Fifi Lapin – the worlds most stylish bunny, selvfølgelig. Fifi har alltid de nyeste, dyreste moteplaggene, og de har aldri kostet henne et øre. Hvorfor? De blir gjenskapt med billige farveblyanter.
Virrvarrs beste shoppingtips:
Jeg har blogget om “stora rumpa”-buksene mine ved flere annledninger. (Du vet – hun gærne butikkdamen som sa til meg at jeg «kunna pressa den stora rumpa mi neddi den lilla buksa der!” og deretter fant noen bukser til min “stora rumpa” som pussig nok passet helt perfekt.)
Jeg har ikke blogget om hvor jeg har kjøpt dem, først og fremst fordi jeg har kjøpt dem på en snurrig, liten butikk på Gunerius jeg ikke visste navnet på.
Det fine med “stora rumpa”-buksene er at de alltid passer. Mange damer på min størrelse (42 og oppover) kjenner følelsen av å prøve bukse etter bukse etter bukse på desperat leting etter noe som sitter fint, sitter komfortabelt.
Takket være Twitter har jeg funnet en dame som selger disse stora rumpa-buksene mine i nettbutikken sin, så nå kan jeg faktisk lenke til herligheten. Akkurat sånne bukser har jeg, tjo-hei.
Den besteste frisøren:
Jeg ville bare ha en frisør som klippet meg sånn som jeg ville klippes. Det var vanskeligere enn jeg trodde. Etter å ha fått kjeft for å ville klippe det korte håret kortere tre-fire steder hadde jeg nesten gitt opp frisørstanden. Det var før jeg snublet over Dreamteam Frisører i Thor Olsens gate. Greit, navnet er tacky, men de er litt magiske.
Ikke bare klipper de rare, alternative frisyrer side om side med normale sveiser. Ikke bare er alle produktene økologiske og fritt for kjemisk fyfy – de selger kunsthåndverk i salongen og du får bøker å bla i, ikke bare moteblader. Nevnte jeg økologisk te?
Det artigste av alt er at de har sin egen Facebookgruppe, der du kan bestille timer på privatmelding. Jeg er selvfølgelig uendelig partisk fordi jeg har tenkt å klippe meg her så lenge jeg bor i Oslo, samt at jeg får 50% avslag på klippen min hver eneste gang en ny kunde sier de har blitt anbefalt av Ida Jackson.
For å være ærlige på den rene produktplasseringen her (c:
Det var omtrent så mye nyttig jeg hadde å si for idag. Jeg har to-tre spennende deadlines å ta meg av i tillegg.
Det er en uke til kvinnedagen. Kvinnedagen er et gammelt begrep for “den store feminist”-dagen”, den store “kvinner er mennesker, ikke dørmatter”-dagen.
En del av handelsstanden liker å markedsføre kvinnedagen som den store spa, parfyme, sjokolade og kjoledagen – en slags blanding av mors og valentinsdag, der du kjøper roser til alle damer fordi de er damer.
For meg er kvinnedagen en dag for politisk markering. Det gjør den ikke mindre spennende. Det finnes drøssevis av måter å markere, feire og protestere på. Her er en liste:
Du kan gå i tog. Duh. Toget i Oslo begynner på Youngstorget og begynner kl. 14 på søndag. Er det tog der du bor? Sleng ut tid og sted i kommentarfeltet.
Hvis du ikke liker at noen har malt parolene for deg, og i tillegg ikke er så gira på å løpe ute i kulda, kan du gå i bloggtog. 0803-bloggen begynner på tirsdag og alle er velkomne til å delta.
Du kan gå på Ladyfest og få med deg det musikalske bestillingsverket deres – Meshes of voice. Det har premiere 8.mars. Det koster 150 kr billetten, og jeg er sikker på at det er verdt det.
Du kan tjuvstarte og spise kvinnedagslunsj sammen med LO den 6.mars, kl. 12. Det blir gratis mat og foredrag om norges kjønnsdelte arbeidsmarked. NB: Du må melde deg på innen 4. mars.
Du kan gå i kirken. 8. mars faller på en søndag i år, og under parolen Vold mot kvinner er også kirkens sak har Norsk Kvinnelig Teologforening laget spesialliturgi.
Bor du i Trondheim, kan du gå på et av de mange arrangementene i NTNU sin 8.mars-uke.
Du kan sitte hjemme og lage din egen 8.mars-tegneserie. Det spennende med å se på den jeg laget i fjor, er hvor annerledes sveis jeg hadde da jeg tegnet meg selv…
Du kan glemme lille Norge en liten stund, og sitte og surfe kampsaker og happenings fra hele verden på nettsidene til International Women’s Day.
Du kan dra til Stocholm og være med på den store Bang-festen.
Hvis du er mann – arranger en norsk versjon av «Walk A Mile In Her Shoes»-kampanjen. Menn over hele USA har gjort et politisk poeng av å arrangere demonstrasjonstog der de går halvannen kilometer i høyhælte sko, en støtte og protestaksjon mot voldtekt og kjønnsbasert vold.
Du kan drite i hele greia. Du kan være politisk aktivist en annen søndag. Sov lenge.
Du kan delta på Kvinnefestivalen i Bergen – en uke med 8.mars-relaterte aktiviteter, i tillegg til det vanlige toget.
Du kan dra på litterær salong på Litteraturhuset – i annledning kvinnedagen snakker Brit Bildøen og Agnes Ravatn om Gertrude Stein, Jean Rhys, Elfriede Jelinek og Halldis Moren Vesaas, i tillegg til at det blir “høy sivilisasjonskritikk på lavt nivå”.
Du kan dra på kunstutstilling i Trondheim arrangert av aksjonsgruppa Feminism Now!? – et sammarbeid mellom studenter fra Kunstakademiet i Trondheim og studenter fra kjønnsforskning på NTNU.
Du kan lage en liste over alt du gjør i livet ditt som ikke ville vært mulig om vi ikke hadde hatt en feministisk bevegelse. Du vet. Skolegangen. Stemmeretten. P-pillene. Å drikke øl på byen.
