Fredag 2. januar 2009

Virrvarr – en gullklump?

BLOGGtips annonserte at han hadde en kåring av årets beste blogg på gang i november. Jeg skrev en liten passiar om hvordan alle stemte på radiohodet i kommentarfeltet hans, og dermed ikke tok konkurransen spesielt seriøst.

Mm. Så mye for å være schvær i kjeften. Gjett hvem som vant? Virrvarr herself. Jeg ble litt overrasket over seieren, men kommentarfeltet viste mange hyggelige, varme stemmer til meg. Så: Tusen takk til dere. Det var fint å lese ^_^

Problemet mitt er premien i bloggkonkurransen. Den gjorde meg til den stolte vinner av…gullklumpen 2008? Ikonet forestiller en haug med gull og en hakke. Bare sånn for å si at en store populær blogg == gold digger. Jeg vet ikke om jeg skal tolke det som ironisk eller ektefølt, og jeg liker ikke leksa som går på at «de beste blogger for pengenes skyld». Her blogges det kjempemasse, kjempegratis.

Nå er det sånn at jeg har puttet både Q-seieren og Tordenblogg-seieren i sidebaren min. Jeg er litt mer usikker på Gullklumpen. På en måte er det moro å vinne konkurranser hos en blogger som ikke lar meg kommentere hos ham, og det føles rettferdig mot dem som har stemt på meg å vise frem premien jeg har fått. På den andre siden må jeg faktisk ha gullgraverikonet permanent i sidebaren min, og jeg vet ikke om gold digger-looken matcher Ad-free-blogg-ikonet mitt. Hva synes dere, folkens?

Vi avgjør det demokratisk:

Fredag 2. januar 2009

Sexism strikes back

Jeg kom forsent til årets nyttårsselskap. Da fant Mr. Jackson og jeg til vår ergrelse ut at festens to eneste kvinnelige deltagere tilberedte koldtbordet for samtlige, resterende mannlige gjester. Etter at vi hadde satt til livs kald skinke, salat og røkelaks kom det frem at den ene kokka var forferdelig forkjølet. «Men jeg kaster jo ikke opp mer, så jeg kunne dra!»

Fjorårets kjipeste influensa og omgangsyke har to dagers inkubasjonstid, i følge Internetten. I dag morges kom den. Det eneste som gleder meg litt mens jeg gjør unevnelige ting på do, er at hun sannsynligvis smittet alle de andre som burde hjulpet til med maten, også. Sexism strikes back.

Fredag 26. desember 2008

Vokabularet mitt er utrydningstruet

Det beste med julen er at du får mange bøker. Det nest beste med julen er at alle du kjenner også får mange bøker, slik at romjulen kan forvandles til et høytlesningsparadis. En av bøkene som kom inn i huset på julaften var Utrydningstruede ord av Astrid Skår. «Woho!» tenkte jeg. «Nå får jeg lære masse nye ord! Jeg som har vært i så godt humør siden George Apenes kalte Martin Engeset bornert! Jeg har kunnet fornærme folk på nye, spennende måter siden!»

Istedenfor viser det seg at ord jeg bruker hver dag er sjeldne, verneverdige og på vei ut av dagligtalen. Ingen sier at prosjekter går ad undas lenger. Og jeg skjønner at du må ha lest Stompa for å ha «Du store alpakka!» som et av utropsordene dine. Men det er da mange som har en altan? Eller er du slepphendt og kaller den veranda selv om den ikke er det?

I følge boken er også bølle på vei ut av språket. De mener at burugle og burlesk også dør ut, men jeg tipper Frode Øverlie og Caroline Andersens samlede innsats får ordene tilbake i Det Norske Språk (må sies med en viss ironisk snert). En del bloggere har også utrydningstruede ord i bloggnavnet sitt. Både Rabbagast, Omkalfatret, Pike mot samtiden, Floken i nettet og En lang dags ferd mot fnatt tar vare på hvert sitt sjeldne ord i titlene sine.

Noe av det som slår meg når jeg leser boken, er at alle uttrykkene mine er ganske gammelmodige. Jeg skriver om den hersens regjeringen, mener at hva du har på deg er hipp som happ, snur på flisa og fnyser av folk som kaller jenter for lette på tråden. Og hvordan skulle jeg få fornærmet folk skikkelig uten å bruke ord som lømmel, tølper, sjofel, traurig og tafatt? Greit, så har jeg ikke kalt noen en stratenrøver på år og dag, men det skal jeg pinadø finne en anledning til å gjøre.

