Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Feminist’
Mandag 23. februar 2009
For en tid tilbake, ba Bokkilden Grevinnen og meg å anbefale tre sexbøker jeg syntes andre burde lese. «Eeeeh,» svarte jeg. «Må de være i salg hos dere?» Joda, svarte de. De måtte selge dem. «Da må dere ta inn noe jeg er intressert i anbefale. Dere har ingenting jeg synes er bra nok.» Og Bokkilden er smarte folk: De tok inn alle bøkene fra de forlagene jeg foreslo og jeg kunne velge mellom drops og sjokolade, ikke bare mellom kneippbrød og margarin.
Likevel – jeg fikk bare velge tre. Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive en utvidet anbefaling her.
Tidlig i skriveprosessen som resulterte i Jenter som kommer, leste jeg avsindige mengder sexbøker. Noen var veldig bra, noen var helt greie, noen var fæle, noen var helt uintressante. Dette innlegget er ikke ment som en fullstendig leseliste, men for å gi et tips om hvilke forfattere jeg endte opp med å lese mest av. Samtlige av bøkene er engelskspråklige, og utgitt på samme radikale forlaget, amerikanske Cleiss Press.
For å beskrive dem med deres egne ord:
Cleis Press publishes provocative, intelligent books in the areas of sexuality, gay and lesbian studies, erotica, fiction, gender studies, and human rights.
Forlaget ble stiftet av Felice Newman og Frédérique Delacoste i 1980, og selv om forlaget har en klar, skeiv profil, har de utgitt bøker som er like nyttige og lesbare for alle streitinger der ute, også. Sexbøkene de utgir er velskrevne, morsomme, informative og befriende, og gav Grevinnen og meg en pekepinn til hva slags tone vi hadde lyst til å gi boken vår. Likte du Jenter som kommer, finnes det en mengde bøker og erotikk der ute vi kan anbefale som “videre lesning”. Her er en liste:
The Good Vibrations Guide to Sex:
Good Vibrations er egnetlig en såkalt “kvinnevennlig” sexbutikk i USA – en butikk som setter god seksualopplysning høyere enn å selge masse billige dildoer. De shipper ikke til Norge, men sexboka deres er mulig å få tak i. De skryter av å ha skrevet den mest komplette sexguiden i verden, og jeg er nødt til å gi dem rett. Boka er grundig, mangfoldig og stadig oppdatert med nye utgaver. Heterofil, sjenert jomfru? Transseksuell rullestolbruker? Boka har svarene på det du lurer på og ikke visste at du lurte på.
Håndbøker i oralsex og analsex:
Violet Blue, Tristan Taramino og Bert Brent har tilsammen skrevet en fantastisk samling håndbøker i hvordan gå ned på en dame, hvordan gå ned på en mann, hvordan pule en mann i rumpa og hvordan pule en dame i rumpa. Enten du er homse, lesbe, bifil eller streit finner du en avskrekkende, inspirerende håndbok på den typen aktivitet du eventuelt skulle ha lyst til å introdusere i sexlivet ditt. I samme serie kan du også få tak i bøker om g-punktet, strap-on-sex, sexleketøy og BDSM. Mens de aller fleste sexbøker på norsk gjerne heter noe med “sex” og har som mål å dekke hele spekteret av seksuelle aktiviteter, tar disse spesialiserte håndbøkene utgangspunkt i den typen pulings du har lyst til å lære deg skikkelig.
The Whole Lesbian Sex Book:
Bust har kåret Felice Newmans gigantiske bok til verdens beste sexbok, uansett legning. Den tar for seg alt fra å finne en partner til hvordan forholde seg til overgangsalder seksuelt, ved siden av å være den grundigste guiden til sex mellom to damer. Den skriver om ulike måter å forholde seg til legning på, om hvordan knekke kodene på utesteder, om å finne det du tenner på og sette det ut i livet.
Jeg kunne nevnt mange flere bøker. Bokkilden har tatt inn hele sortimentet til Cleiss Press, så det er fullt mulig å kjøpe fra en norsk nettbutikk nå. De har også en stor samlig velskreven erotikk. Jeg har tidligere stilt meg tvilende til konseptet “politisk korrekt erotikk”, men forfatterne og redaktørene her greier det i bøtter og spann. Ingen kjipe, generaliserende kvinneroller, ingen tvang, ingen som tråkker på hverandre og ingen stereotyper. Det er hot, mangfoldig og ektefølt og blottet for “Cupido-klisjéer”.
Jess. Jeg er litt fangirl. Det anbefales.
Lørdag 21. februar 2009
Jeg er litt rar. Når Ladyfest spør meg om jeg vil sitte i debatt om seksuell frigjøring, tenker jeg meg nøye om.
Jeg lukker øynene, grubler, ser gjennom kalenderen, ser for meg å stå foran en forsamling med mikrofon og skulle være bestemt. Jeg liker å snakke i forsamlinger. Jeg liker mikrofoner. Jeg liker oppmerksomhet. Jeg liker å være bestemt. Jeg tør å sitte i debatter, derfor tenker jeg meg om. Jeg tar et rasjonelt valg. Jeg tenker, vurderer og sier ja.
Når det kommer opp en diskusjon om det feministiske strippekurset de skal ha på Ladyfest, derimot. Da er jeg ikke så flink til å tenke. Greit, de som skal holde kurset sier det er pole dance kurs, trening med en strippestang, ikke stripping. Noen hyler. Noen er veldig for.
