Søndag 7. september 2008

Fristerinnen skriver teit om sex

Det har dukket opp en ny stjerne på bloggrevyens lysegrønne himmel. Hun kaller seg Fristerinnen og skriver om sex, samliv, aromaterapi og åndelighet i følge seg selv. Jeg har tilbragt det siste halve året med å lese om sex, skrive om sex, snakke om sex og generelt gjøre omgivelsene pinlig berørt. Jeg blir over middels engasjert og intressert når jeg kommer over andre som skriver om sex.

Derfor satte jeg meg ned og leste gjennom alle innlegg relatert til sex på bloggen. Fristerinnen skriver jo at hun har en blogg «For kvinner om kvinner» – så dette burde jo være for meg? Tja.

Når noe er merket «For kvinner» mener de gjerne «tips til hud, hår og hvordan tilfredstille mannen din, skrevet i mykt språk med en tøsj New Age». Fint for dem som liker det, men jeg lar meg stadig provosere over at den slags type artikler markedsføres som noe alle kvinner er intressert i.

Likevel- alle de store kvinnemagasinene og «kvinnekanal» Fem gjør bruker dette pr. grepet. Jeg kan tilgi en blogger å kopiere de teknikkene. Jeg reagerer litt på at alt hun skriver om sex og samliv tar utgangspunkt i produkter hos nettbutikken Nytelse.no (en virkerlig søppelbutikk jeg burde vie et helt innlegg til) , som hun tydeligvis har en reklameavtale med.

Hvis du faktisk skal skrive en seriøs temablogg, burde du kanskje skrive om produkter fra flere butikker? Samtidig kan jeg ikke irritere meg så mye over den opplagte produktplasseringen, heller. Det er in å skrive «borgerreklame» kontra «borgerjournalistikk» om dagen, og jeg skjønner at mange kaster seg på det toget og håper på letttjente penger.

Nei, hovedproblemet med bloggen er sex-biten. Jeg blir svett og provosert av måten Fristerinnen skriver om sex og samliv på. Hun deler ut gode råd i hytt og gevær og hovedtemaet er hvordan piffe opp forholdet ditt. Rådene og formuleringene hennes er så full av rare holdninger til sex at jeg begynner å klø. Hun skriver en tekst om et sexleketøy med beskrivelsen:

Hva skal man vel med en mann når man kan ha denne?:)
Denne må være optimal, perfekt, for single kvinner/jenter, eller for avstandsforhold.

Som om bare single jenter uten mann tilgjengelig onanerer. Værsåsnill. Jeg får også fnatt når hun skriver om sexy bekledning til soverommet (som er i salg hos Nytelse.no, selvsagt) og formulerer seg slik:

Denne kjolen er nydelig, akkurat passe sexy og utfordrende. Jeg synes ikke det skal vise mer, det blir bare billig.

Kjære Fristerinne. De fleste av oss har sex nakne. Er det billig? Og hva legger du i ordet «billig», forresten? Er det lettere å få noen til sengs hvis de viser mer hud enn kjolen du viser frem? Mener du at jenter som har lyst på sex ofte og mye gir seg bort billig? Hva gjør jenter som gir seg bort dyrt? Bytter sex mot kjærlighet, sosial status, penger, øl, nye klær? Mener du at jenter ikke har sex fordi de er kåte og har lyst på sex, men for å få noe tilbake fra mannen som en sosial transaksjon, og at jenter som har sex ofte dermed koster mindre?

Et av mine «favorittinnlegg» hos Fristerinnen er det hvor hun forklarerer deg hvordan du garantert skal få mannen i ditt liv til sengs. Hun skriver at grunnen til at du ikke får pule etter en date, er fordi fyren du datet ble så usikker på signalene dine at han ikke visste om du hadde lyst. Et greit råd. Likevel – det gode rådet ender også her. Jeg siterer:

Angsten for avvisning er den største demperen på seksuell lyst. Jo mer du gjør det klart at du oppfordrer partneren din, desto tryggere blir han på å foreslå at dere avslutter kvelden på en annen måte enn med middag med lys på bordet. (Min utheving)

Hvorfor kan ikke hun foreslå en annen avsluttning på kvelden? Hvis du er kåt og har lyst til å pule, er det ganske teit og sitte og vente på at han skal ta initiativ. «Jeg har lyst på deg», «Ta meg» – det er mange muligheter for å formidle at du vil ha sex. Fristerinnen anbefaler duk og stearinlys i bestemte farver, frisk frukt og kryddervin som opplagte hint om at du er kåt&klar.

* Gjør deg flid når du dekker bordet. Rødt og gyllent er varme, lidenskapelige farger som vil signalisere dine hensikter. Bruk lange røde lys og gyldne papirservietter.
* Det finnes ikke noe så forførende som å drikke en elskovsdrikk med et sugerør. Han vil skjønne at du er i den rette stemningen.
* Sett en fruktskål midt på bordet, og dusj fruktene med vann slik at de ser enda saftigere ut.
* Hvorfor begrense forførelsen til mat? Demp lyset, sett en cd med kjærlighetssanger i spilleren, og kle deg sexy. Alt dette vil fjerne enhver tvil om hensiktene dine!

Joda, det er fint å lage en romantisk kveld sammen & all that jazz. Men trenger du virkerlig bruke farven på lys og servietter for å «signalisere dine hensikter?» Holder det ikke å putte hånda på låret hans hvis du absolutt må være så diskrét? I tillegg til å være et slitsomt rituale jenter visstnok skal gjøre for å få ham til å ta initiativ, legger Fristerinnen veldig mye symbolikk inn i ganske dagligdagse ting. For å ta Mr. Jackson som eksempel tror jeg han ville tenkt: «Røde lys = røde lys. Gylne servietter= gylne servietter. Frisk frukt = frisk frukt», ikke «Ah – lidenskapens farver og sensuelle jordbær! Nå vil hun sikkert pule, huhei!»

Kjære Fristerinne. Jeg drister meg til å tro at du har et ganske trist sexliv om du faktisk lever ut din egen lære. Hvis du mener at jenter som har lyst på sex er billige, menn må ta initiativet, du ikke kan onanere hvis du er i et forhold og du må stresse rundt og passe på farven på serviettene og slurpe ting med sugerør når du først vil pule, har du et veldig merkerlig syn på sex og samliv.

Jeg skulle likt å se argumentasjonen for at kvinner ikke onanerer mens de har kjæreste, definisjonen på billig og forklaringen på hvorfor ikke kåte damer kan ta initiativ. Jeg skjønner nemlig ikke hvorfor du gir samlivstips med så absurde regler for kvinner som utgangspunkt. Opplys meg.