En del av favorittordene mine er også på vei ut av spåket, sier boken. Jeg synes alle skal vise litt språklig ansvar og begynne å bli bedrøvet, ikke bare triste, å vemmes over alt det fæle som skjer rundt dem, ikke bare bli kvalme, og finne plass til ord som morbid, luguber, kokett, sjarlatan og harselas i tekstene sine først som sist.

Det er forsmedelig at så mange fine ord er på vei ut av språket. Gjør din skribentplikt, og adopter et utrydningstruet ord idag! Ellers blir jeg såra og vonbråten.

Torsdag 25. desember 2008

Material boy

Virrvarr: Likte du gaven?

Mr. Jackson: ….mm

Virrvarr: Var den bra?

Mr. Jackson:….huh.

Virrvarr: Ble du glad?

Mr. Jackson: Har vi et skrujern?

Virrvarr: Jeg tar det som et «ja».

Det er flere timer siden han pakket opp dampmaskinen, spisebordet er dekket av skruer, olje og dubbeditter og jeg har ennå ikke greid å føre en sammenhengende samtale med ham i mer enn et par minutter.

Nøyaktig hvor vellykket gaven var kan bare måles i misunnelsen i lillebrors blikk da han pakket opp herligheten. Dampmaskinen er nerdens beste venn. Eller noe i den stilen. Ja, vi har hatt en fin julefeiring. Jeg kommer ikke til å sove på en måned, siden vidunderet både fløyter og spyr røyk ut av pipa. Sleep tight, Internett.

Onsdag 17. desember 2008

Pirater redder ikke verden

Dette er ikke et innlegg om fildeling og piratkopiering. Det er historien om den gangen jeg prøvde å hjelpe en gråtende dame og ikke fikk lov, fordi jeg tilfeldigvis var utkledd som sjørøver. Mr. Jackson fylte tyve år, og jeg hadde funnet ut at den beste måten å feire det på var en sjørøverfest. Du vet – en «Og etterpå skal vi ha sjørøverfest! Åheifalleriogfadderullandei!» – sjørøverfest.

Jeg har i min karriere som festarrangør laget flere sjørøverfester. Den første var Mr. Jacksons attenårsdag. Den innehold både skattejakt og salutt skutt med muskett i hagen. Problemet med å skyte med muskett og løskrutt i et rolig villastrøk er at noen av nabobarna er alene hjemme og ringer politiet.

Problemet med å være masse fulle tenåringer utkledd som Kaptein Sabeltann når politiet ringer på døra sier seg selv. Det hjelper ikke å forklare at «skuta heter Klara og var very well bekrutta», liksom.

Nei, sjørøverfest nr. 2 var mye mer sivilisert. Vi skulle feire i kollektivet til noen venner av oss, og jeg hadde hatt sjørøvervorspiel med lillesøster i leiligheten hennes i sentrum og hadde planlagt å rusle opp til festen på Majorstua i det fine kostymet mitt. Og ja. Det var et fint kostyme. Jeg hadde en diger duk på hodet, en utvasket linskjorte stappet ned i trange ridebukser og massevis av stygge lærbelter og skjerf rundt livet.

Jeg hadde på meg to cowboystøvler med påsydd kant, og lillesøs hadde malt på meg Jack Sparrow-trekk og klisset en stor kladd jukseblod i hårfestet mitt for anledningen. I beltet hadde jeg stukket en plastabel ala dyreparken i Kristiansand. Jeg hadde en stor trekiste full av bursdagpresanger og sjokoladegullmynter under armen.

Det hører med til historien at jeg nettopp hadde flyttet til Oslo. Jeg hadde forventet å være gjenstand for masse pussige blikk, at folk ville prøve å bli venner med meg, peke på meg og at små barn ville bli redd for meg på vei opp til festen i det fine kostymet. Jeg kom fra en liten by og regnet med reaksjonene til en liten by.

Jeg hadde ikke regnet med å skritte ut på Karl Johan og forsvinne i mengden med jukseblod, juksebart og juksesabel. Jeg hadde knapt nådd Nationalteateret før jeg hadde glemt at jeg var Kaptein Sparrow Sortebill. Jeg var bare meg som gikk ned Karl Johan.

