Mandag 17. desember 2007

Kjendiser og SKIKKELIGE kjendiser

Jeg har vært og julehandlet i dag, og trålet bokhandel på bokhandel, siden de beste julepakkene som kjent er harde julepakker. Det rare med Oslo kontra Fredrikstad, er at man faktisk kan støte på sånne berømte personer man ellers bare leser om i avisen. Jeg har tidligere bare klart å løpe inn i en sommerbrun Ari Behn, og har vært ganske kjendisfri sånn utover det, men idag har jeg levlet opp kjendiserfaringen flere hakk.

Hva gjør forfattere når de ikke skriver bøker? Da skriver de navnet sitt i bøkene sine. Jeg lusket rundt på Norli ved Nationalgalleriet, da jeg plutselig snublet inn i et bord med Erlend Loe-bøker. Jeg plukket opp masse, selvlysende utgaver av Muleum og beklaget så masse, da jeg innså at Erlend Loe faktisk satt sammen med alle bøkene sine. Helt alene, bevæpnet med penn og mengder med bøker, satt han som en utstillingsfigur og håpet på at folk skulle prate med ham og be ham signere boken deres. Det var det ikke så mange som gjorde, og jeg følte meg litt ille berørt selv. Jeg hadde jo kræsjet bordet hans, og jeg er ikke kjempefan. Hva skulle jeg si? «Hei, Erlend Loe! Jeg likte Naiv Super, men sovnet underveis i L og Doppler var sånn passe. Jeg har ikke egentlig tenkt å lese Muleum, kan du fortelle meg om den sånn kjapt?»

Vel, så jeg gikk uten noen autograf eller videre småprat og begynte å lete etter andre bøker av andre forfattere. Og det slo meg: Er det ikke rart? Her leser man om en fyr i avis etter avis, i bokanmeldelse etter bokanmeldelse også sitter han ensom på Norli og håper at noen vil prate med ham. Kanskje folk er redde for å prate med kjendiser? Hva skal man si til dem, liksom?

Jeg brukte lang tid på Outland før jeg endte på Tanum for å finne flere gaver. Der satt en ensom Åsne Seierstad og småpratet med en overivrig dame, nesten fullstendig forsvunnet bak mengder av nye boken sin om Tsjetsjenia. Hun så også litt forlatt ut der hun satt, og jeg lurte på om jeg skulle gå bort og stille spørsmål for å være litt hyggelig. «Hei, jeg synes du virker veldig lite reflektert på TV. Kanskje du kan avkrefte disse fordommene RL for meg nå?» Nei, jeg så på muligheten for å kjøpe litt Emily Dickenson istedet.

Plutselig begynte det å bli veeeldig fullt butikken og alle hang noen meter fra signeringsdesken, men ingen snakket med Åsne. Først tenkte jeg at det måtte være tilfeldig, før jeg så at Åsne reiste seg og begynte å gjøre seg klar til å gå. «Den forfattersigneringen kan umulig være særlig lukrativ,» tenkte jeg. Ingen tør jo prate med forfatteren de liker. Nordmenn er sjenerte.

Så fikk jeg øye på en Star Wars- stormtropp rett til høyre for meg. Og en til venstre. Over høytaleren annonserte Tanum at Mads Eriksen var her for å signere boken sin. Og riktig- mellom stormtroppene gikk det en lubben, liten trønder med skjegg. Det var en klassisk, hvit stormtropp, og en sortkledd pilot, og de oppførte seg som om de eide hele lokalet. Men Åsne Seierstad satt liten og sjenert i ullgenseren sin, manglet Mads Eriksen bare Darth Vader-musikken da han gjorde entré. Og NÅ ble det liv i gjestene i butikken- SVUSH- så hadde de laget en kø som strakk seg gjennom hele lokalet. Åsne forsvant med halen mellom bena, mens Mads pekte og lo og stormtroppene skremte gamle damer og småbarn, samt holdt orden på køen.

Nå var ikke folk sjenerte mer, heller. Jeg snek meg stille ut, mens jeg lo inne i meg. Du kan være annerkjent forfatter, kulturelite og besserwisser uten å være Skikkelig Kul. Mads Eriksen er ikke kulturelite, han er tegneserie-rockestjerne og jeg tror han lever sin egen tegneserie etter beste evne. Ev tegner sitt eget liv.

Selv synes Mr. Jackson og jeg at M er verdens mest romantiske tegneserie, og den eneste som skildrer ekteskap og samliv på godt og realistisk vis. Ved siden av å være veldig morsom, selvfølgelig. Dette skulle jeg sagt til deg om du ikke hadde vært så omsvermet idag, Mads. Uansett- you made my day

Onsdag 21. november 2007

Den livsfarlige hemmeligheten

Jeg har sett The Secret, og jeg fikk gåsehud. Ikke av beundring, men av skrekk og frustrasjon. La meg være klar og tydelig fra starten av: Hvis jeg ikke hadde kjent folk som åpent var nyfrelste og promoterte The Secret, ville jeg sukket og stønnet og smilt oppgitt over dette konseptet som jeg ville gjort av en hvilken som helst annen skrullingsekt- «Få bedre liv ved å spise gulrøtter og snakke med plantene dine»- alle kvinner er reinkarnerte gudinner-finn din indre urkraft- bøker som finnes der ute. Nå har det nådd en vennekrets nær meg og jeg er veldig, veldig lei.