Tirsdag 26. august 2008

En hyllest til alle luremus

Er det ett dyr jeg setter pris på, så er det luremusa. Den søte, syndige luremusa som spankulerer ute på fredagskvelden med kort kjole, sotete øyne og flagrende, glansfullt hår. Luremusa bøtter ned på så mange drinker hun vil og går i mørke smug uten følge. Hun tripper i pumps, spretter i Converse, tramper i vernestøvler; luremusa går i det luremusa vil gå i.

Hvordan blir du luremus, spør du?

Det er enkelt.

Bare sjekk om du har det som trengs først:

1. Du er jente.
2. Du har lært deg ordet «nei».

Med disse to egenskapene, har du allverdens mulighet til å bli luremus. Luremusas fremste egenskap er at hun sier nei til å ligge med en mann, selv om hun har smilt til ham, snakket med ham, danset med ham, fått drinker av ham og blandet litt kroppsvæsker med ham. Kort sagt; luremusa sier «nei» når mannen trodde han skulle få «ja».

Du finner tekster om den slemme luremusa overalt på nett, fra søppelbloggerne til samlivsspalitistene.

Hvor forferdelige damene som takker nei er, blir malende beskrevet. La oss se på et par sitater:

Fra en debattartikkel på Dinside.no:

“Luremus” er kvinners verste oppførsel pakket inn i en kropp av kjøtt og blod.
Slike personer burde ikke bli tolerert i vårt samfunn. Dessverre er alle kvinner luremus i forskjellige grader – de bruker alle sammen sex for å få hva de vil ha fra menn.
Kvinner burde lære seg å respektere menn, ikke å utnytte dem finansielt eller følelsesmessig. På den annen side er det opp til oss å forlange intet mer enn likestilling og partnerskap fra dem.

Sterkemeninger.org skriver:

Luremusen er ekspert på å manipulere, og dyktig på å oppdage mannens svakheter. Hun fortsetter med å gi ham erotiske signaler helt til det mannlige offeret er trollbundet av hennes seksualitet.

Mannen blir etter hvert helt sikker på at det blir en omgang i senga, men den gang ei. Luremusen vil ikke ha sex, hun bare later som hun vil det – det er kvinnens ultimate misbruk av seksuell makt.

Disse utsagnene inneholder en del fantastiske påstander om hvordan jenter skal oppføre seg i forhold til gutter.

Menn har rett på sex med damer.
Hvis han har kjøpt gaver, gitt komplimenter, spandert drinker og pratet hyggelig er det utnytting av han som mann at det ikke betaler seg. Kvinner er en investering, og hvis hun sender ut «seksuelle signaler» og ikke leverer varene, har hun narret ham.

Han ble ikke avvist, han ble misbrukt:
At luremusa takket nei, handlet ikke om at han var full, klådde, ikke var så kjekk eller at han lirte av seg noen usmaklige fraser om puppene hennes. Det handler om at kvinner er følelseskalde kjerringer som misbruker makten den utringingen gir dem.

Sex handler bare om menns lyst:
Han burde ha fått sex, siden hun gav ham lyst på det. Om hun hadde lyst eller ikke er ravende likegyldig.

Jeg heier på luremusa. Jeg heier på hun som takket nei fordi hun ikke hadde lyst, som kjente sine egne grenser, som festet og ble grisefull, flørtet som en gal og ikke ble med noen hjem fordi det ikke var noen som var bra nok for henne. Som lyttet til sine egne signaler og avsluttet kliningen før det ble noe mer, fordi hun følte seg uvel og ikke hadde lyst. Luremusa har ikke sex med noen uten å ville det. Hun tar ansvar for egen seksualitet, i tillegg til at hun kler seg som hun vil og oppfører seg som hun vil.

Hvis noen kaller deg luremus, så ta det som en hedersbevisning. Du har sex når du vil det selv.

Lørdag 26. juli 2008

Ja, hvorfor en bok om jentesex? Del 2

Personlige passiarer om hvorfor vi begynte å skrive «Jenter som kommer». Dette er ikke noe formelt forsvar, men små innblikk i hvor inspirasjonen kom fra. Sjekk del 1.

Vi er fjorten år og skal se pornofilm. Alle voksne sier vi er «bestevenninner», men vi er mye mer fysiske enn det. Vi sitter truseløse under et digert pledd og har snoket til oss en stabel med svenske pornofilmer fra en intetanende pappa. Tjukke videokasetter med glorete forsider. Gjett om vi er gira. Vi har snakket om det, fantasert om det, hvisket det i hverandres øre så hett vi bare kunne, men vi har ikke sett det noensinne. Ingen av oss har internett.

Alt vi har av mykporno-kunnskap er Lillan fra Lillestrøm som kler seg naken i Vi Menn. Nå, derimot. Nå skal det bli Nasty Lesbians og Kåta Fittor på oss i følge kasettene. Så fort vhs’en har spolt seg tilbake til start, skal vi få se inn i voksenverden. Vi skal få se ekte damer ha ekte lesbesex. Vi begynner å ta på oss selv mens vi venter på filmen. Kort sagt tar vi gledene på forskudd.

Vi fryser noen minutter ut i filmen. Orgasmene uteblir. To jenter i lærkorsett og glitterbikini ligger med skrittet mot kamera og kjører hver sin gigadildo ut og inn mens de stønner som langdistanseløpere. Det er ikke silikonpuppene som er problemet. Vi var forbredt på hardt sminkede plastpuppe-damer. Vi vet at pornokropper ikke er som andre kropper, vi forventet feik-brune Pamela-kloner.

Vi hadde ikke forventet jukse-onani. Damene stønner, penetrerer seg, stønner, penetrerer seg og stønner enda mer. De er ikke nær klitten sin, de smiler ikke, erter ikke seg selv, de bygger ikke opp mot noe klimaks. Bevegelsene er mekaniske og harde. «Hun må ha fått sånn tjuesju orgasmer til nå, sånn som hun puster og peser.» sier du. «Kanskje hun forvandles til Darth Vader når hun onanerer?» foreslår jeg.

Vi spoler forbi penetrerings-pikene og leter etter litt hot lesbian action. Underveis skjønner vi at filmene er klippet sammen av mange ulike filmer, og slett ikke alle er svenskproduserte. Noen er tyske eller østeuropeiske med svensk undertekst. Vi skoggler oss gjennom en heterosex-scene med replikker på sensuell smørpolsk og underteksten: «Fina tuttor. Stora ballor.»

Endelig dukker det opp to kyssende damer på skjermen. Vi tilgir dem de gulblekede åttitallshestehalene på toppen av hodet, plastklumpene på brystkassen og de sjokkrosa svettebåndene. De er to damer og de skal pule. Det holder for oss. Eller gjør det det? Alt går så avsiiiindiiiig laaaangsomt. Her har vi sett maraton-masturbasjon og heterofilt kappløps-knulling i vill fart, også står de to jentene og kysser dyyypt og slikker hverandre på brystvortene i et tempo som minner mest om sneglenes parringsdans på Discovery.