Du kan krølle deg opp i sofaen og se på alle filmene Dagens Onde Kvinner har på inspirasjonssiden sin.
For en tid tilbake, ba Bokkilden Grevinnen og meg å anbefale tre sexbøker jeg syntes andre burde lese. «Eeeeh,» svarte jeg. «Må de være i salg hos dere?» Joda, svarte de. De måtte selge dem. «Da må dere ta inn noe jeg er intressert i anbefale. Dere har ingenting jeg synes er bra nok.» Og Bokkilden er smarte folk: De tok inn alle bøkene fra de forlagene jeg foreslo og jeg kunne velge mellom drops og sjokolade, ikke bare mellom kneippbrød og margarin.
Likevel – jeg fikk bare velge tre. Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive en utvidet anbefaling her.
Tidlig i skriveprosessen som resulterte i Jenter som kommer, leste jeg avsindige mengder sexbøker. Noen var veldig bra, noen var helt greie, noen var fæle, noen var helt uintressante. Dette innlegget er ikke ment som en fullstendig leseliste, men for å gi et tips om hvilke forfattere jeg endte opp med å lese mest av. Samtlige av bøkene er engelskspråklige, og utgitt på samme radikale forlaget, amerikanske Cleiss Press.
For å beskrive dem med deres egne ord:
Cleis Press publishes provocative, intelligent books in the areas of sexuality, gay and lesbian studies, erotica, fiction, gender studies, and human rights.
Forlaget ble stiftet av Felice Newman og Frédérique Delacoste i 1980, og selv om forlaget har en klar, skeiv profil, har de utgitt bøker som er like nyttige og lesbare for alle streitinger der ute, også. Sexbøkene de utgir er velskrevne, morsomme, informative og befriende, og gav Grevinnen og meg en pekepinn til hva slags tone vi hadde lyst til å gi boken vår. Likte du Jenter som kommer, finnes det en mengde bøker og erotikk der ute vi kan anbefale som “videre lesning”. Her er en liste:
Good Vibrations er egnetlig en såkalt “kvinnevennlig” sexbutikk i USA – en butikk som setter god seksualopplysning høyere enn å selge masse billige dildoer. De shipper ikke til Norge, men sexboka deres er mulig å få tak i. De skryter av å ha skrevet den mest komplette sexguiden i verden, og jeg er nødt til å gi dem rett. Boka er grundig, mangfoldig og stadig oppdatert med nye utgaver. Heterofil, sjenert jomfru? Transseksuell rullestolbruker? Boka har svarene på det du lurer på og ikke visste at du lurte på.
Violet Blue, Tristan Taramino og Bert Brent har tilsammen skrevet en fantastisk samling håndbøker i hvordan gå ned på en dame, hvordan gå ned på en mann, hvordan pule en mann i rumpa og hvordan pule en dame i rumpa. Enten du er homse, lesbe, bifil eller streit finner du en avskrekkende, inspirerende håndbok på den typen aktivitet du eventuelt skulle ha lyst til å introdusere i sexlivet ditt. I samme serie kan du også få tak i bøker om g-punktet, strap-on-sex, sexleketøy og BDSM. Mens de aller fleste sexbøker på norsk gjerne heter noe med “sex” og har som mål å dekke hele spekteret av seksuelle aktiviteter, tar disse spesialiserte håndbøkene utgangspunkt i den typen pulings du har lyst til å lære deg skikkelig.
Bust har kåret Felice Newmans gigantiske bok til verdens beste sexbok, uansett legning. Den tar for seg alt fra å finne en partner til hvordan forholde seg til overgangsalder seksuelt, ved siden av å være den grundigste guiden til sex mellom to damer. Den skriver om ulike måter å forholde seg til legning på, om hvordan knekke kodene på utesteder, om å finne det du tenner på og sette det ut i livet.
Jeg kunne nevnt mange flere bøker. Bokkilden har tatt inn hele sortimentet til Cleiss Press, så det er fullt mulig å kjøpe fra en norsk nettbutikk nå. De har også en stor samlig velskreven erotikk. Jeg har tidligere stilt meg tvilende til konseptet “politisk korrekt erotikk”, men forfatterne og redaktørene her greier det i bøtter og spann. Ingen kjipe, generaliserende kvinneroller, ingen tvang, ingen som tråkker på hverandre og ingen stereotyper. Det er hot, mangfoldig og ektefølt og blottet for “Cupido-klisjéer”.
Jeg tror det begynte med et utsagn om at jeg var «heit med hijab». Jeg og den shcvære kjeften min. Jeg hadde fått drapert meg en gang i Cairo for flere år siden og hadde følt meg kjempefin. Litt sånn politisk ukorrekt kjempefin.
Det var et sånt øyeblikk hvor jeg skulle filosofere over hvorvidt duken på hodet fikk meg til å føle meg fanget eller frigjort, ikke lage trutemunn til meg selv i speilet og tenke «Oh, baby. You look fab!»Litt rouge, litt glitter, et godt strøk med den MAC-lebestiften, så var jeg klar til å posere for hva det skulle være. Hvem trenger hår når draperingen får frem kinnben og lange øyenvipper, hmm?
Jeg burde sikkert skrevet noe seriøst og meningsbærende da de diskuterte hijab-bruk i politiet og hijaber med Vålerenga-mønster. Neida. Virrvarr er både flåsete og blasfemisk på en gang: «Jeg er heit med hijab».
Jeg burde jo ha sagt: «Forsvaret har godtatt at vi har soldater med hijab og turban siden 1988. Hvorfor er politiet så annerledes?» Djizz, jeg burde ha sagt det jeg egentlig føler i debatten:
At jeg ville vært mye mer komfortabel med en hijabkledd politiberte enn jeg er med blonde, bøse gutter på slutten i tjueåra i samme typen uniform. Jeg stoler ikke på unge menn som trener mye. Jeg har jo fordommer, jeg også.