Problemet er at The Secret er i ferd med å bli et populærkulturelt fenomen, og jeg har tenkt å skrive litt om hvorfor boka/filmen er:

1. Vås

2. Jævla skadelig.

La meg forklare konseptet i veldig korte trekk: Verdens mektigste har alltid kjent til The Law of Attraction- en «naturlov» som går ut på at alt du tenker, føler og ønsker deg kommer til deg. Universet er en ånden i Alladins lampe, bare at denne ånden ikke har noen begrensning på antall ønsker du får oppfylt. I følge The Law of Attraction former verden seg etter dine tanker og følelser og gjør at om du tenker at du er rik, vil du bli rik. Om du tenker at du er frisk, vil du bli det. De fleste mennesker bruker all energien sin til å tenke på hvordan de ikke vil ha det, og får dermed det de ikke vil ha. Visualiserer du jevnlig det du ønsker deg, fikser universet resten. Om du klarer å være lykkelig, vil du fortsette å være det, fordi du blir en lykkemagnet. Livet skal være lett, og din instilling føkker det opp. Len deg tilbake, visualiser lykke, vær takknemlig og bruk universet som din personlige postordrekatalog. «Dette vil jeg ha», skal du si. Så vil universet gi det til deg.

Høres fantastisk ut?

Hvorfor The Secret er vås

Se filmen, så skal vi se litt på hvor vås dette egentlig er.

[youtube=http://youtube.com/watch?v=_b1GKGWJbE8]

Ok, filmklippet taler jo for seg selv. Jeg beklager, men skuespillere som smiler, flashy effekter, mystisk musikk og en bunch med forfattere av livvstilsbøker som forteller om hvor magisk dette er, er ikke det som overbeviser meg i utgangspunktet. «Metafysikere», «filosofer», «lærere» og «forfattere» som viser seg å stå bak ulike newage-tjenester og ikke har formell utdannelse er ikke ekspertgruppen jeg pleier å forholde meg til. Likevel er det mye mer her som lukter svidd enn solbrune «livsveiledere» som forteller deg hvordan du skal leve livet ditt.

Det første er det inntrykket de forsøker å gi om at The Law of Attraction er en naturlov. Litt research, og du finner vitenskapsfolk som hyler over konseptet. Selv om folka forsøker å fremstå vitenskaplige, er dette religion. Ja, man KAN si at alle mennesker er energi på et kvantenivå, betyr ikke det at våre tanker former omgivelsene våre. The Secret har to påstander, hvorav det ene er delvis sant og det andre er vissvass. Sjå no:

Først: Du endrer deg selv ved å endre innstilling.

Her har de et par gode poenger. Klart placebo funker. Klart du får et bedre liv, om du klarer å overbevise deg om at du har det. I tillegg mener mange moderne biologer at hvordan du tenker, former strukturene i hjernen din. Tenker du mye på at du er syk, lager du tankemønstre som er vanskelig å komme ut av. Folk som er tungt deprimerte, har ofte tenkt faste kjemiske strukturer i hjernen sin. Å tenke positivt, ha en åpen innstilling og tro på deg selv er som regel en fin oppskrift på å ha det bra, så lenge alle matrielle forhold ligger til rette for det. Og det er med dette vi går over på den andre påstanden:

Du endrer verden ved å endre innstilling.

I følge The Secret kan du visualisere deg ut av fattigdom, dårlige levekår, en kjip jobb, krig, sult og nød. Beklager, men det er HANDLING og ikke følelser som endrer verden. For å ta et nærliggende eksempel. Jeg lager tegneserier. Om jeg legger meg ned og tenker på hvor flink jeg er til det, lager jeg ikke en ny og fantastisk tegneserie. Derimot kan jeg sikker føle meg bedre og så gå og lage noe bra, men dette er KORRELASJON, ikke KAUSALITET. Mine følelser mekker ikke serier for meg. På samme måte som det å tenke at man har penger, faktisk ikke gir en mer penger. Om jeg vil ha en frisk kropp, hjelper det mer å trene enn å føle. Hvordan skal en overvektig person føle seg ut av fedme? The Secret sier at vi ikke skal spørre «Hvordan» ting skal skje, det skal universet fikse. En gammel vri på at Guds veier er uransakelige, her forkledd som vitenskap.

Ok, sier du. Det er tydelig at det er ugler i mosen her. Men hvorfor er det skadelig?

