Fredag 19. oktober 2007

Helt heltinne?

Avil skriver helter hun husker og jeg kjente meg inspirert til å skrive noe tilsvarende.
Jeg har nemlig hatt ganske mange. Det som frustrerte meg veldig da jeg var liten var at alle de kuleste bokfigurene var menn. Alle mine forbilder i barndommen var menn. Robin Hood stjal fra de rike, gav til de fattige, skjøt med pil og bue, lurte sheriffen og reddet dagen. Når min venn Morten og jeg skulle leke da vi var små, måtte alltid Morten få være Robin, siden han var gutt. Siden jeg var jente, ble rollen min Jomfru Marian, og hennes glansreplikk i tegnefilmen var «Åh, ROBIN! Du er så kjekk og impulsiv!» Det var ikke like knall som å ha «Wanted! død eller levende»-plakater av seg hengende rundt over hele Sherewoodskogen. En lang historie kort- barndommen min bestod i å late som om jeg var gutteheltene i de fleste sammenhenger. Men hvem var de beste? Hvem gjorde mest inntrykk? Her følger Virrvarrs heltekavalkade:

1: Greven av Monte Christo.
Ingen over, ingen ved siden. Som mobbeoffer hele barneskolen var det ingen heftigere lesning enn historien om Edmond Dantés som blir kastet i fengsel av noen venner av seg for å redde dem fra å bli arrestert for spionasje, og hvordan Dantés rømmer og tar en sviende hevn på alle de gamle fiendene en etter en. Jeg satt på rommet mitt og så levende for meg hvordan jeg skulle komme tilbake og ta grufull hevn på Hege, Lena og hva de nå het alle sammen.

2: Sherlock Holmes
Som tidligere nevnt var detektiven min store helt og kjærlighet, og jeg visste hva jeg ville gjøre når jeg bli stor: Løse mysterier, vite Alt, spille fiolin og bruke morfin. Jeg visste riktignok ikke helt hva morfin hva for noe, men det skulle jeg helt sikkert gjøre.

3: Den røde pimpernell
Utkledd som gammel kone sniker den røde pimpernell seg forbi franske vakter for å redde adelsmenn fra guiljotinen. En skikkelig gentlemannshelt som lurte fienden til å sniffe pepper i tro om at det var snus og spilte så udugelig slaskete at ingen mistenkte ham. Jeg skulle bli sleip lurendreier, det var helt klart. Akkurat som den røde pimpernell, og jeg skulle ha mitt eget kjennemerke på et lite kort jeg etterlot til fortvilede myndigheter.

4: Modesty Blaise
Den eneste reelle heltinnen min fra barndommen. Jeg husker å ha blitt fratatt Agent X9-bladet med serien hennes en gang som åtteåring og fikk streng beskjed om at visse ting var jeg for ung for. Det skjerpet interessen, og jeg leste i smug til øyet ble stort og vått. Modesty hamler opp med alt som finnes av fiender, hun har vært yrkeskriminell, agent og superhelt, er nærkampmester, beinhard og har en mannlig partner uten noe undertrykkelsesforhold eller seksuelle undertoner. Willie og Modesty er partnere, intet mer.Det merkeligste var at det å bli Modesty virket som langt mer uuoppnåelig enn det å bli Greven av Monte Christo, selv om Modesty var dame. Det kan kanskje ha noe med at hun var veldig fysisk kapabel, og jeg alltid har vært en hoppende badeball med sammensnørte lisser, og det virket mer logisk at jeg skulle vokse opp til å bli usannsynelig sleip enn usannsynelig flink til å sparke folk i magen (c;

Vel- jeg har allerede introdusert leserne mine for mitt noe sære forhold til Ole Brumm- her er et par av karakterene som preget barndommen sånn ellers, og jeg synes de er like tøffe den dag i dag. Føl gratis til å lage deres egen liste.

Søndag 14. oktober 2007

Min barndomsvenn blir åtti år

Det har alltid vært noe spesielt mellom Brumm og meg. Før jeg lærte å lese selv (noe som var svært tidlig, jeg leste min første bok som toåring), satt jeg i vinduskarmen på faren min sitt kontor og hørte på eventyrene til Brumm, Nøff og alle de andre i Hundremeterskogen. Det var Egner sin innspilling og Egner sin oversettelse, og han sang falskt på alle de små visene underveis. Slik satt jeg ved siden av kasettspilleren fra jeg var under ett år og lyttet. Jeg fikk selvfølgelig bøkene også, og farvela alle bildene med tykke fettfarver.  Alt som var Brumm var bra. Ole Brumm-tegneserier var like fint som boken, selv om det ikke tok lang tid før jeg skjønte at det var forskjell på Disney og Tha Real Shit.

