Mandag 19. november 2007

Virrvarr tar en alvorsprat med kvinneligheten sin

Virrvarr: Kvinnelighet? Johooo? Eeeer du deeeer?

Kvinneligheten: Ja, selvfølgelig. Selv om du stadig vekk fornekter meg.*snufs*

Virrvarr: Jaha? Jeg trodde kvinneligheten var noe evig noe, jeg. Sånn som de våser om i Faust. «Alt evig kvinnelig fører oss hjem». Da hjelper det vel ikke noe om jeg fornekter deg? Er du evig er det vel ikke så lett å bli kvitt deg?

Kvinneligheten: Kvinnelig er ikke noe du er, det er noe du gjør. Om du lar være å handle kvinnelig, fornekter du meg.

Virrvarr: Jøss, tenk at kvinneligheten min skulle være queerteoretiker, da gitt! Kjønn er handling. Oki.

Kvinneligheten: Jeg er aldeles ikke queer! Jeg er noe du kan leve ut, handle i takt med din feminine side. Nemlig.

Virrvarr: Er du en del av kroppen min? Ligger du latent i vaginaen, kanskje? Lurer i melkekjertler og eggstokker? Da jeg klippet av meg alt håret mitt, sa mamma at jeg hadde fjernet kvinneligheten min. Si meg- var du i håret? Spylte jeg deg ned i do?

Kvinneligheten: Nei, nå får du gi deg! Jeg bor ikke i noen kroppsdel.

Virrvarr: Ikke? Du sa jo at jeg hadde en feminin side. Er det en metafysisk side? Kan jeg være kvinnelig uansett fysisk kjønn?

Kvinneligheten: Tja. Kvinner bør være kvinnelige, synes jeg. Menn får gjøre som de vil.

Virrvarr: Hvorfor det om det ikke har noe med kvinnekroppen å gjøre? Hvorfor bør kvinner være «kvinnelige» om ikke du har noe med de fysiske kroppene deres å gjøre?

Kvinneligheten: Vel, du vil jo helst ha melk i melkekartongen? Krem på sukkerbrødet? Kvinneligheten er jo innholdet, handlingene og utseendet du har som tilbehør til eggstokker og vagina. Kvinneligheten er det som gjør det til en fullstendig kvinne.

Virrvarr: Heh. Så det finnes en masse ekstrautstyr jeg bør skaffe meg til vaginaen min, slik at jeg skal være fullt ut kvinne? Handler det ikke mer om å bli oppfattet som kvinne?

Kvinneligheten: Jo, men også om å FØLE seg som kvinne. Føle seg vel.

Virrvarr: «You make me feel like a natural woman» Jeg føler meg ikke så vel med deg, jeg.

Kvinneligheten: Det er fordi du er feministisk fremmedgjort. Bare vent til du får barn, da vil du skjønne et og annet. Da blir du jo mor og mye mer kvinnelig med en gang.

Virrvarr: Men om det ikke er biologisk vil det vel ikke gjøre noen forskjell?

Kvinneligheten: Altså…Men du barberer deg jo ikke under armene en gang?

Virrvarr: Nei? Hårete armhuler er da kvinnelig?

Kvinneligheten: Åhnei!

Virrvarr: Joda, kvinnelighet og mannlighet kan nemlig defineres på to måter. Noe som er kvinnelig kan være noe som er felles for alle kvinner, og da blir hår under armene og mensen er det ganske kvinnelig. Men om kvinnelig defineres ut fra at det er «ikke-mannlig», har ikke kvinner hår under armene, nettopp fordi menn har det. Kvinner har lange negler, fordi menn har korte osv. Kvinner er svake fordi menn defineres som sterke.

Kvinneligheten: Kom igjen- alle synes at hårete armhuler er ekkelt på damer.

Virrvarr: Og likevel er de hårete armhulene helt naturlige.

Kvinneligheten: Men veldig ukvinnelige.

Virrvarr: Så ukvinnelig er det samme som naturlig? Samtidig som kvinne er noe man føler seg som, noe som ikke er biologisk? Samtidig som du vil få meg til å føle meg som en «natural woman»? Hvordan henger dette sammen?

Kvinneligheten: Nå var du vrang og vanskelig.

Virrvarr: Ja, fordi jeg liker ukvinneligheten min. Jeg liker bare ikke alle sanksjonene som følger med den. Jeg liker å bruke kort tid på badet, brøle høyt og aldri barbere kroppshår. Jeg trives best i lave sko, uten mascara, jeg liker ikke kosmetikk. Kvinneligheten min er konstruert kakepynt på en kropp/kake som avgjør hva slags kakepynt som forventes at jeg skal pynte meg med. Og den kakepynten endrer seg med tiden. Jeg vil pynte min egen kake, tusen takk. Uten instruksjoner og uten å herme.

Kvinneligheten: Du er klar over at ved å trekke inn kakebaking her, bruker du kvinnelige metaforer? (Hehe)

Virrvarr: Føkk ju.

Kvinneligheten: Du kommer ikke utenom ditt eget kjønn. Du er oppdratt til å være kvinnelig. Kan ikke det ha en egenverdi? Du har jo noe å tilføre den maskuline verden?

Virrvarr: Jotakk. Lebestift, kleenex og immanens.

Kvinneligheten: Og omsorg!

Virrvarr: Og utbrenthet og flink pike-syndrom!

Kvinneligheten: Du er jo kvinnehater!

Virrvarr: Nei, men jeg liker ikke å måtte følge en sosial oppskrift. Og hvertfall ikke en sosial oppskrift som ikke bare lover meg trangere sko og høyere utgifter til skjønnhetsprodukter, men et bedre og mer «naturlig» liv i tillegg.

