Jeg er en av disse fæle, norske kvinnene. Jeg er en sånn du får når kvinnekampen går for langt. Jeg kler meg som en ti år gammel gutt og har samme sveis som Tommy i Tommy og Tigern.
Jeg vasker opp mens mannen vasker klær, vi kliner på kjøkkenet mens han stryker skjorter og jeg leser tegneserier. Vi har sex når vi har lyst. Har ikke han lyst, har jeg det på egenhånd og omvendt. Vi tafser midt mellom skittentøy og uvaskede gryter hvis ingen av oss gidder å gjøre husarbeid først.
Sorry, Hanne. Jeg har tenkt å fortsette å være en ateist. En feminist. En hedonist. En sånn fæl kvinne. Jeg skriver for Humanetisk Forbund. Jeg får Ottarbladet i posten. Jeg er en av dem som er i med å gjøre Norge til et av de mest gudsfiendtlige landene i verden. Jeg er skyldig i at kjønnskampen er blitt for hard.
Og Mr. Jackson? Han er enda verre. Han er svoren Beauvoir-entusiast og har lest mye mer Dawkins enn meg.
Jeg tror det som er problemet ditt, Hanne. Du har ikke skjønt at vi er allierte, Mr. Jackson og jeg. At vi jobber sammen for flere fæle kvinner, mer gudsfientlighet og mer ensomhet og kulde i samfunnet.
Du tror at du er på parti med den norske mannen. Du tror at Mr. Jackson er mer gira på noen litt mer spake og smørevillige. At all den kyssiningen og kosingen vår er en dekkoperasjon. Rosene og jordbærene bare spill for galleriet. Du har ikke skjønt at de bra norske mannfolka har en fetisj for fæle kvinner.
Etter å ha lest kommentarfeltene under innleggene Sissel Vedal og Undreverset har skrevet om utspillene dine, slår det meg at fanklubben din er et fåtall fæle menn, intet mer.
Tor Økland Barstad har kommentert på bloggen min en god stund nå. Han har jobbet med en bok om bistand så lenge vi har vært bloggnaboer, så da han spurte om jeg ville ha et anmeldereksemplar, takket jeg selvfølgelig ja. Jeg leser bøker som andre skifter undertøy, og det er alltid kjekt å se hva andre medbloggere har skrevet.
Boka heter «Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige» og er utgitt på Lucentia Forlag, et self publish-forlag. Allerede her viser boken en del svakheter som er typisk hos self publish-bøker. Tittelen er så lang at den egentlig burde vært en undertittel, forsiden ser litt hjemmelaget ut og underteksten minner mest av alt om en løpeseddel. En redaktør og en grafisk designer ville utgjort en stor forbedring.
Likevel, self-publish-bøker kan fremdeles være knall, selv om forfatteren ikke nødvendigvis er grafisk designer og layout-ekspert. Jeg bestemte meg for å gi teksten en sjanse. Jeg tok meg litt te og skummet boken på tre kvarter. Den er på 64 sider, og er mest for en pamflett å regne.
Hovedbudskapet i boka er følgende: Bistand virker. Jo mer bistand, jo bedre. Norge har mer penger enn alle andre land, så hvis vi ga oljefondet i bistand, ville vi kunne reddet nesten alle verdens fattige. Vi hadde ikke et oljefond før, og klarte oss bra, så vi kan klare oss bra uten et oljefond, nå også. Dessuten trenger vi å senke forbruket vårt for å redde miljøet. En vinn-vinn-situasjon.
Boka presenterer det å gi bort oljefondet i bistand som et etisk spørsmål like mye som et politisk spørsmål: Du har valget mellom å miste litt penger og å redde millioner av liv. Hva venter du på? Boka tar også for seg andre metoder å hjelpe verdens fattige på, nemlig å redusere C02-utslippene våre og kjøpe fair-trade produkter.
Problemet er at det er mange, mange hull i Tors argumentasjon. Tekstens sterkeste del er den som tar for seg at bistand fungerer, som er en grei samling statistisk informasjon om hva bistandsprosjekter har utrettet. Riktignok bugner ikke boka over av kritiske kilder, men FN sin oversikt over vellykkede bistandprosjekter er sikkert sunn lesning for alle som tror at bistandsmidlene utelukkende forsvinner i korrupsjon og diktatorlommer.
