Det er lørdag. Mr. Jackson og jeg liker å bruke lørdagskveldene på nerding. Popcorn og vitenskaplige foredrag, ispedd en god dose Star Trek-episoder, der har du ekteskapet mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele litt lørdagsnerdig med dere, slik at du også kan tilbringe helgen foran datamaskinen.
Gretha Christina: A Skeptic’s View of Sexual Transcendence: Dette er ikke et angrep på mer åndelige måter å se på seksualitet, det er en hyllest til sex fra et evolusjonært synspunkt. Fordi naturen ikke trenger noe overnaturlig for å være fantastisk.
Evolution, religion, schizophrenia and the schizotypal personality - et foredrag av Standford-professor Robert Sapolsky. Mannen snakker om psykiske lidelser fra et evolusjonært perspektiv, og trekker sammenhengen mellom dem og religion for å forklare hvorfor de ikke er har forsvunnet i det naturlige utvalget. Foredraget er halvannet time langt, men underholdende og morsomt å følge med på.
Mer Gretha Christina: My vision for a sexual world: Et annet fint essay som trekker en analogi mellom sex og musikk. Ingen perfekt sammenligning, men en fin visjon for et annerledes syn på seksualitet.
Dan Ariely har også et annet TED-foredrag som heter «Buggy Moral Code» som er verdt en kikk:
Øystein Elgarøy: Litt om ingenting og fysikkens lover Jeg er alltid litt bitter over den dårlige fysikkundervisningen jeg fikk på skolen når jeg leser Elgarøys kommentarer, og jeg får et overveldende behov for å ta opp realfagene igjen. Dette er en kort kommentar om naturlover, og hvorfor ordet naturlov er ganske misvisende.
Har du tatt de svenske Humanisternas «Hvor religiøs er du?»-test? Syltegeek går gjennom testen og viser hvorfor Humanisterna har en veldig snever religionsdefinisjon. Jeg er ikke religiøs selv, men Syltegeek sin gjennomgang peker på hvordan de fleste av oss setter likhetstegn mellom religion og de store verdensreligionene. Alle former for nyansering gjør meg i humør.
Jakob Nielsen: Banner Blindness: Old and New Findings Om hvorfor reklamebannere og alt som ser ut som reklamebannere er usynlige for de som besøker nettsiden din, og hvorfor den typen reklame som fungerer mest på nett er den mest uetiske sorten.
Jeg tenkte vi bare skulle ha avklart noe, kjære leser:
Jeg er ikke bekymret for…
…snikislamifisering, utvanning av den norske kulturen, at det skal bli for mange muslimer, at muslimene skal ta over, at det blir sharialov på Grønland, at vi alle kommer til å våkne opp i morgen med omskårede tissefanter og hijab på hode hvis vi ikke gjør noe idag.
Jeg er mer bekymret for…
…at vi får en integreringsdebatt basert på frykt og følelser, ikke på fakta, at mange synes det er «djervt og modig» å komme med utspill basert på fordommer, ikke på undersøkelser, at vi får en polarisert debatt der Siv Jensen har lagt listen for det intellektuelle nivået, hvor Martin Kolbein føler at han må feike frp-retorikk for å kunne få være med.
Vi kan diskutere problemer skeiv, muslimsk ungdom møter i sine miljøer og sette inn tiltak uten å skape skremmebilder av en hel gruppe. Vi kan diskutere det problematiske med at unge jenter skal ta ansvar for menns seksualitet ved å dekke seg til, uten å stemple alle muslimer som en trussel for kulturen vår.
Vi kan behandle utfordringer i integreringen uten å være dumme, redde og fordomsfulle. Vi må greie å skjønne at jævlig politisk praksis i Iran ikke betyr at alle innvandrere fra Iran vil ha iranske tilstander her. Hvis ikke er jeg mer bekymret for «oss» enn for «dem».
Jeg er mer bekymret for…
…at Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen. Hun argumenterer med utgangspunkt i samme filosofi som paven og Thomas Aquinas. Jeg ville ikke gitt Fritt Ord-prisen til paven selv om han er «djerv og modig» og snakker mot homser, abort og annen vederstyggelighet.
At Monsen har filosofisk belegg for at alle begreper er evige og nedsatt av Gud, og at det dermed er ekstremt filosofisk viktig at begrepet «ekteskap» stemmer overrens med det ekteskapet folk kan inngå her i landet gjør ikke bidraget hennes noe mer viktig enn Aristoteles sine utredninger om tingens form og vesen. Du er ikke så radikal når argumentasjonen din hører hjemme i middelalderen. (Sjekk Mihoe for mer.)
Jeg er ikke bekymret for…
…at fildelingen kommer til å drepe musikken, uansett hva gærne-Marte fra IFPI sier.
Jeg er mer bekymret for…
…at Høyre går inn for at musikkbransjen skal få lov til å overvåke folks trafikk på internett og hva dette kommer til å gjøre mot personvernet. Hallo, Høyre? Er ikke dere Georg Apenes sitt parti? Ikke det, nei.
La oss ha det klart:
Politisk ukorrekt er i de aller fleste tilfeller det samme som politisk utdatert. Enten det dreier seg om å diskutere islam basert på følelser og diverse klipp fra Koranen eller å bestemme seg for at personvern er mindre viktig enn at platebransjen får tatt piratene, er du prinsipielt og intellektuelt på tynn is.
Hvis du bestemmer deg for å bekjenne deg til en filosofisk retning der argumentene ikke henger på grep med mindre Gud skapte verden, kan du ikke forvente at det sekulære flertallet er enig med deg i at det er skadelig om homser får gifte seg. Det er ikke synd på deg om du får tyn for tynn, utdatert argumentasjon.
Hvis du er reaksjonær, redd, utdatert eller alt i én smørje, er det ikke mitt ansvar å respektere det fordi du mener “modige” ting.
Iskwew har skrevet en kritikk av boken vår uten å ha lest den først. Hun reiser noen interessante innvendinger jeg har lyst til å gå videre på. Hun stiller spørsmål om orgasmepress, om mannens seksualitet og vårt manglende fokus på den og vil presisere at sex for kvinner er noe ømt, mykt og svært personlig.
For å kunne diskutere disse problemstillingene, må jeg skissere Jenter som kommer sitt politiske grunnlag. Det er ikke kjempeinteressant for deg som har lyst på en sexbok for å lese noen hete tips om oralsex eller vite hvordan kjøpe miljøvennlig sexleketøy, men for deg som er en feministnerd og lurer på hvilke linjevalg vi tok tidlig i skriveprosessen kan dette blogginnlegget være snadder.
Det er også nødvendig å gjøre for at Iskwew og jeg skal kunne ha en reell debatt uten at hun har lest boka på forhånd. Å gå til det politiske grunnlaget, gjør at vi kan se de politiske uenighetene, også - og at vi slipper å diskutere med Dagbladet Fredag som filter.
Du skjønner - sensasjonsjournalistiskk handler mye om semantikk. Hvis jeg sier at «kvinners seksualitet er ikke bare noe mykt og ømt», vil Dagbladet stryke «bare» for å spisse debatten. Og det er jo kjipt for deg som føler at «jo, det er mykt og ømt for meg!». Da er det greit å huske på at «bare», «både», «kanskje» og «ganske» er ord tabloidene spiser. Det er ikke forumet for nyanserte ytringer.
Vel, til moroa! Her er det politiske utgangspunktet for boka vår:
Skeivt perspektiv:
Den opprinnelige idéen til Jenter som kommer var å skrive en sexbok for damer som har sex med damer. Vi som forfattere savnet en skikkelig bok på norsk, og var frustrert over måten sex mellom to damer ble fremstilt i media. Første bud i prosessen var å unngå klisjéer som «pikekosen» og «girls gone wild» - fordi vi mente at mainstream-porno i altfor stor grad hadde fått lov til å definere hvordan en hyrdestund mellom to jenter så ut.
Vi skjønte tidlig i prosessen at temaene vi skrev om ville være interessante for alle jenter og alle som er kjærester med jenter. Likevel var det et politisk poeng for oss å skrive alle erotiske snutter, beskrivelser av sex, råd og tips som om dere alltid er to damer i sengen. Vi lever i et heteronormativt samfunn, og vi vil være en motvekt. I tillegg mener vi at de fleste aktivitetene og problemstillingene vi skriver om ikke er kjønnede. Alle har fingre, menn som kvinner. Alle har tunger, menn som kvinner. Alle, menn som kvinner kan ha analsex, bruke sexleketøy.
Med et skeivt mener vi at hva slags kjønn personen du har sex med ikke er så nøye, at «hetero» og «homo» er kategorier det er lov å leke med, og at det ikke finnes «lesbiske» eller «streite» aktiviteter. Likevel er fokuset vårt jenter - til nytte for alle som er jenters partnere.
Det betyr at gutter ikke er nevnt i boka vår. For alle som er ute etter en tilsvarende bok skrevet med utgangspunkt i gutter - kan vi anbefale Manne Forsbergs Kukbruk. Den er også utgitt på Spartacus, og vi fikk antatt boka vår som en slags feminin oppfølger til den.