De stryker hverandre over håret og stønner. De kysser hverandre på halsen og stønner. De finner frem en diger dildo i glass, slikker på hver sin side av den og stønner. Vi begynner å spole igjen. Vi spoler og spoler til den ene har fått den andre på rygg og nærmer seg fitta hennes med fingrene. Alt vi ser på skjermen er glinsende kvinnekjønn og en solbrun hånd med lange, sjokkrosa negler. «Herregud, hun kommer til å klore henne opp!» hikster du.

Vi ynker oss når støpenegl-hånden fomler rundt i fitta. Plutselig og umotivert dytter hun en finger inn i vagina, og bare roter litt rundt. To fingre klemmer på litt tilfeldige steder, som om jenta hun skal ha sex med er en gammeldags supernintendo-kontroll og at koden for «seksuell opphisselse» er to trykk på klitorisen, et pirk ved høyre kjønnsleppe og et dult i vaginalåpningen.

Det verste er at det høres ut som om det virker. Jenta hun pirker i skrevet stønner, mjauer, hikster og uler mens venninnens fingre prikker henne tilfeldige steder i underlivet. Mens vi sitter storøyd og skjønner mindre og mindre, haler jenta frem en rosa rabbit-vibrator og begynner å pirke den andre med den istedet. Stønningen når et nytt støynivå.

Forvirret forsøker jeg å relatere jentene på filmen til den sexen jeg selv hadde hatt. Min opplevelse av å slikke fittesaft til nakken verket, av en orgasme jeg smakte, luktet og kjente mot tungen min før hun begynte å stønne for alvor, av å fingerpule noen til jeg ble støl i armmuskler jeg ikke visste fantes og av å dekke hele hånden med glidemiddel før jeg lot fingertuppene mine erte en erigrert klitoris i evigheter stemte lite overrens med den profesjonelle fremstillingen i pornoen. Hadde vi gjort det feil?

Vi satte filmen på pause og så på hverandre, før vi bestemte oss for å ignorere filmen fullstendig og begynte å ha det moro på egenhånd. Konklusjonen ble vel at pornostjerner ikke kan pule.

Onsdag 23. juli 2008

Stripping = seksuell frigjøring?

Mange har vært ute og kritisert burlesk-showet på Slottsfjellfestivalen, og Sigrun og Arachne har blogget om det med litt ulike innfallsvinkler. Påstandene hagler i avisene. Er stripping porno? Er stripping frigjørende? Er stripping kvinnefientlig? Er stripping kunst? En sport? Tillat meg å komme med noen personlige erfaringer og betraktninger rundt temaet.

1. Stripping er ikke porno. Pornografi betyr, i ordets opprinnelige forstand, grafiske fremstillinger av prostituerte i «aksjon», altså grafisk fremstilling av folk som har sex for penger. Strippere har ikke sex for penger. De kler av seg for penger. Jeg håper alle er enige om forskjellen på å pule og å kle av seg.

2. Så er det spørsmålet om dette er kvinnefiendtlig eller kvinnefrigjørende. Her må vi dele inn spørsmålet delvis i «personlig opplevelse av det å strippe» og «strukturelle faktorer ved stripping». Selvfølgelig kan det føles frigjørende å kle seg naken i en setting der du er senter for oppmerksomhet, og føler deg sexy, selvsikker og hot. Jeg tror ikke at Caroline Andersen er et offer når hun kaster seg ut på scenen. Hun har det sikkert knall. Etter å ha lest litt om henne, er hun sin egen arbeidsgiver og virker ellers ressurssterk.

Samtidig har jeg kjent og snakket med en del jenter som har tatt strippekurs og har jobbet som strippere og så sluttet med det. Hvorfor? Fordi kroppsfokuset er ekstremt. En jente jeg pratet med fortalte at hun hadde hatt mye bedre opplevelser som nakenmodell enn som stripper. Grunnen var at som modell poserer du alene sammen med en fotograf, du beholder bare de beste bildene og du gjør en retusjeringsjobb i Photoshop til slutt.

Du vet at bildene av deg vil bli kommentert og kritisert, men det er ikke hele den konkrete kroppen din som er på utstilling, og du ser ikke publikum på samme måte som når du stripper. Du er i en avsindig sårbar situasjon, siden du danser naken med hele kroppen din vurdert. Ikke bare av dem som har betalt for å se på, men av kollegaene dine og arbeidsgiveren din.

Er du slank nok til å strippe? Er puppene bra nok? Har du husket å sminke deg jevnt over HELE kroppen? Vi skal ikke se strekkmerker, en liten valk eller noen kroppshår er i gården. Pass på det utseendet. Du skal være helt avkledd i nærheten av ofte svært berusede, opphissede gjester som gjerne vil klå og kommer med forslag, og på flere av klubbene her i Oslo er det kotyme at stripperne skal drikke sammen med gjestene. Jeg sier ikke at alle jenter som stripper har denne opplevelsen, men jeg har kjent folk som har beskrevet arbeidshverdagen sånn.

«Alle vil jo føle seg sexy iblant!» sier en av jentene som blir intervjuet i forbindelse med NM i stripping. Og joda, til en viss grad vil vi alle det. Kvinneundertrykkelsen blir tydelig når du på den ene siden har drømmen om å være den deilige dama alle sikler etter og på den andre siden den umulige kravspesifikasjonen for å bli den deilige dama. På en side får du beskjed om at du skal være sexy og selvsikker, og i samme setning kommer beskjeden om at du ikke er det. Klassisk dobbeltstraffing.

Men så er spørsmålet: Hva er sexy? Er det å være pene utstillingsfigurer som gjør seg deilige for en mann? Hva er en sexy kvinne? Arachne skriver om hvordan noen feminister vil avseksualisere kvinnekroppen, og om vi ikke heller bør seksualisere mannekroppen istedet. Jeg tror det er viktig å spørre seg selv hva seksualiseringen av kvinner innebærer. Hovedproblemet er, så langt jeg ser det, ikke at pupper og runde damerumper er sexy, men at en sexy kvinne gjerne er en passiv kvinne.

Kvinner skal vise seg frem, være nakendansere, nakentilbehør, avkledde flyvertinner og forsidepiker mens menn er de handlende seksuelt sett. Se på klisjéene fra søppelerotikken: Kvinnen lager trutemunn og har trukket den hvite kjolen ned så skulderen og halvet brystet er bart. Hun blir tatt av en general/sjef for stort firma/sjørøver/helt/brannmann/. Den sexy fristerinnen stripper for den siklende forsamlingen businessmenn.