Høydepunktet var bamsen min, en brun og litt stakkarslig sak som selvsagt fikk navnet Ole Brumm. Et rart, ubestemmelig gult og rosa tøydyr ble Nasse Nøff. Hvordan det så ut, var ikke så vesentlig. Den dag i dag tror jeg at leketøysprodusenten hadde ment at det skulle være en hund, men hos oss var den en fin, pinglete gris. Mamma sydde en tigergutt av en gammel, stripete kjole hun hadde. Med pappavstivining i fjeset klarte hun å lage en tiger som så nesten helt ut som tegneserieutgaven, i hvertfall i profil. Det eneste tigergutt aldri fikk var ører. Før mamma fikk sydd dem på, gikk vannet og lillesøsteren min kom til verden noen timer senere. Det var kjempestas, og saken var klar: Man trenger ikke bamser når man har småsøsken. Jeg var Ole Brumm, hun var Nasse Nøff og da yngestemann ble født, ble hun utnevnt til Kengubarnet. Mamma steppet inn som Kengumamma når det var behov for det, og med litt bamsehjelp utgjorde vi hele Hundremeterskogen.

Og vi bodde jo i Tusenmeterskogen, kom vi frem til. Huset vårt ligger akkurat en kilometer fra nærmeste flik med sliten asfalt, og det var tusen meter med skog for tre små jenter å boltre seg på, tusen meter å legge ut på eventyr for Brumm, Nøff og Kengubarnet.

Det gjorde noe med identitetene våre for en stund. Jeg spiste honning ut av boksen, selv om jeg ikke likte det noe særlig. Søsteren min ville ha nøtter, selv om hun hater det den dag i dag, og yngstemann ville spise alt som stod merket som «Kengubarnets oppskrifter» i Ole Brumm-kokeboken vi skaffet oss. Når vi skulle leke, enten det var i sandkassen, i hagen eller innendørs med byggeklosser, omgjorde vi oss til hver vår A.A Milne-karakter og lekte i vei.  Når mamma fortalte eventyr for oss på kvelden, ble Brumm og Nasse hovedpersoner og vi visste at historiene egentlig handlet om oss. Kasettbåndet med Egner som sang falskt ble spilt om og om igjen alle disse årene. Heffalumper, Ole Brumm-pinneleken, Bjørnehjørnet, og «Tigergutter kan ALT!» dannet enn ramme om de første årene våre. Barbie kom først senere, og jeg er lykkelig den dag i dag over at jeg tilbragte min tidlige barndom, ikke som et velkledd sexsymbol, men som en feit og poetisk bjørn.

Fremdeles synes jeg Egners utgave er den koseligste, og mange av sangene har gått fra å være små stubber i en barndomsfortelling til nesten zen-buddistiske leveregler. Dette er min favoritt til dags dato, til bruk for enhver annledning:

For Ole Brummm har et tenkested
Der Nasse Nøff også tenker med.
Og så kan de sitte i ro og fred
på Brumms og Nøffs lille tenkested.

Gratulerer med åttiårsdagen, Brumm!

Lørdag 29. september 2007

Litt om hvor deilig jeg er

Å lage meme-er er en fin ting. Jeg laget en som fikk jenter til å poste bilder av ti menn de synes var sexy, og det er kommet en del riktig spennende lister rundt omkring. Katarina Storalm gikk kanskje spesielt bananas. Det gjør hun alltid ^-^ (I <3 Katarina)

Noen ganger endrer meme-er form. Villkatta gjorde om det som opprinnelig var en bilde-meme til en tekst. Det er kult. Andre ganger kan et meme endre innhold, også.

Jeg er veldig fan av et meme Minneapolise satte i gang som oppfordrer folk til å skrive det de liker ved utseende sitt. En god, overfladisk dyrk-deg-selv-meme, som også har en politisk brodd. Den er jo så himla vanskelig! Det å skulle skrive pene ting om sin egen kropp kjennes nesten umulig og veldig tabubelagt.

Faktisk så tabubelagt at det er blitt omgjort på veien til å skrive ting om hva man liker ved kroppens funksjonalitet. En del har gått så langt som bare å skrive hva de liker ved seg selv, og man får mange punkter av typen «Jeg liker at jeg er flink til å ta ansvar». Dermed er meme-et fullstendig forvandlet.

