Lørdag 28. august 2010

Den mest praktiske søkemotoren

…er ikke alltid google. Nei, selv om google fungerer som en blanding av kalkulator og orakel for meg, er det fortsatt Wolfram Alpha som står mitt hjerte nærest.

Wolfram Alpha er en vitenskapelig nerdesøkemotor som kan brukes til alt. Står det 350 g sukker i kakeoppskriften din og du lurer på hvor mange deciliter det er, kan du bare skrive «350 g sugar to dl» i søkefeltet på WA og få opp at det er 1,9 dl.

Hvis du lurer på hvor mye B12 det er i 100 gram kyllinglever, vet WA det også. Eller svaret på en komplisert ligning. Eller hvor mange kalorier det er i en skje 100% peanutsmør.

Jeg bruker søkemotoren fra alt til baking til budsjett og har etterhvert skjønt at de færreste vet om den. Dermed sprer jeg det videre. Alt Google ikke vet, vet Wolfram Alpha.

De har en rekke eksempler på hvordan du kan bruke søkemotoren på nettsidene sine. Ta en kikk, og få løst alle problemene du har og eventuelt måtte få. Du vil jo vite når neste solformørkelse er, ikke sant? For ikke å snakke om hvor elastisk en furuplanke er – sånn eksakt?

Søndag 22. august 2010

Opphavsrett og Creative Commons 101

Jeg skrev et innlegg om hvordan navngi opphavspersonene riktig når du publiserer Creative Commons-bilder. Hege spurte etter en skikkelig Creative Commons-guide sånn generelt, så jeg publiserer en her.

Åndsverskloven 101

Åndsverksloven sikrer deg opphavsretten til det du har produsert. Om du tegner en tegning, tar et bilde eller skriver en tekst, har du opphavsrett til tegningen, bildet eller teksten fra det øyeblikket du har tegnet/knipset eller lagt fra deg blyanten. Om du har opphavsrett til en tekst er altså ikke avhengig av om du har publisert den på bloggen eller ei.

Noen tror at man må sette en liten © ved siden av det man har laget for å få opphavsrett, men det er ikke riktig. Den lille c’en tjener utelukkende til å minne leserne dine om at du eier det du har laget.

Opphavsretten din er avhengig av at det du har produsert har verkshøyde, et ullent begrep. Gisle Hannemyr beskriver det slik:

Begrepet «verkshøyde» er ikke så veldig klart definert, men oppsummeres gjerne med at for å regnes som åndsverk må arbeidet være et resultat av selvstendig skapende innsats, og uttrykke individuell egenart.

Det betyr at bildene du laster opp med mobilen etter å ha tatt bilde av et morsomt skilt ikke er et åndsverk, på samme måte som «Ida is våken»-oppdateringene på Facebook ikke er det, uansett hvor mange ©-er du klistrer på det.

(Joda, bilder uten verkshøyde er også beskyttet av åndsverksloven, men de har kortere vernetid og kalles fotografiske bilder, ikke fotografiske verk.)

Hva vil det si å ha opphavsrett?

Du har altså opphavsrett til noe fordi du har laget noe med verkshøyde, uavhengig om verket er publisert.

Opphavsretten sikrer deg følgende:

1. Enerett til publisering, ofte kjent som copyright
2. Enerett på å gjøre verket tilgjengelig for verden
3. Retten til å bli navngitt
4. Vern mot krenkende gjengivelse

Du har altså rett til å bestemme hvem som får publisere bildet ditt, samt hvordan det skal publiseres. Du har rett på å få navnet ditt under bildet, og du har rett på å beskyttelse mot at Vigrid bruker bildene dine i sin neste kampanje.

Hva er Creative Commons?

Creative Commons-lisenser er et forsøk på å skape et mer fleksibelt rammeverk rundt åndsverksloven. Ideen er at du lisensierer det du har laget slik at andre kan dele og bruke åndsverket ditt uten å måtte spørre deg først. Creative Commons-lisenser kan også brukes til å sikre deg rettigheter for ting du har laget som ikke har verkshøyde.

Å publisere noen under en CC-lisens betyr i praksis at du gir leserne dine noen ekstra rettigheter til å bruke verket ditt, under noen betingelser du setter på forhånd.

NB: Hvis du ikke har en CC-lisens på verket ditt, er den automatisk beskyttet under den vanlige åndsverksloven. En del jeg kjenner vil ikke putte noen CC-lisens på det de lager fordi de vil at det skal «deles fritt». Problemet med det er at ingen lisens = den strengeste lisensen innenfor norsk lovverk.

Dette betyr de ulike elementene

Alle CC-lisensene er satt sammen av følgende elementer:

Navngivelse – altså at du må si hvem det er som har laget det du publiserer. Dette er det eneste elementet i CC-lisensen du ikke kan velge bort. Det er også i tråd med åndsverksloven forøvrig. Denne delen av lisensen forkortes «by».

Ingen bearbeidelse – altså at ingen har lov til å endre, redigere eller bearbeide verket ditt uten å spørre deg. Jeg har denne lisensen på tekstene mine, fordi jeg vil bli spurt først om noen redigerer dem. Hvis noe er merket med ingen bearbeidelse, er det ikke lov å redigere det i Photoshop, lage en mashup eller putte det i en remix. Dette elementet forkortes «nd».

