Dette er ikke et innlegg om fildeling og piratkopiering. Det er historien om den gangen jeg prøvde å hjelpe en gråtende dame og ikke fikk lov, fordi jeg tilfeldigvis var utkledd som sjørøver. Mr. Jackson fylte tyve år, og jeg hadde funnet ut at den beste måten å feire det på var en sjørøverfest. Du vet – en «Og etterpå skal vi ha sjørøverfest! Åheifalleriogfadderullandei!» – sjørøverfest.
Jeg har i min karriere som festarrangør laget flere sjørøverfester. Den første var Mr. Jacksons attenårsdag. Den innehold både skattejakt og salutt skutt med muskett i hagen. Problemet med å skyte med muskett og løskrutt i et rolig villastrøk er at noen av nabobarna er alene hjemme og ringer politiet.
Problemet med å være masse fulle tenåringer utkledd som Kaptein Sabeltann når politiet ringer på døra sier seg selv. Det hjelper ikke å forklare at «skuta heter Klara og var very well bekrutta», liksom.
Nei, sjørøverfest nr. 2 var mye mer sivilisert. Vi skulle feire i kollektivet til noen venner av oss, og jeg hadde hatt sjørøvervorspiel med lillesøster i leiligheten hennes i sentrum og hadde planlagt å rusle opp til festen på Majorstua i det fine kostymet mitt. Og ja. Det var et fint kostyme. Jeg hadde en diger duk på hodet, en utvasket linskjorte stappet ned i trange ridebukser og massevis av stygge lærbelter og skjerf rundt livet.
Jeg hadde på meg to cowboystøvler med påsydd kant, og lillesøs hadde malt på meg Jack Sparrow-trekk og klisset en stor kladd jukseblod i hårfestet mitt for anledningen. I beltet hadde jeg stukket en plastabel ala dyreparken i Kristiansand. Jeg hadde en stor trekiste full av bursdagpresanger og sjokoladegullmynter under armen.
Det hører med til historien at jeg nettopp hadde flyttet til Oslo. Jeg hadde forventet å være gjenstand for masse pussige blikk, at folk ville prøve å bli venner med meg, peke på meg og at små barn ville bli redd for meg på vei opp til festen i det fine kostymet. Jeg kom fra en liten by og regnet med reaksjonene til en liten by.
Jeg hadde ikke regnet med å skritte ut på Karl Johan og forsvinne i mengden med jukseblod, juksebart og juksesabel. Jeg hadde knapt nådd Nationalteateret før jeg hadde glemt at jeg var Kaptein Sparrow Sortebill. Jeg var bare meg som gikk ned Karl Johan.
Jeg fikk øye på henne rett før slottet. Hun satt på en benk og stortutet. Hun var en bitteliten, nesten sort dame med hijab og heldekkende kjole i augustsola. Hun gråt på en ristende, høylydt måte. Ved siden av henne satt verdens hviteste fyllik med sterk finnmarksdialekt og prøvde å trøste henne. For hver gang han nærmet seg henne, rygget hun en halvmeter lenger bort på benken. «Ai!» tenkte jeg. «Hjelp er underveis!»
«Hei!» sa jeg til den gråtende jenta. «Trenger du hjelp?»
Hun så opp på meg og frøs. Øynene hennes ble kulrunde og munnen en hvit strek.
«Hello!» sa jeg smilende. «Do you need some help?»
Huh? Og det sa uteliggeren til meg? Og plutselig husket jeg at jeg ikke var Virrvarr, men sjørøver. At jeg var damen med ridebukser og skokrembart, den minst normale tilstede i bildet. Slukøret småløp jeg videre mot Bogstadveien uten å se meg tilbake.
Til jenta på benken som hadde en skikkelig dårlig dag, 28. august, 2006: Unnskyld. Jeg skjønner at hva enn trist som hadde skjedd deg hjalp det ikke med en surrealistisk opplevelse med en språkforvirret sjørøver.
Jeg håper du slapp å fortelle psykologen din om episoden senere, for hun kommer garantert ikke til å tro deg. Jeg beklager å ha iscenesatt en «ja, du er er sprø»-situasjon for deg. Jeg skriver dette innlegget for å si at ja – sjørøverdamen fantes på ordentlig. Det var ikke deg. Det var meg.
