Arkiv »

Arkiv for kategorien ‘bashing’

Torsdag 5. november 2009

Det er ikke noe marked i deg

Litt forhistorie:

Aschehoug kontaktet meg i våres og lurte på om jeg ville søke på Sakprosaskolen deres. Jeg sa «Haha, det kan dere tro. Jeg har operert ut tre visdomstenner, spiser morfin og paralgin og har ingen hjerne.» Svaret jeg fikk var: «Vi bare utsetter søknadsfristen din! Kom! Kom!»

Jeg søkte på et bokprosjekt, bokprosjekt A. Forlaget sa: «Du skriver veldig bra, men vi tror ikke A kommer til å selge så mye. Men du vet jo masse om B! Du kan jo skrive om B?» Også tenkte jeg «Jo, det kan jeg godt». Forlaget sa «Bra, B er fint, men du må komme igang kjapt, helst før skolen begynner!»

Så jeg setter igang og bruker sommerferien til å skrive B. «B bør helst være ferdig til våren» syntes forlaget. Sakprosaskolen følger meg opp hele veien, og jeg skriver som en gal. Du vet, Internet. Sånn som jeg pleier.

«Søk stipender» sier de på forlaget. «Søk Fritt Ord. Si at du er hos oss. Søk i vei!» Så jeg søker penger til prosjekt B. Og sender inn til forlaget for at vi skal lage intensjonsavtale.

Jeg hører ingenting. Ingenting litt til. Ingenting enda litt til. Jeg spør. Sakprosaskolen spør. Plutselig er jeg på en helt annen avdeling med en helt annen redaktør jeg aldri har hørt om eller møtt som plutselig idag sier til meg at de ikke vil satse på prosjekt B likevel fordi det ikke kommer til å selge. Teksten er fabelaktig og alt det der, altså.

Også sitter jeg og bare «Ikke selge? Jeg har solgt ut førsteopplaget av Jenter som kommer! Vi solgte femhundre bøker på forhåndsbestilling! Faglitterære debutanter regnes med å selge 0 bøker. Jeg har fått inn forhåndsbestillinger på bok B allerede! Jeg har holdt førti foredrag med utgangspunkt i den jævla boka! Hvor mye er å selge godt?»

Det beste er at redaktøren som har avvist meg aldri har møtt meg, aldri har diskutert prosjektet med meg og neppe har googlet meg en gang. Det føles som om jeg har søkt på en jobb jeg er blitt oppfordret til å søke på, og får beskjed om at jeg har skrevet verdens beste søknad, har en ideell CV, men ikke får komme på intervju fordi de regner med at jeg ikke kan snakke med folk.

Uten at vi har snakket sammen før, altså. De bare gjetter på det ut fra at jeg har jobbet så mye med datamaskin, alle vet at nerder er asosiale osv osv. Også sitter jeg er og vet at jeg er Norgesmester i å gå på fest alene og bli kjent med alle, og at avvisningen skjer på grunn av noe helt annet enn innsendt tekst.

Jeg har twitret og facebooket og ringt og sutret og har fått henvendelser fra fire nye forlag siden i dag morges. Egentlig burde jeg være kjempefornøyd, siden jeg tross alt har fikset og først og fremst vært sint, ikke trist. Jeg er jo ganske sjelden sint på mine egne vegne.

Og likevel, nå som adrenalinet er på vei ut av kroppen, så er jeg så gåen at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Hva prosjekt A var? En bok om feminisme. Hva prosjekt B er? En bok om sosiale media. Men det er ikke noe markedsgrunnlag i sånne nettgreier, har Aschehoug bestemt seg for i andre omgang. Det er best å satse på sikre kort i nedgangstidene. For som du vet, kjære leser: Det er ikke noe marked i deg.

Tirsdag 20. oktober 2009

Observasjoner av videregående

Det er med videregående skoler som det er med psykiatriske avdelinger: Det er store kulturforskjeller og personalet spiller en veldig stor rolle for hvordan det er å være der.

