Da jeg var liten miljøvernaktivist, likte man å dra en skillelinje mellom dem som mente miljøproblemene først og fremst måtte løses ved at folk reduserte eget forbruk og dem som mente at miljøproblemene først og fremst ble løst gjennom store samfunnsendringer og reformer.
Jeg har alltid vært «Ja takk, begge deler!»-damen. Det hjelper lite å bruke bærenett istedenfor plastpose når regjeringen går inn for gasskraftverk uten rensing, men det blir ikke mindre plastavfall om de bygger ut vindmøller over hele landet, heller.
Siden jeg ikke gidder å vente på at Oslo kommune skal la meg resirkulere plast og at det skal komme en plastposelov som vil gjøre like store endringer i vanene våre som røykeloven, kjøper jeg veldig stilige bærenett og sørger for å være bittelittegrann i forkant.
Genrelt sett finnes det to typer miljøtiltak du kan gjøre hjemme. Det ene går ut på at du bruker mindre av noe, eller bare kjøper miljømerkede og økologiske varianter. Det andre går ut på at du bytter ut et dumt produkt med et litt smartere produkt.
Jeg skal innrømme at det er den siste varianten som gjør meg i best humør. Jeg liker at vi finner opp nye, bedre løsninger på gamle, dårlige vaner.
Her er fem smarte miljøprodukter:
Naken shampo og balsambar. Nei, vanlig butikkshampo er ikke så veldig kult. Ikke bare kommer det i plastbeholdere du ikke kan bruke på nytt – de inneholder masse gruff som først og fremst forsvinner ned i sluket. Lush har shampo og balsam i ett og samme såpestykke, og det er fullstendig fritt for kjemikalier, i tillegg til at det ikke er testet på dyr.
Shampostykket kan bo i en fin tinnboks du kjøper med for en tier. Når det er slutt på shampoen, kjøper du et nytt stykke til boksen. Hørte jeg noen si: «Dramatisk reduksjon i plastforbruk?» Akkurat.
Nett til frukt og grønnsaker: Ja, du vet at du kan bytte ut plastposer med bærenett. Du vet at det er lurt å kjøpe nakne produkter uten masse emballasje rundt. Men selv når du kjøper nakne frukt og grønnsaker, putter du jo dem i en tynn plastpose så de kan veies i disken.
Dette produktet er gjennbruksposer i malarianetting du tar med i bærenettet og putter grønnsakene i istedet. Posen er gjennomsiktig og veier ittno mer enn den tynne plastposen du bruker til vanlig. Best av alt: Du kan vaske grønnsakene gjennom posen når du kommer hjem, siden netting som kjent er hullete.
Kaffesil: Du har tesil. Den kan du bruke tusen ganger. Også har du kaffefilter du bare kan bruke én gang. Alle ser at dette ikke er smart design. Kjøp en kaffesil i metall og bruk istedenfor kaffefilter. Igjen og igjen og igjen og igjen.
Mensbeger: Ja, en del synes det virker litt sært. Fremdeles: Hadde mensen vært et fenomen som ble introdusert i dag og vi skulle finne gode måter å ikke blø gjennom klærne på, hadde alle brukt mensbeger og Libresse hadde ikke hatt noen forretningsidé. Det finnes stilige tøybind også, selvsagt. Jeg har skrevet mer om mensbeger her.
Så enkle tips at selv at de som er skeptiske til klimaendringene burde kunne bli entusiastiske. Du kan ikke argumentere mot at forsøplingen er menneskeskapt, tross alt.
Det er lørdag. Mr. Jackson og jeg liker å bruke lørdagskveldene på nerding. Popcorn og vitenskaplige foredrag, ispedd en god dose Star Trek-episoder, der har du ekteskapet mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele litt lørdagsnerdig med dere, slik at du også kan tilbringe helgen foran datamaskinen.
Gretha Christina: A Skeptic’s View of Sexual Transcendence: Dette er ikke et angrep på mer åndelige måter å se på seksualitet, det er en hyllest til sex fra et evolusjonært synspunkt. Fordi naturen ikke trenger noe overnaturlig for å være fantastisk.