Ikkekommersiell. Hvis noe er publisert under en ikkekommersiell lisens, er det forbudt å bruke verket i en setting der folk får økonomisk gevinst. For oss bloggere er det en god måte å sikre seg at større aktører ikke bruker bildene eller tekstene våre uten å spørre om lov først, men som Yngve gjorde meg oppmerksom på i kommentarfeltet: Blogger med reklameinntekter er også kommersielle aktører. Det samme er blogger tilknyttet firmaer, aviser etc. Voe er med andre ord en kommersiell aktør i denne sammenheng. Det samme er NRK Beta. Dette elementet forkortes «nc».

Del på samme vilkår – ofte det lisenselementet som er vanskeligst å forstå. Denne delen av lisensen gjør lisensen smittsom: Om du får publisere et bilde jeg har tatt og lagt ut under en del på samme vilkår-lisens, betyr det at du bare har lov til å bruke det om du deler det under samme lisensen som meg. La oss si jeg tillater endringer av et bilde, men bare under del på samme vilkår: Da må du dele det endrede bildet/mashupen/remixen på samme vilkår som meg etterpå. Denne delen av lisensen forkortes «sa».

De ulike lisensene

Elementene over kan sette sammen til en rekke ulike lisenser, den ene strengere enn den andre. Her er en oversikt, rangert fra minst streng til strengest (jeg bruker den strengeste).

1. Navngivelse (by). Publiserer du noe under denne lisensen, forbeholder du deg bare én eneste rettighet: Å få navnet ditt under.
2. Navngivelse-Del på samme vilkår (by-sa). Publiserer du under denne lisensen, kan folk gjøre hva de vil så lenge de navngir deg og lar andre dele bildet videre på samme måte. Du kan bearbeide verket uten å spørre. En smittsom variant av den over.
3. Navngivelse-Ingen bearbeidelse (by-nd). Du kan gjøre hva du vil, så lenge du navngir opphavspersonen og ikke endrer verket.
4. Navngivelse-Ikkekommersiell (by-nc). Du kan dele fritt så lenge du forteller hvem som har laget verket og ikke er en kommersiell aktør. Du kan bearbeide fritt.
5. Navngivelse-Ikkekommersiell-Del på samme vilkår (by‑nc‑sa): Du kan dele fritt så lenge du navngir opphavspersonen, er en ikkekommersiell aktør og lar lisensen være smittsom. Du kan bearbeide fritt.
6. Navngivelse-Ikkekommersiell-Ingen bearbeidelse (by‑nc‑nd): Du kan dele fritt så lenge du navngir opphavspersonen, er en ikkekommersiell aktør og ikke endrer verket. Den strengeste lisensen, og den lisensen jeg bruker på tekstene mine.

Oppsummert:

Åndsverksloven har ingenting med den lille ©’en å gjøre, å ikke lisensiere er å bruke den strengeste lisensen, og du må alltid navngi opphavspersonen uansett hvilken lisens verket er lagt ut under.

Å legge noe ut under en CC-lisens er å gi leserne og brukerne noen rettigheter til det du lager. Husk at en CC-lisens bare skal bruke på kulturprodukter. Finn andre løsninger til programvare, oppfinnelser etc.

Dette innlegget er en prøvesmak på den nye boka. Du kan lese det opprinnelige innlegget om å bruke CC-bilder riktig her. Du kan også lese mer på Creative Commons Norge.

Lørdag 21. august 2010

Hvordan bruke CC-bilder riktig

Det er lett å stjele bilder.

Du googler eple på Googles bildesøk, finner et eplebilde du liker, høyreklikker på det og kopierer lenken. Deretter legger du ut bildet på bloggen, og vips: Så har du eplebildet i blogginnlegget ditt. Ulovlig.

Når vi skal forsøke å være litt mer lovlydige, stiller vi inn bildesøket på Google og Flickr til å bare gjelde Creative Commons-lisensierte bilder, finner eplebildet og legger det ut på bloggen med teksten «Creative commons» under.

Problemet med denne måten å bruke CC-bilder på er at det er like ulovlig som å stjele vanlige bilder. Grunnen? For at CC-lisensen skal være gyldig må du både oppgi hvem det er som har tatt bildet, oppgi tittelen på bildet, lenke til bildet og lenke til Creative Commons-lisensen.

Dette er litt lite intuitivt, og mange gjør det feil. Da Helge Øgrim skrev en spalte i Journalisten om hvordan bruke CC-bilder i artiklene sine, navnga han ikke fotografen på riktig måte. Morgenbladet og Klassekampen har stadig bilder på trykk der Creative Commons eller Wikimedia Commons er oppført som fotograf.

Det er feil. CC-lisens eller ei: Du skal alltid navngi fotografen.

For oss nettfolk burde det være opplagt: Vi blir sure om noen ikke lenker til teksten vår. Vi burde forstå at noen blir sure om de ikke får et lenke til bildet sitt når vi bruker det.