Anti-essensialisme:
Ja, det er et tungt fremmedord. Nei, betydingen er ikke så komplisert. Essensialisme betyr idéen om at ord, begreper og objekter har en betydining i seg selv, uahvengig av den betydningen vi gir dem. Et essensialistisk syn på kjønn, er å ta utgangspunkt i at det finnes en kvinnelig seksualitet og en mannlig seksualitet, at det finnes noe felles kvinnelig for alle damer og noe felles mannlig for alle menn.
Vi mener at «kvinnelig seksualitet» er et sosialt konstruert begrep, og at det som snakkes om og fremstilles som «kvinnelig seksualtet» er lite mangfoldig og fremmedgjørene for mange damer. Vi har tatt utgangspunkt i at kjønnsroller og seksualtet er et produkt av sosialisering, ikke noe fast. Vi mener også at forskjeller på sex mellom to damer og sex mellom en mann og en dame handler om opplæring, ikke om essensialistisk forskjellig seksualitet.
For å unngå et en ensidig fremstilling av kvinnelig seksualitet har vi brukt personlige erfaringer og innspill fra nesten hundre forskjellige damer. Vi har skrevet om alle typer aktiviteter, fantasier og følelser rundt sex med samme respekt, og vi har fokusert på mangfoldet. Det finnes damer som blir kåte av Rammstein og det finnes damer som blir kåte av Sound of Music.
Vi har prøvd å skrive om begge ytterpunkter og alle i mellom, med vekt på at det ikke finnes noen «riktig» kvinnelig seksualitet. Vi har ikke skrevet «kvinner er mer følsomme» eller «det blir mer intriger med to damer i et forhold», fordi vi mener dette ikke er korrekt. Noen er mer følsomme, noen krangler mer, men dette er ikke en felles betegnelse på alle kvinner.
Samtykkende sex:
Vi har valgt å ha samtykkende sex som utgangspunkt, ikke «normalt», «unormalt», «perverst» som målestokker for fantasier og aktiviteter. Vi mener at aktiviteter ikke kan være undertrykkende i seg selv, men at alle former for seksuell oppmerksomhet eller aktivitet som er uønsket og som du ikke har lyst til, er det.
Det betyr at vi har skrevet om temaer som ellers andre feminister er skeptiske til, som BDSM, med en opplysende og ikke-pekefinger-tone. Problemet er ikke sex andre synes er rar eller kjedelig, men sex du ikke har lyst på. Og siden vi ikke er essensialister, mener vi at det ikke finnes noe ensrettet kvinner har lyst på.
Sex-positivitet:
Hovedmålsetningnen med boka vår er å få jenter til å komme. Ja, vi mener orgasme er viktig. Vi står på samme linje som sex-positive feminister som Betty Dodson og gjengen i Toys of Babeland når vi sier at vi tror et godt, opphissende og deilig sexliv, masse orgasmer inkludert er en viktig del av livskvalitet og seksuell frigjøring. Ikke i den forstand at du skal få dårlig samvittighet hvis orgasme ikke intresserer deg.
Vi skriver om jenter som velger å ikke få orgasme som en del av den seksuelle identiteten sin. Likevel mener vi det er en forskjell på å ikke være intressert i sex eller orgasme under sex, og å være seksuelt frustrert og ha lyst på en orgasme og slite med å få det til. Statististikk fra UIO, 2007, viser at en av fire jenter onanerer aldri, halvparten av norske damer får mindre enn en orgasme i måneden og omtrent like mange får aldri orgasme sammen med partneren sin.
Sexspaltister er flinke til å snakke om viktigheten av ømhet, nærhet og at sex er mye mer enn klimaks. Likevel skulle vi likt å se de samme spaltistene svare «Tor» som aldri får orgasme vs det de svarer «Tordis». Menn runker gjennomsnittlig fire til seks ganger i uka, og får orgasme i 98% av alle tilfeller, i følge samme undersøkelse.
Det såkalte orgasmepresset skapes ikke av at jenter ikke er så intressert i orgasme som menn, mens samfunnet prøver å tvinge dem til å være det. Det skjer fordi jenter har dårligere informasjon om sin egen kropp og et vanskeligere forhold til dette med å bli kåt og ta på seg selv, mens alle sier de burde få mulitorgasmer i tillegg. Selvsagt er ikke orgasme en definisjon på god sex - det vet alle som har lest en bok i tantra.
Likevel er det politisk påfallende at jenter, som ikke har noen biologisk grunn til å få så få orgasmer, kommer så lavt ut på statistikken. Jenter som kommer er en politisk actionbok på dette området: Vi vil gjerne at de jentene som vil komme, skal få informasjonen og tipsene til å få de orgasmene.
Seksualitet i et større perspektiv:
Boka vår inneholder ikke bare puleteknikker. Vi har lagt vekt på spørsmål om kropp og selvbilde, kjønnsroller, legning, initiativ, forventinger, fantasier, og bedre informasjon om kvinners anatomi. I tillegg har vi, som en av de få sexbøkene jeg vet om, skrevet et kapittel som heter Når sex gjør vondt, som tar for seg seksuelle overgrep og seksuell undertrykkelse fra et håndbokperspektiv.
Vi kan ikke skrive om sex som et «hipphurra, alle synes dette er lett og bra», når minst en av ti jenter har virkerlige vonde opplevelser bak seg i en seksuell kontekst. Halve boka er satt av til den politiske siden av jenter og seksualitet, og vi har latt alle fra anorektikere til voldtektsofre ta til orde og snakke om sex som et vanskelig tema fra sitt perspektiv.
Vi tror at seksualiteten er det området i livet der trange kjønnsroller, undertrykkelse basert på legning, seksualisert vold og dårlig forhold til kroppen sin løper sammen, og at vi ikke kan forstå hvorfor mange jenter synes sex er vanskelig uten å ta disse faktorene med i regnestykket.
Oppsummert:
Slik jeg leser Iskwew, virker det som om hun mener at gutter ikke vil få noe ut av å lese Jenter som kommer fordi menn og kvinner har essensialistisk forskjellige seksualiteter, og at det er samspillet mellom to forskjellige kjønn som utgjør utfordringene. Her har vi hoveduenigheten vår. Jeg mener at vi har jentekropper med jenteerfaringer og jentesosialisering, men med svært forskjellige preferanser og seksuelle uttrykk.
De har kjønnsorgan svært mange ikke har oppdatert kunnskap om, og en fortelling om hva sex er i populærkulturen som oppleves som fremmedgjørende. Vi mener at med kunnskap om anatomi, teknikk og problematikk kan du ha bra sex med en dame du er glad i, enten du er mann eller skeiv dame - eller du skal runke og damen du er glad i er deg selv.
Menns seksualitet er ikke representert grunnet det skeive perspektivet, og hva vi mener om begrepet «orgasmepress» har vi skrevet under sex-positivitet over. Løsningen på problemet «orgasmepress» er ikke å snakke mindre om orgasmer, men å gi bedre informasjon om dem. Det mener jeg vi har greid.
Vi kaller boka vår en «penisfri pulebok» fordi vi har skrevet om alle de glemte sexteknikkene damebladene er dårlige til å dekke. Det er ikke noe galt med peniser eller det heterofile samleiet, men det er skrevet om det overalt. Vi representerer et tilskudd - et tilskudd vi tror mange har savnet. Vi er jenteoppfølgeren til Kukbruk - så gutteboka i serien kom faktisk først (c:
Jeg møtte min egen habitus i døra da jeg skulle til frisøren. Er habitus et fullstendig ukjent begrep for deg? Ti sekunder fremmedordforklaringst-time out: «Habitus» er et begrep i sosiologien som brukes om vår fysiske og følelsesmessige tilknytning til en sosial gruppe, klasse, trosrettning eller skjikt. Habitus får oss til å føle oss trygge i kjente omgivelser, engstelige på ukjente steder, er med på å definere hva vi liker og ikke liker, og belønner oss for å oppføre oss i tråd med sosialiseringen vår.
La meg demonstrere fremmedordet i praksis i historien min om å gå til frisøren. Jeg synes nemlig det er kjempeskummelt å gå og klippe håret. Frisøren spør meg om hva slags sminke jeg bruker til vanlig, om hva slags stylingprodukter jeg har hjemme og jeg er omgitt av popmusikk, moteblader og mennesker som er veldig opptatt av hår. Jeg føler meg utrygg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg aner ikke hva jeg skal prate om. Sist gang Mr. Jackson bestilte frisørtime til meg, var en skikkelig skjelve-dag. Jeg var en sammenkrøllet ball av «Nei&Nei!». Jeg gruet meg.
Da vi kom inn i frisørlokalet, senket jeg skuldrene. De spilte Tori Amos på høytalerannlegget, det stod på skiltet at de bare brukte økologiske produkter, det var masse hippie-designklær utstilt på veggene og damen som drev stedet lurte på om jeg kunne tenke meg en soyalatte eller en urtete? «Ah.» tenkte jeg. «Jeg er jo hjemme. Ingen grunn til å være redd.» Selv om jeg aldri kjøper hippe-designklær selv, og ikke drikker så mye urtete, har jeg tilbragt 10 år av livet mitt på en Steinerskole. Gi meg et lokale med elementer av steinerland, og jeg slapper av.
