Mandag 27. april 2009

Demo for fritt Internett!

Jeg sakser rett fra FriBit her:

Det er flere ting som utfordrer nettet slik vi kjenner det. For tiden avgjøres det i EU om vi skal innføre den såkalte Telecom-pakken. Post- og teletilsynet har lettet på personvernet, flere land sensurerer nettet og Datalagringsdirektivet er det ennå ikke avgjort om skal innføres i Norge.

I den forbindelse arrangeres det en demonstrasjon for et fritt Internett foran Stortinget, onsdag 29. april kl. 19.00-20.00.

Nettet er blitt en integrert del av dagens samfunn. Vi tar det for gitt og dessverre glemmer vi litt for ofte hvilke prinsipper som ligger til grunn for at det har utviklet seg til den fantastiske platformen det er.

Likestilling og nettnøytralitet har gjort at hvem som helst som er tilknyttet har anledning til å kringkaste på samme grunnlag. Det er ikke slik at noen har større plass på nettet enn andre, og det er valgfritt hvordan du vil bruke din nettilkobling til. Om det så er e-post eller spill.

Videre har man unngått sensur og overvåking samtidig som man har tatt vare på ytringsfrihet og anonymitet.
Demonstrasjon foran Stortinget

Disse prinsippene rokkes det nå ved og i den anledning arrangeres det som sagt en demonstrasjon foran Stortinget den 29. april kl. 19.00-20.00.

Agendaen for demonstrasjonen er:

• for et fritt internett
• for digitale rettigheter – alminnelige borgerrettigheter må også gjelde på internett
• for en kulturell almenning
• for at kommunikasjonsflyten ikke bør sensureres eller logges, og kun overvåkes der det foreligger mistanke om lovbrudd direkte mot den eller de personene som overvåkes
• for at tjenesteleverandører som gir brukerne mulighet til å utveksle informasjon med hverandre ikke skal holdes ansvarlige for informasjon brukerne utveksler, og ikke skal sensurere eller overvåke brukernes kommunikasjon
• for at det å lenke til informasjon fra en annen bruker i seg selv ikke bør være et lovbrudd

Bry deg. Bli med.

Onsdag 22. april 2009

Dårlig oppførsel på nett slår tilbake på deg

Jeg liker å diskutere fildeling med datafolk, pirater, politikere og jurister. Da kan vi diskutere teknologisk utvikling, finansieringsmetoder, innovasjon, personvern og åndsverksloven uten å bite hodet av hverandre. Det øyeblikket planebransjen involveres, går gjerne debatten over i det absurde.

Det er ikke alltid sånn. Jeg vet at Mr. Jackson har hatt konstruktive diskusjoner med folk i FONO, jeg vet at det er masse oppegående, balanserte mennesker som ikke nødvendigvis er de som får sitte i debatter eller blir intervjuet på TV.

De siste dagene har en del platebransjefolk begynt å komme ut på Twitter, og jeg har observert flere fildelingsdebatter. Noen har vært bra, noen har vært trivielle, men de fleste har beveget seg innefor hva som er god «twitterkotyme».

Hva god twitterkotyme er, mine damer og herrer? Mye det samme som god bloggkotyme eller god kommentarfelt-kotyme: Ikke skriv noe utrolig frekt. Alle kan lese det og skiten du spyr ut kommer tilbake til deg.

Terje Pedersen fra Warner demonstrerte idag et riktig svennestykke i dårlig twitterskikk: Snever-Even Twitret følgende:

Pedersen responderte følgende:

Det kunne kanskje fungert som en snappy hersketeknikk i en muntlig debatt, men ikke på i et kjapt, skriftlig medium. Svaret spredde seg fort, siden Twitter fungerer som gressbrann, og et kjipt, lite gjennomtenkt svar ble både svært synlig og fikk mange reaksjoner. Morsomt å se at noe en person i høy stilling slenger ut til en 18-årig blogger får reaksjoner i bloggerens favør.

Thomas Moen og Even har også kommentert. Jeg synes det er et festlig eksempel på hvordan dårlig oppførsel på nett først og fremst skader den som oppfører seg dårlig, samt som et skoleeksempel på hvordan deler av platebransjen argumenterer i fildelingsdebatter.

Mandag 13. april 2009

Amazon sensurerer skeive bøker

Jeg vet ikke helt hva som gikk av Amazon i helgen. Kanskje de tenkte: «Verdens største nettbokhandel! Der har du oss! På tide å krympe kundekretsen litt?» Kanskje de tenkte: «Nå er jeg jammen lei av disse sinte oppropene mot uanstendige bøker på nettsidene våre. La oss skjule alle kategoriene de reagerer på og være ferdige med det.» Til journalistene har de sagt at det var en teknisk feil.