Resten av boka er et ukvalifisert og til tider ugjennomtenkt forsvar av forslaget om å gi oljefondet til verdens fattige. De viktigste spørsmålene som ikke blir diskutert skikkelig er:
Hvor kommer fattigdommen fra?
Hvorfor forblir folk fattige? Er det bare mangel på bistand fra oss i vesten som gjør at utviklingslandene sliter?
Hvilken rolle spiller oljefondet i norsk økonomi?
Boken bærer preg av at forfatteren i liten grad har satt seg inn i utviklingspolitiske spørsmål og nord-sør-problemstillinger. I tillegg er forklaringen hans på hvordan Norge skal klare seg uten oljefondet svært mangelfull. Han har heller betraktninger rundt hva som kan skje med verdensøkonomien om vi plasker ut over 90 milliarder kroner i vaksiner og kosttilskudd.
Jeg synes boken bærer preg av at forfatteren har fått en idé om hvordan hjelpe verdens fattige og laget en løs skisse om hvorfor idéen hans er god, nødvendig og gjennoførbar. Han har ingen forståelse av undertrykkelsesmekanismer, av kompleksisteten i global fattigdom og diskuterer i liten grad spørsmål som sletting av ulandsgjelda, mikrokreditt, frihandel og WTO - brennhete temaer kjent for alle som har slumpet innom et Changmakermøte, lest et Attac-hefte eller vært på en globaliseringskonferanse.
Noe av det sjarmerende med Tors bok er at den er så fjern fra de fleste diskusjoner internt i solidaritetsbevegelsen, i politikken og gjør ham umulig å plassere på en høyre-venstre-akse. Han er ikke sosialist. Han er ikke liberalist. Han vil bare dele ut mange penger og det skal løse problemet.
Boka er visjonær og velment, men ikke spesielt gjennomtenkt. Spranget fra «Bistand virker!» til «Alle pengene våre må gå til bistand!» er ubehjelpelig og dårlig begrunnet. Engasjementet, derimot, er det ingenting å si på. Jeg er langt på vei enig i mange av problemene og utfrodringene Tor skisserer. Jeg er bare ikke så imponert over løsningen.
Jeg håper Tor vil fortsette å forsøke å redde verden. Jeg håper imidlertid også at Tor skjønner at det kan være at grunnen til at ingen andre har foreslått å gi hele oljefondet i bistand, ikke er fordi at alle andre er griske og feige. Det er fordi det er en så enkel løsning at den ikke er mulig å realitetsbehandle.
…selv om Frp vil sette alle nåværende asylsøkere i interneringsleirer og stenge grensene for nye asylsøkere, vet Knut Nærum hva slags terapi jeg trenger og kaller Siv Jensen for en blanding av Voldemort og Magica fra Tryll.
…selv om Frp vil tillate arbeidsgivere å forby religiøse symboler (les: hijab) på jobben, sa gudskjelov samtlige andre partier nei til forslaget. «Integrering er viktigst!» er det nye Frp-mantraet. Jeg lurer på når det ble integrering å diskrimminere noen i arbeidslivet? Jeg trodde bra integrering handlet om at innvandrerdamer hadde gode jobber, høy utdannelse, betalte skatt og snakket norsk. My bad.
…selv om Frp plutselig er for operaen i Bjørvika etter å ha sutret om hvor dumt det var å bruke skattepenger på sånn jåleskråling. Hvorfor de skiftet standpunkt er opplagt: Alle digger den nye operaen. Da må Frp også være for. Men det øyeblikket vi trodde/håpet/fryktet at de skulle være utelukkende populistiske i valgkampen, så glimter de til i kjent stil:Nå er de for statstøtte til «norsk kultur», men mot statstøtte til kulturelt mangfold. «- Det er blitt flere nordmenn på «tam-tam-kurs» på statens regning og flere på tyrkisk folkedans med offentlige midler. Det er noe stort tull å bruke skattepenger på slikt.» More shit, old wrapping.
