Torsdag 22. november 2007

Tegneserieblogging

Så- gå inn på Tordenbloggen og stem på Revolusjonært Roteloft! Kommentarstemmer er selvsagt best ^.^

Mandag 22. oktober 2007

Hvorfor jeg liker Nemi- synsing rundt tegneserier & kjønn

Jeg har hørt mye klaging på Nemi om dagen. Lise resirkulerer vitser, hun kan ikke tegne, hun har brukt opp konseptet sitt. Katarina spurte meg i en kommentar på slaktposten min av Zofies Verden: men jeg lurer vel egentlig på hva som er kvaliteten bak Nemi? Nemi var et kortvarig prosjekt som for sin egen del burde vært lagt ned for lenge siden. Ingenting er morsomt når det går på de samme poengene og småsketsjene hele tiden.

Og ja- jeg kan være enig i mye av kritikken ovenfor. Likevel mener jeg Nemi har noe enestående som tegneserie og jeg vil argumentere for hvorfor. For å kunne gjøre det, må jeg si noe generelt om tegneserier og kjønn.

At kvinnelige tegneseriefigurer har vært og fremdeles er ganske stereotypiske, er ingen hemmelighet.  Mens Mikke og Donald er to svært ulike typer, er kjærestene deres Dolly og Minni omtrent identiske. De er hjemmeværende husmødre som elsker shopping, er redde for mus og bruker lang tid på badet. Glemmer Donald eller Mikke bursdagen deres, er helvetet løs. De er ute av stand til å forsvare seg, elsker å lage mat og er humørsyke og ufornuftige.

Serieskapere bruker i all hovedsak tre kjønnsstereotyper når de lager kvinnelige karakterer. Den første er:

Kjæresten

Denne stereotypen har en underavdeling bestående av moren, datteren, kona og søsteren.  Dette er tegneseriefigurer som ikke er noe annet enn den funksjonen de har i forhold til en mannlig helt. Typiske kjærester er Minni og Dolly i Mikke Mus og Donald Duck, Brummelise i Bamse, Mary Jane i Spiderman, Louis Lane i Superman, Blondie og Sala i Fantomet. Hun er gjenganger i spenningsserier og i barne/familieserier. Hun er den trofaste, den helten drømmer om når han sitter i fangenskap, den skurken kidnapper. Hun er ikke en person så mye som hun er en stillingstittel. Merk dere at alle disse seriene eksemplene er hentet fra har navnet til den mannlige hovedpersonen som tittel, utenom Blondie…De er først og fremst kjæresten til helten, ikke en selvstendig karakter.

Stereotype nummer to er litt mindre opplagt. Jeg liker å kalle henne:

Den uoppnåelige

Denne damen finner du oftest i humorseriene. Hun er den pene, smarte, fornuftige jenta alle de håpløse mennene sikler etter. Du kjenner henne igjen ved at hun er den eneste i komiserien som ikke er morsom; hun står som den eneste normale i en flokk med galninger. Hun er smartere og mindre hysterisk enn kjæresten, shopper mindre og redder gjerne den mannlige hovedpersonen om det skulle trengs. Problemet hennes er at hun ikke har noen videre personlighet, feil eller noe annet som gjør en karakter morsom. Typiske uoppnåelige kvinner er Brandy i Reservatet, Rosa i Eon, søster Bjørklund i Riskhospitalet, Emma i Kollektivet og Sara i Kights of the Dinnertable. Hun skal være Perfekt, og det åpner ikke for morsomme innfall. Jevnt over er det en tendens til at det å være morsom er en ukvinnelig egenskap. Skal en dame være en komisk figur, bør hun helst være stygg. Som bringer oss over til den tredje kategorien:

Den stygge

Skikkelige morsomme damer er ofte mindre feminine og i beste fall stygge. Her finner vi slitne koner, sinte svigermødre, hurpa i nabohuset og Jokkes motbydelige damebekjentskaper.Her er det nok av karakterer å ta av, fra Ponny Petra og Else i Pondus, til Gyda i Hårek og Gry i Kollektivet. Et veldig godt eksempel på den stygge og den uoppnåelige kvinnestereotypen i skjønt samspill, finner vi i Bone av Jeff Smith. Her møter vi to tøffe og slagkraftige damer; Bestemor Ben og hennes barnebarn, Thorn. Her har samtlige av figurene i serien et humorpotensiale, foruten vakre Thorn, som er en skjønnhet av dimensjoner i en verden der alle andre ser ut som fantasidyr med overdimensjonerte neser. På den andre siden kan bestemoren karakteriseres med to ord: Morsom og maskulin. La oss se på bildeeksemplene under. Her ser vi først Thorn som uoppnåelig:

Deretter får vi en effektiv demonstrasjon av Bestemor Bens «maskuline» kvaliteter:

De tre stereotypene jeg har skissert spiller på kvinnen i tegneserieruten som objekt og perfekt, og gjør morsom til en maskulin kvalitet. I et sånt perspektiv er det spennende å se på hvor unik Nemi egentlig er, og ikke minst hvor banebrytende hun var som karakter da Lise introduserte henne på starten av nittitallet.

