…selv om jeg er helt udugelig på dette med å blogge anonymt. Jeg vet at flere andre klarer å sjonglere «hemmelig emoblogg», «anonym fotoblogg», «sur sinnablogg» og «ordentlig blogg med mange lesere» uten å bli fersket, men jeg har kullseilet alle de anonyme bloggprosjektene mine.
Grunnen? Jeg kommenterer hos andre og glemmer hvem jeg er logget inn som. Både blogspot og wp.com logger deg inn automatisk, og jeg kniper meg selv i å skrive personlige kommentarer hos folk som kjenner meg godt med helt obskure nick. Siden jeg alltid føler meg flau av å gi meg ut for noen jeg ikke er uten å mene det, tenkte jeg like godt at jeg skulle tyste på mine egne, hemmelige bloggprosjekter først som sist.
Hvorfor jeg ville blogge anonymt, sa du?
En del har veldig sterke meninger om anonyme blogger. Som tekstjunkie bryr jeg meg nøkken om hvem du er så lenge jeg liker hva du skriver, men jeg skjønner det er forskjell på tillitsforholdet til «forfatteren av en fin tekst jeg fant på nett» og «person som kommenterer mitt liv i skriftlig form og som jeg har en relasjon til».
Jeg begynte å blogge anonymt for å skrive for et annet publikum enn dere som kjenner meg som Virrvarr. Roteloftet finleses av gamle venner, familie og politske kamerater, og av og til er det godt å skrive noe et sted teksten får stå alene.
I februar laget jeg meg en anonym emo-blogg. Du leste den kanskje? Den het «Ærlighetsøvelse – Danielle skriver om seg selv» og var bitter selvmedlidenhet fra ende til annen. Siden jeg er elendig på å forbli anonym, ble bloggen funnet av den personen jeg aller helst ville hatt den hemmelig for. Enden på visa var at emobloggen ble slettet, og tekstene har forsvunnet fra Google-historikken nå.
Ærlighetsøvelse var opptakten til «Brev fra asylet»-bloggingen her på Roteloftet, og jeg ble innlagt på psykiatrisk et par dager etter at bloggen ble nedlagt. Jeg bestemte meg for å skrive om galskapen på «den offentlige» bloggen og omformulere emo-tekstene til Revolusjonært Roteloft-stil.
Tekstene på Danielle-bloggen var mye mer direkte enn det jeg har skrevet her:
Innse det, Danielle:
mars 26, 2008
Det er med selvskading som det er med napping av øyenbryn: Du begynner friskt, men gir opp før du får noe skikkelig dreis på det. Så sitter du der rødflammete, misfornøyd og lettere deformert, med hår og småsår overalt.
Posted in Patetisk
Ærlighetsøvelse døde i begynnelsen av april, og jeg hadde egentlig tenkt at det var mer enn nok med å holde Revolusjonært Roteloft med tekst. Og joda, jeg klarte å holde meg til september før jeg laget en ny. Denne gangen var prosjektet å ha et sted å publisere skjønnlitterære tekster anonymt. Skrivebordskuffen blir ganske full når man er en manisk skribent, og Mr. Jackson foreslo at jeg kunne strukturere dem på en annen blogg. Som sagt, så gjort.
Jeg opprettet Får jeg sluke deg levende? og begynte å publisere i vei. Planen var å ikke kommentere hos noen med denne bloggen, siden den skal fungere som tekstarkiv, men siden jeg er en vims, fikk jeg det ikke til. Hvis du har fått en rar kommentar fra en ukjent «Slørhale», så er dette Virrvarr som har glemt å logge ut av den andre bloggen sin. Enkelt og greit.
Så til dere som er flinke til å opprettholde flere internett-personligheter på en gang: Jeg er imponert. Jeg er helt elendig på hemmelighold.
Det er råd #1 til snille jenter, er det ikke? «Just say no». «Si nei.» «Sett grenser.» «Begrens deg.» «Prioriter bedre.» «Lær deg å si nei.» «Øv deg på å takke nei.» Du finner det i selvhjelpsbøker, i ukebladartikler, du hører det til det kjedsommelige. «Si nei.» Jeg har vært et konsekvent ja-menneske hele mitt liv. Jeg har sittet og sagt «jada, klart jeg kan!» selv om filofaxen min har vist at jeg er trippel og kvadruppel-booket på samme tidspunktet allerede.
Jeg har sagt «Så gøy!» til alt, uavhengig om jeg har hatt lyst eller ei. Har det eksistert en komité, et utvalg, et styre og en aktivitetsgruppe på skolen, i organisasjonslivet og i studietiden har jeg vært superaktivist. Det er så lett å skjønne at det er smart å si nei, men det er fryktelig vanskelig å begynne å gjøre det.
