Torsdag 13. september 2007

På andre siden av Atlas Shurgged

Det er over. Jeg gjennomførte det. Jeg har presset meg gjennom ettusenogsøttifem sider med Ayn Rand. Ja, hun er Laissez-faire-tilhenger, homofob, rasist, antifeminist og ideologisk mor til Det Liberale Folkeparti (bare sjekk ut leselisten deres), samt mange lignende partier verden over. Så- det var delvis med innstillingen «kjenn din fiende» og delvis etter en del overtalelser fra Wilhelm, som holdt fast ved at det var en Utmerket bok, trass i det faktum av «damen er Ravende Gal».

Vel, jeg kom meg gjennom det. Og jeg er fristet til å si som Atlas Shrugged som Pål Steigan en
gang sa om Stalin (ml-autister står fri til å korrigere meg): Nemlig at den er 70% bra og 30% dårlig.
Først- tillat meg å si et par ting som litteraturbedreviter in spe: Hadde jeg vært Rand sin forlegger i 1957, hadde jeg strøket minst 400 sider av den boken. Likevel skal hun ha det at hun greier å gjennomføre, beholde driv og interesse i en spennings og propagandaroman på over tusen sider. På mange måter skriver Rand roman som en blanding av thriller og drøftende, akademisk tekst. Dette fører til at hun bruker litt for mange hendelser, samtaler, karakterer osv for å illustrere og argumentere for de filosofise poengene som ligger til grunn i boken. Lenge etter at leseren har tatt poenget, trekker hun inn nye aktører, nye vinkler, nye versjoner av de samme for og mot-argumentene for det hun vil frem til. Dette aspektet gjør at boken er Renspikket Propaganda ned til minste, lille, språklige detalj. Bare det å utmeisle 1000 sider rendyrket meningsinnhold i skjønnlitterær form er en bragd.

Men hva handler den om?

Advarsel: Her kommer det avsløringer. Har du ikke tenkt å slite deg gjennom herligheten, kan du dog trygt lese videre (c;

Atlas Shrugged handler om velferdsstatens fall, om avslutningen av den den tusenårige utnyttelsen av the men of mind and ability (oversatt: kapitalister og alle andre vellykkede folk, som forskere, kunstnere og professorer av ymse slag), og kapitalistenes streik, som avsluttes i en slags apokalpyse der de Smarte, Vakre, Dyktige kommer tilbake for å bygge verden opp på nytt. Narrativen tar for seg kampen til den vakre, kalde, talentfulle Dagny Taggart, den barske damen som driver USA’s største jernbane, mot «looters» (les: byråkrater, snyltere osv), udugelige mennesker, statlige direktiver og forretnigsfolk som forsvinner på mystisk vis, og sist, men ikke minst: Mot mannen i hennes liv. Mannen er ingen ringere enn John Galt, den antikrist-aktige, egoistiske frelseren som både stopper verden og setter den igang igjen. Ellers er boken gjennomført industriromantisk, utstyrt med levende skildringer av tog, smelteverk, diselmotorer og kullgruver. Den er også delvis en si-fic-fantastisk-bok, som både introuduserer ny og magisk teknologi (f.eks generatoren som trekker strøm ut av statisk elektrisitet fra verdensrommet), og The Utopia of Greed- de rømte kapitalistenes skjulested, Atlantis, som et slags halvveis magisk element.

Hva er 30% dårlig?

Enhver som leser Atlas Shrugged og har litt feministisk ballast vil, finne ut at de er i skvis. På en måte er Rand relativt radikal på en del ting. Som at vakre Dagny faktisk er Best til å drive jernbanen sin, er selvstendig businessdame, hverken gråter, sutrer, er tilbakeholden eller har noen av de klassiske, feminine egenskapene, bortsett fra at hun er Pen og Velkledd. Likevel er måten forhold mellom menn og kvinner beskrevet på en måte som kan gi hvem som helst som ikke en gang ville kalt seg feminist vondt i magen. She had the most beautiful look a woman can have; chained. Slike, og lignende beskrivelser preger Rands skildringer av kvinner i forhold; nettopp fordi hun mener at kvinnens egentlige rolle i kjærligheten er heltedyrkelse. Hun skal dyrke sin mann, og han skal behandle henne som An object of desire. Sist, men ikke minst på negative ting- listen: Boken er ikke veldig godt skrevet. Å lese en bok om hvorfor man skal dyrke eliten, holde frem talentet osv av en person som ikke skriver så veldig bra er en kjedelig selvmotsigelse. Skillet mellom liv og lære på dette punktet er bare pinlig. Ikke minst er den uten selvironi eller humoristiske karakterer på heltenes side. Og det er et usjarmerende trekk. Den skjønnlitterære formen er også bokens største svakhet: Når Rand er allmektig forteller i universet hun selv har konstruert, gir hun ikke bare argumentene, men også motargumentene den formen hun selv vil. Og det å kunne forme svarene til dem man polemiserer mot, gir henne mindre troverdighet.

