Torsdag 26. februar 2009

Evi Bøgenes-helvete

Jeg lurer på hva livet mitt ville vært uten dem. Uten å ha tilbragt barneskolen med å sette til livs flere tusen sider hjernevask. En oppvekst uten pikebøker.

Misforstå meg rett – jeg leste alt som barn. Jeg har vært kidnappet med Robert Louis Stevenson. Rudyard Kipling og jeg var der da elefanten fikk snabel. Alice og jeg falt ned kaninhullet. Ronja Røverdatter og jeg passet oss for villvetter.

Jeg forestilte meg det fantastisk umulige sammen med Bastian Baltazar Bux. Jeg klarte ikke spise smultringer på over et år etter lesningen av Den Fantastiske Mikkel Rev.

Og likevel. Fjordfitte brukte et begrep en gang som traff meg: Evi Bøgenes-helvete. Nå vet jeg at pikebokhelvete er større en Evi Bøgenes‘ forfatterskap. Evi har kaffeslabberas sammen med Anka Borch, Titt Fasmer Dahl og forfatteren av Milly Molly Mandy.

Evi Bøgenes-helvete er å være evig fanget i ulltøy som stikker, lakksko som gnager, bluser som kveler deg og skjørt som er akkurat så stramme at det er ubehagelig å sitte og umulig å spise.

Det fantes bøker som beskrev andre typer jenter enn det pikebøkene gjorde. Selv om Titt Fasmer Dahl tidlig innprentet forskjellen på «kjekke piker» og «stygge piker» for meg, fortalte Astrid Lindgren andre historier.

Og likevel – kanskje var Pippi, Lotta, Ronja, Madikken og Tjorven for mye rene individer og for lite jenter? Jentebøkene hadde hovedpersoner som skulle være “typiske jenter” og oppføre seg “typisk jentete” og ha “typiske jenteproblemer”.

Pippi var Pippi. Det var ingen steder i teksten Lindgren henvendte seg til meg og fortalte meg hvorfor jeg burde oppføre meg som hovedpersonen hennes. Hun hadde for mye respekt for meg som leser til det.

Evi Bøgenes med venninner, derimot, de snakket til alle piker hele tiden. Og jeg var jo en av alle disse pikene. Jeg var ikke røverdatter eller verdens sterkeste jente.

Jeg leste guttebøker fra samme periode, også. Alle gutter var modige og fanget tyver, stoppet branner, reddet hunder fra å drukne eller fant på noe dumt og fikk deng for det. Tom Sawyer gjør vel omtrent alle ovenfor, inkludert å gå seg bort i en grotte og finne en skatt.

Et sammendrag av den første Milly Molly Mandy-boken, derimot, lyder sånn:

Milly-Molly-Mandy Goes Errands
From Milly-Molly-Mandy Stories (1928)

SUMMARY: Milly-Molly-Mandy fetches a trowel for Father, eggs for Mother, string for Grandpa, red wool for Grandma, chicken-feed for Uncle and needles for Aunty.

Og så var boken slutt. Like gøy som Bøgnenes evigvarende bokserie om Flette-Mette. I Flette-Mette og den lange melkeveien er plottet at Mette må kjøre sparkstøtting til melkerampen hver dag og hente melk.

Det er slitsomt, men Mette gjør det hver morgen, uten å kny. Jeg vet ikke hva Mette og Tom Sawyer ville sagt til hverandre hvis de møtte hverandre. Antageligvis ville Tom lurt Mette til å male gjerdet for henne og det ville vært det.

Hovedpersonene i pikebøkene er snille, flittige, fornuftige, skitner ikke til kjolen sin og får belønningen sin i form av å vite at de har rett og at de har handlet riktig. Etter hvert får de også belønningen i form av den kjekke, unge mannen de har traktet etter så lenge. I smug, selvfølgelig.

Og likevel. Hadde det ikke vært så mye Titt Fasmer Dahl i livet mitt tidlig i oppveksten, så mye «alle piker vil bli til noe! Hva med flyvertinne?», så ville jeg kanskje ikke bestemt meg for å skrive inn nye figurer i alle bøkene det manglet kvinnelige karakterer i løpet av barneskolen.