Selv om jeg er kritisk til Rudolf Steiner og vennene hans, er jeg kulturelt sett et steinerbarn. Jeg handler mer klær i butikker fulle av røkelse og bling-bling enn jeg gjør i et vanlig kjøpesenter. Jeg har et godt forhold til økologisk speltpasta, men vet ikke hvordan jeg skal forholde meg om du gir meg en kebab.
Mr. Jackson og jeg hadde en tilsvarende opplevelse av ulik habitus da vi var i London. Vi var på Harrods for å kjøpe gaver til noen slektninger av ham, og jeg hatet det. Jeg visste ikke hvor jeg skulle feste blikket, hva jeg skulle si, håret føltes uflidd, jakka var styggg, alle glodde på meg. Mr. Jackson var uflidd. Jakka hans var stygg. Han oppførte seg likevel som om shopping på overklassekjøpesentre var det han hadde gjort hele sitt liv.
Senere dro vi opp i Camden Town - et digert marked fullt av freakeklær, doplangere, bruktbutikker og kunsterkollektiver. «Åh! Nå kan jeg jo puste!» sa jeg - i en luft som var tung av hasj og menn med Magic Mushroom-glass. Vi traff en fyr med rastafar-outfit og en shvær bjørnefitte med sigd og hammer på som gjerne ville være venner med oss. Jeg pratet med ham i over en time, mens Mr. Jackson fikk utslett.
Poenget mitt er at sosialiseringsmessig er jeg programmert til å like freakere, hippier og mennesker med alternativ livsstil. Jeg føler meg trygg på dem og får en slags kjemisk belønning sammen med dem. Jeg har hatt venninner som kommer fra en annen bakgrunn enn meg, som får åndenød av å bli med meg på Blitz, og som først lapper av når grandisen er i ovnen. Følelsene våre sanksjonerer oss når vi gjør noe som «ikke er vår greie», og hva som vi er sosialisert til at skal være «vår greie» varierer fra gruppe til gruppe.
Jeg er var lenge redd når jeg går til legen, selv om jeg vet at legen ikke er farlig. Grunnen? All erfaringen min med sykdomsbehandling er fra alternative behandlere. Emosjonelt sett er jeg skeptisk til leger, selv når de skal ta en blodprøve og måle nivået av jern i blodet, spjelke ben eller gi meg penicilin. Rasjonelt sett er jeg skeptisk til homeopater og andre kvakksalvere, men det hjelper ikke på legeskrekken.
Selv om jeg ikke er kristen mer, kjenner jeg meg aldri så bra som når jeg synger salmer i et digert kor. Også lurer du på hvorfor folk som har en kulturbakgrunnen sin i et annet land foretrekker bestemte typer klær, mat og musikk?
Habitus er også en del av vår egen undertrykkelsesmekanisme. Selv om du vet at kvinner kan jobbe med det samme som menn, kjenner jeg en uvilje mot å velge en typisk mannejobb. Det er ikke sånt jeg liker, det er ikke det jeg føler meg vel med å gjøre. Selv om ingen sa til meg at jeg ikke kunne bli blimekaniker, er jeg såpass sosialisert i jenterollen at jeg får flere følelsesmessige plusspoeng av å lære meg å stelle neglene mine riktig. Får jeg ikke nok sosiale sanskjoner utenfra, så sanksjonerer jeg meg selv. Følelsesene mine vet hvordan en jente skal være. De har sett reklamefilmene, lest bladene, forstått hva jeg skal leve opp til.
Når noen sier til meg at «jammen jeg trives med å være feminin!», tenker jeg at «Big fat surprise!» Med mindre du har vokst opp utelukkende med Pippi, Lyra og Ronja Røverdatter er du kulturelt programmert til å trives med det. Det gjør vondt å bryte med habitus. Det er godt å stryke habitus med hårene.
Og hvordan endrer man habitus, i følge sosiologene? Ved å gjøre. Når jeg bryter med jenterollen inni meg, rent fysisk. Når jeg går til legen igjen og igjen. Når jeg går til andre typer butikker, andre typer frisører. Jeg kan ikke tenke meg ut av følelsesmessige mønstre. Jeg må gjøre meg ut av dem.
Jeg spiste lunsj med en fyr som skrev hovedfag i filosofi en gang. Vi diskuterte skam. Han var stor tilhenger. «Skam er oppdragene. Du gjør noe galt, og du skammer deg over det. Dermed gjør du det ikke igjen.» Han mente at ulempen var når du skammet deg etter at du hadde lært hva som var galt. Da hadde ikke skammen noen funksjon.
«Teoretisk sett er det sikkert fint,» sa jeg. «men jeg skammer meg alltid over ting som ikke er galt.» Han skjønte ikke helt hva jeg mente. Og jeg følte ikke for å utdype - da måtte jeg jo forklare ham hva jeg skammet meg over, og det var jo ganske skamfulle temaer.
Eksempel: Jeg vet det ikke er galt å kjøpe potetgull. Likevel har jeg alltid skammet meg hvis jeg kjøpte bare potetgull. Akseptabelt potetgull kjøpes sammen med mat som gir inntrykk av at jeg skal ha gjester, ikke at jeg skal sette til livs en liten sekk ostepop på egenhånd. Jeg vet at det ikke er galt å spise potetgull. Likevel har jeg alltid skammet meg hvis jeg har spist en pose alene.
Eller verre: Spist en pose alene mens noen så meg. «Der står den feite damen og spiser rett ut av en potetgullpose. Ikke rart hun ser ut som hun gjør, gitt!» Det er sjelden at jeg har følt meg så feit som når jeg har spist store mengder godteri alene med tilskuere, og overvekt = skam.
Marian Godø kommer ut med boken Skamløse kvinner, der hun har intervjuet en rekke damer om hva de skammer seg over. Og nei, de skammer seg ikke over gale ting de gjør. De forteller om skam i forhold til kropp, sex, mat, jobb og kjønnroller de ikke klarer å oppfylle.
Følelsesrefleksen filosofen forbeholder forbrytere slår ut når kvinner gjør ting som egentlig ikke er galt. Du kan få et inntrykk av hva damer skammer seg over ved å lese dette nettmøtet hos kk.no. En slags PostSecret-tråd i nettmagasinet, rett og slett.
Godø fastholder i intervjuene at vi kan blåse i de fleste tingene vi skammer oss over. Jeg synes det er et godt utgangspunkt, men jeg savner litt synsing om hvorfor damer skammer seg i mye større grad enn menn. Jeg tror det er fordi jenter har et mye mer komplekst sett med uskrevne, kulturelle regler å forholde seg til.
Å være en «skamløs kvinne» er ikke et kompliment. I hodet mitt er de «skamløse kvinnene» venner med de «falne kvinnene» og «byens løse fugler». For å snakke fra mitt eget liv, er mye av det jeg skammer meg over relatert til det å være ukvinnelig. «Jeg burde hatt på pensko nå.» «Jeg burde ikke snakket og ledd så høyt.» «Jeg burde vært mer diplomatisk.» «Jeg burde ha kjøpt badedrakt og ikke bikini når jeg har så stor mage.»
«Angst er redsel for noe som ikke er farlig,» sier psykologen min. Jeg antar irrasjonell skam er skyldfølelse for noe som ikke er galt.
Det var en gang jeg endte opp på bar sammen med Nietzsche, Kant og Ayn Rand. Jeg innrømmer det; jeg går for sjelden ut, og når jeg først gjør det, er det gjerne på små, suspekte, brune puber sammen med avdøde filosofer. Jeg er jo avholds appåtill, og døde filosofer, folkens- de er drevne i drekker’n.
Det vil si- Hume er den mest drikkfeldige jeg har vært på pub med. Rand sjekket vinkartet, sutret over dårlig utvalg, kranglet med bartenderen og smakte på et utall varer før hun bestemte seg for en tørr hvitvin.
Kant diskuterte frem om tilbake om det var pliktetisk forsvalig å drikke seg sørpe full til Nietzsche sparket ham på leggen og ba ham bestemme seg. Enden på visa var at Kant ble påtvunget en Bloody Mary av filosofen med den schvære barten som mumlet noe om «herremoral». Selv skulle Nietzsche ha kakao med krem og bananlikør; han nektet seg ingenting, selvfølgelig.
Jeg fikk karret til meg en Pepsi Max før vi fant bordet vår. Dette er «irc-loggen» fra selskapet, her gjengitt spesielt for Roteloftets lesere.
Virrvarr: Såh. Det er jo ikke ofte vi går ut sånn. Noen forslag til hva vi skal snakke om?
Kant: Menneskets plikt til det gode?
Rand: Åhværsåsnilla. Vi har ingen «plikt» ovenfor andre enn oss selv!
Nietzsche: Vi har ikke noen plikt der en gang! De svake har plikter ovenfor de sterke fordi de svake er for feige til å leve uten! Flytt deg, Kant! Rumpa mi og jeg trenger litt lebensraum!
Kant: Selskapet har TYDELIGVIS ingen forståelse for det gode.