Jeg vil slå et slag for «ting som er deilig ved meg»-meme’et. Mest av alt fordi det er en så utrolig hyggelig bloggpost å skrive etter en runde med «katarsis», for å sitere Martine (c;

Så- litt om deilige Virrvarr:

1. Jeg har tykt, tykt, fantastisk hår. Jeg har rett og slett veldig gode hårgener. Farfar er 91 og har fyldig, hvit løvemanke hjemmesykepleien blir stående og stryke fingrene gjennom. Pappa har kraftige, sorte krøller i en alder av 56 og kommer aldri til å bli skallet. Håret mitt tåler å farves så mye at om andre skulle farve det like mye ville falt av og blitt pistrete fjon, det trengs ikke gres fordi det er så glatt at det aldri floker seg og blir ikke fett eller tørt. I tillegg har jeg alltid de lekreste frisyrene, siden jeg har verdens beste venn og frisør som tar seg av den biffen.
2. Jeg har nesten ikke hår andre steder enn på hodet, øyenbryn og øyenvipper. Dette resulterer i at jeg aldri har barber leggene, fordi ingen ser at jeg har hår der. Du kan dytte nesen din ned på leggen min og se at det er tynne, myke, lyse-lyse hår der. Og det kommer du ikke til å gjøre før jeg sier «Jammen jeg har aaldri barbert dem!» Ellers er det sparsomt med hår. Jeg pleide å tro at ingen hadde hår i rumpa. Senere har det kommet frem at det bare var meg
3. Huden min er også magisk. Den er melkehvit, blir aldri brun eller solbrent, har perfekt fuktighetsnivå og trengs aldri å smøres. Jeg kan legge meg i solen og sove i seks timer midt i juli og være like hvit. Ikke får den særlig med kviser, ikke blir den tørr og ikke har den rynker. Mest av alt kjennes den ut som huden til et barn. Hvorfor? Jeg renser ikke, bruker ikke peeling eller noe i den stilen, og ignorerer den for det meste. Men de åtte literne med vann jeg drikker hver dag kan jo ha noe med saken å gjøre….
4. Store DD-cup-pupper. Yay. They are OK ^-^
5. Stor, fast rumpe som står i god stil til de store puppene, slik at jeg kan kle meg til timeglassform når jeg vil….
6. Ingen cellulitter. Selv om jeg veier mer enn dagens Twiggy-ideal, er jeg rund, myk, hvit og fast uten klær. Ikke dissende eller valkete. For å sitere Øystein Wolf: «Hun må ha nispist boller og danset jazzballett. Hun har den mest perfekte fettfordeling jeg har sett.»

Da synes jeg Maren, Anniken og Lucbaby kan fortelle meg hvor deilige de er. Alle andre som ikke har prøvd, oppfordres også.

Dagens positive, rett og slett!

Fredag 21. september 2007

Virrvarr skriver om vanskelige ting

Hva kan man egentlig skrive om voldtekt? Jeg fant denne bloggen på VG-nett i går, der en jente forteller om problemer og ettervirkninger hun har i forbindelse med to voldtekter hun har blitt utsatt for. Nå er bloggen stengt pga en overvekt av stygge, ubehagelige kommentarer, som er noe av det som kjennetegner anonyme kommentarer på VG-nett og jeg vil ikke bruke noe tid på gjenngi absurditeten i dem. Det som derimot var påfallende da jeg leste gjennnom kommentarene i går før den ble tatt ned, var at storparten var fra anonyme jenter som hadde hatt lignende opplevelser som kjente seg igjen. Jeg var en av disse, og satt igjen med en emmen følelse etterpå.

Voldtekt er ikke noe man snakker høyt om, og jeg kjente at jeg reagerte veldig da jeg leste tekstene til overnevnte jente. For meg er hele fenomenet forbundet med så mye skyld og skam at jeg har problemer med å si ordet høyt på en dårlig dag, og det å lese side opp og side ned om temaet gav meg svært motstridende følelser. På den ene siden kjente jeg avsky ved hele konseptet. Dette skal man ikke brette ut!-sa magefølelsen min. På den andre siden ble jeg utrolig lettet og glad, som om noen stakk hull på noe.

Jenta ovenfor skriver om et tema som for meg og alle andre jenter jeg kjenner som har vært utsatt for det samme er et bite-tennene-sammen-tema. Noe man snakker om to og to ute mens man røyker og er overstadig beruset, når sperrene er borte. Kanskje gråter man litt. Kanskje en hel masse. Det er et ikke edruelig tema, noe smertelig, uendelig privat. Den mest ubehagelige, klissete hemmeligheten, det du skammer deg mest over.

Trass i at jeg vet at en utrivelig prosentdel av vennene mine har vært utsatt for overgrep, er det fortsatt et tema jeg nesten bare tåler i skrikende avisoverskrifter, i talene til sinte politikere, i feminismediskusjoner, på en armlengdes avstand. Ikke som private uttalelser fra Mitt liv, som ord i Min munn. Jeg vil jo ikke være en oppmerksomhetskåt hurpe? Å snakke om det er jo bare for å få sympati? Det er sånne ting jeg tar meg i å tenke når jeg leser overnevnte blogg. Og jeg blir lei meg på egne vegne.