Men hva er så 70% bra?

Først og fremst er den en hyllest til det produktive mennesket, og en velskreven romantisering over den teknologiske revolusjonen. Og det likte jeg veldig godt. Rands poeng er at man skal legge gamle, religiøse, filosofiske og idealistiske ideer til side og se hvor Fantastisk virkerligheten egentlig er og hvor langt mennesket faktisk har kommet. Hun beskriver skjønnheten i tog, skyskrapere, forskning og moderne industri på en veldig overbevisende måte, og hyller det skapende, produktive mennesket. Hun har også en del fantastiske parodier på selvhøytidelige akademikere, mislykkede kunstnerspirere og alt mulig annet ræl jeg treffer når jeg slasker rundt i studentmiljøet på Blindern. Befriende lesning. Slutten av boken er likevel den beste: I John Galts radiotale til befolkningen, fremviser hun både med den beste dekonstruksjonen av sinnelagsetikk, pliktetikk, kristen altruisme og ymse, shady ideer om godt og ondt siden Nietzche skrev Beyond Good and Evil, og en argumentasjon for en matrealistisk virkerlighetsforståelse som er bedre enn den jeg har lest i mange grunninnføringer i marxisme. På slutten kommer det frem at Rand ikke først og fremst er skjønnlitterær forfatter, men filosof, og det er der hun er i sitt ess. Om man skal lese ett gigantisk, filosofisk orginalverk, er Atlas Shrugged kanskje det mest underholdende og lettleste, men det må sees på som filosofisk verk og ikke en roman i vanlig forstand. Som vekkelsesbok har den også mye for seg på de områdene der den henvender seg direkte til individet: Uanvhengig av hvor uenig jeg er med damen politisk, er jeg enig i det hun illustrerer: Nemlig at mennesket er «størst» («Great» betyr jo litt mer) når det har et formål, skaper ting, er kreativt og fritt, forholder seg til virkerligheten og lærer seg å beherske og trancendere den på best mulig måte, og at enhver moral som oppfordrer til selvutslettelse, jobber i mot det som er «det beste i mennesket». Innepakket i handels og kapitalismepropaganda, er det dette som er budskapet. Og det er ganske så givende lesning.

Ellers- boken er godt fundert i populærkulturen. Jeg skjønner det kommer spillefilm med Angelina Jolie som Dagny og Brad Pitt som stålmagnaten Hank Rearden. Jeg kom også over denne vanvittige nettbutikken med fan-merchandice til boken, John Galt Gifts. Det er ikke alle romaner jeg leser man kan få t-skjorte og askebeger fra i ettertid.

Noen andre som har lest det fantastiske makkverket?

Lørdag 8. september 2007

Virrvarr spør: Hva er en kjekk mann?

Eller- mer korrekt: Hva er en attraktiv mann? Ordet «kjekk» gir meg assosiasjoner til David Hasselhoff, speidergutter og sanger av Margrethe Munthe som oppfordrer deg til å være «kjekk og grei», så om en mann er kjekk vil jeg helst ikke ha ham. Fysjom.

Men- hvordan kjenner man igjen et attraktivt eksemplar hankjønn, sånn objektivt sett? Mine store grublerier rundt dette ble satt igang for alvor av denne sjarmerende testen. Det er en såkalt «captcha»- en test for å sjekke om du er spambot eller ikke. De fleste sånne har rare bokstaver du må skrive inn eller noe i den duren, mens denne har bilder av masse mennesker (hentet fra Hot or Not- databasene), hvor du må velge ut tre hotte av mange not-hotte for å kunne passere som ikke-bot.

