Siden det er Darwinår. Siden alle vi som aksjonerte mot artikkelen på nettsiden til Moltemyr skole ble beskyldt for å være en «Darwinklubb». Siden alle menneskene som hørte om Darwinklubben ville være med i den, og jeg ikke akkurat hadde noen innmeldingsblankett. Siden Internet handler om å bygge små tribes limt sammen av engasjement og internhumor.
Derfor: Darwinklubben trenger deg. Se på alt du kan gjøre!
Du kan finne din lokale buttonsmaskin og lage Darwinbuttons med full kunsterisk frihet.
Du kan begynne å strikke(?) løsskjegg folk kan ha på seg på møtene.
Du kan maile meg og si «Hei, jeg vil gjerne skrive noe på Darwinklubb-bloggen», som også finnes, dog uten noe særlig innhold.
Du kan lage en #darwinklubben hash-tag til Twitter.
Du kan overfalle kreasjonister i mørke smug og ta på dem apemasker.
Du kan bake Darwinmuffins.
Du kan være med å engasjere deg slik at Darwinklubben får noen ordentlige Darwinsaker å komme med. Blå fugler på Twitter har nemlig sagt at det er muulig Darwinklubben ikke blir så skummel og hardtslående om det bare er meg som setter agendaen. Jeg er for fluffy.
Jeg har skrevet om Steinerskolen tidligere, og får stadig vekk spørsmål i kommentarfeltet og på epost om jeg vil anbefale del eller den Steinerskolen. Siden jeg skrev innlegget mitt om Steinerskolen på denne tiden i 2007 har jeg kommet frem til at jeg ikke ville sendt mine barn på noen Steinerskole uansett, så jeg kommer ikke til å anbefale én skole frem for en annen.
(Likevel kan det være verdt å merke seg at Steinerskolen i Moss og Steinerskolen på Nesodden er regnet for de mest «ekstreme» antroposofene, mens Oslo By Steinerskole ligger nærmest opp til en offentlig læreplan.) Jeg tenkte at jeg skulle redegjøre litt for hvorfor jeg mener Steinerskolen er problematisk, utover grunnene jeg oppgir i det forrige innlegget mitt:
Steinerskolen – en religiøs friskole:
Som du sikkert vet, er Steinerskolen en friskole basert på alternativ pedagogikk, i motsettning til en religiøs friskole, som er basert på en bestemt type livssyn. Så langt, så vel. Problemet er hva den alternative pedagogikken er bygget på. I Steinerskolens tilfelle er den bygget på Rudolf Steiner sine visjoner – visjoner de fleste av oss vil definere som religiøse visjoner.
På denne måten kan vi si at mens en religiøs friskole lærer barn å lese og skrive, i tillegg til å gjøre det i en ramme der et bestemt livssyn forkynnes, er måten det barna lærer å lese og skrive på innenfor Steinerskolen det religiøse elementet. Hva er problemet med en pedagogikk basert på en religiøs visjon? At den ikke endres eller utprøves over tid.
Det finnes like lite empirisk data for at steinerpedagogikk fungerer godt undervisningsmessig som det gjør for at homeopatmedisin har en helbredende effekt. Steinerskolen forkynner ikke en bestemt religiøs rettning, men pedagogikken deres er religiøs.
Et statisk barnesyn:
Så hva er pedagogikk? Måten du lærer folk noe, i de fleste tilfeller måten du lærer barn noe. Steinerpedagogikk er basert på Rudolf Steiner sitt syn på barns utvikling, et statisk barndomssyn som går ut på at barn har særegne kvaliteter og kjennetegn ettersom hvor gamle de blir.
Dette er grunnen til at Steinerskolen er den eneste skolen der seksåringer ikke begynner i første klasse, men fortsetter å gå i barnehaven eller i egne «miniklubber» til de er syv, fordi man mener det skjer noe med barnet når det blir syv år. 13-åringer er sånn. 15-åringer er sånn. 9-åringer er sånn. Alle årskull har sin egen farve, sine egne behov og sine egne utfordringer.
Ulempen? Alle barna som ikke passer inn, samt det faktum at barnebåsene er basert på – nettopp, Rudolf Steiner sine religiøse visjoner. Problembarn, barn som ligger foran klassen, barn som ikke passer inn blir alle forklart utfra antroposofisk syn på menneskeutviklingen. Jeg var for kald og faktaorientert for min aldersgruppe da jeg begynte i sjetteklasse på Steinerskolen, f.eks. Jeg har papir på det (c:
Et totalitært skolesystem:
Jeg kunne formulert en rekke andre grunner til at jeg er Steinerskolemotstander, men de bunner alle sammen ut i idéen om å la barna dine utdannes innenfor et system der alt er basert på religiøse teorier fra forrige århundre.
Barna på den lokale Bibelskolen har kanskje et litt spennende forhold til Passion of the Christ i ettertid, men det påvirker ikke hvordan de lærer gangetabellen. Nei, de færreste foreldre merker noe til antroposofien eller verdenssynet pedagogikken er bygget på.
Ja, barna dine får mye kvalitetstid med akvarellmaling og Shakespeare. Problemet mitt med skolen er i bunn og grunn det samme jeg hadde med den da jeg gikk i seksårsgruppa deres som liten:
Virrvarr:
Hvorfor får jeg ikke tegne med blyant?
Førskolelærer:
Fordi vi har ikke blyanter her.
Virrvarr:
Hvorfor har dere ikke blyanter her?
Førskolelærer:
Fordi vi ikke har blyanter her.
Virrvarr:
Jeg tok med en blyant selv!
Førskolelærer:
Den tar jeg, takk.
I ettertid har jeg lest og blitt forklart hvordan det forhindrer barn å utvikle sin naturlige strek på det tidspunktet om de bruker blyant og kulepenn. Hvorfor? Steiner sa det.