Å navngi fotografene riktig når du bruker et bilde med CC-lisens er dermed et spørsmål om god lenkepraksis i tillegg til at det er et juridisk spørsmål.

Eller som Creative Commons Norge formulerer det: Creative Commons er ikke et bildebyrå. Du kan ikke putte foto: Creative Commons slik du ville satt foto: Scanpix.

Sånn skal riktig navngiving se ut:

Discus fish in an aquarium av weesen, tilgjengelig under Attribution-NonCommercial 2.0 Generic

(Fin fisk, ikke sant?)

Hvis du ser på dette som et spørsmål om nettikette, er det faktisk mindre uhøflig å stjele copyrightede bilder, oppgi fotografen og lenke til vedkommedes nettside enn det er å bruke et CC-bilde og oppføre Creative Commons som et bildebyrå.

En vekker for oss som forsøker å bruke mest mulig CC-bilder, ikke sant? Jeg var ikke klar over dette før jeg satte meg inn i det mens jeg skrev sosiale medier-boken, men jeg synes det er en bra regel:

Du får flere lenker, bedre googlerangering og vite når noen bruker bildet ditt, og det at du gjør leserne dine oppmerksom på lisensen bildet er distribuert under, gjør at de enkelt kan finne ut om de kan bruke bildet selv.

Lørdag 3. juli 2010

OBS! Det du MÅ vite om drukning

Siden det er sommer og vi tilbringer tid ved vannet, tenkte jeg at jeg skulle publisere noen huskeregler om drukning.

Jeg leste denne artikkelen tidligere idag og fikk sjokk over å forstå at jeg faktisk ikke visste hvordan det ser ut at noen drukner.

For å sitere artikkelen:

The Instinctive Drowning Response – so named by Francesco A. Pia, Ph.D., is what people do to avoid actual or perceived suffocation in the water. And it does not look like most people expect. There is very little splashing, no waving, and no yelling or calls for help of any kind. To get an idea of just how quiet and undramatic from the surface drowning can be, consider this: It is the number two cause of accidental death in children, age 15 and under (just behind vehicle accidents) – of the approximately 750 children who will drown next year, about 375 of them will do so within 25 yards of a parent or other adult. In ten percent of those drownings, the adult will actually watch them do it, having no idea it is happening (source: CDC).

Artikkelen viser hvordan tv-serier og filmer feilinformerer oss om hvordan drukning ser ut. Vi tror at folk som er i ferd med å drukne roper, plasker og hoier, men tilfellet er at det er helt omvendt. Det betyr at folk som tar badevaktkurs lærer helt andre kjennetegn enn befolkningen forøvrig. Hvilket betyr at folk sjelden legger merke til om noen av sine nærmeste er i ferd med å drukne.

Det betyr ikke at folk som roper på hjelp og plasker med armene ikke har problemer. De har panikk, og det er farlig nok i seg selv. Forskjellen på dem og folk som virkelig drukner er at folk med panikk kan hjelpe til med sin egen redning. De kan gripe tau, livbøyer og klamre seg til armen din.

Når noen drukner, får de ikke luft, og dermed kan de heller ikke skrike. Lyd er annenprioritet for ånderettsystemet vårt. Oksygeninntak er førsteprioritet. Hvis vi ikke får puste, kan vi dermed heller ikke lage lyd.

Heldigvis kan vi lære oss å kjenne igjen hvordan drukning ser ut:

Se etter dette:

• Hodet lavt i vannet, munnet på vannnivå
• Hodet vippet tilbake med munnen vidåpen
• Øynene glassaktige og ute av fokus
• Øynene igjen
• Håret foran ansiktet
• Bruker ikke bena og ligger vertikal i vannet
• Hyperventilerer eller gisper
• Prøver å svømme, men kommer seg ikke av flekken
• Prøver å rulle bakover på ryggen

Artikkelen anbefaler noen enkle sikkerhetsrutiner:

So if a crew member falls overboard and every looks O.K. – don’t be too sure. Sometimes the most common indication that someone is drowning is that they don’t look like they’re drowning. They may just look like they are treading water and looking up at the deck. One way to be sure? Ask them: “Are you alright?” If they can answer at all – they probably are.If they return a blank stare – you may have less than 30 seconds to get to them. And parents: children playing in the water make noise. When they get quiet, you get to them and find out why.

Fordi det ikke hjelper å kunne munn-til-munn-metode hvis du ikke skjønner at noen er i ferd med å drukne. Spre artikkelen, og endre det mentale bildet ditt av noen drukning. Du legger merke til dem som skriker i panikk uansett.

Lørdag 19. juni 2010

Hvordan skrive sakprosabok?

Jeg får ofte epost og fjasbok-meldinger fra folk som skal begynne på bokprosjekter og vil ha råd. Siden jeg er for bøker og for at folk skriver bøker, pleier jeg å ta meg tid til å gi dem som spør et skikkelig svar.

Men det er ineffektivt å skrive den samme oppskriften på epost etter epost. Derfor har jeg bestemt meg for å samle opp de beste rådene mine i et samleinnlegg.