Jeg har vært rundt på en rekke videregående skoler og holdt foredrag i den senere tid, men ingen har vært så snodige som den jeg besøkte idag.

Tips til neste gang dere inviterer en forfatter på besøk: Det er hipt å hilse. Blomsteroppsats er fint, småprat er enda bedre. Kan du ikke si hei til andre voksne mennesker, bør du kanskje ikke ta deg en jobb som består av å prate hele dagen. Sorry-borry.

Tips til deg som vil ha respekt fra ungdommer i skolen: Ikke snakk til dem med babystemme. De er atten. De vil myrde deg.

Sånn. Og til den lærerstudenten som faktisk sa hei: Takk, du veiet opp for en ellers pinlig opplevelse.

Søndag 6. september 2009

Hvordan 18 000 ID-løse asylsøkere ble skurker

I de siste dagene har det vært debatt om asylpolitikk som har stått på dagsordenen. Eller – debatt om asylpolitikk og kriminalitet har vært på dagsordenen.

Som kjent er kriminalitet det eneste viktige å snakke om i asylspørsmål. «Kriminalitet og innvandring» er litt som «Erna Solberg og overvekt» disse dager. Du får ikke snakket om det ene uten på død og liv måtte snakke om det andre.

Frp har konfrontert Arbeiderpartiet med at det er 18 000 kriminelle asylsøkerne i Norge. Hva har de rødgrønne tenkt å gjøre med dem?

Frp har en løsning som går ut på å sette alle identitetsløse asylsøkere i internering – eller fengsel, som det heter på norsk. Hvor tallet om de 18 000 kriminelle asylsøkerne kommer fra? Fra et intervju med Arne Johannesen, leder for politiets fellesforbund. Som han sier det selv:

Bare i 2009 vil 18 000 ID-løse asylsøkere stjele, rane, utøve vold og omsette narkotika.

Johannesen går inn for internering av alle ID-løse asylsøkere i samme intervju. Både Siv Jensen, Per Sandberg og Per-Willy Amundsen benytter seg av Johannesens utsagn om de 18 000 ID-løse asylsøkerne som begår kriminalitet.

Johannesen har på sin side måttet legge seg flat og forklare at, vel, vi har 18 000 asylsøkere uten pass. Vi har ikke 18 000 kriminelle asylsøkere uten pass.

Lilla Sølhusvik skriver i bloggen sin om hvordan hun prøvde å finne tall på hvor mange av de 18 000 asylsøkerne uten pass som drev med ulovlige greier.

- Jeg skjønner ikke hvor de har tallene fra, sier pressevakta i UDI når jeg ringer og spør om hvor mange asylsøkere som begår kriminalitet. Der mener de bestemt at politiet melder om svært få kriminelle asylsøkere rundt omkring i landet.

Men hun har altså ikke tall. Kanskje Politidirektoratet har? – Nei, slike tall finnes ikke, sier Politidirektoratet. Hva med Politiets Utlendingsenhet? Nei. Der har de kun en rapport fra 2001 som viser at asylsøkerne antas å stå bak mindre enn 1% av det totale antall lovbrudd som ble oppklart.

Enden på visa er egentlig at Arne Johannesen setter likhetstegn mellom det å ikke ha papirene sine i orden og det å stjele, selge narkotika og begå voldskriminalitet.

Halvor Elvik kommenterer i valgbloggen sin at noe av det mest problematiske med Johannessens utspill er at han dømmer en stor gruppe mennesker skyldig før det motsatte er bevist.

Et hovedpoeng ved dette er at Johannessen forutsettes å være en forsvarer av rettssamfunnet med dets grunnprinsipper om å behandle hvert individ og hver sak for seg der ingen i utgangspunktet er skyldige før det er bevist for en domstol.

Og slik oppstår et argument for fengsling av ID-løse asylsøkere. Du trenger ett stykk politimann med ett tall og en påstand, samt et politisk parti som er villige til å bruke én kilde som begrunnelse for å stille et forslag som vil bety ganske mye for dem som faktisk ville blitt fengslet om løsningen ble implementert.

