Tirsdag 4. november 2008

Jeg har løst problemet, Marthe Michelet! Si fitte!

Noen dager lager Fjordfitte dagen min. Hun har skrevet en vakker kommentar til Marthe Michelets sutrekronikk om kvinners kjønnsorgan og hvordan vi ikke har noe ord for det. Fjordfitte kommer med en rekke gode forslagt – deriblant Bendik Wold.

Ja, jeg vet at kronikken din egentlig handler om tuvngne underlivsundersøkelser på jenter i kampen mot kjønnslemlestelse, Michelet. Jeg synes kritikken din av SV’s argumentasjon rundt undersøkelsene er god, men at måten du skriver om kjønnsorganet mitt på er under pari.

Om tre dager kommer det til å være bilde av Grevinnen og meg i avisa di med en stor plakat det står «Fittepositiv» på. Se på det som et bidrag til debatten. Vi har argumentert for ordbruken vår her, og vi har til og med *host* statistikk *hark* å begrunne det med.

Ellers – jeg er for avmystifisering av damers underliv. Jeg er for mer generell faktakunnskap om damers underliv. Både innlegget mitt om klitoris og innlegget om g-punktet inneholdt mye informasjon de færreste leserne mine hadde fått med seg, selv om alt fra drops til druer selges med sex som virkemiddel. Jeg tror ikke vi trenger å gjøre det med myke ord og søte illustrasjoner. Ingen menn føler seg fremmegjort av ord som «kuk» og «pikk» selv om det er skjellsord.

Og likevel – jeg vet at det at vi bruker ordet i boka har fått mange til å reagere allerede. I konsulentuttalelsen var det bekymring om at å bøye fitte til fitta gjorde teksten støtende å lese. Fitte gikk greit, fitta di gikk ikke greit. Jeg tror du blir vant til ordet ved å lese Jenter som kommer. Si det høyt noen ganger, og du blir vant med det. Greit, det er kanskje ikke ordet som tenner deg i seksuell setting (eller kanskje det nettopp er det?), men du har et fiks ferdig ord alle kan, til nøytrale settinger. Synes du det er for belastet? Så slutt å bruke det som skjellsord. Easy as pie.

Da tenker jeg du fant ut av det, hm, Michelet?

Tirsdag 4. november 2008

O, habitus: Om å være sosialisert

Jeg møtte min egen habitus i døra da jeg skulle til frisøren. Er habitus et fullstendig ukjent begrep for deg? Ti sekunder fremmedordforklaringst-time out: «Habitus» er et begrep i sosiologien som brukes om vår fysiske og følelsesmessige tilknytning til en sosial gruppe, klasse, trosrettning eller skjikt. Habitus får oss til å føle oss trygge i kjente omgivelser, engstelige på ukjente steder, er med på å definere hva vi liker og ikke liker, og belønner oss for å oppføre oss i tråd med sosialiseringen vår.

La meg demonstrere fremmedordet i praksis i historien min om å gå til frisøren. Jeg synes nemlig det er kjempeskummelt å gå og klippe håret. Frisøren spør meg om hva slags sminke jeg bruker til vanlig, om hva slags stylingprodukter jeg har hjemme og jeg er omgitt av popmusikk, moteblader og mennesker som er veldig opptatt av hår. Jeg føler meg utrygg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg aner ikke hva jeg skal prate om. Sist gang Mr. Jackson bestilte frisørtime til meg, var en skikkelig skjelve-dag. Jeg var en sammenkrøllet ball av «Nei&Nei!». Jeg gruet meg.

Da vi kom inn i frisørlokalet, senket jeg skuldrene. De spilte Tori Amos på høytalerannlegget, det stod på skiltet at de bare brukte økologiske produkter, det var masse hippie-designklær utstilt på veggene og damen som drev stedet lurte på om jeg kunne tenke meg en soyalatte eller en urtete? «Ah.» tenkte jeg. «Jeg er jo hjemme. Ingen grunn til å være redd.» Selv om jeg aldri kjøper hippe-designklær selv, og ikke drikker så mye urtete, har jeg tilbragt 10 år av livet mitt på en Steinerskole. Gi meg et lokale med elementer av steinerland, og jeg slapper av.

Selv om jeg er kritisk til Rudolf Steiner og vennene hans, er jeg kulturelt sett et steinerbarn. Jeg handler mer klær i butikker fulle av røkelse og bling-bling enn jeg gjør i et vanlig kjøpesenter. Jeg har et godt forhold til økologisk speltpasta, men vet ikke hvordan jeg skal forholde meg om du gir meg en kebab.

Mr. Jackson og jeg hadde en tilsvarende opplevelse av ulik habitus da vi var i London. Vi var på Harrods for å kjøpe gaver til noen slektninger av ham, og jeg hatet det. Jeg visste ikke hvor jeg skulle feste blikket, hva jeg skulle si, håret føltes uflidd, jakka var styggg, alle glodde på meg. Mr. Jackson var uflidd. Jakka hans var stygg. Han oppførte seg likevel som om shopping på overklassekjøpesentre var det han hadde gjort hele sitt liv.

Senere dro vi opp i Camden Town – et digert marked fullt av freakeklær, doplangere, bruktbutikker og kunsterkollektiver. «Åh! Nå kan jeg jo puste!» sa jeg – i en luft som var tung av hasj og menn med Magic Mushroom-glass. Vi traff en fyr med rastafar-outfit og en shvær bjørnefitte med sigd og hammer på som gjerne ville være venner med oss. Jeg pratet med ham i over en time, mens Mr. Jackson fikk utslett.

Poenget mitt er at sosialiseringsmessig er jeg programmert til å like freakere, hippier og mennesker med alternativ livsstil. Jeg føler meg trygg på dem og får en slags kjemisk belønning sammen med dem. Jeg har hatt venninner som kommer fra en annen bakgrunn enn meg, som får åndenød av å bli med meg på Blitz, og som først lapper av når grandisen er i ovnen. Følelsene våre sanksjonerer oss når vi gjør noe som «ikke er vår greie», og hva som vi er sosialisert til at skal være «vår greie» varierer fra gruppe til gruppe.

Jeg er var lenge redd når jeg går til legen, selv om jeg vet at legen ikke er farlig. Grunnen? All erfaringen min med sykdomsbehandling er fra alternative behandlere. Emosjonelt sett er jeg skeptisk til leger, selv når de skal ta en blodprøve og måle nivået av jern i blodet, spjelke ben eller gi meg penicilin. Rasjonelt sett er jeg skeptisk til homeopater og andre kvakksalvere, men det hjelper ikke på legeskrekken.