Og jeg. Jeg går tilbake til røttene mine. Til studiesirkel i marxisme fra jeg var fjorten, that is. Mao sa: «Hvis du vil vite hvordan en pære smaker, må du ta en bit.» (Chairman Obvious.) «Jeg skal på strippekurs, jeg!» sier jeg bare. Og melder meg på uten å tenke. Jeg er ingen danser. Jeg er knapt en habil hinker. Jeg tar ikke noe rasjonelt valg – jeg bare hopper utti det. Velvel. Jeg skal gjennomføre og det skal blogges.
Det viser seg at begge deler skjer 12. mars. Altså på bursdagen min. Dette er dermed egentlig en bursdagsinvitasjon: Hvis du har lyst til å se meg forsøke å svinge meg rundt en pinne i for lite klær, har lyst til å høre meg prate om puling i plenum eller rett og slett har lyst til å gi meg en klem og si gratulerer med dagen: Kom på Mono torsdag 12. mars kl. 18. 30, eller enda bedre: Meld deg på poledancingkurs i søsterlig solidaritet (sic!), så kan vi svinge oss sammen ^_^
Onsdag 4. februar 2009
Jeg var 12 år da Råtekst kom i 1999. Jeg hadde lest om Fittstim i damebladene og i avisen, jeg hadde lest intervjuer med damene bak oppfølgeren. Rett etter nyttår 2000 hadde jeg penger, 300 kr for å være helt presis.
Jeg bestemte meg for at de skulle gå til «feministiske investeringer», hvilket betydde Råtekst og det første albumet til Shania Twain. Jeg kunne ikke så mye engelsk, men jeg var helt sikker på at «So you’re Brad Pitt? That don’t impress me much!» var superfeministisk. Glem alle de andre sangene på albumet som «Man, I feel like a woman».
Jeg var ikke helt sikker på hva jeg la i feminisme da jeg var tolv, men jeg tok med meg Råtekst hjem og leste den mens jeg lå i badekaret fylt til randen med kokvarmt vann og gullbadesalt fra en flaske formet som tallet 2000. Ordet var millennium.
Jeg fikk igjen boka forrige uke. Foreldrene mine hadde sendt den med onkel og tante til Oslo. Knall gul og fullstendig skrukkete – jeg hadde jo lest den i badekaret flere ganger. Pocketbøker har en tendens til å bli rare av det.
«Ta vare på den», sa onkel. «Den kommer ikke i noe andreopplag. Den er et klenodium.» Det eneste jeg finner når jeg googler Råtekst er kritikken den ble møtt med, folk som kommenterer den. Jeg husker selv kritikken boken møtte fra alle feministene jeg møtte i RU/RV/AKP da jeg selv ble politisk aktiv.
Og likevel. De dagene, mens jeg lå i badekaret og hørte på Shania Twain, var det den viktigste boken i hele verden. Uff, dette personlige perspektivet. Bare individualisme, ingen kampsaker, ingen tall, ingen felles analyse.
Jeg ser kritikken, og likevel var det jentenes beskrivelse av å ikke få til å være «søt» i barnehagen som fikk meg til å kjenne meg mindre alene. De personlige historiene om pubertet og kroppskomplekser. Jeg skjønte ikke alt, bevares. Alt om sex, sjalu kjærester og kjipe professorer gikk meg hus forbi. Arbeidsliv? Whatever, lizzom.
Nei, de skrev om problemer som var nærme meg, om seksuell trakassering på ungdomskolen, om hvordan man ber små jenter dempe seg slik at de andre jentene også skal få slippe til. Glem bråkete Per og Pål, gutter er gutter, vettu. Det gav meg en følelse av system i galskapen. Det er ikke bare meg.
Det var morsomt å se igjen boka. Delvis fordi tekstene ikke var de åpenbaringene jeg husket dem som (sorry, men jeg har lest for mye Beauvoir, Butler, Moi, Björk, Spivak, Cixous, Ericsson, Friednan [...flere navn her...] til at historiene om diskrimminering på Universitetet og spiseforstyrrelser skulle sjokkere meg), men også fordi jeg plutselig visste hvem en del av damene var.
Jeg lenker til bloggen til Martha Breen. Jeg har forholdt meg til Siri Lindstad som Fett-redaktør. Jeg har kjøpt CD’er av Bertine Zetelitz. Jeg har hørt Helle Vaagland snakke om Femkamp på Feminismefestivalen. Det var en plutselig forståelse av hvor mye eldre jeg har blitt på ti år, også. Hei, damer! Jeg er en del av voksenverdenen deres nå! Jeg har tatt dere igjen!
Jeg leste boken på nytt. Ikke i badekaret, men sammenkrøllet i sofaen, uten Shania Twain. Hun sluttet å være så utrolig tøff den dagen jeg begynte å kunne mer engelsk. Det var først og fremst vemodig lesning. Hvorfor? Fordi alle problemene jentene i boken skriver om er like relevante i dag.
