Mandag 20. april 2009

Åpent brev til kroppen

Kjære kroppen. Eller skal jeg si Ida? Det er jo du som er meg, ikke sant? Alt som er Virrvarr finnes under denne huden. Hjernen er jo inkludert i kroppen, og hjernen er senteret for tankene og følelsene, for sansene og erindringene. Så. Kjære Ida. Hei på meg.

Jeg kommer til å skrive til meg i andre person for ordens skyld. Jeg er ikke helt komfortabel med at vi er én organisme, skjønner du. Vi har vært adskilt så lenge at det er ryddigst med litt språklig distanse. Uansett: Dette er et frierbrev. Jeg vil så gjerne at vi skal bli venner.

Jeg vil så gjerne komme godt ut av det med deg. Jeg vet at jeg har vært sint på deg, at jeg har skadet deg og behandlet deg dårlig, at jeg har kalt deg stygge ting og nektet å leke med deg. Jeg håper du kan tilgi meg, at vi kan komme oss videre.

For det første: Jeg vet jeg har kalt deg feit. Du har vært feit så lenge jeg kan huske. Problemet er at du først og fremst har vært feit i hjernen min, ikke på badevekta. Jeg sa til deg at du var feit i størrelse 36,38,40 og 42. Nå, i størrelse 44, er vi ganske store, det stemmer det.

Det er ikke poenget. Jeg ville bare si at du ikke fortjente den verbale julingen hele ungdomstiden min, at jeg er så lei meg over at du skammer deg over å være sulten og skammer deg over å være mett, samt skammer deg over å spise. Det hadde ikke trengt å være sånn. Jeg har blitt klokere med alderen, og jeg har skjønt at mennesker trenger mat.

Vi skammer oss for mye. Du vet de dagene da sjenansen sitter som et tykt belegg mot huden? Jeg vil at vi skal jobbe sammen for å redusere dem. Jeg vil at vi skal lære oss å tilgi oss at vi er levende.

Du har fått så mye deng. Du har vært igjennom så mye at du burde behandles som en krigshelt. Alt jeg har gitt deg i premie er nærkontakt med skarpe gjenstander, pilleoverdoser og dugelig med selvforakt. Jeg er lei for det.

Når noen påfører deg smerte, er det lett å tenke at den som får deg til å føle smerten er den som har skylden. Du har fått smake all aggresjonen og frustrasjonen som skulle vært rettet mot de som faktisk hadde skylda. Jeg håper vi kan prøve på nytt.

Så, kjære kropp: Et vennskap, og kanskje noe mer? Jeg liker rolige hjemmekvelder og turer i skog og mark. Høres det kjent ut? Jeg har en mistanke om at vi har mye til felles.

Fredag 27. mars 2009

Hjemmehos-blogging: Hello Kitty

Kjære Internet. Vi har kjent hverandre lenge nå. Du vet mye om meg. Du har vært med meg på sykehusopphold og boklansering, stått side ved side med meg i tykt og tynt. Likevel har vi en del hemmeligheter for hverandre. Det finnes en Virrvarr du ikke ser. Selv jeg har en intimsone. Nå har jeg tenkt å overskride hva jeg egentlig synes er komfortabelt å utlevere.

Jeg har, på oppfordring, tatt bilder av Hello Kitty-samlingen min og har planer om å vise den frem. Dessverre er det ikke alle som forstår hva som er så fantastisk med Hello Kitty. Enten så elsker du vektorgrafikk-katta ved første øyekast, ellers så synes du den er vel sukkersøt og uspiselig.

Jeg elsker den. Dette er min irrasjonelle side. Det kan være at du får et litt annet syn på meg etter å ha sett Hello Kitty-samlingen min. Kanskje du ser for deg at jeg sitter ved et stort, mørkt skrivebord og er veldig smart og har briller på nesen. Det bildet kommer til å gå i stykker nå. Beware.

(Petter: Du tagget meg en gang i tidenes morgen til å ta bilde av noe snodig i huset mitt. Vi satser på at dette er snodig nok, selv om det ikke er spesielt kunstnerisk ^_^)

NB: Inneholder rosa katter.

(more…)

Fredag 27. mars 2009

Tordenbloggpremien!

Jeg fikk verdens fineste pakke i posten for noen uker siden: Min egen Virrvarr-genser, som premie for at jeg vant Tordenbloggen 2008. Jeg lovet å ta bilde av meg selv med genseren på, men siden jeg hater å bli fotografert, har det tatt litt tid. Uansett – slik ser den fine genseren ut:

«Jada, jada, Mr. Jackson. Du skal få lov til å ta et bilde.»

«Du skal til og med få lov til å ta to»

Lørdag 21. mars 2009

Statusrapport

• Laget tegneserie til papirutgaven av Fritanke. Serien heter Magenta og er en slags skeptikerskolen i tegnet utgave. Kaninen er med.
• Spilt inn radiodokumentar sammen med fabelaktige Julie som går på journalistlinjen på Skjeberg Folkehøgskole. Resultatet kommer som podcast-serie her på bloggen.
• Klippet usunne mengder papirdukker.
• Skrevet 8.mars-tale som stod på trykk i kvinnedagsutgaven av Fredrikstad blad. Siden resten av søndagsutgaven var intervjuer med lokalkjendiser som proklamerte hvordan de ikke hadde klart seg uten kone og mor, kjerringer er bra, var jeg veldig fornøyd med å ha hevet det politiske nivået noen tusen meter.
• Løst religionskonflikten med Vampus på pub: Kan commies og Høyrefolk være kompiser, burde de troende kunne få det til også ^_^
• Skrevet Fritankekommentar, og innsett at jeg egentlig tror at alle skribentjobbene mine er en utvidelse av bloggen.
• Fått så mye sjokkrosa og skrikende til fødselsdagen min at omgivelsene ble flaue. Jeg har nå en svært anstendig Hello Kitty-samling. Alle vet at lykken kan måles i kawaii.
• Luktet på blomster som vokser ute. Våren er faktisk her.

Lørdag 7. mars 2009

Om å falle ned og ta hensyn til det

Det er den tiden av året. Jeg er ganske sikker på at det er den tiden av året. Jeg har bladd meg gjennom dagbøker og bloggarkiver og laget humørgraf: Mars er verst.

Rare følelsene. Humør er et slags internt, personlig vær. Greit, jeg kan forsøke å gjøre det beste ut av det, men regn er fremdeles regn. Tordenstorm er fremdeles tordenstorm. Uansett hvor mye guts, positivitet og mestringsfølelse jeg kan mobilisere blir det ikke piknik, badetur eller stjernekikking mens det plasker ned. Selv om jeg har fått bedre kontroll på bipolariteten har den ikke har tenkt å gå sin vei.

Jeg ser tegnene på kraftig nedtur på samme måten som jeg ser vårtegnene: Luften lukter annerledes, snøen smelter på en annen måte enn når den planlegger å fryse til, den bare marken blir brungrønn, ikke grå og fuglene lager kvitreleven tidlig om morgenen, den lyse morgenen.

På samme måten gjør tegnene på en skikkelig depressiv episode seg gjeldende. Det er ikke som alle de korte nedturene jeg er vant til – de som kjennes som å hoppe over et trinn i trappen, som plutselig turbulens, de to dagene jeg ligger i sengen og er oppskrapet innvendig.

Nei, den tunge, dype nedetiden er et monster jeg ikke vil tilbringe tid med. Jeg løper og løper i ukesvis og skjønner ikke hva jeg løper fra før jeg stopper, hiver etter pusten et øyeblikk og kjenner lukten og smaken av monsteret sive inn. «Ånei. Jeg løper fra depresjonen. Jeg burde skjønt det før.»

Jeg er mye flinkere til å være gal om dagen enn jeg har vært før i verden. Jeg skjønner at det nedetiden, ikke endetiden som gjør seg gjeldende når hodet synger Sylvia Plath-dikt og hjernen leter etter nye grunner til selvforakt. Jeg lytter motvillig til signalene jeg får inn. «Brems,» sier fornuften. «Brems og la disse følelsene få rase fra seg.»

