Lørdag 10. januar 2009

Twitter som direktejournalistikk

Jeg får strenge spørsmål i kommentarfeltet om jeg er med i noen av demonstrasjonene som raser i Oslo disse dager. Svaret er nei. Ikke fordi jeg er motstander av demoer, fakkeltog, punktmarkeringer og åpne møter, men fordi Virrvarr + store forsamlinger ikke alltid går like bra om dagen. Jeg har vasket huset for Gaza. Eller noe i den stilen.

Nå skal ikke dette innlegget handle om hva jeg synes om å slå gamle folk fra indremisjonen som var så teite å ha med seg et Israelflagg i sentrum. Det skal ikke handle om politiets oppførsel mot demonstrantene. Det skal ikke handle om all aggresjonen Israels oppførsel vekker i folk rundt om.

Det skal ikke handle om hvordan molotovcoctails og tåregassregn tar oppmerksomheten bort fra lidelsene på Gaza, og gjør det vanskelig for mange å støtte en god sak og skremmer dem fra å gå i demoer siden. Det skal handle om hvordan folk bruker sosiale medier til å dekke opptøyene i Oslo sentrum.

Jeg har fulgt tidsskriftet Frontlinjer fra de var en liten fanzine som ble solgt på stiftelseslandsmøtet til Rødt. De har  i tiden som har gått siden da bikket mellom å være nerdebladet for raddiser som vil skrive om hjertesaken ingen andre bryr seg om og venstresidas Se& Hør.

Men i det siste tror jeg de har funnet den perfekte kombinasjonen av direktejournalistikk og nettvirksomhet. Jeg har fulgt dem på Twitter gjennom alle demoene og opptøyene i Oslo, og kunnet lese sammendraget på nettsidene deres få timer etter at ting har skjedd.

Her er et utsnitt av hvordan twitterfeeden deres har sett ut idag:

Samtidig har denne artikkelen på Frontlinjer.no blitt lengre og lengre, og blitt oppdatert etterhvert som demonstrasjonen utviklet seg. De har også tatt bilder av demonstrasjonen og laget en ganske ekstrem billedspesial. Her kan du se demoen utvikle seg fra barn med jukseblod på klærne til et totalrasert McDonalds.

Mads Gilbert er blitt mest sitert på utsagnet «Vi lever i historieboka nå. Alle!» i forbindelse med bombingen av Gaza. Det gjelder også alt som har skjedd i Oslo sentrum de siste dagene, og aktivister og direktejournalister får dekket det på en ganske annen måte enn det tradisjonelt media kan.

Å sitte og få fortløpende oppdatering på hva som skjer når det skjer gir en helt annen nærhet og intensitet enn det selv tv-kameraer på stedet kan få til. Og siden alle har mobilen med seg, kan alle i prinsippet drive direktejournalistikk. Jeg tror vi vil få se mye mer av denne typen på-stedet-statusraporter fremover. Noen som vet om andre nordmenn som bruker Twitter til det samme?

Lørdag 27. desember 2008

Ipublish – det dårligste bloggsystemet?

Jeg skjønner meg ikke på Ipublish. Thomas Moen, Ipublishsjefen, følger meg på Twitter, og det var på grunn av ham at jeg begynte å snuse på systemet.

Jeg har snust på mange bloggsystemer før. Jeg har lekt med wordpress i mange varianter, har et utall ubrukte blogspot-blogger, har plundret med testblogger på blogg.no og vgblogg og lekt med mer obskure systemer som blogsome og MyOpera.

Ingen av testbloggene har fått meg til å skifte system, wordpress er overlegent alt annet, men det er spennende å se hva slags systemer folk bruker. Jeg liker å spionere på andre systemutviklere sitt brukergrensesnitt – hvordan de har lagt opp programmet sitt for meg som bruker.

Med alle bloggsystemene jeg har lekt med som utgangspunkt, satte jeg meg ned og laget en Ipublish-blogg. Og jeg beklager å si det: Thomas Moen med venner har kanskje det dårligste bloggsystemet jeg har vært borte i. Jeg snakker ikke om konsept, design eller hvordan de har fått profilerte tenåringsbloggere til å skrive for seg ved å gi dem ekstra oppfølging og dedikert plass på forsiden. Jeg snakker om systemet under Ipublish-panseret, og hvordan det systemet er designet for meg som bruker.