Uansett, utsagnet om hvor bra jeg så ut med hijab ble selvfølgelig fulgt opp av den klassiske: «Pics or it didn’t happen.» Så jeg fant et sjal og begynte å snurre rundt hodet. Det kunne umulig være noen kunst å ta noen håtte bilder av meg selv med skaut?
Få minutter senere måtte jeg gi opp. Jeg klarte ikke å kopiere Cairo-looken og jeg innså at jeg måtte finne en oppskrift. Etter litt googling fant jeg disse instruksjonsfilmene på hvordan ta på hijab:
De har filmer om hvordan ta på ulike hijab-stilarter. I denne filmen lærer du hvordan spraye hijaben stiv med hårspray og få riktig fasong på den. Du kan også føne den.
I samme serie kan du også lære hvordan gå med niqab. Her kjenner jeg at den hjelpsomme, «slik ser du bra ut»-kommentatorstemmen blir litt for freaky for meg. Beklager, men det hjelper ikke meg at det er fashionable, frøken. Du har faktisk dekket til modellen fullstendig.
Etter å ha sett en masse instruksjonsfilmer, ble jeg sittende og snoke på nettbutikker som selger muslimsk kvinnemote – fra leopardmønstrede, tynne hijaber til store, sorte niquaber. Det som slo meg er hvor mye «lese moteblad»-kompetanse du har uten å tenke over det.
Jeg leste billedtekster til ulike plagg og kjente igjen oppbygningen og strukturen i utsagn du finner i vestlige motemagasiner. Med et unntak – selvsagt: Du må bytte ut «sexy» med «modest». Bluferdige kjoler. Bluferdige jakker. Vakre, bluferdige sjal. Og ikke minst:
Bluferdige badedrakter. Går du på Ahiida.com finner du to kolleksjoner: Slim fit og Modest fit.
Her er et eksempel på en bluferdig badedrakt. Den har faktisk skjørt. Jeg er litt usikker på hvordan du svømmer med langt skjørt. Like fullt:
Her er en ettersittende, og dermed ikke fullt så bluferdig badedrakt. Jeg tror det dermed ikke er en så hengiven troende badedrakt. Korriger meg hvis jeg tar feil:
Styltegeek gjorde meg oppmerksom på Twitter om at svært kristne grupperinger har vært inne på denne typen badedraktløsninger til døtrene sine. Via nettsiden Modest Swimsuits har de oversikt over bluferdig badetøy til både muslimske, jødiske og kristne jenter.
I følge artikkelforfatteren er det viktig at bluferdige badedrakter ikke nødvendigvis er for store damer, men for alle jenter som vil være kyske og dekke seg til av religiøse grunner. De linker blant annet til denne nettsiden, som er en samleside for kristne mødre som vil sy bluferdig badetøy til barna sine.
De skriver følgende på nettsiden sin:
Growing up in a family of four daughters, modesty has always been a hot topic at our house! We desire to please the Lord in the way we dress and not be a stumbling block to others. We saw a great need especially, for modest swimwear. We didn’t want to lower our standards just because we were swimming. It is my prayer that many people would be blessed by this pattern. May God be glorified by the way we dress!
Den kristne utgaven dekker ikke armer, ben og hode, men sørger for å skjule alt det vestlig kultur ikke synes bør vises frem:
Det artige er at mens de muslimske butikkene er veldig opptatt av at du skal kle deg bluferdig som en spirituell reise, er det først og fremst de kristne mødrenes oppgave å sørge for at døtrene kler seg bluferdig og ærer Gud. Uansett, de pussige klesplaggene over er alle reaksjoner på damer som prøver å kle seg slik Gud vil. Sånn sett er det nok passelig blasfemisk å skulle være «heit med hijab» – siden hele poenget er å holde den heite siden av deg privat.
Jeg har ikke noen skikkelig konklusjon på dette innlegget, bortsett fra at jeg tror det kan være bra å lese, bla og glo på disse filmene og skjønne at det faktisk er en egen moteindustri, ikke bare et tøystykke folk dekker til hodet sitt med. Det er en egen teknikk og estetikk som ikke jeg klarte å kopiere for min egen fotoshoot, sånn uten videre.
Å lese gjennom nettsider der religiønsutøvelse møter damemote er også ganske opplysende. Tar du bort den religiøse begrunnelsen for plaggene, sitter jeg igjen med følelsen av å ha lyst til å kritisere den samme språkbruken jeg har kritisert i damebladene før. Mye av samme skiten, men svært forskjellig innpakning.
Ja, eller Divacup, Lunacup, Damebeger, Venuscup eller mensbeger om du vil. Mitt heter Lunette, tror jeg. Jeg leste om begerne for første gang for to år siden og tenkte: «Aldri i verden!» Mensen er æsj. Jo mindre styr og snakk om mensen, jo bedre. Ferdig med den saken. Diskréte Libresse-pakker rett i søpla er tingen.
Slik ser de ut:
Og likevel skal ingen påstå at engangsbind og tamponger er veldig smarte greier. Ikke nok med at du som dame bruker et sted mellom ti og fjorten tusen bind/tamponger gjennom livet – avfall som ikke er spesielt nedbrytbart – det koster penger. Et beger koster ca 300 kr og har en levetid på ti år. Det er en drastisk reduksjon av søppel og schpenn.
Etter å ha gjort litt research viser det seg at Libresse, Always, Tampax og OB alle sammen er på Dyrevernalliansens røde liste – listen over leverandører som tester produktene sine på dyr. Greit, jeg stiller meg spørsmålet: Hvordan i H….. tester du tamponger på dyr? Du kan jo ikke akkurat putte noe i trusa på en eller annen labratoriemus. Kom med forslag i kommentarfeltet.
Uansett: Det slår meg at om du som veganer/vegetarianer/person som vil unngå produkter testet på dyr, ikke har noen tradisjonell menstruasjonsbeskyttelse tilgjengelig.