Evolution, religion, schizophrenia and the schizotypal personality – et foredrag av Standford-professor Robert Sapolsky. Mannen snakker om psykiske lidelser fra et evolusjonært perspektiv, og trekker sammenhengen mellom dem og religion for å forklare hvorfor de ikke er har forsvunnet i det naturlige utvalget. Foredraget er halvannet time langt, men underholdende og morsomt å følge med på.
Mer Gretha Christina: My vision for a sexual world: Et annet fint essay som trekker en analogi mellom sex og musikk. Ingen perfekt sammenligning, men en fin visjon for et annerledes syn på seksualitet.
Dan Ariely har også et annet TED-foredrag som heter «Buggy Moral Code» som er verdt en kikk:
Øystein Elgarøy: Litt om ingenting og fysikkens lover Jeg er alltid litt bitter over den dårlige fysikkundervisningen jeg fikk på skolen når jeg leser Elgarøys kommentarer, og jeg får et overveldende behov for å ta opp realfagene igjen. Dette er en kort kommentar om naturlover, og hvorfor ordet naturlov er ganske misvisende.
Har du tatt de svenske Humanisternas «Hvor religiøs er du?»-test? Syltegeek går gjennom testen og viser hvorfor Humanisterna har en veldig snever religionsdefinisjon. Jeg er ikke religiøs selv, men Syltegeek sin gjennomgang peker på hvordan de fleste av oss setter likhetstegn mellom religion og de store verdensreligionene. Alle former for nyansering gjør meg i humør.
Jakob Nielsen: Banner Blindness: Old and New Findings Om hvorfor reklamebannere og alt som ser ut som reklamebannere er usynlige for de som besøker nettsiden din, og hvorfor den typen reklame som fungerer mest på nett er den mest uetiske sorten.
Gunn Hild Lem, i bloggerby bedre kjent som Arachne, har vært ute i VG og gjort den jobben vi skulle ønske journalistene gjorde selv når de intervjuet alternativbevegelsen og fanskaren deres: Forklart hvorfor dette våset ikke virker, og at å bruke tiden din på sånt mens du er syk heller gjør deg sykere.
Hun tar utgangspunkt i alle tilbudene hun fikk da Steinar Lem fikk kreftdiagnosen. Hun forteller om den håpløse situasjonen du står i som pårørende når en du er glad i er uhelbredelig syk og alle vil selge deg mirakelkurer.
Som folk rundt meg sa etter å ha lest intervjuet: «Så utrolig bra at hun går ut og sier det som det er. Vi ble utsatt for tilsvarende press da en vi var glad i lå for døden.» Det er faktisk ikke ok å tjene til livets opphold ved å utnytte syke menneskers håp om mirakler. Mirakler som gjerne kan koste en million kroner.
Gunn Hild går også gjennom konkrete terapiformer og hvorfor de ikke virker:
B17 er ikke noe vitamin, det er gift. Det har ikke vist noen effekt, ingen studier har vist det. De påstår at de ikke har noen bivirkninger, men det inneholder cyanid og det har bivirkninger, sier Lem.
(Markedsføring er alfa og omega, ikke sant? Cellegift heter jo faktisk cellegift. Alle skjønner at det er litt kraftig kost. Vitamin B17, derimot, høres friskt og sunt ut. Cyanid? Not so much.)
Sist, men ikke minst, påpeker Gunn Hild svakheten i medienes dekning av mirakelhelbredelser: De fleste av dem er døde etter få år, og grunnen til at vi ikke får vite det? Det skrives ikke noen oppfølgingssaker.
Noe av det beste med utspillet, er at det hun henvender seg til pårørende som står i samme situasjon som hun har vært i. Tenk om du ikke valgte riktig når du ikke benyttet det av tilbud som påstod de skulle redde den du var glad i? Utspillet er støtte til alle dem som velger bort de dyre «mirakelkurene» like mye som det er sårt trengt folkeopplysning.
Jeg irriterer meg over mangelen på gode sexleketøyanmeldelser. Greia er at jeg leser mye gode anmeldelser av sexleketøy på engelskspråklige blogger, men har savnet tilsvarende artikler på norsk. Ukebladene har hatt lite anmeldelser av sexleketøy, med denne utmerkede artikkelserien på KK.no som hederlig unntak.