Hvorfor The Secret er jævla skadelig

1. Skyldplassering

Har du mistet noen i bilulykke? Døde barnet ditt i krybbedød? Ble landsbyen din vasket vekk av en tsnuami? Har du en kjip, underbetalt jobb? Ble du voldtatt? Slo foreldrene dine deg som barn? Ble du ranet? Brant huset ned? Fikk du kreft?

Dette tiltrakk du i følge The Secret. Bare du og din egen innstilling kan klandres for all skiten som har skjedd i livet ditt. Får du ikke til å visualisere millionen du skulle tjene? Du prøver ikke hardt nok. Får du ikke bilen du drømmer om jevnlig? Du har nok ikke stilt deg inn på riktig frekvens. Kort sagt- har du det kjipt, er det din feil. Får du ikke til å bruke oppskriften til å fikse livet ditt, er det også din feil. Jødene i konsentrasjonsleirene var skyld i det selv, de sultne barna i Afrika mangler ikke mat pga vestlig imperialisme, det er fordi de ikke klarer å se for seg maten de skal spise. Og ikke bare det- dette konseptet oppfordrer folk til å ikke engasjere seg i problemer.

2. Passiviserende og destruktivt

Nei, du skal ikke være mot krig, rasisime, vold, fattigdom, kapitalisme og miljøødeleggelser, fordi du får mer og mer av det du er mot. Ikke engasjer deg politisk, fokuser på hvor bra du har det. For et klasseperspektiv, i grunnen! Du må være ganske rik, ressurssterk og lykkelig for at du skal kunne glede deg over hvor flott du har det. I tillegg er hele The Secret blind for at det finnes undertrykkende forhold. De 1% rikeste i verden er det fordi de kjenner hemmeligheten, ikke fordi de utbytter andre. Er du diktator i et lite land, er det fordi du visualiserte deg dit, eier du halve hjemlandet ditt er det fordi du er så flink til å se for deg ting. Soldatene du brukte til å meie befolkningen ned med fikk du i presang av det snille universet. Hva med miljøperspektivet? Det er jo ikke nok til at alle kan visualisere seg til et Donald Trump-nivå selv om konseptet hadde funket? Tøys, sier The Seceret. Universet vil lage mer og mer rikdom til dem som vil ha. Knapphet er folk sin egen feil. Ikke klag, ikke kritiser, ikke engasjer deg, ikke gjør opprør. Tenk på hvor rik du vil bli, og få masse skyldfølelse om det ikke fungerer bra nok.

I tillegg har boken masse gode råd. Bekymret over gjeld? Begynn å oppføre deg som du ikke hadde det. Ikke lag en plan. Ta et kortsiktig lån. Du blir yngre om du tror det selv, ingen grunn til å trene. Har du et rusproblem? Ikke fokuser på det, lat som om det ikke var der, så forsvinner det.

Kort sagt- beskjeden er: Ikke tenk, føl. Ikke spør hvorfor, tro. Ikke legg merke til problemer rundt deg, så forsvinner de. Alt er din egen feil. Får du det ikke til, er det også din feil. Dette er den store Hemmeligheten, pent innpakket og her for å ødelegge livet ditt.

Den eneste skikkelige hemmeligheten her, er å formidle et så hårreisende budskap så det blir en kassasuksess.

Mandag 19. november 2007

Virrvarr tar en alvorsprat med kvinneligheten sin

Virrvarr: Kvinnelighet? Johooo? Eeeer du deeeer?

Kvinneligheten: Ja, selvfølgelig. Selv om du stadig vekk fornekter meg.*snufs*

Virrvarr: Jaha? Jeg trodde kvinneligheten var noe evig noe, jeg. Sånn som de våser om i Faust. «Alt evig kvinnelig fører oss hjem». Da hjelper det vel ikke noe om jeg fornekter deg? Er du evig er det vel ikke så lett å bli kvitt deg?

Kvinneligheten: Kvinnelig er ikke noe du er, det er noe du gjør. Om du lar være å handle kvinnelig, fornekter du meg.

Virrvarr: Jøss, tenk at kvinneligheten min skulle være queerteoretiker, da gitt! Kjønn er handling. Oki.

Kvinneligheten: Jeg er aldeles ikke queer! Jeg er noe du kan leve ut, handle i takt med din feminine side. Nemlig.

Virrvarr: Er du en del av kroppen min? Ligger du latent i vaginaen, kanskje? Lurer i melkekjertler og eggstokker? Da jeg klippet av meg alt håret mitt, sa mamma at jeg hadde fjernet kvinneligheten min. Si meg- var du i håret? Spylte jeg deg ned i do?

Kvinneligheten: Nei, nå får du gi deg! Jeg bor ikke i noen kroppsdel.