Spørsmålet er om jeg har mage til å lese avisene opp mot valgkampen. Det er mulig at alt jeg får til av politisk agitasjon er å nominere folk til Friskt Ord-prisen…
Det siste halvannet døgnet har forsvunnet i plutselige, stikkende smertetak nederst i magen. Jeg har brølt i butikken og svimt av på do, prøvd alle tenkelige smertestillende og ikke hatt noen effekt. Idag ringte vi legevakten. Jeg var dum nok til å fortelle sykepleieren på telefonen at jeg hadde mensen ved siden av stikke-smertene.
«Da er det bare dameplager» sa hun. «Legg en varmeflaske på magen og vent til det går over.»
«Du?» freste jeg. «Jeg har hatt mensen før. Mange ganger. I mange år. Jeg pleier ikke svime av. Jeg pleier ikke å våkne skrikende om natten. Jeg pleier å ha god effekt av Ibux. Dette er noe annet!»
«Det er bare sånt vi kvinner må lære oss å leve med, jenta mi. Mensen er kjipe greier.»
Jeg ringte en legevenninne av familien, fikk støtte, noen fancy fremmedord og beskjed om å hilse fra henne. Vi ringte legevakten igjen og fikk møte opp for undersøkelse.
Det viste seg å være nyrestein. Skikkelig manneplage, med andre ord.
Rett etter at jeg annonserte at jeg ble gjesteblogger på Vårt Lands Verdidebatt, ser jeg meg tvunget til å trekke meg med mindre de endrer praksis når det kommer til rettighetene mine som gjesteskribent.
Den Tvilsomme Humanist og Undreverset har gjort meg oppmerksom på at ved å registrere meg på Verdidebatt, har jeg gitt Vårt Land rett til å reprodusere tekstene mine så mye de vil uten at jeg har krav på godtgjørelse.
Det er jo litt kjipt når jeg har dobbelpostet blogginnlegg fra Roteloftet som i utgangspunktet er lisensiert med en Creative Commons BY-NC-ND-lisens. Når jeg heller ikke får betalt for å blogge for Verdidebatt, gir jeg i praksis Vårt Land rettigheten til å reprodusere åndsverket mitt for ingen penger.
Fundamental feil for et bloggsystem. Enten må jeg kunne velge hvordan teksten jeg skriver skal lisensieres, eller så må de jeg skriver den for betale meg. Jeg tar nesten alltid betalt for kommersiell bruk, og et bloggsystem må gi tydelig beskjed om at de faktisk er et skriveverksted for tekster som kommer til å brukes kommersielt.
Om noen små måneder går den gamle psykologen min ut i barselspermisjon. De siste månedene jeg går hos henne skal jeg bruke på å lete etter deg. Jeg er blitt utstyrt med en liste over alle psykologer i Oslo kommune med kommunal avtale og en oppskrift på hva slags frierbrev du ønsker deg fra meg.
Prosessen virker som en blanding av kontaktanonnse, organisasjonsarbeid og å sende inn brev til forlag: Jeg må formulere meg godt, vise motivasjon og engasjement, søke hos svært mange og forvente mange avslag. Aller helst skal jeg ringe deg opp og ta initiativ til ekstra kontakt, gjøre meg intressant, vise at jeg kommer til å møte opp, at jeg er verdt å satse på.
Nå er det fint for deg at jeg er en utadvent, skrivefør person. Søknader? Pff. Det tryller jeg ut av ermet. Telefonsamtaler med fremmede sentralborddamer? Bring them on. Jeg er ikke liten og tufs, jeg er brølende bipolar. Lizzom. Problemet er hvordan jeg skal vite at du er noe å satse på.
Jeg har tilbragt ettermiddagen med å finlese listen med navn, legesentre og stillingsprosent. Du skjønner sikkert at om bare 20% av praksisen din har kommunal avtale, får du ikke noe pent brev fra meg. Jeg vil ha tiden din, og jeg vil ha den på frikort.
Siden jeg ikke er noe glad i Freud, får du ikke brev om det står Norsk psykoanalytisk institutt ved siden av navnet ditt, heller. Som psykiateren på sykehuset sa til meg en gang: «Du kan jo søke deg til hva slags psykolog du vil, Ida, men en psykoanalytiker? Heh. Du vil jo gjerne bli frisk?»