Jeg fikk øye på henne rett før slottet. Hun satt på en benk og stortutet. Hun var en bitteliten, nesten sort dame med hijab og heldekkende kjole i augustsola. Hun gråt på en ristende, høylydt måte. Ved siden av henne satt verdens hviteste fyllik med sterk finnmarksdialekt og prøvde å trøste henne. For hver gang han nærmet seg henne, rygget hun en halvmeter lenger bort på benken. «Ai!» tenkte jeg. «Hjelp er underveis!»

«Hei!» sa jeg til den gråtende jenta. «Trenger du hjelp?»

Hun så opp på meg og frøs. Øynene hennes ble kulrunde og munnen en hvit strek.

«Hello!» sa jeg smilende. «Do you need some help?»

Hun ristet febrilsk på hodet.

«Parlevo fransjé? Abla espanjål? Dåbre djin? Feliz Navidad? Spresje dåytsj?»

Plutselig brøt den fulle mannen inn:

«Hold deg unna, din gærning!»

Huh? Og det sa uteliggeren til meg? Og plutselig husket jeg at jeg ikke var Virrvarr, men sjørøver. At jeg var damen med ridebukser og skokrembart, den minst normale tilstede i bildet. Slukøret småløp jeg videre mot Bogstadveien uten å se meg tilbake.

Til jenta på benken som hadde en skikkelig dårlig dag, 28. august, 2006: Unnskyld. Jeg skjønner at hva enn trist som hadde skjedd deg hjalp det ikke med en surrealistisk opplevelse med en språkforvirret sjørøver.

Jeg håper du slapp å fortelle psykologen din om episoden senere, for hun kommer garantert ikke til å tro deg. Jeg beklager å ha iscenesatt en «ja, du er er sprø»-situasjon for deg. Jeg skriver dette innlegget for å si at ja – sjørøverdamen fantes på ordentlig. Det var ikke deg. Det var meg.

Mandag 15. desember 2008

Hjernen min er grøt

Derfor publiserer jeg et bilde av verdens minste blekksprut.

Visste du at jeg elsker fisk? Ikke på tallerkenen, men i havet. Jeg har et postkort jeg sendte til Mr. Jackson første gang jeg var på ferie et annet sted som ham. Det står: «Kjære Daniel! Her er det masse fisk! Hurra!» Jeg hadde akkurat vært i atlanterhavsparken i Ålesund og kost en skate, og var ruset på saltvann og ting som svømmer. Alt som lever i vannet er mine venner.

Se, enda en søt fisk!

Seriøst. Jeg kommer sterkere tilbake.

Lørdag 13. desember 2008

Vil du bli tegneseriefigur?

Jeg liker blanke blogginnlegg. Jeg har tusen påbegynte tekster, og mange hundre ferdigskrevne i bloggen. Noen dager kjennes bloggen ut som et sydende selskap. Noen dager kjennes den ut som et dorskt dyr i solen. Noen dager er den en talerstol.

Noen ganger er den en sikkerhetsventil. Dette er på mange måter en liten kjærlighetserklæring til bloggen. Det er fint å kunne publisere noe hver dag, ikke bare fylle notatbok på notatbok med ord. Det er fint å få bestemme selv hva jeg vil skrive og skrive det. Å blogge er å reise, du har ikke noen definert avslutning. Poenget er det som skjer med deg underveis.

Akkurat nå kjennes det ut som om jeg har nådd en eller annen form for fjelltopp med bloggen. Jeg skulle bare skrive alene her i kroken. Det var ikke planlagt at så mange skulle komme på besøk. Jeg hadde ingen strategi for å få flest mulig lesere eller vokse en hel masse. Jeg skriver Roteloftet på samme måte som jeg gjorde da det bare var ti treff om dagen. Det jeg prøver å si, er at det er fint å være her.

Også tenkte jeg: Hm. Det har vært veldig gøy å lage tegneserier i det siste. En del folk har spurt om jeg kunne tegne dem i årets løp, og jeg har sagt «ja» uten å følge opp. Likevel – det har vært knall å tegne Mihoe som Pippi og Makeløs i trøbbel. Nå er det sånn at jeg har ikke kapasitet til å tegne alle bloggerne jeg leser.

Jeg har flere hundre folk jeg snubler innom i løpet av en uke, og psykologen min liker å si at «Ida bør se mer fjernsyn og spille mer playstation». Jeg har vurdert å ta betalt, men det føles som en litt uggen måte å sortere på. Dessuten kunne det jo hende at flere ville kjøpt enn jeg ville klart å tegne, og det ville vært dårlig butikk for alle parter.

