Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Om meg og mitt’
Onsdag 31. desember 2008
La oss begynne i juni. Jeg står bredbent i en dusj som ikke egentlig er en dusj, men et åpent rom der kommer vann ut av et hull i taket. Det er ikke egentlig varmt vann, heller. Det er en galehusdusj. Du skal ikke kunne henge deg. Du skal ikke kunne skolde deg. Jeg dusjer i pisslunka vann.
Håret mitt er millimeterkort og jeg har nådd bunnen. Har du hilst på bunnen din noen gang? Bunnen min er ganske sakral. Den er en sølete sump av salmer, steinerskolesanger, middelaldermusikk og André Bjerke-dikt. Så. Det er juni. Jeg står bredbent og naken i en celle, uten hår på hodet. Jeg messer gamle vers gjennom sammenbitte tenner:
Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.
Jeg har ikke slåss mot noen drage, men likevel finner jeg trøst i setningen. Jeg klamrer meg til den, ikke som en bønn, men som ett mål. Djerv er den som dreper dragen. Ikke kom her, depresjon. Prøv meg. Jeg er djerv. Du dreper ikke meg, jeg dreper deg. Jeg holder meg fast i hver D.
La oss bevege oss til slutten av oktober. Jeg står nysminket, glattstriglet og dresset opp bak et sceneteppe mens en smilende dame fester en mygg i bukselinningen min. Grevinnen småtripper ved siden av meg. Vi har en lapp med replikkene våre på. Vi kan dem utenat, men sjekker dem hele tiden likevel. Rommet er varmt. Jeg har farris i et bling-bling vinglass.
Jeg lukker øynene og hører mantraet jeg tror kommer fra André Bjerkes lesebok masjere taktfast gjennom hodet mitt: Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Vi går på scenen, og jeg kjenner at jeg gløder det øyeblikket jeg er i rampelyset. Mikrofoner er bedre enn valium.
April. Jeg tror det er sol. Jeg har nesen klistret til skjermen, fingrene mine er flekkete av kulepennblekk og jeg har sittet sammenkrøket og skrevet i flere dager. Fem kapitler og en søknad til ulike forfatterstudier blir smelt ned på harddisken i løpet av ti dager. Dunk. Dunk. Tekst. Jeg går ut i finværet og utforsker en nyslått operabygning. Den er en blendene hvit strand uten sand, og jeg blir både solbrent og forfrossen på en gang.
Jeg blåser såpebobler, og to unger begynner å danse hemningsløst i bobleregnet. Når jeg går hjem, gir jeg dem boblerøret. De hviner av fryd, og fyker til moren sin med presangen. «Kan de virkelig få dem?» spør hun meg. Jeg nikker og gliser. «Hva heter det da?» «Takk! TUSEN TAKK!» De neier og knikser og hopper opp og ned. Jeg tror at av all glede jeg har greid å spre i år, er det ingenting som topper de to jentene som byttet på å blåse såpebobler og sprette hele tiden mens jeg gikk min vei.
November forsvinner i et jafs, og jeg lærer å si nei. Jeg holder min egenskrevne bok i hendene, og plutselig kan jeg si nei. Nei på en direkte måte, nei ved å ignorere henvendelser, nei ved å ikke bry meg, nei ved å heve hodet. Jeg sprinter og tar pause. Sprinter og tar pause. Alle intervjuene og foredragene kjennes ut som intervalltrening.
«Vi har solgt tusen bøker til nå, og det har ikke gått en måned en gang,» sier Mr. Jackson. Jeg blir kysset på kinnet av en tilfeldig dame som kjenner meg igjen fra avisen. Jeg får et stor, knallrødt lebestiftmerke midt på kjaken og synes det er ulidelig stilig. Jeg får eldre menn til å rødme og fjortiser til å fnise. Jeg får lesbedamer så knusedeilige at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg til å gni hoften sin i skrittet mitt før de fyker videre til baren. Før jeg rekker å si hei.
Mai er å panikkpakke. «Hun kommer til å dø. Vi reiser nå.» Med nå mener han «vi tar flybussen nå»-nå. Jeg er redd for å fly, men jeg biter tennene sammen. Vi arrangerer bakholdsangrep i regnet på den stakkars suicidale vennen vår, hun løper fra oss og jeg vrikker en ankel på den glatte brostenen. Enden på visa er at hun må holde meg i armen mens vi hinker til legevakten.
Himmelen er åpen og regnet øser ned. «Dere er det mest udugelige redningskorpset jeg har sett i hele mitt liv», hånler hun. Vi vandrer gatelangs og legger onde planer. Vi drikker kaffe, har matkrig og diskuterer hvordan vi skal få tvangsinnlagt hverandre. Noen måneder i etterkant får vi samme diagnosen alle fire. Bipolar, bipolar, bipolar og bipolar.
Desember er så deilig. Jeg får være helt i fred. Jeg er så stolt av meg selv at jeg går på skyer. Jeg sover i en stor varm seng. Jeg graver fingrene ned i kakedeig. Jeg drikker te og lager hjemmelagde julepresanger, samt lister over hvor bra alt har gått. Eksempel:
- Skrev Jenter som kommer.
- Bli spaltist hos Fritanke.
- Komme på forsiden av Dagbladet med lol plakat.
- Bloggen fikk to premier! Fine bloggen!
- Skrev kåseri til NRK, hei og hå!
- Kom inn på forfatterstudiet – flere hundre søknader og femten plasser!
- Jan Omdahl skrev to kronikker hvor jeg var med. Hvem skulle trodd dét?
- Ble enig med meg selv om at jeg er flink til å skrive og tegne.
- Tok meg selv på alvor istedenfor å ta meg sammen.