Derfor publiserer jeg et bilde av verdens minste blekksprut.
Visste du at jeg elsker fisk? Ikke på tallerkenen, men i havet. Jeg har et postkort jeg sendte til Mr. Jackson første gang jeg var på ferie et annet sted som ham. Det står: «Kjære Daniel! Her er det masse fisk! Hurra!» Jeg hadde akkurat vært i atlanterhavsparken i Ålesund og kost en skate, og var ruset på saltvann og ting som svømmer. Alt som lever i vannet er mine venner.
Jeg liker blanke blogginnlegg. Jeg har tusen påbegynte tekster, og mange hundre ferdigskrevne i bloggen. Noen dager kjennes bloggen ut som et sydende selskap. Noen dager kjennes den ut som et dorskt dyr i solen. Noen dager er den en talerstol.
Noen ganger er den en sikkerhetsventil. Dette er på mange måter en liten kjærlighetserklæring til bloggen. Det er fint å kunne publisere noe hver dag, ikke bare fylle notatbok på notatbok med ord. Det er fint å få bestemme selv hva jeg vil skrive og skrive det. Å blogge er å reise, du har ikke noen definert avslutning. Poenget er det som skjer med deg underveis.
Akkurat nå kjennes det ut som om jeg har nådd en eller annen form for fjelltopp med bloggen. Jeg skulle bare skrive alene her i kroken. Det var ikke planlagt at så mange skulle komme på besøk. Jeg hadde ingen strategi for å få flest mulig lesere eller vokse en hel masse. Jeg skriver Roteloftet på samme måte som jeg gjorde da det bare var ti treff om dagen. Det jeg prøver å si, er at det er fint å være her.
Også tenkte jeg: Hm. Det har vært veldig gøy å lage tegneserier i det siste. En del folk har spurt om jeg kunne tegne dem i årets løp, og jeg har sagt «ja» uten å følge opp. Likevel – det har vært knall å tegne Mihoe som Pippi og Makeløs i trøbbel. Nå er det sånn at jeg har ikke kapasitet til å tegne alle bloggerne jeg leser.
Jeg har flere hundre folk jeg snubler innom i løpet av en uke, og psykologen min liker å si at «Ida bør se mer fjernsyn og spille mer playstation». Jeg har vurdert å ta betalt, men det føles som en litt uggen måte å sortere på. Dessuten kunne det jo hende at flere ville kjøpt enn jeg ville klart å tegne, og det ville vært dårlig butikk for alle parter.
Derfor tenkte jeg at vi kunne ha en liten konkurranse med tegneserier som premie.
Reglene blir som følger:
Du må ha en blogg. Beklager, ukjente og kjære kommentarfeltvenner, men hvis jeg skal lage en tegneseriefigur av noen, må jeg kunne lese bloggen deres ordentlig og lage meg et bilde av dem.
Du må skrive et innlegg på bloggen din om hvorfor du bør vinne (vær kreativ), som også beskriver deg som person (vær enda mer kreativ), samt litt om ditt forhold til tegneserier. Du må lenke til dette innlegget i innlegget du deltar med.
Du gir meg beskjed om at du deltar ved å pingback’e (sjekk at det synes) eller skrive en kommentar i denne tråden. «Jeg er med!» holder i massevis.
Du kan kjenne meg kjempegodt eller være helt ukjent for meg, alle deltar på lik linje her.
Jeg velger ut tre vinnere 1. januar. Hvem som vinner kommer i et innlegg på bloggen. Førsteplassen får en liten serie om seg selv, andre og tredjeplass får tegninger av seg selv som tegneseriefigurer. Bildene og seriene er Creative Commons, og dere kan publisere dem hvor dere vil.
Hvordan kommer jeg til å bedømme? Litt innlegget du deltar med, litt bloggen som helhet, litt om nicket ditt inspirerer meg og litt hvem av dere som får Mr. Jackson til å fnise. Kanskje litt loddtrekning.
Du kan delta nå og helt frem til 1. januar. Jess.
(Kjenner at jeg er litt ustø på disse bloggkonkurransegreiene. Spør hvis du lurer på noe.)
Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg
(U)interessante ting om Virrvarr:
Jeg er damen som skrur opp farten på tredemøllen så mye at jeg blir slynget av når jeg prøver å bytte sang på mp3-spilleren og kræsjer med full tyngde inn i tre vektløfter-damer og en «trim din tricep»-maskin. Dunk. Kræsj.