Selv om jeg ikke er kristen mer, kjenner jeg meg aldri så bra som når jeg synger salmer i et digert kor. Også lurer du på hvorfor folk som har en kulturbakgrunnen sin i et annet land foretrekker bestemte typer klær, mat og musikk?

Habitus er også en del av vår egen undertrykkelsesmekanisme. Selv om du vet at kvinner kan jobbe med det samme som menn, kjenner jeg en uvilje mot å velge en typisk mannejobb. Det er ikke sånt jeg liker, det er ikke det jeg føler meg vel med å gjøre. Selv om ingen sa til meg at jeg ikke kunne bli blimekaniker, er jeg såpass sosialisert i jenterollen at jeg får flere følelsesmessige plusspoeng av å lære meg å stelle neglene mine riktig. Får jeg ikke nok sosiale sanskjoner utenfra, så sanksjonerer jeg meg selv. Følelsesene mine vet hvordan en jente skal være. De har sett reklamefilmene, lest bladene, forstått hva jeg skal leve opp til.

Når noen sier til meg at «jammen jeg trives med å være feminin!», tenker jeg at «Big fat surprise!» Med mindre du har vokst opp utelukkende med Pippi, Lyra og Ronja Røverdatter er du kulturelt programmert til å trives med det. Det gjør vondt å bryte med habitus. Det er godt å stryke habitus med hårene.

Og hvordan endrer man habitus, i følge sosiologene? Ved å gjøre. Når jeg bryter med jenterollen inni meg, rent fysisk. Når jeg går til legen igjen og igjen. Når jeg går til andre typer butikker, andre typer frisører. Jeg kan ikke tenke meg ut av følelsesmessige mønstre. Jeg må gjøre meg ut av dem.

Lørdag 25. oktober 2008

Se! Dette sa vi på Sex i byen:

Vi ble spurt om vi kom til å legge ut foredragene vi holdt rundt omkring på Roteloftet. Og hvorfor ikke? Her er showet vi holdt på Sex i byen. Ha i tankene at Grevinnen og jeg sier dette i glassbaren i øverste etasje på Grand Hotel. Salen er full av stivpynta berter som drikker Cosmopolitan. Alle de andre deltagerne har krydret innleggene sine med Sex in the City-referanser. Jeg har sovet gjennom én Sex og singelliv-episode i mitt liv, og den beste vitsen min er om Freud, ikke om forskjellen på Carrie og Samantha.

Heldigvis har jeg en kur mot sceneskrekk: En spiseskje Tron Øgrim. Jeg har et sitat fra en artikkel om Kvikksølv jeg alltid gjentar i hodet mitt hvis jeg er usikker på et foredrag jeg skal holde. Det går omtrent sånn:

Om alt dette snakker jeg med den største skråsikkerhet, som en erfaren svindler, med den sikkerheta du bare kan ha når du IKKE har noen akademisk kompetanse på området[...] Jeg har altså fordelen av at jeg ikke har no greie på det jeg snakker om (i hvert fall ikke formelt). [...]Bortsett fra det, er jeg åsså temmelig sikker på at jeg har RETT. (Vent 20 år, så får dere se.) Det æ’kke så VANSKELIG å se hva som vil skje, i store trekk, når man er så lur som meg.

Når Tron kunne gå på scenen og snakke i tusen år uten manus om hva som helst med den innstillingen, kan jeg gå på scenen og snakke i 20 minutter med manus om noe jeg kan noe om uten problemer.

Nok digresjoner: Her er showet. Lag morsomme stemmer i hodet når du leser det og ufine hoftebevegelser der det passer seg.

Innlegg fra Sex i byen:

Maren:
Heihei! Jeg heter Maren Kristiane Solli!

Ida:
Og jeg er Ida Jackson. Noen av dere kjenner meg kanskje fra internett som Virrvarr på bloggen virrvarr.net, mens Maren er kjent som Grevinnen på sin blogg. Sammen har vi skrevet den penisfri puleboka Jenter Som Kommer.

Maren:
Den kommer 10. november på Spartacus forlag, og kan allerede forhåndsbestilles portofritt fra jentersomkommer.no. Men hva slags bok er Jenter som kommer? Til bestemødrene våre så sier vi at det er en fagbok om kvinner og seksualitet, til veninnene våre så sier vi at det er din guide til å pule uten pikk.Forlaget sier det er en bok for alle som har sex med damer, inkludert damer som har sex med seg selv.

Ida:
Jeg pleier å si at det er den første ikke-heteronormative sexhåndboka på norsk. En bok om hvordan du kan få en jente til å komme – uavhengig om du er i et streit eller skeivt forhold – eller bare skal runke. De eneste som ikke kommer til å få noe ut av denne boka er gutter som bare har sex med gutter. Vi begynte å skrive denne boka fordi vi savnet den.

Maren:
Det begynte vel faktisk fordi jeg fikk meg dame for to år siden, for første gang, og tenkte i et usikkert øyeblikk «Herrejemini! Jeg har jo aldri hatt sex med en jente før! Hvordan gjør jeg dette? Jeg må nok kjøpe meg en bok. Mens hyllene på Norli bugnet over av heterofile sexguider, damebladene lærte deg å suge kuk og Britney og Madonna tungekysset sammen på TV, var det forsvinnende lite litteratur om hvordan to damer har sex.

Jeg betrodde mine problemer til Ida som nektet å godta at en slik bok ikke fantes, og begynte grundig research. Nå er det sånn at Ida og jeg alltid har vært de to fra barneskolen av som fant ut ting om sex og forklarte alle som ville høre på hvordan sex fungerer.

Ida:
En typisk samtale kunne være: «Ida, Ida! Når jeg dusjer meg selv på tissen så kjennes det fryktelig godt ut! Men jeg lurer på – Kan jeg bli steril? Er jeg syk?» «Neinei, du er bare kåt.» Vi har vært vant til å fungere som orgasmeorakel og mastrubasjonsmisjonær og var helt overbevist om at alt det vi visste måtte stå godt beskrevet i anstendige bøker ett sted der ute. Om ikke på hyllene i Norli, så i alle fall i arkivene til Amazon.com.

Jeg lette gjennom ufattelige mengder sexhåndbøker, pornofilmer og tørre opplysningspamfletter, livsstilssider for lesber, herreblader og fant forsvinnende lite. Vi fant én god sexhåndbok for jenter som har sex med jenter, på engelsk, kalt «The Big lesbian sexbook». Men resten var lesbisk erotikk, sosiologiske undersøkelser av lesbiske seksualvaner og tekster som tok for seg skeiv livsstil i stedet for puleteknikk. Herrebladenes sextips om hvordan tilfredstille oss damer kunne oppsummeres med rådet
«Hun blir kåtere om du tar oppvasken». Det fantes ingenting brukanes på norsk.

