Onsdag 4. juni 2008

I speak emo-geek

En liten tekst for å forklare de søte, små nerdene i livet mitt hva som er i veien med meg om dagen. Hvis du ikke skjønner bæret: Så bra for deg. Hvis du skjønner bæret: if u c4n r34d th1s u r34lly n33d t0 g37 141d. Hvis du skjønner bæret og mener at jeg bruker feil ord feil sted: Kunsterisk frihet.

Jeg sliter med emosjonelle regresjoner. Jeg er trist uten grunn, desperat fordi jeg er trist og trist fordi jeg er desperat. Problemet er crappy software med dårlig funksjonalitet. Selvfølgelig – jeg vet hvem søppelprogrammererne er. At de har skrevet selvmotsigende, bloated kode som brekker på de rareste tidspunkt. Psykologen min og jeg lager bugrapporter.

Problemet er å implementere løsningene vi kommer frem til etterpå. Endringer i kjernefunksjonalitet tar tid. Dessuten bruker hjernekode lang tid på å kompilere, og har jeg fikset én bug, fører den fiksen til en ny.

Dermed har jeg først detektivarbeidet hvor jeg brekker på tilfeldige tidspunkt, så det møysommelige arbeidet der jeg spesifiserer nye løsninger. Make. Sudo make install. Egentlig burde jeg være fornøyd. Det er ikke alle mentale operativsystemer som har en synlig kommandolinje. Likevel kjører nok ikke hjernen min noe mer komplisert enn rotete slackware. Men den har ingen fucking manual jeg kan lese.

Blir feil type løsninger implementert setter jeg meg fast i dependency hell. “Hm, jeg kan ikke slette den feilen, fordi da brekker jeg der og der. Prøver jeg å endre det og det, kræsjer hele skiten.” Alle feilene og de redundante, gamle løsningene er avhengige av hverandre.

Jeg skulle ønske jeg kunne installere noe annet, men jeg vet at det egentlig er mye bra funksjonalitet jeg vil ta vare på, at det skjuler seg gode, orginale elementer inne i all spagettikoden. Jeg prøver å minne meg selv på dette de dagene jeg tenker at det ville vært best å slette alt sammen, de dagene jeg har lyst til å trykke på avknappen. rm Virrvarr.

Jeg skal komme tilbake i en ny og oppgradert versjon. Ting kommer til å gå bra. Det er bare det at mental bugtesting og fiksing tar en del tid. Bare vent og se ^_^

Torsdag 22. mai 2008

Gale damen innrømmer:

Det er skummelt å skulle skrive boken ferdig. Who knew? Da har jeg nemlig ikke mer jobb å dope meg på. Det er som å sitte med en diger godtepose du trodde aldri skulle gå tom og se at det er tre sammenklistrede drops igjen på bunnen. Jeg seigpiner meg selv, trekker skrivingen i langdrag, sparer på ting jeg har gledet meg til å skrive. Jeg tegner nakne damer laaangsomt. Jeg leser kildene mine to ganger. Jeg somler i innspurten. Jeg kunne vært ferdig til gjennomlesning for to dager siden. Det er litt trist at hodet mitt og jeg ikke er bedre venner enn at vi må ha et fellesprosjekt for å holde ut med hverandre.

Tirsdag 20. mai 2008

Izzy, Anastasia og meg

Første dag på universitetet spurte seminarlæreren vår: «Hva er din beste leseropplevelse?» Så skulle vi dele oss i grupper på to, prate om dette, for så fortelle hele klassen hva vi kom frem til. En salgs myk start på litteraturstudiene, tror jeg. Bli kjent og snakk om bøker.

Likevel- den beste leseropplevelsen? Jeg hadde jo lest bøker fra jeg var to år! Hvordan kunne jeg si hva som var best? Jeg kom frem til at jeg ikke kunne skille ut den beste leseropplevelsen, men jeg kunne fortelle om de sterkeste leseropplevelsene. Om bøkene som gjorde sterkest inntrykk på meg.