Min første reaksjon da jeg snublet over Ipublish første gang var «Jøss. Finnes det et Mac-bloggsystem?» Et par minutter med undersøkelser viste at nei, systemet var riktignok like proprietært (les: ikke fri programvare) som andre programmer fra Apple, er det utviklet av én fyr og markedsført med et Mac-inspirert navn. Likevel lever systemet så mye på følelsen av å være Mac-inspirert, at det første som møter deg når du logger inn på den nye Ipublish-bloggen din er et bilde av en berte med en Mac.

Hvis du finner ut hvordan du skal logge deg inn på bloggen gang nr. 2, da. Ipublish er også det eneste bloggsystemet jeg har lekt med hvor du ikke har en logisk innloggingsmulighet på bloggsiden din. Du må enten bookmarke innloggingslenken du får når du registrerer deg, eller så må du gå til hovedsiden til bloggsystemet, finne en bitteliten lenke kalt «kontrollpanel» og trykke der for å kunne oppdatere bloggen. Ingen «logg inn»-knapp hverken på min personlige blogg eller på hovedsiden. Jeg hører Jakob Nielsen vri seg i smerte. Det er som om jeg måtte gå til WordPress.com for å logge meg inn hver gang jeg skulle publisere noe på roteloftet.

Hovedsiden Ipublish.no er et kapittel for seg selv. Fokuset på nettsiden ligger på kjendisene de har fått til å blogge på tjenesten sammen med noen svært populære tenåringsblogger. Hvis du lurer på noe, er feedback-knappen plassert langt ute på siden og du må scrolle deg ned gjennom alle de nyeste innleggene på forsiden for å finne navigasjonen på siden.

Vel, hvis du mot formodning skulle greie å logge deg inn på bloggen din gang nr. 2, er det fremdeles en del helt essensiell bloggfunksjonalitet som systemet mangler. Jeg nevner i fleng:

• Muligheten til å sortere ting i kategorier og merkelapper.
• Muligheten til å lage en lenkeliste på forsiden. Sidebaren fylles automatisk opp av alle de siste kommentarene du har fått.
• Mulighet for pingbacks og trackbacks.
• Muligheten for å skrive HTML i innleggene sine. Den delen av editoren brekker i Firefox.
• Mulighet til å se din egen statistikk.
• Muligheten til å pinge tjenester som bloggrevyen.
• Muligheten til å velge mellom ulikt utseende på siden din. Du kan redigere CSS’en, men det er ikke noe alle kan.

Rent teknisk er ikke Ipublish noe mer komplisert enn en WYSIWYG-editor og en bildeopplastningsmulighet med en pen, standarisert forside. På siden «Om Ipublish» står det at Thomas Moen har jobbet med publiseringsverktøyet alene siden 1998. Og ja, det minner mest av alt om hjemmesnekra webapplikasjoner jeg har sett kompiser av meg knote på egenhånd.

Personlig synes jeg det ikke er særlig betryggende at all den tekniske jobben gjøres av en fyr som også gjør all markedsføringsjobben. Når et system får mange brukere, oppstår det masse feil som dermed ikke blir fikset fordi gründeren har nok med promotering. Typiske småfeil kan være sånt som skjer når du prøver å lage punktlister og ordnede lister i Ipublish-innlegg:

Slik ser listene ut på preview:

Slik ser listene ut når du publiserer dem på bloggen:

Jeg skjønner ikke helt hvordan Ipublish-folka har tenkt når de bestemte seg at å skrive sitt eget, lukkede bloggsystem var en knallplan. WordPress vs Ipublish er som Audi vs Olabil. Mens Ipublish ikke har nok folk til å fikse feilene sine og få masse funksjonalitet, utvides og oppdateres WordPress av svette nerder og søte systemutviklere over hele verden hele tiden. Google passer på Blogger, og selv blogg.no har mer funksjonalitet og færre feil.

