Revolusjonært roteloft

Avil har skrevet et nydelig forsvar av boken vår, og hvorfor vi trenger en bok om jentesex. Jeg synes det er artig å bli debattert, samtidig som jeg hører Toril Moi i hodet mitt.

Hun hadde akkurat holdt et foredrag om Simone de Beauvoir, og salen kunne stille spørsmål. Førstemann ut var en ung mann som spurte surt og skråsikkert: «Men er nå egentlig temaene Beauvoir er så opptatt av relevant idag?» Toril Moi smilte beskt og parerte: «Pussig. Jeg får aldri det spørsmålet når jeg foreleser om Aristoteles.»

Det skrives bøker om alle temaer, og selv om ikke jeg er intressert i dem som handler om fluefiske og vinlegging, respekterer jeg at folk skriver og leser bøker om det. Å måtte forsvare sitt eget forfatterprosjekt er en situasjon jeg tror er ganske unik for oss som skriver om, vel, kjønn og kvinnespørsmål.

Likevel er det jo mange grunner til at vi fikk idéen til å skrive en bok om jentesex og enda flere grunner til at vi tror at en sånn bok er nødvendig. Istedenfor å gå inn i en lang argumentasjon med en gang, kommer jeg til å publisere litt forskjellige, personlige refleksjoner rundt temaet. De saftige kronikkene kommer ikke før lansering, skjønner dere vel ^_^

La oss begynne en gang på tidlig ungdomskole. Jeg sitter og småprater med en av klassens mer tyggistyggende og lipglossbrukende små damer. Temaet er kropp og sex og sånn.

Hun: Du Ida? Det hender at jeg tar på meg selv der nede…
Jeg: Ja?
Hun: Noen ganger så holder jeg på så lenge at jeg kjenner meg helt tissetrengt! Kan det være farlig? Kan det være derfor jeg aldri får mensen? Kan jeg bli steril? (Vi var 13 år og det å ikke ha fått mensen ennå var et sårt tema)
Jeg: Eh. Nei. Det er ikke skadelig. Du blir bare kåt.
Hun: Kåt? Sånn som Kristian?
Jeg: Ja, sånn som alle andre. Det er litt som å bli sulten. Du blir kåt, også onanerer du. Eller runker, da. Det er vel et uttrykk du har hørt?
Hun: Hahahah, jenter kan vel ikke runke! Du bare tuller med meg!

Jeg var en av jentene som vokste opp med Vi og Gutta tidlig i tenårene; et kjedelig jenteblad med én god side: Det trykket masse erotiske noveller og tok fullstendig for gitt at 14-årgamle jenter var seksuelle vesener, men uten å skape sexpress. De hadde onaniperspektivet og trykket bilder av kjekke gutter småpikene kunne runke til, ikke bare forelske seg i.

Jeg er klar over at ikke alle leste disse bladene da de kom ut, og at ingen jenteblader fortsatte prosjektet etter at V&G gikk inn og ble intetsigende 4U. Samtalen over gir et innblikk i mye av holdningene som venninnene mine hadde til egen seksualitet i samme alder. Kåt var noe gutter ble, og runking var forbeholdt dem som hadde en kuk. Tok de på seg selv, var det skambelagt og sikkert skadelig for evnen deres til å reprodusere seg.

Jeg trenger vel ikke nevne at oss som hadde en annen oppfattning bedrev ganske heftig misjonering for vårt syn? Likevel møtte vi mange utfordringer når det kom til å snakke om denne seksualiteten.
Her er noen av de viktigste:

1. Vi hadde ikke noe navn på kjønnsorganet. Vi tok oss selv «der nede».
2. Vi hadde ikke noen ord for det vi gjorde. Vi «tok på oss selv», mens guttene runket, dro laksen, spilte lommetennis og tusen andre synonymer.
3. Vi var ukomfortable med å si at vi var kåte og skammet oss over de seksuelle fantasiene våre.
4. Mens alle tok for gitt at tenåringsgutter var kjederunkende, pornoglandende kåtinger, var ikke vår onani noe man snakket om. Vi kunne ikke mime hva vi gjorde med en enkel håndbevegelse, vi hadde ingen vitser om det og vi visste egentlig at vi snakket om noe veldig tabubelagt. En gang vi var på fest i slutten av niende, sa en av guttene at alle som onanerte kunne rekke hånda i været. Alle guttene tok opp hånden, mens alle jentene så i gulvet. Dette inkluderer også Kvinnelige Onanisters Ivrige Misjonsforening som jeg selv var en del av.
5. Vi måtte faktisk misjonere. Mange av jentene jeg kjente insisterte hardt på at det var Sykt og Galt å ta på seg selv, at du var lesbisk, nymfoman, unormal og kvalm om du fikk orgasmer på egenhånd.

Jeg tror og håper at dette er en holdning til onani og seksuell fantasi de fleste jenter opplever i oppveksten, men mange av dem jeg har diskutert med bekrefter mine erfaringer. Hvis du ikke møtte noen rare holdninger eller tabuer da du vokste opp: Så bra for deg!

Likevel- undersøkelser har vist (her trenger jeg en kilde, jeg vet, men dette er litt i full fart) at foreldre tar bort hendene til små jenter når de tar på seg selv på et mye tidligere stadie enn de gjør med små gutter, selv med jenter og gutter innenfor samme søskenflokk. Selv som voksne, bevisste, politisk korrekte mennesker synes vi det er vanskeligere å forholde oss til at en jente er kåt enn at en gutt er det.

