Mandag 17. desember 2007

Kjendiser og SKIKKELIGE kjendiser

Jeg har vært og julehandlet i dag, og trålet bokhandel på bokhandel, siden de beste julepakkene som kjent er harde julepakker. Det rare med Oslo kontra Fredrikstad, er at man faktisk kan støte på sånne berømte personer man ellers bare leser om i avisen. Jeg har tidligere bare klart å løpe inn i en sommerbrun Ari Behn, og har vært ganske kjendisfri sånn utover det, men idag har jeg levlet opp kjendiserfaringen flere hakk.

Hva gjør forfattere når de ikke skriver bøker? Da skriver de navnet sitt i bøkene sine. Jeg lusket rundt på Norli ved Nationalgalleriet, da jeg plutselig snublet inn i et bord med Erlend Loe-bøker. Jeg plukket opp masse, selvlysende utgaver av Muleum og beklaget så masse, da jeg innså at Erlend Loe faktisk satt sammen med alle bøkene sine. Helt alene, bevæpnet med penn og mengder med bøker, satt han som en utstillingsfigur og håpet på at folk skulle prate med ham og be ham signere boken deres. Det var det ikke så mange som gjorde, og jeg følte meg litt ille berørt selv. Jeg hadde jo kræsjet bordet hans, og jeg er ikke kjempefan. Hva skulle jeg si? «Hei, Erlend Loe! Jeg likte Naiv Super, men sovnet underveis i L og Doppler var sånn passe. Jeg har ikke egentlig tenkt å lese Muleum, kan du fortelle meg om den sånn kjapt?»

Vel, så jeg gikk uten noen autograf eller videre småprat og begynte å lete etter andre bøker av andre forfattere. Og det slo meg: Er det ikke rart? Her leser man om en fyr i avis etter avis, i bokanmeldelse etter bokanmeldelse også sitter han ensom på Norli og håper at noen vil prate med ham. Kanskje folk er redde for å prate med kjendiser? Hva skal man si til dem, liksom?

Jeg brukte lang tid på Outland før jeg endte på Tanum for å finne flere gaver. Der satt en ensom Åsne Seierstad og småpratet med en overivrig dame, nesten fullstendig forsvunnet bak mengder av nye boken sin om Tsjetsjenia. Hun så også litt forlatt ut der hun satt, og jeg lurte på om jeg skulle gå bort og stille spørsmål for å være litt hyggelig. «Hei, jeg synes du virker veldig lite reflektert på TV. Kanskje du kan avkrefte disse fordommene RL for meg nå?» Nei, jeg så på muligheten for å kjøpe litt Emily Dickenson istedet.

Plutselig begynte det å bli veeeldig fullt butikken og alle hang noen meter fra signeringsdesken, men ingen snakket med Åsne. Først tenkte jeg at det måtte være tilfeldig, før jeg så at Åsne reiste seg og begynte å gjøre seg klar til å gå. «Den forfattersigneringen kan umulig være særlig lukrativ,» tenkte jeg. Ingen tør jo prate med forfatteren de liker. Nordmenn er sjenerte.

Så fikk jeg øye på en Star Wars- stormtropp rett til høyre for meg. Og en til venstre. Over høytaleren annonserte Tanum at Mads Eriksen var her for å signere boken sin. Og riktig- mellom stormtroppene gikk det en lubben, liten trønder med skjegg. Det var en klassisk, hvit stormtropp, og en sortkledd pilot, og de oppførte seg som om de eide hele lokalet. Men Åsne Seierstad satt liten og sjenert i ullgenseren sin, manglet Mads Eriksen bare Darth Vader-musikken da han gjorde entré. Og NÅ ble det liv i gjestene i butikken- SVUSH- så hadde de laget en kø som strakk seg gjennom hele lokalet. Åsne forsvant med halen mellom bena, mens Mads pekte og lo og stormtroppene skremte gamle damer og småbarn, samt holdt orden på køen.

Nå var ikke folk sjenerte mer, heller. Jeg snek meg stille ut, mens jeg lo inne i meg. Du kan være annerkjent forfatter, kulturelite og besserwisser uten å være Skikkelig Kul. Mads Eriksen er ikke kulturelite, han er tegneserie-rockestjerne og jeg tror han lever sin egen tegneserie etter beste evne. Ev tegner sitt eget liv.