Det flaueste? At lederen for Politiets Fellesforbund vil fengsle folk han ser på som potensielle kriminelle. Rettstaten gjelder tydeligvis ikke for alle.

Mandag 15. juni 2009

En fæl kvinnes bekjennelser

Jeg er en av disse fæle, norske kvinnene. Jeg er en sånn du får når kvinnekampen går for langt. Jeg kler meg som en ti år gammel gutt og har samme sveis som Tommy i Tommy og Tigern.

Jeg vasker opp mens mannen vasker klær, vi kliner på kjøkkenet mens han stryker skjorter og jeg leser tegneserier. Vi har sex når vi har lyst. Har ikke han lyst, har jeg det på egenhånd og omvendt. Vi tafser midt mellom skittentøy og uvaskede gryter hvis ingen av oss gidder å gjøre husarbeid først.

Jeg har skrevet bok der jeg oppfordrer til gruppesex. Jeg synes sekulariseringen av samfunnet er helt knall. Jo mindre kristne verdier, jo bedre.

Jeg synes damer kan nekte menn sex. Jeg synes menn kan nekte damer sex. Jeg tror Lysistrata er utdatert. De kulturene der kvinner læres opp til å tilfredstille menn fra de er små er gjerne de samme kulturene der kvinner ikke skal ha noen egen seksualitet. Jeg tror ikke vi får mer varme og kjærleik i samfunnet ved å gå bort i fra det.

Sorry, Hanne. Jeg har tenkt å fortsette å være en ateist. En feminist. En hedonist. En sånn fæl kvinne. Jeg skriver for Humanetisk Forbund. Jeg får Ottarbladet i posten. Jeg er en av dem som er i med å gjøre Norge til et av de mest gudsfiendtlige landene i verden. Jeg er skyldig i at kjønnskampen er blitt for hard.

Og Mr. Jackson? Han er enda verre. Han er svoren Beauvoir-entusiast og har lest mye mer Dawkins enn meg.
Jeg tror det som er problemet ditt, Hanne. Du har ikke skjønt at vi er allierte, Mr. Jackson og jeg. At vi jobber sammen for flere fæle kvinner, mer gudsfientlighet og mer ensomhet og kulde i samfunnet.

Du tror at du er på parti med den norske mannen. Du tror at Mr. Jackson er mer gira på noen litt mer spake og smørevillige. At all den kyssiningen og kosingen vår er en dekkoperasjon. Rosene og jordbærene bare spill for galleriet. Du har ikke skjønt at de bra norske mannfolka har en fetisj for fæle kvinner.

Etter å ha lest kommentarfeltene under innleggene Sissel Vedal og Undreverset har skrevet om utspillene dine, slår det meg at fanklubben din er et fåtall fæle menn, intet mer.

Fæle menn + Krf. Kos deg.

Lørdag 6. juni 2009

Oljefondet til bistand?

Tor Økland Barstad har kommentert på bloggen min en god stund nå. Han har jobbet med en bok om bistand så lenge vi har vært bloggnaboer, så da han spurte om jeg ville ha et anmeldereksemplar, takket jeg selvfølgelig ja. Jeg leser bøker som andre skifter undertøy, og det er alltid kjekt å se hva andre medbloggere har skrevet.

Boka heter «Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige» og er utgitt på Lucentia Forlag, et self publish-forlag. Allerede her viser boken en del svakheter som er typisk hos self publish-bøker. Tittelen er så lang at den egentlig burde vært en undertittel, forsiden ser litt hjemmelaget ut og underteksten minner mest av alt om en løpeseddel. En redaktør og en grafisk designer ville utgjort en stor forbedring.

Oljefondet til bistand

Likevel, self-publish-bøker kan fremdeles være knall, selv om forfatteren ikke nødvendigvis er grafisk designer og layout-ekspert. Jeg bestemte meg for å gi teksten en sjanse. Jeg tok meg litt te og skummet boken på tre kvarter. Den er på 64 sider, og er mest for en pamflett å regne.