Tittelen lyder «Hvordan skrive sakprosabok?», men egentlig handler det om hvordan få utgitt en sakprosabok. De fleste som kontakter meg er skrivende mennesker som har et forhold til det å produsere tekst. Dette er altså ikke et innlegg med konkrete skriveråd, men råd i forhold til å få en idé til å bli en utgitt bok i bokhandelen.

Prosjektbeskrivelse

Som sakprosaforfatter går du sjelden til forlaget med et ferdig manus. Du sender dem en prosjektbeskrivelse og et testkapittel. Eller: Du sender dem en idé og en tekst som viser at du har språket til å gjennomføre idéen. Det hjelper ikke hvor god idé du har hvis du ikke har språket til å formidle idéen.

En prosjektbeskrivelse bør inneholde mer enn en oppsummering av idéen til boka di: Den er teksten som skal overtale forlaget om at boka di er verdt å satse på. Du må altså ikke bare beskrive prosjektet, men også hvorfor prosjektet er viktig og hvorfor akkurat du er den riktige personen til å sette prosjektet ut i live.

Konkret bør en prosjektbeskrivelse inneholde innholdsfortegnelse, fremdriftsplan, målgruppe, en plan for markedsføring og en konkret beskrivelse av den fysiske boka i tillegg til idéen din til bok.

Når skal boka være ferdig? Hvem skal lese den? Hvordan skal den nå de leserne? Hvor mange sider blir den ferdige boka på? Skal den ha illustrasjoner?

Mange tror at sakprosabøker utelukkende handler om gode idéer. Forlaget ser etter en person som har godt språk og god gjennomføringevne. Idéen kan diskuteres.

Som debutant er det en stor fordel å få en redaktør så fort som mulig. Det er lett å famle i blinde med en lang tekst når du ikke har skrevet bok før, og redaktøren vil fungere som en blanding av veileder og personlig trener.

Finansiering

Det er dyrt å skrive bok. Som sakprosaforfatter inngår du ikke i noen innkjøpsordning, som betyr at det du kommer til å få i inntekter er forskudd og 13% royalty (15 % etter de første 3000 solgte). Et vanlig forskudd er på ca. 25 000 kr. Ja, jeg vet det er absurd å tilhøre en yrkesgruppe der 87% av overskuddet går til andre enn personen som gjorde jobben, men dette er situasjonen for norske forfattere idag.

De fleste forfattere får pengene sine fra ulike stipendordninger, ikke fra royalty alene. Som debutant har du tilgang på færre stipendordninger enn en etablert forfatter, og som sakprosaforfatter kan du regne med lite midler fra kulturrådet. Staten satser på skjønnlitteratur.

Som sakprosaforfatter får du i hovedsak penger fra to instanser:
Norsk Faglitterær Forfatterforening og Fritt Ord.

Hvis du kvalifiserer til medlemskap i NFF, har du mulighet til å søke om prosjektstipend, reisestipend, debattstipend og frilansstipend. For å bli medlem i NFF, må du ha utgitt minst hundre sider egenprodusert, utgitt tekst. Hvis du skriver på debutboken din, kan du søke debutantstipend, men det er langt mindre enn de andre stipendene.

Jeg har mottatt 150 000 kr i prosjektstipend for Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset og 400 000 kr i frilansstipend for neste bok. Jeg mottok ingenting for Jenter som kommer, som økonomisk sett var et rent tapsprosjekt, siden Maren og jeg har delt det vi har fått av royalty og forskudd.

Fritt Ord deler ut penger i støtte til en rekke ulike prosjekter. De deler ut til alt fra konserter til debattmøter, men de gir også støtte til manusutvikling: Altså penger du kan leve for mens du utvikler et manus. Du trenger ikke ha utgitt noe tidligere for å få støtte fra Fritt Ord, men du trenger en intensjonsavtale med et forlag og et budsjett som viser hvordan du har tenkt å bruke pengene. I motsetting til NFF, søker du elektronisk via nettsidene til Fritt Ord.

Mens NFF har én søknadsfrist i året, har Fritt Ord fortløpende søknadsfrister gjennom hele året. Du kan søke om store beløp, men flere vennligsinnede insidere har forklart meg at støtte på under 100 000 er ganske enkelt å få , mens beløp på over 100 000 stilles det strengere krav til. Verdt å merke seg, med andre ord.

En del sakprosaforfattere får støtte fra organisasjoner som er spesielt knyttet til temaet det skal skrives om, f.eks midler fra Hjemmefrontmuseet om du skriver om krigen. Folk som skriver bygdebøker og byhistorie er ofte ansatt av kommunen eller organisasjonen de skriver om.

Hva du må lære deg:

Som sakprosaforfatter er må du kunne føre gode kilder, være kildekritisk og lære deg å spørre eksperter ofte. Det er mange der ute som vet bedre enn deg selv om du skriver bedre enn dem. Å lage seg en liste over fagpersoner man kan spørre er en viktig del av jobben.

Når Prosa kommer til å skrive en anmeldelse av boka di etter utgivelsen, vil det være en av de ledende forskerne på emnet som skriver anmeldelsen, ikke bare en godt trent leser. All ukvalifisert synsing som ikke blir plukket vekk i redigeringsprosessen er å betrakte som potensielt pinlige øyeblikk.