Jeg er skeptisk til Steinerskolen fordi jeg vil bygge grunnlaget kunnskapsnasjonen Norge på andre premisser enn «Steiner sa det». At noe er annerledes enn det bestående, betyr ikke at det ikke kan være mer totalitært enn det bestående. Med mindre du synes at antroposofi er smarte greier, er ikke egentlig Steinerskolen noe for deg.
Jeg fant artikkelen til den nå svært så omtalte naturfagslærer Trond Baugen via Isobel som driver bloggen My Wasp In A Jar og siden jeg ikke rakk å skrive et skikkelig blogginnlegg om teksten, slang jeg en lenke til den på Twitter.
Og Twitter er en så effektiv bikube. Noen skrev eposter til rektor, noen ringte sine partifeller i Arendal, noen mailet læreren personlig, noen tok opp temaet på sin egen blogg, noen laget hash-tagen #moltemyr, noen twitret lenken på nytt og noen ringte lærer og rektor ved Moltemyr barneskole for å få et intervju eller fem.
Halvannet døgn etter at jeg hadde slengt den første lenken til artikkelen på Twitter, nådde Trond Baugens utsagn om hvordan vitenskapen har liten tillitt og Big Bang er en fantasi forsiden på Dagbladet.no.
Du kan si hva du vil om Twitter, men alle de små, blå fuglene der ute har definitivt vært med å sette dagsorden. Derfor er det veldig trivelig å bli «kreditert» med en twitter-widget ved siden av artikkelen på dagbladet.
Hva disse Moltemyrgreiene er, sier du? Åh, bare at en naturfagslærer som mener at jorda er 6000 år gammel og at evolusjonen er oppspinn har fått lov til å bruke barneskolens nettsider som sin private blogg. Artiklene har blitt fjernet fortløpende, men google har tatt vare på dem for oss. Jeg tenkte jeg skulle publisere hele den opprinnelige artikkelen her, til glede for nye lesere:
TEMA: VITENSKAPEN
Ofte får elever informasjon fra lærebøker som er feilaktige. Løsaktige teorier blir presentert som fakta og vitenskapen er ikke nok ydmyke i forhold til det de ikke vet.
Vitenskapen har liten tillit.
Vitenskapen og forskere er lite flinke til å skille mellom hva de vet og hva de tror. De kan bevise mange forhold, men på mange områder tolker vitenskapsmenn slik som de tror at ting har skjedd; de kommer med hypoteser og teorier.
På søndager på NRK TV har det gått en flott og interessant serie om planeten vår, men på mange områder blir historien framstilt på en useriøs måte. Vi får servert rene fantasier fra forskjellige vitenskapsmenn. Når vi ikke får høre hva som er fakta og hva som er teori mister programmet sin troverdighet. Det samme skjer med vitenskaplige uttalelser i skolens lærebøker. Jeg vil komme med tre eksempler:
The big bang
Vitenskapsmenn har observert at materien i verdensrommet utvider seg, akkurat som er ballong som blir blåst opp. De har klart å måle avstanden til en galakse som er hele 14 milliarder lysår unna. Dermed kan de si at verdensrommet er minst 14 milliarder år gammelt. Dette er riktig dersom lyshastigheten er konstant, men nå er det en australsk forskergruppe som mener de kan bevise at lyshastigheten har vært større tidligere, og dersom dette er riktig, så kan man ikke si at verdensrommet er minst 14 milliarder år gammelt. The big bang kan ingen bevise, men dette er en fantasi eller en teori som en del forskere har fordi de ser at materien beveger seg ut fra et sentrum. Dermed er det ikke riktig å si at verden begynte med “The big bang”, men at vi har en teori om dette.
Darwins utviklingslære
Charles Darwin hadde svært begrenset vitenskaplig materiale tilgjenglig da han framsatte evolusjonsteorien. Ikke kjente han til mutasjoner, gener, DNA eller kromosomer. Ut fra sine funn, framsatte han en teori som verden tok i mot med åpne armer, for endelig kunne folk forstå på en enkel måte, hvordan verden var blitt til.
Darwins evolusjonslære: En celle ble til ved en tilfeldighet i havet. Denne cellen utviklet seg til fisk, krypdyr, blomster, fugler, pattedyr og til sist til mennesker.
Drivkraften bak dette skulle være kampen om tilværelsen.
— Det er helt utrolig at vi kan godta en slik banal historie i dag. Vitenskaplige funn viser noe helt annet: Vi har flere millioner funn av fossiler, og disse fossilene viser rundt 300 000 forskjellige arter. Alle disse fossilene er kjente organismer. De viser ingen mellomformer som det burde være mange av dersom Darwins lære var riktig.
— Dersom Darwins lære skulle være riktig, ville det dannes nye dyrearter og planter, men det går andre veien; det blir færre arter.
— Forskeren og biokjemikeren Mikael Behe sier at hver levende celle har en svært komplisert programmering i DNA-dobbeltmolekylet slik at det er usannsynelig at det har blitt til ved en tilfeldighet. Dersom dette har skjedd ved en tilfeldighet, er det like sannsynelig at rekkefølgen av bokstaver i et leksikon er blitt til ved en tilfeldighet.
Forskere vet i dag at dyr og blomster kan ha mindre variasjoner innen hver art. Det foregår mikromutasjoner, små forandringer, som kan gi arten litt andre egenskaper. Store forandringer i cellene er dødelige. – Vi har f. eks mange raser av hunder, men alle er fortsatt hunder. Det er dette fenomenet Darwin hadde observerte da han i 1859 ga ut boka “Artenes opprinnelse”.
I det nye RLE-faget har Cappelen Damm gitt ut en lærebok som heter “Vi i verden 4″. Her er fem sider viet Darwins utviklingslære og en side er viet den kristne jula med 12 linjer. Her ser vi eksempel hvor stor plass utviklingslæren får vi våre lærebøker. Selv om utviklingslæren er seiglivet, er forskere i ferd med å avlive den.