Derfor tenkte jeg at vi kunne ha en liten konkurranse med tegneserier som premie.

Reglene blir som følger:

1. Du må ha en blogg. Beklager, ukjente og kjære kommentarfeltvenner, men hvis jeg skal lage en tegneseriefigur av noen, må jeg kunne lese bloggen deres ordentlig og lage meg et bilde av dem.
2. Du må skrive et innlegg på bloggen din om hvorfor du bør vinne (vær kreativ), som også beskriver deg som person (vær enda mer kreativ), samt litt om ditt forhold til tegneserier. Du må lenke til dette innlegget i innlegget du deltar med.
3. Du gir meg beskjed om at du deltar ved å pingback’e (sjekk at det synes) eller skrive en kommentar i denne tråden. «Jeg er med!» holder i massevis.
4. Du kan kjenne meg kjempegodt eller være helt ukjent for meg, alle deltar på lik linje her.
5. Jeg velger ut tre vinnere 1. januar. Hvem som vinner kommer i et innlegg på bloggen. Førsteplassen får en liten serie om seg selv, andre og tredjeplass får tegninger av seg selv som tegneseriefigurer. Bildene og seriene er Creative Commons, og dere kan publisere dem hvor dere vil.

Hvordan kommer jeg til å bedømme? Litt innlegget du deltar med, litt bloggen som helhet, litt om nicket ditt inspirerer meg og litt hvem av dere som får Mr. Jackson til å fnise. Kanskje litt loddtrekning.

Du kan delta nå og helt frem til 1. januar. Jess.

(Kjenner at jeg er litt ustø på disse bloggkonkurransegreiene. Spør hvis du lurer på noe.)

Onsdag 26. november 2008

Skyskraperengelen tagget meg:

Emelie tagget meg. Ikke med maling og grafittispray, men med ord.

Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg

(U)interessante ting om Virrvarr:

1. Jeg er damen som skrur opp farten på tredemøllen så mye at jeg blir slynget av når jeg prøver å bytte sang på mp3-spilleren og kræsjer med full tyngde inn i tre vektløfter-damer og en «trim din tricep»-maskin. Dunk. Kræsj.
2. Første gang jeg ble innlagt på sykehus hadde jeg så stygt undertøy på at selv nattevakten kommenterte det og lurte på om jeg ikke ville ha en annen truse.
3. Grevinnen får slibrige eposter fra fremmede menn. Jeg får eposter fra fremmede menn som vil at jeg skal komme hjem til dem og diskutere Terje Vigen. Jeg tror vi kan konkludere med at jeg ikke er den pene…
4. Jeg fikk tilbake den første oppgaven jeg leverte på universitetet fordi jeg hadde skrevet «pule» iden. «Du kan ikke skrive sånt i en akademisk oppgave!» sa seminarlæreren min. «Si samleie!» En poetisk rettferdighet med tanke på senere skriblerier fra min side.
5. Frem til videregående var jeg overbevist kreasjonist og sikker på at jorden skulle gå under. Pinlig. Pinligere enn det medlemsskapet i AUF. Jenta som vervet meg var veldig søt.
6. Jeg har synestesi. Alle farver er tall i hodet mitt. 7×8 = 56 blir gul ganger sort er lik rødbrunt. Alle ord har farver og former, også.

La oss spre meme’et:

Jeg tagger Iversen, Verden sett fra Sofienberg, Sonja, Framadkar og Buster.

Torsdag 20. november 2008

Om å være Jokeren i litteraturland

Jeg fant ut at teksten min om å være litterær debutant tydeligvis ligger ute på Bokmessa sine nettsider. Det er jo ganske smigrene, siden dette var plenumsinnlegget jeg ikke fikk holdt fordi jeg var så rar i hodet den morgenen. Jeg tenkte jeg kunne publisere den her:

Heisann, godtfolk!

Jeg heter Ida Jackson og debuterer med fagboka Jenter som kommer sammen med Maren Kristiane Solli på Spartacus Forlag i høst. Jeg har blitt bedt om å si noen år på vegne av årets debutanter. Det første jeg tenkte var: Jøss. Oss debutanter. Hva har egentlig vi til felles?

Vi er jo ganske mye blandet drops. Du har folk som har skrevet om politikk, du har folk som har skrevet om poesi – du har meg som har skrevet om puling… Hva skal jeg si på vegne av en så broket gjeng? Den eneste av årets debutanter jeg har lest noe av, er jo meg!