Kvinneligheten: Men jeg er en del av deg! Du lekte med prinsesser og pyntet deg som liten. Idag har du rosa sko og lipgloss! Du er avslørt!

Virrvarr: Og du er herved amputert. Og siden du ikke er kroppslig, er jeg ikke så bekymret for fantomsmerter.

Tirsdag 23. oktober 2007

Feminist, javisst!

Delirium har skrevet et intressant innlegg om hvorfor hun ikke vil kalles feminist og vil ha et nytt begrep som skal romme innholdet person som er for likestilling. Hun mener «feminisme» er blitt et stigmatisert begrep hos damen i gata og i mediabildet. Som kommunist er jeg nok blitt ganske immun mot stigma. Fordommer mot feminister som stygge troll med hår under armene kan nok gi ordet en sur bismak, men det blir ikke verre enn å bli konfrontert med Stalin i enhver sammenheng (c; Videre tar hun opp kjønnskvotering og hvorfor hun er motstander av det. Dette hopper jeg elegant over og sparer til et senere innlegg. Det er det tredje og siste punktet jeg har lyst til å se nærmere på og diskutere mer:

For å sitere henne: For meg blir feminisme som tydelig er et feminint ladet ord feil av mye samme grunn som at det ikke lenger heter “politimann”, men “politikonstabel”. Vi burde unngå kjønnsladede ord for å beskrive kjønnsomfattende og kjønnsnøytrale ting, posisjoner, holdninger og mennesker.

Slik jeg leser henne mener ordet «feminisme» blir problematisk rett og slett fordi det er en ideologi som tar utgangspunkt i kjønn når man samtidig ikke vil at kjønn skal spille noen rolle, at folk skal behandles likt uansett om de har utovertiss eller innovertiss og at det blir galt å snakke om «kvinnekamp» fordi man fremdeles henger seg opp i kjønn som kategori. Den svenske feministen Nina Bjørk sier at det skal ikke være fint å være kvinne, det skal være uintressant. Skal man kvotere på bakgrunn av kjønn når man vil diskrimminering på bakgrunn av kjønn til livs? Er det ikke litt dobbeltmoralsk å bruke et feminint ladet ord om man vil frigjøre seg fra kjønnet undertrykkelse?

Først og fremst: Dette er en veldig spennende problemstilling, og et stridspunkt i feministisk teori. Jeg har lyst til å trekke en parallell her til Judith Butler og queer-teori, som jeg mener Deliriums innvendig mot ordet feminisme kan sees i sammenheng med. Hm? Henger du ikke med når jeg snakker om queer-teori, sier du? Kort forklart er det en gren av feminismen som tar utgangspunkt i noen grunnleggende prinsipper. Here we go:

1. Butler mener kjønn er en sosial konstruksjon, imitasjon av en rolle det ikke finnes en orginal til. Biologi spiller liten eller ingen rolle for hvem du er og hvordan du oppfører deg, ei heller på hvem du tiltrekkes av. En av kjerneproblemstillingene i queerteorien er drag. Hva slags kjønn har en person i drag? Du ser noe som kan se ut som og oppfører seg som en dame, mens anatomisk sett er en mann. Kjønn er ikke noe du er eller blir, kjønn er noe du gjør og godt kan gjøre annerledes.

2. Butler mener også at alle kategorier er begrensende og kategorier danner raskt hierarkiske strukturer. Mann er bedre enn dame, hetero er naturlig, mens homo er avvik. Butler og queer-tilhengerne ønsker seg kjønnsanarkisme, at folk er individer og personer og må definere innholdet i sin personlige rolle selv. «Jeg skjønner det er politisk viktig å kalle seg lesbisk» sier Butler, «men jeg vil helst ikke tilknytte meg noen kategori.»

Jeg synes det høres fantastisk ut på mange måter. Selvsagt vil jeg kaste alle kjønnsroller på båten og kreve å bare være person, ikke kvinne, bifil, eller noen av de merkelappene der. Problemet jeg ser med både Deliriums argumet mot «feminisme» som begrep og Butlers mot «kvinne» som kategori, er at de ikke tar høyde for et par ting: For det første at vi lever i et mannssamfunn og at når problemet er kvinneundertrykkelse og man skal snakke om kvinners situasjon, må man snakke om kvinner. Kjersti Ericsson har skrevet en artikkel om dette problemet hun kaller Mary Wollstonecrafts dillemma, der hun skisserer følgende problemstilling: «På en måte vil vi si «Det finnes ikke kvinneyrker». På den andre siden ser vi at yrker med høy kvinneandel, som hjelpepleiere har svært lav lønn og vil si «Høyere lønn til kvinneyrkene nå!» » Når det er plenumsdiskusjon, og bare menn tegner seg, må man kunne si at «ingen kvinner snakket» for å kunne sette ord på problemet.

For det andre er ikke jeg ikke feminist fordi kvinneundertrykkelse er noe man kan endre ved å endre språkbruk eller holdninger. For å bruke et gammeldags begrep: «mannsmakten» er materiell og reell. Kvinner eier 1% av verdens eiendom, og det tallet blir ikke annerledes om man oppløser kjønn som kategori eller ikke vil bruke kjønnsladede ord. Jeg mener at problemet med Butler og Deliriums poenger, er at det på mange måter flytter fokuset fra menns undertrykkelse av kvinner til at både menn og kvinner er begrenset av kjønn som kategori.