Nå har jeg brukt halvannen uke på å bli nesten helt stille. Jeg har skrudd av datamaskinen og lekt med hunden, med snøen, med farveblyanter, med Mr. Jackson. Jeg prøver å ha det best mulig der jeg er, men det er fremdeles tordenvær.

Du skjønner, dette er egentlig bloggposten der jeg gir beskjed om ting jeg har avlyst. Som debatten på på Mono. Som å lage bloggreportasje fra det omstridte poledance-kurset. Som å stille opp på NRK Puls og snakke om mensbeger. Du vet. Alle de tingene som krever at jeg kommer meg ut av huset på et bestemt tidspunkt.

Vi sees helt plutselig.

Lørdag 21. februar 2009

Strippekurs, puleprat og bursdagsfeiring

Jeg er litt rar. Når Ladyfest spør meg om jeg vil sitte i debatt om seksuell frigjøring, tenker jeg meg nøye om.

Jeg lukker øynene, grubler, ser gjennom kalenderen, ser for meg å stå foran en forsamling med mikrofon og skulle være bestemt. Jeg liker å snakke i forsamlinger. Jeg liker mikrofoner. Jeg liker oppmerksomhet. Jeg liker å være bestemt. Jeg tør å sitte i debatter, derfor tenker jeg meg om. Jeg tar et rasjonelt valg. Jeg tenker, vurderer og sier ja.

Når det kommer opp en diskusjon om det feministiske strippekurset de skal ha på Ladyfest, derimot. Da er jeg ikke så flink til å tenke. Greit, de som skal holde kurset sier det er pole dance kurs, trening med en strippestang, ikke stripping. Noen hyler. Noen er veldig for.

Og jeg. Jeg går tilbake til røttene mine. Til studiesirkel i marxisme fra jeg var fjorten, that is. Mao sa: «Hvis du vil vite hvordan en pære smaker, må du ta en bit.» (Chairman Obvious.) «Jeg skal på strippekurs, jeg!» sier jeg bare. Og melder meg på uten å tenke. Jeg er ingen danser. Jeg er knapt en habil hinker. Jeg tar ikke noe rasjonelt valg – jeg bare hopper utti det. Velvel. Jeg skal gjennomføre og det skal blogges.

Det viser seg at begge deler skjer 12. mars. Altså på bursdagen min. Dette er dermed egentlig en bursdagsinvitasjon: Hvis du har lyst til å se meg forsøke å svinge meg rundt en pinne i for lite klær, har lyst til å høre meg prate om puling i plenum eller rett og slett har lyst til å gi meg en klem og si gratulerer med dagen: Kom på Mono torsdag 12. mars kl. 18. 30, eller enda bedre: Meld deg på poledancingkurs i søsterlig solidaritet (sic!), så kan vi svinge oss sammen ^_^

Fredag 13. februar 2009

Jeg svarer på spørsmålene fra spørretimen:

Dere fikk lov til å spørre meg om hva som helst. Her er svarene mine.

Elisabeth IC spurte:

Hvilke notatbøker skriver du mest i , og hva skriver du i dem? Spørsmål 2: Hva er ditt beste råd til å få skikkelig skrive-inspirasjon?

Mitt svar:

Jeg har en bokhylle full av notatbøker og syv permer fulle av løsark. Likevel skriver jeg aller mest i grønne Molkeskines med stive permer og store ringpermer med ruter. Jeg skriver med sort Bic-penn og tegner med dyr jåletusj og mekanisk blyant.

Skikkelig skriveinspirasjon? Jeg liker å løpe ute med masse musikk på ørene, subsidiært å hoppe masse opp og ned inne. Ellers hjelper det alltid å lese andres poesi. Jeg trenger å påkalle T.S Elliot, Nicole Blackman, Ezra Pound, Sylvia Plath og William Blake for å holde sort poesimesse i ny og ne.

Avil spurte:

Når flytter du til Bergen? Og skal alle i husstanden flytte med deg? Skal du ha hybel og pendle, eller gjere bergensar av deg? Ja, alt dette er underspørsmål i kategorien: Du skal visst til Bergen, ja? Grei ut!

Mitt svar:

Jeg flytter kanskje til Bergen til høsten. Måten jeg kommer til å gjøre det på, er å sende Skrivekunstakademiet i Hordaland en søknad og spørre om de vil ha meg. Hvis ikke, kommer Mr. Jackson og jeg til å flytte til Telemark for et år istedet.

Grunnen til at jeg vil til Bergen istedet for Bø? Fordi jeg er forelsket i byen, de fine folka og fordi det er flere ting Mr. Jackson kan ta seg til mens jeg skriver. I tillegg tror jeg det er flere fine psykologer der som vil ta over jobben til hun jeg har nå. Så- vi blir Bergensere fra høsten av om Olaug Nilssen vil ha meg. Hvis ikke, kommer vi ikke til å flytte vestover før året i Bø er over.

Ida Therese spurte:

Dette har jeg faktisk lurt på: hender det noen gang at du kjeder deg? Når? Og hva gjør du da?
(hihi, både kjedelig og teit spørsmål:D)

Mitt svar:

Hm. Jeg vet ikke egentlig hvordan man gjør når man kjeder seg. Det hender jeg må gjøre veldig kjedelige ting, som gå på forelesninger der ingen sier noe nytt, som å stå tusen år i kø for å få betalt noe eller som å se på power point-presentasjoner uten poeng.

Da er jeg alltid bevæpnet med sprittusj (for å dekorere et eller annet. Pulten. Veggen. Armen min. Sidemannen når han ser en annen vei.), såpebobler og mp3-spiller. Alt blir bedre med glad musikk og masse bobler. Jeg øver meg på å sitte og glo og ikke gjøre noen ting. Jeg er hun som alltid har et forslag det øyeblikket ingen vet hva de skal finne på.

Eugenie spurte:

Det finnes vel ikke dumme spørsmål, har jeg hørt… Men jeg lurer på hva som er din naturlige hårfarge? Før hadde du helt mørkt, og nå helt lyst… er noe av dem ekte?

Mitt svar:

Her er den naturlige hårfarven min- klassisk kommuneblond:

Esquil spurte:

1. hvordan forklarer du den begredelige utviklingen til tysk herrealpint etter armin bittner?

2. på norske verdenskart er antarktis delt inn i soner, eller såkalte ‘krav’, hvor den norske sektoren er ganske diger. Har Norge det samme kakestykket på kart over hele verden?

3. har du en ny bok på gang?

hvis det skulle bli vanskelig å svare på alle, kan du velge

Mitt svar:

Søte, slemme Esquil. Siden jeg er lat og ikke orker å google meg opp på alpint og ulike kart over Antarktis, svarer jeg på bokspørsmålet:

Jeg er gravid med flere bøker. Jeg pusher ingen av dem for øyeblikket, fordi jeg skal har et tegneserieprosjekt på gang som har første prioritet. Det eneste som er sikkert at det neste fra meg i bokform blir skjønnlitteratur. Ellers er jeg litt ukomfortabel med å snakke for mye om babyen før det nærmer seg termin.

Anka spurte:

hmmm…
Dette er litt skummelt…
Hvordan skal man takle det når ingen vil gi en psykisk hjelp, og man vet at man trenger det?

Mitt svar:

Poor kitten! Ingen vil gi deg? Hvis fastlegen din ikke vil henvise deg til en psykolog, eventuelt at du ikke får time hos en, finnes det fremdeles en del muligheter. Mitt første råd ville være å bytte fastlege, for deretter skrive ned hvordan du har det og lese det høyt for den nye legen, slik at du får en henvisning til en psykolog.

Er du tilknyttet en utdanningsinstitusjon, som universitetet i Oslo, kan du få gratis rådgivningstimer hos psykolog.