Nemi viser at det går ann å være en pen, morsom karakter med masse personlighet, at du kan være en «feminin» dame og fremdeles ha mengder med sjarmerende feil og mangler. Nå mener ikke jeg å si at det skal være en nødvendig kvalitet å være pen eller feminin, men det er alltid hyggelig å se en serie som bryter alle normene om hvordan en dame skal være innenfor et medium. Sett fra dette perspektivet, har Nemi en hel rekke enestående kvaliteter som tegneserie og baner vei for en masse, nye og knæsje tegneseriedamer som bryter med de rådende stereotypene. Når hun er ute og drikker øl hele natten, raper høyt og onanerer mens hun tenker på Spøkelseskladden, bryter hun tusen uskrevne regler. Nemi er pen, slem, lat, trist, kåt, morsom og ufordragelig- hun er en person, ikke en type, ikke et objekt.Det samme gjelder Cyan. Lise Myhre driver ikke så mye med gode humorpoenger som med banebrytende karaktertegning, og etablering av to mangesidige personer som lever videre uavhengig av det konkrete inneholdet i stripene. Poenget er ikke alltid å være morsom, men å skape personen Nemi og personen Cyan.

Tirsdag 9. oktober 2007

Konstrasten mellom ord og bilde

Jeg likte ikke Zofies verden da jeg leste den første gang. Tvert i mot, jeg fant den kjedelig, til tider småabsurd og veldig lite morsom. Da jeg så at den fikk fast spalteplass i Dagbladet ble jeg overrasket- jeg syntes serien var elendig, men om de ville trykke den fast, måtte det vel være fordi det var noe likandes ved den. Eller?

Den forrige tegneserien som gikk fra gjesteinnspill til fast spalteplass var M av Mads Eriksen, en serie jeg stadigvekk genierklærer. «Nå tok Dagbladet til vettet», tenkte jeg. Når jeg så Zofies verden som fast innslag, var førsteinnskytelsen min å sutre litt over at de hadde «tørna helt.»

Vel, fordommer er til for å utfordres. Jeg satte meg ned med en mengde Zofies Verden-striper og prøvde å ta konseptet. Og jeg leser mye tegneserier og liker mye tegneserier. Den eneste serien jeg med hånden må hjertet kan si at jeg virkerlig avskyr, selv etter iherdig lesning og velvilje er Mette Hellenes’ Kebbelife.

Så- hva er egentlig greia med Zofies verden?

Jevnt over er den en pop-art-orgasme der en kunstskolestudent utfolder seg med technicolor og tegnestil som klippet ut av den amerikanske gullalderen, som kompanjongen hennes setter rare, upassende kommentarer til. Kort sagt baserer humoren i Zofies Verden seg bare på ett, eneste element og det er kontrasten mellom ord og bilde.

La meg illustrere:

Hverken bildet eller replikken er noe artig i seg selv, det er kontrasten mellom dem som skaper interesse.

Her er konseptet det samme- en tegnestil og et ansiktsuttrykk man assosierer med actionserier fra femtitallet møter et mantra fra dagens helseblader. Resultatet er den samme kontrasten som visstnok skal skape humor.

Og for all del- denne kontrasten er et retorisk grep som bare er mulig i en tegneseriesetting. Du kan ikke uttrykke dette med bare bilde eller bare tekst.

Likevel- en humorserie som kun baserer seg på ett virkemiddel? Tilbake til tegnebrettet, mine damer. Dette er uintressant, og mer runking av et av tegneseriemediets aspekter enn et forsøk på å fortelle en god historie eller få frem skikkelige poenger.

Dette er ikke bare et spørsmål om smak og behag- vi står rett og slett ovenfor dårlig kvalitet.
Zzzzzz, Zofie.

Tirsdag 28. august 2007

Tre filmatiseringer

Ja, det er bøker og tegneserier som er Virrvarr sitt nerdeområde, ikke film og musikk. Jeg leser mer enn jeg ser film, rett og slett. Det betyr dog ikke at jeg ikke liker det eller finner det uintressant, jeg bare bruker ikke like mye tid på å holde meg oppdatert.