Uansettt hva som førte til at alle de skeive bøkene forsvant, fikk ikke Amazon forbli lenge i synden. Noen savnet bøkene og i løpet av få timer var #amazonfail det mest brukte søkeordet på Twitter. Halvannet døgn senere traff twitterskredet, bloggoppropene og underskriftskampanjene massemedia, og Amazon måtte svare for seg. Resultatet? Den “tekniske feilen” skal rettes opp i.

#amazonfail viser to intressante fenomener:

1. At verdens største bokhandel plutselig viser en homofientlig agenda, fjerner alt som lukter skeivt fra søkefelt, anbefalte bøker og rangeringer, samt merker bøker «Orlando» av Virginia Woolf og bøker som handler om barn som har vokst opp med lesbiske foreldre som «Adult». Ikke bare sensurerer Amazon forfattere som har skrevet homobøker av politiske hensyn, de filtrerer også hva du som bruker får se.

2. At vi har fått gode kanaler for internasjonal nettaktivisme. Amazon dret seg ut, bæsjen gikk i twittervifta og kom i retur.

Og jeg? Jeg stod opp, fant ut at all kildelitteraturen til Jenter som kommer hadde forsvunnet fra Amazon, twitret det, havnet i Dagbladet, ble oppringt av P1 og uttalte meg så godt jeg kunne på morgenkvisten. Godt jeg alltid tenker før jeg twitrer, da. *host*

Du kan lese en god oppsummering av moroa hos Fr. Martinsen, også. En annen måte å måle temperaturen på er å følge #amazonfail på Twittersøk.

Torsdag 9. april 2009

Om strekkmerker

Har du prøvd å google strekkmerker noen gang? Først kommer reklame for tre-fire klinikker for kosmetisk kirurgi. Deretter kommer alle mulige hudpleiefirmaer, forumtråder og nettsider for kjerringråd.

Peel deg. Smør deg. Sol deg. Unngå å sole deg. Aloe vera. E-vitaminer. Omega-3. Bruk mye fuktighetskrem. Fjern dem med laser. Ikke legg på deg. Rull deg i spenol hele svangerskapet.

Langt under all reklamen og hysteriet finner du lommelegen og lommelegens venner hvor en og annen stakkars doktor må svare at «Du, over halvparten av alle gravide damer får magen full av strekkmerker. Du er ikke deformert. Nei, det hjelper ikke å smøre seg med noe. Sprekkene er i lærhuden og kremen vil ikke trenge ned til de blodkarene. Slutt å ergre deg over dem. Husk at de blir mindre synlige over tid.»

I følge en del undersøkelser, vil 80% av alle kvinner få strekkmerker på et eller flere stadier i livet. Strekkmerkene kan ikke forebygges i noe særlig grad. Noen får lett merker. Noen får nesten ikke merker i det hele tatt.

Løsningen på et strekkmerkefritt liv er å ikke forandre kroppsfasong. Som om det kommer til å skje. Pubertet, graviditet, vektøkning, vekttap – det er lite å gjøre med det.

På den måten er strekkmerker et fenomen på linje med fødselsmerker og fregner – noe ufarlig du ikke kan fjerne eller forhindre. Derfor burde det ikke være en så big deal.

Og likevel. Første gang jeg la merke til mønsteret på hoftene og puppene var jeg elleve. Jeg viste merkene til moren min som begynte å sukke og stønne om disse hersens strekkmerkene. Usj og usj. Kunne man ikke fått noe mot dem? Det måtte jo gå an å få dem vekk?

Siden har temaet strekkmerker vært kilde til sytete søsterskap i opp gjennom ungdomskolen og videregående. Alle hadde strekkmerker. Alle skammet seg veldig. Abusurd å føle skyld over å få de sårt etterlengtede puppene og hoftene? Neineinei.

For halvannet år siden fikk jeg nye merker. Spesielt fremtredende var tre-fire striper rett over navlen, et ganske tydelig bevis på at jeg hadde blitt breiere rundt vommen veldig fort. Jeg grublet over dem. Burde jeg ikke skamme meg over merkene?

Problemet er at jeg alltid har hatt sans for synlige blodårer og arr, og den kritthvite huden dekket av blålilla spragler så innmari lekker ut. Naturens egen scarification hadde tegnet på den store, hvite magen min. I mangel på tatoveringer, bestemte jeg meg for at det er en dekorasjon, ikke en skavank. Det var jo ikke som om spraglene kom til å gå sin vei.

Etter å ha omfavnet den nye magepynten, begynte jeg det sosiale eksperimentet: «Strekkmerker? Åja! Jeg har et skikkelig stilig strekkmerke! Vil du se?» Ingen vinner i selskapslivet.

Samtidig har jeg et bevisst pedagogisk poeng ved mageblottingen: Det er for teit å betrakte noe helt naturlig som en skjemmende feil. Strekkmerker er overgangsarr som dukker opp etter at kroppen din har gått igjennom en forandring.