Nå har jeg sittet og gått gjennom listen et par ganger. Først så jeg på adresser. Det hadde vært fint om du hadde kontor innenfor gangavstand, synes du ikke? Og om ikke jeg kan rusle til deg på en halvtime, hadde det jo vært fint om ikke kontoret ditt var på Hauketo? No hard feelings.
Etter å ha strøket ut alle psykoanalytikerne, alle som bodde i gokk og alle som ikke hadde full kommunal avtale, telte jeg opp: 102 navn. Et respektabelt utgangspunkt for å søke.
Likevel tenkte jeg at det var smart å sjekke listen min opp mot mitt store orakel: Google. Greit nok at jeg skal bli mindre sprø, men det er jo fint å sjekke at du ikke er gal, du også? Mange av navnene på listen tilhørte ulike legesentre og helseforetak.
Magefølelsen min sa at det var smart å sjekke hva slags foretak før jeg ringte og spurte.Driver senteret ditt først og fremst med kroniske smertepasienter, er du ikke så intressert i bipolare berter. Greit å ha avklart, ikke sant?
Å sjekke om de ulike legesentrene fikk listen over psykologer til å krympe ytterligere. Kjekt at Psykosomatisk Institutt har fire ledige psykologer med kommunal avtale, men jeg har jo ikke noen mystiske, somatiske symptomer som må utredes. Jeg har en diagnose og en rikholdig journal, ikke plutselige magekramper.
Disse nevropsykologene ser jo seriøse og saklige ut, men jeg er ikke løsemiddelskadet eller har kognitiv svikt etter slag mot hodet. Selvfølgelig hadde jeg digget en fullstendig utredning av hjernebarken, men det er jo ikke min indre nerd som skal tilfredstilles i terapien.
Så begynner ting å bli frustrerende. Terapeutene Majorstua, tenker jeg. Det høres jo bra ut? 100% kommunal avtale, rett ved siden av der jeg bor. Ja, bortsett fra at de driver med blomstermedisin, Reiki-healing, kopping og rosenmetoden ved siden av psykoterapien, da.
Beklager, Amalia Carli, men det frister ikke med en psykolog som i tillegg er håndspålegger og blomstervann-entusiast. Dessuten tar jeg ikke noen med så stygge nettsider seriøst. Hyggelig at Oslo kommune vil finansiere deler av vårt potensielle, alternative eventyr, men jeg er for trangsynt. Jeg sier hjerne, du sier astrallegeme osv.
Legekontoret Terapautikum ligger også rett ved meg, og har psykologpraksis. I tillegg til spesialfelt i antroposofisk medisin, i følge nettsidene. Etter at helseurytmisten på skolen foreslo at jeg skulle danse L for å minske panikkangsten har ikke antroposofenes innfalsvinkel til psykologien overbevist meg helt. Vips, der forsvant den potensielle psykologen av listen.
På Grorud Nærsenter kan jeg både få psykologhjelp, aromaterapi og vokset tissen på ett og samme velværesenter. Nesten like fristende som den kjekke karen som både var gynekolog, psykiater og homeopat, i tillegg til å sammarbeide tett med en rekke ortopeder. Jeg stryker og stryker.
Så er det Kilden Helse, da. På arket mitt står det at psykologen deres har 100% kommunal avtale og holder til i Nydalen. Det står imidlertid ikke at logoen til senteret er et tarotkort, at ved siden av å ha psykolog og allmennlege, har de livsstilscoacher og kreftbehandling med vitamin B17 (OMSTRIDT!), vil massere meg med kopper og selge meg sitt egenproduserte kosttilskudd.
Mulig jeg er fordommsfull. Mulig at psykologen deres er en toppers dame og har lite med resten av skrullingsenteret å gjøre, men jeg liker ikke tanken på å gå til behanding på samme senter hvor de tar 900 kr i timen for å fortelle deg hvordan du kan få et bedre liv.
