Onsdag 1. september 2010

Generasjon SEX

Jeg skal skrive en anmeldelse av Generasjon SEX til Prosa, men papir er trege greier, og boka snakkes om nå.

Hannah Helseth har skrevet en bok om kvinnekampens vanskeligste og mest interessante temaer, henholdsvis seksuell trakassering, parforhold, voldtekt og Deiligst.no. Og hun gir mye av seg selv.

Boka er en blanding av personlige opplevelser og forskningsformidling, og blandingen funker, fordi skillet er tydelig, helt ned til fontbruken. Du vet alltid når du leser forsker-Hannah og når du leser personlig-Hannah.

Kombinasjonen er interessant, for Helseth skriver ikke om slagord og ferdige løsninger, hun skriver om ambivalens, usikkerhet og ekstreme opplevelser.

Jeg har tenkt å spare de lange, velformulerte setningene til Prosa-artikkelen, men jeg vil gjerne si en ting:

Jeg fikk vondt i magen av å lese denne boka, for flere av tekstene kunne jeg skrevet selv. Jeg måtte brekke meg etter voldtekstkapittelet, og det er et tegn på at hun har truffet en nerve.

Det kjipe med Hannahs fortelling, er at det er historien til den skoleflinke, nerdete, upopulære jenta som ikke var flink til å være jente. Det er min fortelling også, og det er fortellingen til de fleste jenter jeg kjenner som engasjerer seg i feminisme.

Det er fortellingen om oss som «failed at girl» på ungdomskolen. Jeg lurer på hvordan fortellingen til den mest vellykkede jenta på ungdomskolen ville sett ut, men det ser ikke ut som om hun er engasjert feminist.

Det fineste med Generasjon SEX er at den ikke har noen fasit, bare mange spørsmål og nyanser. Helseth trekker frem undersøkelser som viser at det å være stripper både kan være stas og veldig vanskelig – på en gang, og boka har ingen moralske pekefingre.

Den viser til undersøkelser som peker på hvordan middelklassejenter med høy utdannelse transcenderer tradisjonelle kjønnsrollemønstre, mens jenter med lav utdannelse romantiserer en kvinnerolle vi ofte ser på som avleggs, og ser på en rekke nye teorier om jenters seksuelle kapital – en kapital som kan gi fordeler, men som er svært tidsbegrenset og tilfeldig.

Der boka er tynnest, er når Helseth skal beskrive den nye, seksualiserte generasjonen. Noen halvkvedede viser om Twitter, blogging og Deiligst.no får meg ikke akkurat til å kjenne mine jevnaldrende noe bedre.

Jeg skal par-anmelde boka sammen med Mari Ryssts Myten om den tapte barndom og uten å si for mye om innholdet: Det ser ikke ut til at barn og ungdom idag er så mye mer seksualisert enn generasjonen før. Generasjonskommentaren er dermed den minst relevante og interessante. Det eneste den er godt for er å gi boka en tabloid vinkling.

Jeg kjenner meg langt mer igjen i Helseths personlige historie, som forøvrig går Råtekst-essayene en høy gang.

(Nei, jeg gidder ikke si noe om Glitterfitter her.)

Oppsummert:

Kjære medfeminister på nett: Generasjon SEX er verdt å få med seg. Den er lest på halvannen time, og dytter feminismedebatten på norsk i en mer interessant retning. Det er en debattbok, men det er først og fremst en problematiseringsbok, en ganske personlig sådan.

Du lærer lite om Generasjon SEX, men det forhindrer deg ikke fra å bli litt klokere underveis. For Helseth har ikke alle svarene, men mange interessante spørsmål.

Onsdag 16. desember 2009

Kjønnskrift?

Jeg har funnet et fantastisk Dag og Tid-artikkel jeg tenkte jeg måtte blogge om selv om den ble skrevet i juni en gang.

Artikkelen er fra Unn Conradi Andersen kom ut med «Har vi henne nå?» som handelt om hvordan damer som skriver bøker blir bedømt på andre måter enn menn som skriver bøker, fordi damer skriver intim, inderlig, personlig, melankolsk kvinnelitteratur.