Hvis du ikke er student og ikke føler du får hjelp via fastlege eller Distriktpsykiatrisk Enhet, foreslår jeg å ta kontakt med en av de mange selvhjelpsgruppene som finnes rundt omkring, litt avhengig av hva du sliter med. Angstringen har grupper over hele landet for deg som sliter med angstrelaterte problemer.

LinkOslo har selvhjelpsgrupper og gruppeterapi for mange ulike psykiske plager. Hvis du får fnatt av tanken på gruppeterapi, kan du kanskje få hjelp av en rekke selvhjelpsbøker basert på kognitiv terapi. Ikke la deg lure av den teite nettsiden, bøkene er bra.

Du kan også ringe Mental Helse sin hjelpetelefon for å prate og be om råd, og for å prøve å sette ord på følelsene dine i en trygg, uforpliktende setting. Håper noen av rådene fungerer for deg og at du får hjelpen du trenger!

Trine spurte:

1. Hvis du kunne ønske deg hva som helst i hele verden (og resten av universet om du vil, eller utenfor det og), hva ville det vært?

2. Hvem er din største helt?

3. Godis er godt. Hva liker du best?

Mitt svar:

1. Oi. Hm. Prestasjonsangst, nå. Mr. Jackson foreslår «Jupiter», men han er teit. Jeg tror jeg ønsker meg forskning og teknologisk utvikling til at vi når Star Trek Nex Generation-nivå, har automatisert bort alle de kjedelige og forurensende tingene og bare kan reise rundt og utforske, organisere og skape.

2.

Alle damer som gjør barske ting. For eksempel Sunniva Schultze-Florey, som begynte som min store helt fordi hun stoppet den store, skumle gutten som klådde på meg den første RU-sommerleiren min og som vokste opp og ble damen bak Hordaland sin homoplan, som alltid får meg til å smile når jeg ser henne i avisen.

Jeg har en lang damehelte-liste, først og fremst med damer jeg har møtt, snakket med eller lest noe av. Noen av dem er helt ukjente for hele verden, som alle som jobber på sykehus om natten og hjelper deg opp av sengen når du må på do (for noen folk!), til Irene Iversen, professoren min i feministisk litteraturteori. Hm, dette kan bli en egen bloggpost, kjenner jeg.

3.
Har jeg fortalt at jeg kan spise sukker igjen? Jeg har begynt å smake på ulike typer godteri igjen etter kanskje seks år uten et drops. Det rare er at det er mye godteri som ikke er så godt, bare oppskrytt. Det diggeste er kaker, is fra kulinaris og skikkelig creme brulé.

Confiteor spurte:

Jeg vil spørre om hvordan du traff mannen din og hvordan du visste at dette var mannen for deg

Mitt svar:

Jeg traff Mr. Jackson på oppstartsmøte i Fredrikstad Rød Ungdom. Vi stilte til samme verv i styret, og jeg slo ham med et par stemmer. Jeg var fjorten og han var femten. Jeg skjønte at han var den rette litt før vi ble sammen:

Det var to gutter som slåss om meg på en fest. Neveslåsskamp. Ikke noe stilig. Da spretter Mr. Jackson ut fra ingesteds og hopper inn mellom de to slåsskjempene. Han tar det lange håret sitt, lager musefletter med det, skjærer grimaser og danser fugledansen til de gir seg og går hvert til sitt. Selvsagt ble jeg sammen med han som avbrøt slåsskampen, ikke de to som slåss

Isobel spør:

Hva er din favoritt-te?

Mitt svar:

Jeg elsker en god chai, men det skal være hjemmelaget og kokt på hele krydder og soyamelk, i tillegg til skikkelig sort te, ikke Earl Grey. Ellers er favorittene Dong Ding, Lapsang souchong og ulike typer Darjeeling, spesielt first flush.

Syltegeek spurte:

Hva skal du bli når du blir stor?

Mitt svar:

Jeg skal bli sånn forfatter-tegneserieskaper-illustratør-synse-snakke høyt i store forsamlinger-dramatiker-poet-aktivist-feminist-redaktør-gründer-profesjonell fingermaler-sexspert-akademiker-preformance art-alt på en gang-dame. Også skal jeg bake muffins.

Barbro spurte:

Hva var det rareste/mest spesielle/morsomste bidraget du fikk til “Jenter som kommer”?

Mitt svar:

Min personlige favoritt, som ikke havnet på trykk, var hun som var onaniens ninja og hadde onanert overalt i kollektivet sitt. Det er den beste typen ninja i verden!

Peter André Jensen spurte:

Jeg lurer på hvorfor det ennå ikke er funnet opp en slags beskyttelseshanske til når man skal skrelle dritvarme poteter. Jeg har nesten ikke hud igjen på tommelen. Det holder med et slags stort fingerbøl tror jeg.

Men hvor får jeg tak i dette?

Mitt svar:

Har du et rart kjøkkenproblem, kan du banne på at min svigermor, kjøkkeningeniøren, har løst det før deg. Da jeg skulle skrelle glovarme søtpoteter for å lage søtpotetmos hjemme hos svigers, tok hun på meg et par tynne, hvite bomullshansker av typen du får kjøpt for ingen penger på apoteket.

De er tynne nok til at du har full kontroll på det du gjør, og tykke nok til at du ikke skolder deg. Best av alt – de kan vaskes etter bruk og passer godt inn sammen med grytekluter og kjøkkenhåndklær

Kristin spurte:

Jeg lurer på:

1. Hvis jeg kanskje har en idé til en nerde-psykisk-scifi-fantasy-blogg-tegneserie, ville du ha tegnet den da?

2. Hva er hvetemel siktet for?

Mitt svar:

1. Oo. For en kul og småskummel forespørsel midt i spørretimen! Hm. Det er helt avhengig av manus, konsept og lengde, faktisk. Jeg må se en skikkelig spesifikasjon for å kunne vurdere. Jeg har alle andre tegneserieprosjekter på hylla fordi jeg tegner på noe litt større greier jeg får betalt (oioi), men jeg er ikke utelukkende negativ ^_^

2. Hahahahha, stakkars hvetemel. Det er sikkert siktet av Fedon og Atkins for å være fetende

Mari spurte:

Jeg er kanskje i Oslo i uke 8., vil du drikke kaffi med meg da?

Mitt svar:

For et dumt spørsmål! Klart jeg vil! <3 <3 <3

Tor spurte:

Du er kommunist, men hva mener du om omfordeling mellom de rike og de virkelig, virkelig fattige? Ergo: hva mener du om bistand? Hva synes du om å gi oljefondet til bistand?

Mitt svar:

Jeg for å slette ulandsgjelda, for økonomisk støtte til primærnæringene og til utbygging av infrastruktur i uland. Jeg er for å gi minst en prosent av budskjettet vårt til fattigdomsbekjempelse som er FN sine mål, så langt jeg husker? Dette er ikke et tema jeg har diskutert på en stund, fill me in.

Unge Storalm spurte:

Hei Ida! Jeg lurte på : Hvis du skulle gjort en Total Makeover på hvem du ville av berømte personer, hvem skulle det det vært, og hvordan skulle hun/han til slutt se ut?

Og: Hvis du noengang skulle tatt en tatovering, hva slags motiv kunne du tenkt deg?

Jeg kommer tilbake hvis det er flere spørsmål jeg BARE MÅ ha svar på

Mitt svar:

1. For en utfordring! Jeg tror jeg ville tatt for meg Jens Stoltenberg og Jonas Gar Støre. Så skulle jeg fått med meg en make-up-artist, en frisør og en fotograf. Så skulle vi laget en Lolita-drag-billedserie og solgt den inn til en eller annen bling-bling-kunstutstilling. De ville blitt veldig søte jenter, tror jeg.

2.

Jeg har lyst på en tattovering i nakken, på underarmen eller på leggen. Mr. Jackson er veldig mot. Jeg er litt usikker på motiv, jeg har vurdert en fisk eller en manet eller et stilig, halvabstrakt prikkemønster. Jeg vil ha noe designet til meg, det er hvertfall greia.