Jeg har varme, blide mennesker rundt meg og føler meg så lykkelig at jeg blir redd. Har ting virkelig vært så vanskelig? Er stormen over nå?
Januar er å bite tennene sammen. «Du må faktisk fikse, Ida. Du kan ikke ha det sånn.» Jeg ringer psykologen jeg ikke har villet snakke med på et halvt år og lager en ny avtale. En ærlig avtale. Januar er å kutte kontakt med mennesker som skriker til meg, en etter en.
Februar er fornedrelse. Jeg må gi opp studiene. Det er enten det eller bokskrivning. Jeg, som har sittet på første benk, med hånden i været. Jeg, som har meldt meg frivillig til hvert jævla foredrag. Jeg, som har lest meg gjennom nesten hele pensum allerede. Jeg ligger i sengen, stirrer i taket og skjønner at det hjelper ikke med to tonn motivasjon, viljestyrke, positiv innstilling og stahet hvis du faktisk ikke er frisk.
Juli er absurd. Jeg sitter i sengen og ser veggene skifte farve. De flimrer i neongult, mintgrønt og lyselilla. De pleier å være hvite. Jeg lurer på om jeg kan vrenge hodet hvis jeg bare begynner med å brekke underkjeven nedover. Klokken på veggen kommer med nyttige tips på frie vers.
Mars er å løpe i oppoverbakke til jeg møter veggen. Jeg får ikke feiret bursdagen min. Jeg inviterer folk og må avlyse. Jeg inviterer folk og må avlyse.
September er kontroll. Jeg pumper jern. Jeg spiser grønnsakene mine. Jeg er min egen ninja. Jeg redigerer teksten min. Jeg legger planer og følger dem. Død er dragen. Drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.
Det føles juksete å avslutte oppsummeringen i august, for jeg husker ingenting av den måneden , foruten at jeg lå og fløt i vannskorpen på en strand et sted. Jeg lå med armene rett ut, som en sjøstjerne og slukte solenergi. Jeg var hvit bolledeig i sjøgrønt vann og solskinn. I følge bloggarkivet fikk jeg diagnosen min i august. Den står der sammen men en rekke andre rotete innlegg.
Jeg vet ikke helt hva det var jeg ville si. Jeg tror jeg ville dele følelsen min som sier:
For et år det har vært.
Ja.
For et år det har vært. Og hei, 2009.
Lørdag 20. desember 2008
Jeg fikk min første julegave i går, men mistet den i søpla. Mitt superego i bestevenninneform hadde tatt til vettet og kjøpt en parfyme til meg basert på id (som enkelte alltid har ment var en kortform for Ida) i Freuds teorier om psyken. Parfymen luktet intenst opium, sjokolade og likør og hadde en sint, liten Sigmund som stirret på meg fra flasken. Min nye velduftende (?) bestevenn i kosmetikkverdenen, med andre ord.
Nå er det sånn at jeg desverre tilhører mennesketypen som spyler ned lommeboken sin i do, mister presanger i søppelposen og tilbringer kvelden med å rote i våte aviser og mugne bananskall for å finne dem igjen. Id og jeg var sammen i omtrent en time før herligheten forsvant. Jeg fikk mine perverse lyster tappet på flaske, men klarte å rote dem bort. Superegoet mitt stod og skogglo siden av meg mens jeg tømte den tredje søppelkassen på leting etter id’et mitt. Psykoanalysevitsene satt løst.
Jeg er personen som fører nidkjære todolister og har streng struktur på alt jeg skal gjøre, men som samtidig klarer å lime fingrene mine fast til bordet med superlim og reise på ferie uten et eneste par sko. For dem som kjenner meg RL er det helt logisk hvorfor dekknavnet er Virrvarr. Jeg liker å lage superstrenge regler for meg selv og bryte dem med stor fryd. Det er godt å være sitt livs største overraskelse.
Manifester er populære både på ytterste venstre og i den selvhøytidelige avantgarden på kultursiden. Tidligere var jeg veldig stor tilhenger av Nicole Blackmans visjon om å «write her manifestos on cocktail napkins», men siden jeg i en periode kom hjem med servietter, bordduker og penkjoler nedskriblet med uintressante, berusede utsagn som «levemann løvetann, het potet brennmanet», har jeg funnet ut at de beste manifestene skrives med på ordentlig papir uten andre rusmidler enn kaffe og inspirasjon innabords.
Å bli kåret til «Årets utfordrer» av dem jeg utfordrer er en snodig opplevelse. Det er en tredjedel smigrende, en tredjedel skremmende og en tredjedel lol. «Dere sier at jeg utfordrer medievirkeligheten. Dere har fremdeles definisjonsmakten på hva som er medievirkeligheten, og dere gjør meg til utfordreren ved å bruke den definisjonsmakten dere har. Jeg ler min rumpe av.»
Uansett – oppmerksomhet er oppmerksomhet, og siden jeg har begynt å få den bloggeksistensielle angsten på avstand, tenkte jeg at jeg skulle dele mine mål og planer med bloggen for neste år med dere:
Som årets utfordrer skal jeg:
- Lage tegneserier om andre ting enn blogging.
- Kverke gammel kjærleik – jeg har planer om vennligsinnet sparking av ytre venstre, steinertanter og folk som tar masse penger for tjenester de kaller «alternative».
- Utlevere meg selv til det pinlig intime – as usual.
- Plukke fra hverandre retorikk i media og offentlig debatt.
- Tegne mange søte små plageånder og koserovdyr.
- Skrive mer om feminisme og politikk generelt.
- Bruke spalteplass på bøker du burde lese.
- Skrive lengre artikler med analyse av verden, filosofi & all that jazz.
- Lage storm i et vannglass ved å bloggbashe noen.