Hovedbudskapet i boka er følgende: Bistand virker. Jo mer bistand, jo bedre. Norge har mer penger enn alle andre land, så hvis vi ga oljefondet i bistand, ville vi kunne reddet nesten alle verdens fattige. Vi hadde ikke et oljefond før, og klarte oss bra, så vi kan klare oss bra uten et oljefond, nå også. Dessuten trenger vi å senke forbruket vårt for å redde miljøet. En vinn-vinn-situasjon.

Boka presenterer det å gi bort oljefondet i bistand som et etisk spørsmål like mye som et politisk spørsmål: Du har valget mellom å miste litt penger og å redde millioner av liv. Hva venter du på? Boka tar også for seg andre metoder å hjelpe verdens fattige på, nemlig å redusere C02-utslippene våre og kjøpe fair-trade produkter.

Problemet er at det er mange, mange hull i Tors argumentasjon. Tekstens sterkeste del er den som tar for seg at bistand fungerer, som er en grei samling statistisk informasjon om hva bistandsprosjekter har utrettet. Riktignok bugner ikke boka over av kritiske kilder, men FN sin oversikt over vellykkede bistandprosjekter er sikkert sunn lesning for alle som tror at bistandsmidlene utelukkende forsvinner i korrupsjon og diktatorlommer.

Resten av boka er et ukvalifisert og til tider ugjennomtenkt forsvar av forslaget om å gi oljefondet til verdens fattige. De viktigste spørsmålene som ikke blir diskutert skikkelig er:

  • Hvor kommer fattigdommen fra?
  • Hvorfor forblir folk fattige? Er det bare mangel på bistand fra oss i vesten som gjør at utviklingslandene sliter?
  • Hvilken rolle spiller oljefondet i norsk økonomi?

Boken bærer preg av at forfatteren i liten grad har satt seg inn i utviklingspolitiske spørsmål og nord-sør-problemstillinger. I tillegg er forklaringen hans på hvordan Norge skal klare seg uten oljefondet svært mangelfull. Han har heller betraktninger rundt hva som kan skje med verdensøkonomien om vi plasker ut over 90 milliarder kroner i vaksiner og kosttilskudd.

Jeg synes boken bærer preg av at forfatteren har fått en idé om hvordan hjelpe verdens fattige og laget en løs skisse om hvorfor idéen hans er god, nødvendig og gjennoførbar. Han har ingen forståelse av undertrykkelsesmekanismer, av kompleksisteten i global fattigdom og diskuterer i liten grad spørsmål som sletting av ulandsgjelda, mikrokreditt, frihandel og WTO – brennhete temaer kjent for alle som har slumpet innom et Changmakermøte, lest et Attac-hefte eller vært på en globaliseringskonferanse.

Noe av det sjarmerende med Tors bok er at den er så fjern fra de fleste diskusjoner internt i solidaritetsbevegelsen, i politikken og gjør ham umulig å plassere på en høyre-venstre-akse. Han er ikke sosialist. Han er ikke liberalist. Han vil bare dele ut mange penger og det skal løse problemet.

Boka er visjonær og velment, men ikke spesielt gjennomtenkt. Spranget fra «Bistand virker!» til «Alle pengene våre må gå til bistand!» er ubehjelpelig og dårlig begrunnet. Engasjementet, derimot, er det ingenting å si på. Jeg er langt på vei enig i mange av problemene og utfrodringene Tor skisserer. Jeg er bare ikke så imponert over løsningen.

Jeg håper Tor vil fortsette å forsøke å redde verden. Jeg håper imidlertid også at Tor skjønner at det kan være at grunnen til at ingen andre har foreslått å gi hele oljefondet i bistand, ikke er fordi at alle andre er griske og feige. Det er fordi det er en så enkel løsning at den ikke er mulig å realitetsbehandle.

Mandag 1. juni 2009

Valgkampen blir ikke så verst

Spørsmålet er om jeg har mage til å lese avisene opp mot valgkampen. Det er mulig at alt jeg får til av politisk agitasjon er å nominere folk til Friskt Ord-prisen…

Onsdag 27. mai 2009

Dameplager

«AAAaaaagh!»