Virrvarr: Jeg tror dere har en filosofisk uenighet her, jeg. Et skritt tilbake: Hva er en god handling, for eksempel?
Kant: Det er en uegoistisk, rasjonell handling. Du kan beregne deg frem til det selv: Kan din handling bli en lov som gjelder alle? Da er den god. Kan den ikke? Da er den ikke god.
Rand: Vås. Den gode handlingen er en rasjonell, egoistisk handling.
Kant: Jaha, kjære Ayn? Det er rasjonelt egoistisk å snike på trikken, for eksempel. Hva ville skjedd om alle gjorde det?
Nietzsche: Jeg sniker på trikken så mye jeg vil!
Rand: Individet er det viktigste. Den viktigste personen i verden er deg. Du skal ikke bekymre deg for hva slags dumme valg eventuelle andre individer foretar seg når du sitter på trikken. Ditt liv er ditt ansvar. Deres liv er deres ansvar. Hvis alle passer på seg selv og er rasjonelle individer, blir alle passet på. Det er en enkel formel.
Kant: Vel, alle passer ikke på seg selv.
Rand: Så synd for dem.
Nietzsche: Skål, jenta mi!
Rand: Jeg foretrekker å være idealistisk på menneskehetens vegne. Jeg vil ikke ha svake, irrasjonelle, religøse tapere. Jeg vil ha helter og heltedyrkning. Rasjonelt egoistiske helter. Helter som bruker fornuften til å forme verden etter sin vilje.
Kant: Vel, du er motbydelig.
Nietzsche: Amen i kjærka.
Rand: Unnskyld, men var ikke du nettopp enig med meg her?
Nietzsche: Delvis. Ja til egoisme. Føkk fornuft.
Virrvarr: Ah. Her har vi funnet en sentral motsetning, folkens.
Nietzsche: Fornuft er for dem som er for feige til å våge det umulige, skal jeg si deg! Fornuft er en illusjon! Fornuften er suttekluten slavemennesket klamrer seg til om kvelden! Overmennesket lever av instinkt, av vilje, av å følge impulsen i øyeblikket. En rasjonell egoisme er ingen reell egoisme. Det er ingen narssisistisk overgivelse til lyst og perversjon! Det er…
Kant: Du har barten full av krem.
Nietzsche: Det er fordi jeg er hevet over dere. Nam nam.
Rand: Uten fornuft er mennesket bare et dyr. Det er fornuften som har bygget den sivilisasjonen vi har i dag.
Kant: Nåh. Fornuften er ikke det eneste som skiller oss. Vi har også følelser, og det er minst like viktig. Vi har tro. Tro på Gud, på det gode, på samfunnet, på plikten…
Rand: Vel, det føleriet har heldigvis ikke fått lov til å styre så mye av samfunnet etter din tid, Immanuel. Dagens opplyste informasjonssamfunn er styrt av fornufstmennesker, som forsker, fatter rasjonelle avgjørelser og ikke «tror», men vet.
Kant: Det vil jeg ikke si! Verdispørsmål er viktige!
Rand: Ble denne vinen laget fordi noen følte rundt? Nei. Fordi noen brukte fornuften sin og laget et… et greit produkt. Er jernbanen et produkt av tro og følelser? Nix. Når du sitter og lurer på om du kan snike på trikken, burde du heller spørre deg selv hva slags filosfi det var som gjorde den trikken mulig!
Nietzsche: Dere er noen slavetapere, begge to! Du av fornuft og lille Kant av tro. Hva er så galt med å være dyr? Vi bør bestrebe oss på å finne det dionysiske, kollegaer! Vinguden er veien, sannheten og livet! Det er en grunn til at vi møtes over et glass og ikke på en byggeplass eller i et bedehus: Vi trenger rus. Vi lengter etter rus, etter oppheving av det rasjonelle!
Kant: Alt med måte.
Nietzsche: Ti stille og DRIKK, slave!
Kant: …
Rand: Jeg tror vi bare får bli enige om at vi ikke er enige i noen spørsmål.
Virrvarr: Nja. Her er jeg uenig.
Rand: Jaha?
Virrvarr: For eksempel er du og Kant på parti når det kommer til spørsmålet om hvorvidt mennesket har fri vilje. Godeste Immanuel her er den første som forsvarer dét i filosofihistorien.
Kant: Fri vilje, ja!
Nietzsche: Muahahahhahha! Viljen er ikke fri. Viljen går dit viljen vil!
Rand: Du snakker om viljen som om den var en slags seig naturmakt som festet seg i større posjoner hos noen individer enn andre, og at det var like vilkårlig som at noen har mer hår?
Niezche: Jeg har masse vilje OG masse hår. Den som har størst bart er best!
Rand: Eh. Fordi?
Nietzsche: Fordi jeg sier det!
Kant: Poeng til deg, Ayn.
Virrvarr: Men Rand: På den andre siden deler du og Nietzsche kritikken av kristendommen, og av religion som sådan, selv om dere er uenige i hva som er alternativet.
Nietzsche: Kristendommen er en sykdom, Gud er død og Jesus er en pingle!
Kant: Jeg føler meg ikke helt bra, jeg heller.
Rand: Herlig, Bartesam! Skål på det!
Virrvarr: Jeg tror også dere er på langt nær enige i fordømmelsen i dumme mennesker som ikke tar ansvar for eget liv, at svakhet rett og slett er..uetisk?
Rand: Ja, er vi ikke egentlig det? Mennesket skal være noe bedre enn en svak, altruistisk svekling!
Nietzsche: Jeg driter i hva «mennesket skal». Jeg bare er noe annet enn en svak, altruistisk svekling!
Kant: Dette begynner å bli litt mye for meg. Du finner ikke noen fellestrekk mellom MEG og den gale tyskeren med barten?
Virrvarr: Ehm. Altså. Hm. Veel…Dere er tyske, begge to?
Kant: Bah! Jeg er da fra Øst-Preussen!
Virrvarr: Nei, da så.
Nietzsche: Skal vi snakke sånn, er jeg strengt tatt fra Weimar. Alle tyskere er fra en rar, liten tysk delstat, dummen.
Rand: Detaljer, detaljer.
Jeg skal slippe dere for hvordan diskusjonen gikk da de begynte å diskutere sex, kunst, kjærlighet og fotball. Hvis du hang med så langt, er du kanskje intressert i at jeg ble insiprert til filosofiblogging av dette innlegget hos Onar Åm av alle mennesker. Hvis du hang med OG likte det, har du kanskje idéer til hvilke avdøde filosofer jeg burde gå på pub med neste gang?
Ok, jeg skjønner at jeg er en stereotyp om dagen. Det barberte hodet mitt har fått halvannen cm hår, jeg er sliten og syk og jeg nyter å være den korthårede damen med gutteshorts og t-skjorte. Jeg har kastet alle g-streng-trusene mine. Jeg småløper rundt i diger hettegenser og joggebukser og ser ut som en litt lubben, glisende unisex-person. Eller - som en bekjent av meg påpekte: Panserlesbe. Butch. Boygirl.
Mr. Jackson er kjempefornøyd med utviklingen, siden han mener at traktorlesbe er det høyeste estetiske idealet for jenter og har sutret fælt over mangelen på sæggebukser, store hettejakker og caps i kleskapet mitt. Kort hår, ingen sminke, ingen parfyme og bare herreklær i skapet gjør Mr. Jackson forelsket.
Jeg ser den feministiske ironien i at når jeg ser ut som parodien på «den stygge, lesbiske, korthårede kvinnesakskvinnen» er det at mannen min føler at jeg tilfredstiller skjønnhetsidealet hans mest.
Likevel er det én ting som gjør at folk ser på meg som spedalsk om dagen: Jeg har ikke barbert meg under armene. Vel, strengt tatt har jeg ikke barbert meg der siden starten av vgs, jeg har bare ungått stroppekjoler og bikinioverdeler som ville avslørt min hårete tilstand. Nå gir jeg eff og sprader hårete og lykkelig rundt på oslos badestrender.
Jeg har tidligere skrevet om hvor provoserende folk synes det er at jeg er avholds i sosiale settinger. De tar det at jeg drikker brus mens de drikker øl som en personlig anklage, som om brusen min skulle bety: «Jeg demonstrerer mot all øldrikking på festen med denne Pepsi Max’en!»
Og sånn er det faktisk med hårete armhuler, også. Enhver dame jeg møter begynner automatisk å forsvare sin rett til å shave seg både her og der, bare fordi jeg sitter der og lar håret gro. «Vel, jeg hater å ha hår under armene!» kan noen begynne å si. Hva svarer man til sånt? «Eh. Ok. Så kjipt for deg, da»?
Hårete armhuler på damer er sosialt stigmatisert. Det trekkes frem som kjennetegnet på den farlige feministen. Unge jenter jeg treffer i RU-sammenheng kan plutselig gå i fistel og si at «de er feminister, men de barberer seg under armhulene likevel, for tenk!» Det er uhygienisk, sier andre. Ekkelt. Stygt. Flaut. Maskulint. Gutter har hår under armene, jenter skal ikke ha det.