Du kan velge mellom menn og damer (alt ettersom hva du foretrekker), og jeg oppdaget til min skrekk at jeg bare klarte å skille ut de hotte damene, men ikke de hotte mennene. «Die bot, DIE!» sa den til meg, etter at jeg hadde trykket på tre karer jeg trodde objektivt sett skulle være kjekke. Etter å ha vurdert muligheten for at jeg egentlig er superlesbisk og bare ikke vet det selv, lot jeg andre venner av meg prøve. Alle klarte dametesten med glans, men strøk i forsøket sitt på å sortere ut det testen mente var «kjekke menn.»

Konklusjonen vår ble følgende: Vi har en ganske bestemt oppfatning av hva som er en tradisjonelt sett pen dame, men hva som er en tradisjonelt sett pen mann var jævla vanskelig.

Videre har det gått en fin-fin diskusjon i kommentarfeltet til Katarina Storalm i disse dager- angående en suspekt konspirasjonsteori som involverer bla. familien Malfoy, mysteriet om Dracos kjødelige opphav og Finn Kalvik. Mye av kommentarene har gått på konkret sikling på mennene nevnt ovenfor, hvor på Elvis Bling Laden uttalte følgende: « Kvinner har en smak det er litt vanskelig å få tak på, men i det jeg øyeblikk jeg får et ørlite glimt av smaken deres, så grøsser det så kaldt nedover ryggen min.»

Såh- ikke bare er det vanskelig å sette fingeren på hva som egentlig er en standarisert, kjekk mann. Vi jenter har også skummel smak når vi først skal sette oss ned og si hva vi Egentlig liker.

Heldigvis er jo Virrvarr kjent for å gå vitenskapelig til verks: Jeg laget en liste over ti menn jeg synes er attraktive (ikke kjekke. Fysjom.), og oppfordrer herved andre bloggedamer til å gjøre det samme. Så kan vi se om det er noen fellestrekk på saker og ting, eller om greia rett og slett er at damer har en mer individualisert smak enn menn? Mennene jeg har plukket ut er personer jeg har likt siden jeg var Liten & Søt. Det eneste de har til felles er at nesten alle er oppdiktede karakterer…Så mye for å være litteraturstudent.

Kan ikke f.eks Ellinor, Villkatta og Katarina ta oppfordringen? Ellers er alle andre også velkomne til å følge opp. Jeg innrømmer gladelig at dette er en velformulert unnskyldning for å lage en siklepost. (c; NB: Mr. Jackson er selvsagt med på lista, men pga breiflabbuttalelsen tidligere i uken, er han her representert ved en lama. Sådetså.

10 attraktive menn, tilfeldig rekkefølge

Severus Snape må med. Alan Rickman går egentlig veldig bra i de fleste sammenhenger.

Trenger ingen videre forklaring.

Muulig jeg er håpløs Star Trek-fan, men ingen er håttere en Kaptein Picard. Engage, Nr.1!

Egentlig er jeg vel håpløs si-fi-nerd. Hm. Men Han Solo har vært min store krøsj siden jeg var 11.

Sephiroth fra FFVII, om dere ikke kjenner ham. The ultimate bad guy. Yay.

Connory blir håttere og håttere jo eldre og mer gråhåret han blir. Yummy!

Og ikke et ORD om Finn Kalvik, Katarina!

Det kan være at grunnen til at Neil Gaiman er så attraktiv, er at han skriver så gode bøker. Talent er sexy.

Mr. Jackson, her i forkledning. Grunnet personvern og bla-bla-blah.

Link er alltid stilig, selv i Supernintendo-form. *nynner Zeldamusikken*

Såh- hva slags konklusjon kan trekkes ut av dette? Fellestrekk? Noen spennende, dybdepsykologiske betraktninger? Har jeg rett og slett avskylig smak? Bruk kommentarfeltet og lag din egen liste (c;

Fredag 7. september 2007

Ting jeg ikke har prøvd før

I helgen skal jeg gjøre en del ting jeg ikke har gjort før.

1. Dra til Tronheim.
2. Sove på hotell uten horer og kakerlakker.
3. Besøke mennesker som alltid besøker meg.
4. Se på Mannen debattere piratpolitikk med Fono
5. Se på Nidarosdomen.

Woot! Her kommer jeg, barteby!