Jeg har tapt mye på å være den som alltid stiller opp.
Her er noen av de verste utslagene:
Jeg har blitt utslitt.
Ved å stille opp på aktiviteter jeg ikke hadde lyst til, men følte meg forpliktet til, ble jeg for sliten til å gjøre de tingene jeg hadde lyst til. De gale prioriteringene har ført til at jeg stadig vekk går i fella hvor jeg foreslår en festlig aktivitet jeg har lyst til, for så å være for sliten til å gjennomføre den.
Jeg har fått dårlige grenser. Hva gjør jeg for andres del? Hva er det jeg vil? Når alt handler om pliktfølelse, er det lett å miste oversikten på hvem du er og hva du liker.
Jeg har sluttet å lytte til mine egne signaler. Når alt har handlet om hva jeg mener jeg burde få til, ikke hva jeg har orker, har jeg drevet rovdrift på meg selv.
Å aldri si nei går på selvtillitten løs. Det er ikke vanskelig å føle seg som dritt når du behandler deg selv som dritt.
Ulempen med å være Virrvarr på rehabilitering er at jeg faktisk må øve meg på disse skumle «Nei»-greiene. Det er vanskeligere enn man skulle tro. «Det kan jo ikke være vanskelig å la være å gjøre noe?» sa en venn av meg irritert. Problemet er at ordet blir hengende fast i halsen, blir en uoverkommelig mur jeg ikke får til å klatre over, det tårner seg opp og blir et umulig hinder.
Problemet blir at jeg dermed sier «ja» til ting jeg har lyst til, for så å ikke greie å hverken møte opp eller gi beskjed om at jeg ikke kommer likevel. Å «glemme» sms’er, eposter og lignende henvendelser gir mye dårlig samvittighet, og dårlig samvittighet er raskeste veien til å bli mer emo. Den eneste reelle løsningen på dette problemet er å si nei med én gang, samt lage realistiske planer for hva jeg faktisk orker.
Jeg har sagt nei til en stor og skummel ting, og det er jeg ganske stolt av. Jeg har bestemt meg for å utsette forfatterstudiet ett år, rett og slett fordi den gale damen vet at studier i gokk + boklansering i Oslo samme høst blir for mye. Jeg er for syk og sliten til å flytte til et nytt sted og måtte finne en ny psykolog akkurat nå. Jeg trøster meg med at den arbeidsnarkomane damen faktisk har blitt friskere siden hun kan innse begrensningene sine nå ^_^. Jeg må ta den tiden det tar å bli mindre gal i hodet.
I mellomtiden skal jeg stå foran speilet og øve meg på å si «NEINEINEI.» Jeg må jo få dreisen på dette her til slutt.
Det er på tide å skrive om sommerdagene. Storparten av sommeren har jeg enten sittet alene på et hvitt rom med hvit seng eller i en blå stol i et rom formelig tapetsert med støv og bøker. Det har vært sol gjennom vinduet og sol i hagen utenfor, men jeg har vært for sammenkrøllet og skjelven til å være ute i det lenge av gangen.
Nå har jeg gått barbent i gresset og spist bringebær, jeg har latt tunge epletrær, krydderurter og et overflødighetshorn av blomster få lov til å bli rammen jeg tenker innenfor. Egentlig handler denne sommeren om mennesker. «Helvete er de andre,» sier Sartre. Jean-Paul, det er virkelig himmelen, også. Det er ingen motsetning.
Jeg har vært en adoptert kattunge i sommer. En sånn omplassert liten stakkar som plutselig kommer et sted der den får mat, kos og hvile; et sted hvor ingen skriker til den eller er slemme med den. Jeg har ligget stille i ukesvis og laget malelyder, sprellet i søvne og krøllet meg sammen på solrike steder. Når var sist gang jeg var stille? 1999? Før det? Det er litt irrelevant, siden det er forskjell på å være stille og å være rolig.
Jeg har så mange jeg burde være sint på. Jeg har så mye som burde slutte å være sorg og få lov til å bli aggresjon. Å skjønne at vonde ting som har blitt påført meg ikke var mitt ansvar er et spørsmål om øvelse, og jeg øver meg i solskinnet, under plommetreet, mellom klatrerosene og kornblomstene.