Samtidig skal ingen ta fra folka at de flinke på markedsføring, og siden måten de får brukere til systemet på er å gi kjendiser ekstra oppfølging og oppmerksomhet, for dermed å tiltrekke seg tenåringer som vil blogge på kjendisstedet, ikke på blogg.no…Jeg skjønner hvorfor flere og flere lager Ipublish-blogger.

Samtidig opererer Ipublish med faste elitebloggere (jeg fniser når jeg bruker ordet) når de huker inn kjendiser og putter bilder av dem øverst på siden sin. Hvis du etablerer deg som helt ny blogger har du ingen mulighet til å bli stor og få mange lesere hvis du begynner på et bloggsystem hvor du ikke kan lage lenkeliste, ikke kan pingbacke andres innlegg, ikke kan pinge tjenester som bloggrevyen og bloggsystemet ditt har statiske lister basert på hvilke kjendiser de har der, ikke hvilke som har flest lesere. Kort sagt – en dårlig deal for deg som er ny blogger.

Det verste er at om Ipublish-folka hadde solgt en pakke alá det Wangen-folka gjør med Norblogg til kjendiser og store fjortisblogger fra blogg.no, med mac-inspirert navn og standarisert design tror jeg det hadde kunnet få opp et levende bloggmiljø rundt navnet sitt på null tid. Akkurat nå markedsfører de teip-og-binders-programvare uten funksjonalitet for harde livet. Det begrenser brukerne deres til folk som ikke vet noe om blogging, eller som får spesielle frynsegoder av Ipublish.

Konklusjon? Velg noe annet. Samme hva.

Fredag 15. august 2008

Hvorfor Linux? Del 2

Hvis Mac OSX, Windows og ulike Linux- distribusjoner var redskaper. For at du skal kunne beskrive operativsystemet ditt som «a more civilized weapon for a more civilized age.»

Mandag 11. august 2008

Gjesteblogger: Apples snikende safari

På jobben i dag fikk jeg inn en PC til service:

Meg: Jeg ser du har installert Safari?

Kunden: Safari? Hva er det for noe?

Meg: Apples nettleser

Kunden: Hva er det?

Meg: Det er et program, laget av de samme som lager itunes, som gjør det samme som Internett Explorer

Kunden: Jammen hvordan kom den dit? Jeg har ikke installert noe safari?

Meg: Når du oppdaterer Itunes lastes Safari ned om du ikke sier nei til den.

Kunden: Er den et virus?

Meg: Nei, men vil du ikke ha den der kan jeg ta den bort

Kunden: Er du sikker på at jeg kan bruke ipoden min da?

Meg: Jada, safari har ingenting med ipoden din å gjøre.

Kunden: Men om den lastes ned når jeg oppdaterer itunes så trengs den vel av ipoden?

Meg: Nei, det er kun en lumpen måte å lure brukere til å laste ned deres nettleser.

Kunden: Fysj, det syns jeg ikke noe om, jeg vil ikke ha noe annet enn Internett.
Hvorpå avinstallerer jeg Safari og viser kunden hvordan hun i fremtiden kan unngå å installere det igjen.

Kunde: Huff, dette kommer jeg ikke til å huske…

Meg: Slapp av, det er bare å huske å hake vekk alt som står i den nederste ruten.

Kunde: Har de lov til å …snike den inn?

Meg: Ja.

Kunde: Det burde ikke vært lov. Jeg syns ikke noe om det!

Jeg er enig med kunden. Det er uetisk av Apple å snikinnføre et program uten å informere
brukeren på en skikkelig måte. Selvsagt, jeg ville sett det. Alle erfarne databrukere ville sett det.

Jeg har et reelt valg om jeg vil installere safari eller ei, men for deg som er en bruker som synker ipoden sin i ny og ne og lydig trykker “oppdater” når du får beskjed om det, er det ikke like lett. Du legger kanskje ikke merke til om det er en ekstra EULA de trykker “agree” på?

Og det er ikke så rart- du gjør bare det vi mer data-kyndige har lært deg opp til å gjøre:

Kunde: Hva gjør jeg nå?

Meg: Trykk: OK, neste, agree eller noe sånt.

Kunde: Er du sikker?

Meg: Jada.