Conradi Andersen mente at om du tok vekk bokomslaget og tittelbladet var det umulig å bedømme om teksten var skrevet av en mann eller en dame. Cathrine Krøger i Dagbladet var derimot overbevist om at du kunne kjenne lusa på gangen og kvinnelitteraturen igjen på språket.

Dag og Tid tok dem med på en blindtest der de skulle gjette kjønnet på forfatteren med utgangspunkt i et lite tekstutdrag. Resultatet? De fikk riktig 50 % av gangene begge to. Når det bare er to svaralternativer, sier det seg selv at resultatet er så tilfeldig som det kan bli.

Noe av det artigste med gjennomgangen av bøkene var hvilke forfattere som var damer i følge lesningen deres og hvilke som var menn. Jeg tenkte jeg skulle dele moroa med dere:

Helt klart kvinnelige forfattere:

• Ingvar Ambjørnsen
• Hans Herbjørnsrud
• John Steinbeck
• Arthur Omre

Helt klart mannlige forfattere:

• Toni Morrison
• Karin Fossum
• Trude Marstein

Les, og le godt.

Søndag 15. november 2009

Feministisk selvforsvarskurs

For en tid tilbake var jeg på Kvinnefrontens feminismekonferanse. Etter at jeg hadde pratet selv, ruslet jeg rundt og smuglyttet på en masse forskjellige debatter, pratet med folk fra ulike organisasjoner og bladde i ulike tidsskrifter.

Ut på kvelden var det ene rommet fullt av jenter som stod i en ring. Jeg spurte hva slags verksted, og de sa det var SUs feministiske selvforsvarskurs. «Kan jeg slenge meg på?» «Klart! Kom igjen!»

Jeg hadde hørt om SUs kurs før. En del i RU så på dem som rene konkurenter til RUs Bøllekurs (som strengt tatt var feministiske selvtillitskurs), og på grunn av den vanlige knivingen mellom to organisasjoner som er veldig like, var en del folk opptatt av hvor dårlige SUs kurs var.

Jeg var derfor ganske spent på opplegget. Jeg ble veldig positivt overrasket.

Som en del lesere vet, er jeg ikke særlig god på disse selvforsvarsgreiene. Jeg er omtrent like aggressiv som en saccosekk og har like god koordinasjon som en full pingvin.

Jeg stilte meg opp i sirkelen med magen full av to følelser: «Dette kommer jeg ikke til å få til» og «Flaut! Flaut! Flaut! Hvorfor sa du at du ville være med?»

Jeg var ikke den eneste med den følelsen i magen. Den entusiastiske instruktøren forklarte oss at mange jenter aldri lærer seg å slå skikkelig.

Vi tror ikke vi er noe sterke, men alle kan slå hardt om de tar i fra hofta og legger hele tyngden til.

Hun lærte oss å knytte neven, lærte oss å stå riktig og lærte oss å sikte på noe som var lenger borte enn det vi hadde tenkt å treffe.

Vi rødmet, fniste, så ned og følte oss ukomfortable. I begynnelsen.

Det var en merkerlig forvandling å se en flokk keitete, fniste jenter forvandles til ti hardtslående, målbevisste damer som slo livskiten ut av en boksesekk.

Meg selv inkludert. På slutten av det korte kurset klemte vi hverandre euforisk. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne slå noe som helst. Jeg ante ikke at jeg hadde det i meg.

Instruktøren fortalte historien om den lille søttenårige jenta som hadde vært på et av kursene, for så å dra på Roskilde noen uker etterpå.

Hun hadde kommet bort fra vennene sine og rotet full rundt alene. En eldre fyr fulgte etter henne, svært målbevisst, intil han grep håret hennes og trakk henne til seg.

Jenta? Hun slo ham ned og løp, for å ringe instruktøren og alle venninnene og skryte av opplevelsen.

Og jeg bare: «Jess. Det kunne blitt den verste opplevelsen i ditt liv, men noen nye ferdigheter gjorde det til noe du skryter av istedet. Snakk om helomvending.»

«Vi holder kurs når som helst og hvor som helst!» sa instruktøren. «Bare ta kontakt!»