Mirakel:

Vi må lage en bevegelse. En “det er ikke bare motebloggere som kan stille spørsmål”-bevegelse.

Vel, her er mine:

1. Gi oss et lite glimt inn i en typisk Virrvarr-hverdag.

2. Når du skal kose deg, hva gjør du da?

3. Fortell om en gang noen gjorde noe veldig fint for deg, og hvorfor du satte pris på akkurat dette.

Mitt svar:

1.

Haha – om dagen? Jeg står opp i ti-tiden (jeg er jo litt sånn sykemeldt), spiser egg til frokost og tar vitaminpillene mine, nusser på Mr. Jackson og svarer på eposten min. Så går jeg gjennom todo-listen min og skriver det jeg skal skrive den dagen, før jeg går en tur og begynner å lage middagen jeg planla. Jeg gjør veldig få spektakulære ting, egentlig. Jeg har noen dager jeg jobber på kafé og noen dager jeg bruker på møter, og noen dager jeg sitter ved tegnebordet istedenfor ved skrivebordet. Simple as pie.

2.

Da tar jeg på meg pysjen min – som er i 100% superdyr, mørkeblå silke og lager verdens største kanne te, leser bok, hører på hørespill, lager smykker og spiser en eller annen form for kake eller frukt. Eller så dusjer jeg eller ligger i badekaret i tusen år. Jeg liker også å sitte på kaffebarer og slurpe store latter og tegne i timesvis eller gå på utesteder og danse-danse-danse fordi det er fint å danse. Det beste er at jeg kan være så dårlig til å danse jeg bare vil, alle er fullere enn meg uansett

3.

Jeg samler på de fine øyeblikkene. Som den gangen jeg fikk blomster av en jente fordi jeg var meg. Som et dikt jeg fikk av en gutt som han smøg ned i lommen min under et møte. Det stod «Inferno. That is what you are.» Som et løfte jeg fikk fra en fin fyr om at «han alltid vil stille opp for meg, samme hva». Det rare er at det har han gjort. Han har reddet livet mitt, plukket meg opp når jeg har vært på tur, besøkt meg på sykehuset og stilt opp på alle de dagene ting gikk bra også.

Fata spurte:

a) Hva tenker du om kjendiseri og annen avgudsdyrkelse?

b) Hva tenker du om moteblogger?

Mitt svar:

a)

Kjendis er på mange måter en slags tilstand der du får oppmerksomhet for hvem du er, ikke av hva du gjør. Jeg tror og håper at det finnes måter at mange vet hva du gjør uten at du blir Se og Hør-materiale. Det er få sladreartikler om Tori Amos, f.eks. Likevel vet alle hvem det er og har cd’n.

b)

Jeg tror moteblogger er en klistrelapp vi gir alle dagbokblogger der folk tar bilder av hva de har på seg. Det er en litt ukorrekt betegnelse, siden de faktisk ikke skriver om fenomenet fashion så mye som de dokumenterer daglivet sitt i forsøk på å bli overnevnte tema-kjendis. Noen av disse er fin lesning – jeg har likt å følge Drea en stund nå, andre er bare intressante fordi de er en hype, ikke fordi de produserer noe lesbart. Selv er jeg veldig fan av en del blogger som skriver om mote på originale og lesbare måter, som Fifi Lapin, verdens mest trendy kanin.

Martin spurte:

Hva er din plan for å redde verden?

Mitt svar:

Å jobbe for at vi skal være flest mulig friske, glade, trygge, selvstendige mennesker med like muligheter og like rettigheter, med kunnskap og sted å ta plass slik at vi skal kunne redde verden sammen. Jeg kan ikke fikse den alene. Også må vi krangle mye på veien. Pennen og organisasjonslivet er foretrukne våpen.

Petter spurte:

Dette virker morsomt.

Hvorfor passer GPL bedre sammen med kommunisme enn sosialisme?

(eventuelt fjern ordet hvorfor fra setningen)

Mitt svar:

Vel, for å svar på spørsmålet, må vi definere begrepene kommunisme og sosialisme. Jeg er nerde-ekskluderende og regner med at alle vet hva GPL er her. Hvis vi sier at kommunisme som økonomisk modell er å gi etter evne og få etter behov, mens sosialisme er at man får etter evne og får etter evne, vil en lisensieringsform som sier at du får bruke produkter lisensiert med produktet fritt så lenge alle andre får bruke det fritt, stemme mer overrens med en kommunistisk, økonomisk modell enn en sosialistisk økonomisk modell.

Moseplassen:

Hva er det dummeste og eller mest sårende spørsmålet du får (i hverdagen).

Har du lest Ayn Rand? I såfall hvilken bok, hvorfor og hva synes du? jo, en til, hvorfor bruker ikke bloggen din gravatar?

Mitt svar:

Det dummeste, mest sårende spørsmålet? Jeg tror det må være alle kommentarer og spørsmål i gaten: «Jeg tror ikke at du har hatt ordentlige psykiske problemer. Da ville du ikke greid å skrive sånn som du gjør. Jeg tror du lyver.»

Ayn Rand, Ayn Rand. Jeg har lest Atlas Shrugged. Ja, jeg har lest hele Atlas Shrugged. På mange måter er det verdens dårligste og verdens beste bok i en diger kolloss. Fra et litteraturkritisk point of view er det litt over tusen sider bæsj. Fra et «OMG! Fikk du utgitt dette og skapt en føkkings politisk bevegelse på det?»-point of view må du bare elske det.

Rand mener at alle andre filosofer enn henne og Aristoteles er på bærtur, hun vet sannheten, hun helt alene, og hun skal definere en ny etikk fra skrætsj. Hun har et utrolig tynt argument som går på at mennesket er egoistisk fra naturens side, og at den eneste personen du har ansvar for er deg selv. Jeg skulle likt å se henne kommentere på The Selfish Gene og annen forskning gjort på hvorfor vi er genetisk disponert for mennesker å leve i felleskap og ta vare på hverandre.

Ellers er det meningen at bloggen skal bruke gravatar? Her må Mr. Jackson fikse, eventuelt.

Peter Andre Jensen:

Henger meg på Pettern: Hvorfor er det så få som vet forskjellen på sosialisme, marxisme, kommunisme, stalinisme og maoisme?

Er det skoleverkets feil?

Mitt svar:

Jeg tror det handler om flere ting. Delvis fordi marxismen har relativt komplisert terminologi. Mye av tiden vi holdt på med litteraturteori på universitetet gikk med på å forklare hvordan de marxistiske teoretikerne analyserer, så hvis du da skal forklare forskjellen på ulike grener innen marxismen, må du først ha et overblikk over hva marxisme er. Jeg tror det også handler om at vi er flinke til å tenke at det er «rød politikk» også er det «blå politikk», uten å lære folk om nyanser innen de politiske rettningene. I tillegg er venstresiden ganske uklar på hva de egentlig legger i de ulike ordene internt, også. Så skoleverket, offentlig debatt uten nyanser og intern begrepsforvirring, trur eg.

Vero spurte:

Hva er denne “bloggby”-greia alle snakker om hele tiden?

Mitt svar:

Bloggerby er flere forskjellige ting. Det er et begrep som folk bruker litt løst om alle som leser Sonitus, alle som henger i en del av de samme bloggene, men også om alle som har en blogg. Andre ord som brukes er bloggpolis, blogglandia, bloggosfæren og bloggebygrenda. Det er det sosiale felleskapet vårt.

Er du ny i bloggerby er det ikke alltid lett å få oversikt over at det faktisk er et nettverk der mange kjenner hverandre fordi de leser hverandre, at ikke alle blogger er små øyer der det går flaskepost i mellom. Noen henviser til et kart over bloggerby Esquil Røler laget (nå er bloggen hans på pause, så jeg får ikke funnet det frem), basert på anntal lenker til ulike blogger. Bloggerby er også en irc-kanal der det er en del aktivitet og hvor alle kan prate med alle med blogging som felles tema. Gå inn på irc.ifi.uio.no på #bloggerby.