Siden sexleketøy er et småpinlig tema får du sjelden lese annet enn rene markedsføringstekster, og de gir deg ofte ikke informasjonen du er på jakt etter. Jeg ble ganske sexleketøynerd av å skrive Jenter som kommer, så jeg tenkte at «Hey! Når jeg savner en bestemt type tekster, burde jeg skrive dem selv!»
Dermed- tada: Min første sexleketøyanmeldelse. Hvis du er i en relasjon til meg der du synes at det er ganske yuck å tenke på at jeg har sexleketøy overhodet, kan du hoppe over dette innlegget og late som ingenting. Hvis ikke kan du lese videre.
De fleste sexleketøy skjønner du hva er ved første øyekast. En dildo er en dildo uansett hvor snurrig og farverik den måtte være. En buttplug er alltid flat nederst og spiss øverst enten den er sort og diskret eller sjokkrosa og formet som Jesusbarnet. Har det påknapp, er det en vibrator. Har du sett to-tre stykker, skjønner du som regel hva som er hva.
The Cone er annerledes. Det er et forsøk på å gjenoppfinne og nytenke sexleketøy, med trykk på leketøy. Innpakningen ser mer ut som et designprosjekt fra Lovely Package enn noe du forventer å se i en litt snuskete voksenbutikk. Vel ute av pakken ser leketøyet ut som et lite, lyserosa kjegleromskip, ikke som noe du i utgangspunktet ville assosiert med sex.
Kjeglen er i hardplast, men er dekket i 100% silikon. Tuppen av kjeglen er myk og bøyelig, mens resten av kjeglen er fast med myk innpakkning. Prisen ligger på rundt 800 kr. Det største minuset med den er at den går på seks AA batterier. Jeg liker ikke batteridrevne leketøy noe særlig.
Det er ikke spesielt miljøvennelig, i tillegg til at batterier er en ekstrautgift. Dessuten er det litt varierende hvor fort leken bruker opp batteriet – og hvem har vel egentlig lyst til å skifte batterier mens de egentlig holdt på med noe mye artigere? Dessuten bråker batteridrevne leker mer, fordi noe som vibrerer med masse, løse metallbiter inni seg skrangler og durer.
Uansett.
Batterilokket sitter selvfølgelig under. The Cone har en flat, sklisikker underside.
Og dette er hele Cone-konseptet: Du har en vibrerende kjegle med sklisikker underside og myk tupp, og resten er egentlig opp til deg. Når jeg sier vibrerende, så mener jeg vibrerende. Kjeglen har to knapper, hvor den til høyre er «på» «snarvei til orgasmemodus» og «av»-knappen, mens den til venstre tar deg et skritt videre i en sekstentrinnsskala av vibrasjonsintensitet.
Du kan med andre ord enten finjustere kjeglen og finne det vibrasjonstrinnet som funker for deg, eller hoppe rett til det kraftigste, pulserende nivået. Hvor kraftig er det kraftigste nivået på en skala fra en til ti? Åtte og en halv. (Ti er så kraftig at du kan bruke vibratoren gjennom buksa.)
Det morsomme og plagsomme med The Cone, er at du må finne ut hvordan du kan bruke den. Jada, det følger med en lang tegneserie der silluettmenn og siluettbarbier gjør akrobatiske øvelser opp og ned ad vegge med kjeglen pekende mot rumperegionen, men den er lite matnyttig. Du kommer nok ikke til å pule mens du står på henda uansett.
Likevel – noen ting er mer opplagte:
Du kan sette deg på den.
Du kan putte spissen i rumpa eller i vagina, men poenget er ikke penetrering. Poenget er å sitte på en kjegle som vibrerer på et stort område. Så er det opp til deg å finne ut hva «sitte» er for deg. Du kan putte kjeglen på en stol, på gulvet, sitte tungt på den eller senke deg ned på den. Det The Cone kanskje er best som, er et leketøy den som gir oralsex kan kose seg med uten å bruke hender.
Du kan gni deg mot den.
Klitoris er et stort organ, og mye vibrering over en stor flate er annerledes enn punktvibrasjonen de du får fra de fleste vibratorer. Du kan presse den mot underlivet, kile deg mot spissen av kjeglen, ri på den eller knipe den fast med lårene.
Ellers er det bare fantasien som setter grenser. Med en sklisikker bunn kan du trygt sette leketøyet opp mot veggen og lene deg mot det, for eksempel.
