Onsdag 28. januar 2009

Innsyn i en idémyldring:

Jeg har en stor teboks på pulten min. Den heter «Idé-boksen» og begynte som et forsøk på å slutte å skrive alt jeg skulle gjøre noensinne på en eneste sammenhengende liste. Når du har perioder i livet ditt der den kreative, dryppende kranen forsvandler seg til en høytrykkspyler, er det greit å ha et badekar å samle alle innfallene i. Det blir så mye søl om du skal ha alt på flaske.

Jeg dumpet «prosjekter jeg skal gjennomføre snart, om en stund og en eller annen gang»-listen til fordel for en boks der jeg puttet alle idéer og innfall på små lapper. Også en grei målestokk for å kunne skille normale og hypomane perioder. «Mandag – en lapp. Tirsdag- ingen lapper. Onsdag – to lapper. Torsdag – syv lapper. Fredag – søtti lapper. Lørdag – hundre og tyve lapper.» Du tar poenget.

Noe av poenget er å få ut alle idéene på en gang og kunne gjennomføre dem en gang jeg ikke er så gira og blir distrahert av de åtti andre innfallene som kommer farende. Idéboksen ble også brukt i diagnostiseringsprosessen på sykehuset. Greia er at det er ulike grader av bipolaritet, og er du over et visst nivå, er de maniske idéene dine passelig verdensfjerne og du kjenner dem ikke igjen når du leser dem i normaltilstand.

Og nei – det var ingen «Ta kunsternavnet Barmfagre Birgitta og reise Europa rundt med mitt Bollebake & Burlesk-show»- idéer. Ingen «Jeg har fått et kall fra oven og må forkynne det – alt kjøtt er urent, unntatt Shetlandsponny»-idéer. Det var altfor mange idéer, men storparten av dem vippet et sted mellom «greit» til «great». Samtlige var gjennomførbare, bare ikke på en gang.

Uansett – noen dager driver jeg og går gjennom boksen og finner glemte planer. Jeg tenkte jeg skulle dele et par med dere:

Nettside med oversikt over hensynsfulle gynekologer:

Mange som har blitt utsatt for overgrep, meg selv inkludert, synes ikke det er noe stas å gå til gynekologen. Og likevel er det en sånn ting man må i tide og utide, og da er det greit å finne en hensynsfull en du føler du kan stole på.

Ikke alle er som meg, som borer neglene i håndbaken på Fremmed Mann på Volvat og brøler: «JEG HAR OPPLEVD KJIPE TING! VÆR FORSIKTIG!» idet de har satt seg til å skreve i stolen. Og selv jeg, som er en som sier tydelig i fra, vil gjerne ha en som er forståelsesfull etter at jeg har brølt til dem. På idélappen står det:

«Lage nettside der folk kan tipse om bra gynekologer for damer som har opplevd overgrep, helst med kart og adresser. Ulempe: Mulig det ikke er lovlig å lage oversikt over helsepersonell på den måten? Spørre en jurist.»

Kunst til folket – Oslo:

Dette er en ganske ny lapp, inspirert av Kunst til folket – Bergen. To illustratørvenninner av meg laget mengder av små bilder de solgte på en kaffebar i Bergen for et sted mellom 50 og 150 kr. stykket. Lappen lyder følgende:

«Lage Kunst til folket- Oslo. Jeg trenger: 1. En eller flere som vil bidra med bilder. 2. En café vi kan ha det. 3. Å tegne masse små bilder selv. NB: Bør avholdes i desember, så alle skal kjøpe julegaver.»

Nerde-muffins-fest:

Jeg kom over Snack or die-bloggen på en av Iversen sin Monday, Bloody Monday-lenkesamlinger. Siden har jeg snoket rundt og funnet lekre nerdekakeoppskrifter over hele internetten. Likevel er nerdemuffins best. Portal-muffins. Moogle-muffins. Mario-muffins. Half-life-muffins. Hello Kitty-muffins.
Her er lappen:

«Få med noen og bake lass på lass med nerdete Snack or Die-muffins, spesielt de med Final Fantasy og Nintendo-tema. Invitere venner som vil sette pris på herligheten og drikke masse te til.»