Så nå sitter jeg her og bare: «Hmm. Jeg har jo blogget om det å føle seg maktesløs som dame før og mange her har kjent seg igjen. Vi kunne bestilt et kurs om noen var interessert?»

Det blir da et sted i Oslo over jul. Det ideelle er å være rundt 10-12 stykker. Noen her som har lyst? SU sa de var mer enn villige til å mekke et kurs for leserne mine.

Har du lyst til å få et eget kurs der du bor, kan du kontakte SU og bestille et også. Det koster 1000 kr, men om alle damene betaler en hundrings hver er det dekket i en fei. Det er verdt det.

Og du? Du får like mye ut av kurset selv om du ikke ser på deg selv som feminist til vanlig eller selv om du misliker SU i bøtter og spann. Det er et prosessorientert kurs, ikke politisk skolering.

Lørdag 14. november 2009

Hvis vi intervjuet menn som damer

…ville vi spurt Jens Stolteberg hvordan rollen som statsminister påvirker rollen hans som far
…ville vi spurt Kåre Willoch om han var en guttegutt eller en jentegutt da han var barn
…ville vi spurt Lars Sponheim hva han gjør for å føle seg maskulin
…ville vi spurt Torbjørn Jagland hvem som er hans mannlige stilikoner og hvilke kjendiser som inspirerer ham i klesveien
…ville vi bedt Fredrik Skavlan, Ingvar Ambjørnsen og Åge Alexandersen vise frem det de hadde av produkter i skapet på badet
…ville vi kalt Dag Solstads bøker for «inderlige», «private», «melodramatiske» og «intime»
…ville vi spurt Erlend Loe om han så på seg selv som en typisk mannlig forfatter

Onsdag 28. oktober 2009

Du bør bruke tiden din på:

Hei, kjære lesere. Jeg har et par oppfordringer og aktivitetstips til dere.

Stopp datalagringsdirektivet:

Aksjonen mot datalagringsdirektivet er i ferd med å gå fra en bloggaksjon til en organisasjon. Den stiftes idag Ups, den stiftes tirsdag 3. november, kl. 18.00 på Fritt Ord-huset. Sett det av i kalenderen Programmet ser sånn ut:

Stopp Datalagringsdirektivet er en tverrpolitisk uavhengig kampanjeorganisasjon som har som formål å spre informasjon om datalagringsdirektivets negative konsekvenser for personvernet, og hindre at direktivet blir tatt inn i norsk lov.

Program

Innledning: Hvorfor er DLD problematisk? (15 min)
v/Jon Wessel-Aas, NRKs advokat og styremedlem i Den internasjonale
juristkommisjons norske avdeling

Politiske appeller (à 5 min)

1. Liv Signe Navarsete, kommunalminister og leder for Senterpartiet
2. Bård Vegard Solhjell, parlamentarisk leder og nestleder i SV
3. Michael Tetzschner, stortingsrepresentant for Høyre
4. Per Sandberg, stortingsrepresentant og nestleder i Frp
5. Knut Arild Hareide, stortingsrepresentant for KrF
6. Trine Skei Grande, stortingsrepresentant og nestleder i Venstre
7. Ap stiller ikke

Pause
Stiftelsesmøte
- Valg av vedtekter
- Valg av styre

Avslutning

Jeg synes du skal gå på stiftelsesmøtet og komme deg på listen over folk som slutter seg til kampanjen. Du kan til og med stå med bloggnavnet ditt.

Og er du AP-politiker: Gjør noe med partiet ditt. Mas på dem. Dytt på dem. Si at alle har lagt merket til direktivet i så stor grad at du ikke kan late som om det ikke finnes.

Grenseløs feminisme:

Kvinnefronten arrangerer en konferanse med temaet «Grenseløs feminisme» til helgen, og alle som har lyst til å diskutere kjønn, feminisme, innvandring og kvinnebevegelsens nye utfordringer er hjertelig velkomne.