Maren:
Ok, tenkte vi. Da skriver vi den selv.Vi begynte å samle info. Vi snakket om sex med alle vi kom over: Streit eller skeiv, frigjort eller sjenert – ingen slapp unna å puleprate med oss. Vi pratet onani, fantasi, teknikk og erotikk med alle typer damer, fra dem som ikke klarte tanken på å være nær sitt eget underliv, til kvinnelige casanovaer som demonstrerte fingerpulerytmer og de beste måtene å massere en klitoris på mot knærne våre under et kafébord.

Ida:
«Du skjønner, trikset er at hver finger føles forskjellig! Kjenn mot kneet ditt eller nederst på underarmen. Her, la meg vise deg.» «Gnikk gnikk» «Pekefingeren din er spiss. Pekefingeren din gir en spiss følelse. Langemannen din gir en bred følelse. Det mest effektive er å legge langemann på ringefingeren. Det gir god, tung massage.»

Via bloggene og en rekke forskjellig forum på internett inviterte vi alle damer til å sende oss sine personlige fantasier, erfaringer og betrakninger rundt sex. Responsen var overveldene, og vi har brukt utdrag fra dem gjennom hele boka. Det gir teksten det store ekstra.

La oss lese et par for dere:

Denne er fra en som heter «Marte»

«Jeg liker å sammenligne sexlivet mitt med
et symfoniorkester. Fingring av klitten er
strykerne, og penetreringen er bassen. »

Maren:

Og her er en fra orgasmekapittelet:

«Jeg har opplevd en drøss av forskjellige orgasmer, men ingen av dem har lignet den som blir beskrevet i kioskromanene. Spekteret av orgasmer for meg strekker seg fra følelsen av et lys som slukkes av to vætede fingre, til følelsen av at verden smelter, flammer opp i et altomslukende inferno og opphører å eksistere i en evighet som sikkert bare varer et par sekunder på utsiden. Følelsen etter orgasme kan strekke seg mellom alt fra gleden etter at man har klødd seg på et myggstikk, til en eufori som gjør meg overbevist om at jeg elsker hele verden og gjør meg smilende fraværende resten av dagen. » sier «Amanda».

Ida:
Når vi snakket med mye folk, fikk vi også mange rare tilbakemeldinger vi ikke var forberedt på.

Maren:
Når du introduserer din nye guttekjæreste så spør folk om hva han driver med, hvor dere møttes, hvor han kommer fra. Når du kommer med en jentekjæreste er spørsmålet «Spennende. Meget spennende. Da kan du kanskje forklare meg noe jeg alltid har lurt på? Altså, når dere er to damer… Og ikke har en mann. Hva GJØR dere?»

Ida:
Siden arbeidstittelen på boka vår var «Jentesex – Puling uten pikk» fikk vi også mange reaksjoner av typen:
«Hahaha! Det går ikke ann å pule uten pikk!»
«Jo, vi skriver en pulebok for jenter som puler jenter!»
«To jenter kan ikke pule, dummen. Skal du pule må du bli penetrert. Det blir enten med en pikk eller et pikksubstitutt.»
«Hva med fingerpuling?»
«Nei hver så snill. Det er bare å onanere hverandre.
To damer puler ikke. De onaner sammen.»

Maren:
Vi syntes det var pussig at «hva to jenter gjør i senga» var et så stort mysterium når Internett bugnet over av girl on girl-action. Derfor ente vi opp med å se mye kommersiell «lesbeporno» i skriveperioden. Vi sier «Lesbeporno» fordi vi snakker om «Girl on Girl»-filmer beregnet på heterofile menn. Det er dette det er mest av. Det eneste vi fikk ut av det var….en og annen god latter. All lesbeporno for heterogutter følger det samme oppsettet: Du har to jenter , helst to lettere anorektiske nettopp-fylt-atten plastisk oppererte jenter som fomler rundt i halvannen time.

Ida:
Det er laaaaaaaangsomt. Nesten søvnig. «Seee, Sandra. Jeg tar deg myyyyyykt på brystvorten. Mmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmm, så gooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooodt.»

Maren: Girl on girl er fnisete og fumlete. Jentene vet liksom ikke helt hva de skal eller hva som skjer. «Wooops, nå tok vi av oss alle klærne, Kristine! Nei&Nei! Hva SKAL vi gjøre nå???» Det store seksuelle klimakset er alltid når de pirker hverandre på tissen.

Ida:
Pirker hverandre med de lange neglene, for å være mer presis. Jeg satt timesvis og bare «Neineineinei, ikke KLOR henne opp innvendig med de klørne! Hvor ER det du pirker henne? Neinei! Tilfeldig klitoris-poking er ikke veldig hått.» Fingersex og lange negler er en veldig dårlig kombo. Det er litt som å pule en sløv saks. Problemet var at det virket på jentene i filmen at tilfeldig pirking med lange negler eller sløve sakser var veldig, veldig godt. «Ååååååååååh, PIRK MEG!»

Maren:

Girl on girl-filmer er også absurd fokusert på sexleketøy. Det er ikke noe galt med sexleketøy, men de er ikke en selvstendig deltaker i leken. Jentene tok sjelden på seg selv eller hverandre etter at det kom en dildo inn på filmsettet. Da suttet og slikket de på den istedet. Og stønnet. Og fikk sin 28ende orgasme.

Ida:
Nomnom, sexleketøy.

Maren: Vi konkluderte med at lesbeporno 1.ikke var noe særlig til seksualopplysning og 2.at det ikke var rart at folk trodde at to damer ikke kunne pule etter å ha sett en sånn film eller fem. Filmene viste et langtråkig, klønete forspill mellom to eller flere damer som først fikk dreis på tingene når det kom inn en kuk av plast.

Ida:
Etter å ha møtt påstanden om at to damer ikke kan pule, fant vi ut at vi måtte definere sex og puling for å kunne skrive «Jenter som kommer».

Maren:
Først og fremst: Vi godtar ikke at forplantning er det samme som sex. Greit, penis i vagina er sånn man lager barn. Hvis forplantning skal være sexdefinisjonen vår, ekskluderer vi alle som har analsex,
oralsex og sex med en person av samme kjønn. Folk lever i livslange, skeive forhold uten å forplante seg. De har sex.

Ida:
Vi gikk gjennom aktivitetene vi skrev om. Fingre, tunge, leketøy, klitorisstiumlering, etc. Og besteme oss for at «Ja. Dette er sex». Vi skriver en penisfri pulebok. La oss definere puling som «det som kjennes digg ut og kan føre til orgasme». Ferdig arbeid. På denne måten blir onani også sex, og det synes vi passer bra.