Kjap oppsummering:
Yay:
Den ser ikke ut som sexleketøy, er laget i 100% silikon, har mulighet for alt fra forsiktige til kraftige vibrasjoner og oppfordrer til leking.
Nay:
Den er griserosa, går på batterier, bråker som en middels mixmaster og er ikke vanntett.
Konklusjon:
Den krever en egeninnsats fra deg som skal bruke den. Det er ikke et noe nybegynnerleketøy, og det er ikke en kjappis. Du må være seksuell i andre stillinger enn det å ligge på ryggen, og det kan være både morsomt og plagsomt. The Cone er interessant, men ikke genial, og jeg lurer på om konseptet er kulere enn det du egentlig ender opp med å gjøre med den.
RFSU har en anti-jomfruhinne-kampanje disse dager. Jeg ble oppmerksom på den via Undreverset, og tenkte jeg skulle skrive litt om det rare jomfruhinnebegrepet og hvorfor det både er skadelig og upresist.
Først:
Noen jomfruhinnemyter:
Jomfruhinnen er en hinne som sprekker første gang du har vaginalt samleie.
Det fører til at alle som er jomfru frem til første hyrdestund blør litt.
Jomfruhinnen kan sprekkes ved at du bruker tampong eller onanerer.
Jomfruhinnen sitter langt inn i skjeden, så det er viktig at gutten har stor kuk for å kunne “ta møydommen” på jenta.
Jomfruhinnen kan sprekke på grunn av fysisk aktivitet.
Kjæresten din kan se at du ikke er jomfru på manglende jomfruhinne.
Jenter fra kulturer der det er viktig å ha en jomfruhinne, kan få konstruert en ny gjennom operasjon.
La oss slå i stykker mytene en for en:
1. Jomfruhinnen er en lukket hinne som sprekker:
Nei, jomfruhinnen er ingen “hinne”, den er en krans av bløte hudfolder som befinner seg en centimeter inn skjeden. På svært små barn overlapper hudfoldene hverandre og er ganske tykke. Fra seks-syvårs alderen er kransen blitt svært tynn og full av et eller flere små hull. Når du når puberteten, er kransen så utvidet at du ikke kan se om en person har hatt sex eller ei under en gynekologisk undersøkelse.
Noen svært få jenter blir født med heldekkende eller jomfruhinner, som må snittes opp av en gynekolog så menstruasjonsblodet skal kunne renne ut. Men ideen om at en skadet jomfruhinne kan være et bevis på seksuell aktivitet gjelder bare når man undersøker svært unge jenter ved mistanke om seksuelle overgrep. Her er et bilde av ulike, «intakte» jomfruhinner:
2. Er du jomfru, vil du blø første gang du har samleie:
Nix. Under halvparten av alle jenter som ellers ville blitt definert som jomfruer, blør ved første samleie. Grunnen til at noen blør er ikke at jomfruhinnen sprekker, men at kransen inne i skjeden får en liten rift. Denne riften oppstår ikke fordi det er første gangen hudkransen inne i skjeden utsettes for penetrering, men fordi jenta er for tørr og anspent.
Jomfruhinnen utvides når jenta blir seksuelt opphisset, men for tørr og hard penetrering kan skape en liten rift. Riften gror etter omtrent et døgn, så hele ideen om at du sprekker og blør for deretter å være endret i underlivet, er ganske merkelig.
3. Jomfruhinnen kan sprekkes ved at du bruker tampong eller onanerer
For å gjenta meg selv: Jomfruhinnen sprekker ikke, den utvides. I tillegg utvides den hormonelt av det faktum at du er kjønnsmoden. Gynekologer kan ikke avgjøre om du bruker tampong eller onanerer ved å se på jomfruhinnen din. Du blir kjent med din egen kropp ved å bruke tampong og å onanere, som igjen gjør at du vet hvordan du skal utvide jomfruhinnen.
4. Jomfruhinnen sitter langt inne i skjeden, og derfor må gutten ha stor nok kuk til å kunne “ta” den.
Verdens rareste myte. For det første sitter jomfruhinnen her. Du ser den som en del av skjedeåpningen.
Siden det handler om å utvide en åpning, spiller ikke penisstørrelse noen rolle fra eller til.