På mange måter er armhulehår et veldig tydelig symbol på avstanden mellom Kvinnen med stor K og hver enkelt menneske av type hunkjønn. Kvinnen med stor K har ikke hårvekst andre steder enn på hodet, i øyenbrynet og i de lange øyenvippene. Hun er glatt som en sel, skinnende silkemyk og uten skjeggstubb.
Manneben er hårete. Dameben skal ikke være det. Bindeleddet mellom Kvinnen Du Skal Være og den stakkars jenta du faktisk er ligger i barberhøvelen, voksen, ladyshaven og hårfjerningskremen.
Jeg har aldri giddet å etterstrebe det idealet, foruten ved annledninger det har vært svært kjedelig å vekke negativ oppmerksomhet. Jeg barberte armhulene før jeg tok på meg brudekjolen, jeg skal innrømme det. Det hørte liksom sammen med de lakkerte tåneglene og det fancy undertøyet jeg hadde under silkekjolen. Barbie for en kveld.
«Men det er et personlig valg!» sier noen. «Du kan ikke tvinge folk til å la være å barbere seg! Det handler om velvære og trivsel!» Og nei - ingen vil tvinge noen til å slutte å barbere seg. Likevel synes jeg at de som klynker om at de velger å være hårløse, bør lese Toril Mois essay om reelle valg.
Hun påpeker at du ikke har et fritt valg om du står mellom to muligheter, hvorav det ene medfører en mengde sosiale sanksjoner, reaksjoner og negativ oppmerksomhet og det andre vil belønnes. Brunost eller gulost er et typisk fritt valg. I lang tid har abort eller ikke abort ikke vært et fritt valg, selv etter at det ble gjort selvbestemt.
Å gå fra at noe slutter å være forbudt til at det blir et fritt valg handler om åndskamp. Selv om det ble lov å være åpent homofil fra 1972, var det ikke uproblematisk å være det. På en klassefest nær deg er ikke øl vs brus et fritt valg. Det er et valg med ganske klare sosiale føringer. Så lenge hårete armhuler vs barberte armhuler handler om å være ekkel eller ei, er det ikke et fritt og personlig valg. Vi har sosialt skapt barberingstvang, og det er slitsomt å bryte normen.
Jeg hadde denne diskusjonen med en venninne av meg som har vært kvinnepolitisk aktiv i mange år. «Jeg har begynt å barbere meg under armene» sa hun. «Jeg orker ikke stigmaet mer, det er ikke en kamp jeg gidder å stå på barrikadene for.» Jeg skjønner henne godt.
Hvorfor har jeg ikke barbert meg der, egentlig? Av samme grunn som at jeg aldri har vært nær leggen med høvel: Ren og skjær latskap. Og rettferdighetsprinispp: Jeg nekter for at jeg er så ekkel å se på når Oslo tyter over av hårete mannfolk i bar overkropp hele sommeren. Jeg nekter å gå med på at naturlig er bra når det kommer til amming, babyer og det såkaldte morsinnstinktet, men ikke når det kommer til hårvekst.
Nå skal det sies at jeg faktisk har skrevet en guide til intimbarbering til «Jenter som kommer». En kompis spurte meg om hvorfor jeg skrev om det når jeg er så motstander av barbering ellers. Grunnen? Fordi folk gjør mye dumme feil når de prøver å barbere tissen, og da er det greit at de kan slå opp istedenfor å få utslett.
I tillegg: Jeg kan annerkjenne at et barbert kjønnsorgan har en funksjon hvis det gjør det lettere for partneren din å gi deg oralsex. Mer oralsex er en fin ting. Kanskje jeg ville barbert armhulen min om jeg hadde fått masse nytelse ut av å bli kysset og slikket der?
Inntill noen kan bestikke meg med orgasme eller noe tilsvarende fantastisk kommer jeg til å fortsette å være hårete skremselspropaganda. Det er så fint å kunne være provoserende uten å måtte jobbe for det.
Likevel har jeg planlagt innlegget i hodet rett som det er, og det har vært flere diskusjoner om religion i kommentarfeltet mitt som jeg har hatt lyst til å diskutere videre i et eget innlegg. Da jeg leste Hellyeahs monumentale post om hennes forhold til kristendommen bestemte jeg meg. Jeg har lyst til å skrive Virrvarrs historie om veien fra personlig kristen til millitant ateist, selv om jeg ikke klarer helt å bestemme meg for om jeg skal gjøre det skjønnlitterært, poetisk eller analytisk.
I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Jeg kunne Fadervår utenatt før jeg lærte hva ordene betydde, og Gud fylte hele barndommen min. Han var inne i meg, utenfor meg, rundt meg, et glinsende belegg på skaresnøen, lyset i vinduene om kvelden, roen i rent sengetøy og de første blomstene hver vår. Gud og jeg pratet sammen hele dagen og de voksne leste for meg fra den store, røde boken som handlet om Gud. Vi sang sanger om Gud og snakket om Gud, og Gud holdt meg i hendene sine når jeg sovnet inn om kvelden.
Jeg brukte lang tid på å skjønne at det fantes andre religioner, at det fantes folk som var ateister, at Gud ikke var like tilstedeværende i alle andre familier på samme måte som om han var i min. Jeg ble stoppet av andre barn på skolen og de spurte hånlig: «Tror du på Gud?» «Ja?» sa jeg, og trodde alle gjorde det. Gud var like naturlig som tyngdekraften, ABC og at gul og blå blir grønn.
Som tidligere nevnt fikk jeg min første kollisjon med kristendommen på spørsmålet om homofili, og etter at jeg hadde drevet aktiv Bibellesning, hadde jeg en runde der jeg leste meg gjennom hinduismen, buddismen, wicca, tusen naturreligioner og bahai før jeg fant igjen Jesus i femtenårsalderen. Fra det øyeblikket gikk jeg fra «personlig kristen» til aktiv misjonær og brukte mye av videregående på å snakke strengt til folk om Jesus Kristus, frelse og kommunisme i skjønn forening.
Jeg syntes jeg kunne nedkjempe enhver humanist og ateist i debatt, jeg kjente Bibelen ut og inn. Jeg var uovervinnelig og så sterk i troen at jeg var sikker på at Satan skulle ta meg personlig der jeg løp rundt i lysets tjeneste. Jeg dekonstruerte Nietzches «Antikrist» første året på videregående, lo av eksistensialistene og kranglet med enhver antroposof som trodde på reinkarnasjon. Jesus-Jesus-Jesus, og en dose Martin Luther var alt jeg brydde meg om. Ved siden av å redde verden og miljøet, selvsagt.
Mr. Jackson er ateist, og har alltid vært det. Likevel var han en lite kranglevoren ateist, og fant seg i at jeg likte å be aftenbønn hver kveld på samme måte som at jeg likte å strikke og gå uten sko om sommeren. Det var sånn Virrvarr var, og han stilte ikke spørsmål ved det. Han foldet hendene sine sammen med meg og ba aftenbønnen for meg når jeg glemte det.
Siden han har kristendomskunnskaper som en buskmann, lød bønnenen gjerne i rettning av «Fadervår, du som Virrvarr prater med. Nå skal jeg si det hun pleier å si, trallalalalalala, amen.», men det er en annen historie. Kort sagt ble jeg ikke utfordret på livssynet mitt fra mannen min, selv om vi var veldige uenige.
Likevel- tro er skjøre saker, og første gang den virkerlig ble angrepet, følte jeg det veldig ubehagelig. Det var året jeg flyttet til Oslo som jeg havnet i religionsdiskusjon med en meget forkynnende ateist som spurte meg hvordan jeg både kunne se på meg selv som marxist og forholde meg rasjonelt til verden og samtidig kalle meg kristen. «Hvordan greier du å ha så store selvmotsigelser i verdensbildet ditt?» spurte han.
Selvmotsigelser? Moi? Jeg trodde på å undersøke verden vitenskaplig og jeg trodde på et liv etter døden. Det burde jo være kombinerbart?
«Du tror på det hellige spøkelse, den usynlige mannen i himmelen og sønnen hans, jødezombien, som din frelser? Tror du på at du må spise kjøttet og drikke blodet til zombien også? At den usynlige mannen hører alt du sier?»
Kort sagt fikk jeg en ny venn som var langt hardere i religionskritikken enn jeg var vant til. Først syntes jeg det var ubehagelig. Så tenkt jeg som så: «Kan jeg ikke plukke fra hverandre den følelsen jeg kaller tro og argumentere skikkelig for den, er det ikke mye å basere livet sitt på. Jeg skal vinne denne debatten.»
Deretter begynte en lang og møysommelig runde med lesing, disksusjon og et forsøk på å bestemme meg for hva jeg faktisk mente filosofisk.
Jeg kom frem til noen teser:
Virkerligheten er virkerlig, og verden eksisterer uavhengig av min persepsjon eller sansing av den. Eksisterer den en Gud, kan han ikke bare være min Gud, men en del av universet på lik linje med månen og mensen og milten min.
Bibelen er en historisk tekst, skrevet av ordentlige mennesker for to tusen år siden. Vi har historiske kilder på hvordan Bibelen ble til og ble satt sammen, og den «falt ikke ned fra Himmelen.» Som litteraturviter tror jeg ikke på tekster som kommer ut av det blå. Om den var «Guds Ord», var den en veldig sammensatt versjon av mange menneskers nedtegnelser av Guds ord.
