Mandag 15. juni 2009

En fæl kvinnes bekjennelser

Jeg er en av disse fæle, norske kvinnene. Jeg er en sånn du får når kvinnekampen går for langt. Jeg kler meg som en ti år gammel gutt og har samme sveis som Tommy i Tommy og Tigern.

Jeg vasker opp mens mannen vasker klær, vi kliner på kjøkkenet mens han stryker skjorter og jeg leser tegneserier. Vi har sex når vi har lyst. Har ikke han lyst, har jeg det på egenhånd og omvendt. Vi tafser midt mellom skittentøy og uvaskede gryter hvis ingen av oss gidder å gjøre husarbeid først.

Jeg har skrevet bok der jeg oppfordrer til gruppesex. Jeg synes sekulariseringen av samfunnet er helt knall. Jo mindre kristne verdier, jo bedre.

Jeg synes damer kan nekte menn sex. Jeg synes menn kan nekte damer sex. Jeg tror Lysistrata er utdatert. De kulturene der kvinner læres opp til å tilfredstille menn fra de er små er gjerne de samme kulturene der kvinner ikke skal ha noen egen seksualitet. Jeg tror ikke vi får mer varme og kjærleik i samfunnet ved å gå bort i fra det.

Sorry, Hanne. Jeg har tenkt å fortsette å være en ateist. En feminist. En hedonist. En sånn fæl kvinne. Jeg skriver for Humanetisk Forbund. Jeg får Ottarbladet i posten. Jeg er en av dem som er i med å gjøre Norge til et av de mest gudsfiendtlige landene i verden. Jeg er skyldig i at kjønnskampen er blitt for hard.

Og Mr. Jackson? Han er enda verre. Han er svoren Beauvoir-entusiast og har lest mye mer Dawkins enn meg.
Jeg tror det som er problemet ditt, Hanne. Du har ikke skjønt at vi er allierte, Mr. Jackson og jeg. At vi jobber sammen for flere fæle kvinner, mer gudsfientlighet og mer ensomhet og kulde i samfunnet.

Du tror at du er på parti med den norske mannen. Du tror at Mr. Jackson er mer gira på noen litt mer spake og smørevillige. At all den kyssiningen og kosingen vår er en dekkoperasjon. Rosene og jordbærene bare spill for galleriet. Du har ikke skjønt at de bra norske mannfolka har en fetisj for fæle kvinner.

Etter å ha lest kommentarfeltene under innleggene Sissel Vedal og Undreverset har skrevet om utspillene dine, slår det meg at fanklubben din er et fåtall fæle menn, intet mer.

Fæle menn + Krf. Kos deg.

Lørdag 9. mai 2009

Target Women: Fordi reklame er psyko

Mange av dere kjenner kanskje Sarah Haskins allerede. Hun har et web-tv-program som heter Target Women der hun ser på ulike produkter som markedsføres mot damer og hvordan de markedsføres. Det er morsomt, gjenkjennelig og tidvis svært provoserende. Feministisk metareklame på sitt beste.

Her er et par klassiske episoder:

Hudpleie:

Vasking:

Yoghurt:

Lage mat til familien:

Sjokolade:

Torsdag 9. april 2009

Om strekkmerker

Har du prøvd å google strekkmerker noen gang? Først kommer reklame for tre-fire klinikker for kosmetisk kirurgi. Deretter kommer alle mulige hudpleiefirmaer, forumtråder og nettsider for kjerringråd.

Peel deg. Smør deg. Sol deg. Unngå å sole deg. Aloe vera. E-vitaminer. Omega-3. Bruk mye fuktighetskrem. Fjern dem med laser. Ikke legg på deg. Rull deg i spenol hele svangerskapet.

Langt under all reklamen og hysteriet finner du lommelegen og lommelegens venner hvor en og annen stakkars doktor må svare at «Du, over halvparten av alle gravide damer får magen full av strekkmerker. Du er ikke deformert. Nei, det hjelper ikke å smøre seg med noe. Sprekkene er i lærhuden og kremen vil ikke trenge ned til de blodkarene. Slutt å ergre deg over dem. Husk at de blir mindre synlige over tid.»