I tillegg får alle som hadde lyst til å høre meg i samtale med Gerd Brantenberg om kjønn, politikk og dess like, men ikke fikk muligheten i sommer, en ny mulighet nå. Brantenberg og jeg skal sitte i en panelsamtale som begynner kl. 13.45 på lørdag, og jeg kan love at det blir veldig, veldig bra.

Åpningen er kl. 11 på lørdag, og programmet ser sånn ut:

11:00 – 12:15 ÅPNING: HVA ER DE VIKTIGSTE FEMINISTISKE KAMPSAKENE NÅ OG FREMOVER?

En rekke sentrale stemmer får fem minutter hver til å gi utfordringene.

1. Hadia Tajik, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet
2. Charlotte Myrbraaten, redaktør i tidsskriftet Fett
3. Tove Smaadahl, leder for Krisesentersekretariatet
4. Marte Michelet, debattredaktør i Dagbladet
5. Kari Helene Partapouli, leder for Antirasistisk senter
6. Farida Ahmadi, forfatter av boka “Tause skrik”
7. Espen Evjent, leder i Skeiv Ungdom
8. Shakil Rehman, samfunnsdebattant og tolk

Knut Nærum leser fra kapittelet “Du tror du er noe på grunn av ditt kjønn” fra den alternative selvhjelpsboka “Sitt ned og hold kjeft. Håndbok for deg som vil bli kvitt selvtilliten.”

Det koster femti spenn for konferansen og femti spenn ekstra for festen etterpå. Du finner resten av programmet her. Alt skjer på Månefisken. Blogg og twittertreff, anyone?

Onsdag 23. september 2009

Feminist i dagliglivet

«Det er mye lettere å være miljøverner i praksis enn feminist, jeg skulle ønske jeg kunne resirkulere patriarkatet.» skrev Prosalosa i kommentarfeltet mitt i går. Hm, tenkte jeg. Godt poeng. Hvordan er jeg feminist i dagliglivet, egentlig? Hva er å være feminist i praksis?

Jeg har sett gjennom vanenen mine:

1. Jeg kvinner meg opp.
2. Jeg henviser til denne Xkcd-stripen når folk begynner å snakke om at «Ja, jenter gjør jo sånn» og «Alle damer vil jo» fordi én jente gjør noe eller vil noe.
3. Jeg sier imot folk som kaller jenter for horer, lette på tråden, billige sklier, luremus og frigide jævler. Fordi det å ville ha sex, ombestemme seg når det kommer til sex eller å ikke ville ha sex ikke er galt noen av delene.
4. Jeg forteller venninnene mine at de er bra nok, flinke nok, og at det ikke er noe galt i å ta seg godt betalt i jobbsammenheng.
5. Jeg forteller meg selv at jeg er bra nok, flink nok og at det ikke er noe galt i å ta seg godt betalt i jobbsammenheng.
6. Jeg forteller gutter at de får «ta det som en dame.»
7. Jeg tar meg tid til det lille foredraget som kommer når noen jeg kjenner mener at jenter er snillere, mykere, mer omsorgsfulle og flinkere til å ta seg av folk rundt seg og at verden trenger kvinnelige verdier. Problemet med leksa er at det gjør at damer som ikke er på måten ovenfor ikke får lov til å være damer og at snille, myke og omsorgfulle menn ikke får være menn.
8. Jeg stiller spørsmål ved at gutter som er opptatt av klær og kosmetikk må være homser, og at jenter som er opptatt av fotball og bilmekking må være lesber. Seksuelle preferanser er ikke det samme som interesser, folkens.
9. Jeg trekker frem faktafeminisme-kortet og ler av alle som mener jenter snakker mer enn gutter, at kvinne er kvinne verst og at jenter passer til språk mens gutter har teken på realfagene. Sorry, men dette er påstander som er like velbegrunnede som at eskimoer har hundre ord for snø, og de begrenser folk i tillegg.
10. Jeg har en liste over jæskli flinke damer jeg kan hente navn fra når noen spør meg om jeg har idéer til foredragsholdere, konsulenter, skribenter, designere, programmerere og musikere. De som spør har nesten aldri flere enn to kvinnelige foredragsholdere på en liste over femten programminnslag, pussig nok.
11. Jeg tar plass og er synlig.