Ideelt sett vil jeg ikke at kjønn skal spille noen rolle, men jeg vet det gjør det. Selv om jeg kan dra en kjønnsanarkist-greie og kalle meg person, ikke kvinne, vil fremdeles min fremtidige arbeidsgiver se på meg som dame og spørre seg «Når kommer hun til å bli gravid, mon tro?» når han skal annsette meg. Hvis jeg vil endre kvinners stilling i samfunnet i dag, kan jeg ikke behandle problemstillingen kjønnsnøytralt, selv om jeg i prinsippet er for kjønnsnøytrale løsninger. Kvinneundertrykkelse er ikke et kjønnsnøytralt problem, og motarbeides av en ideologi som dermed har en kvinnelig kjønnet merkelapp: «Feminisme»

Derfor: Kall meg feminist, ingen andre ord blir presise nok.

Mandag 22. oktober 2007

Hvorfor jeg liker Nemi- synsing rundt tegneserier & kjønn

Jeg har hørt mye klaging på Nemi om dagen. Lise resirkulerer vitser, hun kan ikke tegne, hun har brukt opp konseptet sitt. Katarina spurte meg i en kommentar på slaktposten min av Zofies Verden: men jeg lurer vel egentlig på hva som er kvaliteten bak Nemi? Nemi var et kortvarig prosjekt som for sin egen del burde vært lagt ned for lenge siden. Ingenting er morsomt når det går på de samme poengene og småsketsjene hele tiden.

Og ja- jeg kan være enig i mye av kritikken ovenfor. Likevel mener jeg Nemi har noe enestående som tegneserie og jeg vil argumentere for hvorfor. For å kunne gjøre det, må jeg si noe generelt om tegneserier og kjønn.

At kvinnelige tegneseriefigurer har vært og fremdeles er ganske stereotypiske, er ingen hemmelighet.  Mens Mikke og Donald er to svært ulike typer, er kjærestene deres Dolly og Minni omtrent identiske. De er hjemmeværende husmødre som elsker shopping, er redde for mus og bruker lang tid på badet. Glemmer Donald eller Mikke bursdagen deres, er helvetet løs. De er ute av stand til å forsvare seg, elsker å lage mat og er humørsyke og ufornuftige.

Serieskapere bruker i all hovedsak tre kjønnsstereotyper når de lager kvinnelige karakterer. Den første er:

Kjæresten

Denne stereotypen har en underavdeling bestående av moren, datteren, kona og søsteren.  Dette er tegneseriefigurer som ikke er noe annet enn den funksjonen de har i forhold til en mannlig helt. Typiske kjærester er Minni og Dolly i Mikke Mus og Donald Duck, Brummelise i Bamse, Mary Jane i Spiderman, Louis Lane i Superman, Blondie og Sala i Fantomet. Hun er gjenganger i spenningsserier og i barne/familieserier. Hun er den trofaste, den helten drømmer om når han sitter i fangenskap, den skurken kidnapper. Hun er ikke en person så mye som hun er en stillingstittel. Merk dere at alle disse seriene eksemplene er hentet fra har navnet til den mannlige hovedpersonen som tittel, utenom Blondie…De er først og fremst kjæresten til helten, ikke en selvstendig karakter.

Stereotype nummer to er litt mindre opplagt. Jeg liker å kalle henne:

Den uoppnåelige

Denne damen finner du oftest i humorseriene. Hun er den pene, smarte, fornuftige jenta alle de håpløse mennene sikler etter. Du kjenner henne igjen ved at hun er den eneste i komiserien som ikke er morsom; hun står som den eneste normale i en flokk med galninger. Hun er smartere og mindre hysterisk enn kjæresten, shopper mindre og redder gjerne den mannlige hovedpersonen om det skulle trengs. Problemet hennes er at hun ikke har noen videre personlighet, feil eller noe annet som gjør en karakter morsom. Typiske uoppnåelige kvinner er Brandy i Reservatet, Rosa i Eon, søster Bjørklund i Riskhospitalet, Emma i Kollektivet og Sara i Kights of the Dinnertable. Hun skal være Perfekt, og det åpner ikke for morsomme innfall. Jevnt over er det en tendens til at det å være morsom er en ukvinnelig egenskap. Skal en dame være en komisk figur, bør hun helst være stygg. Som bringer oss over til den tredje kategorien:

Den stygge

Skikkelige morsomme damer er ofte mindre feminine og i beste fall stygge. Her finner vi slitne koner, sinte svigermødre, hurpa i nabohuset og Jokkes motbydelige damebekjentskaper.Her er det nok av karakterer å ta av, fra Ponny Petra og Else i Pondus, til Gyda i Hårek og Gry i Kollektivet. Et veldig godt eksempel på den stygge og den uoppnåelige kvinnestereotypen i skjønt samspill, finner vi i Bone av Jeff Smith. Her møter vi to tøffe og slagkraftige damer; Bestemor Ben og hennes barnebarn, Thorn. Her har samtlige av figurene i serien et humorpotensiale, foruten vakre Thorn, som er en skjønnhet av dimensjoner i en verden der alle andre ser ut som fantasidyr med overdimensjonerte neser. På den andre siden kan bestemoren karakteriseres med to ord: Morsom og maskulin. La oss se på bildeeksemplene under. Her ser vi først Thorn som uoppnåelig:

Deretter får vi en effektiv demonstrasjon av Bestemor Bens «maskuline» kvaliteter:

De tre stereotypene jeg har skissert spiller på kvinnen i tegneserieruten som objekt og perfekt, og gjør morsom til en maskulin kvalitet. I et sånt perspektiv er det spennende å se på hvor unik Nemi egentlig er, og ikke minst hvor banebrytende hun var som karakter da Lise introduserte henne på starten av nittitallet.