Jeg har bestemt meg for at strekkmerker er sexy. Det er både et estetisk og et politisk standpunkt. Levd liv er hått.

Du har strekkmerker fordi du fikk pupper. Du har strekkmerker fordi du fikk barn. Du har strekkmerker fordi du la på deg. Du har strekkmerker fordi du gikk ned i vekt. Du har strekkmerker fordi du fikk mer muskler. Du har strekkmerker fordi du er i forandring, fordi kroppen ikke er statisk, fordi vi vokser og krymper brått og plutselig.

Så hva skal du si neste gang noen klager over at de har skjemmende tigerstriper? Enkelt. Til orientering og allmenn folkeopplysning: Det er tøft å være tiger. Embrace it, girl.

Fredag 3. april 2009

Bloggere som aldri skuffer

Noen kjappe blogganbefalinger. Alle vet at RSS-lesere trenger mat.

Prosalosa:

Prosalosa er den nye Kvinnekongen. Ikke at Kvinnekongen er gammel eller trenger å skiftes ut, men Prosalosa er årets mest lovende feministblogger. Hun skriver godt, tydelig og morsomt om alt fra objektifisering til kjønnsfordelingen hos politikerbloggerne. I tillegg er hun flink til å finne gode og kreative illustrasjoner. Et nytt knalltilskudd til The Feminist Crew.

Hjartesmil:

Ja, jeg har skrevet om Mariell før, men det skader ikke å gjøre det igjen. Den lille damen med sløyfe i håret har nemlig Norges beste feelgood-blogg, og hun er kanskje den bloggeren jeg besøker oftest om dagen. Hun gir meg min daglige dose lykkerus, og er den bloggen jeg vet som har den mest gjennomførte estetikken i alle innleggene sine.

Seth Godin:

Dagens internasjonale blogganbefaling. Seth Godin har kanskje den beste bloggen om web og markedsføring, og om du tenker at reklame er det kjedeligste temaet i verden, er det bare fordi du ikke har lest bloggen til Seth. I tillegg er bloggen et skoleeksempel på en veldrevet blogg: Den oppdateres hver dag med korte, velskrevne innlegg du leser på halvannet minutt. Les og lær, folkens.

Jakob Arvola:

Tekstforfatteren og journalisten Jakob Arvola har nettopp startet en blogg, en fabelaktig samlig gamle noveller og nyskrevne tekster. Her er det varme, kloke, morsomme og velskrevne eventyr – Jakob er min type bloggelite. Det finnes ingen «hvileinnlegg» her, bare høy kvalitet hele veien. Les og oppdater lenkelisten din.

Mandag 30. mars 2009

Nå er Darwinklubben her!

Siden det er Darwinår. Siden alle vi som aksjonerte mot artikkelen på nettsiden til Moltemyr skole ble beskyldt for å være en «Darwinklubb». Siden alle menneskene som hørte om Darwinklubben ville være med i den, og jeg ikke akkurat hadde noen innmeldingsblankett. Siden Internet handler om å bygge små tribes limt sammen av engasjement og internhumor.

Derfor: Darwinklubben trenger deg. Se på alt du kan gjøre!

1. Du kan melde deg inn i Facebookgruppen.
2. Du kan finne din lokale buttonsmaskin og lage Darwinbuttons med full kunsterisk frihet.
3. Du kan begynne å strikke(?) løsskjegg folk kan ha på seg på møtene.
4. Du kan maile meg og si «Hei, jeg vil gjerne skrive noe på Darwinklubb-bloggen», som også finnes, dog uten noe særlig innhold.
5. Du kan lage en #darwinklubben hash-tag til Twitter.
6. Du kan overfalle kreasjonister i mørke smug og ta på dem apemasker.
7. Du kan bake Darwinmuffins.
8. Du kan være med å engasjere deg slik at Darwinklubben får noen ordentlige Darwinsaker å komme med. Blå fugler på Twitter har nemlig sagt at det er muulig Darwinklubben ikke blir så skummel og hardtslående om det bare er meg som setter agendaen. Jeg er for fluffy.

Søndag 29. mars 2009

Vurderer du Steinerskolen?

Jeg har skrevet om Steinerskolen tidligere, og får stadig vekk spørsmål i kommentarfeltet og på epost om jeg vil anbefale del eller den Steinerskolen. Siden jeg skrev innlegget mitt om Steinerskolen på denne tiden i 2007 har jeg kommet frem til at jeg ikke ville sendt mine barn på noen Steinerskole uansett, så jeg kommer ikke til å anbefale én skole frem for en annen.