Jeg ble voldtatt da jeg var 14 år, på fest av en jeg kjente. Han var 19. Likevel annmeldte jeg ikke. Selv om aldersforskjellen ville fått ham dømt uansett, visste jeg ikke hvordan jeg skulle gå frem. I tillegg var jeg overbevist om at det var min feil. Jeg hadde både drukket og klenget, til og med kysset ham. Dessuten ville jeg ikke skape problemer for ham.

Den dag i dag vil han være vennen min på Facebook.

Det som sitter sterkest fra den kvelden, er det at jeg hadde så stygge truser på meg. Jeg husker i detalj hva slags klær jeg hadde på meg, husker den dag idag alt for lille bh-en med snoopymønster, den trange fiolette genseren og de- ja- så stygge trusene. Sloggi. Gammel,slitt sloggi av typen som går langt, langt opp på magen. Jeg ba ham om unnskyldning for det usmaklige undertøyet mitt mens han presset meg ned mot sengen og tvang av meg klærne. «Unnskyld, jeg har bestemorstruser», sa jeg. Ikke «nei».

Vi traff hverandre i politisk setting noen år senere. Jeg var nær ved å kaste opp, mens han gav meg en god klem. «Takk for sist.» Vi var gamle kjente, alt var normalt. Å slenge 14-årgamle jenter veggimellom, holde dem i politigrep og tvinge dem til køys var tydeligvis hans opplevelse av en vanelig seksualakt.

Ettervirkningene kom først senere. Plutselig torde jeg ikke å gå noen steder alene lenger, rommet mitt var farlig og jeg sov på sofaen i stua med lyset på hele andre året på vgs. Kroppen min var ikke meg lenger, det var en smertelig avskjed mellom meg selv og mitt gode skinn. Det skjedde på noen måneder, plutselig var jeg både mørkredd, svimte av når jeg så blod og redd for at tillfeldige personer bak meg i køen på kinoen ville drepe meg. Eller- redd er feil ord. Jeg var overbevist.

Et google-søk viser at han studerer, har dame, en lite oppdatert blogg og underskriver støtteerklæringer til tsunamiofre. I høst er det seks år siden han teppebombet livet mitt uten å skjønne det selv.

Dette var mitt forsøk på å fortelle en historie jeg ikke vil skrive, men ville ønsket å lese selv.

Torsdag 13. september 2007

På andre siden av Atlas Shurgged

Det er over. Jeg gjennomførte det. Jeg har presset meg gjennom ettusenogsøttifem sider med Ayn Rand. Ja, hun er Laissez-faire-tilhenger, homofob, rasist, antifeminist og ideologisk mor til Det Liberale Folkeparti (bare sjekk ut leselisten deres), samt mange lignende partier verden over. Så- det var delvis med innstillingen «kjenn din fiende» og delvis etter en del overtalelser fra Wilhelm, som holdt fast ved at det var en Utmerket bok, trass i det faktum av «damen er Ravende Gal».

Vel, jeg kom meg gjennom det. Og jeg er fristet til å si som Atlas Shrugged som Pål Steigan en
gang sa om Stalin (ml-autister står fri til å korrigere meg): Nemlig at den er 70% bra og 30% dårlig.
Først- tillat meg å si et par ting som litteraturbedreviter in spe: Hadde jeg vært Rand sin forlegger i 1957, hadde jeg strøket minst 400 sider av den boken. Likevel skal hun ha det at hun greier å gjennomføre, beholde driv og interesse i en spennings og propagandaroman på over tusen sider. På mange måter skriver Rand roman som en blanding av thriller og drøftende, akademisk tekst. Dette fører til at hun bruker litt for mange hendelser, samtaler, karakterer osv for å illustrere og argumentere for de filosofise poengene som ligger til grunn i boken. Lenge etter at leseren har tatt poenget, trekker hun inn nye aktører, nye vinkler, nye versjoner av de samme for og mot-argumentene for det hun vil frem til. Dette aspektet gjør at boken er Renspikket Propaganda ned til minste, lille, språklige detalj. Bare det å utmeisle 1000 sider rendyrket meningsinnhold i skjønnlitterær form er en bragd.

Men hva handler den om?