Kan du ser for deg det omvendte? At sjøkaptein Linda kommer hjem og der ligger hjemmefar Johan og gjør seg deilig på senga, klar til å tas? Han lager trutemunn og den hvite skjorta hans er trukket ned så den ene skulderen og halve brystet er bart. Jens danser en flørtende, fristende strippedans for en forsamling kvinnelige toppsjefer som stikker tusenlapper i kanten på trusa hans. Du må fnise litt av tanken, ja?

Kvinner skal være noe passivt når de er seksuelle, og passivitet + et sterk utseendefokus kombinert med et undertrykkende skjønnhetsideal blir objektivisering. Objektivisering betyr å bedømme, fremstille og betrakte kvinner som gjenstander, ikke som handlende subjekter. Problemet med stripping er både de konkrete opplevelsene jenter som stripper tidvis opplever, og den generelle beskjeden alle jenter møter bare de skrur på MTV eller åpner et moteblad: Du skal være deilig (dvs. oppfylle disse utseendemessige kravene) og du skal være passiv-seksuell: Du skal gjøre deg deilig for mannen, ikke sammen med mannen.

Jeg har en pen, gammel bok hjemme som er en guide til unge piker og vordende husmødre, skrevet i 1910. Der forklarer den hvordan unge kvinner skal pynte seg, slanke seg, tiltrekke mannen sin ved å være deilig, men ikke være klengete eller ta initiativ. Hovedproblemet mitt med seksualiseringen av kvinnen er ikke at kvinner er deilige, føler seg deilige eller er avkledd på noen måte. Hovedproblemet er at idealet om «sexy» i 2008 ikke er så langt unna «godt koneemne» i 1910 som vi skulle tro.

Aktive damer som kler av seg på egne premisser? Ja takk. Passive damer som forsøker å tilfredstille et kjipt skjønnhetsideal? Nei takk.

Mandag 21. juli 2008

Heia Blondinbella!

Jeg skal innrømme at jeg ikke har brydd meg om Isabella Lövengrip før. Moteblogg? Fint for dem som liker klær. Politisk? Djiz, hun er medlem i svenske svaret på Unge Høyre. Ikke Virrvarrs kopp med te (c: Men nå har damen gjort noe det står enormt respekt av, og som jeg oppfatter som banebrytende. La meg utdype:

Isabella ble utsatt for overgrep mens hun var på ferie i Italia. Dette har hun blogget, og som hun har blogget det! Hun har skrevet liketil, uten for mange intime detaljer om hvor sint, redd og skamfull hun har vært, hvordan italiensk politi har oppført seg og om opplevelsen generelt.

I två dygn har jag gråtit men nu är jag bara arg, arg över händelsen som jag fick gå igenom men mest arg över mitt bemötande av den italenska polisen, eller respekten som killar saknar mot svenska tjejer i Italien.

Jeg blir på gråten når jeg leser dette her, jeg. Hvorfor? Fordi jeg selv har vært utsatt for overgrep og ikke snakket om det, ikke blitt sint, bare gjemt det innvending og ikke sagt det til noen før lenge etter at det skjedde. Og jeg vet at mange jenter har hatt samme opplevelsen som meg. I følge Williy Pedersens undersøkelse fra 2007 regner man med at 1 av 10 jenter blir voldtatt i løpet av livet.

Det er ganske mange flere enn det du hører om til vanlig. De fleste av oss sier det ikke høyt fordi det er så mye skyld og skam innebefattet med det. Men Isabella her sier det høyt og plasserer skylden der den hører hjemme; ikke på seg, men på overgriperen. Isabella er arg. Det er så himla deilig å lese.

Desverre får hun mye pepper for å gjøre det. Noen mener hun bare flasher overgrepet for å få oppmerksomhet, og en norsk blogger har stilt spørsmålet: Er dette egentlig for drøyt å blogge om? En del i kommentarfeltet mener at ja, det er det.

Jeg synes det er provoserende at kriminelle handlinger som rammer en så stor del av den kvinnelige befolkningen skal ties i hjel, og nesten være noe ufint og suspekt å si at har skjedd med en. Jeg blogget overgrepet mitt seks år etter at det skjedde. Først da var jeg i stand til å si det høyt.

Å si denne type ting høyt er en påkjenning, og det er ikke uten grunn at når amerikanske feminister lagde kampanjen «I was raped- wear your voice out», laget de t-skjorter med et motiv der du ser et stort, åpent pengeskap med en bitteliten «I was raped»-lapp inni.

Å si det høyt er utrolig viktig for alle andre som blir utsatt for overgrep senere, som dermed skjønner at de ikke er alene, at det ikke behøver å være en skamfull hemmelighet og at det ikke var deres feil. Jeg får håp for jentegenerasjonen som kommer etter meg når det blir en naturlig ting å «wear your voice out» rett etter at noen har gjort noe forferdelig mot deg. Jeg skulle ønske at det hadde fantes sånne jenter da jeg var en liten fjortis med verdens vondeste hemmelighet jeg ikke måtte la noen få vite.

Kort sagt: Jeg heier på deg, Blondinbella. Du har gjort noe riktig og kjempemodig, ikke bare for deg selv, men for mange, mange andre synlige og usynlige lesere. You made my day.

Torsdag 10. juli 2008

Hår under armene og andre provokasjoner

Ok, jeg skjønner at jeg er en stereotyp om dagen. Det barberte hodet mitt har fått halvannen cm hår, jeg er sliten og syk og jeg nyter å være den korthårede damen med gutteshorts og t-skjorte. Jeg har kastet alle g-streng-trusene mine. Jeg småløper rundt i diger hettegenser og joggebukser og ser ut som en litt lubben, glisende unisex-person. Eller – som en bekjent av meg påpekte: Panserlesbe. Butch. Boygirl.

Mr. Jackson er kjempefornøyd med utviklingen, siden han mener at traktorlesbe er det høyeste estetiske idealet for jenter og har sutret fælt over mangelen på sæggebukser, store hettejakker og caps i kleskapet mitt. Kort hår, ingen sminke, ingen parfyme og bare herreklær i skapet gjør Mr. Jackson forelsket.

Jeg ser den feministiske ironien i at når jeg ser ut som parodien på «den stygge, lesbiske, korthårede kvinnesakskvinnen» er det at mannen min føler at jeg tilfredstiller skjønnhetsidealet hans mest.

Likevel er det én ting som gjør at folk ser på meg som spedalsk om dagen: Jeg har ikke barbert meg under armene. Vel, strengt tatt har jeg ikke barbert meg der siden starten av vgs, jeg har bare ungått stroppekjoler og bikinioverdeler som ville avslørt min hårete tilstand. Nå gir jeg eff og sprader hårete og lykkelig rundt på oslos badestrender.