Selv synes Mr. Jackson og jeg at M er verdens mest romantiske tegneserie, og den eneste som skildrer ekteskap og samliv på godt og realistisk vis. Ved siden av å være veldig morsom, selvfølgelig. Dette skulle jeg sagt til deg om du ikke hadde vært så omsvermet idag, Mads. Uansett- you made my day

Lørdag 15. desember 2007

Delirium

Denne tegningen er egentlig mest til Delirium (ja, jeg er en treg mailskriver), men jeg tenkte at også andre kunne ha glede av utfallet av Virrvarrs tegnedille om dagen. For uopplyste er dette min favorittfigur fra Neil Gaimans Sandman. wOOt!

wOOt ble forresten kåret til årets ord, om dere ikke fikk det med dere (c;  Jeg vet ikke egentlig hva det betyr, men det er et utropsord som gjør seg i enhver annledning. Litt som «yay». Yay!

Torsdag 6. desember 2007

Jeg redder Avil og Tordenbloggen

Disclaimer: Ingen drager ble skadet da denne tegneserien ble til. Egentlig skulle den være überfancy photoshoppet, men siden vi hadde litt pc-problemer, ble den farveblyant-farvet istedet. Den fete mannen som bare går tilfeldigvis forbi med et sverd, ble laget av Fabian, og jeg hadde ikke hjerte til annet enn å la den bli der. Sånn går det når man mekker serie på café (c;

Ellers- alt dette er jo bare min måte å fortelle at jeg er i semifinalen i Tordenbloggen idag, og at om DU vil at jeg skal komme til finalen og konkurere om tittelen “Norges beste blogger”, må du gå inn her og stemme på meg. Stem gjerne på Esquil, også, siden han skal mot Glamourbibliotekaren og trenger all hjelpen han kan få. Motstanderen min er den sjarmerende Avil, her tegnet som nesten-Rincewind.

Så- stem på meg, og si fra om dere vil ha flere tegneserier i bloggen, sånn uansett ^.^ VIKTIG: Siden noen har vært kjempeteite og spammet poll-systemet har bare kommentar og mail-stemmer telt de to siste gangene. Derfor- stem i kommentarfeltet! Do it!

Tirsdag 4. desember 2007

Kvartfinale, Flopsy Paddington og dagens serie

Idag er det kvartfinale i Tordenbloggen og jeg skal ut mot Flopsy! Hvis du ikke skjønner hvorfor jeg har tegnet henne som Paddington, kan du lese her. Ellers- gå hit for å stemme, og stem så det svir! Skriv pene kommentarer til meg- du vet du vil!

Er du innom her bare for å lese fantastiske Virrvarr og ellers lurer på hvilke bloggere en bør stemme på idag? Gjør det enkelt og stem som Virrvarr, vel!

Idag skal jeg stemme på Avil, fordi jeg håper at hun får promotert boken sin om hun får god plassering, jeg stemmer på Minneapolise fordi hun er smart, velformulert og ujålete og på Esquil fordi han får meg til å le, gråte og er den som har tatt vare på meg hele veien i mystiske bloggerland. De andre kanidatene er også knall, men dette er oppskriften du skal følge om du vil være 100% Virrvarr. Og det vil vel alle?

Mandag 3. desember 2007

Glad kanin!

Squee! Tusen takk til alle som stemte på meg i går. Se, så glad kaninen ble! Imorgen skal jeg ut mot Flopsy, i noe så fancy som Tordenbloggens kvartfinale. Spennende-spennende. Også jeg som er så glad i Flopsy. Vi får se hva slags valgkampgreier jeg får stablet på bena i løpet av dagen… Ellers må jeg bare si at det har vært veldig, veldig artig å henge med så langt, og at jeg håper alle vennne mine holder ut med meg, selv om jeg maser som en gal at de må stemme på meg flere ganger i uken nå.

Ellers- kaninen er egentlig stjålet fra et tegneserieprosjekt som Wilhelm og jeg jobber med om dagen, så dette var en slags tjuvstart. Dere skal få allverdens tid til å bli kjent med den senere, også. Tusen takk til alle som har sagt pene ting, både her og i Tordenbloggkommentarfeltet. *danse*

Søndag 2. desember 2007

Dagens Tordenblogg-tegneserie

Gå inn på Tordenbloggen og stem på Virrvarr idag! Skriv noe pent om meg i kommentarfeltet!

Onsdag 28. november 2007

Tegneserier i tordenvær

Så- Streck og jeg er mot hverandre i cup’en på Tordenbloggen idag. Gå og stem på Revolusjonært Roteloft, og legg igjen en kommentar allerhelst. Pretty please? Og sjekk ut bloggen til Streck også- både for å bli kjent med den fabelaktig søte emo-fuglen og for å besøke Tordenbloggens eneste svenske deltager!