For eksempel: Jeg elsket Kaptein Sabeltann. Jeg ville være sjørøver på et stort skip og stikke folk i hjel med kårde. Problemet var at når man skulle kle seg ut som Kaptein Sabeltannfigurer, så måtte jeg være Sunniva eller Tante Bassa. Det fantes ingen sjørøverpersonlighet til meg. Det var bare to pinglete damer som sang:

Det finnes en mann som er stor og sterk! En stilig fyr, ja et mesterverk! Jeg blir glad når han kommer, trist når han går, hjertet mitt hopper og dunker og slår! Men selv når jeg flørter, prater og ler, går han i fra meg og ingenting skjer! Å ønske seg en mann, hjelper ingenting, hvis han ikke liker tanken på å bære giftering! Å leve på en drøm er sikkert vel og bra, men hvis han bare frir skal han få mitt ja!

Det var ikke så mye «Hiv og hoi», for å si det pent.

Slik ble sjørøver-Maiken til. Jeg var åtte år og tegnet verdens barskeste sjørøverjente i tegneboken min.

Hun blondt, stritt hår, sprosse mellom fortennene og var helt prikkete av fregner. Hun hadde sitt eget skip, sitt eget mannskap – bestående av småjenter, og hun utfordret Kaptein Sabeltann til duell og vant.

Hun fikk raskt selskap av fredløse Randi (Jomfru Marion, go home!) og et par sprelske, kvinnelige innslag på Langåsen Pensjonatskole (ja, jeg var liten og hadde ikke tatt poenget med at det var en ren gutteklasse de skildret i Stompabøkene).

Det fine med pikebøkene var jo at de hadde jenter i hovedrollen, uansett hvor kjedelige ting de gjorde. Å dikte bra kvinnelige karakterer inn alle bøkene jeg elsket var en måte å spørre Huckleberry Finn og Alan Quartermain om jeg kunne være med å leke.

I senere tid har jeg skjønt at de fleste i min generasjon har lest andre bøker enn Evi Bøgenes romaner. Skjønt, etter å ha tjuvlånt et par TL-klubb-romaner i begynnelsen av ungdomskolen, vet jeg ikke om de var så mye bedre.

Siden dette innlegget først og fremst er en rant, synes jeg du kan snakke litt om hva du leste som liten i kommentarfeltet mitt. Og ikke minst om pikebokhelvete, hvis du har noe erfaring med det.

Onsdag 4. februar 2009

Råtekst – ti år etter

Jeg var 12 år da Råtekst kom i 1999. Jeg hadde lest om Fittstim i damebladene og i avisen, jeg hadde lest intervjuer med damene bak oppfølgeren. Rett etter nyttår 2000 hadde jeg penger, 300 kr for å være helt presis.

Jeg bestemte meg for at de skulle gå til «feministiske investeringer», hvilket betydde Råtekst og det første albumet til Shania Twain. Jeg kunne ikke så mye engelsk, men jeg var helt sikker på at «So you’re Brad Pitt? That don’t impress me much!» var superfeministisk. Glem alle de andre sangene på albumet som «Man, I feel like a woman».

Jeg var ikke helt sikker på hva jeg la i feminisme da jeg var tolv, men jeg tok med meg Råtekst hjem og leste den mens jeg lå i badekaret fylt til randen med kokvarmt vann og gullbadesalt fra en flaske formet som tallet 2000. Ordet var millennium.

Jeg fikk igjen boka forrige uke. Foreldrene mine hadde sendt den med onkel og tante til Oslo. Knall gul og fullstendig skrukkete – jeg hadde jo lest den i badekaret flere ganger. Pocketbøker har en tendens til å bli rare av det.

«Ta vare på den», sa onkel. «Den kommer ikke i noe andreopplag. Den er et klenodium.» Det eneste jeg finner når jeg googler Råtekst er kritikken den ble møtt med, folk som kommenterer den. Jeg husker selv kritikken boken møtte fra alle feministene jeg møtte i RU/RV/AKP da jeg selv ble politisk aktiv.

Og likevel. De dagene, mens jeg lå i badekaret og hørte på Shania Twain, var det den viktigste boken i hele verden. Uff, dette personlige perspektivet. Bare individualisme, ingen kampsaker, ingen tall, ingen felles analyse.

Jeg ser kritikken, og likevel var det jentenes beskrivelse av å ikke få til å være «søt» i barnehagen som fikk meg til å kjenne meg mindre alene. De personlige historiene om pubertet og kroppskomplekser. Jeg skjønte ikke alt, bevares. Alt om sex, sjalu kjærester og kjipe professorer gikk meg hus forbi. Arbeidsliv? Whatever, lizzom.