Jeg har tidligere skrevet om hvor provoserende folk synes det er at jeg er avholds i sosiale settinger. De tar det at jeg drikker brus mens de drikker øl som en personlig anklage, som om brusen min skulle bety: «Jeg demonstrerer mot all øldrikking på festen med denne Pepsi Max’en!»

Og sånn er det faktisk med hårete armhuler, også. Enhver dame jeg møter begynner automatisk å forsvare sin rett til å shave seg både her og der, bare fordi jeg sitter der og lar håret gro. «Vel, jeg hater å ha hår under armene!» kan noen begynne å si. Hva svarer man til sånt? «Eh. Ok. Så kjipt for deg, da»?

Hårete armhuler på damer er sosialt stigmatisert. Det trekkes frem som kjennetegnet på den farlige feministen. Unge jenter jeg treffer i RU-sammenheng kan plutselig gå i fistel og si at «de er feminister, men de barberer seg under armhulene likevel, for tenk!» Det er uhygienisk, sier andre. Ekkelt. Stygt. Flaut. Maskulint. Gutter har hår under armene, jenter skal ikke ha det.

På mange måter er armhulehår et veldig tydelig symbol på avstanden mellom Kvinnen med stor K og hver enkelt menneske av type hunkjønn. Kvinnen med stor K har ikke hårvekst andre steder enn på hodet, i øyenbrynet og i de lange øyenvippene. Hun er glatt som en sel, skinnende silkemyk og uten skjeggstubb.

Manneben er hårete. Dameben skal ikke være det. Bindeleddet mellom Kvinnen Du Skal Være og den stakkars jenta du faktisk er ligger i barberhøvelen, voksen, ladyshaven og hårfjerningskremen.

Jeg har aldri giddet å etterstrebe det idealet, foruten ved annledninger det har vært svært kjedelig å vekke negativ oppmerksomhet. Jeg barberte armhulene før jeg tok på meg brudekjolen, jeg skal innrømme det. Det hørte liksom sammen med de lakkerte tåneglene og det fancy undertøyet jeg hadde under silkekjolen. Barbie for en kveld.

«Men det er et personlig valg!» sier noen. «Du kan ikke tvinge folk til å la være å barbere seg! Det handler om velvære og trivsel!» Og nei – ingen vil tvinge noen til å slutte å barbere seg. Likevel synes jeg at de som klynker om at de velger å være hårløse, bør lese Toril Mois essay om reelle valg.

Hun påpeker at du ikke har et fritt valg om du står mellom to muligheter, hvorav det ene medfører en mengde sosiale sanksjoner, reaksjoner og negativ oppmerksomhet og det andre vil belønnes. Brunost eller gulost er et typisk fritt valg. I lang tid har abort eller ikke abort ikke vært et fritt valg, selv etter at det ble gjort selvbestemt.

Å gå fra at noe slutter å være forbudt til at det blir et fritt valg handler om åndskamp. Selv om det ble lov å være åpent homofil fra 1972, var det ikke uproblematisk å være det. På en klassefest nær deg er ikke øl vs brus et fritt valg. Det er et valg med ganske klare sosiale føringer. Så lenge hårete armhuler vs barberte armhuler handler om å være ekkel eller ei, er det ikke et fritt og personlig valg. Vi har sosialt skapt barberingstvang, og det er slitsomt å bryte normen.

Jeg hadde denne diskusjonen med en venninne av meg som har vært kvinnepolitisk aktiv i mange år. «Jeg har begynt å barbere meg under armene» sa hun. «Jeg orker ikke stigmaet mer, det er ikke en kamp jeg gidder å stå på barrikadene for.» Jeg skjønner henne godt.

Hvorfor har jeg ikke barbert meg der, egentlig? Av samme grunn som at jeg aldri har vært nær leggen med høvel: Ren og skjær latskap. Og rettferdighetsprinispp: Jeg nekter for at jeg er så ekkel å se på når Oslo tyter over av hårete mannfolk i bar overkropp hele sommeren. Jeg nekter å gå med på at naturlig er bra når det kommer til amming, babyer og det såkaldte morsinnstinktet, men ikke når det kommer til hårvekst.

Nå skal det sies at jeg faktisk har skrevet en guide til intimbarbering til «Jenter som kommer». En kompis spurte meg om hvorfor jeg skrev om det når jeg er så motstander av barbering ellers. Grunnen? Fordi folk gjør mye dumme feil når de prøver å barbere tissen, og da er det greit at de kan slå opp istedenfor å få utslett.

I tillegg: Jeg kan annerkjenne at et barbert kjønnsorgan har en funksjon hvis det gjør det lettere for partneren din å gi deg oralsex. Mer oralsex er en fin ting. Kanskje jeg ville barbert armhulen min om jeg hadde fått masse nytelse ut av å bli kysset og slikket der?

Inntill noen kan bestikke meg med orgasme eller noe tilsvarende fantastisk kommer jeg til å fortsette å være hårete skremselspropaganda. Det er så fint å kunne være provoserende uten å måtte jobbe for det.

Søndag 6. juli 2008

Det er godt å være naken

Jeg har vokst opp i Østfold, og kjente bare Frognerbadet av omtale og fra DeLillos sang ved samme navn:

Dette ække snakk om nostalgi. Solen skinner og det er fryktelig varmt. Jeg har en pose med et håndkle i, og en badebukse det var flaks at jeg fant. Jeg slikker på en splitt mens jeg runder Matisen, og spiser opp resten av det gule på isen, mens jeg parkerer sykker’n utenfor Frognerbadet….

Mr. Jackson, derimot. Han er innfødt osloenser med inngrodd skrekk for saltvann, tang og tare. Faktisk er han like begeistret for vann som den forrige katten min og det å dra på badetur krever en del forhandlinger. Vann er jo som kjent vått. Frognerbadet, derimot. Der badet han da han var liten. Det er tredve grader ute, og temperert klorvann kan gå. Muligens. Kanskje. Okda. Det er så avsindig varmt.

Jeg hadde badet i utendørs svømmebaseng før. Kanskje det var all huden som gjorde meg så sjokkert? Overgangen fra køen ved billettluken til garderoben inne i badet? Her står vi påkledde, anstendige, sminket, med håret oppsatt, sommervarme og adskilte.

Vi går påkledde og adskilte inn i garderoben, og plutselig er det som om intimsonen smelter. Jeg står side om side med folk ved garderobeskapet; en gammel mann, en asiatisk utseende ung dame, et lite barn, en feit fyr, og vips- så forvandles de til hud, hår, strekkmerker og ulekkert badetøy.

En eldre herremann som ville glodd stygt på klærne mine på bussen formerlig vifter rundt på snopp og slengballe mens han sprader i dusjen. Det løper nakne unger av begge kjønn mellom mamma og pappa som dusjer i hver sin del av garderoben. En fembarnsmor slipper løs valker og hengepupper i en sliten badedrakt hun har trukket så vidt over knærne.