Torsdag 22. november 2007

Tegneserieblogging

Så- gå inn på Tordenbloggen og stem på Revolusjonært Roteloft! Kommentarstemmer er selvsagt best ^.^

Mandag 22. oktober 2007

Hvorfor jeg liker Nemi- synsing rundt tegneserier & kjønn

Jeg har hørt mye klaging på Nemi om dagen. Lise resirkulerer vitser, hun kan ikke tegne, hun har brukt opp konseptet sitt. Katarina spurte meg i en kommentar på slaktposten min av Zofies Verden: men jeg lurer vel egentlig på hva som er kvaliteten bak Nemi? Nemi var et kortvarig prosjekt som for sin egen del burde vært lagt ned for lenge siden. Ingenting er morsomt når det går på de samme poengene og småsketsjene hele tiden.

Og ja- jeg kan være enig i mye av kritikken ovenfor. Likevel mener jeg Nemi har noe enestående som tegneserie og jeg vil argumentere for hvorfor. For å kunne gjøre det, må jeg si noe generelt om tegneserier og kjønn.

At kvinnelige tegneseriefigurer har vært og fremdeles er ganske stereotypiske, er ingen hemmelighet.  Mens Mikke og Donald er to svært ulike typer, er kjærestene deres Dolly og Minni omtrent identiske. De er hjemmeværende husmødre som elsker shopping, er redde for mus og bruker lang tid på badet. Glemmer Donald eller Mikke bursdagen deres, er helvetet løs. De er ute av stand til å forsvare seg, elsker å lage mat og er humørsyke og ufornuftige.

Serieskapere bruker i all hovedsak tre kjønnsstereotyper når de lager kvinnelige karakterer. Den første er:

Kjæresten

Denne stereotypen har en underavdeling bestående av moren, datteren, kona og søsteren.  Dette er tegneseriefigurer som ikke er noe annet enn den funksjonen de har i forhold til en mannlig helt. Typiske kjærester er Minni og Dolly i Mikke Mus og Donald Duck, Brummelise i Bamse, Mary Jane i Spiderman, Louis Lane i Superman, Blondie og Sala i Fantomet. Hun er gjenganger i spenningsserier og i barne/familieserier. Hun er den trofaste, den helten drømmer om når han sitter i fangenskap, den skurken kidnapper. Hun er ikke en person så mye som hun er en stillingstittel. Merk dere at alle disse seriene eksemplene er hentet fra har navnet til den mannlige hovedpersonen som tittel, utenom Blondie…De er først og fremst kjæresten til helten, ikke en selvstendig karakter.

Stereotype nummer to er litt mindre opplagt. Jeg liker å kalle henne:

Den uoppnåelige

Denne damen finner du oftest i humorseriene. Hun er den pene, smarte, fornuftige jenta alle de håpløse mennene sikler etter. Du kjenner henne igjen ved at hun er den eneste i komiserien som ikke er morsom; hun står som den eneste normale i en flokk med galninger. Hun er smartere og mindre hysterisk enn kjæresten, shopper mindre og redder gjerne den mannlige hovedpersonen om det skulle trengs. Problemet hennes er at hun ikke har noen videre personlighet, feil eller noe annet som gjør en karakter morsom. Typiske uoppnåelige kvinner er Brandy i Reservatet, Rosa i Eon, søster Bjørklund i Riskhospitalet, Emma i Kollektivet og Sara i Kights of the Dinnertable. Hun skal være Perfekt, og det åpner ikke for morsomme innfall. Jevnt over er det en tendens til at det å være morsom er en ukvinnelig egenskap. Skal en dame være en komisk figur, bør hun helst være stygg. Som bringer oss over til den tredje kategorien:

Den stygge

Skikkelige morsomme damer er ofte mindre feminine og i beste fall stygge. Her finner vi slitne koner, sinte svigermødre, hurpa i nabohuset og Jokkes motbydelige damebekjentskaper.Her er det nok av karakterer å ta av, fra Ponny Petra og Else i Pondus, til Gyda i Hårek og Gry i Kollektivet. Et veldig godt eksempel på den stygge og den uoppnåelige kvinnestereotypen i skjønt samspill, finner vi i Bone av Jeff Smith. Her møter vi to tøffe og slagkraftige damer; Bestemor Ben og hennes barnebarn, Thorn. Her har samtlige av figurene i serien et humorpotensiale, foruten vakre Thorn, som er en skjønnhet av dimensjoner i en verden der alle andre ser ut som fantasidyr med overdimensjonerte neser. På den andre siden kan bestemoren karakteriseres med to ord: Morsom og maskulin. La oss se på bildeeksemplene under. Her ser vi først Thorn som uoppnåelig:

Deretter får vi en effektiv demonstrasjon av Bestemor Bens «maskuline» kvaliteter:

De tre stereotypene jeg har skissert spiller på kvinnen i tegneserieruten som objekt og perfekt, og gjør morsom til en maskulin kvalitet. I et sånt perspektiv er det spennende å se på hvor unik Nemi egentlig er, og ikke minst hvor banebrytende hun var som karakter da Lise introduserte henne på starten av nittitallet.

Nemi viser at det går ann å være en pen, morsom karakter med masse personlighet, at du kan være en «feminin» dame og fremdeles ha mengder med sjarmerende feil og mangler. Nå mener ikke jeg å si at det skal være en nødvendig kvalitet å være pen eller feminin, men det er alltid hyggelig å se en serie som bryter alle normene om hvordan en dame skal være innenfor et medium. Sett fra dette perspektivet, har Nemi en hel rekke enestående kvaliteter som tegneserie og baner vei for en masse, nye og knæsje tegneseriedamer som bryter med de rådende stereotypene. Når hun er ute og drikker øl hele natten, raper høyt og onanerer mens hun tenker på Spøkelseskladden, bryter hun tusen uskrevne regler. Nemi er pen, slem, lat, trist, kåt, morsom og ufordragelig- hun er en person, ikke en type, ikke et objekt.Det samme gjelder Cyan. Lise Myhre driver ikke så mye med gode humorpoenger som med banebrytende karaktertegning, og etablering av to mangesidige personer som lever videre uavhengig av det konkrete inneholdet i stripene. Poenget er ikke alltid å være morsom, men å skape personen Nemi og personen Cyan.

Tirsdag 9. oktober 2007

Konstrasten mellom ord og bilde

Jeg likte ikke Zofies verden da jeg leste den første gang. Tvert i mot, jeg fant den kjedelig, til tider småabsurd og veldig lite morsom. Da jeg så at den fikk fast spalteplass i Dagbladet ble jeg overrasket- jeg syntes serien var elendig, men om de ville trykke den fast, måtte det vel være fordi det var noe likandes ved den. Eller?

Den forrige tegneserien som gikk fra gjesteinnspill til fast spalteplass var M av Mads Eriksen, en serie jeg stadigvekk genierklærer. «Nå tok Dagbladet til vettet», tenkte jeg. Når jeg så Zofies verden som fast innslag, var førsteinnskytelsen min å sutre litt over at de hadde «tørna helt.»

Vel, fordommer er til for å utfordres. Jeg satte meg ned med en mengde Zofies Verden-striper og prøvde å ta konseptet. Og jeg leser mye tegneserier og liker mye tegneserier. Den eneste serien jeg med hånden må hjertet kan si at jeg virkerlig avskyr, selv etter iherdig lesning og velvilje er Mette Hellenes’ Kebbelife.

Så- hva er egentlig greia med Zofies verden?

Jevnt over er den en pop-art-orgasme der en kunstskolestudent utfolder seg med technicolor og tegnestil som klippet ut av den amerikanske gullalderen, som kompanjongen hennes setter rare, upassende kommentarer til. Kort sagt baserer humoren i Zofies Verden seg bare på ett, eneste element og det er kontrasten mellom ord og bilde.

La meg illustrere:

Hverken bildet eller replikken er noe artig i seg selv, det er kontrasten mellom dem som skaper interesse.

Her er konseptet det samme- en tegnestil og et ansiktsuttrykk man assosierer med actionserier fra femtitallet møter et mantra fra dagens helseblader. Resultatet er den samme kontrasten som visstnok skal skape humor.

Og for all del- denne kontrasten er et retorisk grep som bare er mulig i en tegneseriesetting. Du kan ikke uttrykke dette med bare bilde eller bare tekst.

Likevel- en humorserie som kun baserer seg på ett virkemiddel? Tilbake til tegnebrettet, mine damer. Dette er uintressant, og mer runking av et av tegneseriemediets aspekter enn et forsøk på å fortelle en god historie eller få frem skikkelige poenger.

Dette er ikke bare et spørsmål om smak og behag- vi står rett og slett ovenfor dårlig kvalitet.
Zzzzzz, Zofie.