Jeg kunne sagt mange titler da jeg ble spurt. Jeg kunne fortalt om da jeg leste Peer Gynt for første gang, i en alder av ti, sammenkrøpet på mammas og pappas soverom og ikke greide å legge den fra meg før jeg kom til Trumpeterstråle og co, hvordan jeg fløy ut til søstrene mine for å lese versene høyt for dem, la dem smake den harde rytmen og den krasse humoren til Ibsen.

Jeg kunne fortalt om hvordan Edmond Dantés og jeg lå og planla hevnen på alle dem som mobbet meg på barneskolen da jeg leste Greven av Monte Christo i tredje klasse. Jeg kunne sagt Frankenstein eller Momo- Kampen om tiden.

Det halvåret Nietzche skrek til meg kontinuertlig gjennom Antikrist og Hinsides godt og ond var en leseropplevelse av en annen verden, jeg kunne brukt det som eksempel. Jeg kunne fortalt om hvordan jeg hypnotisert drakk te med Marcel Proust andre året på vgs. Hm, jeg drømmer meg bort.

Boken jeg endte opp på var Girl Goddess #9: Nine Stories av Francessca Lia Block, nærmere bestemt en novelle derfra som het Dragons on Manhattan.

Block skriver magisk realisme, og Girl Goddess #9 kan leses som en samlig moderne eventyr i skjæringspunktet mellom skitten sannhet og fantasyfortellinger. Det er blå, hemmelige venner i skapet selv om moren din var schizofren og folk dør av AIDS i verdner fulle av roser og rusmisbrukere.

Jeg leste boken første gang som elleveåring. Jeg lånte den ved en tilfeldighet på en av mine mange turer på Fredrikstad bibliotek og slukte den på en natt. Jeg gråt i flere timer etterpå. Her hadde jeg trodd at jeg var helt alene i verden, også fantes det eventyr som handlet om meg og livet mitt, om alle lengslene mine.

Jeg var hemmelig forelsket i en jente. Jeg var mobbeoffer på skolen. Jeg var en klønte, skoleflink outsider i arveklær og jeg hadde skamklippet håret mitt foran speilet i et forsøk på å være eksprimentell. Før Block fantes det bare bøker om flinke jenter som gjorde som de voksne sa og kjekke gutter som løste krimgåter og mysterier.

Nancy Drew var normal. Milly Molly Mandy var normal. Pippi og Ronja var like barnlig uvirkerlige som Ole Brumm og Lukas Lokmotivfører, og jentene i ungdomsbøkene av Unni Lindell og Vigdis Hjorth fikk meg bare til å føle meg enda mer utstøtt og rar. Det var vanlige jenter som kysset gutter i smug, som tygget tyggis og hadde merkekler, bekymret seg for kviser og den største intrigen i boken var gjerne et sugemerke som måtte skjules eller noe i den stilen.

Drager på Manhattan endret livet mitt den natten. Novellen handler om Tuck Budd som vokser opp på Manhattan med mødrene Izzy og Anastasia, og om hvordan hun blir overfalt av de andre elevene når hun begynner på ungdomskolen. «Two moms, no dad! Two moms, no dad!» skriker de og spytter henne i fjeset.

At night, after dinner; if Izzy isn’t in a show or waitressing at the bar, we all sit together on the chaise lounge or the angel tapestry cushions, and Anastasia makes dresses for Izzy or strings her rosary-bead jewelry and Izzy who is an actor reads out loud from our favorite books, The Wind in the Willows, The Animal Family, Alice in Wonderland, Siddhartha, The Prophet and Goodnight Moon.

No one else got picked up fromn school by a six-foot-tall woman in a beaded mini-dress holding hands with a short-haired woman with a pierced nose and leather pants.

Tuck skjønner at livet hennes er fryktelig feil, stjeler mødrenes sparepenger og reiser ut i verden på leting etter faren sin. Etter møysommelig detektivarbeid finner hun besteforeldrene sine utenfor L.A. og får se bilder av faren sin som ung. Da skjønner hun at Izzy ikke bare er moren, men også faren hennes. Det går ann å være født mann og være lesbisk kvinne inni seg likevel.