Alt jeg leste av biologi og geologi tydet på at verden ikke var skapt på seks dager og var seks tusen år gammel. Ergo måtte Bibelen være litt unøyaktig på dette spørsmålet med verdens tilblivelse, og jeg valgte å legge moderne evolusjonsteori som basis for synet mitt på den fysiske verden.
Tro er ikke en kraft i seg selv, men en måte å forholde seg til verden på som ikke krever sikker kunnskap. Dermed eksisterer ikke ting fordi man tror på dem, men du tror på det fordi du synes det virker sannsynlig. Om jeg tar utgangspunkt i at virkerligheten er virkerlig, må alt være mulig å bevise, eller hvertfall beregne sannsynligheten rundt.
Ok, verden eksisterte uavhengig av meg og min tro, Bibelen var en historisk tekst skrevet av mennesker preget av sin samtid, og vitenskapen var mer pålitelig enn gammeltestamentet. Hva satt jeg da igjen med? Min egen private gudstro og religiøse opplevelser, og det faktum at om Gud eksisterte side om side med meg, burde det være mulig å utsette ham for systematisk undersøkelse.
Jeg hadde følgende problem: Jeg ville fryktelig gjerne tro på Gud. Jeg ville at det skulle finnes en Himmel, et liv etter døden, en høyere mening og noen som tok vare på meg, noe evig godt. Jeg hadde fremdeles en sterk følelse av Guds tilstedeværelse selv om jeg mente det var mindre og mindre sannsynelig at han faktisk var der. Evig liv og evig kjærleik er jo ikke elementer i livet ditt du har lyst til å skrote uten videre.
Kort sagt- jeg hadde den TROEN enkelte kristne snakker om, og jeg gikk bevisst i gang med å dekonstrurere den.
“Hvorfor denne Gud mest sannsynlig er oppspinn”, argumentene som knakk kristendommen for meg:
Hvis vi godtar at ting har utviklet seg fra trillobittene til nå og bare tar utgangspunkt i Gud som den som setter i gang evolusjonsprossessen: Hvor sannsynlig er det at alt settes i gang av en omnipotent supermakt? Hvor kom den omnipotente supermakten fra? I begynnelsen var det en liten celle er mye mer sannsynlig enn «I begynnelsen var det noe allmektig og kjempekomplisert som laget små celler».
Teodice-problemet: For å si det med Epicure- “Is God willing to prevent evil, but not able?
Then he is not omnipotent.
Is he able, but not willing?
Then he is malevolent.
Is he both able and willing?
Then whence cometh evil?
Is he neither able nor willing?
Then why call him God?
Religion er først og fremst en forklaringsmodell på vanskelige spørsmål. Når jeg hadde sett for meg Himmelen, så jeg egentlig for meg alt jeg skulle ønske livet på jorden hadde vært. Det gjør det ikke sannsynlig at et sånt sted finnes.
Likevel- disse tingene tilbakeviste ikke min personlige, religiøse opplevelse. Samtidig som jeg ryddet opp i livssynet mitt gikk jeg mye til psykolog og snakket om vrangforestillinger, psykoser, stemmer i hodet og hemmelige venner jeg hadde hatt hele livet.
Jeg spurte meg selv: «Er det ikke rart at om kjente, avdøde personer snakker til meg, så er jeg gal, men om Store Skjeggemann i skyene snakker til meg, er det fint og jeg er spesielt heldig? Hvordan kan jeg vite med sikkerhet at ikke Gud er en del av vrangforestillingene mine? Bortsett fra at han er sosialt akseptert, overlapper han godt med en tradisjonell psykose. Jeg er sikker på at om jeg sier noen bestemte ord hver kveld, vil alt bli bra? Jeg er sikker på at stemmene jeg hører kommer utenfra meg selv og er en del av et mye større system? Heh.»
Omtrent her sprakk såpebolen. Beklager, men det var mye mer sannsynlig at jeg hadde en hemmelig venn i litt vel utstrakt grad enn at det faktisk fantes noen Gud. Jeg hadde snakket med meg selv i mange år, ikke henvendt meg til «høyere makter».
*Poff!* så forsvant religiøsiteten som hadde fulgt meg gjennom mange år.
Fordeler?
Jeg sluttet å kjenne meg syndig. Ja, Jesus skulle ha frelst meg, men det betydde jo at jeg måtte være syndig i utgangspunktet. Nå kunne jeg vinke hele syndsbegrepet farvel.
Problemene ble løst mye bedre om jeg bare spurte meg selv «Hvordan fikser jeg dette?» enn om jeg foldet hendne og sa «Kjære Gud, hjelp meg!»
Jeg sluttet å være redd for alle vennene mine som skulle gå fortapt fordi de ikke var kristne.
Jeg slapp å forholde meg til rare selvmotsigelser i Bibelen og måter å tolke dem på for deretter å skulle relatere dem til livet mitt.
Jeg kunne definere min egen etikk og ikke basere meg på altruismen og «vend det andre kinnet til.»
Ulemper?
Alle de kristne folkene jeg kjente ble veldig lei seg.
Jeg måtte gi opp den evig-liv-greia og innse at jeg hadde en tidsfrist.
I etterkant har dette muligens gjort meg litt mer aggresiv på religion enn det andre, mer avbalanserte ateister er. Fordi jeg til syvende og sist ikke respekterer gudstro mer enn jeg respekterer en politisk uenighet. Tro er ikke magisk, det er lite gjennomtenkt argumentasjon.
Eller- som jeg har ofte har lyst til å si, men lar være:
NB: Dette er ikke all argumentasjonen min. Jeg kunne skrevet en «Hvorfor Gud er tøys»-post med bedre argumenter enn her, men da ville jeg ikke svart på Sigurd sin forespørsel. Mmm.
Jeg har grublet en stund på hvordan jeg skulle løse «Takk for hva du gir dagen min»-prisen. Jeg har prøvd å gjøre som Esquil og Avil, som gav meg prisen i første omgang og har lagd liste på liste på liste over bloggere jeg liker. Irritert har jeg gitt opp underveis. Listene har blitt for lange, jeg har glemt noen, jeg ville skrive skikkelige begrunnelser for hvorfor jeg liker bloggene jeg liker osv.
Men alle som gjør dagen min på internett er ikke bloggere. Noen av dere er kommentatorer som jeg ikke ville vært foruten, noe av dere er lesere som bare forteller meg hva dere synes på epost. Jeg måtte hatt en laaang liste bloggere, en lang liste kommentatorer og en laaang liste folk, generelt. Og jeg spurte meg selv: Hva er det egentlig som gjør dagen min? Er det enkelte veldig flinke skribenter? Er det enkelte veldig morsomme skribenter? Heng med og få med deg hva jeg konkluderte med. Liker du ikke meta? Du er herved advart.
Bakthin skriver om den polyfone romanen og Dostovjevski, og hvorfor polyfonien er et av de sterkeste kvalitetstegnene vi vet om. Har du ikke noe forhold til ordet «polyfon» utover at du forbinder det med ringetoner? La meg oppklare: Polyfoni betyr flere klanger på samme tid. Flere typer toner, flere typer melodier som klinger sammen. Polyfon litteratur er litteratur med mange likestilte, selvstendige stemmer. Som eksempel trekker Baktin frem Forbrytelse og straff.
I denne boken representerer alle personene ulike politiske og ideologiske syn, og istedenfor å la det ene vinne over de andre i diskusjonene, lever argumentene sitt eget liv i et broket lappeteppe der det ikke finnes én hovedstemme, én røst som overstyrer de andre. Dostovjevski personlig var en høyrevridd nasjonalist, men sosialister, ateister, anarkister, konservative, nihilister får alle sammen leve sitt eget liv i teksten hans. Han skrev anti-propaganda.
Ingenting er mer polyfont enn bloggsfæren, kanskje spesielt fordi vi ikke har én forfatter. Det er mange svært ulike stemmer som klinger sammen i et broket blandakor. Jeg fikk en gang en bok om skriving av svigermor. Den heter «If you want to write» og har som motto at «Everybody has something beautiful and intresting to say.» Den oppfordrer alle til å skrive fritt og uhemmet og la seg selv rive med. «Jodda», tenkte jeg. «Kanskje alle har noe fint å si, men finnes det noen som vil utgi det spennende alle har på hjertet?» Bloggen gir den muligheten. Du er din egen redaktør, du bestemmer på ditt domene. Skriv noe vakkert, trykk på «publish».
Så- jeg skuer utover lenkelisten min, over kommentarfeltet og introduksjonstråden. Jeg roter meg gjennom Sonitus-arkivet, jeg går på tur i lenkelisten din, jeg forviller meg inn på bloggrevyen, jeg surfer meg fra blogg til blogg. Jeg sjekker RSS-leseren som er altfor full. Jeg bruker Wordpress Dashboardet. Det er mange mennesker der ute. Nei, ikke alt er like bra. Ja, jeg liker noen bedre enn andre. Helheten er likevel best. Helheten, og det at alle kan skrive.