Geologiske perioder
I boka “The Geological Work”, som kom ut I 1821 legger Charles Lapworth grunnlaget for den moderne modellen vi har for geologiske lag og geologiske perioder. Vi kan lese om kritt, juras, trias, perm, karbon, devon, silur, ordovicium, kambrium osv. Kambrium skal være geologisk lag som er 500 million år gammelt. Kritt er rundt 100 million år gammelt.
Problemet er at vitenskapen har ikke noe redskap som kan måle tid unntatt C14 datering.
Wikipedia: Metoden er basert på at alle levende organismer inneholder en liten konsentrasjon med den radioaktive karbonisotopen 14C. Så lenge organismen er i live, vil mengden av radioaktiv 14C være konstant fra næringsinntak. Når organismen dør tas det ikke lenger opp radioaktivitet, og mengden 14C i organismen går langsomt ned. Karbonisotopen med atomvekt 14, har en kjent halveringstid på 5 730 år, noe som betyr at etter denne tiden er kun halvparten av mengden 14C tilbake.
Når C14 datering brukes på organismer som har levd for mer enn 5000 år siden, blir feilmarginene svært store. Universitetet i Bergen har bl.a. utviklet en beregning for å korrigere alderen dersom den døde organismen har lagt i vann. Dersom materialet blir utsatt for radioaktiv stråling eller radioaktivt nedfall, vil alderen bli alt for høy.
Når vitenskapen sier at geologisk lag fra kambrium er 500 millioner år gammelt så er dette subjektiv gjetning. De har ikke noe redskap å måle dette med, men de sier at når de regner med at vind og vær sliter ned et visst antall cm av fjell over en million år, så kan de beregne hvor lang tid det tar for å skape f. eks et jord/steinlag på 1 meter.
Dersom det har skjedd en større naturkatastrofe, vil denne beregningen bli helt feil. Vitenskapen hevder at en større naturkatastrofe har utryddet dinosaurene, og vi vet at en større naturkatastrofe vil avsette store jord/steinlag.
Da tsunamien rammet Koha Lak i Thailand 2. juledag 2004, ble det lagt igjen et flere meter tykt slamlag. Dette skjedde på få minutter. Dersom geologer skulle beregne hvor lang tid dette hadde tatt, ved å bruke samme metode som de har brukt på å beregne geologiske lag, hadde de kommet fram til at det hadde tatt flere millioner år.
Lava fra et vulkanutbrudd på Hawaii i 1801 ble sendt inn til datering, og ekspertene mente at lavaen skulle være opptil 1,6 milliarder år gammel.
I dag har vitenskapen en mengde funn som ikke stemmer med dagens teori. De kaller disse funnene “Out of place”. De passer ikke inn.
Jeg håper at vitenskapen etter hvert blir litt mer ydmyk til sannheten der de sier hva som er fakta og hva som er usikkert eller teorier. Skolebøkene våre er dessverre alt for lite nyanserte. Ofte framstiller bøkene løse teorier som fakta.
Det festligste med denne twitterboomen er at det viser at det du skriver på Internett skriver du på et offentlig sted. Det kan leses av mange fort, og du må kunne forsvare det. Sosiale media – i forkant av massemedia. Dette lover godt.
Da jeg var liten, var jeg redd for varulver, vampyrer og vannårer. Under huset vårt skulle det visstnok være vannårer på kryss og tvers, og det kom stråling fra dem som gjorde oss syke. Vondt i ryggen? Vannårer. Stive muskler? Vannårer. Alt som er vondt og vanskelig? Vannårer.
Vi flyttet flere senger for å ikke sove på vannårene, en gang fikk vi tips om å motvirke strålene med bergkrystaller. Som sagt, så gjort – krystaller teipet under sengen. Hvordan visste vi at tomta vi bodde på var full av vannårer? Fordi mitt kjære opphav hadde funnet det med ønskekvist.
Vi hadde også funnet brønnen vår med ønskekvisten, og i mange år av oppveksten min stod vannet i springen som beviset for at kvistgjenging fungerte. Greit, vannet inneholdt alt for mye fluor og tungmetaller til at det kunne drikkes, men sånne kvistgreier kunne vel ikke akkurat måle vannkvalitet.
At ønskekvister fant vann var like selvsagt som at ballonger du gned mot håret kunne festes til taket – en av livets fantastiske sannheter. I fjortenårsalderen gikk denne «finne vann med kvist»-leken fra å være noe jeg tok for gitt til å bli noe jeg ville prøve selv.
Jeg spurte ut opphavet om hvordan man skulle gjøre det, og fikk beskjed om å finne en y-formet frisk kvist. Pil skulle visst være det beste. Så skulle man gå rundt med y-kvisten løst i hendene. «Du merker det når kvisten finner vannet! Den rister og vibrerer – den lever sitt eget liv!» Gira tok jeg med meg en kniv og skar meg en fin y-kvist en kveld etter skoletid.
Forventningsfull begynte jeg å skritte rundt i hagen vår med langsomme steg. Snart skulle kvisten rykke til. Snart skulle kvisten rykke til. Snart skulle jeg få kontakt med dette mystiske fenomenet foreldrene mine hadde snakket om. Problemet var at det skjedde ingenting. Bommet jeg på disse berømmelige vannårene jeg alltid hadde vært så redd for?
Vannårer? Halloooo? Desperat labbet jeg bort til brønnen vår. Skulle det være vann et sted, måtte det være i brønnen vår. Jeg pekte pinnen over brønnen og ventet. Nappet det? Rykket det? Dirret det? Nix. Slukøret gikk jeg inn igjen.
Da jeg tok opp resultatet mitt med opphavet, var de svært forståelsesfulle. Jeg måtte skjønne at noen var følsomme ovenfor kvisten og andre var ikke. Jeg var tydeligvis ikke følsom nok. Da kunne jeg ikke finne vann. Videre forklarte opphavet at han ikke ville demonstrere kvistbruken for meg – han var så følsom at han ble syk av å gå med kvist. Strålingen fra vannårene var for sterke.