Nemi viser at det går ann å være en pen, morsom karakter med masse personlighet, at du kan være en «feminin» dame og fremdeles ha mengder med sjarmerende feil og mangler. Nå mener ikke jeg å si at det skal være en nødvendig kvalitet å være pen eller feminin, men det er alltid hyggelig å se en serie som bryter alle normene om hvordan en dame skal være innenfor et medium. Sett fra dette perspektivet, har Nemi en hel rekke enestående kvaliteter som tegneserie og baner vei for en masse, nye og knæsje tegneseriedamer som bryter med de rådende stereotypene. Når hun er ute og drikker øl hele natten, raper høyt og onanerer mens hun tenker på Spøkelseskladden, bryter hun tusen uskrevne regler. Nemi er pen, slem, lat, trist, kåt, morsom og ufordragelig- hun er en person, ikke en type, ikke et objekt.Det samme gjelder Cyan. Lise Myhre driver ikke så mye med gode humorpoenger som med banebrytende karaktertegning, og etablering av to mangesidige personer som lever videre uavhengig av det konkrete inneholdet i stripene. Poenget er ikke alltid å være morsom, men å skape personen Nemi og personen Cyan.

Fredag 19. oktober 2007

Helt heltinne?

Avil skriver helter hun husker og jeg kjente meg inspirert til å skrive noe tilsvarende.
Jeg har nemlig hatt ganske mange. Det som frustrerte meg veldig da jeg var liten var at alle de kuleste bokfigurene var menn. Alle mine forbilder i barndommen var menn. Robin Hood stjal fra de rike, gav til de fattige, skjøt med pil og bue, lurte sheriffen og reddet dagen. Når min venn Morten og jeg skulle leke da vi var små, måtte alltid Morten få være Robin, siden han var gutt. Siden jeg var jente, ble rollen min Jomfru Marian, og hennes glansreplikk i tegnefilmen var «Åh, ROBIN! Du er så kjekk og impulsiv!» Det var ikke like knall som å ha «Wanted! død eller levende»-plakater av seg hengende rundt over hele Sherewoodskogen. En lang historie kort- barndommen min bestod i å late som om jeg var gutteheltene i de fleste sammenhenger. Men hvem var de beste? Hvem gjorde mest inntrykk? Her følger Virrvarrs heltekavalkade:

1: Greven av Monte Christo.
Ingen over, ingen ved siden. Som mobbeoffer hele barneskolen var det ingen heftigere lesning enn historien om Edmond Dantés som blir kastet i fengsel av noen venner av seg for å redde dem fra å bli arrestert for spionasje, og hvordan Dantés rømmer og tar en sviende hevn på alle de gamle fiendene en etter en. Jeg satt på rommet mitt og så levende for meg hvordan jeg skulle komme tilbake og ta grufull hevn på Hege, Lena og hva de nå het alle sammen.

2: Sherlock Holmes
Som tidligere nevnt var detektiven min store helt og kjærlighet, og jeg visste hva jeg ville gjøre når jeg bli stor: Løse mysterier, vite Alt, spille fiolin og bruke morfin. Jeg visste riktignok ikke helt hva morfin hva for noe, men det skulle jeg helt sikkert gjøre.

3: Den røde pimpernell
Utkledd som gammel kone sniker den røde pimpernell seg forbi franske vakter for å redde adelsmenn fra guiljotinen. En skikkelig gentlemannshelt som lurte fienden til å sniffe pepper i tro om at det var snus og spilte så udugelig slaskete at ingen mistenkte ham. Jeg skulle bli sleip lurendreier, det var helt klart. Akkurat som den røde pimpernell, og jeg skulle ha mitt eget kjennemerke på et lite kort jeg etterlot til fortvilede myndigheter.

4: Modesty Blaise
Den eneste reelle heltinnen min fra barndommen. Jeg husker å ha blitt fratatt Agent X9-bladet med serien hennes en gang som åtteåring og fikk streng beskjed om at visse ting var jeg for ung for. Det skjerpet interessen, og jeg leste i smug til øyet ble stort og vått. Modesty hamler opp med alt som finnes av fiender, hun har vært yrkeskriminell, agent og superhelt, er nærkampmester, beinhard og har en mannlig partner uten noe undertrykkelsesforhold eller seksuelle undertoner. Willie og Modesty er partnere, intet mer.Det merkeligste var at det å bli Modesty virket som langt mer uuoppnåelig enn det å bli Greven av Monte Christo, selv om Modesty var dame. Det kan kanskje ha noe med at hun var veldig fysisk kapabel, og jeg alltid har vært en hoppende badeball med sammensnørte lisser, og det virket mer logisk at jeg skulle vokse opp til å bli usannsynelig sleip enn usannsynelig flink til å sparke folk i magen (c;

Vel- jeg har allerede introdusert leserne mine for mitt noe sære forhold til Ole Brumm- her er et par av karakterene som preget barndommen sånn ellers, og jeg synes de er like tøffe den dag i dag. Føl gratis til å lage deres egen liste.

Lørdag 29. september 2007

Litt om hvor deilig jeg er

Å lage meme-er er en fin ting. Jeg laget en som fikk jenter til å poste bilder av ti menn de synes var sexy, og det er kommet en del riktig spennende lister rundt omkring. Katarina Storalm gikk kanskje spesielt bananas. Det gjør hun alltid ^-^ (I <3 Katarina)

Noen ganger endrer meme-er form. Villkatta gjorde om det som opprinnelig var en bilde-meme til en tekst. Det er kult. Andre ganger kan et meme endre innhold, også.

Jeg er veldig fan av et meme Minneapolise satte i gang som oppfordrer folk til å skrive det de liker ved utseende sitt. En god, overfladisk dyrk-deg-selv-meme, som også har en politisk brodd. Den er jo så himla vanskelig! Det å skulle skrive pene ting om sin egen kropp kjennes nesten umulig og veldig tabubelagt.