I følge en del undersøkelser, vil 80% av alle kvinner få strekkmerker på et eller flere stadier i livet. Strekkmerkene kan ikke forebygges i noe særlig grad. Noen får lett merker. Noen får nesten ikke merker i det hele tatt.

Løsningen på et strekkmerkefritt liv er å ikke forandre kroppsfasong. Som om det kommer til å skje. Pubertet, graviditet, vektøkning, vekttap - det er lite å gjøre med det.

På den måten er strekkmerker et fenomen på linje med fødselsmerker og fregner - noe ufarlig du ikke kan fjerne eller forhindre. Derfor burde det ikke være en så big deal.

Og likevel. Første gang jeg la merke til mønsteret på hoftene og puppene var jeg elleve. Jeg viste merkene til moren min som begynte å sukke og stønne om disse hersens strekkmerkene. Usj og usj. Kunne man ikke fått noe mot dem? Det måtte jo gå an å få dem vekk?

Siden har temaet strekkmerker vært kilde til sytete søsterskap i opp gjennom ungdomskolen og videregående. Alle hadde strekkmerker. Alle skammet seg veldig. Abusurd å føle skyld over å få de sårt etterlengtede puppene og hoftene? Neineinei.

For halvannet år siden fikk jeg nye merker. Spesielt fremtredende var tre-fire striper rett over navlen, et ganske tydelig bevis på at jeg hadde blitt breiere rundt vommen veldig fort. Jeg grublet over dem. Burde jeg ikke skamme meg over merkene?

Problemet er at jeg alltid har hatt sans for synlige blodårer og arr, og den kritthvite huden dekket av blålilla spragler så innmari lekker ut. Naturens egen scarification hadde tegnet på den store, hvite magen min. I mangel på tatoveringer, bestemte jeg meg for at det er en dekorasjon, ikke en skavank. Det var jo ikke som om spraglene kom til å gå sin vei.

Etter å ha omfavnet den nye magepynten, begynte jeg det sosiale eksperimentet: «Strekkmerker? Åja! Jeg har et skikkelig stilig strekkmerke! Vil du se?» Ingen vinner i selskapslivet.

Samtidig har jeg et bevisst pedagogisk poeng ved mageblottingen: Det er for teit å betrakte noe helt naturlig som en skjemmende feil. Strekkmerker er overgangsarr som dukker opp etter at kroppen din har gått igjennom en forandring.

Jeg har bestemt meg for at strekkmerker er sexy. Det er både et estetisk og et politisk standpunkt. Levd liv er hått.

Du har strekkmerker fordi du fikk pupper. Du har strekkmerker fordi du fikk barn. Du har strekkmerker fordi du la på deg. Du har strekkmerker fordi du gikk ned i vekt. Du har strekkmerker fordi du fikk mer muskler. Du har strekkmerker fordi du er i forandring, fordi kroppen ikke er statisk, fordi vi vokser og krymper brått og plutselig.

Så hva skal du si neste gang noen klager over at de har skjemmende tigerstriper? Enkelt. Til orientering og allmenn folkeopplysning: Det er tøft å være tiger. Embrace it, girl.

Søndag 1. mars 2009

20 måter du kan markere 8. mars på:

Det er en uke til kvinnedagen. Kvinnedagen er et gammelt begrep for “den store feminist”-dagen”, den store “kvinner er mennesker, ikke dørmatter”-dagen.

En del av handelsstanden liker å markedsføre kvinnedagen som den store spa, parfyme, sjokolade og kjoledagen - en slags blanding av mors og valentinsdag, der du kjøper roser til alle damer fordi de er damer.