Lage mine egne Once upon a Time-kort:

Har du spilt Once Upon a Time noen gang? Det er et kortspill der alle spillerne får utdelt en rekke eventyrkort, samt en slutt. En begynner å være forteller, og legger på kort ettersom de forteller om figurer, hendelser eller elementer de har på hånden. «Så kom prinsen inn», sier fortelleren og legger på prinsen.

Problemet er at hvis fortelleren forteller om noe som de andre sitter med på hånden, kan de legge det på. Hvis du forteller at prinsessen kysset en frosk, kan den som sitter med frosken på hånden, legge kortet på og bli forteller selv. Det er om å gjøre å avslutte historien, slik at du får brukt alle kortene og ditt eget «Happy Ever After»- kort.

Vi spilte dette mye på ungdomskolen, og begynte etterhvert å spille spillet med en masse forskjellige typer kort. Jeg har spilt Once Upon a Time med alt fra Magic The Gathering og Tarotstokker til en kortstokk full av nakne damer…

Dette står på lappen:

«Lage mine egne Once Upon a Time-kort med ulike temaer, med figurer som Sokrates, Napoleon og Kaptein Picard og hendelser som månelanding, magedans og millitærkupp. Laminere eller trykke?»

For å dele litt av idémyldringen min med dere.

Fredag 9. januar 2009

Du vet du er manisk når…

1. Du plutselig mååå vaske.
2. Du plutselig må vaske alle kjøkkenskapene på innsiden og utsiden.
3. Du plutselig må vaske alle snirklene på kjøkkenskapene så grundig at kluten rett og slett ikke gjør god nok jobb.
4. Du plutselig befinner deg sittende på huk oppe på kjøkkenbenken med Jif-flasken trygt plassert mellom puppene slik at du enkelt kan sprute vaskemiddel på de pyttesmå fettflekkene du skrubber løs på med tannbørsten din.
5. Du først skjønner hva som har skjedd når du står på badet og har tenkt å pusse tennene.

Hurra for meg. Jeg har et veeeldig rent kjøkken og ikke fullt så rene tenner i kveld.

Søndag 4. januar 2009

Gavene jeg ikke ga folk til jul (NSFW)

Egentlig skulle jeg ønske at jeg hadde flere uvenner jeg ga julegaver. Eller ikke hadde pinlighetsgen nok til å la være å gi slektninger skikkelig ufine ting fordi jeg ville dødd når de skulle pakke dem opp på julaften. Og likevel. Her er presangene du skal være glad for at du ikke fikk til jul. Du var i faresonen.

The Cunt Coloring Book.

Å farvelegge fitter er en fin hobby for anstendige damer og herremenn der ute.
Forsiden er riktignok litt konservativ, men det ser ut som om folk der ute farvelegger i riktig glade, festlige farver.

Bæsjesåpe:

Ja, jeg er gift med en mann som synes at bæsj er et av de morsomste ordene i det norske språk. Jeg har en del venner som også synes bæsj er toppen av humorskalaen. Det eneste som slår det er bajs. Og hva er bedre å gi bort enn bæsjeformet, roseduftende såpe? Jeg sverger. Etsy har alt.