5. Jomfruhinnen kan sprekke på grunn av fysisk aktivitet, som trening.
Nei, dette finnes det ingen beviser for. Det er en rendyrket myte.
6. Kjæresten din kan se at du ikke er jomfru på grunn av manglende jomfruhinne
Nei, selv ikke gynekologen kan bedømme om du har hatt samleie før ved å undersøke jomfruhinnen.
7. Du kan få konstruert en ny jomfruhinne kirurgisk.
Nei, du kan ikke det. Siden jomfruhinnen ikke finnes, får de aller fleste jenter som går til legen for å be om noe slikt et par timer terapi istedet. Hvis jenta ikke går med på å løse problemet uten kirurgi, blir det sydd et par, små sting i kransen rett før bryllupsnatten.
Dette er mest for at jenta skal føle at legen har gjort noe, siden hinnen er i svært bløtt matriale og det blir litt som å «sy i smør». Stigene faller ut og det kan ikke garanteres noen blødning. Ingen får en «ny» jomfruhinne, fordi de aldri hadde noen jomfruhinne i utgangspunktet.
Jomfruhinne er et misvisende ord. For det første er det ingen hinne i skjeden, for det andre er det ikke noe fysisk hinder som avgjør om du er jomfru eller ikke. Borte hos Undre diskuterer de ordet «skjedekrans», en direkte oversettelse av det svenske ordet «slidkrans», som RFSU insisterer på å kalle jomfruhinnen. Jeg har ingen gode forslag. Hva synes dere?
Jomfruhinnen er et godt eksempel på et gammeldags, puritanistisk syn på kvinners seksualitet. Du forklarer et fysisk fenomen med at det er en hinne som beskytter jenters uskyld. I realiteten handler det hverken om skyld eller uskyld. Det er bare en slimhinne-flapp i skjeden som blir mindre fremtredende i puberteten og borte etter at du har fått barn.
Rett etter at jeg annonserte at jeg ble gjesteblogger på Vårt Lands Verdidebatt, ser jeg meg tvunget til å trekke meg med mindre de endrer praksis når det kommer til rettighetene mine som gjesteskribent.
Den Tvilsomme Humanist og Undreverset har gjort meg oppmerksom på at ved å registrere meg på Verdidebatt, har jeg gitt Vårt Land rett til å reprodusere tekstene mine så mye de vil uten at jeg har krav på godtgjørelse.
Det er jo litt kjipt når jeg har dobbelpostet blogginnlegg fra Roteloftet som i utgangspunktet er lisensiert med en Creative Commons BY-NC-ND-lisens. Når jeg heller ikke får betalt for å blogge for Verdidebatt, gir jeg i praksis Vårt Land rettigheten til å reprodusere åndsverket mitt for ingen penger.
Fundamental feil for et bloggsystem. Enten må jeg kunne velge hvordan teksten jeg skriver skal lisensieres, eller så må de jeg skriver den for betale meg. Jeg tar nesten alltid betalt for kommersiell bruk, og et bloggsystem må gi tydelig beskjed om at de faktisk er et skriveverksted for tekster som kommer til å brukes kommersielt.
Om noen små måneder går den gamle psykologen min ut i barselspermisjon. De siste månedene jeg går hos henne skal jeg bruke på å lete etter deg. Jeg er blitt utstyrt med en liste over alle psykologer i Oslo kommune med kommunal avtale og en oppskrift på hva slags frierbrev du ønsker deg fra meg.
Prosessen virker som en blanding av kontaktanonnse, organisasjonsarbeid og å sende inn brev til forlag: Jeg må formulere meg godt, vise motivasjon og engasjement, søke hos svært mange og forvente mange avslag. Aller helst skal jeg ringe deg opp og ta initiativ til ekstra kontakt, gjøre meg intressant, vise at jeg kommer til å møte opp, at jeg er verdt å satse på.
Nå er det fint for deg at jeg er en utadvent, skrivefør person. Søknader? Pff. Det tryller jeg ut av ermet. Telefonsamtaler med fremmede sentralborddamer? Bring them on. Jeg er ikke liten og tufs, jeg er brølende bipolar. Lizzom. Problemet er hvordan jeg skal vite at du er noe å satse på.