Nei, de skrev om problemer som var nærme meg, om seksuell trakassering på ungdomskolen, om hvordan man ber små jenter dempe seg slik at de andre jentene også skal få slippe til. Glem bråkete Per og Pål, gutter er gutter, vettu. Det gav meg en følelse av system i galskapen. Det er ikke bare meg.

Det var morsomt å se igjen boka. Delvis fordi tekstene ikke var de åpenbaringene jeg husket dem som (sorry, men jeg har lest for mye Beauvoir, Butler, Moi, Björk, Spivak, Cixous, Ericsson, Friednan [...flere navn her...] til at historiene om diskrimminering på Universitetet og spiseforstyrrelser skulle sjokkere meg), men også fordi jeg plutselig visste hvem en del av damene var.

Jeg lenker til bloggen til Martha Breen. Jeg har forholdt meg til Siri Lindstad som Fett-redaktør. Jeg har kjøpt CD’er av Bertine Zetelitz. Jeg har hørt Helle Vaagland snakke om Femkamp på Feminismefestivalen. Det var en plutselig forståelse av hvor mye eldre jeg har blitt på ti år, også. Hei, damer! Jeg er en del av voksenverdenen deres nå! Jeg har tatt dere igjen!

Jeg leste boken på nytt. Ikke i badekaret, men sammenkrøllet i sofaen, uten Shania Twain. Hun sluttet å være så utrolig tøff den dagen jeg begynte å kunne mer engelsk. Det var først og fremst vemodig lesning. Hvorfor? Fordi alle problemene jentene i boken skriver om er like relevante i dag.

Først tenkte jeg at det var fordi den var så ny, før jeg skjønte at den faktisk hadde tiårsjubileum. Spiseforstyrrelser? Like aktuelt. Diskrimminering i akademia? Like aktuelt. Skjønnhetstyrrani? Like aktuelt. Trange kjønnsroller i barndommen? Enda mer aktuelt. Voldtekt og seksualisert vold? Like aktuelt. Annerledes seksualmoral for menn og kvinner? Like aktuelt.

Homoseksualitet? Mjaaa, vi har fått den nye ekteskapsloven, men åndskampen er fremdeles like viktig nå som for ti år siden. Den eneste teksten jeg ikke vet om er like aktuell er den om seksualisert rasisme, om Asta som er «sexy sjokolademus» i hodet til norske menn. Jeg tror rasismeproblemet har blitt verre og mer direkte siden 1999. Det er ikke bare den indirekte typen Asta beskriver.

Selv om de ikke listes eksplisitt, kan du trekke en rekke kampsaker ut av Råtekst. Det triste med å lese Råtekst, er at alle kampsakene fra jeg var 12 kan gjøres til en like oppdatert agenda nå når jeg er (snart) 22.

Også sier jeg «Virrvarr, Virrvarr. Ti år er ikke lang tid?» Også prøver jeg å unngå å sammenligne den politiske situasjonen 1970 med den politiske situasjonen 1980. Jeg vet det var store politiske endringer mellom 1980 og 1990, også. Ti år kan være masse tid.

Jeg blar i Råtekst og tenker at hvis jeg skulle laget en versjon 2.0 av boka, så måtte damene skrevet essays med personlig tøtsj, ikke bare personlige historier. De er er gode eksempler, men du trenger argumenter, ikke bare fragmenter for å overbevise andre enn dem som har hatt de samme erfaringene.

Kanskje jeg tar feil. Kanskje det er masse-masse som har endret seg siden 1999 og det bare er meg som ikke har fått det med meg. Kanskje vi kan ha opprop i kommentarfeltet og komme på alle tingene som har forbedret seg, alle de politiske endringene som har skjedd?

Uff. Det hadde vært så mye kjekkere om jeg hadde kunnet avskrive boken som «utdatert» og «irrelevant».

Torsdag 22. januar 2009

Skeptikerskolen: Homøopaten min og meg

Noe av det kjipeste med å gå til legen rett etter at jeg flyttet for meg selv, var at alle legebesøkene mine endte opp med sukking og stønning om hvorfor jeg ikke har fått medisin mot denne lidelsen før. Som den gangen, sommeren 2007, hvor jeg fikk epilepsiannfall på Outland for første gang på mange år og deiset innom en bokhylle før jeg gikk i bakken.