Kjære fremtidige psykolog. Du ønsker deg en motivert pasient som ønsker å ta tak i problemer i sitt eget liv. Da vil jeg gjerne kunne ønske meg et par ting fra deg. Kontaktannonsen min ser slik ut:
Psykolog søkes. Må ha kontor sentralt i Oslo og ha kommunal avtale. Psykoanalytikere og tankefelt-entusiaster trenger ikke søke. Du må ha et avklart forhold til Snåsamannen, Bachs blomstermedisin, Rudolf Steiner og andre former for jalla. Jeg forbeholder meg retten til å slå opp med deg hvis du har annonse ute på alternativ.no.
Du må gjerne stille meg vanskelige spørsmål. Jeg vil ha noen å hyle til, noen som er krass og direkte og som ikke blir triste og satt ut om jeg er krass og direkte, samtidig som du kan snakke pent til meg de dagene jeg ikke tåler motvind eller støy. Jeg har gått i kognitiv terapi og vært fornøyd med det, men jeg er åpen for forslag. Det viktigste er at jeg kan bli trygg på deg. BM: Itt’no sludder.
Sånn. Da fikk jeg skreket litt til deg før jeg begynner å skrive de ordentlige søknadene mine.
Håper du vil ha meg likevel.
Du forteller meg gledestrålende at du skrev en kommentar til meg på den delen av bloggen min som heter Undreverset. Jeg sier forfjamset at Undreverset er Undre sin blogg. Roteloftet, det er min blogg. Du forteller meg at det var en dør fra min blogg til Undreverset, og siden det var så lett å komme fra min side til hennes side, anntok du at Undreverset bare var et annet rom i blogghuset mitt. Jeg skjønner at du tror at Internet er et rekkehus. Fail.
Du skriver et sint innlegg på bloggen din om folk du ikke liker som lusker på bloggen din om natten. Du ser IP-adressen deres i statistikken, men de får ikke lov til å besøke bloggen din, åhnei, maken til frekkhet! «Å lese her er ikke en rettighet! [...] Hvis dere ikke respekterer dette så ser jeg meg nødt til å gå ut med ip-adresse og bredbåndsleverandør. Eller jeg ringer leverandøren deres.» Fail. Du kan forhindre folk fra å kommentere. Hele verden kan lese.
Du roper høyt og rungende om overvåkning av besøkende når noen forklarer deg hvordan statistikkverktøyet på bloggen deres viser hvem som trykker hvor når. Fail. Alle setter igjen små spor på nettet. Vi som driver en nettside analyserer de sporene for å kunne forbedre nettsiden.
Du klager over at du har blitt «baksnakket på Twitter.» Det viser seg at noen har lenket til innlegget ditt og diskutert det der. Fail. Twitter er offentlig. Epost, msn og private meldinger på facebook kan være baksnakking. Du blir like lite baksnakket på Twitter som du blir baksnakket på noens blogg når de lenker til deg.
Du har landsmøte og lager en hashtag for at alle på twitter skal kunne diskutere og kommentere, men blir irritert fordi noen bruker din hashtag til å skrive tøys og fjas. Du må jo kunne bestemme hvordan hashtagen brukes når det er ditt arrangement som omtales? Fail. Eller, som noen kalte det på Twitter: #høyrefail. Når du slipper noe løs på nett har du ikke kontroll over det lenger, enten det er hashtags eller youtubefilmer.
Jeg liker å diskutere fildeling med datafolk, pirater, politikere og jurister. Da kan vi diskutere teknologisk utvikling, finansieringsmetoder, innovasjon, personvern og åndsverksloven uten å bite hodet av hverandre. Det øyeblikket planebransjen involveres, går gjerne debatten over i det absurde.
Det er ikke alltid sånn. Jeg vet at Mr. Jackson har hatt konstruktive diskusjoner med folk i FONO, jeg vet at det er masse oppegående, balanserte mennesker som ikke nødvendigvis er de som får sitte i debatter eller blir intervjuet på TV.
De siste dagene har en del platebransjefolk begynt å komme ut på Twitter, og jeg har observert flere fildelingsdebatter. Noen har vært bra, noen har vært trivielle, men de fleste har beveget seg innefor hva som er god «twitterkotyme».