Jeg blåser i om Safari er en god nettleser eller ei. Likevel blir jeg skeptisk av at Apple må snikinstallere den. Er den ikke god nok til at brukerne kan laste den ned av egen fri vilje?

Jeg regner med at jeg vil prate med flere brukere som lurer på «hva stoppklokken der nede er», eller som rett og slett ikke legger merke til den før jeg sier:

«Jeg ser du har installert safari?»

Avarielle er Virrvarrs topphemmelige gjesteblogger. Esquil har Truls, Robinson har Fredag og jeg har fått Avarielle. Hun har vært fast innslag i RL-livet mitt i mange år. Kanskje blir hun fast innslag i bloggen min, også? Når Avarielle ikke jobber med å reparere datamaskinen din, finner du henne på et serverrom nær deg. Bow to her, caus she is root. Og ønsk henne velkommen, selvfølgelig (c:

Fredag 1. august 2008

Bloggkoll- et alternativ til RSS?

Nei, ikke alle liker RSS. Ikke alle skjønner bæret av RSS. Ikke alle føler seg komfortabel med RSS-lesere. Samtidig er det ikke til å komme fra at det er praktisk å ha alle bloggene man leser på et sted, få beskjed når de oppdateres og kanskje få innlegg på epost om man liker det.

Svenskene har laget et system for å følge med på favorittbloggene dine som har mye av samme funksjonen som RSS. Jeg snakker om Bloggkoll; en slags blanding av RSS-leser og rangeringstjeneste. Jeg fant systemet via Jannekake, og selv om det egentlig er laget for svensker og er dominert av svensker, har det mye for seg.

Jeg har drevet og lekt litt med systemet de siste dagene og kommet frem til at Bloggkoll er et godt alternativ for deg som synes RSS er noe mystisk knot. La meg gi deg en kjapp guide:

Først- registrer deg.
Du trenger ingen blogg for å registrere deg på Bloggkoll. Du trenger en epostadresse, et ønsket passord og svusj- er du i gang.

Finn bloggene du leser til vanlig.
Etter å ha laget deg en bruker, kommer du til en forside med de bloggerne som har flest «følgere» på bloggkoll. Siden du ikke er svensk, er disse antageligvis ikke så veldig relevante for deg. Derimot kan du søke på favorittbloggeren dine i søkefeltet og «følge» dem ved å klikke på det blå ikonet ved siden av. Du leser jo Revolusjonært Roteloft akkurat nå, så søk på Virrvarr og legg meg til ^_^

Les de nyeste blogginnleggene på ett sted.
Når du har lagt til noen blogger, kommer det til å dukke opp et tall som viser uleste innlegg øverst. Trykk deg inn og se at du nå ser innledningen på alle de nyeste blogginnleggene dukke opp som små snakkebobler ved siden av forsiden av bloggen du vil lese. Du kan merke innlegg som lest, lagre favorittinnlegg og organisere bloggene du leser i ulike kategorier. Du må riktignok trykke på linken til bloggen for å få lest hele innlegget, men det er pent og oversiktlig.

Konfigurer kontoen din.
Vil du motta beskjed om når bloggene du leser oppdaterer via epost, eller vil du bare logge deg inn og sjekke selv? Du kan justere dette under innstillinger.

Her er et skjermskudd som viser hvordan brukergrensesnittet ser ut. Slik sorteres innleggene i bloggene du leser. Ganske stilrent, eller hva?

Jeg er for glad i RSS-leseren min til å gå inn for å bruke systemet, men kanskje noen av dere kan ha glede av å prøve det ut?

Tirsdag 29. juli 2008

Reklame? Neitakk.

Jeg har et klistremerke på postkassen min. Der står det «Uadressert reklame? Nei takk.» De fleste av oss har et sånt nå, rett og slett for å unngå masse papirsøppel og fysisk spam i postkassen sin. Ved siden av at det er plagsomt å sortere viktige papirer ut av en tykk bunke glanset papir, sparer jeg miljøet.

Jeg har et utmerket spamfilter. Jeg slipper å lete etter viktig epost mellom tilbud på penisforlengelse, brystforstørrelse, spennende piller og rare slankemedikamenter. Svusj, sier spamfilteret og spiser alt som forteller meg at jeg kan «make your girrl happy with big diCCk» og «cum 500% moore!»

