt. Magic Massager er en Magic Wand beregnet på europeiske forhold, en plug&play-variant for folk som ikke liker å skur opp sexleketøyet sitt og se hvordan det ser ut inni.
Hvordan bruke wandvibrator:
De fleste tradisjonelle vibratorer er beregnet på direkte kontakt med klitoris eller g-punkt. En wand er derimot beregnet på indirekte kontakt. Du legger det tennisballformede hodet mot de ytre kjønnsleppene. Resten går praktisk talt av seg selv. En del synes vibrasjonen er for intens rett mot huden. Du kan trygt begynne å leke med wanden uten på jeansen, uten på underbuksene eller legge en klut mellom vibratorhodet og fitta di.
Det eneste problemet med wandvibratoren, er at hodet ikke er spesielt hygienisk. Gummitoppen sprekker litt over tid og begynner å flasse. Den er ikke lett å vaske og kan begynne å lukte litt snodig. Heldigvis har Vixen Creation løst problemet og laget ekstrautstyr kalt «Off with your head head!». Det er et nytt hode i ren silikon du kan kjøpe separat og bytte ut gummiballen med.
Andre ulemper er at den ikke kommer med så lang ledning og at den bråker som en liten gressklipper. Til gjengjeld er den kanskje den mest effektive vibratoren man vet om, selv etter tredve år med hard konkurranse.
Disclaimer: Jeg har ikke fått spenn for å drive reklame for dette leketøyet. Det er folkeopplysning, ikke bare et uttrykk for min personlige smak. Hvis du er på utkikk etter vibratorinfo, håper jeg at du ble litt klokere. Jeg har skrevet dette innlegget om sexleketøy og giftige materialer tidligere. Har du lyst til at jeg skal blogge om noe annet relatert til sexleketøy, så skrik ut i kommentarfeltet.
Mr. Jackson og jeg handlet på Centra i går. Jeg liker å handle på Centra. Jeg liker å lese innholdsfortegnelser. It’s my real porn. På Kiwibutikken vår er det to typer peanutsmør. Begge er fulle av «delvis herdet vegitabilsk fett» og da skal vi ikke ha dem med hjem. Centra, derimot, har nesten tredve typer peanutsmør. Og mandelsmør. Og cashewnutspread. Jeg kan lese en halvtime per vare. Og Mr. Jackson har masse tid til å bli skikkelig sprø på.
Virrvarr: Se! De har økologisk quinoa!
Mr. Jackson: Ja. De har også egne ansatte til å pakke maten din i handlepose for deg. *skjærer grimase*
Virrvarr: Jeg har funnet en helt ny type svensk fullkornskavring!
Mr. Jackson: Og jeg har funnet en hel ungdomsgjeng hvor alle har Unge Høyre-buttons på. *grøsser* Kan vi gå hjem nå?
Virrvarr: Jada. Jeg skal bare finne litt te først. Sees om tusen år!
Mr. Jackson: …
Ja, jeg er matnerd. Jeg tilhører ikke typen som utelukkende kjøper økologiske produkter, veganske produkter, fettfrie produkter eller produkter uten tilsettningsstoffer, men jeg er sær og kresen. Mr. Jackson hadde nok levd på makaroni og havregrøt hvis vi ikke hadde bodd sammen, så han synes alt som er mer komplisert enn pasta med grillkrydder er stor ståhei.
Jeg blogger lite om mat på Roteloftet, og det er med vilje. Jeg har derimot drevet en oppskriftsblogg en måneds tid, sånn i smug for allmenheten, som jeg tenkte at jeg skulle lansere her. Den heter noe så lite anonymt som Virrvarr kokkelerer, fordi jeg har gitt opp hemmelige blogger for min del.
Akkurat nå er det bare oppskrifter, men jeg regner med at det kommer til å dukke opp lengre tekster om enkeltråvarer, tilsettningsstoffer og kostholdsfilosofi når jeg føler meg i det hjørnet. Med mindre dere har interesse av å lese en lang tekst om avocado eller sucralose på hovedbloggen da. Vennligst rop ut om dere vil det, er dere snille. Jeg er veldig fan av blogger som Go’Kroppen, men er usikker på om artiklene bør bo på sin egen blogg. Hva tror du?
Uansett – jeg tenkte at jeg skulle gi dere en liten oversikt over Virrvarr sin kostholdsfilosofi:
Jeg spiser med utgangspunkt i at…:
Umettet fett eier mettet fett. Olivenolje og tapenade er bedre enn smør og guacamole er bedre enn rømme. Delvis herdet fett spiser vi ikke. Det tetter blodårene, stakkars små.