Advarsel: Her kommer det avsløringer. Har du ikke tenkt å slite deg gjennom herligheten, kan du dog trygt lese videre (c;

Atlas Shrugged handler om velferdsstatens fall, om avslutningen av den den tusenårige utnyttelsen av the men of mind and ability (oversatt: kapitalister og alle andre vellykkede folk, som forskere, kunstnere og professorer av ymse slag), og kapitalistenes streik, som avsluttes i en slags apokalpyse der de Smarte, Vakre, Dyktige kommer tilbake for å bygge verden opp på nytt. Narrativen tar for seg kampen til den vakre, kalde, talentfulle Dagny Taggart, den barske damen som driver USA’s største jernbane, mot «looters» (les: byråkrater, snyltere osv), udugelige mennesker, statlige direktiver og forretnigsfolk som forsvinner på mystisk vis, og sist, men ikke minst: Mot mannen i hennes liv. Mannen er ingen ringere enn John Galt, den antikrist-aktige, egoistiske frelseren som både stopper verden og setter den igang igjen. Ellers er boken gjennomført industriromantisk, utstyrt med levende skildringer av tog, smelteverk, diselmotorer og kullgruver. Den er også delvis en si-fic-fantastisk-bok, som både introuduserer ny og magisk teknologi (f.eks generatoren som trekker strøm ut av statisk elektrisitet fra verdensrommet), og The Utopia of Greed- de rømte kapitalistenes skjulested, Atlantis, som et slags halvveis magisk element.

Hva er 30% dårlig?

Enhver som leser Atlas Shrugged og har litt feministisk ballast vil, finne ut at de er i skvis. På en måte er Rand relativt radikal på en del ting. Som at vakre Dagny faktisk er Best til å drive jernbanen sin, er selvstendig businessdame, hverken gråter, sutrer, er tilbakeholden eller har noen av de klassiske, feminine egenskapene, bortsett fra at hun er Pen og Velkledd. Likevel er måten forhold mellom menn og kvinner beskrevet på en måte som kan gi hvem som helst som ikke en gang ville kalt seg feminist vondt i magen. She had the most beautiful look a woman can have; chained. Slike, og lignende beskrivelser preger Rands skildringer av kvinner i forhold; nettopp fordi hun mener at kvinnens egentlige rolle i kjærligheten er heltedyrkelse. Hun skal dyrke sin mann, og han skal behandle henne som An object of desire. Sist, men ikke minst på negative ting- listen: Boken er ikke veldig godt skrevet. Å lese en bok om hvorfor man skal dyrke eliten, holde frem talentet osv av en person som ikke skriver så veldig bra er en kjedelig selvmotsigelse. Skillet mellom liv og lære på dette punktet er bare pinlig. Ikke minst er den uten selvironi eller humoristiske karakterer på heltenes side. Og det er et usjarmerende trekk. Den skjønnlitterære formen er også bokens største svakhet: Når Rand er allmektig forteller i universet hun selv har konstruert, gir hun ikke bare argumentene, men også motargumentene den formen hun selv vil. Og det å kunne forme svarene til dem man polemiserer mot, gir henne mindre troverdighet.

Men hva er så 70% bra?

Først og fremst er den en hyllest til det produktive mennesket, og en velskreven romantisering over den teknologiske revolusjonen. Og det likte jeg veldig godt. Rands poeng er at man skal legge gamle, religiøse, filosofiske og idealistiske ideer til side og se hvor Fantastisk virkerligheten egentlig er og hvor langt mennesket faktisk har kommet. Hun beskriver skjønnheten i tog, skyskrapere, forskning og moderne industri på en veldig overbevisende måte, og hyller det skapende, produktive mennesket. Hun har også en del fantastiske parodier på selvhøytidelige akademikere, mislykkede kunstnerspirere og alt mulig annet ræl jeg treffer når jeg slasker rundt i studentmiljøet på Blindern. Befriende lesning. Slutten av boken er likevel den beste: I John Galts radiotale til befolkningen, fremviser hun både med den beste dekonstruksjonen av sinnelagsetikk, pliktetikk, kristen altruisme og ymse, shady ideer om godt og ondt siden Nietzche skrev Beyond Good and Evil, og en argumentasjon for en matrealistisk virkerlighetsforståelse som er bedre enn den jeg har lest i mange grunninnføringer i marxisme. På slutten kommer det frem at Rand ikke først og fremst er skjønnlitterær forfatter, men filosof, og det er der hun er i sitt ess. Om man skal lese ett gigantisk, filosofisk orginalverk, er Atlas Shrugged kanskje det mest underholdende og lettleste, men det må sees på som filosofisk verk og ikke en roman i vanlig forstand. Som vekkelsesbok har den også mye for seg på de områdene der den henvender seg direkte til individet: Uanvhengig av hvor uenig jeg er med damen politisk, er jeg enig i det hun illustrerer: Nemlig at mennesket er «størst» («Great» betyr jo litt mer) når det har et formål, skaper ting, er kreativt og fritt, forholder seg til virkerligheten og lærer seg å beherske og trancendere den på best mulig måte, og at enhver moral som oppfordrer til selvutslettelse, jobber i mot det som er «det beste i mennesket». Innepakket i handels og kapitalismepropaganda, er det dette som er budskapet. Og det er ganske så givende lesning.