Jeg har noen vage minner om en ørefik, en ambulansetur og en alvorlig samtale med en nevrolog. «Hva slags epilepsimedisin er det du har pleid å stå på?» Lommelykt i øye. To fingre opp og ned foran ansiktet. Og jeg bare «Eeeeeh….» Legen lister opp en rekke legemidler i et forsøk på å være hjelpsom. Kanskje jeg stod på $pille eller $annen_pille? «Nei,» sier jeg. «Jeg stod på sånn…sånn…sånn homeopatmedisin.»

Alle legebesøkene mine siden jeg flyttet for meg selv har artet seg på denne måten:

«Eh, vel, altså, jeg har blitt fortalt at jeg har en eller annen form for diabetes, men det kom fra samme kvantemedisineren som sa at jeg først og fremst var allergisk for mobiltelefonstråling….Kan du ta en blodprøve, kanskje?»

«Ja, jeg er plattfot. Nei, jeg har ikke tatt prøve av bindevevet. Nei, jeg har ikke tatt noen ganganalyse. Jeg har vært hos …helseeurytmist.»

«Jeg hører dårlig, skjønner du. Ja, jeg hadde mye mellomørebetennelse som barn. Neeei, jeg skulle visst ha operert inn dren, men så gikk vi til homeopat istedet.»

Sånn kan vi fortsette i det uendelige. En del mennesker synes det er helt fantastisk å gå til alternativ behandler. Ja, det koster det hvite ut av øyet, men du får jo snakke så leeenge!

Og hvis du tilfeldigvis skulle være en hysterisk mor som har eksakte vrangforestillinger på hvordan barnet ditt lukter når det har feber og at dette mååå være et symptom og legen alltid ser dumt på deg når du nevner det, så vil homeopaten ta deg på alvor. Det er det som er jobben hans.

Den veldig intime, samtalende formen fungerer bare for et fåtall. Et bekjentskap av meg som ikke er så pratsomt ble anbefalt å oppsøke homeopat for de stive skuldrene sine. Da behandleren stilte spørsmålet: «Og hva slags avføring har du? Brunlig? Grønnlig?» var hun ute før du får sagt naturmedisin.

For folk med psykiske problemer kan homeopatbesøk være en utmattende og tilnærmet skadelig affære. Å bli tvunget til å fortelle om alt det kjipe som noen sinne har skjedd deg er litt kontraproduktivt når du faktisk har en del traumer i bagasjen og egentlig bare ville se om de kunne hjelpe deg med den dumme laktoseintoleransen. Jeg har fått ukvalifiserte råd om alt fra panikkangst til «substance abuse» til fine piller mot «det å være trist inni seg» gjennom oppveksten.

Alle homeopatbesøk har alltid artet seg på følgende vis:

1. Du svarer på tusen spørsmål og betaler fem hundre kroner. Du får en medisin, enten i form av vann på flaske eller små melkesukkerkuler. Du får beskjed om å kutte ut alle former for koffein, alkohol, mentol og kamfer i livet ditt.
2. Og nå vil jeg bli bedre? «Vel, først vil du bli verre og så vil du bli bedre. Blir du verre, så fungerer det, skjer det ingenting, må du komme tilbake og få en annen type medisin.» Det blir som regel verre. Heldigvis. Før det blir bedre igjen. Rart det der.
3. Du gjentar sirkelen.

Som liten var jeg nesten utelukkende vant til homeopatbesøk, og derfor var de få legetimene jeg var på en forvirrende affære. «Har du vondt her? Har du vondt der?», ingen spørsmål om hvorvidt jeg drømte om geiter eller hadde rykkninger i lillefingeren, om jeg fikk vondt når jeg hikket eller hadde søtsug etter middagen. Jeg hadde ikke legebesøk-kompetansen, rett og slett. Jeg var redd for å gå til legen. Jeg fikk det aldri riktig til.

I voksen alder begynte jeg å lese gjennom artikler om homeopati og hvorvidt det har noen effekt over hodet. Jeg har lært en god del, både om placeboeffekt, om at de fleste sykdommer går over av seg selv hvis du bare venter lenge nok og om hvordan det for mange kan bety en stor helsemessig påvirkning å få lov til å snakke skikkelig lenge om de diffuse smertene sine, ikke bare ta en sånn teit blodprøve.