- Ignorere alle bloggløftene og gjøre nøyaktig som jeg vil når jeg vil det. Regler er til for å brytes.
Ideelt sett skulle roteloftet være et heftig tungekyss mellom kaos og orden – ikke et forsøk på å finne noen balansegang. Et slags «poenget er å være politisk, men den røde tråden er rot» – evighetsprosjekt. Superegoet mitt liker å påpeke at det hjelper ikke å være pinlig presis til en avtale hvis du tok trikken i feil retning. Det fine med blogging er at du aldri behøver å komme i mål.
Skål. (Det rimer! Les det høyt! Det rimer!)
Onsdag 17. desember 2008
Virrvarr:
Du bloggen? Hvorfor holder vi på med dette her?
Bloggen:
Jeg trodde det var «jeg blogger, altså er jeg»-grunner i ditt tilfelle? Du står jo opp om natten og bare må skrive litt til?
Virrvarr:
Jammen! Jammen!
Bloggen:
Jammen hva da?
Virrvarr:
Jeg har en gnagende følelse av at vi er….du vet…populære!
Bloggen:
Hvilken del av statistikkverktøyet mitt er det du ikke skjønner? Hvilken del av å vinne Gullkua, Donnerwetterbloggen og rangeres som nr. 3 på Twingly-toppen er vanskelig å tolke?
Virrvarr:
Jammen jeg liker ikke ting som er populære!
Bloggen:
Du liker ting rett før de blir populære. Det er en forskjell. Du liker sær musikk rett før alle skjønner at det er kult. Du liker ikke musikk alle likte i fjor og ingen liker lenger. Ikke skryt på deg å være mindre hip enn du er.
Virrvarr:
BUUUHUUU!
Bloggen:
Sådda, sådda. Du er jo kommunist og sånn. Det har jo ikke vært in siden 1910 eller deromkring.
Virrvarr:
Jeg er fremdeles ung, lovende blogger som skriver om sex. Du er klar over at jeg får lyst til å lappe til meg selv på basis av den beskrivelsen?
Bloggen:
Rull inn. Du går i terapi fordi du ikke liker deg selv og ville dø. Din mening om hva du gjør tells ikke. Dette ble vi enige om for lenge siden.
Virrvarr:
Jeg skriver jo sånn som jeg alltid har gjort! Hvorfor skjedde dette?
Bloggen:
Du må slutte å si det der høyt. Alle fra Hjorthen til MillionEuroMan har mobbet deg for det. De vet jo ikke at du var sikker på at du hadde tusen millioner lesere da du i realiteten hadde to, og at du skrev som om publikumet ditt var så stort hele veien. Folk liker å tro at du er litt lur, skjønner du.
Virrvarr:
MillionEuroMan kalte meg problogger! *hulk*
Bloggen:
Hahaha. Hvis han definerer din måte å blogge på som profesjonelt, bør han revurdere metodene sine. Du begynte å blogge 13. november, 2006 – right?
Virrvarr:
*sniff* Jaaa?
Bloggen:
En måned etter bloggoppstart satt du på lukket avdeling og telte tærne dine. Du har skrevet Roteloftet i en periode du var intenst studerende, og så en periode du var intenst sykmeldt. Det eneste du har vært opptatt av i den perioden, har vært innhold, og selv den biten har du ikke planlagt. Du har bare trykket publish i vilden sky.
Virrvarr:
Men nå sier de at jeg er problogger fordi jeg er i media og fordi jeg tjener penger på deg!
Bloggen:
Lol. Virrvarr, da. NAV sier du ikke får ta betalt for ting utover noen få tusenlapper fordi legen og psykologen din er veldig enig med mamma stat om at «Virrvarr skal ikke jobbe». Om du er problogger, så er du probloggeren som ikke får lov til å tjene penger. Det er en selvmotsigende jobbeskrivelse.
Virrvarr:
Men media da? Moss Avis har ringt og ringt fordi jeg tilfeldigvis har bodd et år i Moss i tidenes morgen…Og 22 desember sender P3 en lang dokumentar om meg!
Bloggen:
P3, ja. Det var de som ga deg en mikrofon og bare lot deg prate i vei?
Virrvarr:
Ja. Sleipingene.
Bloggen:
Så pr-kåt som du er, går det sikkert kjempebra. Du lager ikke en egen nettside for å utlevere privatlivet ditt hvis du er intenst sjenert.
Virrvarr:
*ser ned*
Bloggen:
Aldri fornøyd, hm?
Virrvarr:
Tittelen på innlegget er feil. Det var du som tok en alvorsprat med meg.
Bloggen:
Det er fordi jeg er smartere enn deg.
Virrvarr:
Hva synes du jeg skal gjøre?
Bloggen:
Fortsette å skrive meg som før?
Virrvarr:
Hm. Det er jo ikke så vanskelig. Jeg har jo kanskje førti ferdige innlegg som venter på en regnværsdag.
Bloggen:
Hadde du kunnet tappe mani på flaske og selge det til høystbydende, hadde vi snakket butikk.
Virrvarr: Hysj. Jeg skriver.
Lørdag 13. desember 2008
For to år siden ble jeg vekket av et Luciatog bestående av sykepleiere og et avsindig surt trekkspill. «Svaaart seeenker natten seg» surklet inn i søvnen min og i et tiendedels sekund lurte jeg på om himmelen bestod av falske julesanger og tussmørke. Så våknet jeg helt og skjønte at jeg var lenket til sengen. Ikke med kjetting eller remmer, men tusen ledninger, sonder og et drypp. Planen var å dø, ikke å våkne opp som Robocop.