Første gang jeg ble innlagt på sykehus hadde jeg så stygt undertøy på at selv nattevakten kommenterte det og lurte på om jeg ikke ville ha en annen truse.
Grevinnen får slibrige eposter fra fremmede menn. Jeg får eposter fra fremmede menn som vil at jeg skal komme hjem til dem og diskutere Terje Vigen. Jeg tror vi kan konkludere med at jeg ikke er den pene…
Jeg fikk tilbake den første oppgaven jeg leverte på universitetet fordi jeg hadde skrevet «pule» iden. «Du kan ikke skrive sånt i en akademisk oppgave!» sa seminarlæreren min. «Si samleie!» En poetisk rettferdighet med tanke på senere skriblerier fra min side.
Frem til videregående var jeg overbevist kreasjonist og sikker på at jorden skulle gå under. Pinlig. Pinligere enn det medlemsskapet i AUF. Jenta som vervet meg var veldig søt.
Jeg har synestesi. Alle farver er tall i hodet mitt. 7×8 = 56 blir gul ganger sort er lik rødbrunt. Alle ord har farver og former, også.
Jeg heter Ida Jackson og debuterer med fagboka Jenter som kommer sammen med Maren Kristiane Solli på Spartacus Forlag i høst. Jeg har blitt bedt om å si noen år på vegne av årets debutanter. Det første jeg tenkte var: Jøss. Oss debutanter. Hva har egentlig vi til felles?
Vi er jo ganske mye blandet drops. Du har folk som har skrevet om politikk, du har folk som har skrevet om poesi – du har meg som har skrevet om puling… Hva skal jeg si på vegne av en så broket gjeng? Den eneste av årets debutanter jeg har lest noe av, er jo meg!
Og da slo det meg hva vi debutanter faktisk HAR til felles: Vi er ikke bare fullstendig ukjente for hverandre, vi er også fullstendig ukjente for dere. Og her har vi noe av det som er så kult med Bokmessa: Det er enkelt å kjøre på store, kjente forfatternavn som alle vet hvem er, men det skal guts til å inkludere Miss og Mr. X som debuterer med bok til høsten.
Her sitter dere – voktere av den etablerte, litterære kvaliteten i Gotham City og bestemmer dere for å si: «La oss invitere inn alle Jokerne der ute. La oss se hva det gjør med festen.» Så – jeg vil takke for invitasjonen på vegne av alle oss dere har til gode å bli kjent med.
Vi sees i Lillestrøm i november. Takk for meg.
Fordi gamle tekster man snubler over på uventede steder er til for å deles. Og fordi jeg selvfølgelig starter min litteraturarrangement-debut med en Batmanreferanse. Go meg.
PS: Hvis du skal på bokmessa i Lillestrøm i morgen, skal jeg prate tre ganger. Du finner programmet her. Fang meg og si hei
Jeg fant skoledagboken min fra 9.klasse. Det er en fillete lefse full av Ole Brumm-bilder, klistremerker og navn med hjerte rundt. Jeg ser av tekstene at jeg så på meg selv som super-individualisisk-freaket-spesiell-alternativ, men jeg skrev de alternative manifestene mine i en Ole Brumm-skoledagbok dekorert med glitrende hjerteklistremerker. Det beste er likevel korte notater om hva som har skjedd hver eneste dag. Tilsammen utgjør de en ramme for en…artig ungdomstid. La meg gi dere noen klassikere:
13. august: Var i byen. Kjøpte dritkul grafittibukse på Streets of London. Traff Torbjørn Jagland Jeg sa til ham at han var skikkelig dust.
16. august: Randi og Charlotte slo opp, men ble fort sammen igjen.
18. august: Lekte ekteskapsrådgiver for Randi og Charlotte i to timer på telefonen.
20. august: Lillesøster 11 år. Randi og Charlotte har vært sammen i seks månder! (brudd ikke medregnet)
11. september: Skulket skolen. Dro bort på Tinlund (red. merk: naboskolen), snudde stedet på hodet. Marie og jeg klinte foran hele skolegården, og så ble vi kastet ut av lærerne Noen har kjørt fly inn i to tårn i USA. Jeg skal bli politisk aktiv.