For meg er kvinnedagen en dag for politisk markering. Det gjør den ikke mindre spennende. Det finnes drøssevis av måter å markere, feire og protestere på. Her er en liste:

1. Du kan gå i tog. Duh. Toget i Oslo begynner på Youngstorget og begynner kl. 14 på søndag. Er det tog der du bor? Sleng ut tid og sted i kommentarfeltet.
2. Hvis du ikke liker at noen har malt parolene for deg, og i tillegg ikke er så gira på å løpe ute i kulda, kan du gå i bloggtog. 0803-bloggen begynner på tirsdag og alle er velkomne til å delta.
3. Du kan gå på Ladyfest og få med deg det musikalske bestillingsverket deres - Meshes of voice. Det har premiere 8.mars. Det koster 150 kr billetten, og jeg er sikker på at det er verdt det.
4. Du kan dra på flerkulturell markering av kvinnedagen, arrangert av Integrerings og mangfoldsdirektoratet. Det er i Oslo Konserhus fra kl. 13.
5. Du kan tjuvstarte og spise kvinnedagslunsj sammen med LO den 6.mars, kl. 12. Det blir gratis mat og foredrag om norges kjønnsdelte arbeidsmarked. NB: Du må melde deg på innen 4. mars.
6. Du kan gå i kirken. 8. mars faller på en søndag i år, og under parolen Vold mot kvinner er også kirkens sak har Norsk Kvinnelig Teologforening laget spesialliturgi.
7. Bor du i Trondheim, kan du gå på et av de mange arrangementene i NTNU sin 8.mars-uke.
8. Du kan dra på slippfest for Hank og Mari sin nye plate - Penga eller livet på Skuret kl. 20 og feire kvinnedagen med revolusjonær hip-hop.
9. Du kan sitte hjemme og lage din egen 8.mars-tegneserie. Det spennende med å se på den jeg laget i fjor, er hvor annerledes sveis jeg hadde da jeg tegnet meg selv…
10. Du kan glemme lille Norge en liten stund, og sitte og surfe kampsaker og happenings fra hele verden på nettsidene til International Women’s Day.
11. Du kan dra til Stocholm og være med på den store Bang-festen.
12. Du kan benytte anledningen til å engasjere deg i en viktig, konkret kampanje, som Amnesty Internasjonal sin storsatsing mot vold mot kvinner.
13. Hvis du er mann - arranger en norsk versjon av «Walk A Mile In Her Shoes»-kampanjen. Menn over hele USA har gjort et politisk poeng av å arrangere demonstrasjonstog der de går halvannen kilometer i høyhælte sko, en støtte og protestaksjon mot voldtekt og kjønnsbasert vold.
14. Du kan drite i hele greia. Du kan være politisk aktivist en annen søndag. Sov lenge.
15. Du kan delta på Kvinnefestivalen i Bergen - en uke med 8.mars-relaterte aktiviteter, i tillegg til det vanlige toget.
16. Du kan dra på litterær salong på Litteraturhuset - i annledning kvinnedagen snakker Brit Bildøen og Agnes Ravatn om Gertrude Stein, Jean Rhys, Elfriede Jelinek og Halldis Moren Vesaas, i tillegg til at det blir “høy sivilisasjonskritikk på lavt nivå”.
17. Du kan dra på kunstutstilling i Trondheim arrangert av aksjonsgruppa Feminism Now!? - et sammarbeid mellom studenter fra Kunstakademiet i Trondheim og studenter fra kjønnsforskning på NTNU.
18. Du kan lage en liste over alt du gjør i livet ditt som ikke ville vært mulig om vi ikke hadde hatt en feministisk bevegelse. Du vet. Skolegangen. Stemmeretten. P-pillene. Å drikke øl på byen.
19. Du kan krølle deg opp i sofaen og se på alle filmene Dagens Onde Kvinner har på inspirasjonssiden sin.
20. Du kan dra på Utrop sin debatt om hijab i et likestillingsperspektiv - en del av deres internasjonale kvinnedagsmarkering sammen med Norsk Folkehjelp. Påmelding før 4.mars.

Som et slags forsøk på å leke kulturkalender. Fortell meg hva du skal gjøre i kommentarfeltet.

Torsdag 26. februar 2009

Evi Bøgenes-helvete

Jeg lurer på hva livet mitt ville vært uten dem. Uten å ha tilbragt barneskolen med å sette til livs flere tusen sider hjernevask. En oppvekst uten pikebøker.