Novellen har lange, sanselige beskrivelser av Manhattan, San Fransico og L.A, av kunst, musikk og farverike klær. Ikke minst trekker den paralleller mellom fabeldyr og transseksualitet. Tuck forteller om hvordan hun tror på enhjørninger og drager, det finnes i skulpturform på Manhattan selv om naturen ikke skapte dem. Ting kan være vakre og ektefølte, selv om de ikke er slik naturen skapte dem.

Jeg klemte boken inntil meg og skjønte at det finnes tusen kjærlighetshistorier og måter å leve livet sitt på som ikke er A4, at du skal være den du vil være og ingen andre, at ingen andre enn deg selv har lov til å sette deg i bås. Jeg leste de andre novellene om La som blir mobbet på skolen, om Rave som er en ulykkelig groupie og om Ponny og Pixie som er søstre, for det har de bestemt selv.

Jeg slukte beskrivelser av jenter med kort hår og skateboard og om gutter med fjærboa, om kunst og om liv levet på en måte resten av samfunnet så ned på. Block skrev om lykkelige outsidere, hun skrev hippiehistorier med happy endings, en sterk motsats til Ingvar Ambjørnsenaktige-skildringer av livet på utsiden av normalen.

Selvsagt kan du være tempelgudinne selv om du er en gutt som bor i en kristenkonservativ, amerikansk forstad. Selvsagt kan du kalle tvillingene dine Ying og Yang. Selvsagt kan du velge din egen familie.

Det hører med til historien at det var én annen i seminargruppen på UiO som hadde lest boken før. Vi ble kjent på null komma nix og er bestevenner i dag. Alle andre sa enten «Halvbroren» eller «Naiv.Super». Alle de tredve andre, jeg tuller ikke.

Jeg kjøpte boken på Amazone og leste den på nytt i går. Den var enda bedre enn jeg husket den og er i forelsket bokrus. Kjøp den, les den og skriv gjerne om din sterkeste leseropplevelse i kommentarfeltet mitt.

Lørdag 17. mai 2008

Romantisk weekend

Idag, 17. mai, har Mr. Jackson og jeg vært sammen i fem år. I morgen, den 18. har vi vært gift i tre år. Jeg har romantikkblogget om oss før. Her ligger sangen jeg skrev til bryllupet vårt, her er et innlegg om hvordan jeg forelsket meg i mannen min under demonstrasjonene mot Irak-krigen og her er et par innlegg om hvor ufint sjarmerende han kan være. Ikke minst hvor nerdete romantisk han er.

Jeg har kjøpt jordbær, ryddet huset, skrevet intern kjærlighetspoesi på post-it-lapper og er klar for å blåse i barnetog, ballonger og brysomme feiringer av nasjonaldagen til fordel for mannen i mitt liv. To dager i strekk, siden vi har dobbeltjubileum hver mai. Her er et gammelt bilde til glede for nye lesere av Mr. Jackson og meg. Det er mai, vi er nettopp blitt sammen og vi er 16 begge to. Flagget har selvfølgelig riktig farve i forhold til høytiden. Stryk kristenkorset og andre Øverland-sitater osv.

Og da tenker jeg at alle vet hvorfor mannen og jeg er fraværende? (c;

Torsdag 3. april 2008

Brev fra asylet

Jeg skrev at neste gang jeg møtte en av de bestemte, kommanderende “Stora Rumpa”-damene håpet jeg at hun kom til å være treningsinstruktøren min.

Den gang ei. Jeg møtte henne som psykolog.

Etter at jeg hadde skissert problemene mine i grove trekk, satte hun øynene i meg:

“Og sånn går do rondt?! Do konna jo komma til å gjøra noa domt! Jai ikke tillate at do skada daj selv!”

Stotrende forsøkte jeg å si at ”Veel, det var jo ikke såå ille, og hun hadde jo ikke sett hele bildet eller hørt alt, og… ”

“Jai ikka trenga vita mer! Do ha det vondt, do må på sjukahos!”

Så da la de meg inn, da. Jeg tenkte at i motsetning til å glatte pent over hvor jeg tilbringer dagene og tusle rundt og være skamfull, hemmelig, mentalpasient var det bedre å skrive en liten hilsning fra livet på lukket avdeling.