Og som litteraturnerd- hva er vel mer spennende enn filmatiseringer av kjente bøker og tegneserier utover filmhøsten? Nedenfor tar jeg for meg tre av årets mest spennende filmatiseringer, med Youtube-klipp og kommentarer.

Persepolis
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=uxu0h8R8iUg&mode=related&search=]

Marjane Satrapis verdenskjente tegneserieroman er blitt animasjonsfilm, som Satrapi selv har vært med å regissere. Jeg var og så filmen på Filmnatten på Chateu Neuf, og ble ikke skuffet- det er rett og slett en fantastisk film på samme måte som det er en fantastisk tegneserie. Noe av det som gjør den så bra, er at de benytter seg av virkemidler du ikke kan bruke i et stillestående papirmedie som tegneserier, og dermed forteller historien på nytt i en form som er skreddersydd for lerretet. Som klippet ovenfor viser, brukes lyden aktivt, det samme gjør forvandlinger og glidende overganger du ikke får til i en tegneserie. Anbefales på det sterkeste!

Nancy Drew

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=kBmV1vNLJ28]

Min barndomsheltinne, Nancy Drew – på norsk ofte kjent som Frøken Detektiv, debuterer også på filmlerretet i høst. I motsetning til Persepolis har ikke denne filmen hatt premiere ennå, så jeg har bare fått lest traileren. Likevel ser den ut til å bli en skuffelse av dimensjoner. Nancy er først og fremst blitt high school-ifisert; mer av filmen omhandler hennes problemer som tenåringsjente enn krimsaker. Mens de opprinnelige bøkene var Agatha Christie for småpiker, virker Nancy Drew-filmen mest av alt som Småspioner 2 møter den jevne tenåringskomedie.
Jeg venter i spenning, men tror i utgangspunkt at filmopplevelsen blir ganske middelmådig.

His Dark Materials

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=vK6MDIEQjMg]

Philip Pullmans fantasybok, His Dark Materials, virker derimot langt mer lovende, om man ser på traileren. Jeg oppdaget bøkene i år (takk, Mari) og lo, grøsset og gråt meg gjennom dem. Både sekvensen som viser hvordan Panserbjörne og Dæamoner kommer til å se ut, valget av skuespillere og kulisser ser veldig lovende ut. Jenta som skal spille Lyra er helt perfekt, og Nicole Kidman som Mrs. Coulter- vel, det kunne vel ikke vært noen andre. Dette blir julefilmen sin!

Mandag 27. august 2007

Mensen goes Power Puff

Hah. Sånn vil jeg også menstruere. Gale, gale japanere. Livmorfeminisme er litt artigere når man kan være blødende superhelt. Jeg tror det er pms-spøkelser hun kontrollerer.

Lørdag 18. august 2007

Spam- har det et bruksområde?

Spam er en mystisk ting. Jeg skjønner at det er søppelpost som fyller innboksen min rett som det er, men hva er formålet? Mange av dem gir inntrykk av å skulle være reklame, men mye av hovedpoenget med reklame er at det er velformulert, med et formål, med målsetningen å selge noe. Jeg spør meg selv: Er det VIRKERLIG noen som kjøper viagra fra et mystisk selskap som sender deg en rar mail med overskriften «Can’t be a lover anymore?» og den innbydende teksten « Dear customer. The pha bzk rmacy you shop at got too expensive? Why spend more if you have the opportunity to buy medic yrr ations of the same gen cel eric quality for less?» Så er det en lenke til en eller annen suspekt nettside. Om det er noen lenke, da. Eller adresse. Eller ordentlig tekst. En del spam har bare tilfeldig klipp-og-lim-tekst.

Og jeg spør: Hvorfor? Folk kjøper fra postordrekataloger i blant. Men spam? Hva slags selskaper er det som sender folk spam-post? Vil ikke det å spamme folk være måten å fremstå som useriøse? Dette er ikke retoriske spørsmål, jeg er enormt nysgjerrig. Noen har bare rare bilder. Er dette god reklame? ER det overhodet reklame?

Idag har jeg dog funnet ett fornuftig bruksområde for spam. Via den fantastiske webcomicsøkemotoren Oh No Robot! fant jeg tegneserien Spamusement som lager serier inspirert av overskriften på ulike spam-mails. Lyst til å se visualiseringen av Just 15 minutes and it will be hard as ROCK! og Does your girl like surprises? Sjekk det ut ^-^

Mandag 6. august 2007

Om Fabels, og hvorfor det ikke funket for meg

Tegneserien Fabels- legends in exile, har gått i Nemi det siste året, og er også i salg rundt omkring hos ymse serieforhandlere om dagen. Jeg fulgte den første boken med interesse, og syntes serien var ganske grei.