Maren:
Opprinnelig var planen å skrive en bok for damer som har sex med damer. Men underveis kom vi frem til at aktivitetene, tipsene og teknikkene vi tok for oss like gjerne kan gjøres av en mannehånd eller av din egen hånd. Vi har skrevet en bok om hvordan få en dame til å komme som tar for seg alt utenom kuk i fitte. Ikke noe galt med kuk i fitte, men det har folk skrevet masse om før.

Det gjør boka like bra for deg som nettopp har fått deg dame, for deg som vil få fantastiske orgasmer på egenhånd og for deg som er mann og gjerne vil overraske positivt.

Ida:
Vi tror at å komme seg bort fra klisjeen om at sex bare er kuk i fitte vil gjøre det enklere for alle å gi en dame orgamse.80% av alle jenter trenger direkte klitorisstimuli over lengre tid for å komme. Du får ikke direkte klitorisstimuli av å bli penetrert. Jeg synes det er komisk når kvinneguiden publiserer «De ti beste stillingene for å få orgasme!» som går ut på posisjoner du kan ha samleie i hvor du får mest mulig friksjon på klitten, og dermed er det størst mulig sjanse for at du får orgasme.Hvorfor ikke bare ta på den klitten? Hvorfor gnukke opptil, når man har fingre? Det finnes enklere måter å gjøre dette på!

Den som er mest kjent for å etablere «kuk-i-fitte»-klisjéen er Freud. Han mente at kvinner som ikke fikk orgasme av utelukkende vaginal penetrering var frigide og umodne. Jeg kan se for meg Freuds sexliv: «Nei, Sigmund. Dette fungerer ikke.» «Det er fordi du er frigid, Frida!»

Den freudianske tankegangen om at orgasme oppnådd ved vaginalt samleie er mer verdt og mer «ordentlig» enn orgamse oppnådd på andre måter henger dessverre igjen en del steder og ødelegger sexlivet for en del folk. I boka har vi lagt vekt på at alle orgasmer er like bra orgasmer uansett metode du bruker for å få dem.

I vellykket lesbesex har pulingen en «din-tur»/«min-tur» dynamikk. Først gjør jeg godt på deg, så gjør du godt på meg. Gjenta inn i himmelen. Her tror vi mange heteropar har mye å lære av lesbene. Klisjésamleiet begynner med stå og slutter med sprut. I mellom er det inn ut, inn ut og om hun får orgasme underveis er det fint. Det funker ikke for alle, og i stedet for å ha sex «Slik det burde være» må heteropar lære seg å ha sex «Slik det funker». Vi kan oppsummere med det som får deg til å komme er den «riktige» sexen.

Maren:

La oss snakke litt anatomi. Vi snakket om klitoris på Pecha Kucha i går, og dere slipper ikke unna litt klitt i dag heller.

Ida:

Frem til 1998 trodde man at klitoris var en liten tapp på halvannen centimeter adskilt fra vaginalåpningen og resten av underlivet. I 1998 fullførte Helen O’Connell en undersøkelse som viste at klitoris var nesten 20 ganger større enn forventet og ligger rundt hele underlivet – både vaginalåpning, urinveisrør og langt nedover bekkenet. Det er derfor det er godt å bli penetrert.

Problemet er at de fleste damer er opplært til å tenke på kjønnsorganet sitt som en følsom ert og et hull. Det gir deg en rekke problemer når du skal navigere.

Maren:
Ha det klart en gang for alle: Alle orgasmer er klitorisorgasmer.
Hvorfor? Fordi klitoris er ikke bare den lille knappen. Klitoris er et pyramideformet organ som strekker seg tyve cm inn i kroppen – fyllt av nerver og erigrerbart materiale.

Ida:
Siden dette er såpass ny kunnskap har veldig få fått det med seg, når så få damer har kunnskap om sin egen kropp er det ikke rart at en del sliter med å få orgasme.


Maren:

La oss gå gjennom tallene for norske damer og orgasmer:

Ida:
45% av alle damer får ikke orgasme sammen med partner. Det er halvparten av alle damer der ute.
50% tar på seg selv mindre en én gang i måneden og 25% av alle norske damer tar ikke på seg selv i det hele tatt. Det er de samme damene som ikke får orgasme sammen med partner som sjeldent eller aldri tar på seg selv. Dette er damer som aldri får orgasme. Det er trist.

Maren:
Selvfølgelig kan du ha en god sexopplevelse uten å få orgasme.Sexskribenter er flinke til å snakke om hvor viktig intimiteten er og hvor mye orgasmepress det er, men samtidig: Ville du oppriktig sagt til en mann som ikke fikk orgasme at det var noe han burde leve med? Klisjéen om at sex er bare penetrering med kuk skaper flere problemer enn manglende orgasmer: Mange lesber tror at de ikke kan få kjønnssykdommer. Det grunner i at nesten all forskning på kjønnssykdommer har tatt utgangspunkt i at damer ikke bytter kroppsveske med andre damer, og derfor ikke smitter hverandre.

Ida:
Amerikanske aktivister stillte forskerne bak forskningen noen spørsmål: «Ok. Hva om jeg har HIV, og kjæresten min gir meg oralsex mens hun har et munnsår. Vil det smitte?» «Hva om kjæresten min stikker fingerene sine opp i meg, og så fingrene sine opp i seg – og én av oss har klamydia?»
Svaret fra forskerne lød omtrent: «Gjøss. Gjør dere sånt?» Utgangspunktet for undersøkelsen om kjønnsykdommer ved «sex mellom to damer» var at det ikke var noe sex mellom to damer, bare litt kyssing og fomling og sånn.

Maren:
Etter at forskerne fikk meg seg at damer faktisk har sex med hverandre har man funnet ut at Jada, lesber sprer HIV, Klamydia og alt annet mellom seg.Klisjéen om at sex er penetrering med kuk har gjort at vi har veldig mye dårligere informasjon om og beskyttelse for kjønnssykdommer enn vi burde hatt.

Ida:
Et annet godt eksempel er begrepet «Den store lesbiske sengedøden». Uttrykket dukket opp etter en stor sexundersøkelse i USA hvor man «fant ut» at lesber hverken hadde sex eller lyst på sex. Forklaringen som ble presentert var enkel: «Damer har så lite sexlyst, så når man har to damer i et forhold tar ingen iniativ fordi ingen av dem egentlig vil ha sex.»

Maren:
Det var rett og slett ingen mann som kunne ta initativet.

Ida:
Det tok flere år før det kom frem at problemet ikke lå hos jentene, men i undersøkelsen. Jentene skulle krysse av for aktiviteter de gjorde, men forskerne hadde ikke tatt med ting lesber gjør i senga.
De kunne bare krysse av for kyssing og en del annet «forspill», og resultatet var at det så ut som de hadde et veldig kjedelig sexliv. Nyere undersøkelser som ikke bare spør om heterofile aktiviterer viser at lesber har ganske mye bedre sex enn man trodde.