Virrvarr: Ikke? Du sa jo at jeg hadde en feminin side. Er det en metafysisk side? Kan jeg være kvinnelig uansett fysisk kjønn?

Kvinneligheten: Tja. Kvinner bør være kvinnelige, synes jeg. Menn får gjøre som de vil.

Virrvarr: Hvorfor det om det ikke har noe med kvinnekroppen å gjøre? Hvorfor bør kvinner være «kvinnelige» om ikke du har noe med de fysiske kroppene deres å gjøre?

Kvinneligheten: Vel, du vil jo helst ha melk i melkekartongen? Krem på sukkerbrødet? Kvinneligheten er jo innholdet, handlingene og utseendet du har som tilbehør til eggstokker og vagina. Kvinneligheten er det som gjør det til en fullstendig kvinne.

Virrvarr: Heh. Så det finnes en masse ekstrautstyr jeg bør skaffe meg til vaginaen min, slik at jeg skal være fullt ut kvinne? Handler det ikke mer om å bli oppfattet som kvinne?

Kvinneligheten: Jo, men også om å FØLE seg som kvinne. Føle seg vel.

Virrvarr: «You make me feel like a natural woman» Jeg føler meg ikke så vel med deg, jeg.

Kvinneligheten: Det er fordi du er feministisk fremmedgjort. Bare vent til du får barn, da vil du skjønne et og annet. Da blir du jo mor og mye mer kvinnelig med en gang.

Virrvarr: Men om det ikke er biologisk vil det vel ikke gjøre noen forskjell?

Kvinneligheten: Altså…Men du barberer deg jo ikke under armene en gang?

Virrvarr: Nei? Hårete armhuler er da kvinnelig?

Kvinneligheten: Åhnei!

Virrvarr: Joda, kvinnelighet og mannlighet kan nemlig defineres på to måter. Noe som er kvinnelig kan være noe som er felles for alle kvinner, og da blir hår under armene og mensen er det ganske kvinnelig. Men om kvinnelig defineres ut fra at det er «ikke-mannlig», har ikke kvinner hår under armene, nettopp fordi menn har det. Kvinner har lange negler, fordi menn har korte osv. Kvinner er svake fordi menn defineres som sterke.

Kvinneligheten: Kom igjen- alle synes at hårete armhuler er ekkelt på damer.

Virrvarr: Og likevel er de hårete armhulene helt naturlige.

Kvinneligheten: Men veldig ukvinnelige.

Virrvarr: Så ukvinnelig er det samme som naturlig? Samtidig som kvinne er noe man føler seg som, noe som ikke er biologisk? Samtidig som du vil få meg til å føle meg som en «natural woman»? Hvordan henger dette sammen?

Kvinneligheten: Nå var du vrang og vanskelig.

Virrvarr: Ja, fordi jeg liker ukvinneligheten min. Jeg liker bare ikke alle sanksjonene som følger med den. Jeg liker å bruke kort tid på badet, brøle høyt og aldri barbere kroppshår. Jeg trives best i lave sko, uten mascara, jeg liker ikke kosmetikk. Kvinneligheten min er konstruert kakepynt på en kropp/kake som avgjør hva slags kakepynt som forventes at jeg skal pynte meg med. Og den kakepynten endrer seg med tiden. Jeg vil pynte min egen kake, tusen takk. Uten instruksjoner og uten å herme.

Kvinneligheten: Du er klar over at ved å trekke inn kakebaking her, bruker du kvinnelige metaforer? (Hehe)

Virrvarr: Føkk ju.

Kvinneligheten: Du kommer ikke utenom ditt eget kjønn. Du er oppdratt til å være kvinnelig. Kan ikke det ha en egenverdi? Du har jo noe å tilføre den maskuline verden?

Virrvarr: Jotakk. Lebestift, kleenex og immanens.

Kvinneligheten: Og omsorg!

Virrvarr: Og utbrenthet og flink pike-syndrom!

Kvinneligheten: Du er jo kvinnehater!

Virrvarr: Nei, men jeg liker ikke å måtte følge en sosial oppskrift. Og hvertfall ikke en sosial oppskrift som ikke bare lover meg trangere sko og høyere utgifter til skjønnhetsprodukter, men et bedre og mer «naturlig» liv i tillegg.

Kvinneligheten: Men jeg er en del av deg! Du lekte med prinsesser og pyntet deg som liten. Idag har du rosa sko og lipgloss! Du er avslørt!

Virrvarr: Og du er herved amputert. Og siden du ikke er kroppslig, er jeg ikke så bekymret for fantomsmerter.