Hanne spurte:

Hvis du fikk beskjed om at du bare kunne velge tre sorter grønnsaker å spise for resten av livet, hvilke tre ville du valgt da – og hvorfor?

Mitt svar:

For et skummelt spørsmål! Jeg som elsker grønnsaker! Vel, kan jeg bare velge tre, må jeg tenke ernæringsmessig. Da ville jeg nok valgt tomater – fordi lykopen er et fint antioksidant og tomater inneholder mye viktig for kroppen. I tillegg ville jeg valgt brokkoli, fordi det er fullt av jern, kalsium og masse annet fint. Nummer tre måtte blitt avocado – en utmerket kilde til sunne fettsyrer og genialt i matlaging.

Morten spurte:

Finst eigentleg latskap?

Mitt svar:

Jeg er mer tilhenger av ordet «procrastination» på engelsk – altså det å utsette ting. Jeg tror det dekker problemet mer enn «latskap» gjør. Ellers må jeg bare si at dette kanskje var det kuleste spørsmålet i hele spørretimen – Mr. Jackson og jeg endte opp med å diskutere det lenge.

På en måte finnes det et sosialt fenomen om at folk belønnes for å greie å komme unna med å gjøre minst mulig – gjerne fostret på uinspirerende arbeidsplasser og skole du ikke føler at du lærer noe av. På en annen side er latskap et ord som sier mer om hva du er enn hva du gjør. Derfor er procrastination bedre – fordi det setter ord på problemet, ikke på kvaliteten ved deg som person. Mm.

Sigrid spurte:

Hva slags musikk liker du?
Planlegger du noen nye bøker med det første?

Mitt svar:

Jeg har pleid å synes det er vanskelig å svare på spørsmålet «Hva slags musikk liker du?» fordi musikken egentlig kom veldig sent inn i livet mitt. Jeg har sunget og spilt instrumenter helt fra jeg var barn, men det var aldri noe cd-plater eller tilsvarende før jeg kom på ungdomskolen. Dermed var det jeg fikk med meg musikk du kunne låne på biblioteket eller høre på hitlistene på radioen. Jeg har hatt et musikksmakkompleks i mange år, fordi jeg ikke har følt jeg hadde et språk å beskrive det jeg likte med.

«Jeg liker den sangen som er, du vet. Grønn. Litt grå i kanten. Regn utenfor. Drikke te. Også den fiolette sangen som napper deg i mellomgulvet. Du vet.»

Takket være piratkopiering, last.fm og Spotify har jeg begynt å kunne si hva jeg faktisk liker. Generelt sett er det mye jazz, som Miles Davis, Chet Baker og Billie Holiday, i tillegg til Tori Amos, Joni Mitchell, Belle and Sebastian, Kate Bush…jeg kan liste videre. I tillegg har jeg en sentimental side som elsker gamle, svenske punkeband med anarkistiske tekster og alle sanger som minner meg om klassefester på slutten av barneskolen, uansett hvor crap de er.

Bøker? Jeg må henvise til svaret jeg ga Esquil. I tillegg må jeg legge til at jeg har lovet psykologen min å ikke avtale noen utgivelse før jeg er litt friskere… (c:

Solstjerneengel spurte:

Ein. Trur du (og) det er sant at indianarar ikkje åt eller et gelé?
To. Kva er finaste kafeen i Oslo?
Tre. Kor mange indianarsongar kan du?

Mitt svar:

En. Hm, siden gelé er noe du må koke av dyreknokler, tipper jeg at de fleste urfolk har brukt knoklene til andre ting enn gelatin-mekking. Så nei, jeg tror ikke indianerne spiste gelé.

To. Det må være en blanding av Collets, Java, Kaffe Gram, Roustique og Fru Hagen.

Tre. Jeg kan én – Land of the silver birch, home of the beaver. Selv om jeg lenge trodde det var silver bird den het. Nå mener Wikipedia at den ikke er en indianersang, men en kanadisk speidersang som handler om det å være indianer. Ligeså. Jeg kan fire stemmer på den, så vi kan si at det tels litt.

Sigurd spør:

Hvor og i hvilken tidsperiode ville du helst å levd? (Og i hvilket sosialt skikt?)

Om du kunne ha fjernet en person fra menneskehetens historie, hvem ville du fjernet da?

Hva er din favoritt TV-serie, tegneserie og bok-serie (på 5 eller flere bøker)?

Hvem er din favorittpolitiker, og hvorfor?

Hvis du fikk 20 mrd av staten for å fjerne eller kraftig redusere kriminalitet. Hva ville du brukt pengene til?

Mitt svar:

1.

Jeg vil helst leve nå, eller lenger frem i tid. Det har alltid vært kjipere å være dame, mer stigmatiserende å være sprø og mindre komfortabelt teknologisk enn det det er idag. Jeg vil gjerne tilhøre det sosiale sjiktet jeg er i og jobbe for at ting skal bli enda bedre og enda stiligere enn det det er nå. Jeg er veldig lite nostalgisk på gamle dager.

2.

Hm. Det er jo nærliggende å tenke noen i nazityskland, samtidig vet jeg ikke hvor mye én person kan endre hele det regimet. Da er det mer spennende å se for seg hvordan verden ville sett ut hvis vi visket ut f.eks Jesus fra Nasareth ut av vår felles historiske og kulturelle hukommelse. Jess. Jesus. Da ville antageligvis Vesten være mer preget av antikkens filosofer på etikkplanet også.

3.

The Sandman, av Neil Gaiman. Mytologi møter Marveluniverset i en så spektakulær og lekkert gjennomført fortelling at du kan knytte sammen Dante, Hellrazor og Shakespeare i samme fortellingen. Den overrasker meg stadig.

4.

Liv Guldbransen, fordi hun kalte Oslo Byråd en runkeklubb.

5.

Jeg tror jeg ville brukt den på ungdom, ungdomspsykiatri og på forebyggende rustiltak. De fleste jeg vet om som havner på kjøret begynner tidlig. Det beste er å stoppe det tidlig, også.

Minneapolise spurte:

Jeg er også nysgjerrig på dette med kommunismen. Hvordan hadde Idas idealsamfunn vært, hvordan ser du for deg Norge som en kommunistisk stat, og hvordan blir den til?

Mitt svar:

Minnea, Minnea, dette er et vanskelig spørsmål. Jeg må komme tilbake til dette i et eget blogginnlegg senere, fordi jeg er i den politiske grubleboksen om dagen. Jeg er kritisk til de samme tingene i verden som før, men jeg er redd for at jeg ikke er istand til å forsvare og forklare den politiske klistrelappen min som jeg har pleid å være. Jeg tror ikke jeg er istand til å skissere et idealsamfunn, fordi jeg vet ikke nok om hvordan samfunnet jeg ikke synes er ideelt fungerer ennå. Mer enn det må jeg komme med senere, er jeg redd.

Mari spurte:

Tre spørsmål:

Går alt bra til slutt?

Kvifor blir eg i betre humør av snø som fell enn av snø som ligg på bakken?

Kva meiner du er dei beste argumenta for ein instrumentell og/eller eksistensiell legitimering av musikkfaget i skulen?

Ah, det var godt å ha ein plass å spørra om det eg har lurt på, men som ikkje kjem naturleg opp i ein gjennomsnittleg samtale.

Mitt svar:

1.

Jeg tror og håper at det meste går bra frem til slutten. Livene våre slutter ofte på så rare og upassende tidspunkter at jeg er mer tilhenger av lykkelig midtdel enn lykkelig slutt.

2.

