Og så ble jeg hekta.

Hyperbole and a Half er laget av en dame som skriver om livet sitt. Det er rare greier dette her. Noen av de dårligste bloggene jeg har lest, er skrevet av folk som skriver om livet sitt. Noen av de beste bloggene jeg har lest, som Dooce og Gi et lite vink er skrevet av folk som skriver om livet sitt.

Livet kan nemlig være forferdelig morsomt. Alt handler om hvor flink skribenten er. Og damen bak Hyperbole and a Half er veldig, veldig flink. Bloggen består av personlige betraktninger sammen med illustrasjoner bloggforfatter har laget i Paint.

Den er hysterisk morsom og veldig avhengighetsskapende.
Her er et par tekster du kan begynne å lese.

My dog is retarded

The alot is better than you

It’s ok to be afraid of spiders

Enjoy!

Oglaf er en tegneserie som opererer i skjæringspunktet mellom hot og tull: Serien var opprinnelig tenkt som en erotisk fantasy-serie, men utviklet seg raskt til ren slapstick med mye nakne mennesker.

Siden jeg alltid har syntes at sex er veldig morsomt (jeg mener, du har to nakne mennesker som klasker kroppsdeler mot hverandre mens de stønner og brøler), er Oglaf akkurat min kopp med te.

Og siden jeg er tilhenger av å dele alt jeg liker, publiserer jeg et par av mine favoritter her. Hvis du liker det, kan du jo lese fra begynnelsen her.

Fountain of girl

Snow Queen:

Det er også en del ikke-seksuelle, som denne:

Bear:

Sånne lapper skal jeg begynne å skrive:

Sammenslåing:

Hvis manneblader var dameblader for menn:

Og jentene mener de ikke vondt, de bare flørter:

Nanna har også en blogg. Sjekk den ut!

Hovedforskjellen på Moen og meg er at hun bruker mye tid på prompevaner og kviseklemming i noen av seriene. Jeg har ingen umiddelbare planer om prompeblogging, I must admit. Uansett – nok om likhetstrekkene mellom serieskaperen og Virrvarr: Jeg blogger DAR fordi den er både morsom og rørende, i tillegg til å være veldig godt tegneseriehåndverk. Tegneserien oppdateres omtrent ukentlig, og er først og fremst i halvsidesformat.

Noe av det Moen greier, er å lage lesverdige serier ut av veldig private opplevelser. Her er et eksempel fra en stripe der hun forteller om hvordan det var å få vokset underlivet. Pussy ble plutselig mye mer enn en eufemisme:

Her er en annen klassiker der hun og kjæresten diskuterer hva som ville skjedd om hun hadde en kuk:

Selv de kjipeste tingene får en humoristisk vri:

Hun har også laget en masse lengre serier du finner her. Du finner henne på Twitter, også.

Dette er kanskje min personlige favoritt:

Den handler mye om livet som ung og svært nettavhengig:

I tillegg er det masse fint samspill mellom hver enkelt stripe:

Konseptet er at jeg har som superhelttriks å blåse såpebobledyr på fienden. Ulempen er at de sprekker med en gang man kommer nær dem, så jeg er veldig lite slagkraftig. Så lite slagkraftig at Supermann blir flau.

Heldigvis finnes det andre Virrvarr-tolkninger der ute, også. Fata har laget en mye barskere Virrvarr-superhelt til meg. Som minner meg på at jeg må publisere de premiene for tegneseriekonkurransen snart…

Jeg tægger de som har lyst. Det er som regel best.

Hvis du er en av dem som nylig har blitt engasjert i det som skjer på Gaza, en av dem som synes konflikten er uoversiktlig og ikke forstår hvordan den begynte, hvis du er skeptisk til media sin dekking av blodbadet, hvis du er Israelvenn, hvis du er Palkom-medlem, hvis du bare vil skjønne litt mer av hva som skjer i verden akkurat nå, vil jeg anbefale at du leser Joe Saccos Palestine.

Joe Sacco er tegneseriejornalist. Nei, han skriver ikke om de nyeste tegneseriene. Han lager journalistiske reportasjer i tegneserieform. Han reiste i Palestina i 1991 og 1992, med utgangspunktet til en nyutdannet amerikaner som ville skjønne mer av en konflikt han hadde hatt problemer med å sette seg inn i.

Han forteller i et intervju at han først hadde tenkt på palestinere som terrorister og israelere som de rettmessige innbyggerne i det hellige land. Da han forsøkte å sette seg inn i konflikten og nyansere bildet sitt, fant han ut at mye av matriellet fra den andre siden også hadde et ganske sterkt propagandapreg.

There are two ways in which Palestinians are portrayed – as terrorist and as victim. sier Sacco i et intervju med Al Jazeera. Tegneseriereportasjen ble til fordi han ville undersøke saken, og fortelle en historie om palestinerene der de fikk være begge deler og hverken eller.

Tegneserien gikk som en serie på ni små hefter blant undergrunnstegneseriene i løpet av nittitallet, men kom ut på nytt i 2001 i en samlet utgave og med et forord av Edward Said.

Boken begynner med en gjennomgang av opprettelsen av staten Israel, en forklaring av det israelske lovverket, som gir enhver jøde rett til å bosette seg og bli statsborger og en oppsummering av hvordan vesten så på de mange hundre tusen palestinerne som bodde i det som skulle bli det hellige land.

For å kunne bygge en jødisk stat der det allerede var en lokalbefolkning, tvangsflyttet man de fastboende, forhindret dem i å ta jobb, forhindret dem i å drive med «konkurrerende industri og landbruk», forhindret dem i å bygge seg nye hus annet enn på anviste steder når deres gamle boliger ble tatt fra dem. Sacco skisserer forhistorien til flyktningeleirene han besøker når han portreterer dem i tegneserien.