Baby Jesus Butt Plug:

Jeg er ikke egentlig noen stor tilhenger av å gi folk sexleketøy i gave. Det er ganske stor sjanse for at du ikke vet hva de liker. Samtidig har firmaet Divine Interventions sexleketøyet for enhver annledning. For hva annet mangler du egentlig i livet ditt enn jesusbarnet til å putte i rumpa? Hvis du skulle ha behov for å gjøre unevnelige ting med Jomfru Maria eller Buddah, har de leketøy for det formålet også. Du blir ikke mer utstudert blasfemisk enn dette ^_^ De leker ikke sexleketøysprodusent, heller. Alt utstyret er i ren silikon og av høy kvalitet, så den ultimate prank-presangen er faktisk beregnet på bruk. Som de skriver på firmanettsiden:

When you woke up this morning
you know that something was missing
in your life.
It wasn’t the new car, the new job,
the boyfriend or the girlfriend.
But now you know: it’s the Baby Jesus
Butt Plug.
Slap him on the dashboard.
Use him as the ultimate pacifier
or make Baby Jesus the centerpiece
of your magnificent Dildo Creche.

What would Jesus do?

Også er den jo veldig søt?

Fredag 2. januar 2009

Virrvarr – en gullklump?

BLOGGtips annonserte at han hadde en kåring av årets beste blogg på gang i november. Jeg skrev en liten passiar om hvordan alle stemte på radiohodet i kommentarfeltet hans, og dermed ikke tok konkurransen spesielt seriøst.

Mm. Så mye for å være schvær i kjeften. Gjett hvem som vant? Virrvarr herself. Jeg ble litt overrasket over seieren, men kommentarfeltet viste mange hyggelige, varme stemmer til meg. Så: Tusen takk til dere. Det var fint å lese ^_^

Problemet mitt er premien i bloggkonkurransen. Den gjorde meg til den stolte vinner av…gullklumpen 2008? Ikonet forestiller en haug med gull og en hakke. Bare sånn for å si at en store populær blogg == gold digger. Jeg vet ikke om jeg skal tolke det som ironisk eller ektefølt, og jeg liker ikke leksa som går på at «de beste blogger for pengenes skyld». Her blogges det kjempemasse, kjempegratis.

Nå er det sånn at jeg har puttet både Q-seieren og Tordenblogg-seieren i sidebaren min. Jeg er litt mer usikker på Gullklumpen. På en måte er det moro å vinne konkurranser hos en blogger som ikke lar meg kommentere hos ham, og det føles rettferdig mot dem som har stemt på meg å vise frem premien jeg har fått. På den andre siden må jeg faktisk ha gullgraverikonet permanent i sidebaren min, og jeg vet ikke om gold digger-looken matcher Ad-free-blogg-ikonet mitt. Hva synes dere, folkens?

Vi avgjør det demokratisk:

Fredag 2. januar 2009

Sexism strikes back

Jeg kom forsent til årets nyttårsselskap. Da fant Mr. Jackson og jeg til vår ergrelse ut at festens to eneste kvinnelige deltagere tilberedte koldtbordet for samtlige, resterende mannlige gjester. Etter at vi hadde satt til livs kald skinke, salat og røkelaks kom det frem at den ene kokka var forferdelig forkjølet. «Men jeg kaster jo ikke opp mer, så jeg kunne dra!»

Fjorårets kjipeste influensa og omgangsyke har to dagers inkubasjonstid, i følge Internetten. I dag morges kom den. Det eneste som gleder meg litt mens jeg gjør unevnelige ting på do, er at hun sannsynligvis smittet alle de andre som burde hjulpet til med maten, også. Sexism strikes back.

Fredag 26. desember 2008

Vokabularet mitt er utrydningstruet

Det beste med julen er at du får mange bøker. Det nest beste med julen er at alle du kjenner også får mange bøker, slik at romjulen kan forvandles til et høytlesningsparadis. En av bøkene som kom inn i huset på julaften var Utrydningstruede ord av Astrid Skår. «Woho!» tenkte jeg. «Nå får jeg lære masse nye ord! Jeg som har vært i så godt humør siden George Apenes kalte Martin Engeset bornert! Jeg har kunnet fornærme folk på nye, spennende måter siden!»