[Red anm: Virrvarr har dessverre (heldigvis?) ikke internett på lukket avdeling - så selveste redaktøren (Mr. Jackson) fikk med seg et sirlig håndskrevet brev han skulle putte ut her. Det betyr labert med kommentarer fra Virrvarr de neste dagene.]

Fredag 28. mars 2008

Hvorfor alle bør kjenne en musikkviter!

Jeg har fått mye fint til fødselsdagen min for litt over en uke isden, men en på-etterskuddspresang var så bra at jeg må dele den med dere. For litt siden la jeg ut et vers jeg skrev om problemer jeg har med fine vestkantfruer. Da jeg kom hjem fra påskeferie fikk jeg følgende presang fra Andreas Tolfsen, min musikkviter-kommunist-kodeape-supernerdete venn som ser ut som Gymnaselærer Pedersen i filmen.

Han har satt melodi til Vestkant-mafian, Oslo Vestkants fruehær! Titta!

Alt virker så mye mer proft med noter til, ikke sant? Jeg har ikke sett tekst jeg har skrevet på et ark med noter siden Grevinnen og jeg skrev korverk på videregående, og selv da så ikke notene så pene ut! La oss se litt mer på hvor pent det er, hm?

Nå kommer jeg til den VIRKERLIG nerdete delen av posten: Tolfsen har nemlig skrevet disse notene på en ganske spesiell måte, nemlig med GNU Lilypond. Sier det deg nix og nada? Det er ikke veldig rart. For å ha fått med deg dette, må du nemlig være både musikkviter-nerd og fri programmvare-nerd, og jeg tror ikke det er så mange som er begge deler, foruten min venn.

La meg forklare det enkelt: Når du skriver noter digitalt til vanlig, gjøres det gjerne i et lukket (les: properitært) program som Sibelius. I tillegg til at programmet ikke er Free som Freedom, skriver det styggere noter enn det de gammeldagse, håndskrevne notene var. Videre kan man ikke putte Sibelius-noter i en wikipedia-artikkel eller i en CSS-fil og få pene noter som en del av html-en på nettsiden sin.

Lilypond løser dette med å lage et kodespråk man kan skrive noter i, og la være å ha et grafisk brukergrensesnitt for å skrive noter. Du kan sammenligne Sibelius med et slags Photoshop for noteskrivere, eller enda bedre: DreamWeaver. Mens noen programmer skriver koden for deg (og dermed skriver styggere, mer unøyaktig kode), lar Lilypond deg skrive notene dine slik du ville skrevet html når du laget en nettside.

Slik ser koden ut:

Og slik ser de pene notene ut:

Nå trenger jeg bare en venn med klaver, så skal vi forsøke å synge og spille sangen! So much fun!

Torsdag 20. mars 2008

Mr. Jackson om pressebildene mine:

Mr. Jackson: Men hva er det du har i fjeset?

Virrvarr: Det er sminke, dummen!

Mr. Jackson: Hvorfor kan de ikke bare male på sånt i photoshop etterpå?

Virrvarr: Nei, du sier noe…Jeg tror greia er at man skal føle seg pen og dermed se pen ut mens bildene blir tatt. Derfor så mye sparkel.

Mr. Jackson: Vel, du ser ut som et malerskrin.

Ja, jeg har tatt pressebilder. Med masse sminke, i studio, med lyskastere som strålte som tannlegelyker rett i fjeset, og en av favorittfotografene mine bak kamera. Og likevel ser storparten av bildene ut som om Anniken holder en avsagd hagle mot meg, ikke en kameralinse. Dette blir hakket mer absurd når min kjære medforfatter er et av de mest fotogene menneskene i hele verden, og hun blomstrer siden av mitt litt paniske, stressede vesen.

Jeg har mange pene bilder av meg selv. Jeg har vært i samme studio, med samme fotograf og det har gått strålende. Problemet er når det er en «SMIL!»-situasjon, som bare resulterer i at jeg vrenger leppene opp i en absurd grimase som i beste fall kan gå for et glis og håper at dette gudsjammerlig anstrengte øyeblikket snart er over. Jeg trenger noe å gjøre, noe å distrahere meg med. Jeg er farlig dårlig på kommandoen «SMIL!» som egentlig betyr: «Se pen ut! Nå!» Jeg er farlig dårlig på å stå rett opp og ned og ta meg godt ut.