(Likevel kan det være verdt å merke seg at Steinerskolen i Moss og Steinerskolen på Nesodden er regnet for de mest «ekstreme» antroposofene, mens Oslo By Steinerskole ligger nærmest opp til en offentlig læreplan.) Jeg tenkte at jeg skulle redegjøre litt for hvorfor jeg mener Steinerskolen er problematisk, utover grunnene jeg oppgir i det forrige innlegget mitt:

Steinerskolen – en religiøs friskole:

Som du sikkert vet, er Steinerskolen en friskole basert på alternativ pedagogikk, i motsettning til en religiøs friskole, som er basert på en bestemt type livssyn. Så langt, så vel. Problemet er hva den alternative pedagogikken er bygget på. I Steinerskolens tilfelle er den bygget på Rudolf Steiner sine visjoner – visjoner de fleste av oss vil definere som religiøse visjoner.

På denne måten kan vi si at mens en religiøs friskole lærer barn å lese og skrive, i tillegg til å gjøre det i en ramme der et bestemt livssyn forkynnes, er måten det barna lærer å lese og skrive på innenfor Steinerskolen det religiøse elementet. Hva er problemet med en pedagogikk basert på en religiøs visjon? At den ikke endres eller utprøves over tid.

Det finnes like lite empirisk data for at steinerpedagogikk fungerer godt undervisningsmessig som det gjør for at homeopatmedisin har en helbredende effekt. Steinerskolen forkynner ikke en bestemt religiøs rettning, men pedagogikken deres er religiøs.

Et statisk barnesyn:

Så hva er pedagogikk? Måten du lærer folk noe, i de fleste tilfeller måten du lærer barn noe. Steinerpedagogikk er basert på Rudolf Steiner sitt syn på barns utvikling, et statisk barndomssyn som går ut på at barn har særegne kvaliteter og kjennetegn ettersom hvor gamle de blir.

Dette er grunnen til at Steinerskolen er den eneste skolen der seksåringer ikke begynner i første klasse, men fortsetter å gå i barnehaven eller i egne «miniklubber» til de er syv, fordi man mener det skjer noe med barnet når det blir syv år. 13-åringer er sånn. 15-åringer er sånn. 9-åringer er sånn. Alle årskull har sin egen farve, sine egne behov og sine egne utfordringer.

Ulempen? Alle barna som ikke passer inn, samt det faktum at barnebåsene er basert på – nettopp, Rudolf Steiner sine religiøse visjoner. Problembarn, barn som ligger foran klassen, barn som ikke passer inn blir alle forklart utfra antroposofisk syn på menneskeutviklingen. Jeg var for kald og faktaorientert for min aldersgruppe da jeg begynte i sjetteklasse på Steinerskolen, f.eks. Jeg har papir på det (c:

Et totalitært skolesystem:

Jeg kunne formulert en rekke andre grunner til at jeg er Steinerskolemotstander, men de bunner alle sammen ut i idéen om å la barna dine utdannes innenfor et system der alt er basert på religiøse teorier fra forrige århundre.

Barna på den lokale Bibelskolen har kanskje et litt spennende forhold til Passion of the Christ i ettertid, men det påvirker ikke hvordan de lærer gangetabellen. Nei, de færreste foreldre merker noe til antroposofien eller verdenssynet pedagogikken er bygget på.

Ja, barna dine får mye kvalitetstid med akvarellmaling og Shakespeare. Problemet mitt med skolen er i bunn og grunn det samme jeg hadde med den da jeg gikk i seksårsgruppa deres som liten:

Virrvarr:

Hvorfor får jeg ikke tegne med blyant?

Førskolelærer:

Fordi vi har ikke blyanter her.

Virrvarr:

Hvorfor har dere ikke blyanter her?

Førskolelærer:

Fordi vi ikke har blyanter her.

Virrvarr:

Jeg tok med en blyant selv!

Førskolelærer:

Den tar jeg, takk.

I ettertid har jeg lest og blitt forklart hvordan det forhindrer barn å utvikle sin naturlige strek på det tidspunktet om de bruker blyant og kulepenn. Hvorfor? Steiner sa det.

Jeg er skeptisk til Steinerskolen fordi jeg vil bygge grunnlaget kunnskapsnasjonen Norge på andre premisser enn «Steiner sa det». At noe er annerledes enn det bestående, betyr ikke at det ikke kan være mer totalitært enn det bestående. Med mindre du synes at antroposofi er smarte greier, er ikke egentlig Steinerskolen noe for deg.

Tirsdag 24. mars 2009

Et lite eventyr om #moltemyr

Jeg fant artikkelen til den nå svært så omtalte naturfagslærer Trond Baugen via Isobel som driver bloggen My Wasp In A Jar og siden jeg ikke rakk å skrive et skikkelig blogginnlegg om teksten, slang jeg en lenke til den på Twitter.