Istedenfor viser det seg at ord jeg bruker hver dag er sjeldne, verneverdige og på vei ut av dagligtalen. Ingen sier at prosjekter går ad undas lenger. Og jeg skjønner at du må ha lest Stompa for å ha «Du store alpakka!» som et av utropsordene dine. Men det er da mange som har en altan? Eller er du slepphendt og kaller den veranda selv om den ikke er det?

I følge boken er også bølle på vei ut av språket. De mener at burugle og burlesk også dør ut, men jeg tipper Frode Øverlie og Caroline Andersens samlede innsats får ordene tilbake i Det Norske Språk (må sies med en viss ironisk snert). En del bloggere har også utrydningstruede ord i bloggnavnet sitt. Både Rabbagast, Omkalfatret, Pike mot samtiden, Floken i nettet og En lang dags ferd mot fnatt tar vare på hvert sitt sjeldne ord i titlene sine.

Noe av det som slår meg når jeg leser boken, er at alle uttrykkene mine er ganske gammelmodige. Jeg skriver om den hersens regjeringen, mener at hva du har på deg er hipp som happ, snur på flisa og fnyser av folk som kaller jenter for lette på tråden. Og hvordan skulle jeg få fornærmet folk skikkelig uten å bruke ord som lømmel, tølper, sjofel, traurig og tafatt? Greit, så har jeg ikke kalt noen en stratenrøver på år og dag, men det skal jeg pinadø finne en anledning til å gjøre.

En del av favorittordene mine er også på vei ut av spåket, sier boken. Jeg synes alle skal vise litt språklig ansvar og begynne å bli bedrøvet, ikke bare triste, å vemmes over alt det fæle som skjer rundt dem, ikke bare bli kvalme, og finne plass til ord som morbid, luguber, kokett, sjarlatan og harselas i tekstene sine først som sist.

Det er forsmedelig at så mange fine ord er på vei ut av språket. Gjør din skribentplikt, og adopter et utrydningstruet ord idag! Ellers blir jeg såra og vonbråten.

Torsdag 25. desember 2008

Material boy

Virrvarr: Likte du gaven?

Mr. Jackson: ….mm

Virrvarr: Var den bra?

Mr. Jackson:….huh.

Virrvarr: Ble du glad?

Mr. Jackson: Har vi et skrujern?

Virrvarr: Jeg tar det som et «ja».

Det er flere timer siden han pakket opp dampmaskinen, spisebordet er dekket av skruer, olje og dubbeditter og jeg har ennå ikke greid å føre en sammenhengende samtale med ham i mer enn et par minutter.

Nøyaktig hvor vellykket gaven var kan bare måles i misunnelsen i lillebrors blikk da han pakket opp herligheten. Dampmaskinen er nerdens beste venn. Eller noe i den stilen. Ja, vi har hatt en fin julefeiring. Jeg kommer ikke til å sove på en måned, siden vidunderet både fløyter og spyr røyk ut av pipa. Sleep tight, Internett.

Onsdag 17. desember 2008

Pirater redder ikke verden

Dette er ikke et innlegg om fildeling og piratkopiering. Det er historien om den gangen jeg prøvde å hjelpe en gråtende dame og ikke fikk lov, fordi jeg tilfeldigvis var utkledd som sjørøver. Mr. Jackson fylte tyve år, og jeg hadde funnet ut at den beste måten å feire det på var en sjørøverfest. Du vet – en «Og etterpå skal vi ha sjørøverfest! Åheifalleriogfadderullandei!» – sjørøverfest.

Jeg har i min karriere som festarrangør laget flere sjørøverfester. Den første var Mr. Jacksons attenårsdag. Den innehold både skattejakt og salutt skutt med muskett i hagen. Problemet med å skyte med muskett og løskrutt i et rolig villastrøk er at noen av nabobarna er alene hjemme og ringer politiet.

Problemet med å være masse fulle tenåringer utkledd som Kaptein Sabeltann når politiet ringer på døra sier seg selv. Det hjelper ikke å forklare at «skuta heter Klara og var very well bekrutta», liksom.