Denne observasjonen alene er nok til å være en begrunnelse for at jenters forhold til sex kunne trenge en egen bok, og ennå har jeg ikke sagt noe om kjønnsrollene våre, om maktforhold i senga, om hvordan samfunnet vårt fremstiller sex mellom to damer og om overgrep og seksuell undertrykkelse. Mest av alt tror jeg vi trenger en bok om hvor bra sex mange jenter faktisk har, på tross av alt som er problematisk, på tross av at mange av oss vokste opp med «kåt» som et like maskulint ladet ord som «ståtiss» og «fotball».

Vel, dette er del 1. Det kommer til å komme tekster om dette temaet helt frem til boklansering. Heng med, og del gjerne dine, personlige betraktninger i kommentarfeltet (c;

13 Comments »

Jeg skriver og skriver om dagen. Idag skrev jeg om sex til jeg begynte å blø neseblod i tastaturet, og jeg følte meg som en mangafigur. Kjenner du ikke fenomenet, sier du? Når menn i japanske tegneserier får se en naken dame eller leser noe som er over kanten dampende hått og pornografisk, spruter det blod fra nesen deres.

Her er et eksempel. Blodspruten står som fra en såret Monty Python-karakter og jenta gliser uskyldig.

Noe av det som er artig med neseblodfenomenet, er at det viser at tegneserier ikke har samme symbolspråk i alle kulturkretser. Mens en europeisk serieskaper ville tegnet noen som siklet på en naken dame, er neseblod den logiske responsen når noen blir kåte i Asia.

Kåtskap har forskjellig uttrykk og billedspråk, avhengig av kulturen du befinner deg i. Mens det i en amerikansk tegneserie er helt uaktuelt å vise at noen blir fysisk kåte, får japanske ungdommer ståtiss så det sier «Boink!» i buksene deres.

Likevel; både neseblod, sikling og erigrerte peniser med lydeffekter som sprettballer er forbeholdt mannlige tegneseriefigurer. Hvordan tegner man den kåte damen? Hva er symbolene for en kåt dame?

Leser du en tilfeldig, erotisk novelle handler alt om den stive kuken og den våte fitta, men er våt det eneste bildet på dame og kåt? Noen har forsøkt å innføre begrepet «ståklitt», fordi klitoris visselig blir erigrert i opphisset tilstand. Ulempen med dette er jo hvordan man tegner det. Greit, jeg har til gode å se en stram damebukse med en våt flekk på i annet enn snuskete porr-tegneserier og bindreklamer, men det er enklere å tegne enn stilisert enn en ståklitt når som helst.

I en av de nyeste Nemi-stripene har Lise Myhre tegnet en kåt Nemi i profil. Der har hun gitt henne ti cm lange brystvorter som stikker ut fra genseren mens hun prater. Jeg har lett etter en utgave av stripen på nett, men Dagbladet har visst bare stripene fra den siste måneden digitalisert.

Likevel regner jeg med at vi kommer til å få se flere stive, overdimmensjonerte brystvorter fra den kanten. Med mindre jeg tar feil gjør faktisk Myhre nybråttsarbeide med å lage symboler for en kåt dame her. Har noen andre tegneseriefrelste sett denne måten å tegne kåte jenter på før?

PS: Jeg har tidligere skrevet om Nemi og feminisme her.

6 Comments »

Bestevenninnen min og jeg har mange fine diskusjoner. En av dem er hvor bullshit-terskelen vår går. Hm? Vet du ikke hva bullshit-terskelen er, sier du? La meg forklare. Jeg har jo tross alt laget begrepet selv ^_^

Bullshit-terskel: Når du går fra å argumentere saklig, og lytte til motstanderens argumenter og istedenfor begynner å sparke vedkommende i leggen og si «Du er teit. Det der er det ikke lov å mene/gjøre/si/synes.»

Som medlem i et bittelite, ildsint parti har jeg ganske god bullshit-terskel, rett og slett fordi jeg er vant til at folk er uenig med meg, og de blir gjerne ikke enig med deg om du finner frem partiprogrammet og smeller det i hodet deres mens du sier «Teiting! Du tar feil!!!111one»

Jeg kan diskutere SV’s deltagelse i regjeringen, pensjonsreformen, AFP, norske soldater i Afganistan, løsninger på klimaproblematikk, økologisk jordbruk, lønnsforskjeller mellom menn og kvinner og tusenvis av andre temaer med is i magen, uten å hisse meg opp, uten å gå fra «gode argumenter» til «hersketeknikker, gjerne trussel om vold» uten videre.

Likevel- noen ganger snapper det også i disse sakene, særlig når man blir veldig personlig engasjert. Et av de sterkeste minnene jeg har av at noen fikk overskredet sin bullshit-terskel var da vi var satt nattevakt for de afghanske flykningene i domkirkeparken, 2006.

Det var lørdagsnatt, flyktningene hadde ikke spist på 21 døgn og hadde nettopp blitt frastjålet teltene av politiet. Vi satt med kaffekoppene rundt leiren og passet på at det ikke skulle dukke opp noen fulle nordmenn som plutselig ville «pisse på en schvarting». Da dukket det opp et par berusede frognerfruer, som masjerte rett inn i leiren og begynte å prate høylydt.