Først tenkte jeg at det var fordi den var så ny, før jeg skjønte at den faktisk hadde tiårsjubileum. Spiseforstyrrelser? Like aktuelt. Diskrimminering i akademia? Like aktuelt. Skjønnhetstyrrani? Like aktuelt. Trange kjønnsroller i barndommen? Enda mer aktuelt. Voldtekt og seksualisert vold? Like aktuelt. Annerledes seksualmoral for menn og kvinner? Like aktuelt.
Homoseksualitet? Mjaaa, vi har fått den nye ekteskapsloven, men åndskampen er fremdeles like viktig nå som for ti år siden. Den eneste teksten jeg ikke vet om er like aktuell er den om seksualisert rasisme, om Asta som er «sexy sjokolademus» i hodet til norske menn. Jeg tror rasismeproblemet har blitt verre og mer direkte siden 1999. Det er ikke bare den indirekte typen Asta beskriver.
Selv om de ikke listes eksplisitt, kan du trekke en rekke kampsaker ut av Råtekst. Det triste med å lese Råtekst, er at alle kampsakene fra jeg var 12 kan gjøres til en like oppdatert agenda nå når jeg er (snart) 22.
Også sier jeg «Virrvarr, Virrvarr. Ti år er ikke lang tid?» Også prøver jeg å unngå å sammenligne den politiske situasjonen 1970 med den politiske situasjonen 1980. Jeg vet det var store politiske endringer mellom 1980 og 1990, også. Ti år kan være masse tid.
Jeg blar i Råtekst og tenker at hvis jeg skulle laget en versjon 2.0 av boka, så måtte damene skrevet essays med personlig tøtsj, ikke bare personlige historier. De er er gode eksempler, men du trenger argumenter, ikke bare fragmenter for å overbevise andre enn dem som har hatt de samme erfaringene.
Kanskje jeg tar feil. Kanskje det er masse-masse som har endret seg siden 1999 og det bare er meg som ikke har fått det med meg. Kanskje vi kan ha opprop i kommentarfeltet og komme på alle tingene som har forbedret seg, alle de politiske endringene som har skjedd?
Uff. Det hadde vært så mye kjekkere om jeg hadde kunnet avskrive boken som «utdatert» og «irrelevant».
Fredag 2. januar 2009
Jeg kom forsent til årets nyttårsselskap. Da fant Mr. Jackson og jeg til vår ergrelse ut at festens to eneste kvinnelige deltagere tilberedte koldtbordet for samtlige, resterende mannlige gjester. Etter at vi hadde satt til livs kald skinke, salat og røkelaks kom det frem at den ene kokka var forferdelig forkjølet. «Men jeg kaster jo ikke opp mer, så jeg kunne dra!»
Fjorårets kjipeste influensa og omgangsyke har to dagers inkubasjonstid, i følge Internetten. I dag morges kom den. Det eneste som gleder meg litt mens jeg gjør unevnelige ting på do, er at hun sannsynligvis smittet alle de andre som burde hjulpet til med maten, også. Sexism strikes back.
Søndag 30. november 2008
Noen politiske kunstprosjekter trenger (nesten) ingen forklaring. Jeyoong Meyon har tatt bilder av barn fra USA, Søk-Korea og en rekke andre steder i verden sammen med alle lekene sine i henholdsvis rosa og lyseblått. Bildene taler for seg. Meyon sier at bildene både tar for seg kjønnstereotyper og forbruksmønstre. For det sjokkerende er ikke bare den harde farvekodingen på jenter og gutter, men også hvor mye stæsj småbarn faktisk har.
Ekstremt, ikke sant?
Lørdag 29. november 2008
Jeg har diskutert mye rundt kriminaliseringen av horekunden i min politiske karriere. De gode diskusjonene handler om hvordan man hjelper flest mulig ut av prostitusjon, om den beste måten er kriminalisering, eller om problemene egentlig ligger i asylmottakene og rusomsorgen, om kriminalisering er et kosmetisk, prinsipielt eller reelt tiltak. Alt dette er diskusjoner jeg er instilt på å ha med folk. Det er én diskusjon jeg ikke er villig til å ta alvorlig, dog. Den heter:
«Hva med disse mannfolka som ikke får kjøpt sex? Hvordan kan du nekte noen et sexliv?»
Dette er et søppelargument, brukt av alle fra Konrad til Mads Larsen. Og jeg tenkte bare å gjenta en viktig læresetning:
Du har ikke rett på sex med andre enn deg selv.
Onani er grunnmuren i sexlivet vårt, og sex med andre er en bonus. Ingen har rett på sex med noen andre. Det er ikke «synd» på noen som ikke «får dele sin seksualitet med andre kvinner». Parsex er ingen menneskerettighet, og vi kan onanere, alle som en.
Takket være godt sexleketøy fra Come as you are, kan til og med bevegelseshemmede ha solo-lek. Hvis onani er kjedelig, så er det fordi du er en kjedelig sexpartner for deg selv. Kjøp noe glidemiddel. Det finnes prostatavibratorer. Du finner på noe.
I følge Willy Pedersen sin undersøkelse fra 2007, ser voksne menn på det som et tapertrekk å onanere. Mens unge gutter ser på runking som en normal del av den seksuelle utfoldelsen, er en masturberende, voksen mann en stakkar som ikke får seg noe, som drar seg i mangel av noe bedre tilgjengelig. Ordentlig menn kjøper ikke leketøy. De har dame.