Greia er vel at på den etiske, miljømessige og økonomiske siden er det mange grunner til å bytte ut engangsbind og tamponger.Likevel var ikke alle de fine argumentene nok til å overbevise meg om å prøve noe annet. Vi snakker tross alt om et intimprodukt der det viktigste argumentet er velvære, hvertfall for min del.
Vel. Jeg er en bloggjunkie, og det var på grunn av en blogger jeg tok en «Joda, jeg prøver disse Mooncup-greiene»-avgjørelse. Jeg har fulgt Jeanette fra helt siden hun drev bloggen Violent Dreams til hennes nåværende prosjekt Hjemmemamma – en side som rett som det er har nye artikler på bloggrevyen.
Såh – hva er et mensbeger og hvordan bruker man det?
Det finnes to typer mensbeger, grovt sett: En mørk type i latex og en lys type i medisinsk silikon. Jeg har gått for silikonvarianten, siden den kan kokevaskes, og fordi det hadde vært kjipt å bli latexallergisk. Ikke for det – jeg tror begge typene fungerer like bra.
Mensbeger kommer i to størrelser: Et på 25 ml og et på 30 ml. Til orientering er 30 ml en tredjedel av en gjennomsnittlig menstruasjon, så det er lite sannsynlig at du skulle greie å blø mer enn begeret rommer.
Det setter seg fast i skjeden ved hjelp av vakuum som dannes når det settes inn. Langs kanten på begeret er det små hull som hjelper til å danne det vakuumet. Begeret skal ikke langt opp i skjeden – det skal settes inn slik at den lille tappen nederst ikke kan kjennes i vaginalåpningen.
Du tar ut begeret en gang hver åttende til tiende time og tømmer innholdet i do. Er du på et sted der du er alene med vasken, skyller du begeret. Er du et avlukke på et offentlig toalett, tørker du det med dopapir eller en våtserviett. Og ja, siden begeret ikke må tømmes så ofte som du ville skiftet tampong, kan du sove med det.
Etter at menstruasjonen er over, kan du koke silikonbegeret i to minutter – da er det sterilt til neste gang du bruker det.
Jeg har brukt begeret siden nyttår, og er jevnt over veldig fornøyd. Det har noen litt rare ting du venner deg til, dog.
Snodige sider av saken:
Innsettingsteknikk. Greit, de fleste har tampongteken. Problemet er at det dumme begeret er helt omvendt fra en tampong – det er bredt øverst og smalt nederst. Du må brette begeret til en liten rull og la det «poppe» ut inne i deg, så fikser vakuumet resten. Det er praktisk å øve seg på å ta det ut og inn et par ganger, med andre ord. Er det vanskelig, kan litt glidemiddel løse problemet.
Stilken på begeret. Ja, den er praktisk når du skal få begeret ut, men for meg var den litt for lang og i veien. Klipp den til om den kjennes når begeret er satt inn, bare pass på at du ikke klipper i selve koppen.
Lekkasjer. Har du satt inn begeret riktig, skal det ikke lekke. Imidlertidig kan det skvulpe bittelitt hvis du ikke har byttet det på veeeldig lenge – mer enn 12 timer. Det kan også lekke om du ikke har fått satt begeret riktig på plass. Trikset er å vri det rundt inni deg til vakuumet slår skikkelig inn. Er du redd for lekkasje, kan du bruke truseinnlegg i tillegg.
Bildene under viser hvor i skjeden begeret skal sitte og hvordan du må brette det for å få det inn.
Heldigvis har begeret mange flere fordeler enn ulemper. Jeg tror det beste er at det ikke kjennes ut som om du blør, fordi blodet bare samles opp, ikke suges opp. Du beholder den naturlige bakteriefloraen og fuktigheten i underlivet som vanlige engangsgreier sluker sammen med mensblodet.
Begeret er diskret, og du kan glemme alt om mensen-truser, siden beskyttelsen er helt usynelig. Du kan svømme med det og du kan trene med det, og hipp hurra: Det lukter ingenting. En del skriver at de blør mindre og har mindre menstruasjonssmerter mens de bruker begeret.
Det har jeg ikke merket noe til, og jeg skjønner ikke helt hva slags innvirkning koppen skulle ha på syklusen, men det kan være verdt å merke seg ligeså. Generelt sett sitter jeg igjen med følelsen av at den lille koppen er en mye smartere oppfinnelse enn bind og tamponger – en god match mellom moderne design og miljøhensyn.
Vel, dette var min mensbeskyttelsesmisjonering for en stund. Jeg har skjønt at det finnes flere typer vaskbare bind og tamponger av natursvamp, også, men jeg er skeptisk. Har noen andre erfaringer med sånt?
Velg dildoer, vibratorer og buttplugs i solide, vaskbare, hudvennlige materialer som silikon, hardplast eller glass.
Velg oppladbare vibratorer, ikke batteridrevne.
En dyr leke eier masse billig skit. Myke, billige plastmaterialer som gele og gummi er uten innholdsfortegnelse og inneholder alt fra spesialavfall til mykningsmidler, i tillegg til at de smelter, brekker og er vanskelige å holde rene. Gå for kvalitet når du kjøper nytt. Bruk kondom med kjipe leker du allerede har.
Det finnes masse gode økologiske glidemidler hvis du vil velge grønt.
Les anmeldelser på Internett. Hvis alle skriver at leken du vurderer å kjøpe går i stykker på null komma svusj, er den ikke et godt miljøvalg.
Det kjipe er at hele miljøperspektivet i artikkelen om grønne sexleketøy har forsvunnet, og alt handler om hvorvidt det er nok flatater, en miljøgift, i gele-leketøy til at de er skikkelig helseskadelige. Antonsens syn kan oppsummeres med at vi ikke må skremme folk, og at leketøy av dårlig kvalitet ikke skal skade deg hvis du bruker det «en gang i uka».