Lørdag 1. september 2007

Om sko, blogging og hvorfor jeg heller ville stemt Frp enn Høyre i år

Alle driver valgkamp på nettet i år, og det flommer over av Youtube-filmer, Facebookgrupper, filmklipp og partilederblogger (sjekk ut Torstein og Jon, blant annet. Vi leker ikke valgkamp!).

Nå har jeg brukt litt tid på å sitte og glo på disse filmklippene og lekt en lek. Den leken heter «Tenk om jeg ikke var RV-dame og faktisk skulle overbevises om hvem jeg skulle stemme på. Tenk om jeg måtte bestemme meg, blant annet på bakgrunn av disse filmklippene.»

Jeg skal unnlate å fortelle hvorfor RV-filmene er så fortreffelige, hva jeg synes om Venstre sine absurde små stunt, eller unnlate å gi en lang analyse av hvert enkelts parti nettvalgkamp. Jeg tenkte jeg bare skulle skrive litt om hvorfor jeg for en hver pris _ikke_ ville stemt Høyre.

Ja, alle ev Høyrefolk som leser bloggen min: Om jeg var dere, ville jeg bedt om pengene igjen fra det byrået som har utformet valgkampen deres. Tilgi meg, folkens, men skal ikke dere være det konservative partiet? Jeg har gamle klistremerker med stygge bilder av Kåre Willoch på der det står klart og tydelig: «Høyre tar ansvar!». Og slik tror jeg de fleste tenker på dere. Et voksent, ansvarlig parti som argumenterer med bakgrunn i økonomi, som er for slips og kvalitet og valgfrihet og folkeskikk og sånt.

For å bli litt mer konkret: Ta en kikk på bloggen til Carl Bildt. Ok, jeg er ikke enig med mannen på en flekk, men det han gjør her virker betraktelig mer seriøst og tillitsvekkende enn det makkverket du finner på Erna Solberg sin «babyblogg». Med kjempefont, orange kruseduller har Erna en blogg skrevet delvis i tredjeperson, slik at hun mest av alt fremstår som en femåring noen har lagt en plan for. «Idag skal Erna til Bodø.» Fint for Erna, altså.

Dette er likevel bare starten. Jeg har satt meg ned og sammenlignet valgvideoene til Høyre og Frp. For om jeg var sånn delvis overbevist borgerlig politisk sett, er det de to partiene jeg ville vurdert. Hvorfor er Frp et dårligere alternativ i mange sammenhenger? En av grunnen er at de virker langt mer useriøse enn alle andre partier på en god dag. Norske kvinner er for lite hjemme, gift deg med en asiater istedet, slå ned motstanderne dine i skoledebatt og fri til Levende Ord ved å snakke skit om Muhammed og Islam- det er mange, gode grunner til at Frp ikke bare virker som noe man ikke er enig med alltid; i mange sammenhenger fremstår de som rent ut Skikkelig teite.

Uansett- hvis vi ser på Høyres film her. (Nei, teite WordPress støtter ikke -tagen. Derav link til snutter.no)

Istedenfor å være politiske, argumenterende eller noe i den stilen, er de forsøksvis morsomme. Trist nok er det rett og slett veldig lite morsomt (og det sier jeg ikke fordi jeg er «rød»).
Derimot, om vi tar en kikk på Frp sine filmer i år, populært kalt Frp-TV (hey, vi har RVTV), er de langt mer seriøse. Skulle jeg bestemt meg for et parti, virker Frp langt mer ryddige enn fjasete tøyse-Høyre. Beklager, men jeg tror alle som stemmer på at parti liker å føle at de blir tatt alvorlig som velgere.

Det teiteste Høyre har gjort i valgkampen, er uansett å inkludere Lene Alexandra som stemmesanker med «To vote is ok». 

Rumpa til Fabian Stang, glamourmodeller, femåringsblogger og teite sketsjer for å forklare foreskjellene på «rødt» og «blått» kombinert med skattesnyter-Diffen? Kjære Høyrefolk: Om det blir rødgrønt byråd i Oslo, bør dere be om reklamepengene deres igjen, samt lære noen mediatriks fra norges største, bruneste parti: Frp har nemlig skjønt det.