«Inn i vårt mørke hus, stiger med tente lys – Saaantaaaa Luuuuciiiiiaaa!» To mannlige sykepleiere med glitter på hodet og en kurv på armen kikket inn i rommet jeg lå i. «Her! Ta en bolle!» «Hvor er jeg?» spurte jeg, og merket at stemmen kom langt borte fra. Mannen lo og sa navnet på sykehuset.
Han puttet en liten lussekatt i den hånden som ikke var dekket av veneflon. Jeg mistet den på dyna idet han forsvant ut døra.
Alt fra sengetøyet til håret mitt stinket oppkast uansett. Armene mine bar preg av å ha blitt brukt som nålepute. De var fulle av blåmerker, plasterlapper, et og annet dypt bitemerke og tegn på at noen hadde prøvd å ta blodprøver av meg mens jeg var bevisstløs, uten å få det til. På min høyre side var det en surklende ledning med en pose i enden. På min venstre side var det en skjerm hvor jeg kunne se min egen hjerterytme som en grønn, hoppende linje. Rett foran meg hang en kalender med påskriften «Gud er god» og en rød ring rundt dagens dato: 13. desember.
Lucianatten var regnet som å være årets mørkeste natt, men jeg hadde overlevd den. Jeg hadde ikke lys i håret, men en mengde trykknapper med ledninger klistret på brystkassen. I etterkant forsøkte jeg å fortelle folk historien om Luciatoget som en humoristisk anekdote – «Jeg trodde jeg var kommet til Himmelen, men skjønte at det ikke kunne være paradis når de spilte sååå surt på trekkspill!», men selvmordsforsøk er ikke på listen over ting det er morsomt å spøke med. Selv ikke når det er dine egne.
Selv lå jeg nummen og så verden som en blanding av gritty sosialrealisme og absurd teater den morgenen. Sykehus er en helt egen verden, og akkuttavdelinger er en salig blanding av andektighet og intimitet. Det kom en hvitkledd, lysblond, svensk Lucia og sjekket pulsen min, målte blodtrykket mitt og holdt ledningene unna mens jeg vasket meg. Jeg har en serviett med notater fra den dagen. Den mest sammenhengende setningen lyder: «Det lukter oppkast å overleve.»
Depresjonsspøkelset murret om at det hadde vært bedre å ikke våkne. At det smertefulle var å ikke dø. I etterkant har jeg skjønt at det er helt greit å gjøre feil, men det er ikke greit å gi opp. Idéen om døden som noe vakkert har vi konstruert i kunsten (og da snakker jeg ikke om Madame Bovary) – å forsøke å dø var grisete nok. For å slå ihjel en poetisk myte med poesi:
“Fuck the poets of the past, my friends.
There are no beautiful suicides
just cold corpses with shit in their pants
and the end of the gifts.”
I senere tid synes jeg at historier om mislykkede selvmordsforsøk er vakre, nettopp fordi det er historier om overlevelse. Fordi du tok feil type piller eller svimte av da du blødde så mye. Fordi du ombestemte deg og ringte sykebil. Fordi det gikk bra og du kan fortelle om det. Det burde ikke være skambelagt med historier der det fæle ikke skjedde. Det er det nærmeste du kommer «så gikk det bra til slutt» utenfor eventyrformen.
Lørdag 6. desember 2008
Farfar spilte fiolin. Morfar spilte sag. Et av de sterkeste barndomsminnene jeg har, er at jeg kommer inn i gangen deres etter å ha lekt og hører en mystisk, smektende melodi fylle huset. En rose er utsprungen. Morfar sitter i stua med barn og barnebarn rundt seg. Solen står inn gjennom stuevinduet og han får glorie over den brune, tynnhårede issen.
Mellom hendene hans danser det et langt, buktende metallstykke og en fiolinbue. Jeg er fremdeles ikke i stand til å skjønne hvordan du lager musikk av harpiks, hestehår og skarpt metall. Hvordan fant han tonene? Hvor kom musikken fra? Jeg krøllet meg sammen siden av de andre tilhørerne og følte at jeg ikke bare var vitne til en konsert, men et mirakel.
Tiden jeg tilbragte hos mine besteforeldre på Sørlandet var først og fremst preget av følelsen av å være mange. En morfar, en mormor, seks tanter, seks onkler, atten fettere og kusiner, samt en og annen hund. Vi dro på fisketurer i samlet flokk. Vi lagde skattejakter, St.Hansbål og store fellesmåltider, vi sang flerstemt allsang så taket løftet seg.
Siden det var på Sørlandet, og siden det tross alt var min familie, ba vi sammen også. Midt i stuen til mormor og morfar stod et digert orgel dekket med salmebøker. Somrene var preget av noe lekent og sakralt på samme tid. Jeg folder mine hender små; o, du som metter liten fugl.
Store deler av oppveksten min var jeg overbevist om at morfar kunne trylle. Huset deres var fylt av malerier han og mormor hadde malt, fra en knurrende rev som var så livaktig at vi unngikk trappen den hang i om vi kunne, til kopier av Tidemand og Gude hvor ansiktene var byttet ut med slekt og venners kjente trekk. Han hadde bygget alle båtene vi rodde og kjørte i. Han hadde brodert bunadsskjortene våre. Han hadde skåret ut alle treskrinene og skrevet alle sangene vi sang sammen.
Likevel var det beste det at han smilte bestandig. Han hevet ikke stemmen når han ble streng, men alle tidde stille. Han var en varm tilstedeværelse i livet mitt til det siste. Nå er virkelighet skjøre saker, og det kjennes ofte ut som om sannhet ikke er én historie, men en prisme med mange brytningsflater. Du kan være både helten i en historie og skurken i en annen i løpet av livet, uten at det ene nuller ut det andre.
