Jeg tror det begynte med et utsagn om at jeg var «heit med hijab». Jeg og den shcvære kjeften min. Jeg hadde fått drapert meg en gang i Cairo for flere år siden og hadde følt meg kjempefin. Litt sånn politisk ukorrekt kjempefin.
Det var et sånt øyeblikk hvor jeg skulle filosofere over hvorvidt duken på hodet fikk meg til å føle meg fanget eller frigjort, ikke lage trutemunn til meg selv i speilet og tenke «Oh, baby. You look fab!»Litt rouge, litt glitter, et godt strøk med den MAC-lebestiften, så var jeg klar til å posere for hva det skulle være. Hvem trenger hår når draperingen får frem kinnben og lange øyenvipper, hmm?
Jeg burde sikkert skrevet noe seriøst og meningsbærende da de diskuterte hijab-bruk i politiet og hijaber med Vålerenga-mønster. Neida. Virrvarr er både flåsete og blasfemisk på en gang: «Jeg er heit med hijab».
Jeg burde jo ha sagt: «Forsvaret har godtatt at vi har soldater med hijab og turban siden 1988. Hvorfor er politiet så annerledes?» Djizz, jeg burde ha sagt det jeg egentlig føler i debatten:
At jeg ville vært mye mer komfortabel med en hijabkledd politiberte enn jeg er med blonde, bøse gutter på slutten i tjueåra i samme typen uniform. Jeg stoler ikke på unge menn som trener mye. Jeg har jo fordommer, jeg også.
Uansett, utsagnet om hvor bra jeg så ut med hijab ble selvfølgelig fulgt opp av den klassiske: «Pics or it didn’t happen.» Så jeg fant et sjal og begynte å snurre rundt hodet. Det kunne umulig være noen kunst å ta noen håtte bilder av meg selv med skaut?
Få minutter senere måtte jeg gi opp. Jeg klarte ikke å kopiere Cairo-looken og jeg innså at jeg måtte finne en oppskrift. Etter litt googling fant jeg disse instruksjonsfilmene på hvordan ta på hijab:
De har filmer om hvordan ta på ulike hijab-stilarter. I denne filmen lærer du hvordan spraye hijaben stiv med hårspray og få riktig fasong på den. Du kan også føne den.
I samme serie kan du også lære hvordan gå med niqab. Her kjenner jeg at den hjelpsomme, «slik ser du bra ut»-kommentatorstemmen blir litt for freaky for meg. Beklager, men det hjelper ikke meg at det er fashionable, frøken. Du har faktisk dekket til modellen fullstendig.
Etter å ha sett en masse instruksjonsfilmer, ble jeg sittende og snoke på nettbutikker som selger muslimsk kvinnemote – fra leopardmønstrede, tynne hijaber til store, sorte niquaber. Det som slo meg er hvor mye «lese moteblad»-kompetanse du har uten å tenke over det.
Jeg leste billedtekster til ulike plagg og kjente igjen oppbygningen og strukturen i utsagn du finner i vestlige motemagasiner. Med et unntak – selvsagt: Du må bytte ut «sexy» med «modest». Bluferdige kjoler. Bluferdige jakker. Vakre, bluferdige sjal. Og ikke minst:
Bluferdige badedrakter. Går du på Ahiida.com finner du to kolleksjoner: Slim fit og Modest fit.
Her er et eksempel på en bluferdig badedrakt. Den har faktisk skjørt. Jeg er litt usikker på hvordan du svømmer med langt skjørt. Like fullt:
Her er en ettersittende, og dermed ikke fullt så bluferdig badedrakt. Jeg tror det dermed ikke er en så hengiven troende badedrakt. Korriger meg hvis jeg tar feil:
Styltegeek gjorde meg oppmerksom på Twitter om at svært kristne grupperinger har vært inne på denne typen badedraktløsninger til døtrene sine. Via nettsiden Modest Swimsuits har de oversikt over bluferdig badetøy til både muslimske, jødiske og kristne jenter.
I følge artikkelforfatteren er det viktig at bluferdige badedrakter ikke nødvendigvis er for store damer, men for alle jenter som vil være kyske og dekke seg til av religiøse grunner. De linker blant annet til denne nettsiden, som er en samleside for kristne mødre som vil sy bluferdig badetøy til barna sine.