Bortsett fra at jeg misliker «ikke skrem forbrukeren, de kunne risikere å ikke kjøpe produktet»-stilen Kondomeriet viser, er avsporingen om flatater kjedelig. I tillegg blir jeg litt paff av at Kondomeriet oppererer med en onani-normal for lekene sine. Jeg tror ganske mange kan finne på å onanere mer enn én gang i uken…
Uansett: Miljøartikkelen handler først og fremst om hvorfor du bør kjøpe kvalitetsleketøy som er vaskbare og varer lenge – argumenter som er like relevante enten det er miljøgifter i leketøyet ditt eller ei.
Det beste rådet om du vil ha lavbudskjettsleker er å kjøpe kondomer i tillegg og bruke det som medtode for å holde lekene rene. Ta på ett kondom når du skal bruke leketøyet, bytt når du skal bruke det på en eventuell partner og legg det i skuffen med et kondom over, så blir det ikke så ekkelt.
Dette er råd du godt kunne fått med mye av det de selger på Kondomeriet, siden mange billige vibratorer og «fitter på boks» til menn er et herk å vaske uansett. Problemet er vel strengt tatt at Antonsens budskap i artikkelen er «kjøp leketøy, det er ikke så farlig og damene vet nok ikke hva de snakker om».
Siden sexleketøy er litt show, not tell, har jeg laget en videosnutt hvor jeg viser frem et eksempel på hva jeg mener er lite miljøvennelig puleutstyr. Videoen er laget i huj og hast siden den stakkars leken skulle på lesbeparty og var på vei ut døra. Bær over med Virrvarrs klønete formuleringer, hm? Det er tross alt mitt første videoblogginnlegg:
Jess, lavkvalitets batterisluker i gele med masse mekanikk inni som gjør den vanskelig å vaske. Uansett: Selv om Kondomeriet sier at lekene deres ikke er giftige om du bare bruker dem ukentlig, har de ingen gode svar på hovedpoengene i miljøartikkelen.
Noe av det som er fint med Kjensli sin nettbutikk, er at hun har full deklarasjon på alt hun selger. Kondomeriet har ofte påskriften «Deilig dildo!» og ikke noe mer. Beklager, men jeg ville ikke kjøpt «Deilig mat!» uten innholdsfortegnelse heller. Selv om ikke maten var direkte giftig.
Journalisten.no hadde en artikkel i går om hvordan bloggere stjeler bilder uten å kreditere fotografen eller å si hvor de har bildene fra. Artikkelen inspirerte meg til å skrive en liten guide til bildebruk og kreditering, også som et ledd i det å bli flinkere til å kreditere fotografer selv.
Først: Hotlinking vs å lagre bilder lokalt:
La oss ta utgangspunkt i at du er WordPress-bruker. Når du legger ut bilder har du to muligheter – en bildeknapp (eller img-tag) hvor du kan legge inn lenken til et bilde, og en knapp for å laste opp bilder fra maskinen din og plassere i innlegget. Hvis du skal bruke et bilde fra noens nettside eller blogg, regnes det som høfligst å laste ned bildet til seg selv før du bruker det.
Hvorfor? Fordi hotlinking til et bilde gjør at den som har lastet opp det opprinnelige bildet til sin nettside, må betale for den ekstra trafikken og bruken av båndbredde det koster at du snylter på bildet. Enten du fant bildet via google-image-search og ikke aner hvem som har laget det eller har lyst til å bruke et av Buster sine bilder som dekorasjon til et dikt du legger ut på bloggen, er det høfligst å ikke hotlinke. Trykk «save image as» og last det ned.
Unntaket er sider som Flickr, som tåler ekstratrafikken ved hotlinking, og som gjerne oppfordrer til å poste bilder på denne måten. Grunnen? Når du hotlinker til noens bilde, kan de bestemme om de vil at du skal vise bildet eller ei. Hvis du bruker et Flickr-bilde og ikke krediterer fotografen, kan de enkelt fjerne bildet fra blogginnlegget ditt.
Det å lagre bildet lokalt gjelder også hvis du planlegger å bruke bilder uten lov, som fotografier fra avisartikler. Hvis du laster ned bildet og gir det et annet navn før du legger det ut, er det mindre sjanse for å bli oppdaget. Den beste løsningen er å maile avisen eller fotografen og spørre om lov, men hvis du skriver noe i huj og hast er det ok bildepirat-skikk.
Her finner du gode, lovlige illustrasjoner:
Ja, det finnes andre måter å finne bilder til blogginnleggene på enn bildesøk på Google og hotlinking av bildene i nettavisene. Mange talentfulle fotografer og illustratører lisensierer bildene sine under Creative Commons-lisens istedenfor under tradisjonell Copyright, og gir deg dermed muligheten til å bruke bildene deres fritt på bloggen, så lenge du sier at du har det fra dem.
Dette er bilder som ber om å bli brukt, så du kan se på prosjektet om å bruke lovlige bilder i bloggen som noe mer positivt enn å unngå å gjøre noe kriminelt: Du bruker arbeidene til små, ivrige kunstere istedenfor å reprodusere fra de store gutta, som Scanpix.
Her er en samlig nettsteder du kan finne illustrasjonsbilder til fritt bruk:
Wikimedia Commons har bilder, filmer, illustrasjoner og lydklipp du kan dele, bruke og modifisere fritt. Siden nesten alle illustrasjonsbilder på Wikipedia er Wikimedia Commons betyr det at du finner illustrasjonsbilder til alt fra molekylstrukturer til kjente personer her.
Flickr gir deg muligheten til å bla gjennom bilder etter hvilken Creative Commons de er lisensiert under.
Stock.xhng er en stor fotoside der du kan finne bilder du kan bruke lovlig og gratis, både til bloggillustrasjoner, webdesign, bakgrunnsbilder og mye mer. De har også bilder du kan modifisere og få bruke til kommersielt bruk. Anbefalt av PeterAndreJ
Dreamstime er også et godt sted å finne gratis bilder du kan bruke fritt, anbefalt av Greylady Hun har forresten et innlegg om samme problemstillingen idag, også.