Og Twitter er en så effektiv bikube. Noen skrev eposter til rektor, noen ringte sine partifeller i Arendal, noen mailet læreren personlig, noen tok opp temaet på sin egen blogg, noen laget hash-tagen #moltemyr, noen twitret lenken på nytt og noen ringte lærer og rektor ved Moltemyr barneskole for å få et intervju eller fem.

Halvannet døgn etter at jeg hadde slengt den første lenken til artikkelen på Twitter, nådde Trond Baugens utsagn om hvordan vitenskapen har liten tillitt og Big Bang er en fantasi forsiden på Dagbladet.no.

Du kan si hva du vil om Twitter, men alle de små, blå fuglene der ute har definitivt vært med å sette dagsorden. Derfor er det veldig trivelig å bli «kreditert» med en twitter-widget ved siden av artikkelen på dagbladet.

Hva disse Moltemyrgreiene er, sier du? Åh, bare at en naturfagslærer som mener at jorda er 6000 år gammel og at evolusjonen er oppspinn har fått lov til å bruke barneskolens nettsider som sin private blogg. Artiklene har blitt fjernet fortløpende, men google har tatt vare på dem for oss. Jeg tenkte jeg skulle publisere hele den opprinnelige artikkelen her, til glede for nye lesere:

TEMA: VITENSKAPEN

Ofte får elever informasjon fra lærebøker som er feilaktige. Løsaktige teorier blir presentert som fakta og vitenskapen er ikke nok ydmyke i forhold til det de ikke vet.
Vitenskapen har liten tillit.
Vitenskapen og forskere er lite flinke til å skille mellom hva de vet og hva de tror. De kan bevise mange forhold, men på mange områder tolker vitenskapsmenn slik som de tror at ting har skjedd; de kommer med hypoteser og teorier.

På søndager på NRK TV har det gått en flott og interessant serie om planeten vår, men på mange områder blir historien framstilt på en useriøs måte. Vi får servert rene fantasier fra forskjellige vitenskapsmenn. Når vi ikke får høre hva som er fakta og hva som er teori mister programmet sin troverdighet. Det samme skjer med vitenskaplige uttalelser i skolens lærebøker. Jeg vil komme med tre eksempler:

The big bang
Vitenskapsmenn har observert at materien i verdensrommet utvider seg, akkurat som er ballong som blir blåst opp. De har klart å måle avstanden til en galakse som er hele 14 milliarder lysår unna. Dermed kan de si at verdensrommet er minst 14 milliarder år gammelt. Dette er riktig dersom lyshastigheten er konstant, men nå er det en australsk forskergruppe som mener de kan bevise at lyshastigheten har vært større tidligere, og dersom dette er riktig, så kan man ikke si at verdensrommet er minst 14 milliarder år gammelt. The big bang kan ingen bevise, men dette er en fantasi eller en teori som en del forskere har fordi de ser at materien beveger seg ut fra et sentrum. Dermed er det ikke riktig å si at verden begynte med “The big bang”, men at vi har en teori om dette.

Darwins utviklingslære
Charles Darwin hadde svært begrenset vitenskaplig materiale tilgjenglig da han framsatte evolusjonsteorien. Ikke kjente han til mutasjoner, gener, DNA eller kromosomer. Ut fra sine funn, framsatte han en teori som verden tok i mot med åpne armer, for endelig kunne folk forstå på en enkel måte, hvordan verden var blitt til.

Darwins evolusjonslære: En celle ble til ved en tilfeldighet i havet. Denne cellen utviklet seg til fisk, krypdyr, blomster, fugler, pattedyr og til sist til mennesker.
Drivkraften bak dette skulle være kampen om tilværelsen.

— Det er helt utrolig at vi kan godta en slik banal historie i dag. Vitenskaplige funn viser noe helt annet: Vi har flere millioner funn av fossiler, og disse fossilene viser rundt 300 000 forskjellige arter. Alle disse fossilene er kjente organismer. De viser ingen mellomformer som det burde være mange av dersom Darwins lære var riktig.
— Dersom Darwins lære skulle være riktig, ville det dannes nye dyrearter og planter, men det går andre veien; det blir færre arter.
— Forskeren og biokjemikeren Mikael Behe sier at hver levende celle har en svært komplisert programmering i DNA-dobbeltmolekylet slik at det er usannsynelig at det har blitt til ved en tilfeldighet. Dersom dette har skjedd ved en tilfeldighet, er det like sannsynelig at rekkefølgen av bokstaver i et leksikon er blitt til ved en tilfeldighet.

Forskere vet i dag at dyr og blomster kan ha mindre variasjoner innen hver art. Det foregår mikromutasjoner, små forandringer, som kan gi arten litt andre egenskaper. Store forandringer i cellene er dødelige. – Vi har f. eks mange raser av hunder, men alle er fortsatt hunder. Det er dette fenomenet Darwin hadde observerte da han i 1859 ga ut boka “Artenes opprinnelse”.