La oss starte med Bussemann. Bussemann gir meg stadig frysninger på ryggen, mest av alt fordi han finnes. Jeg vet at sjangsen for at du får busssjåførens skråblikk på tilværelsen er noe som først er mulig med bloggen som publiseringsverktøy. Litteraturhistorien er preget av at en liten, utdannet elite bidrar, også skriver Bussemann stor litteratur om hva han finner i bussen sin, om hvordan passasjeren han ventet på om morgenen ikke kom og sterke, personlige innlegg om å være edru på fest. Det er få ting som gjorde meg så glad at denne karen fikk fast spalteplass i BT. Når jeg treffer tilfeldige venner av meg og de sier: «Jeg leste et driiitkult innlegg av en busssjåfør i Bergen!», så kan jeg si at,jo, jeg vet hvem han er. Bussemann er en viktig stemme i en stor verdensvev jeg setter stor pris på.
Andre som forteller om hverdagen sin så jeg får frysninger på ryggen er Livet Leker. Jeg synes alle skal oppdage henne, hun er fantastisk. Hun har noen av de beste fotografiene til postene sine, og blogger skoledagen og politikk om hverandre. Jeg har fulgt med klassen hennes på klassetur, sett dem ta matteprøver i pysjen, fått middagsoppskrifter og lokalhistorie, gåsehud og glede. Jeg ser læreren poetisere skoledagen, ser busssjåføren skrive kåseri om jobben.
Et annet sted i linkelisten min bor Minneapolise, som skriver smart og velformulert uten å bli ovenfra og ned. Morsom er hun, også. Jeg surfer innom Streck for å lese fortsettelsen på historien om Emo, og gleder meg over at noen skriver artikler og noen skriver bildebok.
Jeg gleder meg over hvor flink Gi et lite vink er til å skrive (på tide å våkne, Maren?), hvor talentfull Binka er på så mange områder, hvor godhjertet entusiastisk Elisabeth IC er. Det finnes blogger som skriver kort og presist om store politiske spørsmål, jeg setter pris på Vampus selv om jeg er uenig. Å si en politisk mening med tre ord er en ferdighet jeg skulle ønske jeg hadde.
På samme måte finnes det bloggere som skriver fantastisk om de minste ting, som Kristin Storrusten som kan skrive humoristisk, velformulert og deilig om det å si ingenting eller besøke dyreparken i Kristiansand. Alt Kristin tar i blir intressant. Det er flere Kristin’er i mitt liv, og jeg er like imponert over Fru W som greier å skrive personlig php-kode og har laget LotR-template til WP.
Vi bygger bro med bloggene våre. Vox Populi og jeg fant felles plattform i datalagringsdirektivet og han har kanskje det mest reale EU/EØS-synet jeg har møtt på høyresiden. Jeg kan lese om hvor vanskelige NAV er å forholde seg til på en side, Lothiane har skrevet en vakker post om at hun ikke er noen trygdesnylterslubbert, mens jeg på den andre siden ser Vibeke fortelle om hvorfor det ikke er enkelt å jobbe innenfor NAV-systemet heller. Jeg kan se flere sider av samme sak og vite at begge to har rett. Det hender at både ja og nei er like sant. Jeg kan lese både dyktige Ars Ethica-Nicolas og min kjære teologinerd-Harald Hauge skrive om Gud og vite at begge to har rett på sin måte og lære noe begge steder.
Jeg fryder meg over Drusillas dekonstruksjon av dumme mediautspill og delige Josh Whedon-nerding og sender linken til bloggen hennes til venninner som trenger en feministisk «Pick me up». Jeg avstandsklemmer Avil litt hver dag enten hun redder liv, skriver bok, blogger i kommentarfeltet mitt eller er hjertens uenig med meg.
Jeg har funnet favorittcaféer og fantastisk musikk via Glamourbibliotekaren, og Delirium har gitt meg mot til å tak i problemene i mitt eget liv. Bloggere påvirker enkeltmennesker, bloggere betyr noe. Jeg lar Oda Bhar forføre meg og jeg lar meg forelske meg i Oslo, kjenner at jeg nesten har vært på utstillingene hun skriver om og lar meg glede av herlige fotografier og trær som ser ut som enter. Finnes det en avis der ute på jakt etter kulturjournalister, er Oda neste på listen over folk som burde få en stilling.
Jeg smiler og ler sammen med Sonja og fryder meg over at det finner morsomme damer med samme sære nerdesmak som meg. Sonja skriver Alltid bra poster, snakk om å blogge på ordentlig! Samtidig lar jeg Iskwew engasjere meg og Emelie fascinere meg med noen av bloggerbys mest poetiske innlegg. Det store lappeteppet der ute berører meg på like mange forskjellige måter som det er bloggere. Jeg synes Frøken Makeløs og Othilie er noen av de flinkeste skribentene vi har, men snakk om å ha forskjellig skrivestil og tematikk!
Villkatta gjør meg stolt innvendig og jeg vet at hun hjelper langt flere enn meg ved å skrive det hun gjør, Villkatta brude bli obligatorisk lesning for mangeflere. Virveltanke danser på myke språkføtter gjennom livet mitt, og LordX får meg til å hikste i krampelatter. Jeg finner nesten flere artige linker via Iversen enn jeg gjør via Digg.com og han har et innmari bra kommentarfelt.
Jeg er hemmelig forelsket i Mihoe fordi hun skriver Best om tegneserie-feminisme-litteratur-kunst-livet og tok med datteren sin på manga-con. Jeg skulle ønske jeg var en mann, så jeg kunne blitt hengt ut i datehelvetet, jeg også ^_^ Jeg leser Fjordfitte høyt for mannen min og kjenner at jeg tar bølgen for hver bitende saftig kommentar som treffer spikeren på hodet. Siden jeg har begrenset mulighet til å påpeke akkurat hva i det og det innlegget jeg synes var en utrolig formulering, får jeg skryte uhemmet her. Jeg har stadig vekk lyst til å klemme på Flopsy.
Jeg liker Hva Hun Sa sine krumspring mellom pitbull og poet, jeg liker Undres grundighet og stahet som er ispedd så mye varme, jeg digger Hellyeah!. Det er ikke annet jeg kan si. Jeg setter pris på radiohode som skriver kommentarer som får meg til å sette kaffen i halsen og le på samme tid, jeg liker at han har norges mest definerte bloggpersona og egen logo.
Jeg liker å krangle med Abre. Jeg heier på Prinsesse Lea (selv om SW-entusiasten min sliter med å ikke skrive Leia). Jeg har blitt glad i Victoria. Strekke er en liten sol jeg har vært så heldig å få hilse på i RL, også. Jeg leser innlegg opp mot hverandre, jeg lærer om livet av Rockette og Røverdatter, lar meg imponere og provosere av Sissel, synes Lin gjør en fabelaktig blogger-jobb altfor få gir henne ros for, nyter Skitsammas velformulerthet og sjelfullhet, og koser meg med Hjorthen som den kvalitetsblogger og mafiabossen han er.
Jeg koser meg med alle rødbloggerne mine. Å lese Brage er å sitte sofa med Brage, bortsett fra at bloggen bråker mindre. Jeg synes flere burde oppdage Katarina og at noen som har masse fordommer mot venstresiden bør ta et dypdykk i arkivet til Communistkickback og få alle fordommer bekreftet. Denne unge mannen gir steinkastende demonstranter en stemme og er ytre venstres svar på LordX. Jokke keeps blogging og gjøre meg alltid like glad. Jeg synes noen gladkranglefanter bør begi seg ut i kommentarfeltet til Arnfinn.
Jeg synes et forlag bør maile Mannfolkprat og si «Bok, eller hur? Du skriver for godt for å bare henge her i bloggen.» Jeg synes en avis skal skjønne at det er Somaliern som burde få spalteplass. Jeg tror vi alle ville blitt litt klokere av det. Og Saccarina- jeg ønsker meg flere oppdateringer av bloggen. I bursdagpresang, det er i morgen ^_^
Jeg er så glad i Esquil og Engeline at det ville vært teit å skrive for langt om det her, alle andre ville bare følt seg overskygget. Det holder å si at dere er min beste unnskyldning til å dra til Barteby any day, og at alle som ikke har gjort det, har å oppdage Engeline. Det kommer til å komme store romaner fra den kanten og du vil sitte der og være flau over at du ikke skjønte at hun bodde i en avsidesliggende krok av bloggeby hele tiden.
Det er mye ubehageligheter og blogging om eliter og bygrenser, noddyer, kart og generell surmuling om dagen. Det er sinnablogging og sutreblogging. Jeg vet ikke, jeg. Jeg liker å myse på lyspunktene. Jeg liker når Maria Mytterist fotograferer Jæren og publiserer Muhammed-(Ali)-tegning. Jeg setter pris på at =Anja kliner til med dikt som gleder litteraturviteren i meg.