Torsdag 25. oktober 2007

Anstendige herremenn og rosa sko

Det hender at folk ser stygt på meg. Ok, den siste tiden har det skjedd stadig vekk. Det hender folk peker, ler og hvisker litt bak ryggen min. Grunnen? Jeg har fått noen fantastiske nye sko. Ja, det er noe rart med meg og sko. Jeg hater og gå med dem, jeg hater å kjøpe dem, og jeg mister skoene mine hele tiden. Jeg går barbent fra mai til september og insisterer på å gå uten sko på Majorstua så vel som i skogen og på en badestrand nær deg. Da Esquil kalte meg «rødblogger vampus» for en liten evighet siden, var første tanken min: «Jeg har jo ingen sko.» Og det var fakta. Jeg hadde ingen sko foruten et par eurytmisko som i beste fall kan beskrives som sokker med plastsåle. Det ene paret gikk dukken etter en vel beruset badetur med alle klærne på, det andre paret hadde jeg parkert blid og fornøyd på en tilfeldig fest og gått hjem barbent.

Så stod høsten for døren og jeg var skoløs. Og jeg HATER å kjøpe sko. Delvis fordi jeg er plattfot, har svake ankler, grovmotorisk feil, nedsatt balanse og har røket en masse sener i høyrefoten en gang på vgs. Dermed kan jeg ikke trippe rundt i hva som helst. Høye hæler? Glem det. Smale, nette greier? Nix. Det bør egentlig være herresko. Flat såle, god plass og såpass slitesterke at jeg kan gå med dem i vær og vind til de går i stykker. Vel, heldigvis er jeg belemret med verdens mest sjarmerende svigerfamilie. Svigerfar er ebay-junkie og kjøpte sko til meg. Jeg sa jeg ville ha Doc Martens og jeg fikk Doc Martens. Og for noen Doc Martens. Ingen tar meg for å være medlem i Boot Boys, nei. Pretty in pink,ellerno.

I hvertfall: Folk ser stygt på skoene mine. De er ikke anstendige. Jeg står i rulletrappen på Oslo S og hører Bærumsberter diskutere dem. «Det er litt kult med rosa sko, da!» «Næhei!» «Joho!» Av og til stopper tilfeldige forbipasserende og ler, måper, peker (litt avhengig av hvor fulle de er) eller rett og slett spør meg hva slags galehus jeg har rømt fra. «Jeg er steinerbarn» pleier å være svaret. Uansett- jeg har sluttet å bry meg etter en opplevelse jeg hadde da jeg satt på toget med to anstendige herremenn på hver sin side av meg i kupeen. Det var menn i femti-sekstiårene med blågrå dresser, stresskoffert og Dagens Næringsliv på fanget. Sånne som drikker Bache Gabrielsen til kaffen og har stemt Høyre siden det var 18. Pene mennesker, som hevet øyenbrynene langt oppi det stålgrå hårfestet da jeg kræsjlandet setet ved siden av dem.

Blikket gikk fra meg til skoene mine og tilbake til meg igjen. Så ristet de synkront på hodet og løftet opp avisene sine. Fysjom, sa blikket deres. Anstendige herremenn i dress liker ikke rosa sko. Men hva som er anstendig er egentlig ganske spennende. Mens jeg satt og prøvde å skrive, begynte den ene og spise sjokolade, krølle papiret i små biter og presse det inn i sprekken mellom setet og togveggen. En fin hobby. Han spiste veldig mye sjokolade, og hadde snart fylt opp hele sprekken med søppel og virket meget fornøyd med seg selv. Den andre anstendige mannen, som ikke bare hadde stirret misfornøyd på skoene mine, men også kremtet når jeg rotet i vesken, spiste matpakken min og ellers hintet kraftig til at han ikke likte oppførselen min når mobilen min drev og pep med tekstmeldinger, hadde en enda bedre og mer anstendig hobby. Han pillet seg i nesen. Ikke bare litt, ikke i smug. Han satt med Dagens Næringsliv og dyttet hele tommelen sin opp i nesen sin med et fornøyd glis. Etterpå studerte han resultatet, smattet og smakte. Uff, voksne nå til dags. De eier ikke oppdragelse. Det festligste var at de pene herremennene ikke så stygt på hverandre, bare på mine sko.

Jeg tror det å være anstendig er litt som det å være «god» i dydsetikken. La meg forklare: En god handling er en handlig utført av en god/dydig person. En anstendig handling ser ut til å være utført av en anstendig person. Jeg følte meg fanget i en blanding av en DeLillos-sang og en sosiologisk studie av normbrudd. Kort sagt- en fin dag for meg og de fine, nye skoene mine (c;

Mandag 8. oktober 2007

Propaganda, mine damer og herrer!