Misforstå meg rett - jeg leste alt som barn. Jeg har vært kidnappet med Robert Louis Stevenson. Rudyard Kipling og jeg var der da elefanten fikk snabel. Alice og jeg falt ned kaninhullet. Ronja Røverdatter og jeg passet oss for villvetter.

Jeg forestilte meg det fantastisk umulige sammen med Bastian Baltazar Bux. Jeg klarte ikke spise smultringer på over et år etter lesningen av Den Fantastiske Mikkel Rev.

Og likevel. Fjordfitte brukte et begrep en gang som traff meg: Evi Bøgenes-helvete. Nå vet jeg at pikebokhelvete er større en Evi Bøgenes‘ forfatterskap. Evi har kaffeslabberas sammen med Anka Borch, Titt Fasmer Dahl og forfatteren av Milly Molly Mandy.

Evi Bøgenes-helvete er å være evig fanget i ulltøy som stikker, lakksko som gnager, bluser som kveler deg og skjørt som er akkurat så stramme at det er ubehagelig å sitte og umulig å spise.

Det fantes bøker som beskrev andre typer jenter enn det pikebøkene gjorde. Selv om Titt Fasmer Dahl tidlig innprentet forskjellen på «kjekke piker» og «stygge piker» for meg, fortalte Astrid Lindgren andre historier.

Og likevel - kanskje var Pippi, Lotta, Ronja, Madikken og Tjorven for mye rene individer og for lite jenter? Jentebøkene hadde hovedpersoner som skulle være “typiske jenter” og oppføre seg “typisk jentete” og ha “typiske jenteproblemer”.

Pippi var Pippi. Det var ingen steder i teksten Lindgren henvendte seg til meg og fortalte meg hvorfor jeg burde oppføre meg som hovedpersonen hennes. Hun hadde for mye respekt for meg som leser til det.

Evi Bøgenes med venninner, derimot, de snakket til alle piker hele tiden. Og jeg var jo en av alle disse pikene. Jeg var ikke røverdatter eller verdens sterkeste jente.

Jeg leste guttebøker fra samme periode, også. Alle gutter var modige og fanget tyver, stoppet branner, reddet hunder fra å drukne eller fant på noe dumt og fikk deng for det. Tom Sawyer gjør vel omtrent alle ovenfor, inkludert å gå seg bort i en grotte og finne en skatt.

Et sammendrag av den første Milly Molly Mandy-boken, derimot, lyder sånn:

Milly-Molly-Mandy Goes Errands
From Milly-Molly-Mandy Stories (1928)

SUMMARY: Milly-Molly-Mandy fetches a trowel for Father, eggs for Mother, string for Grandpa, red wool for Grandma, chicken-feed for Uncle and needles for Aunty.

Og så var boken slutt. Like gøy som Bøgnenes evigvarende bokserie om Flette-Mette. I Flette-Mette og den lange melkeveien er plottet at Mette må kjøre sparkstøtting til melkerampen hver dag og hente melk.

Det er slitsomt, men Mette gjør det hver morgen, uten å kny. Jeg vet ikke hva Mette og Tom Sawyer ville sagt til hverandre hvis de møtte hverandre. Antageligvis ville Tom lurt Mette til å male gjerdet for henne og det ville vært det.

Hovedpersonene i pikebøkene er snille, flittige, fornuftige, skitner ikke til kjolen sin og får belønningen sin i form av å vite at de har rett og at de har handlet riktig. Etter hvert får de også belønningen i form av den kjekke, unge mannen de har traktet etter så lenge. I smug, selvfølgelig.

Og likevel. Hadde det ikke vært så mye Titt Fasmer Dahl i livet mitt tidlig i oppveksten, så mye «alle piker vil bli til noe! Hva med flyvertinne?», så ville jeg kanskje ikke bestemt meg for å skrive inn nye figurer i alle bøkene det manglet kvinnelige karakterer i løpet av barneskolen.