«Her ligger de altså! Også så skrekkelig de lukter!» «Fysjameg! Ja, jeg håper de DØR!»

Omtrent da var det at det snappet for vår flinke og ellers så samlede aktivist, Communistkickback, ikke hadde sovet på et par netter. Istedenfor å fattet geleide damene bort fra leiren, endte vi med å måtte holde ham fast så ikke han skulle bli skyld i mordet på to frognerfruer før det ble morgen.

Det min bestevenninne og jeg kom frem til etter å ha analysert bullshit-terskelen vår, var at det finnes noen temaer der det faktisk er lov å si: «Unnskyld, men du tar Helt Feil. Vekk med deg. Jeg vil ikke prate med deg før du har skiftet mening.» Rett og slett- hva slags meninger er så ille at du har lov å slutte å argumentere saklig og rett og slett bare vifte med pekefingeren din til Dumme Folk?

Her er synspunkter som går over bullshit-terskelen min:

• «Homofili er en sykdom, homofili er unaturlig, homofili er syndig, homofile er et problem»
• Homofile bør ikke få adoptere, homofile bør ikke få gifte seg.
• Alle homser er pingler, alle lesber er stygge damer som ikke får seg noe, homofile er ekle, homofile ødlegger samfunnet og tråkker på meg som heterofil- kort sagt: All homofobi.
• Folk i min umiddelbare nærhet som sammenligner det å ha et homofilt barn og det å ha et utviklingshemmet barn. «Man er jo glad i dem, men ønsker jo at det var annerledes!»
• Alle fra folk som bruker «Homo» som skjellsord til galningene på kristenblogg.no- jeg blir like provosert uansett. Mener du dette, har jeg rett til å slå deg i hodet med Judith Butler, Fucking Åmål, The Color Purple ol til du slutter å være teit. Jeg respekterer ikke meningen din. Sorry borry.
• Folk som mener det er greit å slå barn, eller- enda verre: Slår barna sine. Jeg har litt lyst til å lage en superhelt-liga med «Voksne som slår voksne som slår barn» Det er veldig tilfrestillende i fantasien, i det minste.
• Dyreplageri. Ok, vi er rovdyr og har en kjøttindustri, men sulter du hunder, salter snegler og plager katter? Beklager, men vi skal ikke diskutere om det er etisk greit eller ei. Du følger med til dyrebeskyttelsen eller hilser på et balltre. Det er mulig at superhelt-ligaen skal redde mishandlede dyr, også. Jeg kjenner det er en nødvendighet.

Her er synspunkter der deler av argumentne går over bullshit-terskelen min:

Feminisme. Ja, jeg kan diskutere kriminalisering av horekunder, porno, likelønn, hvor langt likestillingen er kommet i Norge, kjønnskvotering og storparten av dagssakene uten å miste hodet. Likevel, tråkker folk over sexisme-grensen ser jeg rødt. Noen gode eksempler:

• Folk som kaller venninnene mine horer når de går med så lite klær de vil og har sex med hvem de vil.
• Folk som sier at kvinner som blir voldtatt var flørtete og kan skylde seg selv, de burde ikke gå ute i det korte skjørtet sitt, og de burde hvertfall ikke drikke øl og danse og sånt.
• Klaging over at damer er for stygge til å være på TV, utseendefokus på kvinner i situasjoner der menn kunne sittet og vært Lars Sponheim-stygge uten å få en slengkommentar. Og snille dere- når ble Sponheim heitere enn Solberg? Og hvor ofte hører dere kommentarer på utseende hans kontra utseende hennes? Hm?
• Folk som snakker om «kvinnelighet» som noe verdifullt, evig, varmt og hurra meg rundt. Et essensialistisk syn på kjønn.
• Argumentet «Vi trenger flere kvinnelige toppledere, vi trenger kvinnelige verdier» Alle som generelt sett mener at kvinnelighet er en konstant tilstand og består av egenskaper som omsorg, empati Det beste er når de samme folka argumenterer om at kvinner som bryter med de «kvinnelige rollene og verdiene» prøver å gjøre seg lik menn og ikke har «funnet seg selv.»
• Min personlige favoritt: «Virginia Woolf skrev jo så bra bøker at vi ikke kan regne henne for en kvinnelig forfatter.»

For å sitere Felice Newman: «Masculine=strong Feminine=weak. If you believe this, go straight to your room and don’t come out until you have read Simone de Beauvoir’s The Second Sex.» Diskusjon slutt.

Rasisme. Ja, jeg kan diskutere asylpolitikk, integrering, islam, Bjarne Håkon Hansen, kulturrelativisme og hurra-meg-rundt. Men når folk når et nivå der rasismen blir for overtydelig, greier jeg ikke mer. Eksempler:

• En tidligere venninne av meg greide en gang å lire av seg dette utsagnet: «Det er jo ikke rart at ingen vil bo på Kambo! Det er jo bare gulinger her!» *klikk*
• Argumenter av typen: «En person med mørk hud stjal sykkelen min. Ergo må alle med mørk hud være kriminelle.» Det er samme generaliseringsteknikken som blir brukt i debatten om guttegjengen som antastet en jente. «Guttene hadde somalisk opprinnelse. Altså må alle folk med utenlandsk opprinnelse ut av landet.» *klikk*
• Hatvold, nazisme, argumentasjon om andre grupper som underlegne/skadelige/farlige osv- nei, jeg har ikke respekt for de meningenen. Jeg hadde Norgespatriotene løs i kommentarfeltet en stund. Jeg måtte enten mobbe dem eller se rødt. Du kan ikke ressonere med idioti.