Ellers skrev Esquil pene ting om meg på bloggen sin for litt siden, da han skulle anbefale nye bloggere. I tillegg spekulerte han i om jeg kan komme til å bli Den Røde VamPus, som er et artig utsagn. «Hm. På hvilken måte ligner jeg Vampus, mon tro?» spurte jeg meg selv. Og kom frem til at Den Røde VamPus må være mye av den samme som anti-vampus, da det nettopp gikk opp for meg at jeg i skrivende stund eier INGEN par med sko (sic!), er hundemenneske og avholdsdame, kommunist og adoptert av Kvinnegruppa Ottar. Men jeg tar det som et kompliment, Esquil (c;

Hvorfor jeg ikke har sko? Jeg har en lei tendens til å ville bade midt på natten med alle klærne på, og det siste skoparet mitt har nettopp gått på dynga etter en litt vel trist og våt opplevelse ved Sognsvann. Jeg har gått delvis barbent og delvis med et par Dr. Martens jeg har knabbet av Grevinnen i sommer, men siden min kjære venninne flytter til Troms, villle hun ha dem igjen. Såh- noen som føler seg kallet for å stikke i skobutikken for meg?

Tirsdag 7. august 2007

Privat, politisk og en dæsj drøgs.

Ja, livet mitt er alltid like action-paction. La meg oppdatere deg, kjære leser.

1. Jeg kom akkurat hjem fra RU sin sommerleir, der jeg nøt politiske diskusjoner, tidvis shabby og tidvis bra mat, sene våkenetter og masse, plutselige regnskyll. Kort sagt, fryd og gammen.
2. På sommerleir holdt jeg innledning om fildeling og nedlastning, basert på W og min sin fin-fine artikkel jeg alltid vender tilbake til, nemlig «Fremtiden er fantastisk»
   . Jeg hadde supert publikum og innledningen gikk fin-fint. Mass Soldal Lund har forøvrig skrevet et motinnlegg til artikkelen vår i det som kommer til å bli nyeste nummeret av Rødt. Jeg er hjertens uenig med Mass sin kritikk, og mener han har misforstått en hel del, så vi kommer med et svar innen relativt kort tid.



3. Jeg har blitt syk og svak og dårlig på en måte som gjør meg til et lett bytte for vitser fulle av populærkulturelle referanser: Jeg har fått nyresten. Ikke nok med at det er en sykdom som ligger på samme smertenivå som en barnefødsel, at det er en konstant pinlig ting å fortelle folk fordi det ligger implisitt at man må tisse ut en sten, eller at det er en sykdom man først og fremst forbinder med gamle menn. Neeiida. Hovedproblemet er alle som går i barndommen og begynner å mimre om «Jakten på Nyresteinen» eller le av gamle Seinfeldt og Friends-episoder der Ross eller en annen stakkar ligger og vrir seg i smerte mens de prøver å tisse ut en sten. Hipphurra. Jeg har fått nok dop til å bedøve en elefantflokk over lengre tid, og beskjed om å vente til det går over. På den lyse siden kjenner jeg ikke tennene mine når virkningen av pillene er på sitt sterkeste. Barskt.

Såh- da forventer jeg meg lure innspill og trøstende ord. Hm?

Fredag 27. juli 2007

Litt reklame for svigermor

Er du sulten og lurer på hva du skal lage til middag? Mangler du den perfekte kakeoppskriften å imponere vennene dine med?

I min tid i Rød Ungdom har alltid høydepunktet når man kom hjem fra lagsmøtet vært å spise svigerfamilien min ut av huset. Begrunnelse? Svigermor lager Fantastisk mat.

Nå har jeg overtalt henne til å dele oppskriftene sine med omverdenen på denne bloggen, og jeg må bare legge ut litt reklame- dette er bra greier (c;

Jeg innrømmer gladelig at jeg er fabelaktig bortskjemt- den lille damen baker masse sukkerfrie kaker til en liten wannabe-diabetiker som meg.

Dermed- til glede og nytte for felleskapet er svigermors matoppskrifter på nett (c;

Mandag 23. juli 2007

Dødssyndig.

Fant denne sjarmerende testen via Esquil. Øyensynelig er jeg langt mer dødssyndig enn ham (c;

Luc har alltid ment at jeg er «fråtseri», men her skåret jeg høyest på gode, gamle «drift».
Prøv selv?