Alle googler seg selv. Jeg har en rekke søkeord jeg sjekker ved jevne mellomrom, som «Virrvarr», «Revolusjonært Roteloft», «Ida Jackson», «Ida Søland Jackson», «Ida Sofie Søland» og «Ida Sofie Tjøstland Søland». Da jeg søkte på Tjøstland for en måned siden, fikk jeg opp en bitteliten wikipediaartikkel om morfar som historisk person.
«Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den», stod det. Det stod en linje med opplysninger jeg kjente igjen – som fødselsdato, hjemby og hvor mange barn han hadde.
Samt en bitteliten setning til:
Han var siste redaktør av Germanske SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig.
En bitteliten setning full av familiehemmeligheter, skam og skrekk. Og jeg? Jeg ante ingenting om det før jeg leste det. Wikipedia – gjør skjeletter i skapet tilgjengelige for hele verden.
Jeg har tilbragt dagene med å lese historiebøker, rote i riksarkivet, sjekke kilder og henge på suspekte frontkjemperforum. Jeg har rullet opp informasjon om et levd liv jeg ikke klarer å pusle sammen med den morfaren jeg kjente.
Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her.
Biografien vår blir til i møte med andre mennesker. De gode minnene jeg har blir ikke mindre gode av å vite hvor opphavet mitt stod politisk under krigen, men alle maleriene med Hamsun-motiver morfar hadde hjemme får en kraftig bismak.
Det er godt å vite at et menneske kan være opphav til flere fortellinger enn den om å være tilhenger av det 20. århundres superskurk, og det er godt å ikke tro på arvesynd. Selv om jeg intellektuelt synes det er interessant å vite hvor på østfronten han befant seg, vil han følelsesmessig være en varm tilstedeværelse som sang og spilte sag. Fordi det vonde du gjør, ikke visker ut det gode du gjør, og omvendt.
Onsdag 26. november 2008
Emelie tagget meg. Ikke med maling og grafittispray, men med ord.
Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg
(U)interessante ting om Virrvarr:
- Jeg er damen som skrur opp farten på tredemøllen så mye at jeg blir slynget av når jeg prøver å bytte sang på mp3-spilleren og kræsjer med full tyngde inn i tre vektløfter-damer og en «trim din tricep»-maskin. Dunk. Kræsj.
- Første gang jeg ble innlagt på sykehus hadde jeg så stygt undertøy på at selv nattevakten kommenterte det og lurte på om jeg ikke ville ha en annen truse.
- Grevinnen får slibrige eposter fra fremmede menn. Jeg får eposter fra fremmede menn som vil at jeg skal komme hjem til dem og diskutere Terje Vigen. Jeg tror vi kan konkludere med at jeg ikke er den pene…
- Jeg fikk tilbake den første oppgaven jeg leverte på universitetet fordi jeg hadde skrevet «pule» iden. «Du kan ikke skrive sånt i en akademisk oppgave!» sa seminarlæreren min. «Si samleie!» En poetisk rettferdighet med tanke på senere skriblerier fra min side.
- Frem til videregående var jeg overbevist kreasjonist og sikker på at jorden skulle gå under. Pinlig. Pinligere enn det medlemsskapet i AUF. Jenta som vervet meg var veldig søt.
- Jeg har synestesi. Alle farver er tall i hodet mitt. 7×8 = 56 blir gul ganger sort er lik rødbrunt. Alle ord har farver og former, også.
La oss spre meme’et:
Jeg tagger Iversen, Verden sett fra Sofienberg, Sonja, Framadkar og Buster.
Mandag 24. november 2008
TV er skumle greier. Først blir du oppringt en sen kveld av en fyr du bare har sett på fjernsyn, og han begynner å kjøre halvannen times testintervju på telefon uten å forklare at det er nettopp det han gjør. «Jeg leste en undersøkelse om at kvinner angrer mer på one night stands enn menn. Hvorfor?» lød første spørsmål. Heldigvis er jeg en breial berte som liker å synse høyt og uhemmet, så jeg svarte ganske bra for meg.
«Flott» sa mannen som introduserte seg som Harald Eia. «Da kommer produsenten min til å ringe deg opp.» Noen dager senere fikk jeg telefon fra NRK som sa at de kom til å komme på befaring hjemme hos meg for å se om vi kunne filme der. Hjelpes, tenkte jeg. Hjemme hos. Jeg som har norges største samling av muggen mat og skitne sokker. Resultatet? Mr. Jackson ryddet og vasket som en gal, mens jeg bare…gjorde ingenting. Som en gal. Sånn er det i blant.
Grytidlig fredag morgen ringte NRK på døra. En smilende dame småløp inn i leiligheten vår, tok en bråte bilder og løp ut igjen. Rundt tolvtiden idag kom kamerateamet. De hadde med seg nok utstyr til en liten armé og fylte opp kjøkkenet mitt. Jeg skjønte at «Virrvarr, skal du bildeblogge noensinne, så må det være nå.» Så jeg fant frem kameraet og knipset alt som skjedde. Jeg lånte kamera av svigermor, btw. (Nå som jeg har kamera, skal jeg jammen få gjort noen bilde-meme’er folk har tægget meg med for tusen år siden. Mas på meg.)
Her er litt av alt utstyret de hadde med seg. En tredjedel, omtrent.
Mens jeg passet utstyret, gikk kamerateamet for å ta lunsj. Jeg benyttet tiden til å sminke meg kraftig – de hadde med noen gigantiske lyskastere og anbefalte meg masse pudder. Her er et bilde som viser hvor flink jeg er til å ta selvportrett.
Heldigvis var Mr. Jackson der til å dokumentere hvor gira jeg egentlig så ut.