Og likevel- for meg var det prinsippene homeopatien er bygget på som gjorde meg overbevist om at storparten av det medisinske tilsynet jeg har fått gjennom oppveksten var hundre prosent humbug. La meg forklare:

Homeopati for dummies:

1. Loven om likhet.

Homeopatmedisiner ble utviklet med et prinsipp om at stoff som fremkaller et sett symptomer hos en frisk person, vil helbrede en person som har de samme symptomene. Et klasissk eksempel er koffein mot søvnvansker – friske mennesker blir jo våkne av koffein.

I tillegg til den rare loven om at et stoff som gir mer av samme symptomene vil gjøre deg friskere, er ikke sammenhengen mellom ulike homeopatmidler og reelle symptomer så mye å snakke om. Jeg fikk f.eks kalsium som epilepsimedisin, fordi kalsiummangel visstnok skal forårsake tilsvarende spasmer. Naaaah.

2. Loven om forsterkelse.

Vanlige virkestoffer i homeopatiske medisiner er Belladonna og ulike former for slangegift – farlige stoffer som gir kraftige utslag når du får det i deg. Etter likhetsprinsippet bør de dermed være i stand til å kurere heftige symptomer. Ulempen er jo at de er giftige. Heldigvis har homeopatien løst dette problemet. Det er her homepoati går fra å være litt obskurt til å bli hylende festlig.

Jo mer fortynnet et stoff er, jo mer potent medisin er det. La oss si du får piller fra homeopaten din som er merket D200. D står for decimal, og betyr at medikamentet er utvannet 1 til 10. En del medisin, ti deler vann. 200 står for hvor mange ganger blandingen har blitt fortynnet og ristet. En del av greia med vannets hukommelse er nemlig at du skal riste mellom hver gang du blander. En rekke «sterkere» homeopatmedisiner er merket C200, C3000 osv.

Altså at de er utvannet med forholdet 1 til hundre og ristet og fortynnet flere tusen ganger. De sterkeste homeopatiske medisinene skal være så fortynnet at mengden vann det har blitt fortynnet med tilsvarer størrelsen på jordkloden.

I tillegg er middelet dryppet over melkesukkerkuler før du får dem i butikken, og som forskerne spør seg selv: Hvordan går virkemiddelet inn i melkesukkeret? Vannet fordamper jo bare! Generelt sett er virkestoffet i homeopatiske midler først og fremst til stede på etiketten på esken.

Moderne homeopater forklarer de fortynnede medisinenes virkning med at vannet som medisinen fortynnes i har egenskaper i seg til å «transportere» informasjon eller om du vil – en frekvens fra det opprinnelige stoffet utover i fortynningen. Dette fenomenet har blitt kalt «the memory of water».

Og nei, vitenskapen ikke finner noen form for bevis for at vannet skal ha noen hukommelse. Fet overraskelse. Personlig liker jeg innstillingen til denne kommentaren på et forum som diskuterer James Randis underholdende gjennomgang av homeopatiens mysterier:

If homeopathy were real, then it could be applied in reverse. I could create poisons with which to kill people simply by repeatedly diluting real medicines in water, then giving said dilution to my victim. And the best part: it would be completely untraceable! Brilliant!

Det pussige er at annenhver nordmann bruker penger på sukkerpiller dynket i fordampet vann med et og annet molekyl av virkestoff tilstede og tar det som medisin mot tidvis reelle plager.

På hovedsiden til Homeopatenes Landsforbund skriver de at de kan hjelpe deg med alt fra halsbetennelse og ufrivillig barnløshet til angst og depresjon. Men som psykologen min sa til meg, som en kommentar til enkelte pasienter som lurte på om de kunne få homeopatmidler isteden for psykofarmaka: «Vet du? Da tror jeg du får større lindrende effekt av en øl.»

Lørdag 10. januar 2009

Da jeg var liten og ville bli prest…

En gang var det vanligste spørsmålet «Hva vil du bli når du bli stor?» Så ble det til «Hva vil du bli?» Deretter ble det «Hvilke fag skal du ta på UiO til høsten?» Jeg tror jeg er stor nå.

Jeg høyere enn Napoleon. (Viktig mål fra barneskolen. Jeg feiret at jeg rundet 150cm med Napoleonskake. Nå leste jeg på Wikipedia at han var 156cm høy. Darn.) Jeg er nesten like tung som lektor Tørrdal. Jeg kjøper klær i størrelse Large og Xtra Large. Stor og Ekstrastor. Skulle jeg stilt spørsmålet til meg selv idag, ville jeg måttet si: «Hva vil jeg bli nå som jeg har blitt stor?»