For eksempel: Jeg elsket Kaptein Sabeltann. Jeg ville være sjørøver på et stort skip og stikke folk i hjel med kårde. Problemet var at når man skulle kle seg ut som Kaptein Sabeltannfigurer, så måtte jeg være Sunniva eller Tante Bassa. Det fantes ingen sjørøverpersonlighet til meg. Det var bare to pinglete damer som sang:

Det finnes en mann som er stor og sterk! En stilig fyr, ja et mesterverk! Jeg blir glad når han kommer, trist når han går, hjertet mitt hopper og dunker og slår! Men selv når jeg flørter, prater og ler, går han i fra meg og ingenting skjer! Å ønske seg en mann, hjelper ingenting, hvis han ikke liker tanken på å bære giftering! Å leve på en drøm er sikkert vel og bra, men hvis han bare frir skal han få mitt ja!

Det var ikke så mye «Hiv og hoi», for å si det pent.

Slik ble sjørøver-Maiken til. Jeg var åtte år og tegnet verdens barskeste sjørøverjente i tegneboken min.

Hun blondt, stritt hår, sprosse mellom fortennene og var helt prikkete av fregner. Hun hadde sitt eget skip, sitt eget mannskap - bestående av småjenter, og hun utfordret Kaptein Sabeltann til duell og vant.

Hun fikk raskt selskap av fredløse Randi (Jomfru Marion, go home!) og et par sprelske, kvinnelige innslag på Langåsen Pensjonatskole (ja, jeg var liten og hadde ikke tatt poenget med at det var en ren gutteklasse de skildret i Stompabøkene).

Det fine med pikebøkene var jo at de hadde jenter i hovedrollen, uansett hvor kjedelige ting de gjorde. Å dikte bra kvinnelige karakterer inn alle bøkene jeg elsket var en måte å spørre Huckleberry Finn og Alan Quartermain om jeg kunne være med å leke.

I senere tid har jeg skjønt at de fleste i min generasjon har lest andre bøker enn Evi Bøgenes romaner. Skjønt, etter å ha tjuvlånt et par TL-klubb-romaner i begynnelsen av ungdomskolen, vet jeg ikke om de var så mye bedre.

Siden dette innlegget først og fremst er en rant, synes jeg du kan snakke litt om hva du leste som liten i kommentarfeltet mitt. Og ikke minst om pikebokhelvete, hvis du har noe erfaring med det.

Mandag 23. februar 2009

De beste sexbøkene

For en tid tilbake, ba Bokkilden Grevinnen og meg å anbefale tre sexbøker jeg syntes andre burde lese. «Eeeeh,» svarte jeg. «Må de være i salg hos dere?» Joda, svarte de. De måtte selge dem. «Da må dere ta inn noe jeg er intressert i anbefale. Dere har ingenting jeg synes er bra nok.» Og Bokkilden er smarte folk: De tok inn alle bøkene fra de forlagene jeg foreslo og jeg kunne velge mellom drops og sjokolade, ikke bare mellom kneippbrød og margarin.

Likevel - jeg fikk bare velge tre. Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive en utvidet anbefaling her.

Tidlig i skriveprosessen som resulterte i Jenter som kommer, leste jeg avsindige mengder sexbøker. Noen var veldig bra, noen var helt greie, noen var fæle, noen var helt uintressante. Dette innlegget er ikke ment som en fullstendig leseliste, men for å gi et tips om hvilke forfattere jeg endte opp med å lese mest av. Samtlige av bøkene er engelskspråklige, og utgitt på samme radikale forlaget, amerikanske Cleiss Press.

For å beskrive dem med deres egne ord:

Cleis Press publishes provocative, intelligent books in the areas of sexuality, gay and lesbian studies, erotica, fiction, gender studies, and human rights.