Hva god twitterkotyme er, mine damer og herrer? Mye det samme som god bloggkotyme eller god kommentarfelt-kotyme: Ikke skriv noe utrolig frekt. Alle kan lese det og skiten du spyr ut kommer tilbake til deg.
Terje Pedersen fra Warner demonstrerte idag et riktig svennestykke i dårlig twitterskikk: Snever-Even Twitret følgende:
Pedersen responderte følgende:
Det kunne kanskje fungert som en snappy hersketeknikk i en muntlig debatt, men ikke på i et kjapt, skriftlig medium. Svaret spredde seg fort, siden Twitter fungerer som gressbrann, og et kjipt, lite gjennomtenkt svar ble både svært synlig og fikk mange reaksjoner. Morsomt å se at noe en person i høy stilling slenger ut til en 18-årig blogger får reaksjoner i bloggerens favør.
Thomas Moen og Even har også kommentert. Jeg synes det er et festlig eksempel på hvordan dårlig oppførsel på nett først og fremst skader den som oppfører seg dårlig, samt som et skoleeksempel på hvordan deler av platebransjen argumenterer i fildelingsdebatter.
Jeg tenkte vi bare skulle ha avklart noe, kjære leser:
Jeg er ikke bekymret for…
…snikislamifisering, utvanning av den norske kulturen, at det skal bli for mange muslimer, at muslimene skal ta over, at det blir sharialov på Grønland, at vi alle kommer til å våkne opp i morgen med omskårede tissefanter og hijab på hode hvis vi ikke gjør noe idag.
Jeg er mer bekymret for…
…at vi får en integreringsdebatt basert på frykt og følelser, ikke på fakta, at mange synes det er «djervt og modig» å komme med utspill basert på fordommer, ikke på undersøkelser, at vi får en polarisert debatt der Siv Jensen har lagt listen for det intellektuelle nivået, hvor Martin Kolbein føler at han må feike frp-retorikk for å kunne få være med.
Vi kan diskutere problemer skeiv, muslimsk ungdom møter i sine miljøer og sette inn tiltak uten å skape skremmebilder av en hel gruppe. Vi kan diskutere det problematiske med at unge jenter skal ta ansvar for menns seksualitet ved å dekke seg til, uten å stemple alle muslimer som en trussel for kulturen vår.
Vi kan behandle utfordringer i integreringen uten å være dumme, redde og fordomsfulle. Vi må greie å skjønne at jævlig politisk praksis i Iran ikke betyr at alle innvandrere fra Iran vil ha iranske tilstander her. Hvis ikke er jeg mer bekymret for «oss» enn for «dem».
Jeg er mer bekymret for…
…at Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen. Hun argumenterer med utgangspunkt i samme filosofi som paven og Thomas Aquinas. Jeg ville ikke gitt Fritt Ord-prisen til paven selv om han er «djerv og modig» og snakker mot homser, abort og annen vederstyggelighet.
At Monsen har filosofisk belegg for at alle begreper er evige og nedsatt av Gud, og at det dermed er ekstremt filosofisk viktig at begrepet «ekteskap» stemmer overrens med det ekteskapet folk kan inngå her i landet gjør ikke bidraget hennes noe mer viktig enn Aristoteles sine utredninger om tingens form og vesen. Du er ikke så radikal når argumentasjonen din hører hjemme i middelalderen. (Sjekk Mihoe for mer.)
Jeg er ikke bekymret for…
…at fildelingen kommer til å drepe musikken, uansett hva gærne-Marte fra IFPI sier.
Jeg er mer bekymret for…
…at Høyre går inn for at musikkbransjen skal få lov til å overvåke folks trafikk på internett og hva dette kommer til å gjøre mot personvernet. Hallo, Høyre? Er ikke dere Georg Apenes sitt parti? Ikke det, nei.
La oss ha det klart:
Politisk ukorrekt er i de aller fleste tilfeller det samme som politisk utdatert. Enten det dreier seg om å diskutere islam basert på følelser og diverse klipp fra Koranen eller å bestemme seg for at personvern er mindre viktig enn at platebransjen får tatt piratene, er du prinsipielt og intellektuelt på tynn is.