Dette er de innvirkningene feminismen har på dagliglivet mitt. Alle de politiske ståstedene kommer i tillegg. Alle punktene på listen over er ikke veldig bevisste handlinger, som er en av grunnene til at Prosalosas kommentar fikk meg til å tenke litt.

Så, kjære feministiske leser: Hva gjør du i praksis? Kom med innspill i kommentarfeltet eller skriv ditt eget innlegg.

Mandag 15. juni 2009

En fæl kvinnes bekjennelser

Jeg er en av disse fæle, norske kvinnene. Jeg er en sånn du får når kvinnekampen går for langt. Jeg kler meg som en ti år gammel gutt og har samme sveis som Tommy i Tommy og Tigern.

Jeg vasker opp mens mannen vasker klær, vi kliner på kjøkkenet mens han stryker skjorter og jeg leser tegneserier. Vi har sex når vi har lyst. Har ikke han lyst, har jeg det på egenhånd og omvendt. Vi tafser midt mellom skittentøy og uvaskede gryter hvis ingen av oss gidder å gjøre husarbeid først.

Jeg har skrevet bok der jeg oppfordrer til gruppesex. Jeg synes sekulariseringen av samfunnet er helt knall. Jo mindre kristne verdier, jo bedre.

Jeg synes damer kan nekte menn sex. Jeg synes menn kan nekte damer sex. Jeg tror Lysistrata er utdatert. De kulturene der kvinner læres opp til å tilfredstille menn fra de er små er gjerne de samme kulturene der kvinner ikke skal ha noen egen seksualitet. Jeg tror ikke vi får mer varme og kjærleik i samfunnet ved å gå bort i fra det.

Sorry, Hanne. Jeg har tenkt å fortsette å være en ateist. En feminist. En hedonist. En sånn fæl kvinne. Jeg skriver for Humanetisk Forbund. Jeg får Ottarbladet i posten. Jeg er en av dem som er i med å gjøre Norge til et av de mest gudsfiendtlige landene i verden. Jeg er skyldig i at kjønnskampen er blitt for hard.

Og Mr. Jackson? Han er enda verre. Han er svoren Beauvoir-entusiast og har lest mye mer Dawkins enn meg.
Jeg tror det som er problemet ditt, Hanne. Du har ikke skjønt at vi er allierte, Mr. Jackson og jeg. At vi jobber sammen for flere fæle kvinner, mer gudsfientlighet og mer ensomhet og kulde i samfunnet.

Du tror at du er på parti med den norske mannen. Du tror at Mr. Jackson er mer gira på noen litt mer spake og smørevillige. At all den kyssiningen og kosingen vår er en dekkoperasjon. Rosene og jordbærene bare spill for galleriet. Du har ikke skjønt at de bra norske mannfolka har en fetisj for fæle kvinner.

Etter å ha lest kommentarfeltene under innleggene Sissel Vedal og Undreverset har skrevet om utspillene dine, slår det meg at fanklubben din er et fåtall fæle menn, intet mer.

Fæle menn + Krf. Kos deg.

Lørdag 9. mai 2009

Target Women: Fordi reklame er psyko

Mange av dere kjenner kanskje Sarah Haskins allerede. Hun har et web-tv-program som heter Target Women der hun ser på ulike produkter som markedsføres mot damer og hvordan de markedsføres. Det er morsomt, gjenkjennelig og tidvis svært provoserende. Feministisk metareklame på sitt beste.

Her er et par klassiske episoder:

Hudpleie:

Vasking:

Yoghurt:

Lage mat til familien:

Sjokolade:

Torsdag 9. april 2009

Om strekkmerker

Har du prøvd å google strekkmerker noen gang? Først kommer reklame for tre-fire klinikker for kosmetisk kirurgi. Deretter kommer alle mulige hudpleiefirmaer, forumtråder og nettsider for kjerringråd.

Peel deg. Smør deg. Sol deg. Unngå å sole deg. Aloe vera. E-vitaminer. Omega-3. Bruk mye fuktighetskrem. Fjern dem med laser. Ikke legg på deg. Rull deg i spenol hele svangerskapet.