Jeg har en vinter i brystet, en vinter jeg våknet dyvåt av svette og skrek meg gjennom nettene. En vinter med lange bussturer fylt av frysetørrede følelser, av skam jeg ikke fikk satt ord på. Jeg satt bakerst i bussen og holdt meg fast i setet og lette etter noe å tine sjelen min på. Det måtte finnes varme et sted i hukommelsen min, noe jeg kunne klamre meg til de morgnene jeg var mest fortvilet.
Frem steg et bilde av blått plastbord i grønt sommerlys, av et stille øyeblikk du dekker av bordet, av latter forårsaket av en klønete, hvit hund. Følelsen av noen som klemte meg uten å skulle klemme noe ut av meg. Jeg husket at det fantes et sted jeg ikke var redd for å sove, redd for å gå på do, redd for å stå opp og redd for å senke skuldrene et sekund.
La oss bare si det sånn: Jeg er ikke flink til å gjøre “ingenting”. Jeg er ikke flink til å ha en tom todo-liste. Jeg er faktisk så lite flink at psykologen min fant det for godt å sende meg på et lengre “ferieopphold”. Ja, jeg er tilbake på galehuset. Det tordner og regner her. Send meg sommerbøker.
Og det er jo litt artig: Jeg ankommer psykehuset med følelsen av å være det galeste, mest mislykkede mennesket i verden. Men på galehuset treffer man alltid noen som er galere. Av dette vil jeg driste meg til å formulere en generell huskeregel:
*kremt*
Det finnes alltid noen som har det verre enn deg, men det gjør ikke dine opplevelser mindre ille. Syns synd på deg selv med god samvittighet.
Jeg er så dyp, assa. Og til dere som ikke har skjønt det: Ja, denne ferien suger ^_^
«Lyst til å være med ut på lørdag?»
«Eh.» Lyst? Klart jeg har lyst! Jeg har ingen annen avtale. Jeg elsker vennene mine. Jeg vil fryktelig gjerne se dem. Jeg er tussete teit glad i å være sammen med andre mennesker. Og likevel gir vissheten om at jeg faktisk har humørsvingninger som en jojo en viss skepsis. Fordi om jeg skal være ærlig – og jeg jobber hardt med å være akkurat det- så vet jeg faktisk ikke om jeg kommer til å være i strålende humør når lørdagen kommer, eller om jeg kommer til å sitte sammenkrøllet i en ball under bordet og ikke puste lørdag morgen.
«Hva blir det til?»
«Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg kan.»
«Kan du ringe meg opp?»
«Jeg vet ikke om jeg får til det heller. Mr. Jackson ringer deg.»
Eposten min er en konstant kilde til dårlig samvittighet. Har du mailet meg om sukkerfri mat? Pressedekning av boken? En tekst jeg har skrevet? Hvor bra jeg skrev om bipolaritet? Jeg ble kjempeglad for mailen din. Greide jeg å svare? Nei. Kommer jeg til å svare? Tja. Kanskje Mr. Jackson må svare for meg.
Jeg har mistet mobilen med vilje. Jeg greier ikke å sitte å se på at ubesvarte anrop bygger seg opp, at antall tekstmeldinger sprenger mobilminnet og at jeg ikke får til å svare på dem. Jeg har en teskje krefter igjen. De går til skriving. De går til psykologtimer. De går til å huske å dusje, vaske seg og sladre på mine egne påbegynte selvmordsforsøk. «Du må gjemme sovepillene mine. Gi meg en hver kveld.» Jeg vet jeg skulle ringt akkurat deg. Jeg har bestevenner jeg setter høyere enn det meste annet, men jeg greier ikke ta kontakt. Jeg greier ikke ringe når jeg sier jeg skal ringe. Jeg tør ikke logge meg på msn mer, alle vil snakke. Alle vil si hei og det blir for mye for meg.
Mange er redd jeg ikke liker dem mer. Noen har møtt meg i en god & manisk periode og sier jeg har det bedre enn noensinne (som er sant på mange måter) og forteller videre til folk jeg ikke har greid å prate med på en dårlig dag at «hun virket helt fin da jeg så henne!»