Jeg har tilbragt ettermiddagen med å finlese listen med navn, legesentre og stillingsprosent. Du skjønner sikkert at om bare 20% av praksisen din har kommunal avtale, får du ikke noe pent brev fra meg. Jeg vil ha tiden din, og jeg vil ha den på frikort.
Siden jeg ikke er noe glad i Freud, får du ikke brev om det står Norsk psykoanalytisk institutt ved siden av navnet ditt, heller. Som psykiateren på sykehuset sa til meg en gang: «Du kan jo søke deg til hva slags psykolog du vil, Ida, men en psykoanalytiker? Heh. Du vil jo gjerne bli frisk?»
Nå har jeg sittet og gått gjennom listen et par ganger. Først så jeg på adresser. Det hadde vært fint om du hadde kontor innenfor gangavstand, synes du ikke? Og om ikke jeg kan rusle til deg på en halvtime, hadde det jo vært fint om ikke kontoret ditt var på Hauketo? No hard feelings.
Etter å ha strøket ut alle psykoanalytikerne, alle som bodde i gokk og alle som ikke hadde full kommunal avtale, telte jeg opp: 102 navn. Et respektabelt utgangspunkt for å søke.
Likevel tenkte jeg at det var smart å sjekke listen min opp mot mitt store orakel: Google. Greit nok at jeg skal bli mindre sprø, men det er jo fint å sjekke at du ikke er gal, du også? Mange av navnene på listen tilhørte ulike legesentre og helseforetak.
Magefølelsen min sa at det var smart å sjekke hva slags foretak før jeg ringte og spurte.Driver senteret ditt først og fremst med kroniske smertepasienter, er du ikke så intressert i bipolare berter. Greit å ha avklart, ikke sant?
Å sjekke om de ulike legesentrene fikk listen over psykologer til å krympe ytterligere. Kjekt at Psykosomatisk Institutt har fire ledige psykologer med kommunal avtale, men jeg har jo ikke noen mystiske, somatiske symptomer som må utredes. Jeg har en diagnose og en rikholdig journal, ikke plutselige magekramper.
Disse nevropsykologene ser jo seriøse og saklige ut, men jeg er ikke løsemiddelskadet eller har kognitiv svikt etter slag mot hodet. Selvfølgelig hadde jeg digget en fullstendig utredning av hjernebarken, men det er jo ikke min indre nerd som skal tilfredstilles i terapien.
Så begynner ting å bli frustrerende. Terapeutene Majorstua, tenker jeg. Det høres jo bra ut? 100% kommunal avtale, rett ved siden av der jeg bor. Ja, bortsett fra at de driver med blomstermedisin, Reiki-healing, kopping og rosenmetoden ved siden av psykoterapien, da.
Beklager, Amalia Carli, men det frister ikke med en psykolog som i tillegg er håndspålegger og blomstervann-entusiast. Dessuten tar jeg ikke noen med så stygge nettsider seriøst. Hyggelig at Oslo kommune vil finansiere deler av vårt potensielle, alternative eventyr, men jeg er for trangsynt. Jeg sier hjerne, du sier astrallegeme osv.
Legekontoret Terapautikum ligger også rett ved meg, og har psykologpraksis. I tillegg til spesialfelt i antroposofisk medisin, i følge nettsidene. Etter at helseurytmisten på skolen foreslo at jeg skulle danse L for å minske panikkangsten har ikke antroposofenes innfalsvinkel til psykologien overbevist meg helt. Vips, der forsvant den potensielle psykologen av listen.
På Grorud Nærsenter kan jeg både få psykologhjelp, aromaterapi og vokset tissen på ett og samme velværesenter. Nesten like fristende som den kjekke karen som både var gynekolog, psykiater og homeopat, i tillegg til å sammarbeide tett med en rekke ortopeder. Jeg stryker og stryker.
Så er det Kilden Helse, da. På arket mitt står det at psykologen deres har 100% kommunal avtale og holder til i Nydalen. Det står imidlertid ikke at logoen til senteret er et tarotkort, at ved siden av å ha psykolog og allmennlege, har de livsstilscoacher og kreftbehandling med vitamin B17 (OMSTRIDT!), vil massere meg med kopper og selge meg sitt egenproduserte kosttilskudd.