Greed:	High
Gluttony:	Medium
Wrath:	Medium
Sloth:	Medium
Envy:	Medium
Lust:	High
Pride:	Medium

Søndag 15. juli 2007

Akkurat nå

…er dette det jeg ønsker meg mest av alt. *sukk*

Torsdag 12. juli 2007

Dansebilder overalt

Da jeg var med på å danse «En lille andevinge» på Rød Sommerleir i fjor, visste jeg ikke at noen tok bilde. Jeg visste bare at vi skulle vinne en konkurranse ved å få noen smågutter i 10-11-årsalderen til å le. Det klarte vi ikke. Men takket være at Tiram tok bilde av herligheten, har ganske mange ledd godt siden.

Det startet med at Tiram la ut det fabealktige bildet på Facebook, til skrekk og advarsel.
«Festlig», tenkte jeg, og trodde det kom til å stoppe der.

Min kjære svigerfar som er web-redaktør for Rødt.no om dagen, fant ut at dette bildet var ypperlig reklame for neste års sommerleir. For et artig bilde å legge som illustrasjon til sommerleir-supernyheten!

Faktisk så artig at Audun Herning fant ut at han skulle lage en bloggpost om den fine sommerleir-reklamen vår.
Noen anonyme RU-ere døde av skam, Brage hostet noe om dårlig sikkerhetslinje og trening til folkekrigen som nå var avslørt.

Etter dette håpet jeg folk skulle ha gått lei av bildet. Den gang ei. Da Katarina skulle tægge noen videre i årets bilde-meme var vel ingenting mer naturlig enn å bruke det fabelaktige dansebildet som hadde fått så mye publisitet allerede?

Dette bildet var faktisk så festlig at da Esquil forfulgte me-me’et sitt veien det kom og valgte ut utvalgte bilder fra de forskjellige postene til folk, var det «Hvem tagger du?»-svaret til Katarina som var det mest logiske å trekke frem. Vips ser jeg håtte dansebilder av meg selv der også.

Det er greit. Det er greit. Jeg må slutte å danse så folk ser det, fotografier av dansende Virrvarr med venner er tydeligvis noe som sprer seg som ild i tørt gress.

Så- for at det ikke skal være noen tvil om hvem disse lekre, dansende menneskene er, publiserer jeg bildet på bloggen min. Tada.

Fra venstre:Mr. Jackson, Aurora, Ida M, Kenneth, meg og Live. Jorun G har gjemt seg bak Kenneth. Det er damen som kan sikkerhetspolitikken sin, det.

Onsdag 11. juli 2007

Og her er fasiten

En del forskjellige har gjettet og prøvd seg litt, og det er blitt på tide å kåre en vinner.
Ikke minst fordi noen har gjettet riktig. Vedkommende er ikke noen som kjenner meg, men som jevnt over er flink til å gjette. Og jeg innrømmer det gjerne; fleip eller faktaen min var ikke veldig vanskelig. For å ta dette punkt for puntk:

1. Selvsagt har jeg skrevet en musical. Og ja, jeg har oppet og danset og dummet meg ut under fremføringen. Alle med _litt_ Ida-kunnskaper vet dette.

2. Ja, Sjur. Jeg danset en liten dans på muntlig. På universitetet, nå i våres, faktisk. Og jeg fikk en A til tross. Av og til må jeg danse. Sånn blir det bare ^-^

3. Selvsagt hadde både Esquil, Jokke og Nicolas rett. Kjendis-greier er lett å lyve på seg, og midt i rekken av påstander er det mest logisk å plassere en som er falsk. Jeg HAR jobbet på Babysvømming, dog. Men jeg stod i kassa og badet ikke barna.

4. Ja, svigermor. Jeg HAR barbert av meg alt håret før mitt første skoleball. Jeg var 13 år og mamma gråt. Egentlig var det ganske greit å ikke ha hår, du sparer shampo og tid på badet. Ulempen er at det blir farlig kaldt om vinteren.

5. Ja, jeg har vært på bananslang. Da vi kjørte båt nedover Nilen i fjor vår, stoppet vi mange rare steder for å tisse. Et sted var det en bananåker. Da må man jo ta med seg en klase?

Vel, Esquil var først. Jeg utlovte kake/øl og mye annet fint til den som gjettet først.
Så om du vil ha bloggpost om deg selv- eller en diger godtepose eller noe annet spennende, får du si fra ^-^