De skriver følgende på nettsiden sin:
Growing up in a family of four daughters, modesty has always been a hot topic at our house! We desire to please the Lord in the way we dress and not be a stumbling block to others. We saw a great need especially, for modest swimwear. We didn’t want to lower our standards just because we were swimming. It is my prayer that many people would be blessed by this pattern. May God be glorified by the way we dress!
Den kristne utgaven dekker ikke armer, ben og hode, men sørger for å skjule alt det vestlig kultur ikke synes bør vises frem:
Det artige er at mens de muslimske butikkene er veldig opptatt av at du skal kle deg bluferdig som en spirituell reise, er det først og fremst de kristne mødrenes oppgave å sørge for at døtrene kler seg bluferdig og ærer Gud. Uansett, de pussige klesplaggene over er alle reaksjoner på damer som prøver å kle seg slik Gud vil. Sånn sett er det nok passelig blasfemisk å skulle være «heit med hijab» – siden hele poenget er å holde den heite siden av deg privat.
Jeg har ikke noen skikkelig konklusjon på dette innlegget, bortsett fra at jeg tror det kan være bra å lese, bla og glo på disse filmene og skjønne at det faktisk er en egen moteindustri, ikke bare et tøystykke folk dekker til hodet sitt med. Det er en egen teknikk og estetikk som ikke jeg klarte å kopiere for min egen fotoshoot, sånn uten videre.
Å lese gjennom nettsider der religiønsutøvelse møter damemote er også ganske opplysende. Tar du bort den religiøse begrunnelsen for plaggene, sitter jeg igjen med følelsen av å ha lyst til å kritisere den samme språkbruken jeg har kritisert i damebladene før. Mye av samme skiten, men svært forskjellig innpakning.
Du har kanskje sett det på en moteblogg nær deg – innleggene der leserne kan stille bloggeren så mange spørsmål de vil og så må bloggeren svare på dem i et eget innlegg. Jeg er en sånn en som stiller kjipe, teite spørsmål i hos bloggere jeg ikke kjenner så godt, som: «Hva er, etter ditt syn, forskjellene og likhetene mellom Nietzsche og Ayn Rand?» Hey! De sa jeg kunne spørre om hva jeg ville, ikke sant?
Nå er ikke jeg så flink til å svare i kommentarfeltet mitt lenger. Det har jeg ikke vært siden jeg ble syk på ordentlig og skrev flere innlegg og fikk flere kommentarer enn jeg greide å holde styr på. Dermed tenkte jeg at kanskje en spørretime ville ha en form for funksjon.
Så – etter å ha blitt forsikret av alle fra Mirakel til Mariell at spørretime er noe alle kan ha, ikke bare motebloggere.
Dere har skjønt leken? Du stiller spørsmål – jeg svarer i et (eller flere) innlegg. Du kan spørre så teit og trivielt du vil. Du kan spørre så komplisert og knotete du vil.
MEN: Det er ikke noe gøy hvis ingen stiller spørsmål. Da føler jeg meg som en ensom emo-fisk. Så ikke vær sjenert: Hopp i kommentarfeltet og spør om noe teit ^_^
Jeg ble tagget av Jannekake, og fikk beskjed om å finne det sjette bilde i bildemappe nr. 6 på pc’en min. Dette viste seg å være en slem superheltutgave av meg selv som lillesøs har laget:
Konseptet er at jeg har som superhelttriks å blåse såpebobledyr på fienden. Ulempen er at de sprekker med en gang man kommer nær dem, så jeg er veldig lite slagkraftig. Så lite slagkraftig at Supermann blir flau.
Heldigvis finnes det andre Virrvarr-tolkninger der ute, også. Fata har laget en mye barskere Virrvarr-superhelt til meg. Som minner meg på at jeg må publisere de premiene for tegneseriekonkurransen snart…
Jeg tægger de som har lyst. Det er som regel best.
Jeg har en stor teboks på pulten min. Den heter «Idé-boksen» og begynte som et forsøk på å slutte å skrive alt jeg skulle gjøre noensinne på en eneste sammenhengende liste. Når du har perioder i livet ditt der den kreative, dryppende kranen forsvandler seg til en høytrykkspyler, er det greit å ha et badekar å samle alle innfallene i. Det blir så mye søl om du skal ha alt på flaske.