Etter å ha oppsummert hvilke ting som går over bullshit-terskelen vår, kom vi frem til en ting. Spørsmålene ovenfor er først og fremst verdispørsmål, ikke bare politiske spørsmål. Likeverd er ikke bare noe du argumenterer for, det er noe du føler er riktig. Det kan være at jeg har rett eller galt når det kommer til løsningen på miljøkrisa eller subsidier av jordbruk. Likeverd er en ryggmargrefleks i tillegg til å være en argumentasjonsrekke.

Og hvis du nå føler deg kallet til å skrive noe grusomt rasistisk eller homofobt i kommentarfeltet mitt: Ikke gidd. Det blir slettet.

32 Comments »

Det tar tid å bli utskrevet fra psykiatrisk. Det er ikke sånn at du sover på hvitt rom den ene natten og står på gaten med tannbørsten din og ryggsekken med skitten pysjamas den andre. Du får en stund i voksenbarnehagen- eller dagavdelingen, som det også kalles. Her kommer du tidlig på morgenen og går tidlig på ettermiddagen. Et tilbud til voksne som ikke fikser hverdagen helt, hvor du får gratis mat, samtale og adspredelse. Du får leke på hobbyrommet, prate med presten og spise fruktsuppe med rosiner til dessert. Hver tirsdag er det trim og hver torsdag er det tur.

De ansatte spiser sammen med de innsatte, ingen har sykehusklær og alt er veldig «likeverdig» og «egalitært». Det betyr at den eneste måten du kan skille pasient fra pleier er hvorvidt de smiler eller ei. Pleiere er glade og pasienter er triste. Enkel regel. Dette fører til at jeg blir tatt for å være pleier rett som det er. Så mye for godt humør.

Barnehagefaktoren kommer tydeligst frem når vi går på tur. Tolv voksne mennesker beveger seg langsomt på vei mot Sagene Lunsjbar en formiddag, tolv voksne mennesker forkledd som en normal turgruppe sniker seg langs Akerselven. «Ingen gale her!» kunne vi sagt uskyldig om noen spurte. Ved hvert gatekryss stopper bestyreren og teller over. «En-to-tre-fire-fem-hvor er Anders?-seks-syv…Vi er her alle sammen! Da venter vi på grønn mann, dere!» Det eneste vi mangler er et tau vi kan holde mellom oss, så ingen går seg bort de seks hundre meterne til Sagene.

Jeg har innsett et par ting om Mannen og Mannsrollen på psykiatrisk. Det er nemlig ikke greit å være mann og deprimert. Vi sitter ute på café, og de fire andre jentene er snart inne i en lang samtale om problemene de har i hverdagen. «Det er vanskelig nå.» sier en, og de andre nikker. «Jeg lurer på hvordan det blir med jobben, dere.» De klapper hverandre på skulderen, nipper kaffe latte og snakker om Angsten. Angsten med stor A.

Dumme meg satt meg på mannebordet. Der sitter jeg med fem menn som alle glor ned i kaffen og ser ut som om sidemannen nylig myrdet mormoren deres og derfor er uaktuell som samtalepartner. Av og til skotter de redde fra side til side. Kommer det noen de kjenner? Hva om noen ser dem her, sammen med andre som er syke? En prøver seg med en «….fint vær idag?» og de andre nikker. «Joda. Det er fint vær.» I tillegg til vekten av selvmordsforsøket eller hva de nå er innlagt for, er de tynget av vekten av å være innlagt, av skammen om å være syk. De har alle det ene til felles: De er sammen med meg fordi de er for triste og for redde til å mestre hverdagen. Skikkelige menn er ikke redde og triste, de forsørger familien sin og er streke. Menn viser ikke følelser, de får ikke panikkangst.

«Jeg blir hentet av en venn etterpå,» sier jeg til barnehagetante nr.1. «Han fant plutselig ut at jeg var her og ville ta meg med på kafé.» «Åh!» sier barnehagetanten. «Var det mannen din som fortalte ham det?» «Nei,» sier jeg. «Det stod på bloggen.» «Åh, han leste mellom linjene, da?» spør hun. Jeg ler. «Neinei, jeg har jo blogget hele oppholdet! Det er ingen hemmelighet at jeg er innlagt!»

Alle blir stille rundt bordet, og samtlige pasienter grøsser. Du sier ikke høyt at du er mentalsykehusmateriale. Alle de andre er superhemmelige deltagere i barnehagen for voksne, og jeg er Utskudd med stor U.

«Jeg kan jo ikke være innlagt for tredje gang uten å ha muligheten til å fortelle galehus-vitser!» ler jeg. «Alle gode ting er tre, jeg er ferdig med å være flau!»

«….så bra, da…» sier barnehagetanten stille. Alle andre ser bort.

Jeg diskuterer det med en venn av meg etterpå.

«Jeg synes ikke du burde snakke så høyt om det.» sier han. «Det er pinlig.»

«Hvorfor det?» spør jeg.