Et eller annet sted i skogen av uvesentlige, usjenerende kropper skjønner jeg at jeg er ganske så naken selv også. Jeg står i undertøyet i en stor forsamling og jeg er ikke redd.

Vi plasker over i bassenget og alt er skinnende blått. Blå himmel, blått vann, blå detaljer. På vei ut i vannet skjønner jeg hva det er som er så avsindig annerledes. Jeg er ikke tenåring mer. Sist gang jeg spankulerte uanstrengt og avkledd på et badested var før jeg fikk pupper. Lenge før jeg fikk pupper, når jeg tenker meg om.

Jeg husker følelsen av å stå rygg mot rygg med en venninne og trusetrikse-bh-trikse-skifte fort-fort bak et digert badelaken før vi beinfløy i vannet så ingen skulle se oss i bikini. Magen inn. Puppen frem. Rumpa ut. Lag trutemunn når de volleyballspillende guttene ser din retning. Så lenge du hadde vann til halsen var du fri og avslappet, men veien mellom strandlinja og håndkle var helvete.

Nå er jeg avkledd, korthåret, bolledeighvit, lubben og lykkelig uanstrengt sammen med masse andre nakne folk. Du ser ikke din egen utilstrekkelighet for bare mangfold på Frognerbadet. Likevel – de 16-årgamle jentene er absurde. Der sitter de slanke, solbrune og nervøse og dekker seg livredde med store håndklær mens Tante Tjukk ved siden av dem veller ut i hele sin toppløse transcendens.

Jeg vet de er redde for at noen glor stygt på dem. De kropper seg, skotter engstelig fra side til side og haler inn slanke mager for å se enda tynnere ut. De skjønner ikke at alle Frognebadets kikkere har festet blikket på bartemannen i Borat-bikini og at den centimenteren de har med fett på magen ikke er synlig for andre enn dem selv.

Jeg svømmer, slikker sol og har «glemt» kroppen min. Det er godt å være naken. Det er deilig å tillate kroppen å være den fysiske manifesteringen av meg, ikke en gjentstand for aktiv bedømmelse og fordømmelse til enhver tid.

Jeg liker den hvite buen som er magen min, den melkehvite veien som er fjellet av lår, de lyse armene og de myke hendene. Ordene mine går fra å forklare hvor mislykket kroppen min er i sammenligning med et pornoideal og begynner å nærme seg et prospektkort-beskrivelse.

Mr. Jackson stresser rundt og prøver å unngå at den skummetmelksfarvede huden hans blir tredjegradsforbrenningsrød. Han mumler et eller annet på vei ut i vannet om at «Mad Dogs and Englishmen go out in the Midday Sun».

Jeg ligger helt stille i vannskorpen og flyter mens kjærestepar kliner, unger stuper, bestemødre synkronsvømmer og tenåringsgutter har vannkrig. Jeg som har tilbragt så mye tid med å være redd for å bli gammel og stygg. Hvem hadde ant at man egentlig blir gammel og trygg?

Fredag 20. juni 2008

Ja, hvorfor en bok om jentesex? (Del 1)

Avil har skrevet et nydelig forsvar av boken vår, og hvorfor vi trenger en bok om jentesex. Jeg synes det er artig å bli debattert, samtidig som jeg hører Toril Moi i hodet mitt.

Hun hadde akkurat holdt et foredrag om Simone de Beauvoir, og salen kunne stille spørsmål. Førstemann ut var en ung mann som spurte surt og skråsikkert: «Men er nå egentlig temaene Beauvoir er så opptatt av relevant idag?» Toril Moi smilte beskt og parerte: «Pussig. Jeg får aldri det spørsmålet når jeg foreleser om Aristoteles.»

Det skrives bøker om alle temaer, og selv om ikke jeg er intressert i dem som handler om fluefiske og vinlegging, respekterer jeg at folk skriver og leser bøker om det. Å måtte forsvare sitt eget forfatterprosjekt er en situasjon jeg tror er ganske unik for oss som skriver om, vel, kjønn og kvinnespørsmål.

Likevel er det jo mange grunner til at vi fikk idéen til å skrive en bok om jentesex og enda flere grunner til at vi tror at en sånn bok er nødvendig. Istedenfor å gå inn i en lang argumentasjon med en gang, kommer jeg til å publisere litt forskjellige, personlige refleksjoner rundt temaet. De saftige kronikkene kommer ikke før lansering, skjønner dere vel ^_^

La oss begynne en gang på tidlig ungdomskole. Jeg sitter og småprater med en av klassens mer tyggistyggende og lipglossbrukende små damer. Temaet er kropp og sex og sånn.

Hun: Du Ida? Det hender at jeg tar på meg selv der nede…
Jeg: Ja?
Hun: Noen ganger så holder jeg på så lenge at jeg kjenner meg helt tissetrengt! Kan det være farlig? Kan det være derfor jeg aldri får mensen? Kan jeg bli steril? (Vi var 13 år og det å ikke ha fått mensen ennå var et sårt tema)
Jeg: Eh. Nei. Det er ikke skadelig. Du blir bare kåt.
Hun: Kåt? Sånn som Kristian?
Jeg: Ja, sånn som alle andre. Det er litt som å bli sulten. Du blir kåt, også onanerer du. Eller runker, da. Det er vel et uttrykk du har hørt?
Hun: Hahahah, jenter kan vel ikke runke! Du bare tuller med meg!

Jeg var en av jentene som vokste opp med Vi og Gutta tidlig i tenårene; et kjedelig jenteblad med én god side: Det trykket masse erotiske noveller og tok fullstendig for gitt at 14-årgamle jenter var seksuelle vesener, men uten å skape sexpress. De hadde onaniperspektivet og trykket bilder av kjekke gutter småpikene kunne runke til, ikke bare forelske seg i.

Jeg er klar over at ikke alle leste disse bladene da de kom ut, og at ingen jenteblader fortsatte prosjektet etter at V&G gikk inn og ble intetsigende 4U. Samtalen over gir et innblikk i mye av holdningene som venninnene mine hadde til egen seksualitet i samme alder. Kåt var noe gutter ble, og runking var forbeholdt dem som hadde en kuk. Tok de på seg selv, var det skambelagt og sikkert skadelig for evnen deres til å reprodusere seg.