Retorisk blindgate. Jeg bestemte meg for at opphavet sikkert hadde rett og at det var meg det var noe feil med. Tenk, jeg kunne ikke finne vann en gang.
Letingen min etter alternative kilder til ønskekvistene og de strålende vannårene pinnen skulle finne begynte etter at en kvantemedisiner-Nonijuice-alle har egentlig Candida-dame forsøkte å selge oss et kobberfarvet plastrør til tusenvis av kroner som skulle fjerne strålingen en gang for alle.
Jeg tenkte jeg skulle oppsummere det jeg kom frem til her:
Ønskekvist 101:
Ønskekvister, søkevinkler og tilsvarende har blitt brukt til alt fra å finne malm i fjellet til forsvunnede mennesker, men i senere tid har mange av kvistgjenerne fokuser på vann, jordstråling og «skadelige energier». For å sitere Norsk Kvistgjengerforening:
Det kan dreie seg om forskjellige former for jordstråler, vannårer, aura, kabler i bakken, rør i bakken og lignende. En vil også kunne søke ting som er blitt borte, eksempelvis nøkler, personer i snøskred. Eller en kan søke svar på spørsmål som har et ja eller nei svar. Metoden kan også brukes for å finne kjente energier eller felter, eksempelvis elektromagnetiske felter.
En del kvistgjengere mener at kvisten bare er en indikator for noe intuisjonen din allerede vet. Du har egentlig evnen til å finne hva det skulle være, men kvisten er en hjelper i prosessen. På denne måten er å gå med ønskekvist en form for spådomskunst.
Jordstråling 101:
Det er ikke så lett å skulle opppsummere hva jordstråling egentlig er. Jeg har sittet og lest gjennom artikler om fenonmenet på en drøss ulike sider (de tilbyr seg også gjerne å rense huset ditt for slemme spøkelser eller sikre huset ditt med urteduft til 600 kr timen) og er ikke helt sikker på om jeg har en ensrettet definisjon på fenomenet.
Det stammer fra en tysk bevegelse på 1930-tallet som mente at jorda sendte ut en negativ stråling som ødela immunforsvaret vårt. Hva slags? Om det er elektrisk eller magnetisk varierer litt fra nettsted til nettsted.
En del mener at jordstrålingen er forbundet med vannårer og vannets bevegelse under jordskorpen, men noen mener også at det kommer av magmaens bevegelser. Pussig nok er disse strålene umulige å måle for alle andre enn folk som løper rundt med pinne – de kan ikke fanges opp av noe tradisjonelt måleinstrument. Enda mer pussig er det at stråling fra vann og annen materie under jordoverflaten ikke er overalt.
Vannårene det er snakk om er også en konstruksjon: Noe av det som overrasket meg mest da jeg begynte å lese om vannårer, er at underjordiske elver er svært sjeldne. Det meste grunnvann ligger i lommer og er slett ikke «årer» som strekker seg på kryss og tverst. Geologiske undersøkelser har vist at det finnes vann under rundt 80% av jordoverflaten, så hadde strålingen fra vann under bakken gjort oss syke, ville vi vært i trøbbel.
Ønskekvister fungerer ikke:
Ja, du kan finne vann med ønskekvist. Du kan også finne vann med å grave et tilfeldig sted i hagen din, om du bare graver langt nok. Brønnen i barndomshjemmet mitt er basert på grunnvann de måtte grave 40 meter ned for å finne. Suksess. Det er mye vann i bakken, gitt.
James Randi, mannen som gir en million dollar til dem som kan bevise overnaturlige evner, har testet svært mange kvistgjengere. Faktisk er folk som går med ønskekvist de som er mest sikre på at de skal greie å gjennomføre Randis blindtester på evnene deres. Til nå har testene forløpet som følger:
Første testen har man ti lukkede bokser, hvor av en av dem inneholder det kvisten skal finne, være seg vann eller metall. Da vet både kvistgjengeren og Randi hvilken boks innholdet er i. Kvisten slår alltid ut på riktig boks. Neste test har en anonym tredjeperson plassert innholdet og hverken kvistgjengeren eller Randi vet hvor det er. Da finner ikke kvisten det.
Ingen kvistgjenger har greid å bevege seg forbi denne blindtesten. Resultatene stemmer godt overrens med andre forskningsresultater på ønskekvist og søkevinkler: Du finner det du leter etter der du tror det er, siden det er ubevisste rykninger i underarmsmusklene som får kvisten til å vibrere. Disse små bevegelsene kalles for den idemotoriske effekten.
Når du tror du har svaret, skjer bevegelsen av seg selv uten at du merker det bevisst. Ønskekvisten er ikke et mer presist måleinstrument enn du selv er, og med mindre man leter etter diffuse strålinger som antageligvis ikke er der, eller vann, som bakken er full av, finner man ikke så mye mer enn det man ville funnet ved å lete på slump.
Dette sammenfaller godt med resultatene fra undersøkelser med søkevinkler og ønskekvist på leting etter forsvunnede personer i snøskred: Når man skulle ut og lete etter noe man ikke visste hvor var fra før, var treffraten like dårlig som ved tilfeldighetsprinsippet. Leting med pinne er en god blanding av psyke og slump.
Og da blir strålekonklusjonen?
At det er veldig fint å kunne lete etter stråler som ikke kan måles på annet vis, når pinnen din ikke akkurat er en metalldetekotor.
Jeg vet ikke om det er så mange som er bekymret for jordstråling lenger? Jeg husker hvertfall et slags skille hvor de alternativ medisin-folka vi gikk til sluttet å snakke om stråling fra bakken og begynte å snakke om stråling fra mobiltelefon. Noen erfaringer?
Amnesty Norge har en stor nettkampanje på gang i disse dager, på et tema som angår alle typer bloggere: Ytringsfrihet på nett. Kampanjen deres består av to typer aksjoner: En underskriftskampanje på å få frigitt fire aktivister som sitter fengslet for å ha spredd informasjon over nett, og en syneliggjøringskampanje for yttringsfrihet på nett generelt.
Nettsensur og personvern er hete politiske temaer om dagen som spenner seg fra IFPIs ønske om at Telenor skal sperre Pirate Bay for norske nettbrukere til det kommende datalagringsdirektivet. Temaet har tidligere vært diskutert på den sonitusarrangerte fellesbloggen Ytring, og nå inviterer Amnesty til en bloggkampanje alá Blog Action Day:
Håpet er at 12. mars vil flest mulig bloggere skrive om ytringsfrihet og Internett i en eller annen form. Om det er en oppfordring til å delta på underskriftskampanjen eller en skikkelig synsetekst om nettsensur er opp til hver enkelt skribent. Poenget er at flest mulig deltar.
Amnesty har laget bannere som folk kan legge i sidebaren på bloggen sin for å vise at de deltar i kampanjen. Prisverdig tiltak, men jeg synes bannerene er for store, i tillegg til at de er flashfiler, ikke bilder.
Siden jeg har lyst til å delta i kampanjen, har jeg laget mitt eget banner. Har du lyst til å bruke mitt banner, finner du det til nedlastning her.
Fifi Lapin – the worlds most stylish bunny, selvfølgelig. Fifi har alltid de nyeste, dyreste moteplaggene, og de har aldri kostet henne et øre. Hvorfor? De blir gjenskapt med billige farveblyanter.
Virrvarrs beste shoppingtips:
Jeg har blogget om “stora rumpa”-buksene mine ved flere annledninger. (Du vet – hun gærne butikkdamen som sa til meg at jeg «kunna pressa den stora rumpa mi neddi den lilla buksa der!” og deretter fant noen bukser til min “stora rumpa” som pussig nok passet helt perfekt.)
Jeg har ikke blogget om hvor jeg har kjøpt dem, først og fremst fordi jeg har kjøpt dem på en snurrig, liten butikk på Gunerius jeg ikke visste navnet på.
Det fine med “stora rumpa”-buksene er at de alltid passer. Mange damer på min størrelse (42 og oppover) kjenner følelsen av å prøve bukse etter bukse etter bukse på desperat leting etter noe som sitter fint, sitter komfortabelt.
Takket være Twitter har jeg funnet en dame som selger disse stora rumpa-buksene mine i nettbutikken sin, så nå kan jeg faktisk lenke til herligheten. Akkurat sånne bukser har jeg, tjo-hei.
Den besteste frisøren:
Jeg ville bare ha en frisør som klippet meg sånn som jeg ville klippes. Det var vanskeligere enn jeg trodde. Etter å ha fått kjeft for å ville klippe det korte håret kortere tre-fire steder hadde jeg nesten gitt opp frisørstanden. Det var før jeg snublet over Dreamteam Frisører i Thor Olsens gate. Greit, navnet er tacky, men de er litt magiske.
Ikke bare klipper de rare, alternative frisyrer side om side med normale sveiser. Ikke bare er alle produktene økologiske og fritt for kjemisk fyfy – de selger kunsthåndverk i salongen og du får bøker å bla i, ikke bare moteblader. Nevnte jeg økologisk te?
Det artigste av alt er at de har sin egen Facebookgruppe, der du kan bestille timer på privatmelding. Jeg er selvfølgelig uendelig partisk fordi jeg har tenkt å klippe meg her så lenge jeg bor i Oslo, samt at jeg får 50% avslag på klippen min hver eneste gang en ny kunde sier de har blitt anbefalt av Ida Jackson.
For å være ærlige på den rene produktplasseringen her (c:
Det var omtrent så mye nyttig jeg hadde å si for idag. Jeg har to-tre spennende deadlines å ta meg av i tillegg.
Det er en uke til kvinnedagen. Kvinnedagen er et gammelt begrep for “den store feminist”-dagen”, den store “kvinner er mennesker, ikke dørmatter”-dagen.
En del av handelsstanden liker å markedsføre kvinnedagen som den store spa, parfyme, sjokolade og kjoledagen – en slags blanding av mors og valentinsdag, der du kjøper roser til alle damer fordi de er damer.
For meg er kvinnedagen en dag for politisk markering. Det gjør den ikke mindre spennende. Det finnes drøssevis av måter å markere, feire og protestere på. Her er en liste:
Du kan gå i tog. Duh. Toget i Oslo begynner på Youngstorget og begynner kl. 14 på søndag. Er det tog der du bor? Sleng ut tid og sted i kommentarfeltet.
Hvis du ikke liker at noen har malt parolene for deg, og i tillegg ikke er så gira på å løpe ute i kulda, kan du gå i bloggtog. 0803-bloggen begynner på tirsdag og alle er velkomne til å delta.
Du kan gå på Ladyfest og få med deg det musikalske bestillingsverket deres – Meshes of voice. Det har premiere 8.mars. Det koster 150 kr billetten, og jeg er sikker på at det er verdt det.
Du kan tjuvstarte og spise kvinnedagslunsj sammen med LO den 6.mars, kl. 12. Det blir gratis mat og foredrag om norges kjønnsdelte arbeidsmarked. NB: Du må melde deg på innen 4. mars.
Du kan gå i kirken. 8. mars faller på en søndag i år, og under parolen Vold mot kvinner er også kirkens sak har Norsk Kvinnelig Teologforening laget spesialliturgi.
Bor du i Trondheim, kan du gå på et av de mange arrangementene i NTNU sin 8.mars-uke.
Du kan sitte hjemme og lage din egen 8.mars-tegneserie. Det spennende med å se på den jeg laget i fjor, er hvor annerledes sveis jeg hadde da jeg tegnet meg selv…
Du kan glemme lille Norge en liten stund, og sitte og surfe kampsaker og happenings fra hele verden på nettsidene til International Women’s Day.
Du kan dra til Stocholm og være med på den store Bang-festen.
Hvis du er mann – arranger en norsk versjon av «Walk A Mile In Her Shoes»-kampanjen. Menn over hele USA har gjort et politisk poeng av å arrangere demonstrasjonstog der de går halvannen kilometer i høyhælte sko, en støtte og protestaksjon mot voldtekt og kjønnsbasert vold.
Du kan drite i hele greia. Du kan være politisk aktivist en annen søndag. Sov lenge.
Du kan delta på Kvinnefestivalen i Bergen – en uke med 8.mars-relaterte aktiviteter, i tillegg til det vanlige toget.
Du kan dra på litterær salong på Litteraturhuset – i annledning kvinnedagen snakker Brit Bildøen og Agnes Ravatn om Gertrude Stein, Jean Rhys, Elfriede Jelinek og Halldis Moren Vesaas, i tillegg til at det blir “høy sivilisasjonskritikk på lavt nivå”.
Du kan dra på kunstutstilling i Trondheim arrangert av aksjonsgruppa Feminism Now!? – et sammarbeid mellom studenter fra Kunstakademiet i Trondheim og studenter fra kjønnsforskning på NTNU.
Du kan lage en liste over alt du gjør i livet ditt som ikke ville vært mulig om vi ikke hadde hatt en feministisk bevegelse. Du vet. Skolegangen. Stemmeretten. P-pillene. Å drikke øl på byen.
Du kan krølle deg opp i sofaen og se på alle filmene Dagens Onde Kvinner har på inspirasjonssiden sin.
For en tid tilbake, ba Bokkilden Grevinnen og meg å anbefale tre sexbøker jeg syntes andre burde lese. «Eeeeh,» svarte jeg. «Må de være i salg hos dere?» Joda, svarte de. De måtte selge dem. «Da må dere ta inn noe jeg er intressert i anbefale. Dere har ingenting jeg synes er bra nok.» Og Bokkilden er smarte folk: De tok inn alle bøkene fra de forlagene jeg foreslo og jeg kunne velge mellom drops og sjokolade, ikke bare mellom kneippbrød og margarin.
Likevel – jeg fikk bare velge tre. Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive en utvidet anbefaling her.
Tidlig i skriveprosessen som resulterte i Jenter som kommer, leste jeg avsindige mengder sexbøker. Noen var veldig bra, noen var helt greie, noen var fæle, noen var helt uintressante. Dette innlegget er ikke ment som en fullstendig leseliste, men for å gi et tips om hvilke forfattere jeg endte opp med å lese mest av. Samtlige av bøkene er engelskspråklige, og utgitt på samme radikale forlaget, amerikanske Cleiss Press.
For å beskrive dem med deres egne ord:
Cleis Press publishes provocative, intelligent books in the areas of sexuality, gay and lesbian studies, erotica, fiction, gender studies, and human rights.
Forlaget ble stiftet av Felice Newman og Frédérique Delacoste i 1980, og selv om forlaget har en klar, skeiv profil, har de utgitt bøker som er like nyttige og lesbare for alle streitinger der ute, også. Sexbøkene de utgir er velskrevne, morsomme, informative og befriende, og gav Grevinnen og meg en pekepinn til hva slags tone vi hadde lyst til å gi boken vår. Likte du Jenter som kommer, finnes det en mengde bøker og erotikk der ute vi kan anbefale som “videre lesning”. Her er en liste:
Good Vibrations er egnetlig en såkalt “kvinnevennlig” sexbutikk i USA – en butikk som setter god seksualopplysning høyere enn å selge masse billige dildoer. De shipper ikke til Norge, men sexboka deres er mulig å få tak i. De skryter av å ha skrevet den mest komplette sexguiden i verden, og jeg er nødt til å gi dem rett. Boka er grundig, mangfoldig og stadig oppdatert med nye utgaver. Heterofil, sjenert jomfru? Transseksuell rullestolbruker? Boka har svarene på det du lurer på og ikke visste at du lurte på.
Violet Blue, Tristan Taramino og Bert Brent har tilsammen skrevet en fantastisk samling håndbøker i hvordan gå ned på en dame, hvordan gå ned på en mann, hvordan pule en mann i rumpa og hvordan pule en dame i rumpa. Enten du er homse, lesbe, bifil eller streit finner du en avskrekkende, inspirerende håndbok på den typen aktivitet du eventuelt skulle ha lyst til å introdusere i sexlivet ditt. I samme serie kan du også få tak i bøker om g-punktet, strap-on-sex, sexleketøy og BDSM. Mens de aller fleste sexbøker på norsk gjerne heter noe med “sex” og har som mål å dekke hele spekteret av seksuelle aktiviteter, tar disse spesialiserte håndbøkene utgangspunkt i den typen pulings du har lyst til å lære deg skikkelig.
Bust har kåret Felice Newmans gigantiske bok til verdens beste sexbok, uansett legning. Den tar for seg alt fra å finne en partner til hvordan forholde seg til overgangsalder seksuelt, ved siden av å være den grundigste guiden til sex mellom to damer. Den skriver om ulike måter å forholde seg til legning på, om hvordan knekke kodene på utesteder, om å finne det du tenner på og sette det ut i livet.
Jeg kunne nevnt mange flere bøker. Bokkilden har tatt inn hele sortimentet til Cleiss Press, så det er fullt mulig å kjøpe fra en norsk nettbutikk nå. De har også en stor samlig velskreven erotikk. Jeg har tidligere stilt meg tvilende til konseptet “politisk korrekt erotikk”, men forfatterne og redaktørene her greier det i bøtter og spann. Ingen kjipe, generaliserende kvinneroller, ingen tvang, ingen som tråkker på hverandre og ingen stereotyper. Det er hot, mangfoldig og ektefølt og blottet for “Cupido-klisjéer”.
Jeg tror det begynte med et utsagn om at jeg var «heit med hijab». Jeg og den shcvære kjeften min. Jeg hadde fått drapert meg en gang i Cairo for flere år siden og hadde følt meg kjempefin. Litt sånn politisk ukorrekt kjempefin.
Det var et sånt øyeblikk hvor jeg skulle filosofere over hvorvidt duken på hodet fikk meg til å føle meg fanget eller frigjort, ikke lage trutemunn til meg selv i speilet og tenke «Oh, baby. You look fab!»Litt rouge, litt glitter, et godt strøk med den MAC-lebestiften, så var jeg klar til å posere for hva det skulle være. Hvem trenger hår når draperingen får frem kinnben og lange øyenvipper, hmm?
Jeg burde sikkert skrevet noe seriøst og meningsbærende da de diskuterte hijab-bruk i politiet og hijaber med Vålerenga-mønster. Neida. Virrvarr er både flåsete og blasfemisk på en gang: «Jeg er heit med hijab».
Jeg burde jo ha sagt: «Forsvaret har godtatt at vi har soldater med hijab og turban siden 1988. Hvorfor er politiet så annerledes?» Djizz, jeg burde ha sagt det jeg egentlig føler i debatten:
At jeg ville vært mye mer komfortabel med en hijabkledd politiberte enn jeg er med blonde, bøse gutter på slutten i tjueåra i samme typen uniform. Jeg stoler ikke på unge menn som trener mye. Jeg har jo fordommer, jeg også.
Uansett, utsagnet om hvor bra jeg så ut med hijab ble selvfølgelig fulgt opp av den klassiske: «Pics or it didn’t happen.» Så jeg fant et sjal og begynte å snurre rundt hodet. Det kunne umulig være noen kunst å ta noen håtte bilder av meg selv med skaut?
Få minutter senere måtte jeg gi opp. Jeg klarte ikke å kopiere Cairo-looken og jeg innså at jeg måtte finne en oppskrift. Etter litt googling fant jeg disse instruksjonsfilmene på hvordan ta på hijab:
De har filmer om hvordan ta på ulike hijab-stilarter. I denne filmen lærer du hvordan spraye hijaben stiv med hårspray og få riktig fasong på den. Du kan også føne den.
I samme serie kan du også lære hvordan gå med niqab. Her kjenner jeg at den hjelpsomme, «slik ser du bra ut»-kommentatorstemmen blir litt for freaky for meg. Beklager, men det hjelper ikke meg at det er fashionable, frøken. Du har faktisk dekket til modellen fullstendig.
Etter å ha sett en masse instruksjonsfilmer, ble jeg sittende og snoke på nettbutikker som selger muslimsk kvinnemote – fra leopardmønstrede, tynne hijaber til store, sorte niquaber. Det som slo meg er hvor mye «lese moteblad»-kompetanse du har uten å tenke over det.
Jeg leste billedtekster til ulike plagg og kjente igjen oppbygningen og strukturen i utsagn du finner i vestlige motemagasiner. Med et unntak – selvsagt: Du må bytte ut «sexy» med «modest». Bluferdige kjoler. Bluferdige jakker. Vakre, bluferdige sjal. Og ikke minst:
Bluferdige badedrakter. Går du på Ahiida.com finner du to kolleksjoner: Slim fit og Modest fit.
Her er et eksempel på en bluferdig badedrakt. Den har faktisk skjørt. Jeg er litt usikker på hvordan du svømmer med langt skjørt. Like fullt:
Her er en ettersittende, og dermed ikke fullt så bluferdig badedrakt. Jeg tror det dermed ikke er en så hengiven troende badedrakt. Korriger meg hvis jeg tar feil:
Styltegeek gjorde meg oppmerksom på Twitter om at svært kristne grupperinger har vært inne på denne typen badedraktløsninger til døtrene sine. Via nettsiden Modest Swimsuits har de oversikt over bluferdig badetøy til både muslimske, jødiske og kristne jenter.
I følge artikkelforfatteren er det viktig at bluferdige badedrakter ikke nødvendigvis er for store damer, men for alle jenter som vil være kyske og dekke seg til av religiøse grunner. De linker blant annet til denne nettsiden, som er en samleside for kristne mødre som vil sy bluferdig badetøy til barna sine.
De skriver følgende på nettsiden sin:
Growing up in a family of four daughters, modesty has always been a hot topic at our house! We desire to please the Lord in the way we dress and not be a stumbling block to others. We saw a great need especially, for modest swimwear. We didn’t want to lower our standards just because we were swimming. It is my prayer that many people would be blessed by this pattern. May God be glorified by the way we dress!
Den kristne utgaven dekker ikke armer, ben og hode, men sørger for å skjule alt det vestlig kultur ikke synes bør vises frem:
Det artige er at mens de muslimske butikkene er veldig opptatt av at du skal kle deg bluferdig som en spirituell reise, er det først og fremst de kristne mødrenes oppgave å sørge for at døtrene kler seg bluferdig og ærer Gud. Uansett, de pussige klesplaggene over er alle reaksjoner på damer som prøver å kle seg slik Gud vil. Sånn sett er det nok passelig blasfemisk å skulle være «heit med hijab» – siden hele poenget er å holde den heite siden av deg privat.
Jeg har ikke noen skikkelig konklusjon på dette innlegget, bortsett fra at jeg tror det kan være bra å lese, bla og glo på disse filmene og skjønne at det faktisk er en egen moteindustri, ikke bare et tøystykke folk dekker til hodet sitt med. Det er en egen teknikk og estetikk som ikke jeg klarte å kopiere for min egen fotoshoot, sånn uten videre.
Å lese gjennom nettsider der religiønsutøvelse møter damemote er også ganske opplysende. Tar du bort den religiøse begrunnelsen for plaggene, sitter jeg igjen med følelsen av å ha lyst til å kritisere den samme språkbruken jeg har kritisert i damebladene før. Mye av samme skiten, men svært forskjellig innpakning.
Ja, eller Divacup, Lunacup, Damebeger, Venuscup eller mensbeger om du vil. Mitt heter Lunette, tror jeg. Jeg leste om begerne for første gang for to år siden og tenkte: «Aldri i verden!» Mensen er æsj. Jo mindre styr og snakk om mensen, jo bedre. Ferdig med den saken. Diskréte Libresse-pakker rett i søpla er tingen.
Slik ser de ut:
Og likevel skal ingen påstå at engangsbind og tamponger er veldig smarte greier. Ikke nok med at du som dame bruker et sted mellom ti og fjorten tusen bind/tamponger gjennom livet – avfall som ikke er spesielt nedbrytbart – det koster penger. Et beger koster ca 300 kr og har en levetid på ti år. Det er en drastisk reduksjon av søppel og schpenn.
Etter å ha gjort litt research viser det seg at Libresse, Always, Tampax og OB alle sammen er på Dyrevernalliansens røde liste – listen over leverandører som tester produktene sine på dyr. Greit, jeg stiller meg spørsmålet: Hvordan i H….. tester du tamponger på dyr? Du kan jo ikke akkurat putte noe i trusa på en eller annen labratoriemus. Kom med forslag i kommentarfeltet.
Uansett: Det slår meg at om du som veganer/vegetarianer/person som vil unngå produkter testet på dyr, ikke har noen tradisjonell menstruasjonsbeskyttelse tilgjengelig.
Greia er vel at på den etiske, miljømessige og økonomiske siden er det mange grunner til å bytte ut engangsbind og tamponger.Likevel var ikke alle de fine argumentene nok til å overbevise meg om å prøve noe annet. Vi snakker tross alt om et intimprodukt der det viktigste argumentet er velvære, hvertfall for min del.
Vel. Jeg er en bloggjunkie, og det var på grunn av en blogger jeg tok en «Joda, jeg prøver disse Mooncup-greiene»-avgjørelse. Jeg har fulgt Jeanette fra helt siden hun drev bloggen Violent Dreams til hennes nåværende prosjekt Hjemmemamma – en side som rett som det er har nye artikler på bloggrevyen.
Såh – hva er et mensbeger og hvordan bruker man det?
Det finnes to typer mensbeger, grovt sett: En mørk type i latex og en lys type i medisinsk silikon. Jeg har gått for silikonvarianten, siden den kan kokevaskes, og fordi det hadde vært kjipt å bli latexallergisk. Ikke for det – jeg tror begge typene fungerer like bra.
Mensbeger kommer i to størrelser: Et på 25 ml og et på 30 ml. Til orientering er 30 ml en tredjedel av en gjennomsnittlig menstruasjon, så det er lite sannsynlig at du skulle greie å blø mer enn begeret rommer.
Det setter seg fast i skjeden ved hjelp av vakuum som dannes når det settes inn. Langs kanten på begeret er det små hull som hjelper til å danne det vakuumet. Begeret skal ikke langt opp i skjeden – det skal settes inn slik at den lille tappen nederst ikke kan kjennes i vaginalåpningen.
Du tar ut begeret en gang hver åttende til tiende time og tømmer innholdet i do. Er du på et sted der du er alene med vasken, skyller du begeret. Er du et avlukke på et offentlig toalett, tørker du det med dopapir eller en våtserviett. Og ja, siden begeret ikke må tømmes så ofte som du ville skiftet tampong, kan du sove med det.
Etter at menstruasjonen er over, kan du koke silikonbegeret i to minutter – da er det sterilt til neste gang du bruker det.
Jeg har brukt begeret siden nyttår, og er jevnt over veldig fornøyd. Det har noen litt rare ting du venner deg til, dog.
Snodige sider av saken:
Innsettingsteknikk. Greit, de fleste har tampongteken. Problemet er at det dumme begeret er helt omvendt fra en tampong – det er bredt øverst og smalt nederst. Du må brette begeret til en liten rull og la det «poppe» ut inne i deg, så fikser vakuumet resten. Det er praktisk å øve seg på å ta det ut og inn et par ganger, med andre ord. Er det vanskelig, kan litt glidemiddel løse problemet.
Stilken på begeret. Ja, den er praktisk når du skal få begeret ut, men for meg var den litt for lang og i veien. Klipp den til om den kjennes når begeret er satt inn, bare pass på at du ikke klipper i selve koppen.
Lekkasjer. Har du satt inn begeret riktig, skal det ikke lekke. Imidlertidig kan det skvulpe bittelitt hvis du ikke har byttet det på veeeldig lenge – mer enn 12 timer. Det kan også lekke om du ikke har fått satt begeret riktig på plass. Trikset er å vri det rundt inni deg til vakuumet slår skikkelig inn. Er du redd for lekkasje, kan du bruke truseinnlegg i tillegg.
Bildene under viser hvor i skjeden begeret skal sitte og hvordan du må brette det for å få det inn.
Heldigvis har begeret mange flere fordeler enn ulemper. Jeg tror det beste er at det ikke kjennes ut som om du blør, fordi blodet bare samles opp, ikke suges opp. Du beholder den naturlige bakteriefloraen og fuktigheten i underlivet som vanlige engangsgreier sluker sammen med mensblodet.
Begeret er diskret, og du kan glemme alt om mensen-truser, siden beskyttelsen er helt usynelig. Du kan svømme med det og du kan trene med det, og hipp hurra: Det lukter ingenting. En del skriver at de blør mindre og har mindre menstruasjonssmerter mens de bruker begeret.
Det har jeg ikke merket noe til, og jeg skjønner ikke helt hva slags innvirkning koppen skulle ha på syklusen, men det kan være verdt å merke seg ligeså. Generelt sett sitter jeg igjen med følelsen av at den lille koppen er en mye smartere oppfinnelse enn bind og tamponger – en god match mellom moderne design og miljøhensyn.
Vel, dette var min mensbeskyttelsesmisjonering for en stund. Jeg har skjønt at det finnes flere typer vaskbare bind og tamponger av natursvamp, også, men jeg er skeptisk. Har noen andre erfaringer med sånt?
Mats Hanssen
Daniel Søland Jackson 
Bølge 
Annelandet
KenJ 
Fnis 
Kathleen
Bernt 
Kristín A. Sandberg
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