I mange miljøer er det sånn at intimitet du betaler noen for er et mer akseptert uttrykk for menns seksualitet enn intimitet du har med deg selv. Et trist syn på mannlig seksualitet, spør du meg. Gutta trenger en talsperson som gir en motvekt, men Mads Larsen holder ikke mål.
Som en smart fyr sa til meg på trikken hjem:
«Hvor var jeg da Mads Larsen ble valgt som talsperson for alle oss mannfolk? Han snakker ikke på vegne av meg.»
Prostituerte er ikke en enhetlig gruppe. Noen er trafickingofre. Noen har rusproblemer. Noen har avsindig med gjeld de ikke klarer å betjene. Noen har ikke oppholdstilatelse i Norge, men kan ikke reise hjem. Noen har angstproblemer som gjør at de ikke klarer å ta en vanlig jobb. Noen har opplevd seksuelt misbruk og overgrep, og prostituerer seg for at sex skal miste en verdi for dem.
Noen svært få får et seksuelt kick av settingen sexkjøp og liker det. De er ikke en representativ gruppe, og vi kan ikke snakke om dem som om de er «de prostituerte» i flertall. Sexsalg er sjelden et frivillig valg, og å si at mannlig seksualitet behøver traffickingofre for å ikke bli seksuelt frustrert er morbid.
La oss ha det klart en gang for alle: Du skal ha sex fordi du er kåt på noen, ikke fordi du må betale husleia, ikke fordi noen sier at du skal, ikke fordi kjæresten din er kåt og ikke tar nei for et nei. Enhver «du må» når det kommer til sex er en skadelig vrangforestilling. Å kjøpe sex er å utnytte seg av andres vanskelige økonomiske posisjon, det er ikke «mannlig seksualitet».
Konklusjonen er: Gå hjem og runk, eller finn noen som er kåte på deg som du er kåt på. Ingen har rett på sex med andre enn seg selv, og selv om enkelte påstår at prostitusjon er verdens eldste «yrke», betyr ikke at noe er gammelt at det er riktig. Årelating er blant verdens eldste medisiner osv. For å sitere noen pirater som står meg nær:
«Kultur er som sex. Det skal være gratis.»
Undre og Anathema sier også smarte ting. Og jammen satt ikke Mihoe og skrev praktisk talt mitt innlegg samtidig som meg. Smarte damer tenker ganske likt, i grunnen (c:
Søndag 23. november 2008
Da jeg var 12 ble jeg kjent med Thomas og Chris. Jeg kjente dem som gutter i et halvt år før Thomas betrodde meg at han hadde pupper og at grunnen til at jeg ikke fikk være med ham hjem var at det var bilder av ham med langt hår og konfirmasjonsbunad på veggen der. Det store problemet var at Thomas var kjæreste med en av venninnene mine. Chris hadde også vært sammen med noen jeg kjente. Du kan være kjæreste lenge uten å ta av deg genseren på slutten av barneskolen. Kyssing er mer enn nok.
Da sannheten som skjulte seg i form av bh’er under store hettegensere kom for en dag, var dommen til venninnene og venninnenes foreldre klar: Thomas og Chris var to lesber som løy. Jeg klarte ikke å bli sinte på dem. På en side var jeg ulykkelig forelsket i en jente selv, og tenkte at hun hadde tatt meg for å være gutt og spurt om vi skulle bli sammen, ville jeg tatt meg et guttenavn på stedet. På den andre siden hadde Thomas og Chris gått i klærne de alltid gikk med til vanlig, med sæggebukser og skatersko, og de hadde kort hår før de begynte å gå under guttenavn. Det var dem, ikke noen rolle de spilte.
Jeg gikk hjem og prøvde ut ulike antrekk foran speilet. Treningsbh og en stor genser kamuflerte puppene mine, og en av fetterne mine sine gamle shorts forandret utseendet mitt drastisk. Jeg puttet håret i en lue, fjernet alle spor av glittersminke fra fjeset og så på meg selv i speilet. Kunne jeg gått ut og introdusert meg med et annet navn og lurt noen? Jeg konkluderte med at jo, selv om jeg ville være en lubben, liten svekling av en gutt.
Jeg lukket øynene og prøvde å forvandle bildet mitt av meg selv. Hvordan ville jeg vært hvis utvekstene mine hadde vært i buksene, ikke i genseren? Jeg tenkte på Thomas som fortalte meg at han fikk ståtiss av å tenke på jentene i Charlies Angels, på hvordan bildet hans – av hvem han var fysisk først og fremst ble styrt av hvem han kjente at han var, ikke av det faktum at han ikke hadde noen penis.
Jeg kunne aldri bli sint på Thomas og Chris. Det var kanskje fordi jeg ikke var den som følte meg lurt, fordi hvem de sa de var betydde mer enn hvem de sosialt sett burde sagt at de var. I senere tid blir jeg sørgmodig over at alle rundt dem tenkte i kategoriene «mann-kvinne» «hetero-homo» og at det hverken var plass til menn i kvinnekropper eller hunkjønn som ikke var damer. Thomas var en lesbe som løy.
Det er ingen som lærer deg om alle variantene av å være seg selv når du er liten. Guttene jeg sminket meg sammen med på ungdomskolen var «freaks, homser» – selv de som bare ble enda kåtere på damer når de tok på seg lebestift selv. Søsteren min og jeg har alltid vært varme forkjempere for kampsaken «damers rett til å ha bart» – ikke stikkende småhår på overleppa, men store, sorte, krøllete snurrebarter. Du kan lime dem på. Poenget er estetikk, ikke realisme.