Mulig jeg er fordommsfull. Mulig at psykologen deres er en toppers dame og har lite med resten av skrullingsenteret å gjøre, men jeg liker ikke tanken på å gå til behanding på samme senter hvor de tar 900 kr i timen for å fortelle deg hvordan du kan få et bedre liv.
Kjære fremtidige psykolog. Du ønsker deg en motivert pasient som ønsker å ta tak i problemer i sitt eget liv. Da vil jeg gjerne kunne ønske meg et par ting fra deg. Kontaktannonsen min ser slik ut:
Psykolog søkes. Må ha kontor sentralt i Oslo og ha kommunal avtale. Psykoanalytikere og tankefelt-entusiaster trenger ikke søke. Du må ha et avklart forhold til Snåsamannen, Bachs blomstermedisin, Rudolf Steiner og andre former for jalla. Jeg forbeholder meg retten til å slå opp med deg hvis du har annonse ute på alternativ.no.
Du må gjerne stille meg vanskelige spørsmål. Jeg vil ha noen å hyle til, noen som er krass og direkte og som ikke blir triste og satt ut om jeg er krass og direkte, samtidig som du kan snakke pent til meg de dagene jeg ikke tåler motvind eller støy. Jeg har gått i kognitiv terapi og vært fornøyd med det, men jeg er åpen for forslag. Det viktigste er at jeg kan bli trygg på deg. BM: Itt’no sludder.
Sånn. Da fikk jeg skreket litt til deg før jeg begynner å skrive de ordentlige søknadene mine.
Håper du vil ha meg likevel.
Du forteller meg gledestrålende at du skrev en kommentar til meg på den delen av bloggen min som heter Undreverset. Jeg sier forfjamset at Undreverset er Undre sin blogg. Roteloftet, det er min blogg. Du forteller meg at det var en dør fra min blogg til Undreverset, og siden det var så lett å komme fra min side til hennes side, anntok du at Undreverset bare var et annet rom i blogghuset mitt. Jeg skjønner at du tror at Internet er et rekkehus. Fail.
Du skriver et sint innlegg på bloggen din om folk du ikke liker som lusker på bloggen din om natten. Du ser IP-adressen deres i statistikken, men de får ikke lov til å besøke bloggen din, åhnei, maken til frekkhet! «Å lese her er ikke en rettighet! [...] Hvis dere ikke respekterer dette så ser jeg meg nødt til å gå ut med ip-adresse og bredbåndsleverandør. Eller jeg ringer leverandøren deres.» Fail. Du kan forhindre folk fra å kommentere. Hele verden kan lese.
Du roper høyt og rungende om overvåkning av besøkende når noen forklarer deg hvordan statistikkverktøyet på bloggen deres viser hvem som trykker hvor når. Fail. Alle setter igjen små spor på nettet. Vi som driver en nettside analyserer de sporene for å kunne forbedre nettsiden.
Du klager over at du har blitt «baksnakket på Twitter.» Det viser seg at noen har lenket til innlegget ditt og diskutert det der. Fail. Twitter er offentlig. Epost, msn og private meldinger på facebook kan være baksnakking. Du blir like lite baksnakket på Twitter som du blir baksnakket på noens blogg når de lenker til deg.
Du har landsmøte og lager en hashtag for at alle på twitter skal kunne diskutere og kommentere, men blir irritert fordi noen bruker din hashtag til å skrive tøys og fjas. Du må jo kunne bestemme hvordan hashtagen brukes når det er ditt arrangement som omtales? Fail. Eller, som noen kalte det på Twitter: #høyrefail. Når du slipper noe løs på nett har du ikke kontroll over det lenger, enten det er hashtags eller youtubefilmer.
Time.com har hatt en internettkåring av årets mest inflytelsesrike person. Blant de nominerte var selvsagte navn som Obama, Hillary Clinton, paven, Brad Pitt og Dalai Lama, samt Internetkjendiser som skaperne av Twitter, Digg, Huffington Post og ikke minst: moot, 4chans anonyme eier.
Kjenner du ikke 4chan, sier du? Har du vært på nettet en stund, kjenner du ting som har sin opprinnelse på 4chan. Du har hilst på LOLcats. Du leste om at noen hacket mailen til Sarah Palin. Kanskje noen har rickrolled deg? Vitset om Pedobear? Det startet på 4chan, alt sammen.