Faktisk så tabubelagt at det er blitt omgjort på veien til å skrive ting om hva man liker ved kroppens funksjonalitet. En del har gått så langt som bare å skrive hva de liker ved seg selv, og man får mange punkter av typen «Jeg liker at jeg er flink til å ta ansvar». Dermed er meme-et fullstendig forvandlet.

Jeg vil slå et slag for «ting som er deilig ved meg»-meme’et. Mest av alt fordi det er en så utrolig hyggelig bloggpost å skrive etter en runde med «katarsis», for å sitere Martine (c;

Så- litt om deilige Virrvarr:

1. Jeg har tykt, tykt, fantastisk hår. Jeg har rett og slett veldig gode hårgener. Farfar er 91 og har fyldig, hvit løvemanke hjemmesykepleien blir stående og stryke fingrene gjennom. Pappa har kraftige, sorte krøller i en alder av 56 og kommer aldri til å bli skallet. Håret mitt tåler å farves så mye at om andre skulle farve det like mye ville falt av og blitt pistrete fjon, det trengs ikke gres fordi det er så glatt at det aldri floker seg og blir ikke fett eller tørt. I tillegg har jeg alltid de lekreste frisyrene, siden jeg har verdens beste venn og frisør som tar seg av den biffen.
2. Jeg har nesten ikke hår andre steder enn på hodet, øyenbryn og øyenvipper. Dette resulterer i at jeg aldri har barber leggene, fordi ingen ser at jeg har hår der. Du kan dytte nesen din ned på leggen min og se at det er tynne, myke, lyse-lyse hår der. Og det kommer du ikke til å gjøre før jeg sier «Jammen jeg har aaldri barbert dem!» Ellers er det sparsomt med hår. Jeg pleide å tro at ingen hadde hår i rumpa. Senere har det kommet frem at det bare var meg
3. Huden min er også magisk. Den er melkehvit, blir aldri brun eller solbrent, har perfekt fuktighetsnivå og trengs aldri å smøres. Jeg kan legge meg i solen og sove i seks timer midt i juli og være like hvit. Ikke får den særlig med kviser, ikke blir den tørr og ikke har den rynker. Mest av alt kjennes den ut som huden til et barn. Hvorfor? Jeg renser ikke, bruker ikke peeling eller noe i den stilen, og ignorerer den for det meste. Men de åtte literne med vann jeg drikker hver dag kan jo ha noe med saken å gjøre….
4. Store DD-cup-pupper. Yay. They are OK ^-^
5. Stor, fast rumpe som står i god stil til de store puppene, slik at jeg kan kle meg til timeglassform når jeg vil….
6. Ingen cellulitter. Selv om jeg veier mer enn dagens Twiggy-ideal, er jeg rund, myk, hvit og fast uten klær. Ikke dissende eller valkete. For å sitere Øystein Wolf: «Hun må ha nispist boller og danset jazzballett. Hun har den mest perfekte fettfordeling jeg har sett.»

Da synes jeg Maren, Anniken og Lucbaby kan fortelle meg hvor deilige de er. Alle andre som ikke har prøvd, oppfordres også.

Dagens positive, rett og slett!

Lørdag 29. september 2007

Dekonstruksjon av voldtektsdebatten

Voldtektsdebatten har rast på bloggene en stund, og i går satte jeg meg ned og begynte på en lang, sint kommentar til Esquil om hans post om biting av pikker, feminisme vs krig og såkalte logiske brister i likestillingsargumentene.

Før jeg fikk postet det, sendte Esquil og jeg en del meldinger på Fjasbok oss i mellom, som gjorde at jeg la fra meg utkastet til det sinteste innlegget. Fordi jeg hadde misforstått ham litt og tatt en del ting litt vel personlig.

Etter litt om og men har jeg bestemt for å ta med meg litteraturviter-Virrvarr inn i tekstene og dekonstruere debatten. For dere som ikke er familiære med begrepene til Derrida skal jeg oversette: Jeg finleser, stripper vekk retorikk og språklige bilder og finner meningsinnholdet i teksten. Dette blir jeg nødt til for å kunne diskutere det som Esquil egentlig mener. Han spissformulerer for å provosere, og jeg var på nippet til å skrive en «Hallo- voldtekt er et alvorlig problem, din bloggende apekatt!»-kommentar, før jeg skjønte at det ikke er dette han snakker om.

Så langt jeg har silt de tre innleggene, er det dette han vil si:

1. Han vill problematisere retorikken feminister bruker rundt voldtektsspørsmålet. Kan menn som enkeltindivider stilles til ansvar for noe som oppfattes som grusom kriminalitet?

2. Han vil problematisere hvorfor feminisme er et såpass stort tema i bloggerland som det er. Hvorfor skriver ikke damene mer om krig og urettferdighet?

Hvorvidt virkemidlene han bruker er ok eller ikke, gidder jeg ikke diskutere. Jeg tenker å svare på disse to spørsmålene, og jeg kommer til å starte på problematisering nr 2.

Om feminisme og hvorfor det blogges så mye om det.

Først og fremst- jeg tror ikke feminisme er et så stort tema som Esquil vil ha det til. Jeg tror det blogges mer om feminisme enn det skrives om det i avisene, rett og slett fordi det er et tema som er oversett i media i stor grad.

Ellers tror jeg feminisme er et mer kommentert tema enn utenrikspolitikk osv fordi det ikke bare er politisk, men også personlig. Blogg er en mer personlig form for skribleri enn mange andre genre, og dermed blir feminisme et tema både mange røde, ranke politiske bloggere som meg kommenterer på, samtidig som jenter som skriver mer om sine personlige betraktninger om livet & tilværelsen også kommenterer.