Egentlig kan mitt personlige syn på kjønn og kjønnsidentitet oppsummeres med det en venninne av meg sa en gang: «Det er ikke så farlig for Ida.» Jeg føler meg like mye drag når jeg tar på meg nylonstrømper, høyhælte sko og kjole som jeg gjør når jeg kler meg i tradisjonelle herreklær. Begge deler er en form jeg ikke putter annet innhold i enn «så moro!» Samtidig har jeg kjent mange som har opplevd at formen «damete» eller «mannete» har mye mer innhold enn det ordene har for meg. Som Thomas. Som guttene som tok på kjolen and it felt just right. Som alle de jeg har kjent som har vært hverken eller.
Jeg prater lite om sex med psykologene mine. Og likevel – de gangene jeg gjør det, hender det at jeg blir paff over hva de definerer som sykt og friskt. Som det alvorlige spørsmålet om ikke Mr.Jackson følte seg trist og truet av Jenter som kommer. Jeg hadde aldri tenkt tanken før psykologen tok det opp, og heldigvis lo Mr. Jackson mer enn meg. Som dem som vil vite om jeg er undertrykt lesbisk eller ei. For dem som snakker så mye om «morsbinding» og «farsbinding» at du skulle tro at mor og far var evige, ubevegelige målestokker.
Jeg har sittet og lest bloggen til Tarald Stein og tenkt på hvor trangt vi egentlig gjør det for dem som faktisk ikke ber om noe mer enn at det er plass til dem og at de må få lov til å være seg selv, uten angrep eller hindringer. Om hvordan de sprenger verdenssynet til gamle psykoanalytikere og rister litt i en verden inndelt i herre og dametoaletter.
Onsdag 19. november 2008
Virrvarr:
Gi svar! Hvem er du?
Bøygen:
Meg selv.
Virrvarr:
Definer deg!
Bøygen:
Jeg er for likestilling og kvinners rettigheter, men ikke en sånn kranglevoren rødstrømpe.
Virrvarr:
Og med dét mener du å si at alle som kaller seg feminister er kranglevorne rødstrømper? All my socks are pink, hon.
Bøygen:
Neinei, alle er selvfølgelig ikke sånn. Det er bare det at ordet feminist er så negativt ladet. Feminister er jo gjerne stygge, sure damer…
Virrvarr:
Spiller det noen rolle hvordan representantene for en politisk mening ser ut? Se på Georg Apenes. Der har du en stygg, sur, kranglevoren mann. Hvor er alle høyremennene som sier at de ikke vil bli kalt konservative fordi begrepet putter dem i samme bås med stygge, sure menn som Georg Apenes og Winston Churchill?
Bøygen:
Altså – du forstår ikke. Jeg snakker om feminister som gruppe – ikke enkeltpersoner…
Virrvarr:
Mens eventuelle stygge, sure enkeltpersoner som definerer seg som feminister farver dermed hele merkelappen og gjør at du ikke vil bruke den?
Bøygen:
Vel, jeg har rett til å sminke meg!
Virrvarr:
Det var ikke det vi snakket om i det hele tatt. Vi snakket om at hvordan noen ser ut er helt irrelevant for hva andre som mener det samme som deg ser ut.
Bøygen:
Men mange feminister ser stygge og uflidde ut- det er jo en del av konseptet feminisme.
Virrvarr:
Jøss, at de ikke nevnte det på alle feministmøtene mine. «Virrvarr, gå hjem og ta på deg en styggere topp. Puppene dine er for pene.» Derimot kritiserer feminister det bestående skjønnhetsidealet. Det er forskjell på en generell kritikk og personlig livsstil.
Bøygen:
De kritiserer pene damer fordi de er misunnelige.
Virrvarr:
Att det var? Så du mener at feminister ikke slåss mot kvinnediskrimminering, men stygg-dame-diskrimminering?
Bøygen:
Vel, vi kvinner har jo et behov for å ta vare på oss selv og se bra ut.
Virrvarr:
Og de som ikke er flinke nok til å se bra ut blir feminister fordi de er sjalu? Du mener at det finnes et skjønnhetstyrrani, men at alle som rammes ikke er flinke nok til å slanke og sminke seg?
Bøygen:
Alle kvinner har jo et behov for å se bra ut. Det er ikke et skjønnhetstyrrani, det er bare en del kvinner som tror de må kle seg og te seg som menn for å være bra nok. De har ikke omfavnet kvinneligheten sin.
Virrvarr:
Altså - kvinneligheten og jeg slo opp for lenge siden, så den diskusjonen er over. Manneklær og mannsrolle er en sosial konstruksjon. Det samme er kvinneklær og kvinnerolle. Feminister kritiserer de sosiale konstruksjonene, de er ikke sjalu fordi de ikke passer inn i dem. Det er som å si at alle lesbiske kvinner egentlig vil ha sex med menn, det er bare ingen som har villet ligge med dem ennå.
Bøygen:
Vel, når du sier det så….
Virrvarr:
Jeg sa vi skulle diskutere, ikke slåss. Så den lesbegreia lar vi ligge.
Bøygen:
Vi går utenom, den er grei.