Skriveprosess:

Husk at å skrive bok er en jobb. Det er tungt, kjipt og kjedelig i perioder og du må finne strategier for å jobbe med motivasjonen din underveis. Forvent deg at skriveprosessen utvikler seg som en heftig forelskelse: Det begynner med svette hender og sommerfugler i magen og avsluttes med at du tar en alvorsprat med teksten og stryker tre fjerdedeler.

Ikke tro at du ikke passer til å skrive bok bare fordi det går tungt i perioder. Det betyr at du skriver bok på den riktige måten.

Å huske på at skriving er en jobb, betyr også å ta skrivingen din på alvor. Det er lett å krølle seg sammen i sofaen med en laptop uten å tenke på faren for stive skuldre og senebetennelse.

Jeg bruker et program som heter WorkRave (finnes bare til Linux) for å minne meg selv på å ta tøye og trene-pauser når jeg er langt inne i teksten. Ingenting er bitrere enn å måtte ta en måneds ufrivillig pause fordi du ødela høyrearmen i iveren.

Invester i godt utstyr som fungerer for deg, enten det er ny laptop, dyr programvare eller tonnevis med Moleskines. Ta vare på kvitteringene. De er utgifter til arbeidsverktøy som skal trekkes av på skatten.

Lær deg å drive et lite foretak

Forskudd, royalty og stipender er næringsinntekt. Det betyr at du er næringsdrivende, og at du må lære deg nye regler for skatt.

Etter å ha fulgt mine forfattervenner på Facebook, ser det ut til at dette er det punktet også etablerte forfattere sliter mest med: Skatt.

Mange forsøker å løse problemet sitt med å betale en regnskapsfører, men for at det skal fungere må du fremdeles gjøre grunnarbeidet selv. Her er det viktigste du trenger:

• Et enkeltpersonforetak. Registrer deg i Brønnøysundsregisteret på Altinn.no. Tips: Skaff deg et Bypass-kort, så kan du signere dokumenter på PC’n.
• Et fakturaprogram. Det øyeblikket du registrerer deg som foretak, kommer du til å få tusen tilbud. Storparten av dem er beregnet for folk som driver mer komplisert bissniss enn deg, så ikke hopp på første og beste dealen. Jeg anbefaler Send Regning, det er webbasert og rimelig. Skriv ut en kopi av fakturaen til deg selv og putt den i en perm.
• Bilagsperm. Et bilag er en kvittering og en forklaring på hva du kvitteringen ble brukt til. Du skriver bilag for alle utgifter du har hatt til foretaket ditt, som datautstyr, programvare, notatbøker og research-litteratur. Disse summene kan du trekke av på skatten, fordi du bare skal betale skatt av overskudd. NB: Ikke fall for fristelsen det er å trekke av så mye at du ikke må betale noe skatt. Da har du heller ikke tjent noen penger så langt det offentlige kan se, og du får færre rettigheter.

Les deg opp. Det er ikke bare en økonomisk investering, det er en helsemessig investering også. Folk stresser mye. Jeg anbefaler boka til mannen bak Frilansinfo, en bok som tar fra seg alt fra forhåndsskatt til prissetting og opphavsrett. Jeg har blitt mye lurere av å lese den.

De har også en genial timepriskalkulator som er en god realitetssjekk for alle frilansere som er usikre på hva de bør ta seg betalt når de blir spurt hva de koster.

Bli kjent med bokbransjen

Det er kjipt, men det er sant: Norsk kulturliv består av mennesker som kjenner hverandre. Å gå på opplesninger, seminarer, sommerfester og litteraturfestivaler betaler seg. (Trekk dem av på skatten.) Å skrive artikler i tidsskrifter og aviser betaler seg. Du blir synlig, folk vet om deg og selv om du blir avvist ved et forlag, er kanskje noen andre interessert i deg.

Å sitte alene på rommet sitt og knote frem den helt geniale teksten er ikke en like sikker vei til utgivelse som å snakke om prosjektet med bokfolk på fest. Å blogge er en måte å være synlig på. Som leser her har du antageligvis et god springbrett allerede.

Viktigst av alt:

Skriv. Skriv. Skriv. Les det høyt. Stryk. Stryk. Stryk. Lest det høyt for noen andre. Skriv. Skriv. Skriv. Gjenta. (Men det visste du vel allerede?)

Har du utgitt en bok? Hva er dine beste råd til andre i samme situasjon? Vil du utgi bok? Lurer du på noe som ikke er besvart i teksten over? Slå dere løs i kommentarfeltet.

Fredag 11. desember 2009

Den store sekt-testen!

Ja, det finnes mange små politiske og religiøse organisasjoner der ute. Ofte når du treffer en liten klubb, spør du deg selv: Er dette en sekt?

Den sosiologiske definisjonen på sekt handler utelukkende om antall medlemmer.

En lite hjelpsom definisjon, siden det finnes mange teite organisasjoner med mange, mange medlemmer.

Personlig pleier jeg å definere sekter som selvsentrerte organisasjoner, organisasjoner som kun finnes for organisasjonens egen skyld.

Nå er det sånn at jeg har mye sekterfaring fra ungdomstiden.