For meg er feminisme/kvinnesak/likestilling- kall det hva du vil- et politisk spørsmål som handler om mitt liv. Voldtekt er ikke et tema for meg på linje med krigshissing mot Iran, jeg beklager. Voldtekt handler om mitt liv, min helse, min psyke og min og mine medsøstres trygghet. Nå blogger jeg også om krig, antirasisme og fri programvare på den politiske siden, men få ting engasjerer meg så mye som ting som handler om ting jeg har opplevd i praksis.

Når kvinnediskriminering er et så stort tema, er det fordi jenter opplever det, ser det daglig og skriver om det. Du skriver om interessekampen som angår deg, rett og slett. Feminisme handler både om venninnen min fra ungdomskolen som har fått silikonpupper siden sist jeg så henne, om ekskjæresten min og spiseforstyrrelsene hennes, om omskjæring, voldtekt, konebanking, komplekser og slengkommentarer jeg får fordi jeg er jente på WoW.

Oppsummerende er feminisme temaet der både de personlige og politiske bloggerne kan møtes, og det er et viktig tema som ikke bør krympes retorisk ved å sammenlignes med utenriksposter med få kommentarer.

Om retorikk rundt voldtekt

Kan man kreve at menn kommer på banen i voldtektsdebatten? «Jeg driver ikke med vold mot kvinner, og jeg er ikke en del av statens begrep om “mannen”» skriver Pål Veiden, prosjektleder i Civita (takk til Drusilla), og argumenterer på mange måter om det Esquil snakker om- hvorvidt jeg som feminist kan si «Dere gutter må ta ansvar i voldtektsspørsmålet» eller ei.

Problemet med denne typen argumentasjon er at den likestiller voldtekt med vanelig kriminalitet som mord,ran etc og ikke ser på det som et kjønnet problem.

I følge helt fersk statistikk har en av ti norske jenter hatt samleie mot sin vilje. Willy Pedersen, min kjekke, tidligere professor i sosiologi, har kommet frem til at overgriperen nesten alltid er en som står jenta nær. Samme undersøkelse viser også at 0,2 % av alle menn mener de har begått et seksuelt overgrep. Og det er i dette statistikk-regnestykket at voldtekt slutter å være klassisk kriminalitet og går over til å bli en kjønnet struktur.

Om 10% av alle jenter har blitt voldtatt (en tredjeldel utsatt for seksuell trakassering), og overgriperen nesten alltid er noen de kjenner godt, betyr det enten at 0,2% av alle menn kjenner 10% av alle landets jenter, eller så er ikke gutter klar over at de begår overgrep. Jeg er overbevis om at det siste er tilfellet.

I denne tidligere posten (beklager min elendige nynorsk) tar jeg for meg et par generelle Dagbladet.no-kommentarer på Willy Pedersens artikkel. En av dem sier følgende:

«Jeg mener at å sammenlikne “nachspielvoldtekter” og den type overfallsvoldtekter vi har sett den siste tiden blir som å sammenlikne butikknasking og NOKAS ranet.
Begge deler er ulovlig, men der slutter også likheten.
Dette betyr ikke at nachspielvoldtekter er OK, på ingen måte.»

Denne type holdninger kan ikke vi jenter snu alene. Å be menn ta ansvar og komme på banen er ikke et retorisk grep, men en nødvendighet. 10% har blitt voldtatt. Det betyr at alle kjenner minst et voldtektsoffer. Det skal ikke så mye til at alle kjenner en voldtektsmann, heller. Og hva du sier til kompisene dine spiller faktisk en rolle.

Ellers er dette også et spørsmål om HVOR ansvaret skal plasseres. Når voldtektsdebatten er oppe i media ved jevne mellomrom, oppfordres jenter til ikke å gå alene hjem, ikke drikke for mye, ikke kjøre pirattaxi, kjøpe pepperspray og gå på selvforsvarskurs. Hvorfor er det mitt ansvar å ikke bli et offer for overgrep?

En koselig dame jeg kjenner i Bergen foreslo en kampanje på utestedene der man hang opp skilt på barene med påskriften «Er hun for full til å vite hva hun gjør?» «Burde du ta den siste drinken? Vis hensyn.» «Ikke gå bak en enslig dame i et mørkt smug» ol for å rette ansvaret mot noen andre enn potensielle ofre.

Nei, jeg tror ikke alle menn er potensielle overgripere, men jeg tror ikke alle menn vet hva som er overgrep. Som skrevet tidligere, synes min voldtektsmann at vi bare er gode venner. Om kompisen hans hadde sagt til ham på festen at «Kjære NN, jeg tror du skal la 14-åringen være i fred nå», ville livet mitt sett ganske annerledes ut idag. Dét er måten menn kan komme på banen i voldtektsdebatten. Fordi vi snakker om skremmende vanlige overgrep på en fest eller et soverom nær deg.

Jeg skjønner det er frustrerende å bli holdt ansvarlig for noe andre menn gjør, hvis man oppfører seg pent selv. Samtidig er ikke dette et problem vi jenter kan løse alene. Gutter må snakke med hverandre, og ansvaret må vekk fra ofrene.

Om det oppstår retoriske problemer der, er det ikke så veldig intressant. For min del er det å bevege seg bort fra retorikken som ofte brukes i media der skylden plasseres på offeret langt, langt viktigere.

«Jeg erkjenner at voldtekt er et større problem enn pikkhodebiting. Jeg er ikke ute etter å bagatellisere voldtektsproblemet. Dette var et siste velment forsøk fra på å formidle hvordan det oppleves for normale menn når kampen mot voldtekt gjøres til en kamp kvinner mot menn.»