Konseptet er at alle verdens eventyrfigurer lever undercover i New York etter en stor krig i Eventyrland, og de har et slags Harry Potter-aktig, hemmelig magisammfunn der både Tornerose, Snøhvit, Ulven og de tre små grisene lever side om side.

Så langt, så vel. Serieskaperne baserer seg mye på gjennkjennelse og problematisering rundt de ulike karakterene. Om ikke hovedpersonen Snøhvit har en masse personlighet, funker det fordi du kjenner Snøhvit som figur i utgangspunktet, og det er underholdende å lese om henne i en annen setting. Den menneskeliggjorte Ulven som sheriff i byen er også et konsept som fungerer, i tillegg til at han er avsindig kjekk ^-^

Det stopper imidlertid her. Fabels er ikke stort annet enn et underholdende konsept med dårlig gjennomføring, i tillegg til en del punkter ved historiene som faktisk fortelles jeg skal komme tilbake til.

Figurene har ikke noen videre personlighet utover de elementene vi legger til selv med eventyrkjennskapen vår i bunnen, og selv figurer som Jack (han med bønnestengelen) eller Prince Charming som er introdusert som tricksters og komiske avbrekk, blir platte og uintressante. Kort sagt tar serieskaperene utgangspunkt i at vi kjenner karakterene og de kan legge hovedvekten av serien på å konstruere en historie der de setter kjente figurer opp mot hverandre og tråkler sammen et plott.

Og hvilket plott.

For min del stoppet interessen på Animal Farm, seriehefte 6-9. Jeg ventet på at serien skulle ta seg opp (ja, jeg er en tålmodig leser og dessuten gikk den jo i Nemi), og ble mildt sagt skuffet. I en ganske festlig blanding av elementer fra Orwells kjente bok og Fluenes herre, introduseres vi for gården der alle de magiske vesnene som ikke kan leve skjult i byen holder til. Hvordan skal man integrere en drage eller den lille kona som bodde i en sko i bybildet, for eksempel?

Løsningen er en blanding av gård og interneringsleir. Når Snøhvit og hennes forsmådde lillesøster Rosenrød ankommer gården, går de rett inn på et hemmelig folkemøte ledet av Orwells tre griser, her kamuflert som de tre små grisene. Dyrene har sett seg lei av å tilbringe evigheten som annenrangs borgere adskildt fra resten av samfunnet, og vil slå tilbake.
Revolusjonsromantisk som jeg er, blir jeg i godt humør over litt velbegrunnet opprør og gerilljakrig, og tenker at det skal bli spennende å se hvordan historien utvikler seg.

Og jeg er utrolig naiv. Selv om dyrene på gården har all verdens grunn til opprør, ender hele historien med en særs vellykket kontrarevolusjon der de vanlige eventyrfolka med Snøhvit i spissen henretter alle opprørerne uten nåde. I en stor, makaber giljotinsekvens mister alt fra kaninen med den gule vesten til Storebror gris hodet. Det er ingen bitter ettersmak på henrettelsen, heller. Alt er fremstilt som happy ending og har en følelse av at «Så ble ro og orden gjennopprettet.»

Og jeg blir sittende igjen med en emmen ettersmak i munnen og mistet fullstendig lysten på videre lesning. Hva slags budskap er det? Du konstruerer en undertrykkende situasjon, et opprør og viser hvordan heltene knuser opprøret til slutt. Happy ending og hurra meg rundt.
Beklager, men dette funket ikke for meg. En serie som ikke bare stiller spørsmål ved det å gjøre opprør, men som regelrett tar det for gitt at de revolusjonære er de slemme har for det første ikke lest boken de parodierer skikkelig (les: Animal Farm), og for det andre et ganske ødelagt syn på hvorfor folk gjør opprør.

Det kanskje ekleste med serien er hvordan de stadig trekkes paraleller til hvordan dyrene blir behandlet av menneskene og over til rasisme. Likevel hugges det hodet av dyrene som prøver å ta grep og endre ting til slutt. Whoho- et legitimt opprør som superskurk! Denne serien er rett og slett vanvittig uspiselig. Eller- hva synes dere?

Onsdag 18. juli 2007

I <3 xkcd

Jeg har laget en samling tegneserielinker til webcomics du bør sjekke ut.
Xkcd er en av dem. Squee!