Nei, sjørøverfest nr. 2 var mye mer sivilisert. Vi skulle feire i kollektivet til noen venner av oss, og jeg hadde hatt sjørøvervorspiel med lillesøster i leiligheten hennes i sentrum og hadde planlagt å rusle opp til festen på Majorstua i det fine kostymet mitt. Og ja. Det var et fint kostyme. Jeg hadde en diger duk på hodet, en utvasket linskjorte stappet ned i trange ridebukser og massevis av stygge lærbelter og skjerf rundt livet.

Jeg hadde på meg to cowboystøvler med påsydd kant, og lillesøs hadde malt på meg Jack Sparrow-trekk og klisset en stor kladd jukseblod i hårfestet mitt for anledningen. I beltet hadde jeg stukket en plastabel ala dyreparken i Kristiansand. Jeg hadde en stor trekiste full av bursdagpresanger og sjokoladegullmynter under armen.

Det hører med til historien at jeg nettopp hadde flyttet til Oslo. Jeg hadde forventet å være gjenstand for masse pussige blikk, at folk ville prøve å bli venner med meg, peke på meg og at små barn ville bli redd for meg på vei opp til festen i det fine kostymet. Jeg kom fra en liten by og regnet med reaksjonene til en liten by.

Jeg hadde ikke regnet med å skritte ut på Karl Johan og forsvinne i mengden med jukseblod, juksebart og juksesabel. Jeg hadde knapt nådd Nationalteateret før jeg hadde glemt at jeg var Kaptein Sparrow Sortebill. Jeg var bare meg som gikk ned Karl Johan.

Jeg fikk øye på henne rett før slottet. Hun satt på en benk og stortutet. Hun var en bitteliten, nesten sort dame med hijab og heldekkende kjole i augustsola. Hun gråt på en ristende, høylydt måte. Ved siden av henne satt verdens hviteste fyllik med sterk finnmarksdialekt og prøvde å trøste henne. For hver gang han nærmet seg henne, rygget hun en halvmeter lenger bort på benken. «Ai!» tenkte jeg. «Hjelp er underveis!»

«Hei!» sa jeg til den gråtende jenta. «Trenger du hjelp?»

Hun så opp på meg og frøs. Øynene hennes ble kulrunde og munnen en hvit strek.

«Hello!» sa jeg smilende. «Do you need some help?»

Hun ristet febrilsk på hodet.

«Parlevo fransjé? Abla espanjål? Dåbre djin? Feliz Navidad? Spresje dåytsj?»

Plutselig brøt den fulle mannen inn:

«Hold deg unna, din gærning!»

Huh? Og det sa uteliggeren til meg? Og plutselig husket jeg at jeg ikke var Virrvarr, men sjørøver. At jeg var damen med ridebukser og skokrembart, den minst normale tilstede i bildet. Slukøret småløp jeg videre mot Bogstadveien uten å se meg tilbake.

Til jenta på benken som hadde en skikkelig dårlig dag, 28. august, 2006: Unnskyld. Jeg skjønner at hva enn trist som hadde skjedd deg hjalp det ikke med en surrealistisk opplevelse med en språkforvirret sjørøver.

Jeg håper du slapp å fortelle psykologen din om episoden senere, for hun kommer garantert ikke til å tro deg. Jeg beklager å ha iscenesatt en «ja, du er er sprø»-situasjon for deg. Jeg skriver dette innlegget for å si at ja – sjørøverdamen fantes på ordentlig. Det var ikke deg. Det var meg.

Mandag 15. desember 2008

Hjernen min er grøt

Derfor publiserer jeg et bilde av verdens minste blekksprut.

Visste du at jeg elsker fisk? Ikke på tallerkenen, men i havet. Jeg har et postkort jeg sendte til Mr. Jackson første gang jeg var på ferie et annet sted som ham. Det står: «Kjære Daniel! Her er det masse fisk! Hurra!» Jeg hadde akkurat vært i atlanterhavsparken i Ålesund og kost en skate, og var ruset på saltvann og ting som svømmer. Alt som lever i vannet er mine venner.