Han beskriver folk som bor på tredje og fjerde generasjonen i strengt overvåkede leirer, hvis eneste arbeidsmulighet er lavtlønnede drittjobber i rene, israelske områder. Boken er et kaos av møter med mennesker, med idealister, realister, muslimer, katolikker og jøder. Med gamle menn som tvinges til å kutte ned olivenlunden de har brukt et liv på å gro fordi en gutt kastet stein på soldatene skjult bak noen av trærne, om butikker som går konkurs fordi ingen tør gå ut når gata er full av soldater, om jakten på en jødisk identitet i Jerusalem.

Sacco viser nyansene og enkeltpersonene i kaoset mellom demonstrasjonene, aksjonene og de jevnlige, plutselige arrestasjonene. Han skildrer antisemittismen, ambivalensen, klasseskillene og følelsen av å være fanget. Han skildrer vellykkede demonstrasjoner og god organisering, han skildrer dumme unger som kaster stein.

Han skildrer ekstreme jødiske grupperinger som knuser palestinske nabolag, han skildrer ekstreme palestinske grupperinger som prøver å knuse jødiske nabolag. Forskjellen ligger i hvor hardt angrepene blir slått ned på og hvor fort angrepene blir slått ned. Først og fremst handler boken om følelser og kaos, og en journalist sitt forsøk på å nøste noe mening ut av det.

Resultatet er intenst og svært lettlest. Boken er et utmerket kræsjkurs til konflikten, og en sterk menneskeliggjøring av begge sider. Den er oversatt til norsk, også. Det er nyttig lektyre mellom demonstrasjonene og diskusjonene. I tillegg er det en fantastisk tegneserie rent teknisk. Les, les, les.

Jeg tenker at hvis du skal “lese” én bok om innvandring, så må det være denne. The Arrival er fantastisk. Shaun Tan har laget en nydelig, ordløs fortelling om det å være helt ny et fremmed sted. Hendelsene er beskrevet i vakre, detaljerte bilder og det er ingen dialog.

Boken er et praktverk, og gir begrepet «Show, not tell» en helt ny betydning. Det beste med at boken er uten tekst, er at den kan leses av alle, på alle språk uten barriere, uten forflyttningen i betyning en oversettelse betyr. Det er en bok om å være fremmed, fortalt i et språk alle kan forstå.

Jeg kan ikke bare beskrive, jeg må vise også.

Her har vi stedet hovedpersonen rømmer fra:

Slik ankommer han det mystiske, fremmede landet:

Her forhandler han om opphold. Det er ikke enkelt.

Historien finner sted i et svært vakkert, svært fremmed land.

Kjøp The Arrival, eller Ankomsten, som den heter på norsk. Det er en vidunderlig billedreise om fremmedgjøring. Tro meg, dette er den ene tegneserien du bør få med deg i 2009. Den burde vært pensum for alle som vil vite noe om det å være fremmed et sted, uansett når og hvor.

Men du leser kanskje ikke her for å finne nye bloggere? Du leser her for å finne ut om du vant konkurransen eller ei, ikke sant. Mm. Tenkte meg det.

Bare ha én ting klart: Det var vanskelig å velge en vinner. Inntil sent kvelden før var løpet så jevnt om førsteplassen at jeg så for meg at vi måtte ta det på loddtrekning. Mange, som Esquil og Minneapolise, hadde kommet med knallsterke bidrag, men det var fremdeles ingen soleklar vinner. Hvordan gjenkjenner man en soleklar vinner, spør du? På overmot, galskap og intens smisking, muligens.

Sent nyttårsaften kveld tikket det galeste bidraget inn, og smeltet hjertet mitt. Katarina Storalm har laget sin egen tegneserie om hvordan hun sin private superhelt til å slåss mot alt fra drager til kaninen min for å få lov til å bli tegneseriefigur.

Kombinasjonen av stormannsgalskap og nedlagt arbeid står til førsteplass.

Katarina Storalm får en tegneserie om seg selv. Snakk om konkurransens Dark Horse.

Hva med de to andreplassene våre?

Den første premien går til Bussemann, fordi han var flinkest til å svare på oppgaven jeg gav dere. Med tabloid overskrift som «Virrvarr bedre enn Øverli?» legger han frem en argumentasjon om at han bør bli tegneseriefigur, siden Pondus har sluttet i jobben som bussjåfør og begynt å stå i bar. Jeg er helt enig med Bussemann at Pondus burde fortsatt bak rattet. Jeg tar utfordringen om å sørge for at det finnes én tegneseriebussjåfør på norsk. En smart en som ikke samler på Colakorker, that is.

Den andre tegningen går til bloggeren med best valgkamp og størst fanklubb: Sonja Dadam. Hun fikk sin egen facebookgruppe med imponerende (?) ti medlemmer for å få lov til å bli tegneseriefigur. Denslags innsats må belønnes, i tillegg til at Sonja hadde et godt innlegg på bloggen sin og er riktig tegnbar.

Sonjas tegneserie av seg selv:

Vinnerene er altså:

Katarina Storalm
Bussemann
Sonja Dadam

I tillegg vil Revolusjonært Roteloft forbeholde seg retten til å tegne samtlige deltagere på helt uforutsigbare tidspunkter. Noen av dere har ekstremt tegnbare nick, som Sandra Banan, Jannekake og Tante Grønn. Andre er bare skrekkelig søte. Men: Ingen løfter. Mani er uforutsigbare greier.

Uansett – tusen takk til alle som har vært med, og ingen sure miner! Å velge tre av over tredve veldig bra er ikke en enkel jobb!