Jeg har en adblock-plugin til Firefox. Henger du ikke med nå? Det er fordi at jeg skal slippe å se slitsom reklame når jeg besøker nettaviser, blogger og større nettsider.

Jeg er på internett fordi jeg vil ha informasjon og underholdning, og vil slippe forstyrrende elementer i form av store flash-reklamer, animerte gif-filer, irriterende javascript og unødvendige bilder mens jeg leser. I tillegg tar reklame veldig mye båndbredde og gjør at nettsider tar lengre tid å laste.

Jeg leser VG, Dagbladet og Aftenposten 100% reklamefrie og blir stadig like paff over hvor glorete og nedlesset de er i annonser når jeg besøker dem via en annen nettleser eller bruker noen andres datamaskin.

Vil du ha en reklamefri surfeopplevelse? La meg forklare hvordan:

1. Gå inn her og last ned Adblock Plus til Firefox. Følg instruksjonene og installer den.
2. Bruker du ikke Firefox, sier du? Da er det antageligvis to alternativer: Du bruker Internet Explorer og har et vondt og vanskelig liv på internett. Les om hvorfor du bør bytte nettleser her. Hvis ikke bruker du Opera, og kan gjøre det samme som Adblock kan hvis du høyreklikker på nettsiden du besøker og velger «block content».
3. Har du installert Adblock Plus? Flott, da skal det dukke opp et lite «forbudtskilt» øverst ved siden av søkefeltet ditt. Er det rødt, er adblock aktivert. Er det grått, er adblock deaktivert. Du kan høyreklikke og velge «aktiver» hvis den er grå.
4. Besøk en stor nettside du besøker ofte, som f.eks en nettavis. Her finner du tonnevis av reklame. Du har nå to valgmuligheter: Du kan enten høyreklikke på den konkrete annonsen du vil fjerne og velge «adblock image» eller «adblock frame». Annonsen vil dermed forsvinne. Ulempen er at dette ikke fungerer hvis det f.eks er en flash-fil. Se neste punkt for videre instruksjon.
5. Klikk på adblock-ikonet, og du vil få opp en laaang liste med ulike nettadresser til bilder og innhold på siden du er inne på. De er merket «script», «object», «image» og «frame». Hvis det er en flash-fil du vil slippe å se, er den et object. Finn en url til noe som er merket med object, merk av og trykk enter. Svusj, så forsvinner reklamen- for godt på denne siden!
6. Hvordan du vet hva som er reklame når du ser det som nettadresser? Enkelt. De fleste reklamelinkene heter gjerne noe med «adserver», «ad» eller andre ting som ikke er relatert til innholdet på siden du er inne på. Adresser merket «dagbladet» vil du beholde, mens adresser med «ads» i adressen vil du fjerne. Hvis du synes det er vrient å navigere via nettadresser, kan du prøve deg frem. Hvis du adblocker noe som er en del av avisen eller bloggen, som et bilde eller en youtube-film, kan du gå tilbake og endre den adressen du valgte å blokkere. Prøv deg frem!
7. La oss bli avanserte: Hva om du vil blokkere reklame fra en hel server? En leverandør, ikke bare et bilde? Det er ganske enkelt. Når du har funnet noe du vil blokkere, for eksempel en nettadresse som ser ut som dette: http://adserver.tøys.net./pendame/dagbladet/gif/krarererjielrjer&%/osvosv, vet du egentlig at alt som kommer fra http://adserver.tøys.net er informasjon du ikke er intressert i. Du kan lage et filter ved å fjerne alt som står bak adressen over og sette en * bak. Filteret ditt vil se slik ut: http://adserver.tøys.net* Det betyr at om adserver-folka leverer reklame til flere nettsider, kommer de til å forbli blokkert for det uansett. Med noen dager aktiv adblocking kan du dermed surfe nesten fullstendig reklamefritt på alle nettsider uten å måtte sile hver dag.

Det enste du ikke får fjernet med adblock er google-ads og skriftlig reklame, men det er jo ikke det mest slitsomme eller båndbreddestjelende, heller.