I det siste har dette blitt en mer personlig blogg enn nødvendigvis en politisk en, en blogg som inneholder alt fra mine private voldtektshistorier til analyse av Ayn Rand. Dere som skulle ha lyst til å lese ren propaganda-Virrvarr kan sjekke ut det jeg kommer til å poste på propagandakanalen fremover, et bloggprosjekt sammen med meg og noen andre strålende rødbloggere. Vi trenger damer, så om du liker prosjektet, er tungt fundert på venstresiden, har innovertiss og en jevnlig oppdatert blogg, er det bare å søke om medlemsskap og administratorrettigheter (c;

Her er en liten introduksjon av prosjektet og deltagerne, som alle er flinke, saklige (?) bloggere som er verdt en ekstra kikk uansett:

Dagen har omsider kommet, Norge har fått sin mest oppriktige, ærlige og reale informasjonskanal; Propagandakanalen. Her vil kanalens bidragsytere fremme folkeopplysning og det gode budskapet, som heftet til minne om Tron Øgrim heter; Kommunismen funker best!

Og hvem skriver for oss?
butleninwasntdead: På url bedre kjent som communistkickback, og sjelden har det vel blitt sparka hardere tilbake. butleninwasntdead er med sine 25 måneder (per 2. oktober 07) som rødblogger, veteranen på laget og en helt propagandamaskineri alene. Oslogutt.

Bjørnar Berge: På url bedre kjent som Raut (m-l), og er kanalens distriktsalibi. Er relativt ung i gamet, med knappe 5 måneder (per 2. oktober 07) på veven under den røde fana. Naustedøl og lokomotivet som trekker lasset og dytter oss andre når det trengs.

Arnfinn Storsveen: På url bedre kjent som ComradeArnfinn, og kanalens risikoelement med til tider litt for drøye poster til at de kan slippe gjennom uten at det kan få følger. En rutinert rødblogger med 19 måneder (per 2. oktober 07) i revolusjonens verbale tjeneste. Lillehammergutt i Oslo.

Ellers har vi også med oss Sigurd Langseth, som lurte gutteklubben til å tro at nordlendinger er en undertrykket minoritet. Han er palamentarikeren vår, etter at han ble valgt inn i kommunestyret i Tromsø etter at RV gjorde brakvalg her og fikk 8% av stemmene.

At bloggen har samme utseende som sidene til blogg-gründerne ovenfor er en reeeen tilfeldighet, og jeg skal gjøre mitt beste for å kvitte meg med blogspots emo-stilsett så fort som fy.

Dette er altså bloggen å følge med på om du vil lese Virrvarr i renspikket propagandaform, bli indoktorinert eller rett og slett kverulere litt.

Følg med!

Lørdag 29. september 2007

Litt om hvor deilig jeg er

Å lage meme-er er en fin ting. Jeg laget en som fikk jenter til å poste bilder av ti menn de synes var sexy, og det er kommet en del riktig spennende lister rundt omkring. Katarina Storalm gikk kanskje spesielt bananas. Det gjør hun alltid ^-^ (I <3 Katarina)

Noen ganger endrer meme-er form. Villkatta gjorde om det som opprinnelig var en bilde-meme til en tekst. Det er kult. Andre ganger kan et meme endre innhold, også.

Jeg er veldig fan av et meme Minneapolise satte i gang som oppfordrer folk til å skrive det de liker ved utseende sitt. En god, overfladisk dyrk-deg-selv-meme, som også har en politisk brodd. Den er jo så himla vanskelig! Det å skulle skrive pene ting om sin egen kropp kjennes nesten umulig og veldig tabubelagt.

Faktisk så tabubelagt at det er blitt omgjort på veien til å skrive ting om hva man liker ved kroppens funksjonalitet. En del har gått så langt som bare å skrive hva de liker ved seg selv, og man får mange punkter av typen «Jeg liker at jeg er flink til å ta ansvar». Dermed er meme-et fullstendig forvandlet.

Jeg vil slå et slag for «ting som er deilig ved meg»-meme’et. Mest av alt fordi det er en så utrolig hyggelig bloggpost å skrive etter en runde med «katarsis», for å sitere Martine (c;

Så- litt om deilige Virrvarr:

1. Jeg har tykt, tykt, fantastisk hår. Jeg har rett og slett veldig gode hårgener. Farfar er 91 og har fyldig, hvit løvemanke hjemmesykepleien blir stående og stryke fingrene gjennom. Pappa har kraftige, sorte krøller i en alder av 56 og kommer aldri til å bli skallet. Håret mitt tåler å farves så mye at om andre skulle farve det like mye ville falt av og blitt pistrete fjon, det trengs ikke gres fordi det er så glatt at det aldri floker seg og blir ikke fett eller tørt. I tillegg har jeg alltid de lekreste frisyrene, siden jeg har verdens beste venn og frisør som tar seg av den biffen.
2. Jeg har nesten ikke hår andre steder enn på hodet, øyenbryn og øyenvipper. Dette resulterer i at jeg aldri har barber leggene, fordi ingen ser at jeg har hår der. Du kan dytte nesen din ned på leggen min og se at det er tynne, myke, lyse-lyse hår der. Og det kommer du ikke til å gjøre før jeg sier «Jammen jeg har aaldri barbert dem!» Ellers er det sparsomt med hår. Jeg pleide å tro at ingen hadde hår i rumpa. Senere har det kommet frem at det bare var meg
3. Huden min er også magisk. Den er melkehvit, blir aldri brun eller solbrent, har perfekt fuktighetsnivå og trengs aldri å smøres. Jeg kan legge meg i solen og sove i seks timer midt i juli og være like hvit. Ikke får den særlig med kviser, ikke blir den tørr og ikke har den rynker. Mest av alt kjennes den ut som huden til et barn. Hvorfor? Jeg renser ikke, bruker ikke peeling eller noe i den stilen, og ignorerer den for det meste. Men de åtte literne med vann jeg drikker hver dag kan jo ha noe med saken å gjøre….
4. Store DD-cup-pupper. Yay. They are OK ^-^
5. Stor, fast rumpe som står i god stil til de store puppene, slik at jeg kan kle meg til timeglassform når jeg vil….
6. Ingen cellulitter. Selv om jeg veier mer enn dagens Twiggy-ideal, er jeg rund, myk, hvit og fast uten klær. Ikke dissende eller valkete. For å sitere Øystein Wolf: «Hun må ha nispist boller og danset jazzballett. Hun har den mest perfekte fettfordeling jeg har sett.»

Da synes jeg Maren, Anniken og Lucbaby kan fortelle meg hvor deilige de er. Alle andre som ikke har prøvd, oppfordres også.

Dagens positive, rett og slett!

Torsdag 27. september 2007

Litt nyttig, litt ubrukelig

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive noe skarpt og velformulert om voldtekt, voldtektsdebatt og de politiske aspektene ved styggedommen etter å ha skrevet om det personlige i innlegget under. Men så følte jeg meg ikke i slaget. Her er et par linker man kan kikke på istedet.

Dagens underskriftskampanje – støtt burmesernes kamp for demokrati

Dagens dust – katolsk prest mener kondomer er fylt med HIV-viruset

Dagens absolutt ubrukelig – virituell bobleplast til å trykke på

Dagens supersexistiske – herrebladet Che har visjoner for en bedre verden.

Ta på rød skjorte i morgen for å vise solidaritet med folk i Burma.
Virrvarr skriver mer siden.

Fredag 14. september 2007

Blinkskudd

Jeg har lekt rundt med kamera idag, samt funnet noen gamle bilder slengene rundt i de glemte krokene av harddisken. Jeg publiserer en liten trio her, for å gi mine trofaste lesere et lite innblikk i Mitt Oo- så spennende Liv.

Mens vi venter på studielånet

Har man ingen penger, slakter familien Søland-Jackson Kapitalisten og går på butikken for å handle med utelukkende kronestykker. Heldigvis kom studielånet i dag, så nå kan spare-kua få stå og fylles opp igjen.

Hvorfor vannkjøling er en DÅRLIG idé

For dere som ikke vet det: Man kan kjøle ned en pc ved hjelp av vifte eller vann. Mr. Jackson sverger til vann. Nå sverger han også til Libresse Good Night for å suge opp lekkasjen dens. PC’n hans tisser på seg, har mensen og blør seg ihjel, og bruker mere bind enn meg. Noe å vise folk man har på besøk.

Strawberry Wobbler

På en fest i sommer laget min søster verdens mest fabelaktige dessert, basert på en oppskrift av Terry Pratchett, nærmere bestemt fra Nanny Ogg’s Cookbook. Herligheten heter Strawberry Wobbler, og er jordbærgelé med fløte, stivnet i champagneglass. Det serveres med to kuler jordbæris og litt krem på toppen. Noen foreslo sjokoladesaus for den mer vågale. Her er min gode venn John i ferd med å fortære herligheten. Anbefales!

Torsdag 13. september 2007

Hvorfor krig og boming og sånt?

Jeg har ofte lurt på hva man tenker når man sier «Yay! Invasjon! Bombing av fattige land!». Men 9/11-brannmann Brian Fitzsimons vet svaret: Det er fordi han vil hjelpe afghanerne til å bli som amerikanerne. Derfor, altså. Det burde jeg skjønt.

Vi er her fordi afghanerne ønsker oss, og det er utrolig hva vi får til. Vi bygger skoler, deler ut medisiner og skaper sikkerhet. Det er inspirerende i seg selv at amerikanere er i Afghanistan fordi alle vil være som oss. Alle vil ha den friheten vi kan glede oss over, sier Tolson.

Dagsavisen sier pent det jeg ville spurt om selv: Men tror du afghanere ønsket at USA skulle invadere landet i 2001?

Heldigvis er det det samme hva afghanerne ønsker. Jeg kan ikke svare for hva afghanerne ønsket, men jeg vil si de trengte oss. [...] Men det er jo åpenbart at opprørerne ikke vil ha oss her. Og så lenge de er her, vil vi være her.

Jeg elsker selvmotsigelsen her. Og med den instillingen ser det ut til at USA  har tenkt å bli her en stund…

Kilde.