Getty Images er også et alternativ når du leter etter bilder du ikke behøver å betale for som du kan bruke lovlig. Kristin Storrusten tipset meg om denne.
MorgueFile har høyoppløsningsbilder til fritt bruk – her ble jeg tipset over twitter av Nina Eide.
Når du finner Creative Commons-lisensiert arbeid, støter du på en rekke symboler og symbolkombinasjoner det kan være greit å vite betydningen av:
Attribution:
Dette symbolet betyr «Attribution», som igjen betyr: Bruker du dette åndsverket, må du si hvor du har det fra.
Share Alike:
Share Alike betyr: Du kan dele dette åndsverket så fritt du vil, så lenge alle andre får ha samme rettigheten når du gjør det. Hvis du skriver et dataprogram, og så har Windows lyst til å bruke det, har de ikke lov til det, med mindre alle andre har like stor rett til å dele det og bruke det som de hadde. For eksempel.
Non-commercial:
Du får lov til å bruke dette åndsverket om det ikke er til kommersielt bruk. Enkelt og greit.
No derivative:
Dette symbolet betyr at du ikke kan basere nye verker på et eksisterende åndsverk under denne lisensen.
Som regel bruker de fleste som lisensierer verkene sine under Creative Commons med mer enn én lisens. Alt som står skrevet og tegnet på Revolusjonært Roteloft er under en Attribution Non-Commercial No Derivatives -lisens. Det betyr at alle kan kopiere det jeg lager for ikke-komersielle formål så lenge de sier at de har dem fra meg. Å endre tekster og bilder jeg har laget er ikke greit.
Hva slags lisensiering har du på bloggen din? Har du noen form for copyright eller lisens i det hele tatt? Har bloggsystemet ditt copyright på innholdet ditt?
Noe av det kjipeste med å gå til legen rett etter at jeg flyttet for meg selv, var at alle legebesøkene mine endte opp med sukking og stønning om hvorfor jeg ikke har fått medisin mot denne lidelsen før. Som den gangen, sommeren 2007, hvor jeg fikk epilepsiannfall på Outland for første gang på mange år og deiset innom en bokhylle før jeg gikk i bakken.
Jeg har noen vage minner om en ørefik, en ambulansetur og en alvorlig samtale med en nevrolog. «Hva slags epilepsimedisin er det du har pleid å stå på?» Lommelykt i øye. To fingre opp og ned foran ansiktet. Og jeg bare «Eeeeeh….» Legen lister opp en rekke legemidler i et forsøk på å være hjelpsom. Kanskje jeg stod på $pille eller $annen_pille? «Nei,» sier jeg. «Jeg stod på sånn…sånn…sånn homeopatmedisin.»
Alle legebesøkene mine siden jeg flyttet for meg selv har artet seg på denne måten:
«Eh, vel, altså, jeg har blitt fortalt at jeg har en eller annen form for diabetes, men det kom fra samme kvantemedisineren som sa at jeg først og fremst var allergisk for mobiltelefonstråling….Kan du ta en blodprøve, kanskje?»
«Ja, jeg er plattfot. Nei, jeg har ikke tatt prøve av bindevevet. Nei, jeg har ikke tatt noen ganganalyse. Jeg har vært hos …helseeurytmist.»
«Jeg hører dårlig, skjønner du. Ja, jeg hadde mye mellomørebetennelse som barn. Neeei, jeg skulle visst ha operert inn dren, men så gikk vi til homeopat istedet.»
Sånn kan vi fortsette i det uendelige. En del mennesker synes det er helt fantastisk å gå til alternativ behandler. Ja, det koster det hvite ut av øyet, men du får jo snakke så leeenge!
Og hvis du tilfeldigvis skulle være en hysterisk mor som har eksakte vrangforestillinger på hvordan barnet ditt lukter når det har feber og at dette mååå være et symptom og legen alltid ser dumt på deg når du nevner det, så vil homeopaten ta deg på alvor. Det er det som er jobben hans.
Den veldig intime, samtalende formen fungerer bare for et fåtall. Et bekjentskap av meg som ikke er så pratsomt ble anbefalt å oppsøke homeopat for de stive skuldrene sine. Da behandleren stilte spørsmålet: «Og hva slags avføring har du? Brunlig? Grønnlig?» var hun ute før du får sagt naturmedisin.
For folk med psykiske problemer kan homeopatbesøk være en utmattende og tilnærmet skadelig affære. Å bli tvunget til å fortelle om alt det kjipe som noen sinne har skjedd deg er litt kontraproduktivt når du faktisk har en del traumer i bagasjen og egentlig bare ville se om de kunne hjelpe deg med den dumme laktoseintoleransen. Jeg har fått ukvalifiserte råd om alt fra panikkangst til «substance abuse» til fine piller mot «det å være trist inni seg» gjennom oppveksten.
Alle homeopatbesøk har alltid artet seg på følgende vis:
Du svarer på tusen spørsmål og betaler fem hundre kroner. Du får en medisin, enten i form av vann på flaske eller små melkesukkerkuler. Du får beskjed om å kutte ut alle former for koffein, alkohol, mentol og kamfer i livet ditt.
Og nå vil jeg bli bedre? «Vel, først vil du bli verre og så vil du bli bedre. Blir du verre, så fungerer det, skjer det ingenting, må du komme tilbake og få en annen type medisin.» Det blir som regel verre. Heldigvis. Før det blir bedre igjen. Rart det der.
Du gjentar sirkelen.
Som liten var jeg nesten utelukkende vant til homeopatbesøk, og derfor var de få legetimene jeg var på en forvirrende affære. «Har du vondt her? Har du vondt der?», ingen spørsmål om hvorvidt jeg drømte om geiter eller hadde rykkninger i lillefingeren, om jeg fikk vondt når jeg hikket eller hadde søtsug etter middagen. Jeg hadde ikke legebesøk-kompetansen, rett og slett. Jeg var redd for å gå til legen. Jeg fikk det aldri riktig til.