Virrvarr:
Jeg har venninner i Ottar som får beskjed om at de er for pene til å være feminister. I det utsagnet ligger det en «bare stygge damer har grunn til å være feminister»-mening.
Bøygen:
Mjno. Men også at siden feminister er så kritiske til sminke, plastiske operasjoner og slankekurer, så burde de jo leve ut sin egen lære?
Virrvarr:
Hvorfor er usminket og hårete det samme som stygg, forresten?
Bøygen:
Hårete dameben er jo ikke så pent.
Virrvarr:
Men svært naturlig. Kvinneligheten, derimot, er ikke så veldig naturlig.
Bøygen:
Feminister skriker jo ut når det er strippere på konserter, nakne damer i reklamer og skjønnhetskonkurranser overalt. De er jo mot pene damer! Jeg tror det handler mye om misunnelse. Alle vil jo være pene?
Virrvarr:
Det er forskjell på en kritikk av å bruke damer som pene detaljer og å snakke om sitt eget selvbilde. Du psykologiserer en hel politisk bevegelse.
Bøygen:
Jeg gjør da ikke det! Jeg bare forklarer hvorfor feminister blir sett på som stygge!
Virrvarr:
Dette handler ikke om stygg og pen. Det handler om hvorfor noen ting sees på som stygt og noen ting sees på som pent.
Bøygen:
Du kan jo ikke nekte kvinner å leve ut den feminine siden av seg selv?
Virrvarr:
Du kan ikke nekte meg retten til å diskutere premissene for denne såkalte feminine siden av meg selv.
Bøygen:
Vel, jeg er for like rettigheter, men jeg vil ikke begrense meg.
Virrvarr:
Det er ingen som har sagt at du skal begrense deg. Det er du som begrenser hva en feminist kan være. Jeg skjønner godt hvorfor Feminist Majority har løpt rundt med «This is what a feminist looks like» t-skjorter i noen år nå.
Bøygen:
Men du skjønner vel at det er et belastet begrep?
Virrvarr:
Belastet med deg, hverfall.
Feministbrøl:
Der stuper Bøygen! Ta henne! Ta henne!
Bøygen:
(svinner inn til intet og siger i et gisp)
Hun var for sterk. Der stod kvinner bak henne.
Innlegget er ikke ment som et angrep på noen spesielt, men det er inspirert av feministdebatten som har gått i bloggerby de siste dagene. Enhver likhet mellom dialogen min og noe Ibsen har skrevet er en *host* ren tilfeldighet. Takk til Minneapolise, Minneapolise igjen, Saccarina, Saccarina igjen, Mihoe, SerendipityCat, Beates Rasteplass Fr. Martinsen, Anathema og Våre Vilde Dager.
Søndag 9. november 2008
Iskwew har skrevet en kritikk av boken vår uten å ha lest den først. Hun reiser noen interessante innvendinger jeg har lyst til å gå videre på. Hun stiller spørsmål om orgasmepress, om mannens seksualitet og vårt manglende fokus på den og vil presisere at sex for kvinner er noe ømt, mykt og svært personlig.
For å kunne diskutere disse problemstillingene, må jeg skissere Jenter som kommer sitt politiske grunnlag. Det er ikke kjempeinteressant for deg som har lyst på en sexbok for å lese noen hete tips om oralsex eller vite hvordan kjøpe miljøvennlig sexleketøy, men for deg som er en feministnerd og lurer på hvilke linjevalg vi tok tidlig i skriveprosessen kan dette blogginnlegget være snadder.
Det er også nødvendig å gjøre for at Iskwew og jeg skal kunne ha en reell debatt uten at hun har lest boka på forhånd. Å gå til det politiske grunnlaget, gjør at vi kan se de politiske uenighetene, også – og at vi slipper å diskutere med Dagbladet Fredag som filter.
Du skjønner – sensasjonsjournalistiskk handler mye om semantikk. Hvis jeg sier at «kvinners seksualitet er ikke bare noe mykt og ømt», vil Dagbladet stryke «bare» for å spisse debatten. Og det er jo kjipt for deg som føler at «jo, det er mykt og ømt for meg!». Da er det greit å huske på at «bare», «både», «kanskje» og «ganske» er ord tabloidene spiser. Det er ikke forumet for nyanserte ytringer.
Vel, til moroa! Her er det politiske utgangspunktet for boka vår:
Skeivt perspektiv:
Den opprinnelige idéen til Jenter som kommer var å skrive en sexbok for damer som har sex med damer. Vi som forfattere savnet en skikkelig bok på norsk, og var frustrert over måten sex mellom to damer ble fremstilt i media. Første bud i prosessen var å unngå klisjéer som «pikekosen» og «girls gone wild» – fordi vi mente at mainstream-porno i altfor stor grad hadde fått lov til å definere hvordan en hyrdestund mellom to jenter så ut.
Vi skjønte tidlig i prosessen at temaene vi skrev om ville være interessante for alle jenter og alle som er kjærester med jenter. Likevel var det et politisk poeng for oss å skrive alle erotiske snutter, beskrivelser av sex, råd og tips som om dere alltid er to damer i sengen. Vi lever i et heteronormativt samfunn, og vi vil være en motvekt. I tillegg mener vi at de fleste aktivitetene og problemstillingene vi skriver om ikke er kjønnede. Alle har fingre, menn som kvinner. Alle har tunger, menn som kvinner. Alle, menn som kvinner kan ha analsex, bruke sexleketøy.