15. september: Så film med Randi, Charlotte, Marie og SU-Sander. Han stakk hånden sin innenfor genseren min mens vi så på film. SV er uaktuelt for meg politisk.
23. september: Var i kirken!!! Sykt elendig! Bestemt meg!!! Borgerlig eller ingen konfirmasjon for meg!!!!
30. september: Hjalp farmor. Randi og Charlotte slo opp
1.oktober: Dro på fest. Ble veldig skev. Ble medlem i SU likevel…
15. oktober: Randi og Charlotte slo opp (igjen)
Oppsummering oktober:
Det dummeste jeg sa: At Randi er stygg, dum og barnslig.
Hvem jeg sa det til: Randi :-\
Månedens nedtur: SU-møte. Alle var kjipe rollespillnerder på 20.
17. november: Spilte rollespill hos noen gutter i klassen! Kjempegøy!!!
Andre artige ting er vennesidene, hvor folk har skullet gjette på hva jeg kom til å bli når jeg ble stor.
Jeg tror du blir….
– Ond trollmann
– forfatter eller journalist
– kul selv når du er 80
– president
– luksusbohem
– …skuespiller?
– forelsket i en dust med langt hår
– statsminister over hele jorda
– feit
Slik er historien om ungdomstiden min, fortalt i stikkordsform på direkten. Jeg kunne skrevet malende beskrivelser om perioden slik jeg husker den, jeg kunne vist bilder, fortalt historien i tredjeperson, men det blir ikke så herlig, absurd teit som disse dagboksnotatene. En av hovedgrunnene til at jeg liker dem så godt, er notatene om 11. september. De minner meg om Kafkas dagboksnotater fra 1. verdenskrig:
2. august. Germany has declared war on Russia. Swimming in the afternoon.
Så mye påvirker de storpolitiske hendelsene oss der og da. WTC fikk rett og slett ikke like mye oppmerksomhet som de gjentatte bruddene til Randi og Charlotte ^_^
Jeg slettet Facebook-kontoen min en stund i våres. For mange meldinger, for mange forespørsler, for mange glitrende teddybjørner, klem-en-venn, gro-en-hage-i-flash-applikasjoner fikk meg til å stenge butikken for en stund.
Da jeg vendte tilbake på slutten av sommeren slettet jeg 10.000 meldinger (ubesvarte, beklager folkens) og enda flere henvendelser fra tilfeldige fettere som ville at jeg skulle melde meg inn i gruppa for å få Bigbrother tilbake på TVNorge. Nå har jeg sortert vennelistene mine, innstilt kontoen så jeg ikke får horoskophenvendelser i hytt og gevær og er i stand til å bruke Facebook som verktøy igjen.
Og likevel. Jeg har brukt Facebook siden 2006, og det er iferd med å bli tre år siden jeg første gang logget meg inn og fylte ut profilen min. Siden da har fjesboka blitt et slags sosialt felleseie, en egen arena som veldig mange mennesker over hele verden har felles.
Du kan bruke Facebook-forståelsen til å lage poltisk satire, som denne falske profilen til Sarah Palin:
Jeg skjønte ikke helt hvorfor du ville være venn med meg på Facebook, Mads. Jeg kjenner ikke deg, du kjenner ikke meg og jeg har ikke noe stort behov med å bli kjent med deg heller.
«Hmm,» tenkte jeg. «Det er flere mulige forklaringer på denne sære forespørselen:»
Du skjønner ikke hvordan Facebook funker og tror du kan legge til hvem som helst. Den som har flest venner vinner. Hurra!
Du vet på mystisk vis hvem jeg er og tenker at vi burde henge sammen. Litt sært, siden vennene mine gjerne mobber bøkene dine så mye de kan, og jeg ikke skjønner hvor vi skulle ha felles bekjente- men det er ikke umulig, heller.
Da jeg spurte deg om hvorfor du ville være vennen min, siden vi ikke kjente hverandre, sa du at du ville «melde deg inn.» Melde deg inn? Hvor da? I meg? I Facebook-gruppen min som er åpen for hvem som helst?
«Neinei. Jeg prøver å melde meg inn i Ottar!» svarte du fornøyd.
Mads Larsen. I Ottar. Ved å friende meg på Facebook.
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Jeg sa til ham at han var skikkelig dust.
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