Maren:
I Jenter som kommer regnes alle orgasmefremmene aktiviteter på lik linje. Det er sex alt sammen.
Målet med boka er rett og slett å få jenter til å komme. Vi vil vise damer flest mulig måter å oppnå orgasme på, og vi vil at alle jenter skal ha det bra med seg selv og kroppen sin.

Ida:
Fordi, folkens, vi kan snakke om likelønn – vi kan snakke om topplederstillinger, men vi snakker alt for lite om skjev orgasmefordeling! Du kan ikke gå i tog og si «Flere orgasmer nå!», du må ta saken i egne hender.

Maren:
Jenter som kommer er en nytelsesbok og en actionbok. Enten du leter etter morsomme tips eller svar på spørsmål du måtte ha, finner du det i boka vår.

Ida:
Boka kan bestilles fra jentersomkommer.no. Kjøp-kjøp, og takk for oss!

Fredag 17. oktober 2008

Klitoris – 20 ganger større enn forventet

Første gang jeg leste om klitoris var i Vi og Gutta. Jeg var 11 år og skjønte ikke bæret av hva de snakket om i teksten. Jentebladet hadde en erotisk novelle beregnet på fjortisjenter hvor Anna bare var så kåt at hun måtte onanere før hun gikk på skolen. Ord som «klitten», «klitoris» og «den lille knoppen av nytelse» dukket opp. Jeg hadde kjøpt bladet i min evige jakt på Leonardo Di Caprio-informasjon og jeg skjønte ikke bæret. Hva var den klitorisen, egentlig?

Jeg vet ikke hva du lærte i seksualundervisningen på barneskolen, men min kunnskap strakk seg til mensen og kondomer. Skjeden var stedet der sæden gikk inn og babyer kom ut. Klitoris? Jeg hadde aldri hørt ordet ført, og jeg så på meg selv som en relativt oppegående ung dame. Jeg kunne forklare hullene i ozonlaget og hvorfor jeg var mot EU-medlemskap på stående fot. Og så satt jeg der med Vi og Gutta og grublet meg grønn. «Hun har sex med…seg selv? Så smart!»

Noen Vi og Gutta-blader senere hadde jeg løst klitorismystieriet. Det var den lille forhøyningen over de skrukkete greiene, det var senteret for jenters opphisselse, det var dekket av en liten hette og gikk mellom en og halvannen centimeter inn i kroppen. Masse nerver i en liten tert. Ok. En slags påknapp for nytelse. Dette bildet illustrerer ganske godt:

Bildet mitt av klitoris som en «orgasmeknapp» ble ikke endret før jeg begynte å gjøre research til Jenter som kommer. En smart mann sa at man skal være forsiktig med hva man får inn i hodet til folk. Når det først er kommet dit, er det et helvete å få det ut igjen. Slik er det med oppfattningen vår av klitorisen, også. Ordet klitoris kommer av det greske kleitoris, som betyr liten ås. Formuleringer som «knapp», «knopp», «tapp» og «tupp» er det vanlige vokabularet når klitoris beskrives i erotikk og «voksenblader». Likevel har det eksistert forskning i snart ti år som viser at klitoris er nesten 20 ganger større enn den halvannen-centimeter store knappen jeg leste om i jentebladene. Bildet under viser et tversnitt av damers underliv fra en skolebok. Punkt fem er klitorisen. Som du ser, har de ikke tegnet den så veldig schvær.

Helen O’Connell gjorde en undersøkelse i 1998 som revolusjonerte kunnskapen vi har om damers kjønnsorgan. Det man til da hadde regnet som klitorisen viste seg å være tuppen på et organ som lå 20 centimeter inn i kroppen, og hvilte rundt både vaginalåpningen og urinrøret. Her er en god, grafisk fremstilling av organet hun fant:

O’Connell begynte forskningen sin etter at obduksjonen hennes av kvinnelige kadavre ikke stemte overrens med illustrasjonene og beskrivelsene i medisinske lærebøker. Hun gikk arbeidet som lå bak bøkene etter i sømmene og fant ut at nesten alle obdusjoner forskningen var basert på hadde skjedd på likene etter henrettede kriminelle – hvorav samtlige menn. Det store, medisinske læreverket hadde brukt flere hundre menn og tre kvinner som utgangspunkt for anatomibeskrivelsene. I tillegg viste det seg at de tre kvinnekroppene var damer som hadde dødd av alderdom.

Hun sammenlignet klitoris hos kvinnelige kadavere som hadde dødd før og etter overgangsalder og forskjellen var markant. Hun kartla klitorisen og konkluderte med at moderne medisin rett og slett ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om kvinners kjønnsorgan. Som O’Connell selv kommenterte: «Tenk deg en forsker som kommer på slutten av nittitallet og sier “Gjett hva! Penis er 20 ganger større enn vi trodde!” Det ville vært absurd.»

O’Connells oppdagelse gjør at skillet mellom «vaginalorgasmer» og «klitorisorgasmer» er umulig. Klitoris omslutter hele vulva med erogent, erigrerbart materiale og forskerne antar at alle orgasmer er klitorisorgasmer. Det revolusjonerer måten å se på kvinners kjønnsorgan på. Vi har skrevet sextipsene våre i Jenter som kommer med dette klitorisperspektivet i bakhodet. En god, ganske nøyaktig illustrasjon av hvordan klitorisen ligger under huden i vulva ser sånn ut:

Det er to store bobler med erigrerbart materiale og en ønskekvist full av nerveender som er forbundet med alle kroppsåpninger i underlivet. Noe av O’Connells bekymring rundt oppdagelsen sin var all kirurgi som er foretatt i kvinners underliv – være seg kreftoperasjoner, sterilisering, inkontinens eller kosmetisk kirurgi. Siden kunnskapen om hvordan klitoris fungerer er så ny, skal det ikke mye til å skade nerver eller vev under operasjoner – rett og slett fordi det har blitt forsket svært lite på det. Mens det er forsket i bøtter og spann på menns evne til ereksjon og utløsning, er nesten all forskning på kvinners underliv rettet mot sterilitet og befruktningsspørsmål, ikke mot nytelse.