Se, enda en søt fisk!

Seriøst. Jeg kommer sterkere tilbake.

Lørdag 13. desember 2008

Vil du bli tegneseriefigur?

Jeg liker blanke blogginnlegg. Jeg har tusen påbegynte tekster, og mange hundre ferdigskrevne i bloggen. Noen dager kjennes bloggen ut som et sydende selskap. Noen dager kjennes den ut som et dorskt dyr i solen. Noen dager er den en talerstol.

Noen ganger er den en sikkerhetsventil. Dette er på mange måter en liten kjærlighetserklæring til bloggen. Det er fint å kunne publisere noe hver dag, ikke bare fylle notatbok på notatbok med ord. Det er fint å få bestemme selv hva jeg vil skrive og skrive det. Å blogge er å reise, du har ikke noen definert avslutning. Poenget er det som skjer med deg underveis.

Akkurat nå kjennes det ut som om jeg har nådd en eller annen form for fjelltopp med bloggen. Jeg skulle bare skrive alene her i kroken. Det var ikke planlagt at så mange skulle komme på besøk. Jeg hadde ingen strategi for å få flest mulig lesere eller vokse en hel masse. Jeg skriver Roteloftet på samme måte som jeg gjorde da det bare var ti treff om dagen. Det jeg prøver å si, er at det er fint å være her.

Også tenkte jeg: Hm. Det har vært veldig gøy å lage tegneserier i det siste. En del folk har spurt om jeg kunne tegne dem i årets løp, og jeg har sagt «ja» uten å følge opp. Likevel – det har vært knall å tegne Mihoe som Pippi og Makeløs i trøbbel. Nå er det sånn at jeg har ikke kapasitet til å tegne alle bloggerne jeg leser.

Jeg har flere hundre folk jeg snubler innom i løpet av en uke, og psykologen min liker å si at «Ida bør se mer fjernsyn og spille mer playstation». Jeg har vurdert å ta betalt, men det føles som en litt uggen måte å sortere på. Dessuten kunne det jo hende at flere ville kjøpt enn jeg ville klart å tegne, og det ville vært dårlig butikk for alle parter.

Derfor tenkte jeg at vi kunne ha en liten konkurranse med tegneserier som premie.

Reglene blir som følger:

1. Du må ha en blogg. Beklager, ukjente og kjære kommentarfeltvenner, men hvis jeg skal lage en tegneseriefigur av noen, må jeg kunne lese bloggen deres ordentlig og lage meg et bilde av dem.
2. Du må skrive et innlegg på bloggen din om hvorfor du bør vinne (vær kreativ), som også beskriver deg som person (vær enda mer kreativ), samt litt om ditt forhold til tegneserier. Du må lenke til dette innlegget i innlegget du deltar med.
3. Du gir meg beskjed om at du deltar ved å pingback’e (sjekk at det synes) eller skrive en kommentar i denne tråden. «Jeg er med!» holder i massevis.
4. Du kan kjenne meg kjempegodt eller være helt ukjent for meg, alle deltar på lik linje her.
5. Jeg velger ut tre vinnere 1. januar. Hvem som vinner kommer i et innlegg på bloggen. Førsteplassen får en liten serie om seg selv, andre og tredjeplass får tegninger av seg selv som tegneseriefigurer. Bildene og seriene er Creative Commons, og dere kan publisere dem hvor dere vil.

Hvordan kommer jeg til å bedømme? Litt innlegget du deltar med, litt bloggen som helhet, litt om nicket ditt inspirerer meg og litt hvem av dere som får Mr. Jackson til å fnise. Kanskje litt loddtrekning.

Du kan delta nå og helt frem til 1. januar. Jess.

(Kjenner at jeg er litt ustø på disse bloggkonkurransegreiene. Spør hvis du lurer på noe.)