Fullkorn eier lyst. Pasta byttes ut med fullkornspasta, ris byttes med fullkornsris, villris eller tilsvarende, couscous byttes ut med fullkornscousous eller bulgur og quinoa er fin mat. Grovbrød er sjelden grovbrød, så jeg spiser mest knekkebrød, kjøper fra Åpent Bakeri eller baker selv.
Jo mer grønnsaker, jo bedre. Det er om å gjøre å spise flest mulig typer med flest mulig farver. Økologiske grønnsaker smaker bedre, er usprøytet og litt snillere mot verden, men alle grønnsaker går fint.
Fet fisk er fett. Jeg pleide å ikke like fisk i det hele tatt, men har øvd meg det siste halvåret. Målet er å spise minst tre fiskemiddager i uka.
Matboks. Bestandig. Jeg har alltid med meg frukt (tørket og fersk), nøtter og vann når jeg går ut. Jeg tilhører mennesketypen «fryktelig sulten, fryktelig fort» og er alltid berett til å spise med én gang jeg blir det. Det forhindrer meg fra å bli Hulken i sosiale sammenhenger. Good for you, good for me.
Kjøtt, schmøtt. Man trenger ikke spise kjøtt bestandig. Hvitt kjøtt og vilt eier svin og storfe, og hele kjøttstykker eier blandingsprodukter når jeg spiser kjøtt, dog.
Jo færre ingredienser, jo bedre. Da snakker jeg ikke om middagene jeg lager, men produktene jeg kjøper. Jeg er skeptisk til smaksforsterkere, emulgatorer, fortykningsmidler, aroma og farvestoffer. Dette er kjemikalier som tilsettes kjip mat for å gi den smak, konsistens og utseende som forsvant i industriell fremstilling. Jevnt over er «smør, mel, salt» en bedre ingrediensliste enn femtitre e-stoffer og ord du ikke greier å uttale. Det betyr at smøret, melet og saltet som ble brukt var av en grei nok kvalitet til at de kan selge dem uten å blande i masse ekstra på slutten av prosessen.
Sunn mat skal smake godt. Jeg har en regel som heter at hvis jeg liker noe som er veldig usunt så skal jeg bytte det ut med noe som smaker bedre enn det jeg liker, men samtidig er sunnere. Det ekskluderer omtrent alt av lettprodukter og klassisk slankemat. Eksempel: Jeg vil ha noe søtt. Fersk ananas eier godis. Sukkerfritt godis eier ikke godis med sukker. Pesto er bedre enn smør på brødet. Lettmargarin er ikke bedre enn smør på brødet. Pesto there is, then.
Alle oppskriftene på matbloggen er laget med utgangspunkt i kostholdsfilosofien over. I tillegg er de er nom-nom-nom. Ganske mange av dem er vegetariske, og noen få er veganske eller enkle å veganisere. Jeg henger altfor mye på fantastiske VeganYumYum til å ikke la meg inspirere. Jeg er sikkert teit som ikke skjønner hvorfor man må være veganer hver dag og ikke bare de dagene man har lyst, men det blir kanskje sitt eget blogginnlegg?
Noe av det mest slitsomme med å ha en psykisk lidelse, er at alle skal legge seg opp i hva slags piller du spiser eller eventuelt ikke spiser. Når jeg forteller folk at jeg er epileptiker, begynner de aldri med detaljerte spørsmål rundt hva slags medisiner jeg står på, om jeg føler meg nedsløvet eller om jeg er for eller mot medisinering av epileptikere.
De spør gjerne om jeg kjører berg og dalbane, og om anfallene plager meg i hverdagen. Og vet du? Jeg er en umedisinert epileptiker. Legen min synes jeg har annfall for sjelden til at medisiner er noe vits.
Medisiner mot psykiske lidelser er derimot et sosialt minefelt. Noen er så varme tilhengere at det virker som misjonering. «Du tar vel medisiner? Datteren til niesen min har adhd, og hun har sååå god effekt av ritalin, altså!» «Jeg håper du får medisinsk oppfølging? Bipolare må jo stå fast på noe!»
På den andre enden av skalaen har vi medisineringsmotstanderne. All psykofarmaka er en slags konspirasjon fra legemiddelselskapene for å kjemisk dressere alle de stakkars ofrene for samfunnets undertrykkelse. «Du tar vel ikke medisiner? Du mister personligheten din! Det er zombiepiller! Livet på lithium er lobotomi!»