Forlaget ble stiftet av Felice Newman og Frédérique Delacoste i 1980, og selv om forlaget har en klar, skeiv profil, har de utgitt bøker som er like nyttige og lesbare for alle streitinger der ute, også. Sexbøkene de utgir er velskrevne, morsomme, informative og befriende, og gav Grevinnen og meg en pekepinn til hva slags tone vi hadde lyst til å gi boken vår. Likte du Jenter som kommer, finnes det en mengde bøker og erotikk der ute vi kan anbefale som “videre lesning”. Her er en liste:

The Good Vibrations Guide to Sex:

Good Vibrations er egnetlig en såkalt “kvinnevennlig” sexbutikk i USA - en butikk som setter god seksualopplysning høyere enn å selge masse billige dildoer. De shipper ikke til Norge, men sexboka deres er mulig å få tak i. De skryter av å ha skrevet den mest komplette sexguiden i verden, og jeg er nødt til å gi dem rett. Boka er grundig, mangfoldig og stadig oppdatert med nye utgaver. Heterofil, sjenert jomfru? Transseksuell rullestolbruker? Boka har svarene på det du lurer på og ikke visste at du lurte på.

Håndbøker i oralsex og analsex:

Violet Blue, Tristan Taramino og Bert Brent har tilsammen skrevet en fantastisk samling håndbøker i hvordan gå ned på en dame, hvordan gå ned på en mann, hvordan pule en mann i rumpa og hvordan pule en dame i rumpa. Enten du er homse, lesbe, bifil eller streit finner du en avskrekkende, inspirerende håndbok på den typen aktivitet du eventuelt skulle ha lyst til å introdusere i sexlivet ditt. I samme serie kan du også få tak i bøker om g-punktet, strap-on-sex, sexleketøy og BDSM. Mens de aller fleste sexbøker på norsk gjerne heter noe med “sex” og har som mål å dekke hele spekteret av seksuelle aktiviteter, tar disse spesialiserte håndbøkene utgangspunkt i den typen pulings du har lyst til å lære deg skikkelig.

The Whole Lesbian Sex Book:

Bust har kåret Felice Newmans gigantiske bok til verdens beste sexbok, uansett legning. Den tar for seg alt fra å finne en partner til hvordan forholde seg til overgangsalder seksuelt, ved siden av å være den grundigste guiden til sex mellom to damer. Den skriver om ulike måter å forholde seg til legning på, om hvordan knekke kodene på utesteder, om å finne det du tenner på og sette det ut i livet.

Jeg kunne nevnt mange flere bøker. Bokkilden har tatt inn hele sortimentet til Cleiss Press, så det er fullt mulig å kjøpe fra en norsk nettbutikk nå. De har også en stor samlig velskreven erotikk. Jeg har tidligere stilt meg tvilende til konseptet “politisk korrekt erotikk”, men forfatterne og redaktørene her greier det i bøtter og spann. Ingen kjipe, generaliserende kvinneroller, ingen tvang, ingen som tråkker på hverandre og ingen stereotyper. Det er hot, mangfoldig og ektefølt og blottet for “Cupido-klisjéer”.

Jess. Jeg er litt fangirl. Det anbefales.

Lørdag 21. februar 2009

Strippekurs, puleprat og bursdagsfeiring

Jeg er litt rar. Når Ladyfest spør meg om jeg vil sitte i debatt om seksuell frigjøring, tenker jeg meg nøye om.

Jeg lukker øynene, grubler, ser gjennom kalenderen, ser for meg å stå foran en forsamling med mikrofon og skulle være bestemt. Jeg liker å snakke i forsamlinger. Jeg liker mikrofoner. Jeg liker oppmerksomhet. Jeg liker å være bestemt. Jeg tør å sitte i debatter, derfor tenker jeg meg om. Jeg tar et rasjonelt valg. Jeg tenker, vurderer og sier ja.

Når det kommer opp en diskusjon om det feministiske strippekurset de skal ha på Ladyfest, derimot. Da er jeg ikke så flink til å tenke. Greit, de som skal holde kurset sier det er pole dance kurs, trening med en strippestang, ikke stripping. Noen hyler. Noen er veldig for.

Og jeg. Jeg går tilbake til røttene mine. Til studiesirkel i marxisme fra jeg var fjorten, that is. Mao sa: «Hvis du vil vite hvordan en pære smaker, må du ta en bit.» (Chairman Obvious.) «Jeg skal på strippekurs, jeg!» sier jeg bare. Og melder meg på uten å tenke. Jeg er ingen danser. Jeg er knapt en habil hinker. Jeg tar ikke noe rasjonelt valg - jeg bare hopper utti det. Velvel. Jeg skal gjennomføre og det skal blogges.