Fantastisk spørsmål! Jeg tror det er fordi når snøen ligger på bakken, er den tung, flat, kald og sammepakket. Når det snør, er luften full av flagrende ting og jeg mener å ha empirisk grunnlag for å si at vi blir glade av flagrende ting i luften. Ta blader som drysser ned, konfetti og såpebobler, f.eks.

3.

Hm. Jeg tror det aller beste argumentet for å undervise i musikk, er at hjernen vår utvikler seg av å bli utfordret på forskjellige områder. Når vi driver med musikk, enten vi er flinke eller ei, er hele kroppen, både tankene, konstentrasjonen, sansene og kroppsdelene våre fokusert på det vi gjør. Sånn sett er det viktig med å lære instrumenter, sang og forskjellige former for dans og annen utøvende musikk. Så selv om barna eventuelt bare mishandler blokkfløyter og synger sur kanon, får de utviklet og trent opp andre deler av hjernen enn det gym, matte, norsk og håndarbeid gir dem.

Avarielle spurte:

Ellers:
Hva er ditt beste sommerminne?

Mitt svar:

For å si det med ord som alle kan skjønne, handler de om båt, om havet, om virkelighetsflukt, om forelskelse og om syriner. For å svare det du vet, Avarielle, så er det alle sommerminner knyttet til deg

Geir spurte:

Hva vil det si at du ble syk? Hva feiler det deg?

Mitt svar:

Det betyr at jeg har slitt med å få den bipolare lidelsen min under kontroll en stund (c:

Delirium spurte:

Mitt svar:

Hvis du kunne gi folk ett eneste råd – hva ville det vært?

Stjålet fra Vemod.

Graylady spurte:

Hvordan kan du som er så ung ofte skrive som en eldre klok dame?

Mitt svar:

Jeg tror ikke jeg kan svare annet enn wow, tusen takk for komplimentet! Rett og slett!

fast leser og stor fan uten blogg spurte:

1. Har du noen fordommer, og i så tilfelle mot hva?
2. Hvis du kom i en situasjon der du av en eller annen grunn var tvunget til å moteblogge: Hvordan ville Virrvars moteblogg sett ut?

Mitt svar:

Ja, jeg har fordommer. Jeg har fordommer mot blonde gutter som trener mye, som breier seg på fester og skråler fotballsanger høyt. Jeg har fordommer mot alle Fpu og Unge Høyre-gutter til det motsatte er bevist. Pussig nok gjelder ikke dette folk i moderpartiene deres eller jenter i samme ungdomsparti, så det handler ikke så mye om politikk som om ryggmargsrefleks.

Moteblogg? Åh, jeg ville hatt en strålende moteblogg. Jeg ville skrevet om alle de stilige tingene jeg finner på Etsy, om redesign av gamle klær jeg kjøper second hand og om kule, små indie-nettbutikker som selger muffinsgensere og gullfiskparaplyer. Ikke gi meg idéer, ellers kommer dere til å få sånne innlegg også

Valk spurte:

EHEHE.

Kan du vere grei og valkampblogge?

Mitt svar:

Jeg har hatt et fint møte med valgkampsansvarlig i Rødt, så ja. Jeg kommer til å valgkampblogge. Jeg kommer til å gjøre det på min måte, med mitt perspektiv, men jeg stiller meg til disposisjon (c:

Hallvor spurte:

For å lure fram geeken i deg:

Jeg har skjønt at du kjører ubuntu (tror jeg i hvert fall). Du pleier å være flink til å forklare ting, så hva er dine 3 beste argument for å få noen til å bytte til linux (ubuntu)?

Hvilket språk programmerer du helst i, og hvorfor er det så bra?

Mitt svar:

Mine tre beste grunner til å bruke GNU/Linux:

1.
Du kan stjele Windows. Du kan betale det hvite ut av øyet for Mac. Du får Linux gratis, lovlig og kan dele det fritt med alle og enhver. Det oppdateres enkelt og automagisk og du må aldri kjøpe noe som helst.

2.
Det er så mye deiligere å installere ting. Når jeg lager meg en windows-partisjon på pc’en min, må jeg sitte og laste ned drivere, finne alle programmene jeg mangler og sitte og trykke «Next-next-next-finish» til langt på natt. I Ubuntu bare haker du av alle programmene du vil ha og trykker på «Apply», så installerer det seg selv i en eneste stor pakke. Eller – sudo aptitude install, hvis du er sånn nerd som meg.

3.
Det er så pent. Vista er greit, OS X er søtt nok, men Ubuntu kan pyntes, perfeksjoneres og gjøres ubeskrivelig lekkert med CompizFusion. Alle Mac-entusiaster som ser et skikkelig svusjete Linux-skrivebord bare står og måper. Vi har det potensielt peneste brukergrensesnittet og det blir stadig bedre.

Jeg liker php, fordi det er praktisk og du kan skrive små applikasjoner og dingsebomser til WordPress og alle mulige andre web-greier. Jeg liker Ruby, men jeg har ikke noe praktisk å bruke det til, men det ser så pent ut når du skriver det og du får korte, nette, nusselige programmer.

Psykolade spurte:

Hvorfor stiller vi så lave krav til ungene i norsk skole?

Og hva er din beste kakeoppskrift?

Mitt svar:

1.

Hm. Dette er ikke noe jeg kan uttale meg godt om. Jeg har bare gått på privatskole, og jeg var en dritkjip unge som kunne hele barneskolepensum før jeg begynte der, for å sette det på spissen. Skolen ble aldri vanskelig nok for meg. Jeg syntes de stilte for lave krav på universitetet også. Jeg har dermed ikke noen mening om hva som burde vært høye krav og hvorfor det eventuelt stilles for lave krav.

2.

Min beste kakeoppskrift? Hm. Siden jeg ikke har noen skrevet opp her, stjeler jeg fra svigermor. Her er tre kjempegode kakeoppskrifter som alltid funker: Den beste kokosbolleoppskriften, den beste sjokoladekjeksoppskriften og den beste sjokoladekakeoppskriften.

Guriland spurte:

Hva slags bryllup hadde dere? Klarer ikke se for meg den ordinære typen, men kanskje det var det dere hadde?

Mitt svar:

Mr. Jackson og jeg hadde to brylluper. Vi hadde ett 18. mai hvor vi dro og giftet oss på rådhuset sammen med de aller nærmeste. Etterpå danset vi brudevals i Fredrikstads gågate mens en gatemusikant spilte trekkspill. Vi spiste middag på restauranten vi hadde vår første date og tilbragte bryllupsnatten på premieren til den nyeste Star Wars-filmen. 25. juni hadde vi bryllupsfest hjemme hos mine foreldre, langt ute i skogen.

Vi hadde fått satt opp et digert sirkustelt, fylt det med langbord og invitert alt som kunne krype og gå. Jeg hadde hvit brudekjole med alt tilbehør. Konspetet var at alle skulle ha med seg en matrett hver, så vi hadde et gigantisk og brokete langbord med all mat de over hundre gjestene kunne finne på å ha med seg. Søsteren min hadde bakt bryllupskake og alle de kreative vennene våre underholdt med ulike innslag. Festen var veldig rimelig, det eneste som kostet noe var kjolen og teltet. Det var fantastisk.

Heidi spurte:

Hm. Nå må jeg tenke meg om. Jeg kjøper ikke noe kosmetikk som er testet på dyr, og holder meg til Dyrevernalliansens grønne liste. Likevel skal jeg innrømme at dette også er et fullstendig egoistisk valg fra min side – storparten av de ingrediensene de tester på dyr er mye giftigere og mer suspekte enn dem de tester på mennesker.

I tillegg spiser jeg mange rene veganske og vegetariske måltider, selv om jeg spiser kjøtt også. Dette er utfra en tankegang om at alle monner drar for å redusere kjøttforbruket vårt, og fordi jeg er en rå jævel på veggismat og ikke skjønner opp og ned på et kjøttstykke.