Det siste halvannet døgnet har forsvunnet i plutselige, stikkende smertetak nederst i magen. Jeg har brølt i butikken og svimt av på do, prøvd alle tenkelige smertestillende og ikke hatt noen effekt. Idag ringte vi legevakten. Jeg var dum nok til å fortelle sykepleieren på telefonen at jeg hadde mensen ved siden av stikke-smertene.

«Da er det bare dameplager» sa hun. «Legg en varmeflaske på magen og vent til det går over.»
«Du?» freste jeg. «Jeg har hatt mensen før. Mange ganger. I mange år. Jeg pleier ikke svime av. Jeg pleier ikke å våkne skrikende om natten. Jeg pleier å ha god effekt av Ibux. Dette er noe annet!»
«Det er bare sånt vi kvinner må lære oss å leve med, jenta mi. Mensen er kjipe greier.»

Jeg ringte en legevenninne av familien, fikk støtte, noen fancy fremmedord og beskjed om å hilse fra henne. Vi ringte legevakten igjen og fikk møte opp for undersøkelse.

Det viste seg å være nyrestein. Skikkelig manneplage, med andre ord.

Onsdag 20. mai 2009

Verdidebattfail

Rett etter at jeg annonserte at jeg ble gjesteblogger på Vårt Lands Verdidebatt, ser jeg meg tvunget til å trekke meg med mindre de endrer praksis når det kommer til rettighetene mine som gjesteskribent.

Den Tvilsomme Humanist og Undreverset har gjort meg oppmerksom på at ved å registrere meg på Verdidebatt, har jeg gitt Vårt Land rett til å reprodusere tekstene mine så mye de vil uten at jeg har krav på godtgjørelse.

Det er jo litt kjipt når jeg har dobbelpostet blogginnlegg fra Roteloftet som i utgangspunktet er lisensiert med en Creative Commons BY-NC-ND-lisens. Når jeg heller ikke får betalt for å blogge for Verdidebatt, gir jeg i praksis Vårt Land rettigheten til å reprodusere åndsverket mitt for ingen penger.

Fundamental feil for et bloggsystem. Enten må jeg kunne velge hvordan teksten jeg skriver skal lisensieres, eller så må de jeg skriver den for betale meg. Jeg tar nesten alltid betalt for kommersiell bruk, og et bloggsystem må gi tydelig beskjed om at de faktisk er et skriveverksted for tekster som kommer til å brukes kommersielt.

Jeg kommer til å trekke meg som gjesteblogger på Verdidebatt med mindre de endrer brukervilkårene.

Jeg anbefaler andre bloggere å gjøre det samme.

Mandag 11. mai 2009

Skeptikerskolen: Pasient søker psykolog

Kjære fremtidige, privatpraktiserende psykolog.

Om noen små måneder går den gamle psykologen min ut i barselspermisjon. De siste månedene jeg går hos henne skal jeg bruke på å lete etter deg. Jeg er blitt utstyrt med en liste over alle psykologer i Oslo kommune med kommunal avtale og en oppskrift på hva slags frierbrev du ønsker deg fra meg.

Prosessen virker som en blanding av kontaktanonnse, organisasjonsarbeid og å sende inn brev til forlag: Jeg må formulere meg godt, vise motivasjon og engasjement, søke hos svært mange og forvente mange avslag. Aller helst skal jeg ringe deg opp og ta initiativ til ekstra kontakt, gjøre meg intressant, vise at jeg kommer til å møte opp, at jeg er verdt å satse på.

Nå er det fint for deg at jeg er en utadvent, skrivefør person. Søknader? Pff. Det tryller jeg ut av ermet. Telefonsamtaler med fremmede sentralborddamer? Bring them on. Jeg er ikke liten og tufs, jeg er brølende bipolar. Lizzom. Problemet er hvordan jeg skal vite at du er noe å satse på.