Det viser seg at begge deler skjer 12. mars. Altså på bursdagen min. Dette er dermed egentlig en bursdagsinvitasjon: Hvis du har lyst til å se meg forsøke å svinge meg rundt en pinne i for lite klær, har lyst til å høre meg prate om puling i plenum eller rett og slett har lyst til å gi meg en klem og si gratulerer med dagen: Kom på Mono torsdag 12. mars kl. 18. 30, eller enda bedre: Meld deg på poledancingkurs i søsterlig solidaritet (sic!), så kan vi svinge oss sammen ^_^

Onsdag 4. februar 2009

Råtekst - ti år etter

Jeg var 12 år da Råtekst kom i 1999. Jeg hadde lest om Fittstim i damebladene og i avisen, jeg hadde lest intervjuer med damene bak oppfølgeren. Rett etter nyttår 2000 hadde jeg penger, 300 kr for å være helt presis.

Jeg bestemte meg for at de skulle gå til «feministiske investeringer», hvilket betydde Råtekst og det første albumet til Shania Twain. Jeg kunne ikke så mye engelsk, men jeg var helt sikker på at «So you’re Brad Pitt? That don’t impress me much!» var superfeministisk. Glem alle de andre sangene på albumet som «Man, I feel like a woman».

Jeg var ikke helt sikker på hva jeg la i feminisme da jeg var tolv, men jeg tok med meg Råtekst hjem og leste den mens jeg lå i badekaret fylt til randen med kokvarmt vann og gullbadesalt fra en flaske formet som tallet 2000. Ordet var millennium.

Jeg fikk igjen boka forrige uke. Foreldrene mine hadde sendt den med onkel og tante til Oslo. Knall gul og fullstendig skrukkete - jeg hadde jo lest den i badekaret flere ganger. Pocketbøker har en tendens til å bli rare av det.

«Ta vare på den», sa onkel. «Den kommer ikke i noe andreopplag. Den er et klenodium.» Det eneste jeg finner når jeg googler Råtekst er kritikken den ble møtt med, folk som kommenterer den. Jeg husker selv kritikken boken møtte fra alle feministene jeg møtte i RU/RV/AKP da jeg selv ble politisk aktiv.

Og likevel. De dagene, mens jeg lå i badekaret og hørte på Shania Twain, var det den viktigste boken i hele verden. Uff, dette personlige perspektivet. Bare individualisme, ingen kampsaker, ingen tall, ingen felles analyse.

Jeg ser kritikken, og likevel var det jentenes beskrivelse av å ikke få til å være «søt» i barnehagen som fikk meg til å kjenne meg mindre alene. De personlige historiene om pubertet og kroppskomplekser. Jeg skjønte ikke alt, bevares. Alt om sex, sjalu kjærester og kjipe professorer gikk meg hus forbi. Arbeidsliv? Whatever, lizzom.

Nei, de skrev om problemer som var nærme meg, om seksuell trakassering på ungdomskolen, om hvordan man ber små jenter dempe seg slik at de andre jentene også skal få slippe til. Glem bråkete Per og Pål, gutter er gutter, vettu. Det gav meg en følelse av system i galskapen. Det er ikke bare meg.

Det var morsomt å se igjen boka. Delvis fordi tekstene ikke var de åpenbaringene jeg husket dem som (sorry, men jeg har lest for mye Beauvoir, Butler, Moi, Björk, Spivak, Cixous, Ericsson, Friednan [...flere navn her...] til at historiene om diskrimminering på Universitetet og spiseforstyrrelser skulle sjokkere meg), men også fordi jeg plutselig visste hvem en del av damene var.

Jeg lenker til bloggen til Martha Breen. Jeg har forholdt meg til Siri Lindstad som Fett-redaktør. Jeg har kjøpt CD’er av Bertine Zetelitz. Jeg har hørt Helle Vaagland snakke om Femkamp på Feminismefestivalen. Det var en plutselig forståelse av hvor mye eldre jeg har blitt på ti år, også. Hei, damer! Jeg er en del av voksenverdenen deres nå! Jeg har tatt dere igjen!