Jeg prøver å unngå medisineringsdiskusjonene som pesten. Jeg får lyst til å gjøre stemmen min så skarp og syrlig som mulig og si: «Takk for gode råd, men dette er en diskusjon mellom legen min og meg. Mulig at datteren din ikke hadde overlevd uten antidepressiva. Mulig at broren din ble tvangsmedisinert og ikke har vært seg selv siden, men jeg er meg. Hva som passer for meg er ikke noe hvem som helst kan mene noe om.»
Uansett – psykofarmaka har et ufortjent skremmende rykte. Jeg sitter og ser Steven Fryes dokumentar om bipolaritet, hvor han snakker om at de fleste med min lidelse er mer redd for behandlingen av sykdommen enn sykdommen selv. Blås i sjansen for å ta livet av seg i nedetiden. Blås i sjansen for å bruke alle pengene din på drops og dromedarer i oppetiden.
Psykiatrisk innleggelse og humørstabiliserende midler skremmer gjennomsnittet av bipolare mer enn konsekvensene av lidelsen, i enkelte tilfeller i så stor grad at bipolare som blir konfrontrert med mulig behandling og ikke vil det selv, er mer utsatt for selvmordsforsøk.
Jeg kjenner godt igjen bekymringen som Frys intervjuobjekter beskriver. Tanken på å muligens måtte ta piller kjentes som et nederlag, en dom, en «jeg klarte ikke få kontroll, nå må jeg lobotomeres»-beskjed. Det er en stund siden ordet «medisinering» fikk meg til å fryse som et lite dyr i møte med en motgående bil.
Jeg har prøvd halvannen håndfull ulike piller, og tenkte jeg skulle skrive litt om hver enkelt. Ikke fordi en type medisin kommer til å kjennes lik ut for deg som den gjorde for meg, men for å vise at «nei, psykofarmaka er ikke livsfarlig». Noen ganger har det god effekt, noen ganger virker det ikke og noen ganger får du rare bivirkninger. Det endrer ikke personligheten din eller ødelegger hjernen din.
Et innsovningsmidde som er ganske svakt, men også svært avhengighetsskapende. Du må ligge i senga når du tar det, og slappe av mens det skal virke. For meg kjennes det ut som om jeg ligger i en hengekøye som begynner å svinge av seg selv, helt til jeg sovner inn. Fordelen med Imovane er at du ikke får noen hangover dagen derpå, fordi dopet går fort ut av kroppen. Ulempen med Imovane når jeg er skikkelig manisk er at det er litt som å klø seg når du har byllepest: Det er for svakt. Uansett, siden det er vanedannende, går folk sjelden på det lenge av gangen.
Jeg fikk vallergan for å kunne sove hele natten igjennom. I de mer angstfullte periodene våknet jeg etter halvannen time og hyperventilerte. Dermed trengte jeg et sovemiddel som kunne gjøre meg tung og sløv hele natten. Vallergan var opprinnelig en allergimedisin, men det fungerte for sløvende til at de gir det til allergikere mer. Ikke så rart, siden middelet gjør deg tung som en potetsekk, får deg til å snuble på vei til do og skaper mange «wops, jeg bommet på munnen»-øyeblikk når du skal drikke vann i løpet av natten.
For meg var Vallergan en dyne av bly som ikke gav seg før etter noen kopper kaffe til frokost. Jeg sluttet med det fordi jeg fikk så festlige bivirkninger: Siden pillene doper hele systemet, gav de meg tidenes mest fantastiske forstoppelse. Du vet ikke hva flau er før du har gått på apoteket og kjøpt femten flasker klyster, og legen synger «En kjempebæsj!» hver gang han ser deg. Fordelen med middelet var at jeg fikk sove hele natten, og at jeg ikke ble avhengig.
Angstdempende, antipsykotisk og humørstabiliserende:
Alle pillene jeg får virker som om de skal hjelpe «litt mot alt» på felleskatalogen. Her er noen av dem jeg har stått fast på eller brukt i nødstilfeller:
Antipsykotisk, angstdempende medisin fra midten av forrige århundre. «Velprøvd» som legen min liker å si. Å ta Truxal kjentes ut som å skru av lyset i hode for noen timers tid. Du blir tung og grå innvendig. Hadde du fått Truxal i fantasy rollespill, ville de solgt det som «zombiepulver». Jeg har bare tatt Truxal som akkuttmedisin, så jeg kan ikke si noe om hvordan de er å stå på fast. Jeg sluttet med dem fordi de er håpløse i maniske faser – da er de altfor svake.