Men hva er 4chan? Teknisk sett er det et nettsted der du kan laste opp bilder og kommentere andres bilder. Det er delt opp i en rekke forskjellige kategorier, som igjen er delt opp i to hovedkategorier: SFW (Safe For Work) og NSFW (Not Safe For Work). Det er origami-4chan. Det er manga-4chan. Det er fitness-4chan. Og likevel er det mest beryktedete usensurerte, NSFW random-4chan.
Her finner du alt, gjerne den styggeste, mest ufine delen av alt. Avkuttede kroppsdeler? Nakenbildene datteren din var dum nok til å dele med gamle kjæresten sin? Ekstrem rasisme? Ekstrem antisemittisme? Kjør på. Har du noe barneporno, så legg det ut. 4chan vil også se.
Samtidig er også 4chan stedet for alle former for photoshoppping og sammensetting av bilder, tegneserieklipp med rare internvitser og komplisert grafikk med obsukre poenger. Samt en konkurranse i snappy, ufine, dumme, smarte, trollete kommentarer.
Mr. Jackson pleier å oppsummere 4chan med en tråd der noen hadde lagt ut bilde av en svært overvektig tenåringsjente og skrevet en tåredryppende historie om hvordan denne jenta hadde lagt ut bilde av seg selv på 4chan, og at de stygge kommentarene hun hadde fått hadde resultert i at hun hang seg. Første kommentar: «that must have been a hell of a rope» Heldigvis er det høy sannsynlighet for at den tåredryppende posten var falsk.
Hvorfor jeg ikke lenker til historien? Fordi innlegg på 4chan, i motsetning til nesten alt annet på Internet, ikke blir der for bestandig. 4chan fungerer nemlig sånn at det er tolv sider med de siste innleggene som ligger ute til enhver tid, og at de mest kommenterte trådene prioriteres og får ligge på forsiden.
På denne måten forsvinner fæle bilder like fort som de kom og selv ikke godt kommenterte tråder blir på 4chan mer enn et par uker. Det skjermskudd og atter skjermskudd som brukes til å dokumentere tidligere aktivitet.
Kort sagt: 4chan er kjapt, flyktig, forferdelig og trendsettende.
Vel, nok bakgrunnsinfo: Time.com nominerte litt over to hundre kandidater og moot tok ledelsen kjapt. Grunnen? Det var en åpen poll uten ip-begrensning, og 4chan tok feiret det å bli nominert med å skrive en mengde spambot’s som stemte moot 24/7. Ikke nok med det: De stemte også på andre kandidater med riktig forbokstav, slik at de kunne skrive en hilsen til Time.com med listen over vinnere:
Forbokstavene er uthevet og former setningen: Marblecake also the game.
Hva betyr det? Vel, marmorkake er kaken der du blander formkakerøre med kakao og formkakerøre med vanilje slik at kaken får et sort-hvitt mønster. Marble cake er også slang for avføring med sperm på. Jeg regner med at 4chan refererer til det siste.
The Game er et spill hvis poeng med spillet er å ikke legge merke til at man spiller det. Når noen nevner The Game til deg, har du følgelig tapt det og må begynne å spille på nytt. Å få spredd The Game til alle leserne av Times er dermed å få svært mange folk til å tape spillet.
Moot stod som vinner av Time-kåringen helt til to uker før resultatene skulle offentliggjøres: Da satte avisen på en captcha for å forhindre spam. Marble cake-setningen ble rotet til og Moot sank nedover på lista.
4chan så likevel bare på captchaen som en utfordring: De satte igang et prosjekt for å cracke captchaen, samtidig som de mobliserte alle brukerne sine til å sitte og stemme som gærne manuelt. Moot kom på toppen igjen og marble cake ble gjennoprettet.
Etter at pollen ble stengt før publisering, fortsatte 4chan fremdeles å stemme for å være på sikre siden: Url’en til pollen var nemlig ikke stengt, selv om den ikke lå fremme på forsiden mer.
Moot ble årets mest inflytelsesrike person. Time diskvalifiserte ham ikke. Rundt om på nett spør folk seg om Time ikke skjønte at de ble hacket, om de er for flaue til å inrømme at de ble hacket, eller om de egentlig syntes det var greit å bli hacket: 4chan demonstrerte at de feier gulvet med Obama og Dalai Lama på Internet.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