Så kom kamerateamet tilbake. De var en slags blanding av enmannsorkester, Ghostbusters og Men In Black. Søte var de. Dette er den ærverdige lydmannen:
De rigget til lys og kameraer med en zenbuddhistisk ro. Vel, nesten. Det ser sånn ut på dette bildet.
Her er en kameramann som gir instruksjoner til resten av teamet.
Vips, så var Harald Eia på plass i stua mi, også.
Han kjedet seg litt mens kamerafolkene stresset rundt. Eventuelt prøvde han å immitere orangutang for å muntre meg opp. Kanskje litt begge deler.
Jeg fikk selvfølgelig ikke ta noe bilder under TV-opptakene. Dere kan glede dere til høsten 2009, fordi da skal programmet sendes på TV. Jeg ble pepret med alle mulige spørsmål og svarte så fort og så godt jeg kunne. Det var ganske stor spennvidde – fra spørsmål om essensialistisk syn på kjønn til: «Du er gift. Har du ligget med andre mens du var det?» Hvorpå jeg plumpet ut med et «jah?» fordi settingen var så diskusjonsaktig og jeg nesten glemte at jeg skulle på TV. Jeg satser på at jeg ikke får tusen slibrige tilbud fordi jeg outer min og Mr. Jacksons egendefinerte versjon av trofasthet i beste sendetid.
Etterpå tok vi det klassiske «Se! Jeg har møtt en kjendis!»-bildet. Harald har en fin grimase som matcher den litt uggne situasjonen «kan ikke du ta bilde av oss sammen?» Vakkert, hm?
Uansett – jeg tror dette er det første kjendisbildeblogg-innlegget på Roteloftet. Fancy, hva? Snart skal jeg begynne med paparazziblogging og «tabloid overskrift, intet innhold»-blogging. Heng med!
Søndag 23. november 2008
Da jeg var 12 ble jeg kjent med Thomas og Chris. Jeg kjente dem som gutter i et halvt år før Thomas betrodde meg at han hadde pupper og at grunnen til at jeg ikke fikk være med ham hjem var at det var bilder av ham med langt hår og konfirmasjonsbunad på veggen der. Det store problemet var at Thomas var kjæreste med en av venninnene mine. Chris hadde også vært sammen med noen jeg kjente. Du kan være kjæreste lenge uten å ta av deg genseren på slutten av barneskolen. Kyssing er mer enn nok.
Da sannheten som skjulte seg i form av bh’er under store hettegensere kom for en dag, var dommen til venninnene og venninnenes foreldre klar: Thomas og Chris var to lesber som løy. Jeg klarte ikke å bli sinte på dem. På en side var jeg ulykkelig forelsket i en jente selv, og tenkte at hun hadde tatt meg for å være gutt og spurt om vi skulle bli sammen, ville jeg tatt meg et guttenavn på stedet. På den andre siden hadde Thomas og Chris gått i klærne de alltid gikk med til vanlig, med sæggebukser og skatersko, og de hadde kort hår før de begynte å gå under guttenavn. Det var dem, ikke noen rolle de spilte.
Jeg gikk hjem og prøvde ut ulike antrekk foran speilet. Treningsbh og en stor genser kamuflerte puppene mine, og en av fetterne mine sine gamle shorts forandret utseendet mitt drastisk. Jeg puttet håret i en lue, fjernet alle spor av glittersminke fra fjeset og så på meg selv i speilet. Kunne jeg gått ut og introdusert meg med et annet navn og lurt noen? Jeg konkluderte med at jo, selv om jeg ville være en lubben, liten svekling av en gutt.
Jeg lukket øynene og prøvde å forvandle bildet mitt av meg selv. Hvordan ville jeg vært hvis utvekstene mine hadde vært i buksene, ikke i genseren? Jeg tenkte på Thomas som fortalte meg at han fikk ståtiss av å tenke på jentene i Charlies Angels, på hvordan bildet hans – av hvem han var fysisk først og fremst ble styrt av hvem han kjente at han var, ikke av det faktum at han ikke hadde noen penis.
Jeg kunne aldri bli sint på Thomas og Chris. Det var kanskje fordi jeg ikke var den som følte meg lurt, fordi hvem de sa de var betydde mer enn hvem de sosialt sett burde sagt at de var. I senere tid blir jeg sørgmodig over at alle rundt dem tenkte i kategoriene «mann-kvinne» «hetero-homo» og at det hverken var plass til menn i kvinnekropper eller hunkjønn som ikke var damer. Thomas var en lesbe som løy.
Det er ingen som lærer deg om alle variantene av å være seg selv når du er liten. Guttene jeg sminket meg sammen med på ungdomskolen var «freaks, homser» – selv de som bare ble enda kåtere på damer når de tok på seg lebestift selv. Søsteren min og jeg har alltid vært varme forkjempere for kampsaken «damers rett til å ha bart» – ikke stikkende småhår på overleppa, men store, sorte, krøllete snurrebarter. Du kan lime dem på. Poenget er estetikk, ikke realisme.
Egentlig kan mitt personlige syn på kjønn og kjønnsidentitet oppsummeres med det en venninne av meg sa en gang: «Det er ikke så farlig for Ida.» Jeg føler meg like mye drag når jeg tar på meg nylonstrømper, høyhælte sko og kjole som jeg gjør når jeg kler meg i tradisjonelle herreklær. Begge deler er en form jeg ikke putter annet innhold i enn «så moro!» Samtidig har jeg kjent mange som har opplevd at formen «damete» eller «mannete» har mye mer innhold enn det ordene har for meg. Som Thomas. Som guttene som tok på kjolen and it felt just right. Som alle de jeg har kjent som har vært hverken eller.