Langt under all reklamen og hysteriet finner du lommelegen og lommelegens venner hvor en og annen stakkars doktor må svare at «Du, over halvparten av alle gravide damer får magen full av strekkmerker. Du er ikke deformert. Nei, det hjelper ikke å smøre seg med noe. Sprekkene er i lærhuden og kremen vil ikke trenge ned til de blodkarene. Slutt å ergre deg over dem. Husk at de blir mindre synlige over tid.»

I følge en del undersøkelser, vil 80% av alle kvinner få strekkmerker på et eller flere stadier i livet. Strekkmerkene kan ikke forebygges i noe særlig grad. Noen får lett merker. Noen får nesten ikke merker i det hele tatt.

Løsningen på et strekkmerkefritt liv er å ikke forandre kroppsfasong. Som om det kommer til å skje. Pubertet, graviditet, vektøkning, vekttap – det er lite å gjøre med det.

På den måten er strekkmerker et fenomen på linje med fødselsmerker og fregner – noe ufarlig du ikke kan fjerne eller forhindre. Derfor burde det ikke være en så big deal.

Og likevel. Første gang jeg la merke til mønsteret på hoftene og puppene var jeg elleve. Jeg viste merkene til moren min som begynte å sukke og stønne om disse hersens strekkmerkene. Usj og usj. Kunne man ikke fått noe mot dem? Det måtte jo gå an å få dem vekk?

Siden har temaet strekkmerker vært kilde til sytete søsterskap i opp gjennom ungdomskolen og videregående. Alle hadde strekkmerker. Alle skammet seg veldig. Abusurd å føle skyld over å få de sårt etterlengtede puppene og hoftene? Neineinei.

For halvannet år siden fikk jeg nye merker. Spesielt fremtredende var tre-fire striper rett over navlen, et ganske tydelig bevis på at jeg hadde blitt breiere rundt vommen veldig fort. Jeg grublet over dem. Burde jeg ikke skamme meg over merkene?

Problemet er at jeg alltid har hatt sans for synlige blodårer og arr, og den kritthvite huden dekket av blålilla spragler så innmari lekker ut. Naturens egen scarification hadde tegnet på den store, hvite magen min. I mangel på tatoveringer, bestemte jeg meg for at det er en dekorasjon, ikke en skavank. Det var jo ikke som om spraglene kom til å gå sin vei.

Etter å ha omfavnet den nye magepynten, begynte jeg det sosiale eksperimentet: «Strekkmerker? Åja! Jeg har et skikkelig stilig strekkmerke! Vil du se?» Ingen vinner i selskapslivet.

Samtidig har jeg et bevisst pedagogisk poeng ved mageblottingen: Det er for teit å betrakte noe helt naturlig som en skjemmende feil. Strekkmerker er overgangsarr som dukker opp etter at kroppen din har gått igjennom en forandring.

Jeg har bestemt meg for at strekkmerker er sexy. Det er både et estetisk og et politisk standpunkt. Levd liv er hått.

Du har strekkmerker fordi du fikk pupper. Du har strekkmerker fordi du fikk barn. Du har strekkmerker fordi du la på deg. Du har strekkmerker fordi du gikk ned i vekt. Du har strekkmerker fordi du fikk mer muskler. Du har strekkmerker fordi du er i forandring, fordi kroppen ikke er statisk, fordi vi vokser og krymper brått og plutselig.

Så hva skal du si neste gang noen klager over at de har skjemmende tigerstriper? Enkelt. Til orientering og allmenn folkeopplysning: Det er tøft å være tiger. Embrace it, girl.

Søndag 1. mars 2009

20 måter du kan markere 8. mars på:

Det er en uke til kvinnedagen. Kvinnedagen er et gammelt begrep for “den store feminist”-dagen”, den store “kvinner er mennesker, ikke dørmatter”-dagen.

En del av handelsstanden liker å markedsføre kvinnedagen som den store spa, parfyme, sjokolade og kjoledagen – en slags blanding av mors og valentinsdag, der du kjøper roser til alle damer fordi de er damer.