Slik avslutter Esquil pikk-bite-posten og bloggingen for denne gang. Jeg tror Esquil når han sier at han ikke vil bagatellisere problemet. Jeg skjønner at det er ubehagelig å føle seg gjort ansvarlig når det kommer til overgrep mange beskriver som verre enn mord. Jeg vil gjerne formulere noe på voldtekt som gjør at gutter både bryr seg og skjønner hvor alvorlig problemet er, og ber om innspill på det. Og når det både ER et kjønnet problem, og statistikken viser at gutter ofte ikke er klar over hva slags overgrep de begår, kan jeg ikke se annet enn at harde, retoriske skyts er nødvendig. Alternative forslag er velkomne.

Torsdag 27. september 2007

Litt nyttig, litt ubrukelig

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive noe skarpt og velformulert om voldtekt, voldtektsdebatt og de politiske aspektene ved styggedommen etter å ha skrevet om det personlige i innlegget under. Men så følte jeg meg ikke i slaget. Her er et par linker man kan kikke på istedet.

Dagens underskriftskampanje – støtt burmesernes kamp for demokrati

Dagens dust – katolsk prest mener kondomer er fylt med HIV-viruset

Dagens absolutt ubrukelig – virituell bobleplast til å trykke på

Dagens supersexistiske – herrebladet Che har visjoner for en bedre verden.

Ta på rød skjorte i morgen for å vise solidaritet med folk i Burma.
Virrvarr skriver mer siden.

Fredag 21. september 2007

Virrvarr skriver om vanskelige ting

Hva kan man egentlig skrive om voldtekt? Jeg fant denne bloggen på VG-nett i går, der en jente forteller om problemer og ettervirkninger hun har i forbindelse med to voldtekter hun har blitt utsatt for. Nå er bloggen stengt pga en overvekt av stygge, ubehagelige kommentarer, som er noe av det som kjennetegner anonyme kommentarer på VG-nett og jeg vil ikke bruke noe tid på gjenngi absurditeten i dem. Det som derimot var påfallende da jeg leste gjennnom kommentarene i går før den ble tatt ned, var at storparten var fra anonyme jenter som hadde hatt lignende opplevelser som kjente seg igjen. Jeg var en av disse, og satt igjen med en emmen følelse etterpå.

Voldtekt er ikke noe man snakker høyt om, og jeg kjente at jeg reagerte veldig da jeg leste tekstene til overnevnte jente. For meg er hele fenomenet forbundet med så mye skyld og skam at jeg har problemer med å si ordet høyt på en dårlig dag, og det å lese side opp og side ned om temaet gav meg svært motstridende følelser. På den ene siden kjente jeg avsky ved hele konseptet. Dette skal man ikke brette ut!-sa magefølelsen min. På den andre siden ble jeg utrolig lettet og glad, som om noen stakk hull på noe.

Jenta ovenfor skriver om et tema som for meg og alle andre jenter jeg kjenner som har vært utsatt for det samme er et bite-tennene-sammen-tema. Noe man snakker om to og to ute mens man røyker og er overstadig beruset, når sperrene er borte. Kanskje gråter man litt. Kanskje en hel masse. Det er et ikke edruelig tema, noe smertelig, uendelig privat. Den mest ubehagelige, klissete hemmeligheten, det du skammer deg mest over.

Trass i at jeg vet at en utrivelig prosentdel av vennene mine har vært utsatt for overgrep, er det fortsatt et tema jeg nesten bare tåler i skrikende avisoverskrifter, i talene til sinte politikere, i feminismediskusjoner, på en armlengdes avstand. Ikke som private uttalelser fra Mitt liv, som ord i Min munn. Jeg vil jo ikke være en oppmerksomhetskåt hurpe? Å snakke om det er jo bare for å få sympati? Det er sånne ting jeg tar meg i å tenke når jeg leser overnevnte blogg. Og jeg blir lei meg på egne vegne.

Jeg ble voldtatt da jeg var 14 år, på fest av en jeg kjente. Han var 19. Likevel annmeldte jeg ikke. Selv om aldersforskjellen ville fått ham dømt uansett, visste jeg ikke hvordan jeg skulle gå frem. I tillegg var jeg overbevist om at det var min feil. Jeg hadde både drukket og klenget, til og med kysset ham. Dessuten ville jeg ikke skape problemer for ham.

Den dag i dag vil han være vennen min på Facebook.

Det som sitter sterkest fra den kvelden, er det at jeg hadde så stygge truser på meg. Jeg husker i detalj hva slags klær jeg hadde på meg, husker den dag idag alt for lille bh-en med snoopymønster, den trange fiolette genseren og de- ja- så stygge trusene. Sloggi. Gammel,slitt sloggi av typen som går langt, langt opp på magen. Jeg ba ham om unnskyldning for det usmaklige undertøyet mitt mens han presset meg ned mot sengen og tvang av meg klærne. «Unnskyld, jeg har bestemorstruser», sa jeg. Ikke «nei».

Vi traff hverandre i politisk setting noen år senere. Jeg var nær ved å kaste opp, mens han gav meg en god klem. «Takk for sist.» Vi var gamle kjente, alt var normalt. Å slenge 14-årgamle jenter veggimellom, holde dem i politigrep og tvinge dem til køys var tydeligvis hans opplevelse av en vanelig seksualakt.