Jeg prater lite om sex med psykologene mine. Og likevel – de gangene jeg gjør det, hender det at jeg blir paff over hva de definerer som sykt og friskt. Som det alvorlige spørsmålet om ikke Mr.Jackson følte seg trist og truet av Jenter som kommer. Jeg hadde aldri tenkt tanken før psykologen tok det opp, og heldigvis lo Mr. Jackson mer enn meg. Som dem som vil vite om jeg er undertrykt lesbisk eller ei. For dem som snakker så mye om «morsbinding» og «farsbinding» at du skulle tro at mor og far var evige, ubevegelige målestokker.
Jeg har sittet og lest bloggen til Tarald Stein og tenkt på hvor trangt vi egentlig gjør det for dem som faktisk ikke ber om noe mer enn at det er plass til dem og at de må få lov til å være seg selv, uten angrep eller hindringer. Om hvordan de sprenger verdenssynet til gamle psykoanalytikere og rister litt i en verden inndelt i herre og dametoaletter.
Søndag 23. november 2008
Mr. Jackson og jeg handlet på Centra i går. Jeg liker å handle på Centra. Jeg liker å lese innholdsfortegnelser. It’s my real porn. På Kiwibutikken vår er det to typer peanutsmør. Begge er fulle av «delvis herdet vegitabilsk fett» og da skal vi ikke ha dem med hjem. Centra, derimot, har nesten tredve typer peanutsmør. Og mandelsmør. Og cashewnutspread. Jeg kan lese en halvtime per vare. Og Mr. Jackson har masse tid til å bli skikkelig sprø på.
Virrvarr: Se! De har økologisk quinoa!
Mr. Jackson: Ja. De har også egne ansatte til å pakke maten din i handlepose for deg. *skjærer grimase*
Virrvarr: Jeg har funnet en helt ny type svensk fullkornskavring!
Mr. Jackson: Og jeg har funnet en hel ungdomsgjeng hvor alle har Unge Høyre-buttons på. *grøsser* Kan vi gå hjem nå?
Virrvarr: Jada. Jeg skal bare finne litt te først. Sees om tusen år!
Mr. Jackson: …
Ja, jeg er matnerd. Jeg tilhører ikke typen som utelukkende kjøper økologiske produkter, veganske produkter, fettfrie produkter eller produkter uten tilsettningsstoffer, men jeg er sær og kresen. Mr. Jackson hadde nok levd på makaroni og havregrøt hvis vi ikke hadde bodd sammen, så han synes alt som er mer komplisert enn pasta med grillkrydder er stor ståhei.
Jeg blogger lite om mat på Roteloftet, og det er med vilje. Jeg har derimot drevet en oppskriftsblogg en måneds tid, sånn i smug for allmenheten, som jeg tenkte at jeg skulle lansere her. Den heter noe så lite anonymt som Virrvarr kokkelerer, fordi jeg har gitt opp hemmelige blogger for min del.
Akkurat nå er det bare oppskrifter, men jeg regner med at det kommer til å dukke opp lengre tekster om enkeltråvarer, tilsettningsstoffer og kostholdsfilosofi når jeg føler meg i det hjørnet. Med mindre dere har interesse av å lese en lang tekst om avocado eller sucralose på hovedbloggen da. Vennligst rop ut om dere vil det, er dere snille. Jeg er veldig fan av blogger som Go’Kroppen, men er usikker på om artiklene bør bo på sin egen blogg. Hva tror du?
Uansett – jeg tenkte at jeg skulle gi dere en liten oversikt over Virrvarr sin kostholdsfilosofi:
Jeg spiser med utgangspunkt i at…:
- Umettet fett eier mettet fett. Olivenolje og tapenade er bedre enn smør og guacamole er bedre enn rømme. Delvis herdet fett spiser vi ikke. Det tetter blodårene, stakkars små.
- Fullkorn eier lyst. Pasta byttes ut med fullkornspasta, ris byttes med fullkornsris, villris eller tilsvarende, couscous byttes ut med fullkornscousous eller bulgur og quinoa er fin mat. Grovbrød er sjelden grovbrød, så jeg spiser mest knekkebrød, kjøper fra Åpent Bakeri eller baker selv.
- Jo mer grønnsaker, jo bedre. Det er om å gjøre å spise flest mulig typer med flest mulig farver. Økologiske grønnsaker smaker bedre, er usprøytet og litt snillere mot verden, men alle grønnsaker går fint.
- Fet fisk er fett. Jeg pleide å ikke like fisk i det hele tatt, men har øvd meg det siste halvåret. Målet er å spise minst tre fiskemiddager i uka.
- Matboks. Bestandig. Jeg har alltid med meg frukt (tørket og fersk), nøtter og vann når jeg går ut. Jeg tilhører mennesketypen «fryktelig sulten, fryktelig fort» og er alltid berett til å spise med én gang jeg blir det. Det forhindrer meg fra å bli Hulken i sosiale sammenhenger. Good for you, good for me.
- Kjøtt, schmøtt. Man trenger ikke spise kjøtt bestandig. Hvitt kjøtt og vilt eier svin og storfe, og hele kjøttstykker eier blandingsprodukter når jeg spiser kjøtt, dog.
- Jo færre ingredienser, jo bedre. Da snakker jeg ikke om middagene jeg lager, men produktene jeg kjøper. Jeg er skeptisk til smaksforsterkere, emulgatorer, fortykningsmidler, aroma og farvestoffer. Dette er kjemikalier som tilsettes kjip mat for å gi den smak, konsistens og utseende som forsvant i industriell fremstilling. Jevnt over er «smør, mel, salt» en bedre ingrediensliste enn femtitre e-stoffer og ord du ikke greier å uttale. Det betyr at smøret, melet og saltet som ble brukt var av en grei nok kvalitet til at de kan selge dem uten å blande i masse ekstra på slutten av prosessen.