Jeg har tilbragt ettermiddagen med å finlese listen med navn, legesentre og stillingsprosent. Du skjønner sikkert at om bare 20% av praksisen din har kommunal avtale, får du ikke noe pent brev fra meg. Jeg vil ha tiden din, og jeg vil ha den på frikort.

Siden jeg ikke er noe glad i Freud, får du ikke brev om det står Norsk psykoanalytisk institutt ved siden av navnet ditt, heller. Som psykiateren på sykehuset sa til meg en gang: «Du kan jo søke deg til hva slags psykolog du vil, Ida, men en psykoanalytiker? Heh. Du vil jo gjerne bli frisk?»

Nå har jeg sittet og gått gjennom listen et par ganger. Først så jeg på adresser. Det hadde vært fint om du hadde kontor innenfor gangavstand, synes du ikke? Og om ikke jeg kan rusle til deg på en halvtime, hadde det jo vært fint om ikke kontoret ditt var på Hauketo? No hard feelings.

Etter å ha strøket ut alle psykoanalytikerne, alle som bodde i gokk og alle som ikke hadde full kommunal avtale, telte jeg opp: 102 navn. Et respektabelt utgangspunkt for å søke.

Likevel tenkte jeg at det var smart å sjekke listen min opp mot mitt store orakel: Google. Greit nok at jeg skal bli mindre sprø, men det er jo fint å sjekke at du ikke er gal, du også? Mange av navnene på listen tilhørte ulike legesentre og helseforetak.

Magefølelsen min sa at det var smart å sjekke hva slags foretak før jeg ringte og spurte.Driver senteret ditt først og fremst med kroniske smertepasienter, er du ikke så intressert i bipolare berter. Greit å ha avklart, ikke sant?

Å sjekke om de ulike legesentrene fikk listen over psykologer til å krympe ytterligere. Kjekt at Psykosomatisk Institutt har fire ledige psykologer med kommunal avtale, men jeg har jo ikke noen mystiske, somatiske symptomer som må utredes. Jeg har en diagnose og en rikholdig journal, ikke plutselige magekramper.

Disse nevropsykologene ser jo seriøse og saklige ut, men jeg er ikke løsemiddelskadet eller har kognitiv svikt etter slag mot hodet. Selvfølgelig hadde jeg digget en fullstendig utredning av hjernebarken, men det er jo ikke min indre nerd som skal tilfredstilles i terapien.

Så begynner ting å bli frustrerende. Terapeutene Majorstua, tenker jeg. Det høres jo bra ut? 100% kommunal avtale, rett ved siden av der jeg bor. Ja, bortsett fra at de driver med blomstermedisin, Reiki-healing, kopping og rosenmetoden ved siden av psykoterapien, da.

Beklager, Amalia Carli, men det frister ikke med en psykolog som i tillegg er håndspålegger og blomstervann-entusiast. Dessuten tar jeg ikke noen med så stygge nettsider seriøst. Hyggelig at Oslo kommune vil finansiere deler av vårt potensielle, alternative eventyr, men jeg er for trangsynt. Jeg sier hjerne, du sier astrallegeme osv.

Legekontoret Terapautikum ligger også rett ved meg, og har psykologpraksis. I tillegg til spesialfelt i antroposofisk medisin, i følge nettsidene. Etter at helseurytmisten på skolen foreslo at jeg skulle danse L for å minske panikkangsten har ikke antroposofenes innfalsvinkel til psykologien overbevist meg helt. Vips, der forsvant den potensielle psykologen av listen.

På Grorud Nærsenter kan jeg både få psykologhjelp, aromaterapi og vokset tissen på ett og samme velværesenter. Nesten like fristende som den kjekke karen som både var gynekolog, psykiater og homeopat, i tillegg til å sammarbeide tett med en rekke ortopeder. Jeg stryker og stryker.

Så er det Kilden Helse, da. På arket mitt står det at psykologen deres har 100% kommunal avtale og holder til i Nydalen. Det står imidlertid ikke at logoen til senteret er et tarotkort, at ved siden av å ha psykolog og allmennlege, har de livsstilscoacher og kreftbehandling med vitamin B17 (OMSTRIDT!), vil massere meg med kopper og selge meg sitt egenproduserte kosttilskudd.