Jeg savner Ane, som mailet meg og lurte på om det gikk bra med meg, og jeg skremte vettet av henne ved å ikke greie å svare. Ane, det går bra. Vi drikker te igjen når jeg er på andre siden av dette. Jeg savner Mari, som er min favorittperson ved siden av Mr. Jackson, Mari som redder meg når jeg har gått meg bort i byen og sier «Why so sad, kitten?», som er sier at jeg skal ikke gå på det slitsomme møtet, at jeg skal kjøpe Pepsi Max og potetgull og være med henne hjem og se tegnefilm istedet. Mari som sier at «Det er viktig å venne seg til tanken på at alt faktisk ikke går bra bestandig. It’s ok.» Mari som blir vettskremt om jeg skulle slumpe til å ringe henne fra Mr. Jacksons telefon. «Jeg trodde han skulle si at du var død.» Jeg er ikke død, jeg bare greier ikke ringe folk for tiden. Jeg savner Natasha, som reddet livet mitt, som er den eneste som skjønner at når jeg er flinkest og mest produktiv, er jeg også mest selvdestruktiv. Jeg savner for mange folk av for mange grunner til å kunne henge ut alle sammen her.
Her er noen ting du bør vite:
Jeg ville gjerne svare eposten din, men jeg greide ikke. Du får svar, men muligens ikke med en gang, muligens ikke fra meg.
Jeg vet det er dårlig blogger-skikk, men jeg greier ikke svare på kommentarer lenger. Jeg blir kjempeglad for hver hilsen, hver kommentar, hvert innspill, hvert kritiske spørsmål. Og likevel, jeg håper jeg klarer å komme igang med å svare kommentarer over sommeren en gang.
Jeg har lite krefter og bruker dem der de må brukes: På tekst og mer tekst. Det vil være mer effektivt å kontakte daniel@jackson.kz enn meg om du har konkrete spørsmål og henvendelser.
Nei, jeg kommer ikke til å ta telefonen. Nei, jeg er ikke død.
Ikke stol på meg. Om du prater med en blid & ivrig-Ida, bør du regne med at det er en modus som går over etter halvannen dag.
Husk at jeg er like glad i deg som jeg har pleid å være. Jeg har bare dager hvor det å hente posten kjennes ut som et uoverkommelig prosjekt, så det å slå telefonnummeret ditt og ta en lang, beroligende prat kan bli for mye.
Sånn. Da var det sagt. Det lettet på min kant, i det minste.
Ja, jeg er selvfølgelig på galehuset igjen. Så mye for frisk og sprek. Ja, man blir dårligere behandlet som dame med skamklippet hår enn som dame uten skamklippet hår. Vil du ha god behandling i norsk psykiatri? Forsikre deg om at du virker ladylike nok.
Ja, pc’ene på sykehuset kjører windows 2000, har bare IE6 og er de tristeste, mest virusinfiserte små tingene jeg har hilst på siden skolepc’ene med Windows 98. Vi kan late som om dette bare var min smarte plan for å endelig få testet utseende på bloggen i IE6, og ikke et sykehusopphold utløst av utstrakt emo-oppførsel.
Ellers- jeg anbefaler alle å kjøpe seg neste nummer av Fett, siden jeg har bidratt med en tegneserie der jeg har tegnet meg selv som lubben, udregelig Bondpike. Dette kan du rett og slett ikke gå glipp av.
Om det går bra med meg? Det går hvertfall bra med prosjektene mine, selv om dere stakkars leser kan bli utsatt for mer galehusblogging fremover. Heng med.
En del av meg vil at jeg skal ignorere de siste dagenes «gale damen»-hendelser, og skrive om andre ting på bloggen. Jeg burde svare på et meme eller to, kommentere på den amerikanske valgkampen eller skrive et forsvar av postmodernismen jeg har planlagt lenge.
Likevel- jeg har lagt meg på en ærlighetslinje på Revolusjonært Roteloft, og med mindre jeg skal opprettholde et nett av hemmelige emoblogger fulle av halvkrypterte detaljer og forvrengte historier, er dette stedet for å skrive om hendelser som er for skjellsettende til å bare omtale i notisboken på innerlommen.
Åtte observasjoner angående de siste dagene:
Jeg trenger ikke mislykkes for å gå i stykker. Å lykkes kan faktisk være like farlig. Jeg straffer meg selv når ting går skeis. Jeg straffer meg selv når ting går veldig bra.
Det finnes ingen «emobegrensning» i livet mitt. Det hjelper ikke å si til seg selv at «Jeg kan ikke være gal nå! Jeg var jo innlagt for halvannen måned siden!»
Det er bedre å skamklippe håret enn huden.
Jeg ser ut som Sinhead O’Connor, Britney Spears i deppe-modus eller Bjartmar Hjerde, i følge svigerfar. Min kjære mann forærte meg den siste platen til Gatas Parlament i anledningen mitt nye, korthårede meg og åpningsstrofen fra en av sangene oppsummerer hva jeg må gjøre fremover: Bruk lue, men hold hue kaldt.