- Sunn mat skal smake godt. Jeg har en regel som heter at hvis jeg liker noe som er veldig usunt så skal jeg bytte det ut med noe som smaker bedre enn det jeg liker, men samtidig er sunnere. Det ekskluderer omtrent alt av lettprodukter og klassisk slankemat. Eksempel: Jeg vil ha noe søtt. Fersk ananas eier godis. Sukkerfritt godis eier ikke godis med sukker. Pesto er bedre enn smør på brødet. Lettmargarin er ikke bedre enn smør på brødet. Pesto there is, then.
Alle oppskriftene på matbloggen er laget med utgangspunkt i kostholdsfilosofien over. I tillegg er de er nom-nom-nom. Ganske mange av dem er vegetariske, og noen få er veganske eller enkle å veganisere. Jeg henger altfor mye på fantastiske VeganYumYum til å ikke la meg inspirere. Jeg er sikkert teit som ikke skjønner hvorfor man må være veganer hver dag og ikke bare de dagene man har lyst, men det blir kanskje sitt eget blogginnlegg?
Torsdag 13. november 2008
For to år siden, 13. november, 2006, satt jeg oppe en sen kveld og og laget en blogg på wordpress.com. Jeg hadde prøvd meg med en blogspot-blogg tidligere samme år, men skjønte ikke så mye av mediet og brukte de innleggene jeg skrev på å gørre ut om masse tilfeldige ting. Enden på visa ble at jeg slettet virrvarr.blogspot.com i huj og hast og håpet at ingen hadde rukket å lese den.
Revolusjonært Roteloft ble til midt under eksamen, og siden jeg hadde rukket å lese mange blogger etter forsøk nr.1, hadde jeg en viss peilig på hvordan blogginnlegg burde komponeres og hva slags temaer det gikk ann å skrive om på internett. Her er et utdrag fra mitt første innlegg:
Ok! I håp om at ingen husker det tidligere forsøket, prøver jeg meg nok en gang på å lage en blogg. Jeg har nok selvinnsikt til å la være å si at dette kommer til å bli en “rød, rank, saklig, politisk blogg”, eller en slaskete “jeg tenkte noe teit idag- journal”; kort sagt til å ikke sette noen merkelapp på den. Den blir nok begge deler, pluss litt til (c;
Hvorfor blogge når man ikke har en misjon? Svaret er enkelt: Gruppepresset. Når alle har en, må jeg også. Sånn er det bare. I tillegg er det selvbekreftelsen som gjør seg gjeldene: Her sitter jeg og leser folks snodige notater om ditt og datt mens jeg sjekker e-post, mens ingen leser mine! Utfallet er opplagt- det blir blogg på meg, også. Den kommer sent, men godt.
Jeg var overbevist om at jeg ikke kunne skrive, november 2006. Jeg hadde kastet poesien min, gitt opp romanplanene og konkludert med at jeg aldri kunne bli frilansjournalist – jeg skrev kjedelig. Å blogge var noe «alle» kunne gjøre, så her torde jeg å skrive litt. Det første året jeg blogget, skjønte jeg ikke at wordpress hadde statistiskkverktøy. Jeg målte populæriteten min i kommentarer og innlenkinger, og så lenge jeg fikk mer enn én kommentar på en tekst var jeg kjempefornøyd.
Alle som lenket til meg eller kommenterte hos meg, var folk jeg kjente RL. Den første bloggeren som lenket til meg uten at jeg kjente vedkommende, var Villkatta. Jeg ble svimmel av lykke da jeg så det. «Tenk! En blogger som lenker til meg!» Jeg leste de store bloggerne med magen full av sommerfugler og misunnelse, men siden jeg ikke hadde skjønt at det fantes statistikk, definerte jeg «store blogger» som «blogger jeg leste i smug» ganget med «blogger jeg så på mange lenkelister».
Jeg har funnet ut i etterkant at jeg har vært en veldig treg blogger, markedsføringsmessig. Jeg lærte å pinge bloggrevyen for et halvt år siden, og fant ut at kudos.no eksisterte for noen få måneder siden. Jeg begynte ikke å kommentere hos de store bloggerne før de gjorde det hos meg først – jeg hadde jo aldri noe intressant å si til store, viktige mennesker med blogger jeg leste i smug. Esquil oppdaget bloggen min og anbefalte meg, og etter det åpnet det seg en ny verden av Internett foran øynene mine. Jeg hadde trodd jeg var på en øde øy, også var det en by like ved.
Revolusjonært Roteloft er blitt en viktig del av livet mitt. Jeg har fått utgitt en bok på grunn av denne bloggen. Jeg har fått lage tegneserier og fått spaltistjobber på grunn av denne bloggen. Jeg har fått venner jeg aldri ville møtt ellers på grunn av denne bloggen. Best av alt: Jeg har fått tilbake troen på at jeg kan skrive noe som helst. Nå kjennes bloggen som et summende bol av mange stemmer, mange meninger, mange tilbakemeldinger, med min tekst som en elv i midten. Åh, I love you, readers.
Idag, på bloggbursdagen min, er det to morsomme ting som skjer.
Ellers – siden bloggen er to år, tenkte jeg det var på tide med en liten leserundersøkelse. Jeg vil vite hva slags tekster du liker best og hvordan du fant bloggen min. I tillegg vil jeg gjerne ha «ønskekonsert» i kommentarfeltet. Har du noe du skulle ønske at jeg skrev om? Si det.
Du kan velge opp til tre alternativer på den første testen.
Loading ...
Loading ...
Svar løs, og fyll gjerne ut i kommentarfeltet.
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