Jeg leste boken på nytt. Ikke i badekaret, men sammenkrøllet i sofaen, uten Shania Twain. Hun sluttet å være så utrolig tøff den dagen jeg begynte å kunne mer engelsk. Det var først og fremst vemodig lesning. Hvorfor? Fordi alle problemene jentene i boken skriver om er like relevante i dag.

Først tenkte jeg at det var fordi den var så ny, før jeg skjønte at den faktisk hadde tiårsjubileum. Spiseforstyrrelser? Like aktuelt. Diskrimminering i akademia? Like aktuelt. Skjønnhetstyrrani? Like aktuelt. Trange kjønnsroller i barndommen? Enda mer aktuelt. Voldtekt og seksualisert vold? Like aktuelt. Annerledes seksualmoral for menn og kvinner? Like aktuelt.

Homoseksualitet? Mjaaa, vi har fått den nye ekteskapsloven, men åndskampen er fremdeles like viktig nå som for ti år siden. Den eneste teksten jeg ikke vet om er like aktuell er den om seksualisert rasisme, om Asta som er «sexy sjokolademus» i hodet til norske menn. Jeg tror rasismeproblemet har blitt verre og mer direkte siden 1999. Det er ikke bare den indirekte typen Asta beskriver.

Selv om de ikke listes eksplisitt, kan du trekke en rekke kampsaker ut av Råtekst. Det triste med å lese Råtekst, er at alle kampsakene fra jeg var 12 kan gjøres til en like oppdatert agenda nå når jeg er (snart) 22.

Også sier jeg «Virrvarr, Virrvarr. Ti år er ikke lang tid?» Også prøver jeg å unngå å sammenligne den politiske situasjonen 1970 med den politiske situasjonen 1980. Jeg vet det var store politiske endringer mellom 1980 og 1990, også. Ti år kan være masse tid.

Jeg blar i Råtekst og tenker at hvis jeg skulle laget en versjon 2.0 av boka, så måtte damene skrevet essays med personlig tøtsj, ikke bare personlige historier. De er er gode eksempler, men du trenger argumenter, ikke bare fragmenter for å overbevise andre enn dem som har hatt de samme erfaringene.

Kanskje jeg tar feil. Kanskje det er masse-masse som har endret seg siden 1999 og det bare er meg som ikke har fått det med meg. Kanskje vi kan ha opprop i kommentarfeltet og komme på alle tingene som har forbedret seg, alle de politiske endringene som har skjedd?

Uff. Det hadde vært så mye kjekkere om jeg hadde kunnet avskrive boken som «utdatert» og «irrelevant».

Fredag 2. januar 2009

Sexism strikes back

Jeg kom forsent til årets nyttårsselskap. Da fant Mr. Jackson og jeg til vår ergrelse ut at festens to eneste kvinnelige deltagere tilberedte koldtbordet for samtlige, resterende mannlige gjester. Etter at vi hadde satt til livs kald skinke, salat og røkelaks kom det frem at den ene kokka var forferdelig forkjølet. «Men jeg kaster jo ikke opp mer, så jeg kunne dra!»

Fjorårets kjipeste influensa og omgangsyke har to dagers inkubasjonstid, i følge Internetten. I dag morges kom den. Det eneste som gleder meg litt mens jeg gjør unevnelige ting på do, er at hun sannsynligvis smittet alle de andre som burde hjulpet til med maten, også. Sexism strikes back.

Søndag 30. november 2008

Rosa og blått, jente og gutt

Noen politiske kunstprosjekter trenger (nesten) ingen forklaring. Jeyoong Meyon har tatt bilder av barn fra USA, Søk-Korea og en rekke andre steder i verden sammen med alle lekene sine i henholdsvis rosa og lyseblått. Bildene taler for seg. Meyon sier at bildene både tar for seg kjønnstereotyper og forbruksmønstre. For det sjokkerende er ikke bare den harde farvekodingen på jenter og gutter, men også hvor mye stæsj småbarn faktisk har.

Ekstremt, ikke sant?