«Vel…» han drar på det. «Jeg synes det er veldig pinlig å ha psykiske problemer, derfor synes jeg at alle andre skal være anstendige nok til å synes det er pinlig, også.»

Der har vi nok mye av grunnen til at det er så tabubelagt.

18 Comments »

Sylvia er der i krisesituasjonene. Hun står brebent i kjøkkenet mitt i høyhælte pumps og blomstrete forkle og sier «Ja, det er vanskelig. Du kan henge deg. Eller vaske den kjøkkenbenken og bake en kake.» Så baker vi rundstykker, muffins, bløtkake og pisker vaniljekrem mens jeg hører diktene hennes synge i ørene, mens jeg grubler på livet og forfatterskapet hennes. 

Hvem Sylvia Plath var, sier du? Hun var en amerikansk poet og forfatteren av romanen «The Bell Jar», en av grunnleggerne av det man kaller «confessional poetry», tilståelser i poesiform. Dette betyr å skrive poetisk om pinlige, intime detaljer fra forfatterens liv, som sykdom, fornedrelser og psykiske problemer.

Dette gjør desverre at hun oftere er husket for sitt dramatiske liv enn for poesien sin, mest av alt fordi hun var gift med den kjente, britiske poeten Ted Hughes, og tilbrakte storparten av livet i skyggen av ham. Etter en opprivende skillsmisse som etterlot henne som alenemor, utgav hun dikt og romaner mens hun skrev om natten og bakte og stelte huset for barna om dagen. Til slutt endte hun livet ved å kvele seg selv med hodet i gasskomfyren.

Bildet av kvinnen som både var fremragende poet og utslitt husmor som til slutt begikk selvmord i sitt eget kjøkken forlater deg ikke så lett. Hun biter seg fast i deg, på samme måte som diktene hennes biter.

Plath skriver om kjønn og om kvinneundertrykkelse og forsøker å lage et nytt, poetisk språk for å kunne snakke om dette utenfor rammene mannen har satt. Hun parodierer ofte den klassisk, patriarkalske måten å beskrive Kvinnen i poesien; den defragmenterte skjønnheten som er kroppsdeler, ikke individ.

Mens poetene i tidligere tider skrev om kvinner som hadde «lyse lokker, røde kinn, fristende lepper, strålende øyne osv», defragmenterer Plath seg selv i poesien og sammenligner kroppen sin med frastøtende, politisk betente ting. I Lady Lazarus trekker hun paralleller til holocaust og jødeutryddelsen. Som her:

A sort of walking miracle, my skin
Bright as a Nazi lampshade,
My right foot

A paperweight,
My face a featureless, fine
Jew linen.

Samtidig som diktene kan leses som feministiske, handler de også om selvmord, om å føle seg fanget, om vanskelige, tilsynelatende personlige ting. På grunn av elementet av tilståelse er det for mange et problem å lese Plaths poesi uten å lese det opp mot Plaths eget liv.

Som en godt trent nykritiker, liker jeg ikke å skulle trekke inn detaljer fra en forfatters liv når jeg leser diktene deres. Det er også en tendens til å fokusere på grusomme, personlige hendelser hos kvinnelige forfattere i større grad enn hos mannlige. Virginia Woolf? Hun druknet seg. Amalie Skram? På galehus. Sylvia Plath? Stakk hodet i ovnen.

Det første folk tenker på når Nietzche blir et tema er ikke at han endte livet på anstalt, og Keats er ikke bare «han med tuberkolose». Selv Oscar Wilde blir gjerne husket for bøkene i tillegg til at han satt i fengsel for seksuelt samkvem med unge gutter.

På den andre siden er Sylvia som skriver noen av 1900-tallets beste poesi mens hun nattevåker og baker, bysselaller og legger selvmordsplaner noe du får lyst til å skrive dikt om. I denne artikkelen, Baking With Sylvia Plath, tar Kate Moses for seg det nifst gripende livet til forfatteren.

Likevel- det er poesien som synger i ørene mine mens jeg baker, det er diktningen hennes som bergtar meg. Mens jeg skriver bok i faglitterær forstand der Sylvia lette etter språket for å kunne beskrive det vanskeligste lyrisk, synes jeg du skal lese henne. La ordene synke inn. Jeg har selvfølgelig noen forslag til hvilke dikt du bør begynne med:

Lady Lazarus
Daddy
Ariel
Morning Song

10 Comments »

Det er noe med Virginia. Generelt sett er det noe med den modernistiske romanen. Uansett hvordan jeg snur og vender på det vil aldri Tolstjoi eller Dickens ha grepet livet mitt på samme måte som Mrs. Dalloway og Combray har gjort. Det er klart at David Copperfield er en fantastisk bok, men den endrer ikke språket hodet mitt tenker i. Jeg våkner ikke opp om morgenen og har en Flaubert-dag, men det hender stadig vekk at jeg ikke kan gå ut av sengen fordi Marcel Proust har tatt bolig på soverommet mitt og foreslår te og madeleinekake, eller at Virginia Woolf følger meg ut og gir meg lyst til å kjøpe blomstene selv, eller arrangere selskap, for den saks skyld.

Likevel er Viriginia mye mer enn romanforfatter. Når noen jeg kjenner har slitt seg tyve sider ut i “To the Lighthouse” (jeg sier når, for det skjer stadig vekk), smeller boken i bordet og proklamerer: “Hun skriver jo ULESELIG!”, finner jeg frem essayene hennes. Viriginia Woolf er kanskje vår tids dyktigste essayist, og viser at hun absolutt kan skrive godt og leselig, romanene er kompliserte med vilje.