For meg var det ganske rart å skulle tenke på klitoris som et pyramideformet, hyper-erogent organ. Det lille klitorishodet er senter for 8000 nerveender. Mannens penis har, til sammenligning, 3000-4000 nerveender. Jeg er ikke livmorsfeminist, men gutter: Her blir dere eid. Her er en illustrasjon som viser klitorisen alene. Jeg synes den ser litt space invaders ut:

Selv om 1998 er et svært sent tidspunkt å oppdage nye organer i kroppen, er O’Connell sin undersøkelse fremdeles ti år i år. Jeg lurer på om du var klar over at klitoris ser slik ut? Vet noen av dere som har barn om dette er inkludert i seksualundervisningen på skolen? Kort sagt – er dette perspektivet på klitoris like ukjent for dere som det var for meg da jeg begynte reasearchen? Informerer de jenter som plastisk opererer underlivet at de faktisk kutter nervebaner i klitoris selv om de ikke rører selve «hodet»?

Mandag 29. september 2008

Mom? When was the last time you masturbated to orgasm?

Du kan ønske deg artikler om fantastiske damer hos Kvinnekonger – og du får dem. Jeg ønsket meg en kvinnekonge-artikkel om Betty Dodson, sexolog og feminist, og idag er det en utmerket tekst ute på Kvinnekonger-bloggen. Les og bli klok.

Selv har jeg tilbragt det siste året med å lese sexbøker av sex-positive feminister, og kjenner meg på fornavn med de viktigste. Betty og jeg har ledd, diskutert, kranglet og onanert sammen den tiden vi utformet konseptet Jenter som kommer, og jeg merker at jeg har blitt glad i amerikas galeste sexspaltist selv om vi aldri har truffet hverandre.

Betty Dodson begynte sin karriere som billedkunster, ikke som helsepersonell. Veien hennes til å bli onaniens talsperson nr. 1 begynte med at hun gjorde en del tegninger av mennesker som hadde sex. De fikk masse positiv respons. Den neste utstillingen hennes viste mennesker som hadde sex på egenhånd, og plutselig befant hun seg i en politisk diskusjon.

Sex kunne være kunst, onani kunne ikke. Dodson beveget seg fra å forsvare tegninger av damer med dildo til å lage studiesirkler i hvordan få orgasme, opplysningsvideoer om kvinners kropp og underliv og skrive bøker om hvorfor vårt primære seksualliv er med oss selv, ikke med en partner.

På mange måter kan vi si at Betty er dama bak «brett opp og se på kjønnsorganet ditt i speilet»- klisjéen. Hun har sittet i sirkel med tusenvis av damer de siste tredve årene og sammenlignet klitorisstørrelse og kjønnsleppe-form med dem. I tillegg er hun kjent for visjonære og upassende utspill om sex og seksualitet. Første gang jeg åpnet den mest kjente boken hennes, Sex for one, fikk jeg fullstendig bakoversveis selv.

Dodsons visjon av sin egen alderdom hvor hun skulle bo i kollektiv med andre pensjonister og ha felles-onani med dem foran en pornofilm hver kveld, med lufta summende av stønning og vibratorduring blir presentert så tidlig som på side fire, og satte ut selv «frisinnede» Virrvarr. Likevel var delen som sjokkerte meg mest Bettys fortelling om da hun bestemte seg for å ta opp onani som frigjøringsprosjekt. Hun tok opp telefonen og ringte rundt til alle damer hun kjente for å spørre hvordan det stod til med dem, rent masturbasjonsmessig.

Min personlige favoritt er samtalen med hennes mor, som åpner med replikken:

«Mom? When was the last time you masturbated to orgasm?»

Betty Dodson forteller en historie om seksualitet og seksualopplysning uten intimsone. Mens store deler av den feministiske bevegelsen var opptatt av den smertefulle siden av sex, av overgrep, fornedrelse og tvang, ville Dodson jobbe på glasiden og slå sitt slag for seksuell frigjøring med én dame og én orgasme av gangen. Sex for one er en nyttig, lettlest og tidvis provoserende morsom bok, og selv om jeg har problemer med en del av de tingene Dodson skriver om, stiller hun noen gode spørsmål om hvordan vi tenker om kropp, kjønn, sex og orgasme.

De viktigste temaene hun tar for seg ( i følge meg) :

  1. At onani ikke er sett på som sex. I used to think masturbation was not really sex because it only involved me. That’s a very limited view of human sexuality, and it isn’t going to work for women.
  2. At samfunnet forteller oss at ordentlig sex er penis inne vagina, ikke det som gir oss orgasme. I et essay påpeker hun hvordan vibratorer og onaniteknikker anbefales som oppvarming til samleie. Svaret hennes lyder: «Well, I like to see oral sex and manual sex and intercourse as foreplay for my vibrator sex.»

Samtidig presenterer ikke Dodson et syn på onani som fungerer for alle. Selv om det er en fin tanke at alle får et godt forhold til kjønnsorganet sitt av å ta på seg selv foran speilet, er det ikke alle som føler seg komfortable med en slik tilnærming. Teknikkene hennes er ikke spesielt mangfoldige, og du får en sterk følelse av at hun forklarer den «riktige» måten å gjøre ting på i det hun har skrevet. Likevel er hun en relevant praktiker på området. Jeg skriver «praktiker», fordi det å bruke ordet «teoretiker» om Dodson blir helt på tur.

Nå er hun over søtti, og har startet en ny kampanje rundt sex og feminisme med utgangspunkt i spørsmålet: «What does fucking like a feminist mean to you?» Målet er å skape en visjon om seksuell frigjøring, ikke bare en kritikk av det patriarkalske synet på kvinners seksualitet. Jeg synes spørsmålet er intressant, og tenker å skrive noe rundt det i forbindelse med lanseringen av Jenter som kommer. Jeg håper flere andre tar tak i spørsmålet, også.

Fredag 26. september 2008

Hvordan jeg ga opp husarbeid

Inspirert av Martine Votvik.

Husarbeidsmessig er jeg passelig persolighetsforstyrret. På den ene siden er jeg en hybelkanin som lever lykkelig inntullet i et støvete pledd i en støvete sofa med en tekopp jeg ikke har vasket på over en uke. Jeg har jo bare hatt te i den, uansett… På den andre siden har jeg en femtitallshusmor i magen. En sånn fanatisk bollebaker med forkle som pusser vinduer med eddikvann og vasker listene med salmiakk og grønnsåpe i tur og orden.

Mr. Jackson er også temmelig føkket. Da jeg ble sammen med ham, viste han meg de pene muggsopp-samlingene i vinduskarmen sin og skyflet smilende de skittne boxershortsene sine fra den eneste ledige stolen i rommet. «Sjokomelk mugner annerledes enn kefir» sier Mr. Jackson. Han er ikke bare en lite huslig fyr- han er en real muggkjenner. Samtidig er Mr. Jackson også selvutnevnt radikal feminist og svært opptatt av at jo – han SKAL ta sin del av husarbeidet. Han skal. Han skal bare spille litt dataspill først…

Da vi flyttet sammen fikk vi husarbeidsproblemer. Vi kranglet ikke om hvorvidt Mr. Jackson skulle gjøre like mye som meg – vi kranglet om når det var rotete. «Du har jo ryddet opp lenge før jeg skjønner at det er rotete her» sa Mr. Jackson. «Du får ikke gjøre min jobb. La det skittentøyet ligge.» Etterhvert fant jeg meg bare i at huset vårt så ut som åstedet i en klassisk krimserie. Jeg justerte mine forventninger til renslighet og orden etter den største grisen i forholdet og begynte å spille dataspill. Abre beskriver prosessen i sitt geniale innlegg Husstell for enslige.