Du kan ikke ha storparten av utdannelsen din fra Steinerskolen og Ytre Venstre uten å ha det i bagasjen.

Derfor har jeg utviklet denne sekt-huskelisten så du kan teste klubben din. Er den i ferd med å bli en sekt?

Du vet du er med i en sekt når…

1. Du formulerer de eksterne utspillene dine utelukkende med tanke på hva folk internt i organisasjonen vil mene om dem. Du lager presseutspill der du gratulerer Stalin med fødselssdagen, selv om du vet at alle som har lyst til å si «hurra for deg, Josef!» allerede er en del av klubben din. Du bruker leserinnlegg på leserinnlegg for å kritisere en eller annen stakkar som har sitert Rudolf Steiner feil.
2. Du deler verden inn i medlemmer, mulige medlemmer og fiender. De verste fiendene er de som er mest enig med deg. Klassekampen er Norges mest anti-kommunistiske avis osv.
3. Du tar aldri feil, har aldri tatt feil og kommer aldri til å ta feil. Alle forsøk på å påpeke feil i argumentasjonen din er mobbing, svertekampanjer og personangrep.
4. Du vet at de er ute etter deg. De holder deg utenfor det gode selskap fordi du er for grensesprengende viktig. Du er sanden i maskineriet til dagens samfunn, selv om du egentlig er to wannabe-nazister og en bikkje.
5. Du har ditt eget, interne språk som er helligere enn liturgien i kirken. Du insisterer på å snakke om etherlegemet, selv om kroppen er en mulig oversettelse. Du skiller medlem fra fiende på hva slags ord de bruker. Du sier konsekvent proletariatets diktatur. Sier noen «sosialisme» istedet, har de avskrevet seg selv.
6. Du innerst inne vet at hovedpoenget med organisasjonen din er å beskytte ditt syn på verden sammen med andre som hele tiden bekrefter det synet.

Kjenner du deg igjen i en eller flere? Da bør du kanskje gå og rydde litt i klubben din så den ikke gror sekttendenser.

Er du dødelig blodfornærmet og ser på meg som den største fienden din? Da trenger jeg ikke kommentere ytterligere ^_^

Tirsdag 1. desember 2009

Gi blod til jul?

Mykstart har utfordret meg til å skrive noe om blodgivermangelen i Norge.

Hun har startet en blodgiver-bloggstafett sammen med Gunnhild, og målet er å få flest mulig til å melde seg som blodgivere.

Blodmangel

Det er blodkrise. Det er for lite blod i blodbankene, og situasjonen er så alvorlig at enkelte pasienter ikke kan opereres. Heldigvis kan vi gjøre noe med det.

Jeg får desverre ikke lov til å gi blod selv, siden jeg står på medisiner som jeg kan dele med andre via blodet.

Jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om hvorfor jeg gjerne ville gitt blod om jeg hadde hatt mulighet, og håpe at noen av dere som faktisk kan gi blod går og registrerer dere.

Greia er: Blod er et livsviktig legemiddel, og vi kan ikke fremstille det kunstig.

Når noen trenger blodoverføring, trenger de det med én gang, og da må blodbanken ha rikelig på lager. De er avhengig av deg og meg for å få det.

Blodet fra blodbanken brukes for å holde folk i livet gjennom hjerteoperasjoner, til å redde nyfødte, folk som har vært utsatt for ulykker og for å behandle leukemipasienter.

Folk med blødersykdommer trenger oftere blodoverføring enn andre, og folk som har blitt brannskadet kan trenge blod fra opp til hundre blodgivere alene.

Å fylle blodbanken er rett og slett livsviktig.

Betenkeligheter?

Mange, inkludert meg selv, synes det er skummelt å ta en vanlig blodprøve. Å møte opp frivillig for å la noen sette en nål i armen din over lengre tid virker dermed som et galmannsprosjekt.

Likevel var det at jeg syntes det virket så uggent å gi blod grunnen til at jeg kontaktet blodbanken og spurte om jeg var kvalifisert til å være blodgiver.

Jeg er tilhenger av å utfordre sin egen frykt, og det å gjøre noe skummelt for å redde liv virket som en bra setting å gjøre det i.

Jeg kjenner mange med nåleskrekk som fikk kurert angsten ved å bli blodgivere. Etter å ha vendt seg til en blodgivernål, bleknet alle andre blodprøver i forhold.

Så – det var grunnen til at jeg hadde lyst til å registrere meg. Det er viktig for blodbanken å ha mer enn nok blod, og jeg ville gjerne være barsk og nyttig på samme tid. Du kan registrere deg som blodgiver her, så blir du kalt inn.

Meld deg som benmargsdonor, også

Avil satte seg selv på bloggkartet da hun oppfordret alle bloggere til å registrere seg som benmargsdonorer i 2007.

Jeg tenker det kan være kjekt å gjenta oppfordringen. Du registrerer deg som donor i samme registeret som du registrerer deg som blodgiver.

Da vevstyper blodbanken deg når de tar blodprøve fra deg, og legger inn vevstypen i registeret sitt.

Når noen pasienter trenger en benmargsdonor, går de gjennom vevstyperegisteret for å se om det finnes noen som passer.