De siste dagene har jeg vært på påskeferie, drukket litervis med te, ruslet gatelangs i en by full av snø og sol og diskutert litteratur i timesvis. Diskusjonene om litteratur blander seg sammen med diskusjonene om Livet, og i den forbindelse har Virginia et essay for enhver krise, envher annledning.

Jeg tenkte jeg skulle introdusere dere for mitt favoritt-essay som påskelesning, både fordi det handler en del om boken jeg skriver og fordi det er like aktuelt for alle kvinner idag som for hundre år siden. Det heter “Professions for Women”, og er en tekst Woolf leste høyt når hun ble bedt om å si noe om kvinners utfordringer i yrkeslivet. Hun snakker om de to tingene som har vært spesielle hindringer for henne som kvinne og forfatter.

For å kunne skrive noe, må Virginia ta livet av engelen i huset, The Angel of the House. Hun må kvitte seg med den snille, selvoppofrende, lavmælte, høflige kvinnerollen som vil oppdra henne til en forsiktig, vennlig vertinne som passer på alle andre enn seg selv og ikke har noen egne høylydte, provoserende meninger. For å kunne skrive, må hun ha sin egen mening, og for å kunne ha sin egen mening må hun jevnlig myrde den smilende engelen som vil tvinge henne tilbake til en ren, høflig og dydig tilværelse. Først når engelen ikke stiller seg mellom henne og ordene, kan hun skrive. Fordi å skrive er å våge noe, å kaste seg frempå, å være subjekt og selvstendig individ.

Men selv når engelen ligger død foran henne, møter hun utfordringer. Å skrive om sex, seksualitet, følelser og kåtskap er ikke mulig i et språk som mannen har utformet. Hun har ikke redskapene til å skrive om de temaene. Her kommer hun inn på det jeg skriver bok om, selv om jeg har en faglitterær innfallsvinkel.

Vi går gatelangs i solen og snakker om språk og sex, og om hvilke engler vi dreper daglig, hvilke vi sliter med å få has på, hvilke roller som er vanskelige å slå ihjel. Virginia er med oss inn på de små caféene, følger oss rundt i påskesolen og nipper til en te sammen med oss underveis.

Ta deg et kvarter på å forstå hvorfor hun er fantastisk, og la det motivere deg til å nyte Mrs. Dalloway eller Orlando ved en senere annledning. Hun har et nytt språk du kan tenke i når du er lei av det hodet ditt bruker til vanlig, hun utvider bevisstheten din, et århundre etter sin død.

19 Comments »

Jeg har skrevet om filmen før, men jeg klarer ikke la være å dedikere et helt innlegg til Hedwig and the Angry Inch. Delvis fordi jeg har sangene på hjernen, delvis fordi jeg endelig har funnet en film som har Alt, og delvis fordi jeg egentlig har lyst til å skrive enda et langt og nerdete innlegg om queer-teori og Judith Butler. Alt du trenger å vite om queer-teori forklares nemlig i denne filmen, med sang og dansenummer til.

Dermed- la Virrvarr ta deg med på en guide i tidenes moderne punk-rock-musical og en del feministisk teori i samme innlegg. Beware, there will be youtube-filmer!

Hedwig startet som et drag-queen-eksperiment av John Cameron Mitchell og Stephen Trask og showet fikk sin form og struktur på en rekke ulike opptredner rundt omkring på scener der amatrø-drag-artister fikk slippe til. Mitchell kunne hverken synge eller danse til å begynne med, og var langt fra noen overbevisende kvinne, men forbedret seg imponerende underveis. Stephen Trask’s sang og musikk gjorde også showet veldig spesielt. Etterhvert formet opptrednene seg til et manus som både ble off-broadway-musical og film.

Filmen kom i 2001. Du kan se traileren her:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=8tgy9ODhwNI]

Hvem er så Hedwig som karakter? Hun var Hansel, en gutt fra Øst-Berlin med en barndom preget av seksuelt misbruk og en drøm om å bli superstjerne i Amerika. I midten av tyveårene får han en suger-daddy som er offiser i Vest-Berlin og som vil gifte seg med ham og ta ham med til USA. For å kunne gjøre dette mulig, blir suger-daddyen og moren hans enige om at Hansel skal gjennomgå en kjønnsoperasjon i Østtyskland og ta morens navn, Hedwig, for å kunne reise over muren som gift kvinne.

Her følger scenen fra filmen om hvordan Hedwig finner ektemannen sin. Dette er også ganske representativt for tonen i filmen:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=D0ZMR74qno4]
Planen lykkes delvis. Hedwig blir gift og kommer seg til USA, men kjønnsoperasjonen går feil. De fjerner penisen, men hun får ingen vagina, heller. Med parykk og tung sminke, damenavn, løspupper og intet kjønnsorgan begynner hun/han et nytt liv.

Likevel- en person uten kjønnsorgan er en kjedelig sexpartner, og ektemannen hennes forlater henne etter kort tid for en annen mann med kuken i behold. Rett etter skilsmissen faller Berlinmuren, og jernteppet hun ble lemlestet for å kunne krysse, eksisterer ikke mer.