Jeg vet ikke egentlig om noen løsning på husarbeidsproblemet som ikke innebærer at 1. jeg gjør mest eller 2. at jeg antar rollen som virkerlig bitchy, masete kjerring med kjevle til enhver tid. Noen som har bedre erfaringer med å løse problemstillingen enn meg?

Tirsdag 23. september 2008

Shortbus: Usexy sex

Prinsesse Lea skrev en kommentar på innlegget mitt om Cosmopolitan-knulling som jeg fikk lyst til å skrive et utdypende svar på i et eget innlegg.

Kommentaren lyder:

“Jeg er av den oppfatning at problemet ikke er mye fokus på sex, men hva slags fokus det er på sex.”

Ja, jeg er i det store og det hele enig. Men jeg har venner som føler seg skikkelig unormale i møte med samfunnet fordi de — rett og slett er fornøyd med ikke å ha så mye sex. Det finnes aseksuelle mennesker, og mennesker som har sex litt lenger ned på prioriteringslista enn for eksempel undertegnede. Da hadde det kanskje vært greit å ha noen kriker og kroker i mediesamfunnet som ga en litt pusterom og litt fri, også?

Utsagnet fikk meg til å gruble litt. Jeg kjenner også folk som ikke ser på sex som noe så spennende som jeg gjør. Samtidg- når du som en person som ikke er så intressert i sex, behøver et pusterom fra seksualisert media, impliserer det at all sex vi møter i samfunnet må være opphissende, at sex fremstilles på en innvaderende måte.

Ingen forventer at alle skildringer av mat skal være apetittvekkende. Hvorfor må alle skildringer av sex være erotiske? Er seksualiteten en naturlig del av livene våre hvis det eneste uttrykket vi møter i offentligheten, er den pirrende versjonen?

En av favorittfilmene mine, Shortbus av John Cameron Mitchell, leker med denne problemstillingen. Utfra norsk pornolovgivning er Shortbus en pornofilm fordi den viser kjønnsorganer i bevegelse – svært eksplisitt bevegelse.

Filmen inneholder scener med autofellatio, BDSM og en trekant mellom tre menn med en usedvanlig kreativ blanding av rimming og syning av den amerikanske nasjonalsangen.Sexscenene i filmen er basert på mange timers improvisasjon og viser ordentlige opphisselse og orgasme.

Likevel tror jeg ingen som ser Shortbus vil oppfatte filmen som en pornofilm. Grunnen? Scenene er ikke filmet med tanke på at de skal virke erotiske.

Sexen virker klønete, komisk og koselig, og inngår i en fortelling om ensomhet, forventninger, selvmord og samhold. Sex-scenene blir brukt som virkemidler for å fortelle en hjerteskjærene historie, ikke som klimaks i en film med et opphissende plott.

Mitchell forklarer all sexen i Shortbus som en post-freudiansk historie om seksualitet. Film og litteratur fra forrige årtusen er full av erotisk, underliggende symbolikk i dagligdagse hendelser. I gamle filmer ser du et tog forsvinne inn i tunnelen rett etter at helten og heltinnen har kysset, og litteraturen flommer over av blomster, bier og andre antydninger.

Nå, som samfunnet i større grad aksepterer realistiske sexskildringer, kan sex brukes som metafor for andre aspekter av livet, fra samhold og komikk til eksistensiell angst.

Sex, like music, is a universal language. We want to use it to introduce character, evoke emotion, propel the plot. Sex is also the funniest thing I know. How the hell do we find ourselves in those positions?
-Mitchell

Se traileren her:

Ved å vise hvordan de forskjellige karakterene forholder seg til seksualiteten sin, tegner Shortbus komplekse og varierte personligheter på en ny måte. På denne måten trekker Mitchell fortellinger om seksualitet ut av tradisjonen der sex bare vises for å gi deg lyst på sex, og gjør det til en naturlig del av livene våre i stedet.

I tillegg får vi helt andre seksuelle fremstillinger når sex skal brukes som virkemiddel for å beskrive personligheter enn det fremstillingene vi møter i populærkulturen. I Mitchells film blir sex en naturlig del av tilværelsen, ikke et tabuområde som brukes for å selge sukkertøy og CD’er.

Shortbus er et godt eksempel på hva jeg mener med «annerledes fokus på sex». Du kan snakke, skrive og filme sex på en måte som ikke er sexy, men river deg i hjerterøttene. På samme måte kan du snakke, skrive og filme noen som vasker bilen sin på en svært tradisjonell porno-sexy måte.

Sex og seksualitet kan bli en mer normalisert og mindre tabubelagt del av samfunnet vårt, uten at det blir påtrengende. Jeg har mer tro på avslappede historier om sex som motvekt til seksualiseringen enn sexfrie soner i massemedia.

Mandag 22. september 2008

Hvordan tilfredsstille mannen din

«Vi lever i et overseksualisert samfunn!» sier folk til stadighet. Som sexbokforfatter er jeg kanskje svar skyldig? Jeg er av den oppfatning at problemet ikke er mye fokus på sex, men hva slags fokus det er på sex.

I reasearch-delen av Jenter som kommer-prosjektet leste jeg avsindig mange «vanlige» sexbøker, sexspalter og sextips i blader. Jeg kunne brukt tid og spalteplass på å beskrive de generelle tendensene i denne måten å skrive om sex på, men hvorfor skal jeg skrive når The Onion kan si det for meg?


‘Cosmopolitan’ Institute Completes Decades-Long Study On How To Please Your Man

Via Hannes hjørne fant jeg nemlig den beste parodien på Cosmopolitans sextips jeg har sett på evigheter. Kort sagt: Hvordan tilfredsstille mannen din.

Det er ikke noe galt i å ville gjøre det godt for kjæresten sin. Problemet er at fokuset på kvinners nytelse i tradisjonelle sexbøker er like stort som fokuset på kvinners selvstendige meninger i gammeldagse husmorguider. Og jeg antar jeg ikke behøver å påpeke heteronormativiteten i Cosmopolitans skriverier? Damer som har sex med andre damer finnes ikke som annet enn feature-journalistikk i kvinnemagasinene.