I voksen alder begynte jeg å lese gjennom artikler om homeopati og hvorvidt det har noen effekt over hodet. Jeg har lært en god del, både om placeboeffekt, om at de fleste sykdommer går over av seg selv hvis du bare venter lenge nok og om hvordan det for mange kan bety en stor helsemessig påvirkning å få lov til å snakke skikkelig lenge om de diffuse smertene sine, ikke bare ta en sånn teit blodprøve.
Og likevel- for meg var det prinsippene homeopatien er bygget på som gjorde meg overbevist om at storparten av det medisinske tilsynet jeg har fått gjennom oppveksten var hundre prosent humbug. La meg forklare:
Homeopati for dummies:
1. Loven om likhet.
Homeopatmedisiner ble utviklet med et prinsipp om at stoff som fremkaller et sett symptomer hos en frisk person, vil helbrede en person som har de samme symptomene. Et klasissk eksempel er koffein mot søvnvansker – friske mennesker blir jo våkne av koffein.
I tillegg til den rare loven om at et stoff som gir mer av samme symptomene vil gjøre deg friskere, er ikke sammenhengen mellom ulike homeopatmidler og reelle symptomer så mye å snakke om. Jeg fikk f.eks kalsium som epilepsimedisin, fordi kalsiummangel visstnok skal forårsake tilsvarende spasmer. Naaaah.
2. Loven om forsterkelse.
Vanlige virkestoffer i homeopatiske medisiner er Belladonna og ulike former for slangegift – farlige stoffer som gir kraftige utslag når du får det i deg. Etter likhetsprinsippet bør de dermed være i stand til å kurere heftige symptomer. Ulempen er jo at de er giftige. Heldigvis har homeopatien løst dette problemet. Det er her homepoati går fra å være litt obskurt til å bli hylende festlig.
Jo mer fortynnet et stoff er, jo mer potent medisin er det. La oss si du får piller fra homeopaten din som er merket D200. D står for decimal, og betyr at medikamentet er utvannet 1 til 10. En del medisin, ti deler vann. 200 står for hvor mange ganger blandingen har blitt fortynnet og ristet. En del av greia med vannets hukommelse er nemlig at du skal riste mellom hver gang du blander. En rekke «sterkere» homeopatmedisiner er merket C200, C3000 osv.
Altså at de er utvannet med forholdet 1 til hundre og ristet og fortynnet flere tusen ganger. De sterkeste homeopatiske medisinene skal være så fortynnet at mengden vann det har blitt fortynnet med tilsvarer størrelsen på jordkloden.
I tillegg er middelet dryppet over melkesukkerkuler før du får dem i butikken, og som forskerne spør seg selv: Hvordan går virkemiddelet inn i melkesukkeret? Vannet fordamper jo bare! Generelt sett er virkestoffet i homeopatiske midler først og fremst til stede på etiketten på esken.
Moderne homeopater forklarer de fortynnede medisinenes virkning med at vannet som medisinen fortynnes i har egenskaper i seg til å «transportere» informasjon eller om du vil – en frekvens fra det opprinnelige stoffet utover i fortynningen. Dette fenomenet har blitt kalt «the memory of water».
Og nei, vitenskapen ikke finner noen form for bevis for at vannet skal ha noen hukommelse. Fet overraskelse. Personlig liker jeg innstillingen til denne kommentaren på et forum som diskuterer James Randis underholdende gjennomgang av homeopatiens mysterier:
If homeopathy were real, then it could be applied in reverse. I could create poisons with which to kill people simply by repeatedly diluting real medicines in water, then giving said dilution to my victim. And the best part: it would be completely untraceable! Brilliant!
Det pussige er at annenhver nordmann bruker penger på sukkerpiller dynket i fordampet vann med et og annet molekyl av virkestoff tilstede og tar det som medisin mot tidvis reelle plager.
På hovedsiden til Homeopatenes Landsforbund skriver de at de kan hjelpe deg med alt fra halsbetennelse og ufrivillig barnløshet til angst og depresjon. Men som psykologen min sa til meg, som en kommentar til enkelte pasienter som lurte på om de kunne få homeopatmidler isteden for psykofarmaka: «Vet du? Da tror jeg du får større lindrende effekt av en øl.»
Jeg får strenge spørsmål i kommentarfeltet om jeg er med i noen av demonstrasjonene som raser i Oslo disse dager. Svaret er nei. Ikke fordi jeg er motstander av demoer, fakkeltog, punktmarkeringer og åpne møter, men fordi Virrvarr + store forsamlinger ikke alltid går like bra om dagen. Jeg har vasket huset for Gaza. Eller noe i den stilen.
Nå skal ikke dette innlegget handle om hva jeg synes om å slå gamle folk fra indremisjonen som var så teite å ha med seg et Israelflagg i sentrum. Det skal ikke handle om politiets oppførsel mot demonstrantene. Det skal ikke handle om all aggresjonen Israels oppførsel vekker i folk rundt om.
Det skal ikke handle om hvordan molotovcoctails og tåregassregn tar oppmerksomheten bort fra lidelsene på Gaza, og gjør det vanskelig for mange å støtte en god sak og skremmer dem fra å gå i demoer siden. Det skal handle om hvordan folk bruker sosiale medier til å dekke opptøyene i Oslo sentrum.
Jeg har fulgt tidsskriftet Frontlinjer fra de var en liten fanzine som ble solgt på stiftelseslandsmøtet til Rødt. De har i tiden som har gått siden da bikket mellom å være nerdebladet for raddiser som vil skrive om hjertesaken ingen andre bryr seg om og venstresidas Se& Hør.
Men i det siste tror jeg de har funnet den perfekte kombinasjonen av direktejournalistikk og nettvirksomhet. Jeg har fulgt dem på Twitter gjennom alle demoene og opptøyene i Oslo, og kunnet lese sammendraget på nettsidene deres få timer etter at ting har skjedd.