(Jeg kunne aldri blitt fulltidsveganer. Jeg kan for mye om de ernæringsmessige fordelene ved fisk og egg.) Ellers har jeg gitt penger direkte og indirekte til organisasjoner som jobber med dyrevern. Likevel, jeg gjør først og fremst til for miljøet som helhet, ikke for dyr spesielt.

KEE spurte:

Har du husket å bokse, klatre i et fjell og RAAAPE skikkelig høyt i det siste?

(Eller, for å ta det på akademisk: Grei ut om ditt forhold filosofen Arne Næss, hans liv og gjerning.)

Mitt svar:

Jeg husker at jeg leste Arne Næss sine exphilbøker på slutten av ungdomskolen og begynnelsen av videregående en gang. Foreldrene mine hadde masse Næss-bøker stående i hylla og jeg slukte dem en etter en. Å komme på Blindern og se hvor mye exphilpensumet var kuttet var en solid skuffelse.

Jeg følte at Arne Næss var en slags hemmelig kompis mye av tenårene, en person jeg gladelig leste alle intervjuer med, en grunn til å skru opp lyden på tv’n. På veldig mange måter har jeg nok en Arne Næss-instilling til livet – jeg leker, utforsker og gleder meg over små og store ting hele tiden. Selv mens jeg var på det sykeste og galeste hadde jeg veldig høy livskvalitet.

Poter spurte:

1. Hva gjør du når det kribler i armer og bein?
2. Prøver du å roe deg ned når du blir manisk?
3. Prøver du å gire deg opp når du blir deprimert?
4. Hva foretrekker du av å være deprimert eller manisk?
5. Har du mer sex når du er manisk?
6. Hvilken sjokolade liker du best?
7. Hvem av de norske kongelige liker du best?

Oj, jeg kunne jo ha spurt om mye, men jeg stopper her.

Mitt svar:

1. Jeg hopper opp og ned, løper en tur, går veldig fort, rister på dem eller tar en dusj.
2. Ja, absolutt. Jeg drikker grønn te, gjør avspenningsøvelser, puster dypt og bruker mye av energien på hard, fysisk aktivitet.
3. Delvis. Jeg lar meg selv få lov til å kjenne på de kjipe følelsene også, så jeg ikke lagrer dem til senere. Så finner jeg frem håndarbeidsutstyr og lager fine ting, eller baker noe eller går en tur. Det hjelper mot nedetid, også.
4. På dagtid – fint å være litt hypoman. Da får jeg gjort mye og føler meg vibrerende lykkelig. På kveldstid – best å være deppa. Da får jeg faktisk sove. Så – de har fordeler og ulemper begge to. Jeg liker best å være et sted i midten og ha kontroll.
5. Haha, sannelig om jeg vet. Jeg har et prinsipp om å ikke skrive noe særlig om sexlivet på bloggen, men uten å gå i detalj: Jeg bruker orgasmer bevisst. De utløser alt gladdopet i hjernen, så jeg get my daily fix uansett hva slags humør jeg er i (c:
7. Konfekt fra konfektbutikken på Glassmagasinet.
8. Håkon Magnus har ikke gjort meg flau ennå. Det er jo sikkert et godt tegn.

Fata spurte:

Hva het han kisen som vedtok å bygge den kinesiske mur nå igjen?

Mitt svar:

Var ikke det Qin Shi Huangdi, første keiseren av det samlede Kina?

Ronny spurte:

Er han fyren i den nye fløya på gamlehjemmet, som han leter etter han journalisten eller hva det er som kommer borti gamlingen som brukte spett (oppi Kalkbolivola), i “Vømmølåret”, Kurt, fra Erlend Loes bøker?

“hain som kjørt truck nedpå kaia”, du vet?

Mitt svar:

Jaggu. Den koblingen hadde jeg ikke tenkt på, men jeg har jo lest både Kurt og hørt Vømmølåret, så jeg skjønner faktisk hva du mener. Likevel tror jeg ikke han er Kurt, men en kollega av Kurt. Kurtbøkene finner sted mens Gro Harlem Bruntland er statsminister i Norge (jfr. Kurt blir grusom), mens Vømmølåret er spilt inn lenge før Gro ble valgt og uansett er mannen gammel. Kanskje han er Kurt sin bestefar?

Tino spurte:

I kinderegg, hvorfor er noen av de “boksene” inni med leken i gule mens andre er oransje, kunne de ikke bare holdt seg til en farge?

Og hva er metablogging?
Hvilket potetgull liker du best?

Mitt svar:

Jeg tror de har begynt å bytte farve på Kindereggboksene, men siden de har utrolig mange bokser av den gamle typen, så tar det lang tid før de får fjernet den ene fra butikkene. Jeg tror det kommer til å bli færre og færre av den ene farven etterhvert.

Metablogging = blogging om blogging.

Jeg liker best Tyrells potetgull og sørlandschips med havsalt.

Oi. Da var spørretimen ferdig. Dette er min lengste bloggpost noensinne. Woho, dette var slitsomt og gøy!

Søndag 8. februar 2009

Virrvarr leker spørretime:

Du har kanskje sett det på en moteblogg nær deg – innleggene der leserne kan stille bloggeren så mange spørsmål de vil og så må bloggeren svare på dem i et eget innlegg. Jeg er en sånn en som stiller kjipe, teite spørsmål i hos bloggere jeg ikke kjenner så godt, som: «Hva er, etter ditt syn, forskjellene og likhetene mellom Nietzsche og Ayn Rand?» Hey! De sa jeg kunne spørre om hva jeg ville, ikke sant?

Nå er ikke jeg så flink til å svare i kommentarfeltet mitt lenger. Det har jeg ikke vært siden jeg ble syk på ordentlig og skrev flere innlegg og fikk flere kommentarer enn jeg greide å holde styr på. Dermed tenkte jeg at kanskje en spørretime ville ha en form for funksjon.

Så – etter å ha blitt forsikret av alle fra Mirakel til Mariell at spørretime er noe alle kan ha, ikke bare motebloggere.

Dere har skjønt leken? Du stiller spørsmål – jeg svarer i et (eller flere) innlegg. Du kan spørre så teit og trivielt du vil. Du kan spørre så komplisert og knotete du vil.

MEN: Det er ikke noe gøy hvis ingen stiller spørsmål. Da føler jeg meg som en ensom emo-fisk. Så ikke vær sjenert: Hopp i kommentarfeltet og spør om noe teit ^_^

Lørdag 7. februar 2009

Gale damen – en oppdatering

Hei Internett. Det har blitt færre gale damen-innlegg i den senere tid. Kanskje det er fordi ting faktisk går bedre nå? Jeg teller bittesmå fremskritt hele tiden. Jeg lager «Hurra!»-lister over alt jeg har fått til som jeg ikke fikk til før.

Eksempel:

• Logget inn i nettbanken uten å dø, selv om det var rotete og lite penger der. Hurra!
• Hadde et mareritt om noe trivielt, ikke en av de faste gjengangerdrømmene jeg har hatt de siste årene. Hurra!
• Sa «neitakk» til noe jeg ikke hadde lyst til uten å smake skyldfølelsen i uker etterpå. Hurra!

Vi kan fortsette lenge med sånne lister. Det er ikke store ting, men de danner et bilde. Jeg går rundt i en verden av løssnø på glattis og tryner for et godt ord, men inne i hodet begynner jeg å få veigrep. Ikke lykke. Styring.

Og likevel. Hvis jeg skal gale damen-blogge for måneden som har gått, kommer jeg ikke utenom pillene jeg står på. Sist gang jeg blogget dem, fikk jeg reaksjoner. Jeg fikk eposter som gav meg følelsen at jeg hadde sviktet folk ved å være fornøyd med behandlingen min. Folk som skriver om psykiatri skal visst ha utelukkende dårlige opplevelser med psykiatri.

Og likevel. Hvis jeg skal oppsummere hvordan jeg har det, må jeg si som Maraya Hornbacher i intervjuet hennes med The Times:

What do you do now to keep on track?

I take my meds.