Jeg dumpet «prosjekter jeg skal gjennomføre snart, om en stund og en eller annen gang»-listen til fordel for en boks der jeg puttet alle idéer og innfall på små lapper. Også en grei målestokk for å kunne skille normale og hypomane perioder. «Mandag – en lapp. Tirsdag- ingen lapper. Onsdag – to lapper. Torsdag – syv lapper. Fredag – søtti lapper. Lørdag – hundre og tyve lapper.» Du tar poenget.
Noe av poenget er å få ut alle idéene på en gang og kunne gjennomføre dem en gang jeg ikke er så gira og blir distrahert av de åtti andre innfallene som kommer farende. Idéboksen ble også brukt i diagnostiseringsprosessen på sykehuset. Greia er at det er ulike grader av bipolaritet, og er du over et visst nivå, er de maniske idéene dine passelig verdensfjerne og du kjenner dem ikke igjen når du leser dem i normaltilstand.
Og nei – det var ingen «Ta kunsternavnet Barmfagre Birgitta og reise Europa rundt med mitt Bollebake & Burlesk-show»- idéer. Ingen «Jeg har fått et kall fra oven og må forkynne det – alt kjøtt er urent, unntatt Shetlandsponny»-idéer. Det var altfor mange idéer, men storparten av dem vippet et sted mellom «greit» til «great». Samtlige var gjennomførbare, bare ikke på en gang.
Uansett – noen dager driver jeg og går gjennom boksen og finner glemte planer. Jeg tenkte jeg skulle dele et par med dere:
Nettside med oversikt over hensynsfulle gynekologer:
Mange som har blitt utsatt for overgrep, meg selv inkludert, synes ikke det er noe stas å gå til gynekologen. Og likevel er det en sånn ting man må i tide og utide, og da er det greit å finne en hensynsfull en du føler du kan stole på.
Ikke alle er som meg, som borer neglene i håndbaken på Fremmed Mann på Volvat og brøler: «JEG HAR OPPLEVD KJIPE TING! VÆR FORSIKTIG!» idet de har satt seg til å skreve i stolen. Og selv jeg, som er en som sier tydelig i fra, vil gjerne ha en som er forståelsesfull etter at jeg har brølt til dem. På idélappen står det:
«Lage nettside der folk kan tipse om bra gynekologer for damer som har opplevd overgrep, helst med kart og adresser. Ulempe: Mulig det ikke er lovlig å lage oversikt over helsepersonell på den måten? Spørre en jurist.»
Kunst til folket – Oslo:
Dette er en ganske ny lapp, inspirert av Kunst til folket – Bergen. To illustratørvenninner av meg laget mengder av små bilder de solgte på en kaffebar i Bergen for et sted mellom 50 og 150 kr. stykket. Lappen lyder følgende:
«Lage Kunst til folket- Oslo. Jeg trenger: 1. En eller flere som vil bidra med bilder. 2. En café vi kan ha det. 3. Å tegne masse små bilder selv. NB: Bør avholdes i desember, så alle skal kjøpe julegaver.»
Nerde-muffins-fest:
Jeg kom over Snack or die-bloggen på en av Iversen sin Monday, Bloody Monday-lenkesamlinger. Siden har jeg snoket rundt og funnet lekre nerdekakeoppskrifter over hele internetten. Likevel er nerdemuffins best. Portal-muffins. Moogle-muffins. Mario-muffins. Half-life-muffins. Hello Kitty-muffins.
Her er lappen:
«Få med noen og bake lass på lass med nerdete Snack or Die-muffins, spesielt de med Final Fantasy og Nintendo-tema. Invitere venner som vil sette pris på herligheten og drikke masse te til.»
Lage mine egne Once upon a Time-kort:
Har du spilt Once Upon a Time noen gang? Det er et kortspill der alle spillerne får utdelt en rekke eventyrkort, samt en slutt. En begynner å være forteller, og legger på kort ettersom de forteller om figurer, hendelser eller elementer de har på hånden. «Så kom prinsen inn», sier fortelleren og legger på prinsen.
Problemet er at hvis fortelleren forteller om noe som de andre sitter med på hånden, kan de legge det på. Hvis du forteller at prinsessen kysset en frosk, kan den som sitter med frosken på hånden, legge kortet på og bli forteller selv. Det er om å gjøre å avslutte historien, slik at du får brukt alle kortene og ditt eget «Happy Ever After»- kort.