Ellers- boken er godt fundert i populærkulturen. Jeg skjønner det kommer spillefilm med Angelina Jolie som Dagny og Brad Pitt som stålmagnaten Hank Rearden. Jeg kom også over denne vanvittige nettbutikken med fan-merchandice til boken, John Galt Gifts. Det er ikke alle romaner jeg leser man kan få t-skjorte og askebeger fra i ettertid.

Noen andre som har lest det fantastiske makkverket?

Lørdag 8. september 2007

Virrvarr spør: Hva er en kjekk mann?

Eller- mer korrekt: Hva er en attraktiv mann? Ordet «kjekk» gir meg assosiasjoner til David Hasselhoff, speidergutter og sanger av Margrethe Munthe som oppfordrer deg til å være «kjekk og grei», så om en mann er kjekk vil jeg helst ikke ha ham. Fysjom.

Men- hvordan kjenner man igjen et attraktivt eksemplar hankjønn, sånn objektivt sett? Mine store grublerier rundt dette ble satt igang for alvor av denne sjarmerende testen. Det er en såkalt «captcha»- en test for å sjekke om du er spambot eller ikke. De fleste sånne har rare bokstaver du må skrive inn eller noe i den duren, mens denne har bilder av masse mennesker (hentet fra Hot or Not- databasene), hvor du må velge ut tre hotte av mange not-hotte for å kunne passere som ikke-bot.

Du kan velge mellom menn og damer (alt ettersom hva du foretrekker), og jeg oppdaget til min skrekk at jeg bare klarte å skille ut de hotte damene, men ikke de hotte mennene. «Die bot, DIE!» sa den til meg, etter at jeg hadde trykket på tre karer jeg trodde objektivt sett skulle være kjekke. Etter å ha vurdert muligheten for at jeg egentlig er superlesbisk og bare ikke vet det selv, lot jeg andre venner av meg prøve. Alle klarte dametesten med glans, men strøk i forsøket sitt på å sortere ut det testen mente var «kjekke menn.»

Konklusjonen vår ble følgende: Vi har en ganske bestemt oppfatning av hva som er en tradisjonelt sett pen dame, men hva som er en tradisjonelt sett pen mann var jævla vanskelig.

Videre har det gått en fin-fin diskusjon i kommentarfeltet til Katarina Storalm i disse dager- angående en suspekt konspirasjonsteori som involverer bla. familien Malfoy, mysteriet om Dracos kjødelige opphav og Finn Kalvik. Mye av kommentarene har gått på konkret sikling på mennene nevnt ovenfor, hvor på Elvis Bling Laden uttalte følgende: « Kvinner har en smak det er litt vanskelig å få tak på, men i det jeg øyeblikk jeg får et ørlite glimt av smaken deres, så grøsser det så kaldt nedover ryggen min.»

Såh- ikke bare er det vanskelig å sette fingeren på hva som egentlig er en standarisert, kjekk mann. Vi jenter har også skummel smak når vi først skal sette oss ned og si hva vi Egentlig liker.

Heldigvis er jo Virrvarr kjent for å gå vitenskapelig til verks: Jeg laget en liste over ti menn jeg synes er attraktive (ikke kjekke. Fysjom.), og oppfordrer herved andre bloggedamer til å gjøre det samme. Så kan vi se om det er noen fellestrekk på saker og ting, eller om greia rett og slett er at damer har en mer individualisert smak enn menn? Mennene jeg har plukket ut er personer jeg har likt siden jeg var Liten & Søt. Det eneste de har til felles er at nesten alle er oppdiktede karakterer…Så mye for å være litteraturstudent.

Kan ikke f.eks Ellinor, Villkatta og Katarina ta oppfordringen? Ellers er alle andre også velkomne til å følge opp. Jeg innrømmer gladelig at dette er en velformulert unnskyldning for å lage en siklepost. (c; NB: Mr. Jackson er selvsagt med på lista, men pga breiflabbuttalelsen tidligere i uken, er han her representert ved en lama. Sådetså.

10 attraktive menn, tilfeldig rekkefølge

Severus Snape må med. Alan Rickman går egentlig veldig bra i de fleste sammenhenger.

Trenger ingen videre forklaring.

Muulig jeg er håpløs Star Trek-fan, men ingen er håttere en Kaptein Picard. Engage, Nr.1!

Egentlig er jeg vel håpløs si-fi-nerd. Hm. Men Han Solo har vært min store krøsj siden jeg var 11.