Jeg er generelt dårlig på den damegreia. Altså- jeg sminker meg og synes det er gøy. Tross alt, jeg har rød og rosa og grønn i en boks og jeg kan smøre det i fjeset. At det kan gå for å være voksent og å anstendig å male seg på munnen har gitt meg mange gleder. Men posere? Puppen ut og magen inn og store øyne og passe på at ikke jeg står i en vinkel jeg får dobbelthake? Åneidu. Det kommer i samme kategori som høyhælte sko, korte skjørt og nette, pene håndvesker- det føles som om jeg har kledd meg ut.

Ja, jeg vet at noen jenter liker dette. Jeg vet at den pene piken som står siden av meg på bildet stråler og koser seg med alt dametilbehøret sitt, mens jeg kjenner meg fremmedgjort. Jeg angrer ofte som en hund på at jeg ikke slang meg på hiphop-stilen på 90-tallet. Da kunne jeg hatt på meg baggy jeans og hettegenser og latt som om det var stilen min, ikke at jeg er en lat slusk. Jeg liker kjoler og skjørt, også, jeg bare liker ikke å leke pynte-seg-leken, jeg-er-pen-leken og alle de andre du leker mens du fotograferes til anstendige settinger.

Likevel- med over 200 bilder var det mange fine, og jeg tror det kommer til å ta seg godt ut på trykk. Vi har skrevet kontrakt med forlaget, laget presseplan, planlagt cover til boken og kost oss verre. Det er mest bra om dagen, mest fin progresjon.

Og likevel- jeg skulle nesten ønske at all jålejobben kunne gjøres i Photoshop i etterkant. Mulig jeg er enig med Mr. Jackson der ^_^

Fredag 14. mars 2008

Knusende ærlighet, brutal overmakt

Det finnes en kvinne som forfølger meg. Hun dukker opp i de underligste tidspunkt og henvender seg til min masochistiske side; den forsiktige, underdanige siden som gjør at jeg ikke greier å si «nei».

Hvordan ser hun ut? Mørkhåret, lys brun hud, gebrokkent norsk. Jeg er usikker på om hun er fra syd-amerika eller øst-europa eller begge deler. Hun diskuterer ikke. Hun kommanderer.

Hun skal ta blodprøve av meg på legevakten. «Jeg svimer bestandig av!» sier jeg. «Kommer det til å gjøre vondt?» De fleste blonde, forsiktige sykepleierne pleier å smile og si at det bare er et «liite stikk».

Hun derimot. Langt ifra. «Klart det gjøre vondt, jai stikke jo holl i dai!» sier hun, og tar et godt grep om armen min. Og jeg skjønner at det er for sent å snu.

Hun jobber i butikken når jeg skal kjøpe jeans. «Hvordan tro do at do kommer til å se bra ot om do stappe den STORA RUMPA di neddi den lille buksa der? Vi finne buksa som passa din STORA RUMPA!» Jeg kjøper lydig buksen hun plukker ut til meg.

Idag var hun frisør. Jeg skulle bare spørre om hun hadde noe ledig, men hun så på meg og sa: «Jai ser do trenge klippa dai, do ser jo ikke ut!» Så tok hun meg i armen og plasserte meg i frisørstolen.

«Do har tjokka hår og bollekinn- jai vet hva vi skal klippa!» Hun tok håret mitt i et jerngrep og klippet som en gal. «Do må komme i morra og farva håret, skjempastygt!» Hun roter i nakken min og ser på etterveksten, de falmede, røde stripene.

«Jai jobba som frisør i 18 år, jai vita hva som do kle. Do sitta stilla, jai klippa dai!» sier hun oppmuntrende når jeg forsøker meg med et spakt forslag.

Hun lugger, hun er brutal, hun er uforsiktig, men det spiller ingen rolle. Jeg lar henne holde på, hun er sjefen.

Og det blir fint. Veldig fint. Det går fort, også.