Med et skeivt mener vi at hva slags kjønn personen du har sex med ikke er så nøye, at «hetero» og «homo» er kategorier det er lov å leke med, og at det ikke finnes «lesbiske» eller «streite» aktiviteter. Likevel er fokuset vårt jenter – til nytte for alle som er jenters partnere.
Det betyr at gutter ikke er nevnt i boka vår. For alle som er ute etter en tilsvarende bok skrevet med utgangspunkt i gutter – kan vi anbefale Manne Forsbergs Kukbruk. Den er også utgitt på Spartacus, og vi fikk antatt boka vår som en slags feminin oppfølger til den.
Anti-essensialisme:
Ja, det er et tungt fremmedord. Nei, betydingen er ikke så komplisert. Essensialisme betyr idéen om at ord, begreper og objekter har en betydining i seg selv, uahvengig av den betydningen vi gir dem. Et essensialistisk syn på kjønn, er å ta utgangspunkt i at det finnes en kvinnelig seksualitet og en mannlig seksualitet, at det finnes noe felles kvinnelig for alle damer og noe felles mannlig for alle menn.
Vi mener at «kvinnelig seksualitet» er et sosialt konstruert begrep, og at det som snakkes om og fremstilles som «kvinnelig seksualtet» er lite mangfoldig og fremmedgjørene for mange damer. Vi har tatt utgangspunkt i at kjønnsroller og seksualtet er et produkt av sosialisering, ikke noe fast. Vi mener også at forskjeller på sex mellom to damer og sex mellom en mann og en dame handler om opplæring, ikke om essensialistisk forskjellig seksualitet.
For å unngå et en ensidig fremstilling av kvinnelig seksualitet har vi brukt personlige erfaringer og innspill fra nesten hundre forskjellige damer. Vi har skrevet om alle typer aktiviteter, fantasier og følelser rundt sex med samme respekt, og vi har fokusert på mangfoldet. Det finnes damer som blir kåte av Rammstein og det finnes damer som blir kåte av Sound of Music.
Vi har prøvd å skrive om begge ytterpunkter og alle i mellom, med vekt på at det ikke finnes noen «riktig» kvinnelig seksualitet. Vi har ikke skrevet «kvinner er mer følsomme» eller «det blir mer intriger med to damer i et forhold», fordi vi mener dette ikke er korrekt. Noen er mer følsomme, noen krangler mer, men dette er ikke en felles betegnelse på alle kvinner.
Samtykkende sex:
Vi har valgt å ha samtykkende sex som utgangspunkt, ikke «normalt», «unormalt», «perverst» som målestokker for fantasier og aktiviteter. Vi mener at aktiviteter ikke kan være undertrykkende i seg selv, men at alle former for seksuell oppmerksomhet eller aktivitet som er uønsket og som du ikke har lyst til, er det.
Det betyr at vi har skrevet om temaer som ellers andre feminister er skeptiske til, som BDSM, med en opplysende og ikke-pekefinger-tone. Problemet er ikke sex andre synes er rar eller kjedelig, men sex du ikke har lyst på. Og siden vi ikke er essensialister, mener vi at det ikke finnes noe ensrettet kvinner har lyst på.
Sex-positivitet:
Hovedmålsetningnen med boka vår er å få jenter til å komme. Ja, vi mener orgasme er viktig. Vi står på samme linje som sex-positive feminister som Betty Dodson og gjengen i Toys of Babeland når vi sier at vi tror et godt, opphissende og deilig sexliv, masse orgasmer inkludert er en viktig del av livskvalitet og seksuell frigjøring. Ikke i den forstand at du skal få dårlig samvittighet hvis orgasme ikke intresserer deg.
Vi skriver om jenter som velger å ikke få orgasme som en del av den seksuelle identiteten sin. Likevel mener vi det er en forskjell på å ikke være intressert i sex eller orgasme under sex, og å være seksuelt frustrert og ha lyst på en orgasme og slite med å få det til. Statististikk fra UIO, 2007, viser at en av fire jenter onanerer aldri, halvparten av norske damer får mindre enn en orgasme i måneden og omtrent like mange får aldri orgasme sammen med partneren sin.
Sexspaltister er flinke til å snakke om viktigheten av ømhet, nærhet og at sex er mye mer enn klimaks. Likevel skulle vi likt å se de samme spaltistene svare «Tor» som aldri får orgasme vs det de svarer «Tordis». Menn runker gjennomsnittlig fire til seks ganger i uka, og får orgasme i 98% av alle tilfeller, i følge samme undersøkelse.
Det såkalte orgasmepresset skapes ikke av at jenter ikke er så intressert i orgasme som menn, mens samfunnet prøver å tvinge dem til å være det. Det skjer fordi jenter har dårligere informasjon om sin egen kropp og et vanskeligere forhold til dette med å bli kåt og ta på seg selv, mens alle sier de burde få mulitorgasmer i tillegg. Selvsagt er ikke orgasme en definisjon på god sex – det vet alle som har lest en bok i tantra.