«Hva hjelper når jeg er så manisk at jeg ikke får sove?» spurte jeg psykiateren. «Haha, ingenting duger på mani!» lo han. «Vel, jeg har ett alternativ, forresten…» Så fikk jeg Nozinan. Smertestillende, angstdempende, beroligende, antipsykotisk, søvndyssende – de kunne like gjerne slått meg i hodet. Overdose kunne i følge pakningen føre til parkinson, men jeg kunne ta opp til fem om gangen «etter behov».
Når du er bipolar, er «etter behov» ganske varierende. Jeg tok en pille en formiddag i nedetiden jeg følte meg dårlig, og det kjentes ut som om noen slapp meg ned i et varmt bad. Jeg gikk i oppløsning og våknet tolv timer senere, sløv som en solvarm katt. Neste gang jeg prøvde å ta pillene, var jeg manisk som få. Da kunne jeg knaske tre-fire uten å merke noe som helst. Jeg sluttet på Nozinan fordi det bare fungerer når du er hjemme og er sykmeldt. Ja, du blir rolig. Ja, du slutter å være redd – men face it: Du sover bare tungt og megalenge.
«Jeg orker ikke mer. Jeg skal gjøre masse mediastæsj. Jeg er kjemperedd.» Jeg satt hos psykiateren og så i gulvet. «Åh,» sa hun. «Da skal du få yrkesdopet ditt, lille forfatterspire!» Så skrev hun ut en resept på sobril. «Men!» sa jeg. «Dette er jo narkotika!» «Det skal være gøy å gi ut bok!» sa hun. Og ja, sobril er helt fantastisk. Jeg satt på kaffebaren min og hørte på musikk. Selv om det var den vanlige musikken min, var det jammen den beste musikken i hele verden.
Og kaffen! Den var så digg at jeg fikk ståpels! Regnfulle, uoversiktlige Marjorstua var nydelig i den mørke kvelden. Vakkert, rett og slett. Jeg var ikke redd. Jeg var ikke trist. Jeg hadde funnet lykken i livet. Needless to say, de er giftige som eff og forferdelig vanedannende, i tillegg til at de er selvmordsforsøkpille #1. Du lærer ingenting om å mestre egen angst og vonde følelser mens du spiser dem. Velvel, jeg kan alltid selge dem med god fortjeneste om jeg ikke spiser alle…
For meg er Seroquel støttehjul til hjernen. Jeg sovner godt, men ikke «dopet» godt, og våkner uten skyldfølelse om morgenen. De er antipsykotiske og humørstabiliserende, og jeg står fast på en lav dose. Første gang jeg tok middelet, hatet jeg det. Jeg fikk det på sykehuset, og siden de bestemmer når du skal legge deg, gav de meg det i åttetiden på kvelden, og jeg satt og så ordene forsvinne fra boken jeg leste.
«Omg!» tenkte jeg. «Kan jeg ikke lese, vil jeg ikke spise disse pillene!» Når jeg begynte å ta dem igjen senere i høst, tok jeg dem senere på kvelden og sov godt hele natten. Sløvhetsfølelsen gikk over etter et par dager, og nå kjennes det bare ut som om fornuften min har balletak på humørsvigningene. Manien og depressiviteten går ikke ut av kontroll.
Som du sikkert ser, har jeg ikke prøvd noen av de klassiske bipolar-medisinene. Hovedgrunnen er at jeg har et såpass hektisk liv at åtte ukers tilpasningstid med blodprøver og styr har vært umulig å presse inn i timeplanen. Akkurat nå er jeg komfortabel med pillene jeg står på, men utelukker ikke at jeg kommer til å forsøke flere typer. Fordelen med å stå fast på Seroquel er at jeg ikke trenger noe sovemidler ekstra.
Som dere ser, fungerer ingen av medisinene som en reell løsning på de psykiske problemene. Jeg kan ikke spise piller og fjerne noe, men jeg kan bruke piller som hjelp med situasjoner som går ut av kontroll. NB: Husk at min effekt av et legemiddel ikke nødvendigvis gjelder deg. Og husk at folk ikke er «mer syke» eller «mer friske» om de spiser psykofarmaka eller ei. Noen må ta sovemedisiner og antipsykotiske piller i perioder, på samme måte som noen må ta smertestillende.
Irene 
Alt godt
sara 
Eva
E 
Helene
Ingrid 
Benski 
virrvarr
elev 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