For meg er kvinnedagen en dag for politisk markering. Det gjør den ikke mindre spennende. Det finnes drøssevis av måter å markere, feire og protestere på. Her er en liste:

1. Du kan gå i tog. Duh. Toget i Oslo begynner på Youngstorget og begynner kl. 14 på søndag. Er det tog der du bor? Sleng ut tid og sted i kommentarfeltet.
2. Hvis du ikke liker at noen har malt parolene for deg, og i tillegg ikke er så gira på å løpe ute i kulda, kan du gå i bloggtog. 0803-bloggen begynner på tirsdag og alle er velkomne til å delta.
3. Du kan gå på Ladyfest og få med deg det musikalske bestillingsverket deres – Meshes of voice. Det har premiere 8.mars. Det koster 150 kr billetten, og jeg er sikker på at det er verdt det.
4. Du kan dra på flerkulturell markering av kvinnedagen, arrangert av Integrerings og mangfoldsdirektoratet. Det er i Oslo Konserhus fra kl. 13.
5. Du kan tjuvstarte og spise kvinnedagslunsj sammen med LO den 6.mars, kl. 12. Det blir gratis mat og foredrag om norges kjønnsdelte arbeidsmarked. NB: Du må melde deg på innen 4. mars.
6. Du kan gå i kirken. 8. mars faller på en søndag i år, og under parolen Vold mot kvinner er også kirkens sak har Norsk Kvinnelig Teologforening laget spesialliturgi.
7. Bor du i Trondheim, kan du gå på et av de mange arrangementene i NTNU sin 8.mars-uke.
8. Du kan dra på slippfest for Hank og Mari sin nye plate – Penga eller livet på Skuret kl. 20 og feire kvinnedagen med revolusjonær hip-hop.
9. Du kan sitte hjemme og lage din egen 8.mars-tegneserie. Det spennende med å se på den jeg laget i fjor, er hvor annerledes sveis jeg hadde da jeg tegnet meg selv…
10. Du kan glemme lille Norge en liten stund, og sitte og surfe kampsaker og happenings fra hele verden på nettsidene til International Women’s Day.
11. Du kan dra til Stocholm og være med på den store Bang-festen.
12. Du kan benytte anledningen til å engasjere deg i en viktig, konkret kampanje, som Amnesty Internasjonal sin storsatsing mot vold mot kvinner.
13. Hvis du er mann – arranger en norsk versjon av «Walk A Mile In Her Shoes»-kampanjen. Menn over hele USA har gjort et politisk poeng av å arrangere demonstrasjonstog der de går halvannen kilometer i høyhælte sko, en støtte og protestaksjon mot voldtekt og kjønnsbasert vold.
14. Du kan drite i hele greia. Du kan være politisk aktivist en annen søndag. Sov lenge.
15. Du kan delta på Kvinnefestivalen i Bergen – en uke med 8.mars-relaterte aktiviteter, i tillegg til det vanlige toget.
16. Du kan dra på litterær salong på Litteraturhuset – i annledning kvinnedagen snakker Brit Bildøen og Agnes Ravatn om Gertrude Stein, Jean Rhys, Elfriede Jelinek og Halldis Moren Vesaas, i tillegg til at det blir “høy sivilisasjonskritikk på lavt nivå”.
17. Du kan dra på kunstutstilling i Trondheim arrangert av aksjonsgruppa Feminism Now!? – et sammarbeid mellom studenter fra Kunstakademiet i Trondheim og studenter fra kjønnsforskning på NTNU.
18. Du kan lage en liste over alt du gjør i livet ditt som ikke ville vært mulig om vi ikke hadde hatt en feministisk bevegelse. Du vet. Skolegangen. Stemmeretten. P-pillene. Å drikke øl på byen.
19. Du kan krølle deg opp i sofaen og se på alle filmene Dagens Onde Kvinner har på inspirasjonssiden sin.
20. Du kan dra på Utrop sin debatt om hijab i et likestillingsperspektiv – en del av deres internasjonale kvinnedagsmarkering sammen med Norsk Folkehjelp. Påmelding før 4.mars.

Som et slags forsøk på å leke kulturkalender. Fortell meg hva du skal gjøre i kommentarfeltet.