Og da slo det meg hva vi debutanter faktisk HAR til felles: Vi er ikke bare fullstendig ukjente for hverandre, vi er også fullstendig ukjente for dere. Og her har vi noe av det som er så kult med Bokmessa: Det er enkelt å kjøre på store, kjente forfatternavn som alle vet hvem er, men det skal guts til å inkludere Miss og Mr. X som debuterer med bok til høsten.

Her sitter dere – voktere av den etablerte, litterære kvaliteten i Gotham City og bestemmer dere for å si: «La oss invitere inn alle Jokerne der ute. La oss se hva det gjør med festen.» Så – jeg vil takke for invitasjonen på vegne av alle oss dere har til gode å bli kjent med.
Vi sees i Lillestrøm i november. Takk for meg.

Fordi gamle tekster man snubler over på uventede steder er til for å deles. Og fordi jeg selvfølgelig starter min litteraturarrangement-debut med en Batmanreferanse. Go meg.

PS: Hvis du skal på bokmessa i Lillestrøm i morgen, skal jeg prate tre ganger. Du finner programmet her. Fang meg og si hei

Søndag 12. oktober 2008

Mitt liv ala 2001

Jeg fant skoledagboken min fra 9.klasse. Det er en fillete lefse full av Ole Brumm-bilder, klistremerker og navn med hjerte rundt. Jeg ser av tekstene at jeg så på meg selv som super-individualisisk-freaket-spesiell-alternativ, men jeg skrev de alternative manifestene mine i en Ole Brumm-skoledagbok dekorert med glitrende hjerteklistremerker. Det beste er likevel korte notater om hva som har skjedd hver eneste dag. Tilsammen utgjør de en ramme for en…artig ungdomstid. La meg gi dere noen klassikere:

13. august:
Var i byen. Kjøpte dritkul grafittibukse på Streets of London. Traff Torbjørn Jagland Jeg sa til ham at han var skikkelig dust.

16. august:
Randi og Charlotte slo opp, men ble fort sammen igjen.

18. august:
Lekte ekteskapsrådgiver for Randi og Charlotte i to timer på telefonen.

20. august:
Lillesøster 11 år. Randi og Charlotte har vært sammen i seks månder! (brudd ikke medregnet)

11. september:
Skulket skolen. Dro bort på Tinlund (red. merk: naboskolen), snudde stedet på hodet. Marie og jeg klinte foran hele skolegården, og så ble vi kastet ut av lærerne Noen har kjørt fly inn i to tårn i USA. Jeg skal bli politisk aktiv.

15. september:
Så film med Randi, Charlotte, Marie og SU-Sander. Han stakk hånden sin innenfor genseren min mens vi så på film. SV er uaktuelt for meg politisk.

23. september:
Var i kirken!!! Sykt elendig! Bestemt meg!!! Borgerlig eller ingen konfirmasjon for meg!!!!

30. september:
Hjalp farmor. Randi og Charlotte slo opp

1.oktober:
Dro på fest. Ble veldig skev. Ble medlem i SU likevel…

15. oktober:
Randi og Charlotte slo opp (igjen)

Oppsummering oktober:

Det dummeste jeg sa: At Randi er stygg, dum og barnslig.
Hvem jeg sa det til: Randi :-\

Månedens nedtur: SU-møte. Alle var kjipe rollespillnerder på 20.

17. november:
Spilte rollespill hos noen gutter i klassen! Kjempegøy!!!

Andre artige ting er vennesidene, hvor folk har skullet gjette på hva jeg kom til å bli når jeg ble stor.

Jeg tror du blir….
– Ond trollmann
– forfatter eller journalist
– kul selv når du er 80
– president
– luksusbohem
– …skuespiller?
– forelsket i en dust med langt hår
– statsminister over hele jorda
– feit

Slik er historien om ungdomstiden min, fortalt i stikkordsform på direkten. Jeg kunne skrevet malende beskrivelser om perioden slik jeg husker den, jeg kunne vist bilder, fortalt historien i tredjeperson, men det blir ikke så herlig, absurd teit som disse dagboksnotatene. En av hovedgrunnene til at jeg liker dem så godt, er notatene om 11. september. De minner meg om Kafkas dagboksnotater fra 1. verdenskrig:

2. august. Germany has declared war on Russia. Swimming in the afternoon.

Så mye påvirker de storpolitiske hendelsene oss der og da. WTC fikk rett og slett ikke like mye oppmerksomhet som de gjentatte bruddene til Randi og Charlotte ^_^