Sephiroth fra FFVII, om dere ikke kjenner ham. The ultimate bad guy. Yay.

Connory blir håttere og håttere jo eldre og mer gråhåret han blir. Yummy!

Og ikke et ORD om Finn Kalvik, Katarina!

Det kan være at grunnen til at Neil Gaiman er så attraktiv, er at han skriver så gode bøker. Talent er sexy.

Mr. Jackson, her i forkledning. Grunnet personvern og bla-bla-blah.

Link er alltid stilig, selv i Supernintendo-form. *nynner Zeldamusikken*

Såh- hva slags konklusjon kan trekkes ut av dette? Fellestrekk? Noen spennende, dybdepsykologiske betraktninger? Har jeg rett og slett avskylig smak? Bruk kommentarfeltet og lag din egen liste (c;

Fredag 7. september 2007

Ting jeg ikke har prøvd før

I helgen skal jeg gjøre en del ting jeg ikke har gjort før.

1. Dra til Tronheim.
2. Sove på hotell uten horer og kakerlakker.
3. Besøke mennesker som alltid besøker meg.
4. Se på Mannen debattere piratpolitikk med Fono
5. Se på Nidarosdomen.

Woot! Her kommer jeg, barteby!

Lørdag 1. september 2007

Om sko, blogging og hvorfor jeg heller ville stemt Frp enn Høyre i år

Alle driver valgkamp på nettet i år, og det flommer over av Youtube-filmer, Facebookgrupper, filmklipp og partilederblogger (sjekk ut Torstein og Jon, blant annet. Vi leker ikke valgkamp!).

Nå har jeg brukt litt tid på å sitte og glo på disse filmklippene og lekt en lek. Den leken heter «Tenk om jeg ikke var RV-dame og faktisk skulle overbevises om hvem jeg skulle stemme på. Tenk om jeg måtte bestemme meg, blant annet på bakgrunn av disse filmklippene.»

Jeg skal unnlate å fortelle hvorfor RV-filmene er så fortreffelige, hva jeg synes om Venstre sine absurde små stunt, eller unnlate å gi en lang analyse av hvert enkelts parti nettvalgkamp. Jeg tenkte jeg bare skulle skrive litt om hvorfor jeg for en hver pris _ikke_ ville stemt Høyre.

Ja, alle ev Høyrefolk som leser bloggen min: Om jeg var dere, ville jeg bedt om pengene igjen fra det byrået som har utformet valgkampen deres. Tilgi meg, folkens, men skal ikke dere være det konservative partiet? Jeg har gamle klistremerker med stygge bilder av Kåre Willoch på der det står klart og tydelig: «Høyre tar ansvar!». Og slik tror jeg de fleste tenker på dere. Et voksent, ansvarlig parti som argumenterer med bakgrunn i økonomi, som er for slips og kvalitet og valgfrihet og folkeskikk og sånt.

For å bli litt mer konkret: Ta en kikk på bloggen til Carl Bildt. Ok, jeg er ikke enig med mannen på en flekk, men det han gjør her virker betraktelig mer seriøst og tillitsvekkende enn det makkverket du finner på Erna Solberg sin «babyblogg». Med kjempefont, orange kruseduller har Erna en blogg skrevet delvis i tredjeperson, slik at hun mest av alt fremstår som en femåring noen har lagt en plan for. «Idag skal Erna til Bodø.» Fint for Erna, altså.

Dette er likevel bare starten. Jeg har satt meg ned og sammenlignet valgvideoene til Høyre og Frp. For om jeg var sånn delvis overbevist borgerlig politisk sett, er det de to partiene jeg ville vurdert. Hvorfor er Frp et dårligere alternativ i mange sammenhenger? En av grunnen er at de virker langt mer useriøse enn alle andre partier på en god dag. Norske kvinner er for lite hjemme, gift deg med en asiater istedet, slå ned motstanderne dine i skoledebatt og fri til Levende Ord ved å snakke skit om Muhammed og Islam- det er mange, gode grunner til at Frp ikke bare virker som noe man ikke er enig med alltid; i mange sammenhenger fremstår de som rent ut Skikkelig teite.

Uansett- hvis vi ser på Høyres film her. (Nei, teite WordPress støtter ikke -tagen. Derav link til snutter.no)

Istedenfor å være politiske, argumenterende eller noe i den stilen, er de forsøksvis morsomme. Trist nok er det rett og slett veldig lite morsomt (og det sier jeg ikke fordi jeg er «rød»).
Derimot, om vi tar en kikk på Frp sine filmer i år, populært kalt Frp-TV (hey, vi har RVTV), er de langt mer seriøse. Skulle jeg bestemt meg for et parti, virker Frp langt mer ryddige enn fjasete tøyse-Høyre. Beklager, men jeg tror alle som stemmer på at parti liker å føle at de blir tatt alvorlig som velgere.