Vi spilte dette mye på ungdomskolen, og begynte etterhvert å spille spillet med en masse forskjellige typer kort. Jeg har spilt Once Upon a Time med alt fra Magic The Gathering og Tarotstokker til en kortstokk full av nakne damer…
Dette står på lappen:
«Lage mine egne Once Upon a Time-kort med ulike temaer, med figurer som Sokrates, Napoleon og Kaptein Picard og hendelser som månelanding, magedans og millitærkupp. Laminere eller trykke?»
Du plutselig må vaske alle kjøkkenskapene på innsiden og utsiden.
Du plutselig må vaske alle snirklene på kjøkkenskapene så grundig at kluten rett og slett ikke gjør god nok jobb.
Du plutselig befinner deg sittende på huk oppe på kjøkkenbenken med Jif-flasken trygt plassert mellom puppene slik at du enkelt kan sprute vaskemiddel på de pyttesmå fettflekkene du skrubber løs på med tannbørsten din.
Du først skjønner hva som har skjedd når du står på badet og har tenkt å pusse tennene.
Hurra for meg. Jeg har et veeeldig rent kjøkken og ikke fullt så rene tenner i kveld.
Egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde flere uvenner jeg ga julegaver. Eller ikke hadde pinlighetsgen nok til å la være å gi slektninger skikkelig ufine ting fordi jeg ville dødd når de skulle pakke dem opp på julaften. Og likevel. Her er presangene du skal være glad for at du ikke fikk til jul. Du var i faresonen.
Å farvelegge fitter er en fin hobby for anstendige damer og herremenn der ute.
Forsiden er riktignok litt konservativ, men det ser ut som om folk der ute farvelegger i riktig glade, festlige farver.
Bæsjesåpe:
Ja, jeg er gift med en mann som synes at bæsj er et av de morsomste ordene i det norske språk. Jeg har en del venner som også synes bæsj er toppen av humorskalaen. Det eneste som slår det er bajs. Og hva er bedre å gi bort enn bæsjeformet, roseduftende såpe? Jeg sverger. Etsy har alt.
Jeg er ikke egentlig noen stor tilhenger av å gi folk sexleketøy i gave. Det er ganske stor sjanse for at du ikke vet hva de liker. Samtidig har firmaet Divine Interventions sexleketøyet for enhver annledning. For hva annet mangler du egentlig i livet ditt enn jesusbarnet til å putte i rumpa? Hvis du skulle ha behov for å gjøre unevnelige ting med Jomfru Maria eller Buddah, har de leketøy for det formålet også. Du blir ikke mer utstudert blasfemisk enn dette ^_^ De leker ikke sexleketøysprodusent, heller. Alt utstyret er i ren silikon og av høy kvalitet, så den ultimate prank-presangen er faktisk beregnet på bruk. Som de skriver på firmanettsiden:
When you woke up this morning
you know that something was missing
in your life.
It wasn’t the new car, the new job,
the boyfriend or the girlfriend.
But now you know: it’s the Baby Jesus
Butt Plug.
Slap him on the dashboard.
Use him as the ultimate pacifier
or make Baby Jesus the centerpiece
of your magnificent Dildo Creche.
BLOGGtips annonserte at han hadde en kåring av årets beste blogg på gang i november. Jeg skrev en liten passiar om hvordan alle stemte på radiohodet i kommentarfeltet hans, og dermed ikke tok konkurransen spesielt seriøst.
Mm. Så mye for å være schvær i kjeften. Gjett hvem som vant? Virrvarr herself. Jeg ble litt overrasket over seieren, men kommentarfeltet viste mange hyggelige, varme stemmer til meg. Så: Tusen takk til dere. Det var fint å lese ^_^
Problemet mitt er premien i bloggkonkurransen. Den gjorde meg til den stolte vinner av…gullklumpen 2008? Ikonet forestiller en haug med gull og en hakke. Bare sånn for å si at en store populær blogg == gold digger. Jeg vet ikke om jeg skal tolke det som ironisk eller ektefølt, og jeg liker ikke leksa som går på at «de beste blogger for pengenes skyld». Her blogges det kjempemasse, kjempegratis.