Det er mer spennende å se hva det var jeg ville bli da jeg var liten. Som barn bestemte jeg meg for hva jeg ville bli på basis av hva jeg trodde den yrkesgruppen drev med. Her er et lite referat av jobbene jeg kunne tenkt meg i aldersgruppen tre til ti, og hva jeg trodde jobben gikk ut på:

Maler:

Jeg ville bli maler i tre-fire årsalderen. Ble jeg maler, kunne jeg nemlig både male bilder, hus, møbler og skilt. Jeg trodde det fantes et yrke som bestod av å male ting, sånn generelt. Jeg skulle male store malerier, små bokhyller, jernbaneunderganger (les: grafitti) og huset til foreldrene mine i en finere farve enn gråblått. Jeg skulle male gullsnirkler i gamle kirker og kirketak, sånn som Michelangelo.

Jeg skulle ha stor, hvit skjorte full av malingflekker, og en alpelue på hodet. Jeg skulle løpe rundt med pensel og palett til enhver tid. Sanger som inspirerte meg: «Se maleren! Se maleren! Det er en kar så flink og kjekk! På nesen av farven har han en diger flekk!»

Sykepleier:

Da jeg var fire-fem år ville jeg bli sykepleier. Ikke fordi jeg ville redde liv og hjelpe syke mennesker, men fordi jeg ville stikke folk med nåler, tappe dem for blod og putte ting i rumpa deres. Jeg var helt fortapt av alt det ekle som fant sted på et legekontor, og glodde begjærlig hver eneste gang søstrene mine måtte ta en vaksine.

Dessuten hadde sykepleiere uniformer, og jeg kjente sterkt at hvis jeg skulle bli noe, så måtte det være et yrke som gikk i uniform. Jeg fortalte foreldrene mine om yrkesplanene, og mammas første reaksjon var: «Men da må du gjøre så mye ekkelt! Du må vaske folk i rumpa og ta på bæsj!» Et hardtslående argument for mange, men ikke for en fireåring. «Ooo.» tenkte jeg. «Bæsj.»

Samlebåndsarbeider:

Hva gjør Donald? Hva gjør Chaplin? Hva gjør Olsenbanden? De jobber på samlebånd. Hva slags arbeidsplasser er det de viser på barnetv? Fabrikker, hvor smeltet glass og sjokoladesaus surkler rundt i store maskinparker, der folk sitter og løfter og snur på flasker, sjokoladeplater eller skruer. Rett før jeg begynte på skolen var jeg veldig nervøs for at jeg ikke ville få til jobben jeg fikk. Det hadde ikke slått meg at utdannelse faktisk lærte deg det du trengte før du kom ut i jobb.

Samlebåndsarbeid var jeg sikker på at jeg ville få til, så lenge så jeg for meg en slags romantisk tilværelse der jeg gikk på jobb, satt ved samlebånd og gikk hjem igjen. Aller helst hadde jeg lyst til å jobbe på en sånn fabrikk som laget badmingtonballer jeg hadde sett på TV. Det satt en mann og hadde som jobb å skru på tupper i ulike farver, basert på hvor stor fjæren var. Grønt, rødt, blått, skru, skru, sku. Jo, det skulle vært meg.

Prest:

Da jeg var seks-syv år ville jeg bli prest. Det var det flere grunner til. 1. Uniformen var en veldig stilig kjole. 2. Jeg måtte bare jobbe på søndager. 3. Jobben min bestod av å prate-prate-prate mens alle de andre måtte være stille. I tillegg fikk jeg dele ut vin og kjeks og plaske vann på små babyer.

Jeg ville bli nonne en gang i samme aldersperiode, også. Voksne rundt meg trodde jeg var i en veldig religiøs fase, men det var vel nærmere sannheten at jeg ville ha nonnedrakt.

Pussig nok falt alle de andre yrkesplanene i fisk da jeg fant ut at noen faktisk skrev historiene i bøkene jeg leste. Det var ingen tvil etter det. Jeg skulle finne opp ting og skrive dem ned. Jeg skrev den første boken min første året på barneskolen og stiftet sammen arkene så du kunne bla i den.
Glemt var drømmene over, sammen med drømmene om å bli detektiv, pirat, jediridder og hemmelig agent. Kanskje like greit.