Hvis du matcher personen som trenger benmargsdonasjon, kan du redde livet til vedkommene.

Det er ikke sikkert du kommer til å måtte donere benmarg noen gang, men du kan redde noen som kanskje bare kan reddes av deg hvis du registrerer deg.

Og du er organdonor, selvfølgelig?

Åkei. Jeg vet ikke om én god grunn til å ikke være organdonor.

Hvis du plutselig skulle få hjerneslag og falle død om, kan ikke organene dine doneres bort med mindre du har donorkort og har innformert pårørende.

Og jeg mener: Du skal jo ikke bruke leveren din til noe når du er død? Jeg vet at det finnes enkelte religiøse rettninger som forbyr de som tror på dem å være organdonorer, men seriøst:

Hvis guden du tror på er så kjip at han vil straffe deg for å redde andre menneskers liv når du selv vandrer heden, er han moden for utskifting.

Hvis du ikke har somlet deg til å skaffe deg organdonorkort ennå, kan du fylle det ut her, printe det ut og putte det i lommeboka.

Gir du blod til jul?

Tirsdag 27. oktober 2009

De sprøeste Twilight-greiene

Bestevenninnen og jeg deler en Twilight-dilla som er litt annerledes enn andres Twilight-diller: Vi har dilla på andres dilla, vi er fan av andres fandom. Kort sagt består storparten av epostkommunikasjonen vår av lenker til ymse crazy Twilight-fans.

Jeg tenkte jeg skulle dele noen av de sprøeste Twilight-produktene som har dukket opp rundt om på nettet:

Twilight-te:

Fordi det eneste som manglet i livet ditt var Bite Me Strawberry Seduction, ikke sant? Mmm, tenkte meg det.

Twilight-Barbie:

Fordi Barbie dumpet Ken til fordel for en kjekk vampyr så fort Mattel ga henne sjansen.

Sist, men best: Twilight-dildo:

Og ja, jeg vet: Alle dere som hadde et forhold til vampyrer og vampyrlitteratur før Twilight dukket opp sitter og klynker det hele Internet klynker om dagen: «Vampires don’t sparkle!»

Onsdag 21. oktober 2009

Forsøplede fugler

Hvert år dør tusenvis av albatross-kyllinger av forgiftning, kvelning og sult. Grunnen? Albatross-foreldrene flyr ut over havet og plukker med seg alt som ser ut som mat hjem og stapper det i dem.

Problemet er at de plukker med seg plastavfall som ligger og flyter i tro om at det er mat. Fotografen Chris Jordan har dokumentert fenomenet.

Bildene under er tatt på et par turer på stranden der han bor, og ingen av bildene er photoshoppet eller arrangert. Du kan se samtlige av bildene her.

Fredag 4. september 2009

Seth Godin: Tribes

Har du et forhold til Seth Godin? Han er strengt tatt idéspreder. Opprinnelig har han skrevet mye om markedsføring og den nødvendige endringen i markedsføring som har skjedd pga Internet.

Noen kjente Seth Godin-begreper:

Purple cow:

Brune kuer er kjedelige. Lilla kuer legger du merke til, tar et bilde av og forteller vennene dine om. Er produktet ditt en lilla ku, behøver du ikke klistre plakater over hele byen for at noen skal legge merke til det.

Permission marketing:

Ingen liker spam. Ingen stoler på spammere. Du må ha tillit og tillatelse fra folk for å sende dem reklame som faktisk kan påvirke dem. Å sende ut store mengder reklame uten lov fører ikke til salg i en verden med spamfiltre.

Meatball Sundae:

Når noen tar to gode idéer og blander dem på en lite heldig måte. Iskrem med kjøttboller er ikke bra, selv om kjøttboller og iskrem fungerer hver for seg. Pass på at du ikke blander to gode ting som smaker vondt sammen neste gang du vil formidle noe.

Om Tribes:

Jeg burde egentlig skrive en skikkelig bokanmeldelse av Tribes, men det er vanskelig. Jeg kommer til å holde meg mer til de generelle idéene i boka.

Godin har ikke skrevet fagbok i tradisjonell forstand, han har skrevet et inspirerende foredrag uten PowerPoint og puttet det i bokform.

Boka er knapt hundre sider lang, er lest på et par timer og føles som et langt, velskrevent blogginnlegg på papir. Ta en kjapp kikk på Seths blogg for å skjønne skrivestilen i boka.

Du får ingen oppskrift på hvordan gjøre noe, du får noe idéer og eksempler. Tribes er en idéspreder, ikke en avhandling.

Konseptet bak boka er at Internet gir oss verktøyene til å kommunisere og organisere på tvers av geografi og kultur. Vi kan spre ting raskere, knytte oss tettere sammen og sammarbeide bedre.

Det er bare én ting Internet ikke alltid har: Deg og meg som bruker verktøyene på en bevisst måte for å lage bevegelse.

Ledelse vs styring:

Tribes handler først og fremst om ledelse. Godin mener det er viktig å skille mellom det å lede noen og det å styre noen. Å lede noen er å reise seg opp i forsamlinger, lage planer for hvordan sette idéer ut i livet og invitere folk til å være med å følge dem.