I det nye RLE-faget har Cappelen Damm gitt ut en lærebok som heter “Vi i verden 4″. Her er fem sider viet Darwins utviklingslære og en side er viet den kristne jula med 12 linjer. Her ser vi eksempel hvor stor plass utviklingslæren får vi våre lærebøker. Selv om utviklingslæren er seiglivet, er forskere i ferd med å avlive den.

Geologiske perioder
I boka “The Geological Work”, som kom ut I 1821 legger Charles Lapworth grunnlaget for den moderne modellen vi har for geologiske lag og geologiske perioder. Vi kan lese om kritt, juras, trias, perm, karbon, devon, silur, ordovicium, kambrium osv. Kambrium skal være geologisk lag som er 500 million år gammelt. Kritt er rundt 100 million år gammelt.

Problemet er at vitenskapen har ikke noe redskap som kan måle tid unntatt C14 datering.

Wikipedia: Metoden er basert på at alle levende organismer inneholder en liten konsentrasjon med den radioaktive karbonisotopen 14C. Så lenge organismen er i live, vil mengden av radioaktiv 14C være konstant fra næringsinntak. Når organismen dør tas det ikke lenger opp radioaktivitet, og mengden 14C i organismen går langsomt ned. Karbonisotopen med atomvekt 14, har en kjent halveringstid på 5 730 år, noe som betyr at etter denne tiden er kun halvparten av mengden 14C tilbake.

Når C14 datering brukes på organismer som har levd for mer enn 5000 år siden, blir feilmarginene svært store. Universitetet i Bergen har bl.a. utviklet en beregning for å korrigere alderen dersom den døde organismen har lagt i vann. Dersom materialet blir utsatt for radioaktiv stråling eller radioaktivt nedfall, vil alderen bli alt for høy.

Når vitenskapen sier at geologisk lag fra kambrium er 500 millioner år gammelt så er dette subjektiv gjetning. De har ikke noe redskap å måle dette med, men de sier at når de regner med at vind og vær sliter ned et visst antall cm av fjell over en million år, så kan de beregne hvor lang tid det tar for å skape f. eks et jord/steinlag på 1 meter.
Dersom det har skjedd en større naturkatastrofe, vil denne beregningen bli helt feil. Vitenskapen hevder at en større naturkatastrofe har utryddet dinosaurene, og vi vet at en større naturkatastrofe vil avsette store jord/steinlag.

Da tsunamien rammet Koha Lak i Thailand 2. juledag 2004, ble det lagt igjen et flere meter tykt slamlag. Dette skjedde på få minutter. Dersom geologer skulle beregne hvor lang tid dette hadde tatt, ved å bruke samme metode som de har brukt på å beregne geologiske lag, hadde de kommet fram til at det hadde tatt flere millioner år.

Lava fra et vulkanutbrudd på Hawaii i 1801 ble sendt inn til datering, og ekspertene mente at lavaen skulle være opptil 1,6 milliarder år gammel.

I dag har vitenskapen en mengde funn som ikke stemmer med dagens teori. De kaller disse funnene “Out of place”. De passer ikke inn.

Jeg håper at vitenskapen etter hvert blir litt mer ydmyk til sannheten der de sier hva som er fakta og hva som er usikkert eller teorier. Skolebøkene våre er dessverre alt for lite nyanserte. Ofte framstiller bøkene løse teorier som fakta.

Du kan lese om saken på ABC Nyheter, forskning.no, samt et skremmende intervju med Trond Baugen i Agderposten. I tillegg har Bente Kalsnes en god tekst om hvordan sosiale medier har fungert i Moltemyr-saken.

Det festligste med denne twitterboomen er at det viser at det du skriver på Internett skriver du på et offentlig sted. Det kan leses av mange fort, og du må kunne forsvare det. Sosiale media – i forkant av massemedia. Dette lover godt.

Tirsdag 24. mars 2009

Skeptikerskolen: Ønskekvist, stråling og vannårer

Da jeg var liten, var jeg redd for varulver, vampyrer og vannårer. Under huset vårt skulle det visstnok være vannårer på kryss og tvers, og det kom stråling fra dem som gjorde oss syke. Vondt i ryggen? Vannårer. Stive muskler? Vannårer. Alt som er vondt og vanskelig? Vannårer.

Vi flyttet flere senger for å ikke sove på vannårene, en gang fikk vi tips om å motvirke strålene med bergkrystaller. Som sagt, så gjort – krystaller teipet under sengen. Hvordan visste vi at tomta vi bodde på var full av vannårer? Fordi mitt kjære opphav hadde funnet det med ønskekvist.