Jeg har vært heldig med Oslopsykiatrien. Veum er er et annet ord for Gjøkeredet, og jeg er en dårlig Jack Nicholsen. Det kommer et eget innlegg med Veumhistorier senere.
Psykisk sykdom er en sykdom, ikke en karaktersvakhet, uansett hvor mye jeg pleier å fortelle meg selv at jeg er Dum & Teit når jeg er på vei ned.
Det er fantastiske mennesker i livet mitt.
Jeg har en utmerket unnskyldning til å kjøpe en sjokkrosa parykk jeg har hatt lyst på lenge.
Jeg har et ganske råttent humør om dagen. Det er forræderisk og er plutselig høyt oppe, plutselig nede i skoene. Heldigvis har jeg min egen måte å medisinere meg på, og tenkte jeg skulle dele en del av tipsene mine for å tvinge tungsinnet i kne. Jeg har skrevet om det før, men her er en oppdatert guide til litt øyeblikkelig glede:
Å gå fort og lenge med mp3-spiller på full guffe, danse seg nedover langs Akerselven, småløpe på St. Hanshaugen eller spurte hvor du nå enn skulle befinne deg.
Å blåse såpebobler.
Å skrive fjas på dovegger.
Å laste ned Fucking Åmål for å se scenen der Agnes og Elin tar hverandre i hendene og kommer ut av jentedoen på slutten av filmen.
Å skjønne at den personen du hadde mest lyst til å snakke med i hele verden logget på msn akkurat samtidig med deg og at dere var like pratesyke.
Jeg skriver om ordentlige temaer, jeg. Om dagsaktuelle problemstillinger, om filosofi og teori og om situasjoner fra livet mitt som kan oversettes til generelle temaer med interesse for flere enn meg. «Dette er alkoholisme sett med utgangspunkt i meg selv» «Dette er voldtekt med utgangspunkt i mine egne erfaringer.» Jeg blogger sak, ikke følelser. Er følelsene der, er de virkemidler.
Ellers er følelsene mine notatbokstoff, de tyter ut i samtaler med gode venninner jeg ikke har sett på alt for lenge, de er ikke en del av den offisielle-Virrvarr-versjonen. Følelsene mine er i konstant utakt med livet mitt, de er kakefyllet du ikke får se gjennom utstillingsvinduet, du ser bare marsipanlokk og sukker-blomster og sjokolade. Livet mitt er et delikat konditori med ganske bitre, pene kaker. Jeg holder følelsene privat, ofte helt privat.
Skal jeg prøve å si noe om følelsene, blir det bare emo-blogging på dere. Dere vil ikke lese innlegg på innlegg om at huden min kjennes ut som om den består av nesle og isolasjonsmateriale, at jeg brenner-svir meg når jeg er nær ting. Det er begrenset hvor ofte jeg kan si at jeg har slukt barberblader og piggtråd, at det er krig i kroppen min og at jeg er redd for lyden av mine egne skritt når jeg går hjem.
Det var verre før. Jeg står på fast grunn, jeg selvdestruerer ikke lenger. Jeg ser gjerne humoren i det. Jeg har pleid å ha et lager av smertestillende gjemt under rusk og rask på badet; en selvmords-startspakke til en regnværsdag. Nå har jeg hatt så mye influensa og drit at jeg har spist opp hele lageret i febernedsettende øyemed. Jeg har ledd godt og kynisk mens jeg har tatt de siste pillene for å fjerne hodepinen min, jeg har spist selvmordspillene for å kunne leve livet mitt normalt. «Jaja, du har det ikke såå grusomt» har jeg sagt til speilbildet mitt, gjort kål på de siste pillene og satt meg ned med pensum og bokskriving.
Likevel- det er først den siste tiden jeg har skjønt gleden ved å selvdestruere. Å gi slipp og la seg falle ut i despreasjon, i rus, å gi slipp på kontrollen, å ikke kjempe i mot når ting går i nedoverbakke er befriende. Det svir å forsøke å bremse, det gjør vondt å ha kontroll. Istedenfor å gi seg undergrunnskreftene i vold, må du kjenne på hvordan du ha det, holde deg fast i smerten og tvinge hodet opp over overflaten. For første gang på lenge blir jeg skikkelig lei meg. Og det er jeg for det meste av tiden. Et stort, mørkt tjern med «trist».
Tankene mine går ann å si høyt, tankene kan skrives ned, utgis i bokform, videreformidles. Og likevel er de bare en liten, liten del av dagen min.
Liv
Anne 
Ole M
Frøken Makeløs
Carina Alice Bredesen
Cecilie
placebo 
Valk
EliseT 
Ingrid 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