Likevel er det politisk påfallende at jenter, som ikke har noen biologisk grunn til å få så få orgasmer, kommer så lavt ut på statistikken. Jenter som kommer er en politisk actionbok på dette området: Vi vil gjerne at de jentene som vil komme, skal få informasjonen og tipsene til å få de orgasmene.
Seksualitet i et større perspektiv:
Boka vår inneholder ikke bare puleteknikker. Vi har lagt vekt på spørsmål om kropp og selvbilde, kjønnsroller, legning, initiativ, forventinger, fantasier, og bedre informasjon om kvinners anatomi. I tillegg har vi, som en av de få sexbøkene jeg vet om, skrevet et kapittel som heter Når sex gjør vondt, som tar for seg seksuelle overgrep og seksuell undertrykkelse fra et håndbokperspektiv.
Vi kan ikke skrive om sex som et «hipphurra, alle synes dette er lett og bra», når minst en av ti jenter har virkerlige vonde opplevelser bak seg i en seksuell kontekst. Halve boka er satt av til den politiske siden av jenter og seksualitet, og vi har latt alle fra anorektikere til voldtektsofre ta til orde og snakke om sex som et vanskelig tema fra sitt perspektiv.
Vi tror at seksualiteten er det området i livet der trange kjønnsroller, undertrykkelse basert på legning, seksualisert vold og dårlig forhold til kroppen sin løper sammen, og at vi ikke kan forstå hvorfor mange jenter synes sex er vanskelig uten å ta disse faktorene med i regnestykket.
Oppsummert:
Slik jeg leser Iskwew, virker det som om hun mener at gutter ikke vil få noe ut av å lese Jenter som kommer fordi menn og kvinner har essensialistisk forskjellige seksualiteter, og at det er samspillet mellom to forskjellige kjønn som utgjør utfordringene. Her har vi hoveduenigheten vår. Jeg mener at vi har jentekropper med jenteerfaringer og jentesosialisering, men med svært forskjellige preferanser og seksuelle uttrykk.
De har kjønnsorgan svært mange ikke har oppdatert kunnskap om, og en fortelling om hva sex er i populærkulturen som oppleves som fremmedgjørende. Vi mener at med kunnskap om anatomi, teknikk og problematikk kan du ha bra sex med en dame du er glad i, enten du er mann eller skeiv dame – eller du skal runke og damen du er glad i er deg selv.
Menns seksualitet er ikke representert grunnet det skeive perspektivet, og hva vi mener om begrepet «orgasmepress» har vi skrevet under sex-positivitet over. Løsningen på problemet «orgasmepress» er ikke å snakke mindre om orgasmer, men å gi bedre informasjon om dem. Det mener jeg vi har greid.
Vi kaller boka vår en «penisfri pulebok» fordi vi har skrevet om alle de glemte sexteknikkene damebladene er dårlige til å dekke. Det er ikke noe galt med peniser eller det heterofile samleiet, men det er skrevet om det overalt. Vi representerer et tilskudd – et tilskudd vi tror mange har savnet. Vi er jenteoppfølgeren til Kukbruk – så gutteboka i serien kom faktisk først (c:
Klokere?
Tirsdag 4. november 2008
Noen dager lager Fjordfitte dagen min. Hun har skrevet en vakker kommentar til Marthe Michelets sutrekronikk om kvinners kjønnsorgan og hvordan vi ikke har noe ord for det. Fjordfitte kommer med en rekke gode forslagt – deriblant Bendik Wold.
Ja, jeg vet at kronikken din egentlig handler om tuvngne underlivsundersøkelser på jenter i kampen mot kjønnslemlestelse, Michelet. Jeg synes kritikken din av SV’s argumentasjon rundt undersøkelsene er god, men at måten du skriver om kjønnsorganet mitt på er under pari.
Om tre dager kommer det til å være bilde av Grevinnen og meg i avisa di med en stor plakat det står «Fittepositiv» på. Se på det som et bidrag til debatten. Vi har argumentert for ordbruken vår her, og vi har til og med *host* statistikk *hark* å begrunne det med.
Ellers – jeg er for avmystifisering av damers underliv. Jeg er for mer generell faktakunnskap om damers underliv. Både innlegget mitt om klitoris og innlegget om g-punktet inneholdt mye informasjon de færreste leserne mine hadde fått med seg, selv om alt fra drops til druer selges med sex som virkemiddel. Jeg tror ikke vi trenger å gjøre det med myke ord og søte illustrasjoner. Ingen menn føler seg fremmegjort av ord som «kuk» og «pikk» selv om det er skjellsord.
Og likevel – jeg vet at det at vi bruker ordet i boka har fått mange til å reagere allerede. I konsulentuttalelsen var det bekymring om at å bøye fitte til fitta gjorde teksten støtende å lese. Fitte gikk greit, fitta di gikk ikke greit. Jeg tror du blir vant til ordet ved å lese Jenter som kommer. Si det høyt noen ganger, og du blir vant med det. Greit, det er kanskje ikke ordet som tenner deg i seksuell setting (eller kanskje det nettopp er det?), men du har et fiks ferdig ord alle kan, til nøytrale settinger. Synes du det er for belastet? Så slutt å bruke det som skjellsord. Easy as pie.
Da tenker jeg du fant ut av det, hm, Michelet?
m 
Barbro Andersen
Beate
Eva
Marianne
smgj
Marit 
Elisabeth
Karoline F
anne - moseplassen
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