Vi hadde også funnet brønnen vår med ønskekvisten, og i mange år av oppveksten min stod vannet i springen som beviset for at kvistgjenging fungerte. Greit, vannet inneholdt alt for mye fluor og tungmetaller til at det kunne drikkes, men sånne kvistgreier kunne vel ikke akkurat måle vannkvalitet.

At ønskekvister fant vann var like selvsagt som at ballonger du gned mot håret kunne festes til taket – en av livets fantastiske sannheter. I fjortenårsalderen gikk denne «finne vann med kvist»-leken fra å være noe jeg tok for gitt til å bli noe jeg ville prøve selv.

Jeg spurte ut opphavet om hvordan man skulle gjøre det, og fikk beskjed om å finne en y-formet frisk kvist. Pil skulle visst være det beste. Så skulle man gå rundt med y-kvisten løst i hendene. «Du merker det når kvisten finner vannet! Den rister og vibrerer – den lever sitt eget liv!» Gira tok jeg med meg en kniv og skar meg en fin y-kvist en kveld etter skoletid.

Forventningsfull begynte jeg å skritte rundt i hagen vår med langsomme steg. Snart skulle kvisten rykke til. Snart skulle kvisten rykke til. Snart skulle jeg få kontakt med dette mystiske fenomenet foreldrene mine hadde snakket om. Problemet var at det skjedde ingenting. Bommet jeg på disse berømmelige vannårene jeg alltid hadde vært så redd for?

Vannårer? Halloooo? Desperat labbet jeg bort til brønnen vår. Skulle det være vann et sted, måtte det være i brønnen vår. Jeg pekte pinnen over brønnen og ventet. Nappet det? Rykket det? Dirret det? Nix. Slukøret gikk jeg inn igjen.

Da jeg tok opp resultatet mitt med opphavet, var de svært forståelsesfulle. Jeg måtte skjønne at noen var følsomme ovenfor kvisten og andre var ikke. Jeg var tydeligvis ikke følsom nok. Da kunne jeg ikke finne vann. Videre forklarte opphavet at han ikke ville demonstrere kvistbruken for meg – han var så følsom at han ble syk av å gå med kvist. Strålingen fra vannårene var for sterke.

Retorisk blindgate. Jeg bestemte meg for at opphavet sikkert hadde rett og at det var meg det var noe feil med. Tenk, jeg kunne ikke finne vann en gang.

Letingen min etter alternative kilder til ønskekvistene og de strålende vannårene pinnen skulle finne begynte etter at en kvantemedisiner-Nonijuice-alle har egentlig Candida-dame forsøkte å selge oss et kobberfarvet plastrør til tusenvis av kroner som skulle fjerne strålingen en gang for alle.

Jeg tenkte jeg skulle oppsummere det jeg kom frem til her:

Ønskekvist 101:

Ønskekvister, søkevinkler og tilsvarende har blitt brukt til alt fra å finne malm i fjellet til forsvunnede mennesker, men i senere tid har mange av kvistgjenerne fokuser på vann, jordstråling og «skadelige energier». For å sitere Norsk Kvistgjengerforening:

Det kan dreie seg om forskjellige former for jordstråler, vannårer, aura, kabler i bakken, rør i bakken og lignende. En vil også kunne søke ting som er blitt borte, eksempelvis nøkler, personer i snøskred. Eller en kan søke svar på spørsmål som har et ja eller nei svar. Metoden kan også brukes for å finne kjente energier eller felter, eksempelvis elektromagnetiske felter.

En del kvistgjengere mener at kvisten bare er en indikator for noe intuisjonen din allerede vet. Du har egentlig evnen til å finne hva det skulle være, men kvisten er en hjelper i prosessen. På denne måten er å gå med ønskekvist en form for spådomskunst.

Jordstråling 101:

Det er ikke så lett å skulle opppsummere hva jordstråling egentlig er. Jeg har sittet og lest gjennom artikler om fenonmenet på en drøss ulike sider (de tilbyr seg også gjerne å rense huset ditt for slemme spøkelser eller sikre huset ditt med urteduft til 600 kr timen) og er ikke helt sikker på om jeg har en ensrettet definisjon på fenomenet.

Det stammer fra en tysk bevegelse på 1930-tallet som mente at jorda sendte ut en negativ stråling som ødela immunforsvaret vårt. Hva slags? Om det er elektrisk eller magnetisk varierer litt fra nettsted til nettsted.

En del mener at jordstrålingen er forbundet med vannårer og vannets bevegelse under jordskorpen, men noen mener også at det kommer av magmaens bevegelser. Pussig nok er disse strålene umulige å måle for alle andre enn folk som løper rundt med pinne – de kan ikke fanges opp av noe tradisjonelt måleinstrument. Enda mer pussig er det at stråling fra vann og annen materie under jordoverflaten ikke er overalt.