Filmen handler om hva slags liv Hedwig begynte å føre etter at mannen forlot henne og muren falt, om punk-rock-karrieren og bandet hennes. Sangene handler i stor grad om Hedwigs liv og historie, og mange av dem går inn i kategorien «confessional poetry».

Her er Hedwigs sang om kjønnsoperasjonen som gikk galt:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=gV0tguuYsJ8]

Her er sangen om forholdet hennes til eksmannen:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=ef6M4sPrr8g]

Etter å ha blitt etterlatt lemlestet, med falskt navn og ingen venner i en husvogn i Kansas, begynner Hedwig å lete etter meningen med livet og Den Store Kjærligheten. Hun forleser seg på mytologi, religion og kunstteori og begir seg ut i verden på leting etter «her other half». På denne ferden forelsker seg hun i en 17-år gammel gutt som blir kjæreste og låtskriver-sammensvoren. Sammen skriver de alle låtene Hedwig fremfører senere. Uheldigvis dumper gutten henne og får platekontrakt på alle sangene Hedwig skrev sammen med ham. Når filmen begynner, forfølger hun og bandet hennes ham for å kunne bevise at hun skrev sangene som har gjort ham til superstjerne.

Inspirert av mytologien om kjærlighetens opprinnelse som beskriver i Platons Symposion, mener Hedwig at alle mennesker har en sjelevenn de må gjenforenes med, og hun er ganske sikker på at hennes sjelevenn er superstjernen som sviktet henne.

Her er sangen hun skrev basert på Symposion om kjærlighetens opprinnelse. Og ja- jeg mener dette er verdens beste kjærlighetssang:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=-YO9FpWX57E&feature=related]

Ved siden av kjærlighetshistorien mellom den transseksuelle MTF- artisten og den søttenårige, streite gutten, om konsertene på små, sluskete steder og jakten på Den Amerikanske Drømmen, handler Hedwig and the Angry Inch om kjønn, stereotyper og grenser.

Først og fremst- Hedwig er kjønnløs. Hun har vært en mann, men er operert og penisløs. Hun har kvinnenavn og ser ut som en kvinne, men har ingen bryster eller vagina. Hun står midt mellom mannlig og kvinnelig og har ingen kategori hun hører hjemme i. I tillegg til at Hedwig er spilt av en mann, er Hedwig sin mannlige med-vokalist spilt av en dame. Du har drag-queen og drag-king som hovedpersoner, en kvinnelig bass og en mannlig sopran. Filmen tøyer strikken for hva du forventer deg og er svært karnivaleks; alle strukturer knuses og snus opp ned.

Berlinmuren er et gjennomgående tema i filmen, og det at den falt sammenlignes med Hedwigs mislykkede kjønnsoperasjon (kanskje den kan kalles en ikke-kjønns-operasjon?). En grense mellom øst og vest, kommunisme og kapitalisme som syntes uoppløselig forsvant, og verden ble aldri den samme igjen. På samme måte har kjønnsdikotomien mellom kvinne og mann blitt oppløst i Hedwig. Hva kjønnsdikotomien er? Det er det dualistiske forholdet mellom «mannlig» og «kvinnelig» som motpoler på samme måte som «sterk»«svak», «sort»«hvitt» osv.

Åpningssangen i filmen handler nettopp om forholdet Berlinmuren- kjønnsforskjellen. Eller- som Hedwig åpner filmen med å si: «Ladies and Genteleman- I’m the new Berlin Wall! Try and tear me down!»

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=xhjU0aNBtCE&feature=related]

På slutten av filmen gjør Mitchell det han fikk mest pepper for da Hedwig bare var et drag-show på en amatør-scene: Han tar av seg kostymet og er en klissnaken-damemann. Han lar til og med den rollen drag’en er gå i oppløsning og er bare en svett, kjønnløs skikkelse (i hvertfall tilsynelatende kjønnløs, siden han har bundet opp det som kunne bult ut i underbuksene).

Sånn dekonstruerer Mithchell både de vanlige kjønnsforestillingene og alle konvensjonene som finnes innenfor drag. Hedwig and The Angry Inch er en sår, morsom, trist og provoserende fortelling som setter våre idéer om hva slags person vi burde være og liv vi synes vi burde leve opp mot livet vi faktisk har.

Hedwig er den lemletede mannen med i en husvogn i Kansas, men han forvandler seg selv til en feminin skjønnhet og superstjerne. Her blandes drøm og håp med bitter realitet og resultatet er tidenes musical. Skaff deg den og se den.

8 Comments »

Her er mitt bidrag til kvinnedagen i år. Jeg har vært syk, og har derfor hverken fått gått i tog, hørt på konsert eller vært sosial på noe annet vis. Tvert imot, jeg har ikke en gang fått blogget, svart på kommentarene mine eller noe annet høflig og fornuftig. Derimot har jeg laget en Kvinnedag-tegneserie. Jeg lurte litt på om det var feil å publisere en forsinket løsning, men så leste jeg Fjordfittes innlegg om kvinnedagens betydning og innså at budskapet i serien under er vel så relevant alle andre dager i året, også. Derfor- kos dere med årets litt forsinkede 8.mars-tegneserie. Mulig dette blir en tradisjon (c;

49 Comments »

Jeg har ligget i sengen og lest Wet Moon et par dager. Tegneserien har kommet med tre bøker hittill og er langt fra avsluttet. Plottet er fortellingen om livet til noen tenåringsjenter på college og om hovedpersonen Cleos problemer med tidligere, traumatiske forhold og gryende forelskelse i en annen jente. Likevel virker nesten dialogen og handlingen som en slags ydmyk undertone i et fantastisk kunstverk bestående av nakne kropper og frikete klær.