Noe av det mest problematiske med tradisjonelle sexskriverier, er hva slags seksualopplysning det faktisk fremstår som for unge lesere. For å sette ting på spissen: Tilfeldig 17 årgammel jente leser om hvordan tilfredstille guttekjæresten. Tilfeldig 17 årgammel gutt får seksualopplysningen sin fra mainstream porno. De havner nakne i samme seng. Hun vet at det viktigste er at han er fornøyd. Bladene har aldri lært henne om hva hun liker. Han tror at alle damer liker inn-ut-inn-ut uten noe dikkedarer. Cosmo + tradisjonelle pornovrangforestillinger = trist, kjedelig sex.

Torsdag 18. september 2008

Fra offer til overlevende

Offerrollen drøftes i disse dager, og utgangspunktet er utspill fra Martine Aurdal og Blondinbella på Studio 5. Sigrun, HvaHunSa og Hjorthen har uttalt seg.

Et av spørsmålene jeg synes er mest intressante er hva slags språk vi bruker når vi snakker om mennesker som har vært utsatt for overgrep. I Jenter som kommer har vi et kapittel som heter «Når sex gjør vondt», der vi tar for oss problematikken rundt det å få et bra sexliv etter seksuelle overgrep. Noen av de beste bøkene om temaet er skrevet av amerikanske feminister, som Staci Haines Survivors Guide to Sex.

De amerikanske feministene skriver konsekvent «survivor» istedenfor «victim», og jeg kjente at språkbruken traff meg veldig. Burde jeg bruke ordet «overlevende» istedenfor «offer» i Jenter som kommer? Å snu på språkbruken til at du har overlevd noe forferdelig, signaliserer mer mot, styrke og cred enn det ordet offer gjør. Jeg grublet, og spurte en god venninne av meg om råd. Hun har vært utsatt for overgrep selv, og var skeptisk til endringen av språkbruken.

«Offerrollen har også en funksjon,» sa hun. «Når du tror at overgrepet var din feil og at all skylden ligger på deg, er det å være offeret et fremskritt. Ja, offer er gjerne det samme som å være svak, å ikke reise seg, å være maktesløs – men det er bedre enn å være syndebukken og forbryteren selv. Fra offer til overlevende er en erkjennelsesprosess, ikke en begrepsforandring.»

Jeg tygget på innspillet hennes. Noe av det fantastiske med innlegget til Blondinbella var at hun ikke skammet seg og ikke oppførte seg i tråd med den offerrollen samfunnet forventer. Hvorfor? Hun visste at det som hadde skjedd ikke var hennes feil, og dermed ble hun rettferdig harm. Hun trenger ikke offer-begrepet for å skjønne at det ikke var hennes skyld.

At unge jenter opplever fæle ting og har som ryggmargsrefleks at de ikke er skyld i overgrepet, tar jeg som et tegn på at verden går fremover. «Overlevende» er deres ord. Og likevel- Hjorthen sier det ganske godt:

Men noen må kanskje tillate seg å være svake før de kan bli sterke igjen?

I så fall synes jeg de skal få lov til det, selv om det tar litt tid.

For dem har offerrollen en funksjon. Jeg bestemte meg for å bruke både «offer» og «overlevende» i boka. Vi har forskjellige veier til helbredelse, og noen trenger å gå innom offer-stadiget før de kan bli sterke igjen. Samtidig vil jeg slå et slag for «overlevende» som ord for alle oss som har problemer med å befatte oss med den svakeliggjorte, vanskelige offer-rollen. «Skikkelige ofre» er hverken sinte, høylydte eller velfungerende. Overlevende har slått tilbake.

Mandag 15. september 2008

Skyldfri¸ skamløs

Jeg spiste lunsj med en fyr som skrev hovedfag i filosofi en gang. Vi diskuterte skam. Han var stor tilhenger. «Skam er oppdragene. Du gjør noe galt, og du skammer deg over det. Dermed gjør du det ikke igjen.» Han mente at ulempen var når du skammet deg etter at du hadde lært hva som var galt. Da hadde ikke skammen noen funksjon.

«Teoretisk sett er det sikkert fint,» sa jeg. «men jeg skammer meg alltid over ting som ikke er galt.» Han skjønte ikke helt hva jeg mente. Og jeg følte ikke for å utdype – da måtte jeg jo forklare ham hva jeg skammet meg over, og det var jo ganske skamfulle temaer.

Eksempel: Jeg vet det ikke er galt å kjøpe potetgull. Likevel har jeg alltid skammet meg hvis jeg kjøpte bare potetgull. Akseptabelt potetgull kjøpes sammen med mat som gir inntrykk av at jeg skal ha gjester, ikke at jeg skal sette til livs en liten sekk ostepop på egenhånd. Jeg vet at det ikke er galt å spise potetgull. Likevel har jeg alltid skammet meg hvis jeg har spist en pose alene.

Eller verre: Spist en pose alene mens noen så meg. «Der står den feite damen og spiser rett ut av en potetgullpose. Ikke rart hun ser ut som hun gjør, gitt!» Det er sjelden at jeg har følt meg så feit som når jeg har spist store mengder godteri alene med tilskuere, og overvekt = skam.

Marian Godø kommer ut med boken Skamløse kvinner, der hun har intervjuet en rekke damer om hva de skammer seg over. Og nei, de skammer seg ikke over gale ting de gjør. De forteller om skam i forhold til kropp, sex, mat, jobb og kjønnroller de ikke klarer å oppfylle.

Følelsesrefleksen filosofen forbeholder forbrytere slår ut når kvinner gjør ting som egentlig ikke er galt. Du kan få et inntrykk av hva damer skammer seg over ved å lese dette nettmøtet hos kk.no. En slags PostSecret-tråd i nettmagasinet, rett og slett.

Godø fastholder i intervjuene at vi kan blåse i de fleste tingene vi skammer oss over. Jeg synes det er et godt utgangspunkt, men jeg savner litt synsing om hvorfor damer skammer seg i mye større grad enn menn. Jeg tror det er fordi jenter har et mye mer komplekst sett med uskrevne, kulturelle regler å forholde seg til.

Å være en «skamløs kvinne» er ikke et kompliment. I hodet mitt er de «skamløse kvinnene» venner med de «falne kvinnene» og «byens løse fugler». For å snakke fra mitt eget liv, er mye av det jeg skammer meg over relatert til det å være ukvinnelig. «Jeg burde hatt på pensko nå.» «Jeg burde ikke snakket og ledd så høyt.» «Jeg burde vært mer diplomatisk.» «Jeg burde ha kjøpt badedrakt og ikke bikini når jeg har så stor mage.»

«Angst er redsel for noe som ikke er farlig,» sier psykologen min. Jeg antar irrasjonell skam er skyldfølelse for noe som ikke er galt.