Jeg trenger vel ikke nevne at oss som hadde en annen oppfattning bedrev ganske heftig misjonering for vårt syn? Likevel møtte vi mange utfordringer når det kom til å snakke om denne seksualiteten.
Her er noen av de viktigste:

1. Vi hadde ikke noe navn på kjønnsorganet. Vi tok oss selv «der nede».
2. Vi hadde ikke noen ord for det vi gjorde. Vi «tok på oss selv», mens guttene runket, dro laksen, spilte lommetennis og tusen andre synonymer.
3. Vi var ukomfortable med å si at vi var kåte og skammet oss over de seksuelle fantasiene våre.
4. Mens alle tok for gitt at tenåringsgutter var kjederunkende, pornoglandende kåtinger, var ikke vår onani noe man snakket om. Vi kunne ikke mime hva vi gjorde med en enkel håndbevegelse, vi hadde ingen vitser om det og vi visste egentlig at vi snakket om noe veldig tabubelagt. En gang vi var på fest i slutten av niende, sa en av guttene at alle som onanerte kunne rekke hånda i været. Alle guttene tok opp hånden, mens alle jentene så i gulvet. Dette inkluderer også Kvinnelige Onanisters Ivrige Misjonsforening som jeg selv var en del av.
5. Vi måtte faktisk misjonere. Mange av jentene jeg kjente insisterte hardt på at det var Sykt og Galt å ta på seg selv, at du var lesbisk, nymfoman, unormal og kvalm om du fikk orgasmer på egenhånd.

Jeg tror og håper at dette er en holdning til onani og seksuell fantasi de fleste jenter opplever i oppveksten, men mange av dem jeg har diskutert med bekrefter mine erfaringer. Hvis du ikke møtte noen rare holdninger eller tabuer da du vokste opp: Så bra for deg!

Likevel- undersøkelser har vist (her trenger jeg en kilde, jeg vet, men dette er litt i full fart) at foreldre tar bort hendene til små jenter når de tar på seg selv på et mye tidligere stadie enn de gjør med små gutter, selv med jenter og gutter innenfor samme søskenflokk. Selv som voksne, bevisste, politisk korrekte mennesker synes vi det er vanskeligere å forholde oss til at en jente er kåt enn at en gutt er det.

Denne observasjonen alene er nok til å være en begrunnelse for at jenters forhold til sex kunne trenge en egen bok, og ennå har jeg ikke sagt noe om kjønnsrollene våre, om maktforhold i senga, om hvordan samfunnet vårt fremstiller sex mellom to damer og om overgrep og seksuell undertrykkelse. Mest av alt tror jeg vi trenger en bok om hvor bra sex mange jenter faktisk har, på tross av alt som er problematisk, på tross av at mange av oss vokste opp med «kåt» som et like maskulint ladet ord som «ståtiss» og «fotball».

Vel, dette er del 1. Det kommer til å komme tekster om dette temaet helt frem til boklansering. Heng med, og del gjerne dine, personlige betraktninger i kommentarfeltet (c;

Del 2 er nå kommet! Les den også!

Onsdag 21. mai 2008

Nemi og kåte jenter

Jeg skriver og skriver om dagen. Idag skrev jeg om sex til jeg begynte å blø neseblod i tastaturet, og jeg følte meg som en mangafigur. Kjenner du ikke fenomenet, sier du? Når menn i japanske tegneserier får se en naken dame eller leser noe som er over kanten dampende hått og pornografisk, spruter det blod fra nesen deres.

Her er et eksempel. Blodspruten står som fra en såret Monty Python-karakter og jenta gliser uskyldig.

Noe av det som er artig med neseblodfenomenet, er at det viser at tegneserier ikke har samme symbolspråk i alle kulturkretser. Mens en europeisk serieskaper ville tegnet noen som siklet på en naken dame, er neseblod den logiske responsen når noen blir kåte i Asia.

Kåtskap har forskjellig uttrykk og billedspråk, avhengig av kulturen du befinner deg i. Mens det i en amerikansk tegneserie er helt uaktuelt å vise at noen blir fysisk kåte, får japanske ungdommer ståtiss så det sier «Boink!» i buksene deres.

Likevel; både neseblod, sikling og erigrerte peniser med lydeffekter som sprettballer er forbeholdt mannlige tegneseriefigurer. Hvordan tegner man den kåte damen? Hva er symbolene for en kåt dame?

Leser du en tilfeldig, erotisk novelle handler alt om den stive kuken og den våte fitta, men er våt det eneste bildet på dame og kåt? Noen har forsøkt å innføre begrepet «ståklitt», fordi klitoris visselig blir erigrert i opphisset tilstand. Ulempen med dette er jo hvordan man tegner det. Greit, jeg har til gode å se en stram damebukse med en våt flekk på i annet enn snuskete porr-tegneserier og bindreklamer, men det er enklere å tegne enn stilisert enn en ståklitt når som helst.

I en av de nyeste Nemi-stripene har Lise Myhre tegnet en kåt Nemi i profil. Der har hun gitt henne ti cm lange brystvorter som stikker ut fra genseren mens hun prater. Jeg har lett etter en utgave av stripen på nett, men Dagbladet har visst bare stripene fra den siste måneden digitalisert.

Likevel regner jeg med at vi kommer til å få se flere stive, overdimmensjonerte brystvorter fra den kanten. Med mindre jeg tar feil gjør faktisk Myhre nybråttsarbeide med å lage symboler for en kåt dame her. Har noen andre tegneseriefrelste sett denne måten å tegne kåte jenter på før?

PS: Jeg har tidligere skrevet om Nemi og feminisme her.

Tirsdag 13. mai 2008

Min bullshit-terskel

Bestevenninnen min og jeg har mange fine diskusjoner. En av dem er hvor bullshit-terskelen vår går. Hm? Vet du ikke hva bullshit-terskelen er, sier du? La meg forklare. Jeg har jo tross alt laget begrepet selv ^_^

Bullshit-terskel: Når du går fra å argumentere saklig, og lytte til motstanderens argumenter og istedenfor begynner å sparke vedkommende i leggen og si «Du er teit. Det der er det ikke lov å mene/gjøre/si/synes.»

Som medlem i et bittelite, ildsint parti har jeg ganske god bullshit-terskel, rett og slett fordi jeg er vant til at folk er uenig med meg, og de blir gjerne ikke enig med deg om du finner frem partiprogrammet og smeller det i hodet deres mens du sier «Teiting! Du tar feil!!!111one»

Jeg kan diskutere SV’s deltagelse i regjeringen, pensjonsreformen, AFP, norske soldater i Afganistan, løsninger på klimaproblematikk, økologisk jordbruk, lønnsforskjeller mellom menn og kvinner og tusenvis av andre temaer med is i magen, uten å hisse meg opp, uten å gå fra «gode argumenter» til «hersketeknikker, gjerne trussel om vold» uten videre.

Likevel- noen ganger snapper det også i disse sakene, særlig når man blir veldig personlig engasjert. Et av de sterkeste minnene jeg har av at noen fikk overskredet sin bullshit-terskel var da vi var satt nattevakt for de afghanske flykningene i domkirkeparken, 2006.