Vannårene det er snakk om er også en konstruksjon: Noe av det som overrasket meg mest da jeg begynte å lese om vannårer, er at underjordiske elver er svært sjeldne. Det meste grunnvann ligger i lommer og er slett ikke «årer» som strekker seg på kryss og tverst. Geologiske undersøkelser har vist at det finnes vann under rundt 80% av jordoverflaten, så hadde strålingen fra vann under bakken gjort oss syke, ville vi vært i trøbbel.

Ønskekvister fungerer ikke:

Ja, du kan finne vann med ønskekvist. Du kan også finne vann med å grave et tilfeldig sted i hagen din, om du bare graver langt nok. Brønnen i barndomshjemmet mitt er basert på grunnvann de måtte grave 40 meter ned for å finne. Suksess. Det er mye vann i bakken, gitt.

James Randi, mannen som gir en million dollar til dem som kan bevise overnaturlige evner, har testet svært mange kvistgjengere. Faktisk er folk som går med ønskekvist de som er mest sikre på at de skal greie å gjennomføre Randis blindtester på evnene deres. Til nå har testene forløpet som følger:

Første testen har man ti lukkede bokser, hvor av en av dem inneholder det kvisten skal finne, være seg vann eller metall. Da vet både kvistgjengeren og Randi hvilken boks innholdet er i. Kvisten slår alltid ut på riktig boks. Neste test har en anonym tredjeperson plassert innholdet og hverken kvistgjengeren eller Randi vet hvor det er. Da finner ikke kvisten det.

Ingen kvistgjenger har greid å bevege seg forbi denne blindtesten. Resultatene stemmer godt overrens med andre forskningsresultater på ønskekvist og søkevinkler: Du finner det du leter etter der du tror det er, siden det er ubevisste rykninger i underarmsmusklene som får kvisten til å vibrere. Disse små bevegelsene kalles for den idemotoriske effekten.

Når du tror du har svaret, skjer bevegelsen av seg selv uten at du merker det bevisst. Ønskekvisten er ikke et mer presist måleinstrument enn du selv er, og med mindre man leter etter diffuse strålinger som antageligvis ikke er der, eller vann, som bakken er full av, finner man ikke så mye mer enn det man ville funnet ved å lete på slump.

Dette sammenfaller godt med resultatene fra undersøkelser med søkevinkler og ønskekvist på leting etter forsvunnede personer i snøskred: Når man skulle ut og lete etter noe man ikke visste hvor var fra før, var treffraten like dårlig som ved tilfeldighetsprinsippet. Leting med pinne er en god blanding av psyke og slump.

Og da blir strålekonklusjonen?

At det er veldig fint å kunne lete etter stråler som ikke kan måles på annet vis, når pinnen din ikke akkurat er en metalldetekotor.

Jeg vet ikke om det er så mange som er bekymret for jordstråling lenger? Jeg husker hvertfall et slags skille hvor de alternativ medisin-folka vi gikk til sluttet å snakke om stråling fra bakken og begynte å snakke om stråling fra mobiltelefon. Noen erfaringer?

Tirsdag 3. mars 2009

Folkeaksjon for ytringsfrihet på nett

Amnesty Norge har en stor nettkampanje på gang i disse dager, på et tema som angår alle typer bloggere: Ytringsfrihet på nett. Kampanjen deres består av to typer aksjoner: En underskriftskampanje på å få frigitt fire aktivister som sitter fengslet for å ha spredd informasjon over nett, og en syneliggjøringskampanje for yttringsfrihet på nett generelt.

Nettsensur og personvern er hete politiske temaer om dagen som spenner seg fra IFPIs ønske om at Telenor skal sperre Pirate Bay for norske nettbrukere til det kommende datalagringsdirektivet. Temaet har tidligere vært diskutert på den sonitusarrangerte fellesbloggen Ytring, og nå inviterer Amnesty til en bloggkampanje alá Blog Action Day:

Håpet er at 12. mars vil flest mulig bloggere skrive om ytringsfrihet og Internett i en eller annen form. Om det er en oppfordring til å delta på underskriftskampanjen eller en skikkelig synsetekst om nettsensur er opp til hver enkelt skribent. Poenget er at flest mulig deltar.

Amnesty har laget bannere som folk kan legge i sidebaren på bloggen sin for å vise at de deltar i kampanjen. Prisverdig tiltak, men jeg synes bannerene er for store, i tillegg til at de er flashfiler, ikke bilder.

Siden jeg har lyst til å delta i kampanjen, har jeg laget mitt eget banner. Har du lyst til å bruke mitt banner, finner du det til nedlastning her.

Jeg utfordrer Esquil, Minneapolise, Alter Ego, Bjørn Stærk, Abre, Binka og alle andre til slenge seg med. Planlegg for bloggaksjon 12. mars (c: