Revolusjonært roteloft

Da jeg var en søt, (liten?) tenåring og tilbragte dagene Fredrikstad/Moss/Sarpsborg-området hørte jeg mye rart om Østfolds psykiatriske sykehus, mer kjent som Veum. Veum var mer enn et navn, det var et uttrykk, en trussel og et nifst sted klippet ut av noen tilfeldige Stephen King-romaner. Blant mine mer psykisk ustabile venner gikk rådene i gaten:

“Kutt deg et sted ingen ser det, ellers havner du på Veum.” “Skal du ta livet av deg, bør du gjøre det effektivt, ellers havner du på Veum.”

Første gang jeg besøkte noen venner der, ble jeg sjokkert. Over hvor truende selve bygget så ut; det tronet som en gammel herregård på et jorde fullt av natt og tåke, langt fra folk, og over hvordan pleierne oppførte seg. At vennene mine endte med verre spiseforstyrrelser enn da de kom, at de slo ned pleiere med stolen sin og generelt sett snakket om oppholdet der som andre snakker om helvetesuka i millitære, virket ikke mystisk på meg etter at de hadde hatt et par uker på Fredrikstads svar på Gjøkeredet.

Da jeg ble innlagt på psykiatrisk i Oslo, var jeg sikker på at all psykiatri var som Veum. Jeg var livredd, jeg var konstant på vakt. Til mitt sjokk var alt lyst, hyggelig, varmt, trygt og jeg kunne slappe av og være syk for første gang på lenge. At folk hadde snakket så mye stygt om psykiatrien! Jeg hadde det jo som plommen i egget der jeg satt og laget perlekjeder og fikk prate med en psykolog hver dag!

Forrige lørdag var jeg innlagt på Veum et døgn etter å ha klikket i Fredrikstad istedenfor hjemme. Siden jeg nå har erfaring fra andre (p)sykehus, er det lett å sammenligne. Konklusjonen? På en skala fra én til ti er Veum Helt Jævlig.

La oss oppsummere de verste overtrampene jeg opplevde på et døgn, hvor vi begynner med de mest trivielle tingene og fortsetter til de store og skjellsettende hendelsene.

Mine Veum-observasjoner:

• Det var én bok der. En Allistar McLean-bok med ekstra stor skrift. Sjakkspillet manglet tårn og hester. Noe mer adspredelse utover dette og Fredrikstad Blad fantes ikke. Ikke en gang en TV eller et fotballspill. Folk hang i dagligstuen som tenåringer henger på kiosken. Åh, så sunt å ikke distrahere pasientene, men la dem grave seg ned i vonde følelser :S
• Maten. Jeg spiser ikke sukker, og på mitt sedvanlige sykehus skriver de bare “diabetiker” ved siden av navnet mitt, så får jeg sukkerfri mat uten problemer. Djizz, jeg får sukkerfri sjokoladepudding og andre mirakler. Veum hadde brødskiver med syltetøy og Hapå, samt varme hveteboller til lunsj. Jeg spurte Oliver Twist-pent om annen mat og sykepleieren så uforstående på meg: “Ikke bollær? Nå janglær’u med meg! Klart du kan spise bollær!” Det tok et par sekunder før jeg skjønte at hun faktisk ikke trodde meg og behandlet sukkerintoleransen min som en sær vrangforestilling, eller at jeg var en femåring som ikke likte søtt.
• Selvmordssikkerhet. Ja, jeg er vant til hvite rom med rød alarmknapp, der det ikke finnes glass eller mulighet til å skade seg selv på annet vis. Jeg er vant til at speil bare er polert metall så ingen kan knuse dem. Da jeg kom inn på Veum var jeg over middels suicidal, og ble parkert der av bekymrede slekninger som var redd for at de ikke ville passe godt nok på meg. Jeg ble litt overrasket over at akuttavdelingen deres hadde små, knusbare Ikea-speil, at jeg fikk gå på do alene og at det var vanlige lyspærer, klare til å knuses, overalt. Jeg ble målløs da jeg skjønte at sikkerheten bestod i at en pleier med securitas-kurs skulle sitte siden av sengen min og se på meg mens jeg sov. Jeg ble flau da samme pleier sovnet som en stein etter fem minutter og snorket som et treskeverk mens jeg rolig snek meg ut og inn av rommet for å finne vann og tannkrem. Hadde jeg vært en teskje galere enn jeg er, ville jeg helt fint å ta livet av meg den natten.
• Jeg ble aldri trodd. Jeg fikk en samtale med psykiater dagen derpå som mest av alt minnet om et politiavhør. Jeg forsøkte stammende å forklare hva jeg jobbet med om dagen da han spurte meg, og oppsummerte bokprosjektet og tidsfristene våre med en setning. Han satte øynene i meg og sa på klingende østlandsk: “Den boka er vel bare noe du finner på, hva? Du blir jo ikke utgitt, du bare fantaserer.” Svimmel og fortvilet gav jeg han nummer til redaktøren min, til medforfatter, til mannen og til svigerforeldrene mine. Av alle vrangforestillinger jeg noensinne skulle ha pådratt meg er ikke “Jenter som kommer” en av dem.
• Ingen fysisk omsorg. Jeg kom inn full av kutt over hele meg, og selv om de kledde av meg og kroppsvisiterte meg, fikk jeg ikke så mye som et plaster. (Ja, jeg tryglet dem om en kvinnelig pleier til å være med på undersøkelsen. Ja, de ignorerte meg fullstendig, holdt meg fast og dro av meg klærne. Ja, det trigget alle voldtektsminner jeg har.) Det beste var at da jeg kom hjem igjen, var kuttene svarte av betennelse og trengte nødhjelp. Dessuten stjal de skolissene mine, og jeg fikk dem ikke igjen da jeg dro. Henge seg i skolisser var et mulig scenario, dø av blodforgiftning var en mye mer subtil måte å gjøre det på. Jeg vet ikke om det var ignoranse eller et vennligsinnet forsøk på aktiv dødshjelp for suicidale tilfeller, men min sykepleier-svigermor fikk spader av at de ikke hadde renset kuttene en gang.
• Ingen rutiner for hygiene. Da jeg ble tatt i mot på natten, satt vi rundt et bord og hadde inntakssamtale. På dette tidspunktet ble jeg bedt om å ta av meg luen jeg hadde på mitt skamklipte hode, og jeg drysset som et juletre i januar. Hele bordet ble dekket av små, nyklipte hår og rommet minnet mest av alt om en frisørsalong gone bad. Da jeg ble skrevet ut over et døgn senere, satt vi rundt samme bordet. Og vet dere hva? Det var fremdeles like dekket av hår. Når ingen hadde fjernet så tydelig skitt, tør jeg ikke tenke på hvordan rutinene er ellers på huset. Jeg så ikke noe vaskepersonale mens jeg var der, og heller ingen pleiere som ryddet.

Helt ærlig: Jeg håper noen Veumansatte leser dette innlegget. Sykehuset deres er under enhver kritikk, og jeg skriver ikke denne anmeldelsen som en matspaltist som frivillig oppsøker en crappy restaurant, jeg var føkkings tvangsinnlagt hos dere. Ganske absurd å bli begjært tvangsinnlagt når man følger med frivillig, men jeg skjønner dere ikke er så nøye på ordlyden i loven for tvungen psykisk helsevern. Og ja, jeg har lest den.

Til alle østfoldinger med psykiske problemer: Flytt til en annen by før dere begynner å klikke. Prøv å ta livet av dere i Oslo, eller et annet sted langt hjemmefra der du i det minste får mat og plaster på sykehuset. Jeg ble sykere, reddere og enda mer fortvilet av et døgn i det (pun intended) galehuset Veum faktisk er. Jeg grøsser ved tanken på folk som må tilbringe langtidsopphold der.

49 Comments »

Dette innlegget startet med en prat mellom Mr. Jackson og meg som gikk følgende:

Virrvarr: Hahah, uffameg! Les denne fryktelige artikkelen om tarot og horoskoper! Jeg fatter ikke at folk tror på sånt!

Mr. Jackson: Vel, du har jo spådd folk så lenge jeg har kjent deg?

Virrvarr: Jo, men jeg vet jo at det bare er tull!

Mr. Jackson: Så da…lurer du folk? Er ikke det litt hyklerisk?

Virrvarr: Hmjooo. Sannelig.

Enden på visen ble at jeg satt meg ned og grublet på hva slags triks jeg bruker når jeg har spådd folk i hånden, analysert dem nummerologisk, lagt tarotkort for dem, kastet runer og tolket dem astrologisk. Som du sikkert skjønner har jeg et bredt reportoar og solide spådame-skillz. Jeg mener selv jeg går «Klarsynte Kassandra» og venninnene hennes i Dagbladet en høy gang, jeg en troverdig spådame. Og likevel, jeg er fullstendig klar over at jeg hverken har overnaturlige evner eller at spådommsverktøyene mer spesielle redskaper enn en fillete kortstokk, trebrikker med tusj-tegninger og en del opplysninger jeg har lært utenatt.

«Hvordan kan jeg spå folk om jeg bare er en ateist med en kortstokk?» spurte jeg meg selv. For å finne svaret måtte jeg gå gjennom mine egne ritualer i hodet og tegne et kart over ting jeg sier og gjør uten å tenke lenger. Folk har hørt om meg, og jeg møter sjelden venners venner uten at de sier «Spå meg!» og rekker meg puselanken. «Kan du ikke ta med tarotstokken?» klynker venninnene. «Det er noe jeg bare måååå vite svar på!» Jeg spår folk på autopilot, følger strategier jeg lærte meg intuitivt for mange år siden.

Hvordan begynte jeg å spå folk om jeg ikke trodde på det selv? Ganske enkelt. Jeg trodde på det selv i mange år. Den senere tid har jeg kommet frem til at det er min tolkning alene som er «spådomskunsten». Linjene i hånden, kortene på bordet og tallene på arket er bare knagger jeg snakker ut fra når jeg setter i gang. Forståelsen skjer mellom den jeg spår og meg, kortene er bare noe som tar oppmerksomheten bort fra at jeg faktisk sitter tvers ovenfor et annet menneske og forteller dem hva de bør gjøre med livet sitt og hvordan det vil gå med dem. Ved enkelte anledninger har folk betalt meg mange penger for at jeg skal fortelle dem hva de skal gjøre med livet sitt. Hadde jeg vært sleipere, hadde jeg vært rikere.

Vel, det er ikke ofte en tryllekunstner avslører knepene sine: Dette er hvordan jeg spår deg så du tror at jeg er klarsynt.

Regel 1: Les alt, lær alt. Skal du være overbevisende, må du ha lest det meste som finnes av tilgjengelig matriell om området du vil bli sjarlatan innenfor. Dette har to funksjoner. Det første er å ikke bli fersket av folk som også har peiling på tarot-symbolikk og astrologi. Det andre er å virke esoterisk og opphøyd. Folk tror automatisk at alle som bruker fremmedord og faguttrykk snakker sant. Hva høres mest imponerende ut? «Ser du den streken her? Den handler om hvorvidt du har en sjette sans» eller «Ah- du har en intuisjonslinje på Lunaberget! Du har en uvanlig sjette sans!»? Snakk om kardinalegenskaper, bruk de latinske navnene på stjernetegnene og lær alle tarotkortene utenatt. Ren pugging er veien til troverdig løgn. At Narren er Merkurs kort har ikke noen betydning for om venninnen din bør bytte skole, men AKK så troverdig det høres ut.

Regel 2: Vær sær. Om du har rare ritualer rundt hvordan folk skal stokke Tarotkortene dine eller aldri spår folk når du har mensen fordi energiene blir forkludret, tror folk at det skjer noe spesielt de ikke er innvidd i når du spår dem. Altså må alt være sant.

Regel 3: Kroppsspråk. Du trodde jeg kunne se på linjene i hånden din at du var en åpen og selvsikker person? Hah- selv om jeg aldri har møtt deg før, sier måten du gir meg hånden din på om du er tøff eller sjenert. Slapper du av i armen, sier jeg at du er en avslappet person. Det er ikke magi, men menneskekunnskap.

Regel 4: Spioner på folk. Jo mer kunnskap du har om personen du skal spå før du spår dem, jo bedre effekt. Heldigvis har de aller fleste venninner som elsker å prate om sine venners privatliv, og siden en god sjarlatan har klisterhukommelse, vet du mer om offeret ditt enn offeret vet at du vet. Kan du komme med én spektakulær avsløring under en kortlesing eller håndanalyse, sluker vedkommende resten rått. «Du er hemmelig forelsket, er du ikke?» etterfulgt av en subtil hinting til hvem den utvalgte er, kan få hvem som helst til å dette av stolen. Andre slagere er å vite alles fødselsdato uten at de tror du vet det. En settning som «Du er Løve, det kan jeg se.» gjør alt du sier av svada etterpå til forgyllet sannhet.

Regel 5: Si opplagte ting. Påpek ting i dine venners liv dere begge vet, med utgangspunkt i kortenene eller linjer i hånden. «Du har vært langvarig syk» er jo en tragisk ting å si til Esquil, men jeg så det i hånden hans, dermed var det ingen generell observasjon. Har du ingen hemmelighet om offeret ditt du kan avsløre, kan to-tre opplagtheter veie opp. «Joda, det stemmer!» sier folk fornøyd.

Regel 6: Folk tror pene ting. Så lenge du sier rosende ting, kan du kjøre på. Ingen er kritiske til komplimenter.

Slik takler du skeptikere:

Det hender at sjarlataner møter folk som vil teste dem. Ikke bli sint, smil sukkersøtt og si: «Du er skeptisk, du!» når du snur det første kortet deres. Følg nøye med på hva du forteller vedkommende, og gjengi alt så ordrett du kan når hun stiller kontrollspørsmål til deg. Som regel gir skeptikeren seg med å bli spurt om å bli spådd to ganger for å se om du bare finner på. Vil vedkommende diskutere tarotkort som fenomen, så vis til historikk og svadaopplysninger. Si at du bare tolker kortene slik folk har gjort i generasjoner, og at det er opp til personen som blir spådd om det stemmer.

Vær så snill, folkens: Ikke tro på spådamer. Enten de tror på det de gjør selv eller ei, lar du faktisk en person som sitter og ser på bilder på pappbiter gi deg råd om hva du bør gjøre med livet ditt. Du finner ingen løsninger i kortene du ikke hadde allerede. Jeg har lurt nok folk ved å gi ukvalifiserte råd med linjer i hånden og papp-bilder som unnskyldning. Jeg kunne spådd folk i knapper og glansbilder om de hadde trodd på det, og kategorisert personlighetene deres etter ulike iskremtyper, ikke stjernetegn. Det er ingen sammenheng mellom stjernene på himmelen og ditt liv. Ingen sammenheng mellom linjene i hånden din og hvor mange barn du får. Og det er hverfall ingen fasit på hvordan du bør løse de økonomiske problemene dine i bilder av keisere og sverd i tarotstokken min.

Så- det vet du både hvordan sjarlataner tjener til mat på bordet og hvordan du skal avsløre dem. Bruk kunnskapen fornuftig. Ellers håper jeg ingen jeg har spådd blir sure. Alle spådamer er like mye lureri som meg (c;

Oppdatert: Det er selvfølgelig én spåmann jeg tror på! Det er Spillliv-Tomas! ^_^

23 Comments »

Jeg hadde to nyttårsforsetter for 2008. Det første var å ikke komme på galehus igjen. Det andre var å drikke mere te. En av to er ikke så verst (c;

Det var Engeline sin idé at jeg burde drikke mer te. Hun stilte på nyttårsaften med et imponerende utvalg, og fjetret et hel forsamling fulle mennesker ved å lage sjasminblomst-te foran øynene deres. Virrvarr ble hektet, og te kom i flere festlige farver en kaffe. Et logisk valg!

Jeg begynte med å kjøpe litt Twingings Chai og sveitsisk urtete på nærbutikken min («nærbutikk er et relativt begrep her, siden jeg bor på beste sentrum/vestkant og alle butikker har blåskjell, parmaskinke og trøffelolje til enhver tid), og drakk pliktskyldig chai-latte istedenfor kaffe når jeg var ute.

Likevel- som med det meste annet jeg driver med, klarte jeg ikke å gjøre et enkelt bytte av varme drikker uten at autisten i meg begynte å reagere.

«Hm.» sa en liten stemme inne i hodet mitt. «Det er jammen mye jeg ikke vet om te, gitt!»
Dermed begynte en intens lesing, prøvesmaking og innkjøp av mer lukseriøse te-typer (takk til Palais del thes) som resulterte i at jeg brukte 800 kr på tekanne.

Jeg hadde lest og grublet på hva slags kanne jeg skulle kjøpe, og kom frem til at jeg måtte ha det som jeg trodde het «Japansk sjøstjernekanne». Så jeg ruslet til tepallasset og spurte damen om hun kunne finne en sjøstjernekanne til meg.

«Jaha?» sa hun. «En hva da?» «En sjøstjernekanne!» Hun så rart på meg. «Er det  stjøpejernskanne du mener?»

Det var det selvfølgelig. Det virket jo også betraktelig mer logisk, siden kannen var stor, sort og tung, den minnet ikke det spor om noe stjerneformet dyr fra havet. En monsterkanne i jern, for ekstra fantastisk teopplevelse.

«800 kr for en tekanne?» spør venninnen min vantro.
«Den er i støpejern!» sier jeg.
«Wow. Du er Iron Woman, bare at du ikke har noe mektig våpen, men en tekanne. Jeg er imponert.»

Uansett- denne posten skulle ikke handle om hvor nerdete jeg er blitt når det kommer til te. Den skulle handle om alt jeg vet om te som ikke du vet om te, fun-facts alle som bare drikker Lipton Yellow Lable ikke får med seg. Jeg skulle spre det glade budskap, ikke henge ut meg selv.

Te-fakta:

• All te kommer fra én plante, Camellia sinensis. All appelsin, nype, sitron og urtesmak er tilsatt tebladene i etterkant. Roiboosh er ikke egentlig te, men en afikansk plante som trekkes som teplanten.
• Hva slags farve og smak teen har, kommer av om den har blitt fermentert og hvor og når den er plukket. Det finnes fire typer fermentering: Du har sort te, som har gjæret lenge, Wu-long-te, som er halvfermentert, grønn te, som ikke er fermentert og hvit te, som knapt er tørket. På mange måter kan du sammenligne ulike te-årganger og te-typer med vin. Smakssatte teer blir på denne måten teposens svar på Peach Canei.
• Tevann skal ikke koke, og grønn og hvit te skal ha nede i 60-70 graders vann.
• Klassisk kinesisk og japansk te skal drikkes bar, mens i den engelske tradisjonen kan man ha i melk og sukker. Dette gjelder likevel bare sorte teer.
• Russland er verdens største importør av te, og drikkepenger heter «tepenger» på russisk.
• I mange land er te regnet som en livsnødvendighet, og følger med i Røde Kors sine matforsyninger til sultrammede områder.
• Selv om tetradisjonen i Kina er nesten 3000 år gammel, var det britene som begynte tedyriking i India og Afrika, og den indiske tekulturen er ikke eldre enn den britiske okkupasjonen.
• Lukkede tesiler og teposer er som regel for trange til at tebladene kan folde seg skikkelig ut. Det beste er en stor og romslig tesil.
• Til vanlig skiller man mellom hele, tørkede teblader, biter av tørkede teblader og te-rusk. I Lipton teposer er det rusk og støv.
• Det er like ofte koffein i grønn te som i sort, og til og med hvit te kan ha et høyt koffeinnivå. Farven har ikke så mye å si om det er koffein i teen.
• En kopp te inneholder halvparten så mye koffein som en vanlig kopp kaffe. Koffeinen siver langsommere ut i blodet, og gir ikke et kick, men en følelse av klarhet og konsentrasjon, som er en av grunnene til at te drikkes av tibetanske munker før de mediterer.

20 Comments »

Vemod spurte meg: Hva skal egentlig til for at man får spise Guds ostekake og pusle med perler hele dagen i dette landet?

Og Virrvarr er ikke gnien. Hun deler gjerne mentalsykehusets hemmeligheter med de mindre opplyste. Slik blir du lagt inn på galehus:

Ikke alle veier fører til Hvitt Rom. Det er strengt tatt seks:

1. Fastlegen. Du bestiller legetime og sier ting som de er. (Eventuelt det legen vil høre, om du bare vil ha gratis ferieopphold på statens vegne ^_^) Fortell hvor lite du sover om natten, hvor stresset og fra deg du er, gråt en skvett og vis gjerne frem tegn på selvskading. Forklar at du er redd for å være alene, og trenger en time-out. Vips- så har du en rekvisisjon!
2. Psykologen din. Har du en hjernekrymper allerede, er det bare å møte opp og si: «Jeg er helt på tur. Du må legge meg inn.» Vedkommende sitter med hele rullebladet ditt, og synes nok du er mye galere enn det du har skjønt selv. Du kan gråte pent, smile dumt eller rable usammenhengende, psykologen fikser det som skal til. Pakk tannbørsten og gjør deg klar til et par uker på lukket avdeling.
3. DPS. For de unvidde betyr dette Distriktpsykiatriske senter, og befinner seg på ditt lokale sykehus. Orker du ikke vente på fastlegetime og mangler en psykolog, kan dette være en plan. Du møter opp og trekker kølapp, så skal et team med behandlere avgjøre om du skal legges inn eller ei. Ulempen med dette er at det er litt «Hvor gal er du?»-idol, og folka der skal ikke legge inn alle de har samtale med.

   Mange steder har de beskjed om å bare ta inn de sykeste på grunn av plassmangel. Her kan du velge to strategier for å «gå videre»: Enten så setter du deg i fosterstilling og hyler som en toåring i verste trassalderen, eller så pugger du svarene på alle psykiateres sjekkliste før du går. De spør alltid om det samme. Gi slipp på all verdighet og diskresjon.

   «Stemmer i hodet?» «Jess.»
   «Selvmordstanker?» «Jess.»
   «Har du tanker om å skade deg nå?» «Jupp.»
   «Føler du deg verdiløs?» «Åja.»
   «Tror du at alle du kjenner ville hatt det bedre uten deg?» «Helt klart.»

   Spar de virkerlige problemene dine med spennende halliser, skyldfølelse for den minste ting og hvor abnormt lite mat du spiser til psykiateren på sykehuset. DPS må høre det DPS vil høre. Begrens deg på sånne ting som forfølgelsesvanvidd og voldelige tendenser (med mindre der er reelt). Du har ikke lyst til å sitte på isolat og ha Securitas-folk utenfor døren din døgnet rundt når du først er innlagt.

4. Ambulanse. Denne er enkel og smertefull. Skad deg nok til at ambulansen må hente deg. Du blir lagt inn på akkuttavdelingen på somatisk, så triller de sengen din opp på galehuset når du kvikner til. Ulempe: Du kan risikere at ingen finner deg eller at du ikke får sagt fra til noen når du har skadet deg, og at ambulansen først kommer når det er altfor sent.
5. Politibil. Er alle løsningene over for slitsomme og omstendelige? Kle deg naken, mal rumpa blå og løp en tur på Karl Johan. Blott deg for barnehagebarn. Kle deg ut som Snurre Sprett og legg deg i Sinsenkrysset. Du har enveisbillett til galehuset og en spennende tur i politibil på null komma svisj. Ikke noe byråkrati her i gården.
6. Tvangsinnleggelse. Denne oppskriften er ganske lik oppskriften over, bare at du ikke trenger å bli utagerende. Det holder lenge at du begynner å sove på verandaen i studentkollektivet, snakke med duene og slutte å vaske deg for at noen av vennene dine skal begynne å diskutere muligheten for å tvangsinnlegge deg. Å bli tvangsinnlagt med vilje, er litt som å behandle kjæresten dårlig så han skal dumpe deg og du slipper den vanskelige samtalen. Fastlegen og psykologen kan også tvangsinnlegge deg om de synes du begynner å bli litt vel rar. Ulempe: Du har ingenting du skal ha sagt i forhold til når du vil ut av galehuset igjen. Artig: Du får kjøre politibil, siden ambulansepersonell ikke digger å hente folk som ikke vil hentes.

Da skulle det ikke være noen tvil om hvordan man skaffer seg opphold på et asyl nær deg.

(Virrvarr er fortiden litt permitert og litt galehuspasient. Det blir dårlig med kommentarsvaring fremdeles, er hun redd.)

12 Comments »

Noen observasjoner:

1. Du vet du er i trøbbel når du havner et sted der de fremdeles har røykerom. Nylig hjerteopererte sleper seg ut for å røyke på sykehusterassen, mens mentalpasientene har tre-fire røykerom til rådighet, trass i Dagfinn Høybråten og røykeloven.
2. Jeg er faktisk ganske frisk. Jeg eier Snikende Ullteppe, Sumobryter-babe i magetopp, Hypokonderen med psykose og Allahs 13 (og akk så snørrete profet) i mental stabilitet når som helst. Gud ligger på isolat og er heldigvis for feit til å henge i kantinen og forstyrre meg.
3. Flere av de andre pasientene skal også utgi bok til høsten. Den Virkerlige Kultureliten møtes på psykiatrisk. Det er bare å legge seg inn, Avil. ^_^
4. Sykehusmat har gode og dårlige sider:
   God side: Du får sukkerfri dessert!

   Dårlig side: Desserten er sviskegrøt.

   Institusjonskokken her på huset har bare matoppskrifter fra 1950. Hvem spiser egentlig crabsticks lenger? Kålstuing? Fruktsuppe? Sagogryn? Selvsagt er det margarin og skummetmelk til alt. Eller skummet kulturmelk for de litt mer vågale. O skrekk.

5. Alt er selvmordssikkert. Håndklærne er så små at du ikke skal kunne henge deg i dem, dusjen så kald at du ikke kan skolde deg, alle kopper og askjetter er i hardplast. Jeg er på «ganske frisk»-avdelingn. Det innebærer luksus som at jeg får ta med ting på rommet uten å bli ranskaket hver gang. Og det å få låse dodøren etter seg.

29 Comments »

Jeg har fått mye fint til fødselsdagen min for litt over en uke isden, men en på-etterskuddspresang var så bra at jeg må dele den med dere. For litt siden la jeg ut et vers jeg skrev om problemer jeg har med fine vestkantfruer. Da jeg kom hjem fra påskeferie fikk jeg følgende presang fra Andreas Tolfsen, min musikkviter-kommunist-kodeape-supernerdete venn som ser ut som Gymnaselærer Pedersen i filmen.

Han har satt melodi til Vestkant-mafian, Oslo Vestkants fruehær! Titta!

Alt virker så mye mer proft med noter til, ikke sant? Jeg har ikke sett tekst jeg har skrevet på et ark med noter siden Grevinnen og jeg skrev korverk på videregående, og selv da så ikke notene så pene ut! La oss se litt mer på hvor pent det er, hm?

Nå kommer jeg til den VIRKERLIG nerdete delen av posten: Tolfsen har nemlig skrevet disse notene på en ganske spesiell måte, nemlig med GNU Lilypond. Sier det deg nix og nada? Det er ikke veldig rart. For å ha fått med deg dette, må du nemlig være både musikkviter-nerd og fri programmvare-nerd, og jeg tror ikke det er så mange som er begge deler, foruten min venn.

La meg forklare det enkelt: Når du skriver noter digitalt til vanlig, gjøres det gjerne i et lukket (les: properitært) program som Sibelius. I tillegg til at programmet ikke er Free som Freedom, skriver det styggere noter enn det de gammeldagse, håndskrevne notene var. Videre kan man ikke putte Sibelius-noter i en wikipedia-artikkel eller i en CSS-fil og få pene noter som en del av html-en på nettsiden sin.

Lilypond løser dette med å lage et kodespråk man kan skrive noter i, og la være å ha et grafisk brukergrensesnitt for å skrive noter. Du kan sammenligne Sibelius med et slags Photoshop for noteskrivere, eller enda bedre: DreamWeaver. Mens noen programmer skriver koden for deg (og dermed skriver styggere, mer unøyaktig kode), lar Lilypond deg skrive notene dine slik du ville skrevet html når du laget en nettside.

Slik ser koden ut:

Og slik ser de pene notene ut:

Nå trenger jeg bare en venn med klaver, så skal vi forsøke å synge og spille sangen! So much fun!

29 Comments »

En av mange gode grunner til å ha blogg, er at man kan skryte litt av seg selv ^_^

Jeg har vært med å lage designet og html/css på de nye nettsidene til radiOrakel, Norges eneste kvinneradio, og stilsettet er basert på en tegning jeg har laget.
Så selv om bloggen min bare har et kjedelig WP-template, vet jeg hvordan man skal gjøre ting hakket mer spesialtilpasset. Jeg er bare lat.

Sidene ble langsert i går, og det ser omtrent sånn ut nå før det kommer mange nyheter på plass.

15 Comments »

Jeg har en studievenninne som er best i verden. Vi småløper fra forelesning til forelesning mens vi diskuterer alt fra Jane Eyre til Poppy Z Brite, fra anarkisme til mikrobiologi. Lykken er ikke å være enig, men å finne noen på samme nivå å være uenig med. Ett av våre gjenganger-temaer er: «Kan man lære noe som helst av Mao?»

Diskusjonen går omtrent sånn:

Meg: Du trenger ikke stå 100% inne for hva noen filosofer gjorde i praksis selv om du kan få noe ut av det de har skrevet.

Hun: Mao brant bøker og kastet folk ut av universitetene. Vi har bøker. Vi er på universitetet. Føkk Mao.

Som regel stopper vi her.

Likevel har jeg gått på ganske mange møter i min ungdomstid der vi diskuterte hvorvidt vi kan lære noe av Mao. Jeg har gjort meg opp noen egne tanker rundt temaet.

At kommunist-Kina ikke var en brak-suksess, noe teselskap eller et hyggelig sted å bo hele tiden er et faktum. At kulturrevolusjonen til syvende og sist førte til mer analfabetisme fordi man puttet alle lærerne på landsbygda for å pleie den lokale rismarken er heller ikke til å komme bort i fra. Men kan man avskrive en filosof og teoretiker som lesestoff med utgangspunkt i hva de gjorde i praksis?

Ta Nietzsche: Han endte sine dager som lallende grønnsak etter at han hadde klort ned sitt siste, mest innbitte filosofiske verk, Antikrist. Likevel er det mange som analyserer Nietzsche seriøst og tar ham på alvor, selv om han to uker etter å ha fullført Antikrist satte seg ned på veien og begynte å spille på slurva, for så aldri å snakke mer. Jeg har til gode å møte noen som sier i en forelesning på UiO: «Vi kan ikke ta Nietzsche alvorlig som filosof, rett etter at han skrev dette ble han klin kokos». Vi skiller mellom liv og lære hos de fleste forfattere og tenkere.

Men akk- så holder ikke dette argumentet vann når det kommer til Mao. For det første er det forskjell på Tilfeldig Tenker og Mektig Diktator når det kommer til hvordan man tolker bokutgivelser. Det er ikke som om Formann Mao måtte godkjennes av et forlag eller bestod noen eksamen på et universitet. Og det er betenkelig å ikke se på noens praksis, når en av de viktigste tekstene til vedkommende heter «Om praksis»...

Så nei- du kan ikke bare se på hva Mao skrev uten å se liv og lære i sammenheng. Skal du kunne lære noe av Mao, må du se på begge deler. (I motsetning til hvis du vil lære noe av Kant. Kant gjorde veldig lite spennende.)

Vel, hva kan vi lære av Mao?

1. Å drive gerilljakrig.

Ikke at jeg har noe behov for en gerilljakrig hjemme i stuen min akkurat nå, men skulle jeg startet en, ville jeg lest Maos millitærteori. For han var badass på gerilljakrig. Mannen min og jeg et strategispill på pc’n der vi skulle være kommunist-Kina. På den ene siden var vi konstant krig med nasjonalistkina, som dominerte store deler av landet rundt oss. På den andre siden angrep japanerne oss hvert øyeblikk. Vi satt med tre, små provinser og fiender på alle kanter og skulle leke Mao. Målet var å pælme ut nasjonalistene, japanerne og legge under seg/frigjøre/okkupere/samle (stryk det du ikke liker) hele, digre Kina.

Etter et par runder kom det frem at Mr. Jackson og jeg var skikkelig dårlige til å være Mao. De tre, røde provinsene våre ble slukt av japanere før noen fikk sagt sushi. Vi satt i stua, med historisk oversikt, litt snacks tilgjengelig og uten å risikere hverken liv eller lemmer. Likevel tapte vi så det sang. Men i virkerligheten greide den lille gjengen kinesere vi startet spillet med å danne republikken Kina. Kort sagt ville Mao eid Mr. Jackson og meg i strategispill any day. Skal du drive gerilljakrig, som f.eks folk har gjort i Nepal en stund, skjønner jeg godt at de leser Mao og kaller seg maoister.

2. Hvordan forstå filosofen Hegel.

Ja, du leste riktig. Du får mye bedre innsikt i den gamle, uleselige, tyske åndsviteren om du starter med Mao. Nærmere bestemt Maos «Om motsigelsen», der han forklarer Hegels dialektikk for kinesere som aldri har lest vestlig filosofi før. Mens Hegel må «dekrypteres» i følge Simone de Beavouir, er Maos tekst lest på en halvtime. Hovedforskjellene er at Mao har et matrialistisk utgangspunkt, mens Hegel har et idealistisk. Likevel er dialektikken den samme, selv om Mao overfører Hegels «forholdet mellom romantikken og opplysningstiden» til «det konkrete forholdet mellom bålet og en bøtte vann».

3. En del ting du visste fra før

Ved siden av de overnevnte, inneholder Maos tekster mye ukontroversielle ting. Til å være et skrekk-ikon og historisk belastet diktator, skrev han mye vedtatte sannheter og lite om hvordan spise småbarn. I «Om praksis» snakker han om hvor lurt det er å prøve ting for å finne ut om de funker. «Hvis du vil vite hvordan pæren smaker, må du ta en bit», skriver Mao, og minner mest av alt om en Mr.Lee-reklame. Når han gir råd om krigføring, forklarer han at for å få lokalbefolkningens støtte, skal du som soldat betale for maten, ikke stjele, ikke trampe ned avlinger og ikke voldta damer. Mens en tidligere kinesisk vismann ville sagt «oppfør deg pent», ville Maos versjon vært: «Oppfør deg pent, ellers får du ikke gjennomslag. Ingen liker bøller.» Andre typiske Mao-sitater med opplagt informasjon er «Ungdommen trenger mye søvn».

4. Noen ting du ikke visste fra før

Som at når du snakker om «Tredje verden», bruker du begreper fra Maos tre-verden-teori. Denne gikk (veldig grovt) ut på at du har den første verden, som er de mektigste og mest avanserte landene (Soviet og USA), den andre verden som er de litt mindre rike og litt mer underdanige landene og den tredje verden, som er den fattige og ikke-industrialiserte verden (Deriblant Kina). Denne tredelingen er fullstendig foreldet i dag, men begrepet «Den tredje verden» brukes hele tiden. Så nærme er Mao dagligtalen din.

Da regner jeg med at alle har blitt klokere etter dagens ML-leksjon. Neste time blir «10 gode grunner til å lese Marx» ^-^

Og du Tilfeldige Høyremann? Vennligst ikke kom og skrik «Fooolkemoooord!» i kommentarfeltet mitt. Det er ikke dét denne posten handler om.

22 Comments »

Nå er det nesten nøyaktig fem år siden jeg sluttet å spise sukker, og inspirert av Esquil sin slakt av fine restauranter med mat full av sukker, tenkte jeg at jeg skulle skrive noen tips og observasjoner fra mitt ikke fullt så søte, usukrede liv.

Først: Hvorfor sluttet jeg å spise sukker? Da jeg gikk første året på vgs var jeg veldig mye syk og stresset. Vondt i hodet, konsentrasjonsproblemer, vondt i magen, vondt i alle muskler og et humør som gikk som en jo-jo. Jeg sjekket meg hos legen, men de fant ikke noe særlig.

Etter litt tips, eksperimenter og besøk hos et par alternative terapauter, forsøkte jeg å kutte sukker fullstendig fra kostholdet mitt. Plagene forsvant umiddelbart, og jeg så ingen grunn til å begynne med det igjen. Jeg fant ut at jeg rett og slett var allergisk mot sukker, selv om ikke legen min skjønte helt hvorfor.

Likevel- et fullstendig sukkerfritt kosthold bød på utfordringer. Særlig fordi jeg ikke bare kuttet ut godteriet, men også all halvfabrikata mat med bittelitt sukker i seg. På samme måte ble jeg en slitsom restaurant-kunde som ba om full innholdsfortegnelse på alle matvarene. Lenge var det eneste jeg kunne få av spiselige remedier på Narvesen ostepop og Atkins slanke-sjokkis.

Etter fem år uten sukker har jeg blitt en racer på ulike søtningsmiddler, hvordan de funker, hvilke som er best for kroppen, hva som er best til matlagning og hva slags matvarer som jeg må holde meg unna uansett. NB: Når jeg snakker om sukker, mener jeg sukrose, altså ikke druesukker eller fruktsukker. Jeg snakker om den rene, raffinerte skiten. Farin, sirup, melis, sukkerroer, you name it.

Først: Du spiser mer sukker enn du tror

Matvarer du ikke tenker på at det er sukker i, men som er like søte som hveteboller.

• Majones.
• Ketchup.
• Sennep. Gjelder grov og pølsesennep, ikke Dijon.
• Alle posesauser og posesupper.
• Buljong, med få unntak.
• Alle ferdigsauser på boks, fra pastasaus til Tikka Masala.
• Alle frossen-pizzaer.
• All ferdigpizza.
• Alle litt grovere ferdigbrød av den billige typen, ikke loff.
• All fruktyoughurt unntatt 0,1% fra Yoplait.
• All ferdiglasagne, Fjordland-gryter og boksemat.
• Grillkrydder.
• All salatdressing.
• Veldig mye kjøttpålegg, fra salami til kokt skinke.
• Kaviar.
• Leverpostei.
• Mye snacks, potetgull, nøtter og «sunt» godis.
• Nesten all tørket frukt.
• Corn flakes og annen frokostblanding.

Dette er de viktigste, men listen kan fortsette mye lenger. Kunsten er å lese på alt, finne sukkerfrie alternativer eller lage selv. Løsningen blir hamstring av den ene buljongen som funker, oljebasert dressing og ingen majones eller ferdigmat.

Hva er alternativene til sukker i matlagingen?

Det finnes noen sukkerfrie produkter på markedet, og i tillegg hender det at man vil bake kake, lage syltetøy eller ha noe søtt på frokostblandingen. Forskjellige sukker-erstatninger passer til forskjellige ting, og jeg har vært borte i mye forskjellig. Siden jeg er borstkjemt med verdens beste søster og svigermor, har jeg fått alt fra sukkerfri bryllupskake, kokosboller og bringebærsyltetøy. La oss først gå gjennom søtningsmidlene som finnes i ferdigmat og hvordan de funker.

Aspartam:
Dette er Søtningsmiddelet med stor S, og det de fleste forbinner med lett-produkter. Finnes i lettbrus, sukkerfri iskrem, mye sukkerfritt løsvektgodis, drops ol. Gir ikke blodsukkerstigning, inneholder ingen kalorier, skader ikke tennene. Til gjengjeld er det passelig giftig, smaker syntetisk og fungerer som avføringsmiddel i store mengder. Aspartam funker best i brus, og det er ingen gode grunner til å drikke lettbrus. Greit å styre unna.

Maltitol, maltose:
En avart av maltsukker som er mye mer vanlig i sukkerfri sjokolade og kjeks. Får du sukkerfri konfekt fra Glassmagasinet eller ymse belgiske produsenter, er det dette de inneholder. Maltitol smaker godt, litt mer brunt sukker enn vanlig sukker, og er ikke så ille for kroppen som aspartam. Det gir ikke blodsukkerstigning og er ikke noe problem for tennene. I større mengder funker likevel også dette lakserende, så ikke spis for mye. Du vil ikke tilbringe kvelden på do.

Sucralose:
En avart av sukker som smaker utmerket, men ikke gir blodsukker-reaksjoner og skader ikke tennene. Sucralose brukes i den ene, nye typen Cola Light, i sukkerfri youghurt og i den sukkerfrie ketchupen. Ganske nytt stoff, så man vet ikke alt om hva slags effekter det har på kroppen. Likevel har nye undersøkelser hintet om at dette er vel så skadelig som aspartam, så det kan være greit å være forsiktig.

Xylitol, sorbitol, kjært barn har mange navn:
Tyggis-søtningsmiddelet kommer trebark og er ikke skadelig i små mengder. Det fungerer heller ikke avførende. Til gjengjeld er det håpløst i så mye annet enn tyggegummi og pastiller. Brukes også i noen typer tannkrem. Du har sett reklamen- det er ikke farlig for tennene (c;

Druejuice:
I disse dager dukker det opp flere og flere sukkerfrie syltetøy-løsniger, saft og juice-typer som er sukkerfrie, men tilsatt druejuice. Dette påvirker blodsukkeret ditt på samme måte som frukt ville gjort, men er ellers sunt, bra og fullt av antioksidanter. Det beste alternativet til sukker, selv om det ikke funker til så mye annet enn frukt-produkter.

Fruktose eller fruktsukker:
Fedon Lindberg-alternativet er bedre for tennene og gir lavere blodsukkerstigning, men inneholder fremdeles kalorier. Dermed er det ikke «sukkerfritt» i vanlig forstand, og ikke sunt på noe vis. Fruktose ligner mest sukker på smak, og du får utmerket sjokolade, kjeks, marsipan og regelrett godis med fruktose som søtningsmiddel. Et godt alternativ til unaturlige søtningsmidler, men vær klar over at dette ikke er slankemat på noe vis. Ingen lakserende effekt er dog et pluss.

Vel- dette er de vanligste sukker-erstatningene du møter på i ferdigmat.

La oss ta en kikk på produktene du kan bruke i ditt eget kjøkken (c;

Diabetes-sukker:
Det finnes aspartam til hjemmebruk, enten til å ta på grøten eller lage desserter med. Går du på Grete Roede-kurs lærer du å bruke dette i mange sammenhenger. Problemet med aspartamen til heimebruk er, ved siden av helse og smaksproblemene som er nevn ovenfor, at det er en veldig dårlig bindemiddel. Skal du bake og brase, hverken oppfører det seg på samme måte som sukker, det smelter ikke skikkelig på grøten og har en metallisk ettersmak. Kort sagt- sukkettsmak på alt.

Honning:
Jeg reagerer ikke på honning, og bruker det til te-søting og baking. Du kan bruke flytende honning der andre ville brukt sirup. Det karamelliserer og oppfører seg omtrent som sukker. Dette er hverken bra for tennene eller forhinderer blodsukkerstigning, men inneholder flere næringstoffer og er «sunnere» enn raffinert sukker. Kan brukes som alternativ i de sammenhengene du vil unne deg noe som smaker godt.

Fruktose:
Dette funker definitivt best i matlagingen. Du kan erstatte alle sukkeret med like mye fruktose i alle kakeoppskrifter der ikke sukkernivået overskrider en tredjedel av oppskriften, ha fruktose på grøten og lage syltetøy med det. Svigermor har masse oppskrifter med fruktose, og det er svært lite vi ikke har greid å lage sukkerfrie alternativer av. Hovedproblemet er kaker som skal bli sprø, da fruktose ikke er et like godt bindemiddel og brenner på mye lavere varme enn sukker. Glem småkaker, kjeks, karamell og knekk. Og sjokoladekake. Glem cremé brulé og karamellpudding. Hveteboller, marsipan, bløtkake, krydderkaker og vafler funker derimot utmerket.

Stevia:
Dette geniale søtningsmiddelet finner du ikke i ferdigmat andre steder enn i Japan, da det er forbudt i EU. Steviaplanten smaker så søtt at et bittelite blad på tungen sprenger din definisjon på hva søtt er. Dette er det mest geniale søtningsmiddelet fordi du kan ha bitte-bittelitt i noe og oppnå samme søthetsnivå som noen desiliter sukker. Hovedproblemet er at det ikke fungerer som bindemiddel og at du må smugle din egen steviaplante og fremstille det selv (Hei Marthe! Hei svigermor!).

Stevia er nemlig sett på som et farlig, ulovlig middel innenfor EU. All forskning jeg har lest på området virker som om det kommer av at aspartam-mafiaen ikke har lyst til å miste markedsandelen sin. Stevia skulle visstnok fremkalle sterilitet hos rotter etter at de hadde fått avsindig store doser, men siden en knivsodd er nok til en dessert, er dette ganske ute av proposjoner. De fleste søtningsmidler er vel så skadelige i stor dose, og stevia er ikke et potensielt avføringsmiddel. Vil du ha din egen potteplante du kan eksprimentere med? Ping Marthe, hun har stiklinger.

Vel, dette var en liten oppsummering av hvordan jeg lever sukkerfritt. Siden det ble veldig langt, kommer «Steder i Oslo du kan spise sukkerfritt» i en egen post.

Hurra for meg som fyller mitt femte sukkerfrie år. Eller noe i den stilen.

28 Comments »