Jeg snakket med psykologen min om medisinene mine:

«De er en slags guilty pleasure for meg.»

«Hvorfor?»

«Jeg burde ha klart meg uten. Jeg burde taklet problemene mine selv.»

«Du gjør jo det?»

«Nei, nå tar jeg piller! Før jeg begynte på pillene, slo jeg meg i hodet i dagesvis når jeg begikk en bitteliten feil. Hvis jeg var nede, kunne jeg slå meg i hodet over alle feil jeg noensinne kunne huske å ha begått. Nå gjør jeg en feil, blir sur og stresset og kommer over det. Jeg glemmer det ikke, men det kjennes ut som om følelsene har en utløpsdato. En dags bekymring over at jeg kom forsent til et møte er nok. Ikke et livs bekymring. Jeg burde jo lære meg å gi slipp uten piller?»

«Tror du at det er bra for hodet ditt å bruke all energien på å stoppe følelser i en negativ loop, eller å fokusere på de spørsmålene du ikke har tenkt gjennom før? Er det galt å ha oppvaskmaskin og støvsuger når du skal rydde ut av en leilighet som ikke ser ut?»

«Jammen! Jammen! De skulle stjele personligheten min og gjøre meg til zombie! De skulle gi meg masse bivirkninger! Jeg har lest om dette! Det skulle kjennes som et overgrep! Alle andre sier det er sånn!»

«Og derfor føler du deg skyldig fordi det fungerer for deg?»

«Ja – hva er galt med meg?»

«Ingenting. Du står på en dose som er riktig for deg. Du står på piller som hjelper deg med det du trenger hjelp med, ikke noe mer.»

«Men de er antipsykotiske. Og de virker. Betyr det at jeg har vært psykotisk, da?»

«Du tar 25 mg. Hadde du hatt en psykotisk lidelse, ville du fått 1500 mg. Du kan jo regne ut hvor psykotisk du tror du er på bakgrunn av det.»

Jeg vet at jeg har vært heldig med psykehus, psykolog, psykiater og behandlingsplan. De har hørt på meg. De har tatt meg på alvor. Jeg har fått lov til å stritte i mot alle medisiner de har foreslått for meg, og da jeg til slutt var så rar og frynsete da boken kom ut og spurte om jeg muuligens kunne stå på noe fast, fant de et opplegg som passet som hånd i hanske.

Jeg går fremdeles opp. Jeg går fremdeles ned. Jeg har det bedre enn før. Jeg er fremdeles meg. Jeg bare prøver å komme over skyldfølelsen av hvor deilig det er å ha støttehjul på hjernen for en stund.

Onsdag 28. januar 2009

Innsyn i en idémyldring:

Jeg har en stor teboks på pulten min. Den heter «Idé-boksen» og begynte som et forsøk på å slutte å skrive alt jeg skulle gjøre noensinne på en eneste sammenhengende liste. Når du har perioder i livet ditt der den kreative, dryppende kranen forsvandler seg til en høytrykkspyler, er det greit å ha et badekar å samle alle innfallene i. Det blir så mye søl om du skal ha alt på flaske.

Jeg dumpet «prosjekter jeg skal gjennomføre snart, om en stund og en eller annen gang»-listen til fordel for en boks der jeg puttet alle idéer og innfall på små lapper. Også en grei målestokk for å kunne skille normale og hypomane perioder. «Mandag – en lapp. Tirsdag- ingen lapper. Onsdag – to lapper. Torsdag – syv lapper. Fredag – søtti lapper. Lørdag – hundre og tyve lapper.» Du tar poenget.

Noe av poenget er å få ut alle idéene på en gang og kunne gjennomføre dem en gang jeg ikke er så gira og blir distrahert av de åtti andre innfallene som kommer farende. Idéboksen ble også brukt i diagnostiseringsprosessen på sykehuset. Greia er at det er ulike grader av bipolaritet, og er du over et visst nivå, er de maniske idéene dine passelig verdensfjerne og du kjenner dem ikke igjen når du leser dem i normaltilstand.

Og nei – det var ingen «Ta kunsternavnet Barmfagre Birgitta og reise Europa rundt med mitt Bollebake & Burlesk-show»- idéer. Ingen «Jeg har fått et kall fra oven og må forkynne det – alt kjøtt er urent, unntatt Shetlandsponny»-idéer. Det var altfor mange idéer, men storparten av dem vippet et sted mellom «greit» til «great». Samtlige var gjennomførbare, bare ikke på en gang.

Uansett – noen dager driver jeg og går gjennom boksen og finner glemte planer. Jeg tenkte jeg skulle dele et par med dere:

Nettside med oversikt over hensynsfulle gynekologer:

Mange som har blitt utsatt for overgrep, meg selv inkludert, synes ikke det er noe stas å gå til gynekologen. Og likevel er det en sånn ting man må i tide og utide, og da er det greit å finne en hensynsfull en du føler du kan stole på.

Ikke alle er som meg, som borer neglene i håndbaken på Fremmed Mann på Volvat og brøler: «JEG HAR OPPLEVD KJIPE TING! VÆR FORSIKTIG!» idet de har satt seg til å skreve i stolen. Og selv jeg, som er en som sier tydelig i fra, vil gjerne ha en som er forståelsesfull etter at jeg har brølt til dem. På idélappen står det:

«Lage nettside der folk kan tipse om bra gynekologer for damer som har opplevd overgrep, helst med kart og adresser. Ulempe: Mulig det ikke er lovlig å lage oversikt over helsepersonell på den måten? Spørre en jurist.»

Kunst til folket – Oslo:

Dette er en ganske ny lapp, inspirert av Kunst til folket – Bergen. To illustratørvenninner av meg laget mengder av små bilder de solgte på en kaffebar i Bergen for et sted mellom 50 og 150 kr. stykket. Lappen lyder følgende:

«Lage Kunst til folket- Oslo. Jeg trenger: 1. En eller flere som vil bidra med bilder. 2. En café vi kan ha det. 3. Å tegne masse små bilder selv. NB: Bør avholdes i desember, så alle skal kjøpe julegaver.»

Nerde-muffins-fest:

Jeg kom over Snack or die-bloggen på en av Iversen sin Monday, Bloody Monday-lenkesamlinger. Siden har jeg snoket rundt og funnet lekre nerdekakeoppskrifter over hele internetten. Likevel er nerdemuffins best. Portal-muffins. Moogle-muffins. Mario-muffins. Half-life-muffins. Hello Kitty-muffins.
Her er lappen:

«Få med noen og bake lass på lass med nerdete Snack or Die-muffins, spesielt de med Final Fantasy og Nintendo-tema. Invitere venner som vil sette pris på herligheten og drikke masse te til.»

Lage mine egne Once upon a Time-kort:

Har du spilt Once Upon a Time noen gang? Det er et kortspill der alle spillerne får utdelt en rekke eventyrkort, samt en slutt. En begynner å være forteller, og legger på kort ettersom de forteller om figurer, hendelser eller elementer de har på hånden. «Så kom prinsen inn», sier fortelleren og legger på prinsen.

Problemet er at hvis fortelleren forteller om noe som de andre sitter med på hånden, kan de legge det på. Hvis du forteller at prinsessen kysset en frosk, kan den som sitter med frosken på hånden, legge kortet på og bli forteller selv. Det er om å gjøre å avslutte historien, slik at du får brukt alle kortene og ditt eget «Happy Ever After»- kort.

Vi spilte dette mye på ungdomskolen, og begynte etterhvert å spille spillet med en masse forskjellige typer kort. Jeg har spilt Once Upon a Time med alt fra Magic The Gathering og Tarotstokker til en kortstokk full av nakne damer…

Dette står på lappen:

«Lage mine egne Once Upon a Time-kort med ulike temaer, med figurer som Sokrates, Napoleon og Kaptein Picard og hendelser som månelanding, magedans og millitærkupp. Laminere eller trykke?»

For å dele litt av idémyldringen min med dere.