Å styre noen er å bestemme hva de skal gjøre, hvordan de skal gjøre det og hva som kommer til å være straffen om de ikke gjør det. Internet er håpløst om du vil styre noen. Det gror i alle rettninger og muliggjør initiativ i alle ledd.

Internet er derimot utmerket for ledelse – du trenger ikke komme på TV eller bli valgt demokratisk for å lede noe. Du må bare finne ut hvor du vil og sette i gang.

Samtaler rundt leirbålet:

Så er spørsmålet: Hvordan får du endret noe ved å brette ut synspunktene dine på nett? Svaret er: Ved å bygge en stamme rundt det du gjør. Internet er nemlig ikke hierarkisk, det er masse små øyer med leirbål på.

Noen rundt bålet snakker en stund, så kommer de andre rundt bålet med innspill, de diskuterer og kommer på nye idéer. Etterpå snakker de som satt rundt bålet ditt med andre – både kjentfolk fra leirbålet og nye folk.

Var det som skjedde rundt leirbålet spennende nok, snakker de om det dere snakket om. Dette fører til at flere kommer til bålet ditt neste kveld og dere kan planlegge hvordan dere skal ta over verden sammen.

Du og stammen din:

Bloggen din er et sånt leirbål. Leserne dine er stammen din. Ved å bygge stammen bevisst kan du utrette hva du vil – enten det er å selge musikk til folk som er kjempefans eller få i gang aksjoner for politiske spørsmål.

Å være en del av stammen din er helt frivillig, men folk liker å sitte rundt leirbål, være en del av en gruppe og føle at de er med på noe større enn dem selv.

Godins teori at ved å bygge din egen tribe har du et bedre utgangspunkt enn en organisasjon med penger til å kle byen i blinkende reklame og fylle hver TV-pause med stemmen din. Folk vil ikke se på, de vil være med.

Stammer du kjenner:

Når Frp inviterer alle velgerne og aktivistene sine på Sommarland i Bø, bygger de en sterkere stamme enn alle Arbeiderpartiets «Hva er viktig for deg?»-plakater kan.

Når Flamme Forlag bygger en stamme rundt bøkene sine med en sterk nett-tilstedeværelse og personlig stil, gir de fansen sin mer enn de andre, større forlagene.

Ja, flere kjøper bøker fra Gyldendal, men færre er skikkelig fans av Gyldendal. Mens Gyldendal kan være greit for de fleste, kan Flamme være elsket av få.

Fr. Martinsen har ikke bare lesere, hun har et godt diskusjonsmiljø i de mange livebloggene sine. Det gjør at folk føler seg tilknyttet til bloggen hennes som noe annet enn bare lesere – de kommer for praten, også.

Ja, vi er sterkere sammen:

Godins poeng er at ved å la leserne dine få bli en stamme, å la fansen få bli samtalepartnere og å la frivillig deltagelse gro rundt idéene dine, kan du flytte store og små fjell på Internet.

Greit, du trenger mer enn et par hundre dedikerte tilhengere for å bli statsminister, men om målet er å ha et godt miljø der du diskuterer hage og får mange, nye stiklinger i posten er noen hundre mennesker en landsby som kan utrette kjøkkenhage-mirakler sammen.

Og ikke minst: Om noen av dem skulle finne på å skrive en bok om hage, ville alle i stammen kjøpe. Vips – så hoppet du over masse unødvendige markedsføringsledd.

X-faktoren er deg og meg:

Poenget med Tribes er at vi bør begynne å bygge samfunn rundt oss bevisst. Ja, det oppstår miljøer overalt på nett hele tiden, men svært få bestemmer seg for å ta ledelsen og bringe miljøet videre.

På samme måten ender mange som gjerne vil forandre verden veldig mye og veldig høylydt med å utelukkende klistre plakater på nett og regne med at resultatene kommer til å vise seg etterhvert.

De skjønner ikke at de må komme i kontakt med ordentlige mennesker for at ting skal skje, og at mennesker faktisk er nærmere deg på nett enn når du deler ut løpesedler på gata.

Tribes er også svaret på alle diskusjoner om hva nettet «er», hva twitter kan brukes til og om blogging egentlig kan forandre verden.

Du kan bruke redskapene til hva du vil, men du må faktisk gjøre det målrettet, bevisst og som en del av en eller flere Internet-tribes. Det skjer ingenting uten mennesker.

Hvis du vil si noe på nett, bruker du publiseringssystemene som publiseringssystemer. Vil du gjøre noe på nett, bruker du dem til å bygge samfunn.

Oppsummert:

Om du bør kjøpe boken?

Hvis du vil lese en inspirerende bok med visjoner og ider? Ja. Hvis du vil lese en grundig bok med konkrete råd, skritt for skritt-forklaringer, oppskrifter, fotnoter og grafer? Nei.

Dette er et skriftlig TED-foredrag, ikke et skriftlig Standford-seminar. Har du en tribe du vil vite hvordan du skal lede bedre, er ikke dette boken.

Har du ikke tenkt over stammesamfunn på nett før du snublet over innlegget mitt, er det obligatorisk.