Hvis du bestemmer deg for å bekjenne deg til en filosofisk retning der argumentene ikke henger på grep med mindre Gud skapte verden, kan du ikke forvente at det sekulære flertallet er enig med deg i at det er skadelig om homser får gifte seg. Det er ikke synd på deg om du får tyn for tynn, utdatert argumentasjon.
Hvis du er reaksjonær, redd, utdatert eller alt i én smørje, er det ikke mitt ansvar å respektere det fordi du mener “modige” ting.
Sondre Olsen, nestleder i Hordaland Krfu, har funnet forklaringen på eldrebølgen: Abortloven. For å bruke hans egne ord:
15.197 ufødte barn ble tatt av dage ifjor. Omtrent 14.000 i snitt siden 1978. Med andre ord har vi tatt livet av 150.000 mennesker som ville vært et sted mellom 20 og 30 år idag, hvorav mange sannsynligvis ville jobbet i helse- og omsorgssektoren. Med disse 150.000 blant oss idag ville vi kanskje ikke hatt så stor grunn til å frykte noen eldrebølge.
Først - la oss ta en kikk på «tatt av dage»-retorikken. Jeg har aldri tatt abort, men jeg har hatt en saftig spontanabort. Ut fra Sondres perspektiv var vel dette et tragisk dødsfall eller noe i den stilen? En litt fremmed tankegang for meg: Fra mitt perspektiv var det en veldig kraftig menstruasjon og et surt sykehusbesøk.
Jeg ante ikke at det var vanlig Krfu-retorikk å snakke om «mennesker vi har tatt livet av» når det kom til abort? Jeg forbinder dette først og fremst med Ludvig Nessa og Børre Knudsen. Korriger meg hvis jeg tar feil.
Likevel er ikke det mest problematiske med Sondres innlegg måten han skriver om aborter på. Det er at han tror det er sammenheng mellom anntall utførte aborter og antall barn som ville blitt født hvor den store, logiske bristen ligger. La oss plukke fra hverandre dette argumentet:
De som tar abort, tar abort fordi det ikke passet å få barn da. Storparten av disse jentene får barn senere. De har gjerne en idé om hvor mange barn de vil ha. Om noen tok abort som 17åring og så fikk tre barn i slutten av tjueåra, har hun ikke et barn for lite. Hun har fått de tre barna hun hadde planlagt.
Å snakke om at de utførte abortene har sørget for at vi har mistet 150.000 mennesker, er like mye vås som å snakke om at prevensjon eller seksuell avholdenhet sørger for at vi mister mennesker. Det er gode løsninger for nybakte foreldre som gjør at folk formerer seg, ikke at de blir forhindret fra å avbryte svangerskap. Den arbeidsstokken på 150.000 Sondre Olsen mener Norge har mistet er ikke reell. Aborter er ikke minusbarn.
Videre tar folk aborter av en grunn. 150.000 uønskede barn ville ikke blitt 150.000 blide, skattebetalende hjelpepleiere til å løse utforingene i eldreomsorgen. Det ville gitt økte utgifter til tenåringsmødre, barnevern, psykiatrisk hjelp og stønad til foreldre til utviklingshemmede. Jeg er helt for at vi skal gi masse spenn til alle disse tingene, men som regnestykke for å få eldrebølgeproblematikken til å gå opp? Helt på trynet.
Skal vi bevege oss inn på at aborter reduserer befolkningstallet, og at det er galt å redusere befolkningstallet, er det ikke langt til Monty Python sin klassiker: Every sperm is sacred.
Og likevel tror jeg ikke Sondres innlegg er et antiprevensjonsinnlegg eller et «pul mer! fød mer!»-innlegg. Jeg leser det som et sentimentalt oppgulp - et vemodig innlegg som reflekterer over alle menneskene som ikke ble født på grunn av avbrudte svangerskap. De kunne jo gjort så mye fint om de levde. Løst eldrebølgen, for eksempel? Djiz.
Lisbeth Salander vs depresjon 
Kvinnekongens kurs i diskursanalyse 
k 
Geir Albert Knutsen
Joe 
Martha Joy 
Eira
Jafro
Martine Votvik
virrvarr
Kniv-Jo 
Bjørn Stærk
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