Her er et utsnitt av hvordan twitterfeeden deres har sett ut idag:
Samtidig har denne artikkelen på Frontlinjer.no blitt lengre og lengre, og blitt oppdatert etterhvert som demonstrasjonen utviklet seg. De har også tatt bilder av demonstrasjonen og laget en ganske ekstrem billedspesial. Her kan du se demoen utvikle seg fra barn med jukseblod på klærne til et totalrasert McDonalds.
Mads Gilbert er blitt mest sitert på utsagnet «Vi lever i historieboka nå. Alle!» i forbindelse med bombingen av Gaza. Det gjelder også alt som har skjedd i Oslo sentrum de siste dagene, og aktivister og direktejournalister får dekket det på en ganske annen måte enn det tradisjonelt media kan.
Å sitte og få fortløpende oppdatering på hva som skjer når det skjer gir en helt annen nærhet og intensitet enn det selv tv-kameraer på stedet kan få til. Og siden alle har mobilen med seg, kan alle i prinsippet drive direktejournalistikk. Jeg tror vi vil få se mye mer av denne typen på-stedet-statusraporter fremover. Noen som vet om andre nordmenn som bruker Twitter til det samme?
SerendipityCat ber folk skrive noe om hvorfor de bruker Twitter og hva slags nytte de har av det. For deg som ikke har lekt med den lille, blå fuglen før: Twitter er en tjeneste der du forteller folk hva du gjør og leser hva andre gjør, i små oppdateringer på max 140 tegn.
På en måte kan du si at Twitter er en slags dynamisk utgave av statusoppdateringen på Facebook, der du selv bestemmer hvem sine oppdateringer du vil se og hvem som får se dine. Samtidig kan de 140 tegnene du får til rådighet brukes til mye mer enn å fortelle at du akkurat har spist frokost. En av invendingene til Twitter jeg har møtt oftest fra de som har lest om konseptet, men ikke brukt det, kan oppsummeres i denne Penny Arcade-stripen:
Hvorfor vil noen vite hva du gjør hele tiden? Hmm?
Jeg har funnet en del gode svar på det spørsmålet, og tenkte jeg skulle oppsummere de forskjellige, nyttige måtene å bruke en twitterkonto på:
Som RSS-leser:
Jeg har en plug-in som gjør at alle blogginnlegg jeg skriver automatisk går ut som Twitter-oppdateringer. Det gjør at alle som følger meg får beskjed når det er noe nytt på Roteloftet. På samme måte følger jeg nyhetskanaler, utelandske bloggere, journalister og tidsskrifter og får oppdateringene deres fortløpende.
Å følge Al-Jazeera sin Twitterkonto med Gazanyheter gir deg kjappe oppdateringer så fort ting skjer, samt linker til all nytt og relevant stoff. I tillegg deler folk lenker via Twitter hele tiden, og du kan få med deg nyheter og artikler som andre ser på.
Som redskap for stalking av din favorittkjendis:
Greit, de kommer nok ikke til å begynne å følge deg med det første, men oppdateringer som at «Neil Gaiman is very happy» gjør dagen min litt bedre. Enten du er fanboy, forelsket eller bare nysgjerrig – Twitter gir rom for å leve ut alle sidene av deg diskrét.
Som IRC og msn:
Twitter er like mye småprat og samtale enn den statiske beskjeden om å «si hva du gjør». Ved å sette @dendusnakkermed, kan du svare, spørre, tøyse og kommentere. Ved at folk du ikke følger snakker med folk du følger, skjer det at du begynner å legge til nye folk for å få med hele samtalen nesten av seg selv.
Det fine er at siden Twitter er nettbasert, logger du aldri «ut» og «inn» og må være tilgjengelig hele tiden på samme måte som du må være på en tradisjonell chat. Du kan ha opphetede diskusjoner med mange kjente og ukjente, men du kan også bare lese nyheter.
Som live mikroblogging:
Det hender at folk gjør spennende ting og twitrer det, også. Jeg vet om folk som liveblogger kulturarrangementer, konserter, debatter og demonstrasjoner. «Jagland prater piss. Folk sover.» «Nå bruker de tåregass!» «Publikum er fra seg!» Små, kjappe oppdateringer via mobilen når noe skjer gir en helt annen mulighet for å kommunisere hendelser enn det artikler og blogginnlegg kan.
Listen kunne nok vært enda lengre. Jeg tror at hovedgrunnen til at mange prøver Twitter og gir opp, er at systemet ikke er intuitivt når du oppretter en konto. Greit, du lager en profil. Greit, du skriver hva du gjør. Har du ikke begynt å følge noen, er det minimal sjanse for at noen følger deg, og twitringen din forsvinner ut i intet uten noen respons. Hvor er dynamikken og moroa, liksom? Slapp av, Roteloftet guider deg:
Hvordan komme i gang:
Skriv en kort, god presentasjonstekst om deg selv og last opp bilde. Link til bloggen eller nettsiden din, og oppgi det ordentlige navnet ditt. Folk som kjenner deg kommer til å søke på navnet ditt, ikke det kreative nicket, og folk som ikke kjenner deg kommer til å lese presentasjonsteksten.
Følg mange. Å følge folk på Twitter er ikke som å legge til venner på Facebook- du trenger ikke ane hvem folk er, du må bare være intressert i å lese hva de skriver. inn twitterkontoene til bloggere du leser, folk du kjenner, politikere du er enig eller uenig med og folk du kunne tenke deg å bli kjent med. De fleste får beskjed på epost når noen har lagt dem til, og sjekker ut profilen din. Vips, så er det noen som begynner å følge deg, også.
Oppdater, oppdater, oppdater. Sleng deg ut i samtaler, still spørsmål, del lenker. Å lage en twitterkonto uten å kjenne noen som har en twitterkonto er litt som å gå på fest alene – du er kanskje litt nervøs i begynnelsen, men det er masse folk der og alle vil prate.
Regn med at det tar litt tid før du kommer skikkelig i gang. Du kan ikke skrive én oppdatering og være trist fordi ingen la merke til den.
Du kan følge meg på Twitter her. Er du på Twitter? Hva bruker du det til?
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