Ettervirkningene kom først senere. Plutselig torde jeg ikke å gå noen steder alene lenger, rommet mitt var farlig og jeg sov på sofaen i stua med lyset på hele andre året på vgs. Kroppen min var ikke meg lenger, det var en smertelig avskjed mellom meg selv og mitt gode skinn. Det skjedde på noen måneder, plutselig var jeg både mørkredd, svimte av når jeg så blod og redd for at tillfeldige personer bak meg i køen på kinoen ville drepe meg. Eller- redd er feil ord. Jeg var overbevist.

Et google-søk viser at han studerer, har dame, en lite oppdatert blogg og underskriver støtteerklæringer til tsunamiofre. I høst er det seks år siden han teppebombet livet mitt uten å skjønne det selv.

Dette var mitt forsøk på å fortelle en historie jeg ikke vil skrive, men ville ønsket å lese selv.

Lørdag 8. september 2007

Virrvarr spør: Hva er en kjekk mann?

Eller- mer korrekt: Hva er en attraktiv mann? Ordet «kjekk» gir meg assosiasjoner til David Hasselhoff, speidergutter og sanger av Margrethe Munthe som oppfordrer deg til å være «kjekk og grei», så om en mann er kjekk vil jeg helst ikke ha ham. Fysjom.

Men- hvordan kjenner man igjen et attraktivt eksemplar hankjønn, sånn objektivt sett? Mine store grublerier rundt dette ble satt igang for alvor av denne sjarmerende testen. Det er en såkalt «captcha»- en test for å sjekke om du er spambot eller ikke. De fleste sånne har rare bokstaver du må skrive inn eller noe i den duren, mens denne har bilder av masse mennesker (hentet fra Hot or Not- databasene), hvor du må velge ut tre hotte av mange not-hotte for å kunne passere som ikke-bot.

Du kan velge mellom menn og damer (alt ettersom hva du foretrekker), og jeg oppdaget til min skrekk at jeg bare klarte å skille ut de hotte damene, men ikke de hotte mennene. «Die bot, DIE!» sa den til meg, etter at jeg hadde trykket på tre karer jeg trodde objektivt sett skulle være kjekke. Etter å ha vurdert muligheten for at jeg egentlig er superlesbisk og bare ikke vet det selv, lot jeg andre venner av meg prøve. Alle klarte dametesten med glans, men strøk i forsøket sitt på å sortere ut det testen mente var «kjekke menn.»

Konklusjonen vår ble følgende: Vi har en ganske bestemt oppfatning av hva som er en tradisjonelt sett pen dame, men hva som er en tradisjonelt sett pen mann var jævla vanskelig.

Videre har det gått en fin-fin diskusjon i kommentarfeltet til Katarina Storalm i disse dager- angående en suspekt konspirasjonsteori som involverer bla. familien Malfoy, mysteriet om Dracos kjødelige opphav og Finn Kalvik. Mye av kommentarene har gått på konkret sikling på mennene nevnt ovenfor, hvor på Elvis Bling Laden uttalte følgende: « Kvinner har en smak det er litt vanskelig å få tak på, men i det jeg øyeblikk jeg får et ørlite glimt av smaken deres, så grøsser det så kaldt nedover ryggen min.»

Såh- ikke bare er det vanskelig å sette fingeren på hva som egentlig er en standarisert, kjekk mann. Vi jenter har også skummel smak når vi først skal sette oss ned og si hva vi Egentlig liker.

Heldigvis er jo Virrvarr kjent for å gå vitenskapelig til verks: Jeg laget en liste over ti menn jeg synes er attraktive (ikke kjekke. Fysjom.), og oppfordrer herved andre bloggedamer til å gjøre det samme. Så kan vi se om det er noen fellestrekk på saker og ting, eller om greia rett og slett er at damer har en mer individualisert smak enn menn? Mennene jeg har plukket ut er personer jeg har likt siden jeg var Liten & Søt. Det eneste de har til felles er at nesten alle er oppdiktede karakterer…Så mye for å være litteraturstudent.

Kan ikke f.eks Ellinor, Villkatta og Katarina ta oppfordringen? Ellers er alle andre også velkomne til å følge opp. Jeg innrømmer gladelig at dette er en velformulert unnskyldning for å lage en siklepost. (c; NB: Mr. Jackson er selvsagt med på lista, men pga breiflabbuttalelsen tidligere i uken, er han her representert ved en lama. Sådetså.

10 attraktive menn, tilfeldig rekkefølge

Severus Snape må med. Alan Rickman går egentlig veldig bra i de fleste sammenhenger.

Trenger ingen videre forklaring.

Muulig jeg er håpløs Star Trek-fan, men ingen er håttere en Kaptein Picard. Engage, Nr.1!

Egentlig er jeg vel håpløs si-fi-nerd. Hm. Men Han Solo har vært min store krøsj siden jeg var 11.

Sephiroth fra FFVII, om dere ikke kjenner ham. The ultimate bad guy. Yay.

Connory blir håttere og håttere jo eldre og mer gråhåret han blir. Yummy!

Og ikke et ORD om Finn Kalvik, Katarina!

Det kan være at grunnen til at Neil Gaiman er så attraktiv, er at han skriver så gode bøker. Talent er sexy.

Mr. Jackson, her i forkledning. Grunnet personvern og bla-bla-blah.

Link er alltid stilig, selv i Supernintendo-form. *nynner Zeldamusikken*

Såh- hva slags konklusjon kan trekkes ut av dette? Fellestrekk? Noen spennende, dybdepsykologiske betraktninger? Har jeg rett og slett avskylig smak? Bruk kommentarfeltet og lag din egen liste (c;

Mandag 27. august 2007

Mensen goes Power Puff

Hah. Sånn vil jeg også menstruere. Gale, gale japanere. Livmorfeminisme er litt artigere når man kan være blødende superhelt. Jeg tror det er pms-spøkelser hun kontrollerer.