«Jai må fiksa dina øyenbryn! Do se ut som buskdama! Jai bli gal av å se på dai!»

Før jeg får sagt noe som helst, er hun oppe i øyenbrynene mine med et barberblad og skjærer dem til. Jeg ser ut som et nytt menneske når jeg ser meg i speilet.

«Sånn! Do væra ferdig! Do komma til mai i morra, farva hår!»

Så jeg kommer nok til å gjøre som hun sier. Jeg gjør alltid som hun sier, enten hun er butikkdame, sykepleier eller frisør. Jeg håper ikke jeg møter henne som telefonselger, tigger eller noe i den stilen. Jeg kom til å bli nødt til å gi henne alle pengene mine uten å mukke.

Neste gang håper jeg at jeg treffer henne som instruktør på treningstudioet mitt, jeg kommer til å være fitness-queen når hun er ferdig med meg.

Onsdag 12. mars 2008

Hurra for meg som skyller mitt hår

Jeg drømte at søstrene mine vekket meg med bursdagssangen, og at de hadde kjøpt massevis av store pilatesballer i presang. Det hadde Mr.Jackson, også, og han ble sur av at søstrene hadde stjålet den geniale gaveidéen hans. Jeg hadde jo bare to pilatesballer fra før, og man kan alltid få flere.

Leiligheten var møkkete, fæl og så ikke ut (her er drømmen i samsvar med den objektive virkerligheten), men i drømmen ble jeg likevel nedrent av besøkende. Blant annet alle mine fem tanter fra sørlandet som alle sammen gjeeerne ville vaske det stygge huset mitt. Snart vasket alle gjestene, bortsett fra svigerfar, Mr. Jackson og alle de sure mennene på debattlisten til Rødt; de satt i sofaen og diskuterte hvorfor feminisme var en unødvendig prioritering. Nå skal det sies til svigerfar og Mr. Jackson sitt forsvar at de var veldig for sånn feminismegreier, de bare hadde ikke noe lyst til å vaske.

Noe av det siste jeg husker av drømmen er at en av tantene mine kikket inn på soverrommet og sa på klingende sørlandsk: «Idaaaa? Har du lyst til å få pusset sølvtøyet ditt før jul?»

Så våknet jeg. Over meg stod Mr. Jackson og lillesøsteren min, vi kan kalle henne Kamomilla. De snøvlesang bursdagssangen, og jeg syntes det hørtes ut som «Hurra for deg som skyller ditt hår, ja, deg vil vi gratulere».

Jeg fikk såpebobler, da. Jeg tror ikke jeg klarer å lure noen av vennenen mine til å vaske huset mitt på orderntlig, men jeg tror fremdeles det kan bli en utmerket bursdag (c;

Torsdag 6. mars 2008

Snarveier til lykke

Jeg har et ganske råttent humør om dagen. Det er forræderisk og er plutselig høyt oppe, plutselig nede i skoene. Heldigvis har jeg min egen måte å medisinere meg på, og tenkte jeg skulle dele en del av tipsene mine for å tvinge tungsinnet i kne. Jeg har skrevet om det før, men her er en oppdatert guide til litt øyeblikkelig glede:

• Å gå fort og lenge med mp3-spiller på full guffe, danse seg nedover langs Akerselven, småløpe på St. Hanshaugen eller spurte hvor du nå enn skulle befinne deg.
• Å blåse såpebobler.
• Å skrive fjas på dovegger.
• Å laste ned Fucking Åmål for å se scenen der Agnes og Elin tar hverandre i hendene og kommer ut av jentedoen på slutten av filmen.
• Å skjønne at den personen du hadde mest lyst til å snakke med i hele verden logget på msn akkurat samtidig med deg og at dere var like pratesyke.
• Å drikke te. Masse te.
• Å bruke noen minutter på å si «Awww» mens du blar deg gjennom xkcd sin kåring av verdens søteste bilde.
• Å drømme seg bort i noen av de mange bildene på denne siden. Mye fint, og mye deilig melankolsk.
• Å sette Verdens Vakreste Kjærlighetssang på repeat, aller helst musicalen den er fra, så man får med seg tegnefilmen til.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=-YO9FpWX57E]