Nå er det sånn at jeg har puttet både Q-seieren og Tordenblogg-seieren i sidebaren min. Jeg er litt mer usikker på Gullklumpen. På en måte er det moro å vinne konkurranser hos en blogger som ikke lar meg kommentere hos ham, og det føles rettferdig mot dem som har stemt på meg å vise frem premien jeg har fått. På den andre siden må jeg faktisk ha gullgraverikonet permanent i sidebaren min, og jeg vet ikke om gold digger-looken matcher Ad-free-blogg-ikonet mitt. Hva synes dere, folkens?
Jeg kom forsent til årets nyttårsselskap. Da fant Mr. Jackson og jeg til vår ergrelse ut at festens to eneste kvinnelige deltagere tilberedte koldtbordet for samtlige, resterende mannlige gjester. Etter at vi hadde satt til livs kald skinke, salat og røkelaks kom det frem at den ene kokka var forferdelig forkjølet. «Men jeg kaster jo ikke opp mer, så jeg kunne dra!»
Fjorårets kjipeste influensa og omgangsyke har to dagers inkubasjonstid, i følge Internetten. I dag morges kom den. Det eneste som gleder meg litt mens jeg gjør unevnelige ting på do, er at hun sannsynligvis smittet alle de andre som burde hjulpet til med maten, også. Sexism strikes back.
Det beste med julen er at du får mange bøker. Det nest beste med julen er at alle du kjenner også får mange bøker, slik at romjulen kan forvandles til et høytlesningsparadis. En av bøkene som kom inn i huset på julaften var Utrydningstruede ord av Astrid Skår. «Woho!» tenkte jeg. «Nå får jeg lære masse nye ord! Jeg som har vært i så godt humør siden George Apenes kalte Martin Engeset bornert! Jeg har kunnet fornærme folk på nye, spennende måter siden!»
Istedenfor viser det seg at ord jeg bruker hver dag er sjeldne, verneverdige og på vei ut av dagligtalen. Ingen sier at prosjekter går ad undas lenger. Og jeg skjønner at du må ha lest Stompa for å ha «Du store alpakka!» som et av utropsordene dine. Men det er da mange som har en altan? Eller er du slepphendt og kaller den veranda selv om den ikke er det?
I følge boken er også bølle på vei ut av språket. De mener at burugle og burlesk også dør ut, men jeg tipper Frode Øverlie og Caroline Andersens samlede innsats får ordene tilbake i Det Norske Språk (må sies med en viss ironisk snert). En del bloggere har også utrydningstruede ord i bloggnavnet sitt. Både Rabbagast, Omkalfatret, Pike mot samtiden, Floken i nettet og En lang dags ferd mot fnatt tar vare på hvert sitt sjeldne ord i titlene sine.
Noe av det som slår meg når jeg leser boken, er at alle uttrykkene mine er ganske gammelmodige. Jeg skriver om den hersens regjeringen, mener at hva du har på deg er hipp som happ, snur på flisa og fnyser av folk som kaller jenter for lette på tråden. Og hvordan skulle jeg få fornærmet folk skikkelig uten å bruke ord som lømmel, tølper, sjofel, traurig og tafatt? Greit, så har jeg ikke kalt noen en stratenrøver på år og dag, men det skal jeg pinadø finne en anledning til å gjøre.
En del av favorittordene mine er også på vei ut av spåket, sier boken. Jeg synes alle skal vise litt språklig ansvar og begynne å bli bedrøvet, ikke bare triste, å vemmes over alt det fæle som skjer rundt dem, ikke bare bli kvalme, og finne plass til ord som morbid, luguber, kokett, sjarlatan og harselas i tekstene sine først som sist.
Det er forsmedelig at så mange fine ord er på vei ut av språket. Gjør din skribentplikt, og adopter et utrydningstruet ord idag! Ellers blir jeg såra og vonbråten.
Det er flere timer siden han pakket opp dampmaskinen, spisebordet er dekket av skruer, olje og dubbeditter og jeg har ennå ikke greid å føre en sammenhengende samtale med ham i mer enn et par minutter.
Nøyaktig hvor vellykket gaven var kan bare måles i misunnelsen i lillebrors blikk da han pakket opp herligheten. Dampmaskinen er nerdens beste venn. Eller noe i den stilen. Ja, vi har hatt en fin julefeiring. Jeg kommer ikke til å sove på en måned, siden vidunderet både fløyter og spyr røyk ut av pipa. Sleep tight, Internett.
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Loading ...
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