Det teiteste Høyre har gjort i valgkampen, er uansett å inkludere Lene Alexandra som stemmesanker med «To vote is ok». 

Rumpa til Fabian Stang, glamourmodeller, femåringsblogger og teite sketsjer for å forklare foreskjellene på «rødt» og «blått» kombinert med skattesnyter-Diffen? Kjære Høyrefolk: Om det blir rødgrønt byråd i Oslo, bør dere be om reklamepengene deres igjen, samt lære noen mediatriks fra norges største, bruneste parti: Frp har nemlig skjønt det.

Ellers skrev Esquil pene ting om meg på bloggen sin for litt siden, da han skulle anbefale nye bloggere. I tillegg spekulerte han i om jeg kan komme til å bli Den Røde VamPus, som er et artig utsagn. «Hm. På hvilken måte ligner jeg Vampus, mon tro?» spurte jeg meg selv. Og kom frem til at Den Røde VamPus må være mye av den samme som anti-vampus, da det nettopp gikk opp for meg at jeg i skrivende stund eier INGEN par med sko (sic!), er hundemenneske og avholdsdame, kommunist og adoptert av Kvinnegruppa Ottar. Men jeg tar det som et kompliment, Esquil (c;

Hvorfor jeg ikke har sko? Jeg har en lei tendens til å ville bade midt på natten med alle klærne på, og det siste skoparet mitt har nettopp gått på dynga etter en litt vel trist og våt opplevelse ved Sognsvann. Jeg har gått delvis barbent og delvis med et par Dr. Martens jeg har knabbet av Grevinnen i sommer, men siden min kjære venninne flytter til Troms, villle hun ha dem igjen. Såh- noen som føler seg kallet for å stikke i skobutikken for meg?

Tirsdag 7. august 2007

Privat, politisk og en dæsj drøgs.

Ja, livet mitt er alltid like action-paction. La meg oppdatere deg, kjære leser.

1. Jeg kom akkurat hjem fra RU sin sommerleir, der jeg nøt politiske diskusjoner, tidvis shabby og tidvis bra mat, sene våkenetter og masse, plutselige regnskyll. Kort sagt, fryd og gammen.
2. På sommerleir holdt jeg innledning om fildeling og nedlastning, basert på W og min sin fin-fine artikkel jeg alltid vender tilbake til, nemlig «Fremtiden er fantastisk»
   . Jeg hadde supert publikum og innledningen gikk fin-fint. Mass Soldal Lund har forøvrig skrevet et motinnlegg til artikkelen vår i det som kommer til å bli nyeste nummeret av Rødt. Jeg er hjertens uenig med Mass sin kritikk, og mener han har misforstått en hel del, så vi kommer med et svar innen relativt kort tid.



3. Jeg har blitt syk og svak og dårlig på en måte som gjør meg til et lett bytte for vitser fulle av populærkulturelle referanser: Jeg har fått nyresten. Ikke nok med at det er en sykdom som ligger på samme smertenivå som en barnefødsel, at det er en konstant pinlig ting å fortelle folk fordi det ligger implisitt at man må tisse ut en sten, eller at det er en sykdom man først og fremst forbinder med gamle menn. Neeiida. Hovedproblemet er alle som går i barndommen og begynner å mimre om «Jakten på Nyresteinen» eller le av gamle Seinfeldt og Friends-episoder der Ross eller en annen stakkar ligger og vrir seg i smerte mens de prøver å tisse ut en sten. Hipphurra. Jeg har fått nok dop til å bedøve en elefantflokk over lengre tid, og beskjed om å vente til det går over. På den lyse siden kjenner jeg ikke tennene mine når virkningen av pillene er på sitt sterkeste. Barskt.

Såh- da forventer jeg meg lure innspill og trøstende ord. Hm?

Fredag 27. juli 2007

Litt reklame for svigermor

Er du sulten og lurer på hva du skal lage til middag? Mangler du den perfekte kakeoppskriften å imponere vennene dine med?

I min tid i Rød Ungdom har alltid høydepunktet når man kom hjem fra lagsmøtet vært å spise svigerfamilien min ut av huset. Begrunnelse? Svigermor lager Fantastisk mat.

Nå har jeg overtalt henne til å dele oppskriftene sine med omverdenen på denne bloggen, og jeg må bare legge ut litt reklame- dette er bra greier (c;

Jeg innrømmer gladelig at jeg er fabelaktig bortskjemt- den lille damen baker masse sukkerfrie kaker til en liten wannabe-diabetiker som meg.

Dermed- til glede og nytte for felleskapet er svigermors matoppskrifter på nett (c;