Det var lørdagsnatt, flyktningene hadde ikke spist på 21 døgn og hadde nettopp blitt frastjålet teltene av politiet. Vi satt med kaffekoppene rundt leiren og passet på at det ikke skulle dukke opp noen fulle nordmenn som plutselig ville «pisse på en schvarting». Da dukket det opp et par berusede frognerfruer, som masjerte rett inn i leiren og begynte å prate høylydt.

«Her ligger de altså! Også så skrekkelig de lukter!» «Fysjameg! Ja, jeg håper de DØR!»

Omtrent da var det at det snappet for vår flinke og ellers så samlede aktivist, Communistkickback, ikke hadde sovet på et par netter. Istedenfor å fattet geleide damene bort fra leiren, endte vi med å måtte holde ham fast så ikke han skulle bli skyld i mordet på to frognerfruer før det ble morgen.

Det min bestevenninne og jeg kom frem til etter å ha analysert bullshit-terskelen vår, var at det finnes noen temaer der det faktisk er lov å si: «Unnskyld, men du tar Helt Feil. Vekk med deg. Jeg vil ikke prate med deg før du har skiftet mening.» Rett og slett- hva slags meninger er så ille at du har lov å slutte å argumentere saklig og rett og slett bare vifte med pekefingeren din til Dumme Folk?

Her er synspunkter som går over bullshit-terskelen min:

• «Homofili er en sykdom, homofili er unaturlig, homofili er syndig, homofile er et problem»
• Homofile bør ikke få adoptere, homofile bør ikke få gifte seg.
• Alle homser er pingler, alle lesber er stygge damer som ikke får seg noe, homofile er ekle, homofile ødlegger samfunnet og tråkker på meg som heterofil- kort sagt: All homofobi.
• Folk i min umiddelbare nærhet som sammenligner det å ha et homofilt barn og det å ha et utviklingshemmet barn. «Man er jo glad i dem, men ønsker jo at det var annerledes!»
• Alle fra folk som bruker «Homo» som skjellsord til galningene på kristenblogg.no- jeg blir like provosert uansett. Mener du dette, har jeg rett til å slå deg i hodet med Judith Butler, Fucking Åmål, The Color Purple ol til du slutter å være teit. Jeg respekterer ikke meningen din. Sorry borry.
• Folk som mener det er greit å slå barn, eller- enda verre: Slår barna sine. Jeg har litt lyst til å lage en superhelt-liga med «Voksne som slår voksne som slår barn» Det er veldig tilfrestillende i fantasien, i det minste.
• Dyreplageri. Ok, vi er rovdyr og har en kjøttindustri, men sulter du hunder, salter snegler og plager katter? Beklager, men vi skal ikke diskutere om det er etisk greit eller ei. Du følger med til dyrebeskyttelsen eller hilser på et balltre. Det er mulig at superhelt-ligaen skal redde mishandlede dyr, også. Jeg kjenner det er en nødvendighet.

Her er synspunkter der deler av argumentne går over bullshit-terskelen min:

Feminisme. Ja, jeg kan diskutere kriminalisering av horekunder, porno, likelønn, hvor langt likestillingen er kommet i Norge, kjønnskvotering og storparten av dagssakene uten å miste hodet. Likevel, tråkker folk over sexisme-grensen ser jeg rødt. Noen gode eksempler:

• Folk som kaller venninnene mine horer når de går med så lite klær de vil og har sex med hvem de vil.
• Folk som sier at kvinner som blir voldtatt var flørtete og kan skylde seg selv, de burde ikke gå ute i det korte skjørtet sitt, og de burde hvertfall ikke drikke øl og danse og sånt.
• Klaging over at damer er for stygge til å være på TV, utseendefokus på kvinner i situasjoner der menn kunne sittet og vært Lars Sponheim-stygge uten å få en slengkommentar. Og snille dere- når ble Sponheim heitere enn Solberg? Og hvor ofte hører dere kommentarer på utseende hans kontra utseende hennes? Hm?
• Folk som snakker om «kvinnelighet» som noe verdifullt, evig, varmt og hurra meg rundt. Et essensialistisk syn på kjønn.
• Argumentet «Vi trenger flere kvinnelige toppledere, vi trenger kvinnelige verdier» Alle som generelt sett mener at kvinnelighet er en konstant tilstand og består av egenskaper som omsorg, empati Det beste er når de samme folka argumenterer om at kvinner som bryter med de «kvinnelige rollene og verdiene» prøver å gjøre seg lik menn og ikke har «funnet seg selv.»
• Min personlige favoritt: «Virginia Woolf skrev jo så bra bøker at vi ikke kan regne henne for en kvinnelig forfatter.»

For å sitere Felice Newman: «Masculine=strong Feminine=weak. If you believe this, go straight to your room and don’t come out until you have read Simone de Beauvoir’s The Second Sex.» Diskusjon slutt.

Rasisme. Ja, jeg kan diskutere asylpolitikk, integrering, islam, Bjarne Håkon Hansen, kulturrelativisme og hurra-meg-rundt. Men når folk når et nivå der rasismen blir for overtydelig, greier jeg ikke mer. Eksempler:

• En tidligere venninne av meg greide en gang å lire av seg dette utsagnet: «Det er jo ikke rart at ingen vil bo på Kambo! Det er jo bare gulinger her!» *klikk*
• Argumenter av typen: «En person med mørk hud stjal sykkelen min. Ergo må alle med mørk hud være kriminelle.» Det er samme generaliseringsteknikken som blir brukt i debatten om guttegjengen som antastet en jente. «Guttene hadde somalisk opprinnelse. Altså må alle folk med utenlandsk opprinnelse ut av landet.» *klikk*
• Hatvold, nazisme, argumentasjon om andre grupper som underlegne/skadelige/farlige osv- nei, jeg har ikke respekt for de meningenen. Jeg hadde Norgespatriotene løs i kommentarfeltet en stund. Jeg måtte enten mobbe dem eller se rødt. Du kan ikke ressonere med idioti.

Etter å ha oppsummert hvilke ting som går over bullshit-terskelen vår, kom vi frem til en ting. Spørsmålene ovenfor er først og fremst verdispørsmål, ikke bare politiske spørsmål. Likeverd er ikke bare noe du argumenterer for, det er noe du føler er riktig. Det kan være at jeg har rett eller galt når det kommer til løsningen på miljøkrisa eller subsidier av jordbruk. Likeverd er en ryggmargrefleks i tillegg til å være en argumentasjonsrekke.

Og hvis du nå føler deg kallet til å skrive noe grusomt rasistisk eller homofobt i kommentarfeltet mitt: Ikke gidd. Det blir slettet.