De fire beste (selv)biografiske seriene
Posted by virrvarr on 04 Jan 2008 | Tagged as: Synsing, comix
Det hender jeg treffer folk som sier at de ikke liker tegneserier. Som oftest har de ikke lest så mye annet enn Pondus og Donald, og forbinder lengre historier med Superman og Fantomet. Når jeg skal introduksere folk til «voksne» serier og grafiske romaner, pleier jeg og starte med et par klassikere innen den (selv)biografiske sjangeren.
Dette er et område der tegneseriene virkerlig har mulighet til å fortelle enestående historier. Selv om de holder seg aldri så tett til fakta, får de fremdeles en glasur av fiksjon, siden de fortelles gjennom tegninger. Illustasjonene gir muligheten til å legge flere betydningslag i en hendelse, og bøker som ville vært en spennende selvbiografi blir storslagne epos når de er i tegneserieform. Usikker på hvor du skal begynne? Revolusjonært Roteloft gir deg de fire beste seriene av denne typen, så du kan lese og utdanne deg selv. Vi begynner på bunnen og jobber oss oppover:
4. Fun Home
Alison Bechdel er kjent for mange som serieskaperen bak stripeserien Dykes to Watch Out For, og brukte syv år på å lage historien om oppveksten sin, og spesielt om forholdet sitt til faren. Boken handler om kjønn, homoseksualitet, litteratur og det å vokse opp sammen med The Adams Family. Fun Home tok syv år å lage, blant annet fordi Bechdel tok fotografier til alle stillingene i boken og tegnet etter dem. Her er et av bildene av henne som sin egen far.
Boken er ikke bare en fortelling om oppvekst så mye som den er en kunstnerisk bearbeidelse av den, hvilket gjør den til en sterk reise i en annen persons fortid. Spekket med referanser til Ulysses og The Great Gatsby, følger du utviklingen av litteraturinteresse, seksualitet og familiekrise i en flytende fortelling. Boken er også en god introduksjon til DtWOF og Bechdels forfatterskap.
3. Epileptic
Franskmannen David B står bak dette monumentale verket om sin epileptiske bror og familiens kamp for ham og mot sykdommen. Ved siden av å fortelle en sterk og gripende historie om sykdom som blir sett på som galskap, møtet med dogmatisk skolemedisin og tidvis absurd alternativ behandling, er epilepsien illustrert på en vakker, allegorisk måte, som et monster eller snikende dyr som overfaller broren hans. Et dyr han er redd for skal angripe ham selv, en truende fare i form av en Åskgårsrei av epilepsivesner.
Dette gjør at Epileptic balanserer i grenseland mellom virkerlighet og fiksjon. Epilepsimonsteret blir både et bilde på den truende, usynlige faren de slåss mot, og gir broren en tydelig overfallsmann når han spreller i spasmer. De sterke bildene gjør historien enda mer levende og intressant for leseren, og David B gir et suggerende innblikk i et vanskelig tema.
2. Persepolis
Marjane Satrapi har med Persepolis laget en av verdens beste grafiske romaner, som tar for seg hennes liv og oppvekst i Iran under revolusjonen, under krigen mot Irak og i studietiden hennes i Wien. 
Her møtes personlige kriser geopolitikk, Allah Marx og østen vesten fortalt i førsteperson. Unge Marjane skal bli profet, sulter nesten ihjel i Wien, tar til orde mot hijab og overlever mirakuløst et selvmordsforsøk samtidig som hun forteller historien om rotløshet, kulturell identitet, om islam og undertrykkelse. Om man vil ha et sterkt, personlig inntrykk av en vanskelig konflikt, bli kjent med en utrolig personlighet, le og gråte og se på de såkalte «invandrerkvinnene» fra en annen vinkel, er Persepolis boken.
Satrapi står med en fot i østen og en i vesten, på samme måte som det både er Gud og Allah som møter henne i Himmelen når hun nesten dør. Hun er grenesevakt mellom to motsetninger og forteller en historie alle blir klokere av å lese.
1. Maus
Art Spiegelmans monumentale verk om farens opplevelser under andre verdenskrig endret måten verden så på tegneserier. Spiegelman intervjuer faren, som er den mest stereotypiske, gjerrige jøde - langt verre enn noe nazipropaganda greide å produsere. Han forteller den utrolige historien om hvordan han overlevde konsentrasjonsleirene ved kløkt, sleipe triks og en porsjon flaks, i tillegg til at han gir førstehåndsinformasjon om hvordan Tysklands invasjon av Polen traff det jødiske miljøet.
Som et ekstra lag får vi Spiegelmans egen identitetskrise, vanskelige forhold til faren og sin egen kunstneriske bearbeidelse av stoffet. Han gir historien ekstra symbolske lag ved å fremstille alle jødene som mennesker med musehoder, tyskerne som katter og polakkene som griser. Når Art’s far sniker seg rundt som en mus med grisemaske på, gir metaforen mulighet for uventende fortellerteknikker. Maus får deg til å grøsse,gyse, gråte og kaste opp og er kanskje den sterkeste fortellingen om jødeforfølgelsen og forrige århundrets største tragedie.
De store, politiske krisene trekkes helt ned på det personlige identitetsplanet og blir fortellingen om ordentlige mennesker, ikke om helter, samtidig som det er en fortelling om katt og mus i Warzava.
Les, og bli klokere, gladere og mer tegneseriefrelst (c;