Jeg lurer på er hvordan alle bloggere som skal tjene store penger på annonser forholder seg til oss adblock-brukere? Jeg surfer jo alle fra Vampus og Drea til Norske Plugins fullstendig reklamefritt, og det er vel ikke med i beregningen når man setter opp reklame på bloggen sin?

Søndag 27. juli 2008

Kaniner, for fanden!

Ja, jeg er stumble-upon-avhengig. Ja, jeg surfer flere rare nettsider enn jeg har godt av. Ja, jeg driver og pådrar meg en svært eksotisk og lang ønskeliste selv om det er et halvt år til jul. Det er bare det at jeg har forelsket meg. Jeg har forelsket meg i noe komplett unyttig. Jeg har forelsket meg i en internett-oppkoblbar, snakkende plastkanin. Og ikke hvilken som helst plastkanin: Det er en Nabaztag.

Den leser høyt nyheter, RSS-feeds, eposten din og forteller deg hva klokka er, i tillegg til at den danser, blinker og snakker seksten forskjellige språk. De pleide å ha den på Think Geek før, men de har fått produsert sin egen åpen kildekode-variant i Tux-form. Som et ikke-properitært prosjekt laget spesielt for Linux er dette den mye hyggeligere leken jeg burde ønske meg. Mm. Dette burde jeg ha lyst på.

…det er bare det at det er ingen kanin. Jeg trenger en snakkende kanin i livet mitt.

Mandag 16. juni 2008

Det finnes mer Virrvarr enn du tror

Jeg har en narsissistisk morgen og googler meg selv. Erfaring tilsier at hvis skal jeg få trivelige resultater, er det «Revolusjonært Roteloft» jeg må google. Da kommer treff om bloggen, bloggen og mer om bloggen. Hvis de skriver om bloggen, skriver de også om meg, og kanskje jeg finner noen steder hvor noen skriver om meg som jeg ikke har merket før. Pene ting. Søte ting. Fin ego-mat på morgenen.

Idag googlet jeg «Virrvarr». Jeg er nr. 3 på Google. Du skjønner- det finnes mere Virrvarr der ute enn du tror. En del språkpedantiske venner av meg har forklart at ordet «virrvarr» ikke staves med to r’er, men med én. Den korrekte måten å gjøre det på er å skrive «virvar». «Jeg er orginal, jeg!» har jeg tenkt. Den stavefeilen er det som skiller kallenavnet mitt fra et vanlig begrep. Uheldigvis er det flere der ute som ikke kan stave.

Jeg kunne hatt barna mine på Virrvarr SFO, de sleipe folka som har stukket av med domenet virrvarr.no. Ikke at jeg har noen barn ennå, men dere vet hvordan det er. Det beste er dog forklaringen på hvorfor de heter det de heter. (De er en svømme-sfo).

Virrvarr er en Norsk oversettelse av det Finske ordet : “herveli” Det er navnet på et stup m skruer og volter.

Hvis jeg noen gang skal forklare hva jeg heter i Finland, har disse folka hjulpet meg. Impregnerende.

Virrvarr har også vunnet desingpriser. Ikke yours truly, men mønsteret Virrvarr som du kan få på alt fra tapet til grytekluter i heimen. Hvis jeg noensinne skal lage en nettside med repeating patterns som bakgrunn på bloggen, må det være med dette mønsteret.

Her er et eksempel på klassisk Virrvarr:

SFO, designpriser og meg.

Torsdag 29. mai 2008

Asylblogging på direkten

Jeg er svimmel over nettsikkerheten på sykehuset. Jeg får låne pc av sektretæren på avdelingen, og den velmenende sykepleieren logger meg inn. “Jeg må sitte her mens du bruker maskinen. Du har jo tilgang på pasientinformasjon og sånt.” sier hun.

“Har du logget meg inn som…admin?” spør jeg.

“Haha, ja. Brukernavn “Admin” passord “Admin”. Det er så mye greiere når alle kan det, vet du.”

Så nå sitter jeg her og knoter i IE og kan i prinsippet rote rundt i medisinbestillinger og sykepleieplaner. Ikke bare det, de har hengt opp hurtigtastene og rekkefølgen informasjonen ligger i databasen på små laminerte lapper under skjermen. Det beste er at jeg tror de har et ganske strengt sikkerhetssystem, det blir bare ikke fulgt opp fordi det er så vanskelig.