Lørdag 8. september 2007

Virrvarr spør: Hva er en kjekk mann?

Eller- mer korrekt: Hva er en attraktiv mann? Ordet «kjekk» gir meg assosiasjoner til David Hasselhoff, speidergutter og sanger av Margrethe Munthe som oppfordrer deg til å være «kjekk og grei», så om en mann er kjekk vil jeg helst ikke ha ham. Fysjom.

Men- hvordan kjenner man igjen et attraktivt eksemplar hankjønn, sånn objektivt sett? Mine store grublerier rundt dette ble satt igang for alvor av denne sjarmerende testen. Det er en såkalt «captcha»- en test for å sjekke om du er spambot eller ikke. De fleste sånne har rare bokstaver du må skrive inn eller noe i den duren, mens denne har bilder av masse mennesker (hentet fra Hot or Not- databasene), hvor du må velge ut tre hotte av mange not-hotte for å kunne passere som ikke-bot.

Du kan velge mellom menn og damer (alt ettersom hva du foretrekker), og jeg oppdaget til min skrekk at jeg bare klarte å skille ut de hotte damene, men ikke de hotte mennene. «Die bot, DIE!» sa den til meg, etter at jeg hadde trykket på tre karer jeg trodde objektivt sett skulle være kjekke. Etter å ha vurdert muligheten for at jeg egentlig er superlesbisk og bare ikke vet det selv, lot jeg andre venner av meg prøve. Alle klarte dametesten med glans, men strøk i forsøket sitt på å sortere ut det testen mente var «kjekke menn.»

Konklusjonen vår ble følgende: Vi har en ganske bestemt oppfatning av hva som er en tradisjonelt sett pen dame, men hva som er en tradisjonelt sett pen mann var jævla vanskelig.

Videre har det gått en fin-fin diskusjon i kommentarfeltet til Katarina Storalm i disse dager- angående en suspekt konspirasjonsteori som involverer bla. familien Malfoy, mysteriet om Dracos kjødelige opphav og Finn Kalvik. Mye av kommentarene har gått på konkret sikling på mennene nevnt ovenfor, hvor på Elvis Bling Laden uttalte følgende: « Kvinner har en smak det er litt vanskelig å få tak på, men i det jeg øyeblikk jeg får et ørlite glimt av smaken deres, så grøsser det så kaldt nedover ryggen min.»

Såh- ikke bare er det vanskelig å sette fingeren på hva som egentlig er en standarisert, kjekk mann. Vi jenter har også skummel smak når vi først skal sette oss ned og si hva vi Egentlig liker.

Heldigvis er jo Virrvarr kjent for å gå vitenskapelig til verks: Jeg laget en liste over ti menn jeg synes er attraktive (ikke kjekke. Fysjom.), og oppfordrer herved andre bloggedamer til å gjøre det samme. Så kan vi se om det er noen fellestrekk på saker og ting, eller om greia rett og slett er at damer har en mer individualisert smak enn menn? Mennene jeg har plukket ut er personer jeg har likt siden jeg var Liten & Søt. Det eneste de har til felles er at nesten alle er oppdiktede karakterer…Så mye for å være litteraturstudent.

Kan ikke f.eks Ellinor, Villkatta og Katarina ta oppfordringen? Ellers er alle andre også velkomne til å følge opp. Jeg innrømmer gladelig at dette er en velformulert unnskyldning for å lage en siklepost. (c; NB: Mr. Jackson er selvsagt med på lista, men pga breiflabbuttalelsen tidligere i uken, er han her representert ved en lama. Sådetså.

10 attraktive menn, tilfeldig rekkefølge

Severus Snape må med. Alan Rickman går egentlig veldig bra i de fleste sammenhenger.

Trenger ingen videre forklaring.

Muulig jeg er håpløs Star Trek-fan, men ingen er håttere en Kaptein Picard. Engage, Nr.1!

Egentlig er jeg vel håpløs si-fi-nerd. Hm. Men Han Solo har vært min store krøsj siden jeg var 11.

Sephiroth fra FFVII, om dere ikke kjenner ham. The ultimate bad guy. Yay.

Connory blir håttere og håttere jo eldre og mer gråhåret han blir. Yummy!

Og ikke et ORD om Finn Kalvik, Katarina!

Det kan være at grunnen til at Neil Gaiman er så attraktiv, er at han skriver så gode bøker. Talent er sexy.

Mr. Jackson, her i forkledning. Grunnet personvern og bla-bla-blah.

Link er alltid stilig, selv i Supernintendo-form. *nynner Zeldamusikken*

Såh- hva slags konklusjon kan trekkes ut av dette? Fellestrekk? Noen spennende, dybdepsykologiske betraktninger? Har jeg rett og slett avskylig smak? Bruk kommentarfeltet og lag din egen liste (c;