Ross Cambell makter å tegne jenter i alle størrelser og fasonger og likevel gjøre dem Vakre. Jentene klager over store rumper, trekker inn magen og lager trutemunn, og alt virker herlig komisk til det flotte utseende de egentlig har. Ved siden av å være en kløpper på å tegne anatomi, har alle Ross Cambell sine karakterer et veldig realistisk kroppsspråk. Ta en kikk på denne siden der Cleo studerer seg selv i speilet. De aller fleste jenter jeg har vist den til har kjent seg igjen.

Jentene har på seg korte skjørt og opprevne topper uansett størrelse, og måten klærne sitter på kroppen deres er virkerlighetsnær så det holder. Likevel er Cambells bilder mer en romantisering av en realisisk, lubben jentekropp enn et naturalistisk portrett. De tegneseriaktige ansiktene og overdimmensjonerte leppene gir dem et tegenserieaktig preg som forskjønner dem likevel.

På samme måte som han tegner lubne, klønete jenter, tegner han også tynne, flatbrystede, glisende skjønnheter med tannregulering. Her ser vi Cleos venninne Trilby posere som en pin-up. Samtidig gir fregnene og de markante trekkene et helt annet inntrykk av «modellen». På mange måter viser Cambell en jente som hermer etter måter å bevege seg og posere på hun har sett andre steder.

Ross Cambell har laget sin egen grumsete estetikk der han romantiserer fysisk mangfold. Om jentene ikke er naturtro tegnet og lever i et slags subkulturelt univers der alle har sin egen, distinkte klesstil og tusen piercinger, har han laget en helt ny måte å fremstille jentekroppen i tegneserier på. Scott McCloud trekker frem at en klassisk nybegynnerfeil hos mannlige serietegnere er at alle damene får de samme perfeksjonerte, standariserte puppene og hoftene.

At det finnes en idealkvinne kommer gjerne enda tydeligere frem i tegneserier enn ellers, rett og slett fordi tegneren har all definisjonsmakt og muligheten til å realisere idealet sitt i tusj. Cambell skiller seg enormt ut i en verden av perfeksjonerte manga-jenter og Barbie-kloner, samtidig som han fremholder jentene han tegner som vakre.

Sjekk ut Wet Moon og The Abandoned (Verdens beste zombie-serie i samme stil), det er en nytelse å lese!

13 Comments »

Eller er det bedre med venusblomst? Bare «blomsten»? Venusberget? Mus?

Ja, jeg skriver om jenter og sex. Jeg trenger ord og det er vanskelig. Ordene som finnes for kvinners kjønnsorgan strekker seg fra skrekkelige middelalderbegreper som «skamberget» som gir en følelse av at du har en haug med skam mellom bena til de bluferdige som «understellet» og «nedentil». Jeg simpelthen nekter å bruke preposisjonene. «Mellom bena», «der nede», «i skrittet» er altfor upresise og lite direkte.

Vagina er tross alt bare skjeden, og det blir like lite korrekt å bruke om hele kjønnsorganet som å kalle hele stasen klitoris. Vulva, venusberget og fitte er mulige alternativer her. De inkluderer hud, hår, slimhinner, kåtskap og sensualitet. Likevel opplever jeg vulva som for klinisk og venusberget som noe vel gammeldags.

Derfor er «fitte» min favoritt. Det er det eldste norrøne ordet, det finnes i alle dialekter, det er ikke en metafor på samme måte som mus og blomst. Det er ingen litterær forskjønning eller omskrivning.

Amerikanske feminister som Annie Sprinkle og Betty Dodson sverger til «cunt», som er fittes søsterord på engelsk. Jeg er enig med dem.

Hovedproblemet er at det også er et skjellsord og at mange jenter har problemer med å relatere til det.

Frida og Venus-teamet ville bruke ordet venusblomst. Jeg har problemer med det, fordi det er utrolig reduserende. Ok om blomsten bare skal snakkes om til pent, stå i en vase og være på utstilling. Men en kåt blomst? En våt blomst? En våt fitte er kåt. En våt venusblomst har stått ute i regnet, stakkars. Tar du med venusblomsten til gynekologen? Kan du få sopp i venusblomsten? Og ikke minst- vil noen skjønne at venusblomsten er det samme som det du kalte for tissen da du var liten?

Et lite google-søk viser at det omtrent bare er Frida & co som bruker ordet. Jeg vil gjerne at 14 år gamle jenter skjønner hva det er jeg mener uten at jeg må forklare meg.

Derfor har jeg laget en lite avstemning. Gå bananas i kommentarfeltet, fortell meg hvilke ord som er bra, hvilke som er dårlige, hvilke som går greit, hvilke du kommer til å brekke deg av, hvilke du kan identifisere deg med. Og stem i vei!

Vi gir oss ikke før vi har det beste ordet!
Poll: Hvilket ord foretrekker du?

NB: Wordpress.com er teite saker som ikke vil ha noen skikkelig poll. Trykk på linken og stem der >_<

90 Comments »