Jeg orker ikke personhets og forakt, folkens! Er det ikke mulig å fokusere på det som er fint? Dere er har mye bra, så ikke ødelegg det ved å skrive slemme ting som gjør at jeg ikke vil følge med mer. Jeg liker å se på bloggeklikken jeg henger i som et stort, dynamisk improvisasjonteater. Noen ting er mindre bra, noen ting gjør meg lei meg og fortvilet, men som regel er det helt knall og når jeg zoomer ut og betrakter ting på avstand ser jeg et stort, farverikt landskap som aldri sover, der kunst, kvalitet og kviseklemming finner sted side om side.
Det er en polyfon forestilling, et blanda improvisasjonskor der alle vil synge solo på en gang. Beklager, men det hjelper lite å klage over hvem som høres best i koret, Betty. Det hadde ikke blitt det samme uten akkurat deg, uansett (c;
Også kommentarfeltet, da! Alle kommentatorene er med på å gjøre dette til stor moro. Jeg gleder meg over at anarkist-TB henger hos meg og legger merke til de fine, sublime detaljene alle andre går glipp av. Jeg er så glad i Spilllevende-Tomas at jeg holder på å sprekke, både som blogger og kommentator. En gang gav Tomas hjernen min premie og det skal jeg aldri gleme. Du har en trist periode i livet ditt også får hodet pokal? <3 Oppdag ham, han er bedre enn de fleste og annerledes enn Alle Andre.
Bloggen hadde ikke vært det samme uten Eugenie, Paul, Frikke, Maiken, Randi, Heidi Fleiss, Mimosa, Tehme Melck, Marthe Glad, Martine Votvik,Vegard, og alle de andre kommentatorene mine. Kjære smugleser! Jeg vil gjerne at du sniker deg ut av leserskapet og gir deg til kjenne, for jeg har lyst til å dele ut kaker og presanger til alle kommentatorene.
Jeg har kanskje spesielt lyst til å sende kake til SerendipityCat, som er i ferd med å etablere seg skikkelig som blogger nå. Hun er en ressurs, hun er smart og hun er koselig. Også synes jeg folk skal merke seg Rullerusk, siden hun nesten er meg og jeg gleder meg til å følge med på henne, selv.
Alt jeg har ramset opp er bare noen få navn, en liten øy, en virituell isbit i et stort internett-hav (Hei, Örn! Du trodde jeg hadde glemt deg du! Folk fikk puslespill-gavekort til jul takket være deg ^_^) som rommer alt fra politikk til pepperkakeporno. Det er scenen jeg ser, det er livene jeg er i berøring med, det er ordene deres som fester seg i bevisstheten min. Det er musikken jeg hører, det er samklang fra Sonitus og brøling fra bloggrevyen, det er en polyfon, likeverdig forestilling laget av mennesker som bare har én ting til felles: De har noe på hjertet.
Heia internett og takk for hva dere gir dagen min.
Jeg har hatt denne posten i hodet lenge, men det som gav meg kicket til å skrive den var denne posten hos Bharfot, om skillet mellom skjønnlitteratur og selvbiografi.
For er blogging litteratur? I så fall- hva slags litteratur? Er det folk skriver på bloggen sant? Eller er det fiksjon og skjønnlitteratur? Og ikke minst- er den personen du er på bloggen den samme som du er i ditt virkerlige liv? Kort sagt- hvem er denne bloggeren?
På torsdag snakket vi om Derrida og forskjellen mellom skrift og tale på skolen (eller universitetet, som Lars liker å kalle det) og på hvordan et av de vanlige skillene blant annet er at talen krever personlig tilstedeværelse, og er øyeblikkelig. Skriften er utsatt tale, på samme måte som den varer mye lenger enn talen i tid. Alt dette er vel og bra, men min første tankte var «Jaha? Hva med msn? Det er jo ganske øyeblikkelig, derav Instant Messaging. Mange av samtalene jeg har er jo skriftlige, men de følger ikke samme spillereglene som en tradisjonell tekst.»
For å fylle ut en del av hullene vi får i en samtale som bare består av tekst, har vi smilefjes. Du kan ikke se om personen som skriver er bild eller sur, men en blid gir «Ok» en helt annen valør og betydning enn det gir «Ok». Selv om ikke internettkommunikasjon visker ut skillet mellom tekst og tale, bygger det bro.
Slik er det også med forholdet mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, mellom selvbiografi og fiksjon. Det forenes i bloggen. Teksten er faderløs, sier Derrida. I all tradisjonell litteraturteori er forfatteren død. Du kan lese en tekst uten å vite hvem som har skrevet den, uten å vite hva forfatteren egentlig mente, uten å kjenne konteksten, den leses helt fint løsrevet fra skaperen sin.
På samme måte lever teksten videre uten forfatteren sin, barnet overlever foreldrene sine. Shakespeares sonetter har overlevd William med mange hundre år, selv forskere liker å spekulere i om de var skrevet til en mann eller en kvinne. Intensjonen får vi aldri vite, men vi kan lese teksten selv om forfatteren er død.
Men hva skjer i bloggen? Er det noe som er helt sikkert med en blogg, er at den har en forfatter, en forfatter som er hovedpersonen i teksten du leser på nett. En forfatter som signerer og kommenterer sin egen tekst, som tilsynelatende forteller om sitt eget liv og sitt syn på verden, lite annet. Som leser tolker du bloggpostene opp mot det du allerede vet om bloggeren, setter nye innlegg i kontekst med tidligere innlegg du har lest. Har du en blogger du leser fast, kjenner du hele personens «forfatterskap».
Har du fulgt Røverdatters «The Never ending Story», har du automatisk større innsikt i hva et nytt innlegg i denne kategorien dreier seg om enn om du bare leste et tilfeldig innlegg derfra uten kontekst. Tekstene i Esquils «Ut av mørket»-serie får også et helt annet innhold når du som leser vet at forfatteren har ME og hvor lenge han faktisk har vært alene i mørket. På samme måte vil du lese en tekst hos Mihoe med andre øyne enn du vil lese en tekst hos Maren. Ditt bilde av bloggforfatteren farver teksten når du leser, samtidig som ditt bilde av bloggforfatteren dannes mens du leser innleggene i bloggen.
Et blogginnlegg er ikke faderløst når du leser det i en blogg nær deg. Derimot er forfatteren blitt en litterær konstruksjon, en evigvarende karakterskildring av deg selv med større eller mindre likhet med den personen du er til vanlig. Melberg beskriver bloggingen slik:
«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»
Likevel mener jeg at Melberg ikke har lest nok blogger, for mange bloggere går mye lengre enn å estetisere virkerligheten. Noen skaper levende personer og alteregoer de fører pennen for som lever sitt eget liv. Fjordfitte er en helt klart konstruert bloggkarakter, og selv om innleggene i bloggen er skrevet av Fjordfitte, er de like mye puslespillbiter som tilsammen danner et bilde av den litterære konstruksjonen Fjordfitte.
På samme måte har Kent en anti-estetisk fremstilling av seg selv, og tilsammen utgjør grisevitsene, fortellingene om hvor tjukk og ekkel han er, samt alle bildene av puppedamer stor litteratur. Du skriver deg selv når du blogger, og resultatet vipper mellom selvbiografi og fiksjon, fordi du i skriveprosessen lager en ny person gjennom teksten.
Men noen blogger jo med fullt navn, sier du? Noen legger ut private bilder av seg selv og anstrenger seg ikke et øyeblikk for lage noen «ny» identitet, i motsetning til radiohode, Emelie, AlterEgo og overnevnte bloggere.
Googler du Kristin Storrusten får du masse spennende blogginnlegg, rett og slett fordi hun blogger med fullt navn. Kristin er vel ingen litterær konstruksjon? Jo, for det at hun beskriver seg selv, velger ut elementer fra sitt eget liv hun vil formidle, skriver om og oppsummerer tilværelsen sin, konstruerer hun en illusjon av at hun skriver sant om seg selv. La oss se på dette sitatet fra siste innlegg:
Vi kjenner meg. Vi vet at jeg lager rebus hver gang jeg reiser. Så, da er det bare å begynne å gjette – hvor er Kristin nå? (eller, rettere sagt: Hvor er Kristin om etpar flyturer og hvis hun rekker å pakke før hun reiser?)
Hun gir deg instruksjoner om hvordan du skal lese teksten hennes. «Vi kjenner meg» sier hun, og gir dermed en følelse av at hun har fortalt nok om seg selv til at du faktisk gjør det. Det er et stort rom for tolkning mellom Kristin og leseren uansett hvor mye hun sier at «Vi kjenner henne».
Som blogger beveger du deg i grenseland mellom fiksjon og dokumentasjon, og det du eksprimenterer skjønnlitterært med er andres oppfatning av dine ord og hvordan du fremstiller ditt eget liv. Selvbiografi har aldri vært mer gøy, eller mer overlappende med skjønnlitteraturen.
Lisbeth Salander vs depresjon 
Kvinnekongens kurs i diskursanalyse 
k 
Geir Albert Knutsen
Joe 
Martha Joy 
Eira
Jafro
Martine Votvik
virrvarr
Kniv-Jo 
Bjørn Stærk
gir «Ok» en helt annen valør og betydning enn det 
gir «Ok». Selv om ikke internettkommunikasjon visker ut skillet mellom tekst og tale, bygger det bro.
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