Mulig jeg er fordommsfull. Mulig at psykologen deres er en toppers dame og har lite med resten av skrullingsenteret å gjøre, men jeg liker ikke tanken på å gå til behanding på samme senter hvor de tar 900 kr i timen for å fortelle deg hvordan du kan få et bedre liv.

Kjære fremtidige psykolog. Du ønsker deg en motivert pasient som ønsker å ta tak i problemer i sitt eget liv. Da vil jeg gjerne kunne ønske meg et par ting fra deg. Kontaktannonsen min ser slik ut:

Psykolog søkes. Må ha kontor sentralt i Oslo og ha kommunal avtale. Psykoanalytikere og tankefelt-entusiaster trenger ikke søke. Du må ha et avklart forhold til Snåsamannen, Bachs blomstermedisin, Rudolf Steiner og andre former for jalla. Jeg forbeholder meg retten til å slå opp med deg hvis du har annonse ute på alternativ.no.

Du må gjerne stille meg vanskelige spørsmål. Jeg vil ha noen å hyle til, noen som er krass og direkte og som ikke blir triste og satt ut om jeg er krass og direkte, samtidig som du kan snakke pent til meg de dagene jeg ikke tåler motvind eller støy. Jeg har gått i kognitiv terapi og vært fornøyd med det, men jeg er åpen for forslag. Det viktigste er at jeg kan bli trygg på deg. BM: Itt’no sludder.

Sånn. Da fikk jeg skreket litt til deg før jeg begynner å skrive de ordentlige søknadene mine.
Håper du vil ha meg likevel.

Mvh
Virrvarr

Fredag 8. mai 2009

Du vet du har misforstått nettet når…

  • Du forteller meg gledestrålende at du skrev en kommentar til meg på den delen av bloggen min som heter Undreverset. Jeg sier forfjamset at Undreverset er Undre sin blogg. Roteloftet, det er min blogg. Du forteller meg at det var en dør fra min blogg til Undreverset, og siden det var så lett å komme fra min side til hennes side, anntok du at Undreverset bare var et annet rom i blogghuset mitt. Jeg skjønner at du tror at Internet er et rekkehus. Fail.
  • Du skriver et sint innlegg på bloggen din om folk du ikke liker som lusker på bloggen din om natten. Du ser IP-adressen deres i statistikken, men de får ikke lov til å besøke bloggen din, åhnei, maken til frekkhet! «Å lese her er ikke en rettighet! [...] Hvis dere ikke respekterer dette så ser jeg meg nødt til å gå ut med ip-adresse og bredbåndsleverandør. Eller jeg ringer leverandøren deres.» Fail. Du kan forhindre folk fra å kommentere. Hele verden kan lese.
  • Du roper høyt og rungende om overvåkning av besøkende når noen forklarer deg hvordan statistikkverktøyet på bloggen deres viser hvem som trykker hvor når. Fail. Alle setter igjen små spor på nettet. Vi som driver en nettside analyserer de sporene for å kunne forbedre nettsiden.
  • Du klager over at du har blitt «baksnakket på Twitter.» Det viser seg at noen har lenket til innlegget ditt og diskutert det der. Fail. Twitter er offentlig. Epost, msn og private meldinger på facebook kan være baksnakking. Du blir like lite baksnakket på Twitter som du blir baksnakket på noens blogg når de lenker til deg.
  • Du har landsmøte og lager en hashtag for at alle på twitter skal kunne diskutere og kommentere, men blir irritert fordi noen bruker din hashtag til å skrive tøys og fjas. Du må jo kunne bestemme hvordan hashtagen brukes når det er ditt arrangement som omtales? Fail. Eller, som noen kalte det på Twitter: #høyrefail. Når du slipper noe løs på nett har du ikke kontroll over det lenger, enten det er hashtags eller youtubefilmer.