Gale damen skal på forlagsmøte i morgen, og emo-tendenser til tross er jeg fremdeles ajour. Ønsk meg lykke til.

Onsdag 5. mars 2008

Trylleformler jeg ikke tror på

Da jeg var liten 13-åring, skulle jeg bli heks. Jeg hadde hyllen full av Wicca-bøker og utførte kompliserte ritualer på rommet mitt. Det varte ikke så lenge, og jeg fant andre, mer intressante ting å drive med i løpet av ungdomskolen (Natur og Ungdom, for eksempel). Likevel føler jeg meg fremdeles litt hjemme når jeg roter meg inn på en Wicca-side på nett. Jeg kan de vanligste diktene og ritualene, bakgrunnshistorien og den litt merkerlige teologien deres.

Et sentralt spørsmål når man diskuterer Wicca er: Fungerer noen av de tryllegreiene, da? Jeg svarer som regel «Mnjaaa. Tjaaaa. Hmjaaaa.» Fordi veldig mye Wicca-ritualer er av typen «Helbred deg selv for negative tanker» «Fyll livet ditt med positiv kraft!» Og de funker som eff når du tror på dem. Men magisk? Neppe.

Verre blir det når man skal trylle konkrete ting. De færreste begir seg ut på å trylle mat på bordet, trylle bensin på bilen eller trylle klær i skapet. De fleste formler går mer i rettning av «Fortsatt god helse», «Fortsatt velstand» – ting som er vanskelig å sjekke opp.

Moderne hekser har likevel utvidet reportoaret til å gjelde andre områder av livet.
Jeg fant to fantastiske trylleformler som skal beskytte pc’n din mot virusangrep og systemkræsj. Et fantastisk møte mellom teknologi og overtro. Les og fnis godt:

Protect computer from virus

Clean the computer and keyboard, chanting:

Mercury, Zeus, Apollo, Thor,
Protect this fine machine.
Keep its files where they belong
And its hardware virus free.

General computer protection

Clean the computer and keyboard, chanting:

Earth and Wind and Fire and Sea, Moon and Sun: All hear my plea.
Communication deities all come forth and present be.
Join in forces and protect all data, pixels and connects.
Then weave a web both tight and sound to stave off crashes this way bound.
Protect my software from all harm and hardware too from raging storm.
Please guard it well from other tricks like Loki’s jokes and Murphy’s kicks.
Stamp out virus and disease so data flows to me with ease.
To my aid, oh Ancients, come protect by Moon and shining Sun.

Et russisk ordspråk går som følger: «Be til hvilken gud du vil, men ikke slutt å ro mot land.» Det passer ganske godt her. Beklager, kjære heks, men den formelen kommer ikke til å redde deg fra virus og kræsj. Demonen du slåss med heter Windows, og du trenger sterkere remedier enn en velsignelse av hardwaren din.

Virrvarr er en større magiker og tilbyr kraftigere trylleformel til din data.

Du kan velge mellom tre ulike typer helbredende mixtur:

1. Ubuntu. Ingen virus, ingen demoner. Det kan hende du må si noen rare formler til terminalguden om du havner i dependency-helvetet, men ellers er dette stor magi som holder deg trygg.
2. Mac. Ingen virus, færre demoner. Krever store ofre til pengeguden, kan forårsake svie i lommeboken. God magi som holder deg relativt trygg.
3. Avast antivirus og en hvilken som helst annen nettleser enn IE. Ganske svak magi som gjør deg litt tryggere. Formelen tar ikke lang tid å kaste, og du påkaller en sint antivirus-vakthund til å passe på pc’n din. Å drive IE ut med hvitløk og vievann gir svært få bivirkninger utover at enkelte nettsider kan se litt rare ut. Problemet er at du fremdeles er like ubeskyttet mot kræsj. Det kan være du vil backup-trylle litt, også. Magien driver ikke Windows-demonen ut, men holder den i sjakk.

Det var kveldens magileksjon, kjære lesere!