Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘bashing’
Tirsdag 23. november 2010
Dagsavisen har begynt med sin egen variant av Verdidebatt, Nye meninger, og kjører en blogginnleggsserie om den evinnelige Bloggplakaten. Heidi Helene Sveen har startet den, og jeg har blitt bedt om å følge opp. Jeg legger ut innlegget mitt her, sammen med en liten advarsel om å “blogge” for Dagsavisen: De ber strengt tatt om gratis kommentarartikler, og de burde betalt for dem. Dessuten: hvis du ikke passer på når du registrerer deg, blir du plutselig prøveabonnent på avisen deres, også. Uansett, her er det opprinnelige innlegget:
Reklamemann og blogg-gründer Thomas Moen har laget «Bloggplakaten», et forsøk på en Vær varsom-plakat for bloggsfæren. Men burde ikke PR-byråene være mer varsomme selv?
Det er ikke lett å være blogger: Det er nok av sure synsefolk som vil fortelle deg hvordan du bør blogge. Det er nok av PR-folk som vil at du skal skrive om produktene deres. Og så har du dem som både vil fortelle deg hvordan du skal blogge og som vil selge deg reklameavtaler på én gang. Thomas Moen er en av dem.
De siste dagene har han vært ute i avisene med Bloggplakaten – et forsøk på å lage en Vær varsom-plakat for bloggsfæren. Problemet? Moen er ikke «bare blogger», han selger også annonser og produktplassering hos de samme bloggerne han vil skal stille seg bak plakaten. Heidi Helene Sveen har skrevet om hvorfor hun er kritisk til plakaten her.
På mange måter er det bra at PR-folke engasjerer seg i bloggetikk. Det er tross alt dem som formulerer tilbudene tenåringsbloggerne får i fanget. For en blogger som føler seg liten og ubetydelig, er det et kjempekick å bli bedt om å bruke bloggmakten sin til noe – selv om det bare er å si noe pent om den nyeste shampooen til L’oreal.
Jeg har vært så (u)heldig å motta en rekke tilbud om markedsføringsavtaler fra PR-byråene, og har ofte undret meg over hvor klønete de har vært. I «Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset» deler jeg mine fire favoritthenvendelser, og en av dem er faktisk fra Thomas «Bloggplakaten» Moen.
Siden Moen er opptatt av at bloggere skal bli mer etisk bevisste, tenkte jeg å vise hvordan det ser ut når Moen selv tar kontakt med bloggere som PR-rådgiver. Denne henvendelsen fikk jeg i 2009, da Moen jobbet med å profilere Røde Kors i sosiale medier.
Hei Ida,
jeg driver å hjelper Røde Kors fortiden med å bli mer synlig i sosiale
medier, og i den forbindelse har de lyst til å knytte til seg et par
utvalgte bloggere til å være ambasadører for dem.
Tanken bak en bloggambassadør fra Røde Kors er:
- De får gratis medlemsskap i Røde Kors
- De blir invitert som VIP til enkelte Arr. som Vann for Livet på Blå
i Oslo i Januar. Bra konsept – masse artister
- DE mottar free bee produkter som førstehjelps poser, Buffer osv
- De må lage en artikkel om sitt engasjement med link til Røde Kors
- De som sier ja vil bli fulgt opp av oss senere
Kunnde du tenke deg å være med?
Med vennlig hilsen
Thomas » http://thomasmoen.com/thomas/
Hendvendelsen overrasket meg av flere grunner. For det første synes jeg det var rart at Moen ville «kjøpe» et engasjert innlegg om Røde Kors på bloggen min med VIP-billetter og gratis førstehjelpspose. Jeg antar at mailen ville sett identisk ut om han representerte et firma som solgte sminke eller sko. Det viser en manglende forståelse for hva slags organisasjon han representerer.
Hadde jeg fått en henvendelse fra Røde Kors der de ba meg skrive et innlegg hvor jeg anbefalte folk å registrere seg som blodgivere, ville jeg gjort det på dagen. Jeg ville vært mer enn villig til å bruke spalteplassen min på å støtte dem med litt engasjement. Å skrive et generisk innlegg om organisasjonen i bytte mot stæsj var imidlertid utelukket.
Litt googling viser at Røde Kors ikke har skrevet noe om bloggambassadørene sine hverken på hjemmesiden sin eller på bloggen til Røde Kors-generalsekretær Børge Brende. Om noen andre enn meg takket ja til tilbudet, har ingen av de involverte snakket offentlig om avtalen. Moen ble hyret inn for å gjøre Røde Kors mer synlig i de nye mediene, og måten han gjorde det på var å kjøpe entusiastiske innlegg med gaver. Og han ba ikke bloggambassadørene om å merke innleggene som reklame.
Jeg er dermed litt usikker på hva som er uetisk og uforsvarlig fremgangsmåte i følge Moen. Er det å betale bloggerne med penger istedenfor shampo eller gratis medlemsskap i Røde Kors?
Jeg tror ikke på regulering av bloggsfæren, og jeg tror hvertfall ikke på reklamefolkets forsøk på å lage en Vær Varsom-plakat for dem de selv burde vært varsomme ovenfor. Jeg håper at Thomas Moen med venner heller gjør et forsøk på å regulere seg selv. Og jeg håper at alle fra Røde Kors til l’Oreal ser at de ikke er tjent med å la PR-byråene skade merkevaren deres ved å la dem «promotere» dem i bloggsfæren.
Tirsdag 16. november 2010
Jeg hadde trodd at det første jeg skrev om den nye kjæresten min her på bloggen skulle være ♥ ♥ ♥. Desverre er det nødt til å bli et surt innlegg istedet.
Kjære alle voksne, velmenende mennesker: Slutt å være så creepy. Ja, kjæresten min sitter i rullestol. Nei, det er ikke «synd på meg». Jeg er forelsket, og det er mulig du ikke har øyne i hodet, men han er veldig, veldig hått.
Jeg har kysset jenter på åpen gate og vært klar over at jeg oppførte meg på en måte som ville provosere folk. Jeg var klar over at det var homofobe folk der ute da vi blandet lipgloss. Jeg var ikke klar over at det fantes folk som ville sende meg stygge blikk og skjære grimaser til meg da jeg kysset kjæresten min på gaten for første gang.
Jeg var ikke klar over at det var «ekkelt» å kysse «noen handicappet», siden jeg var opptatt med å kysse den kjekkeste jeg kjenner. Stolen legger jeg bare merke til når vi kommer til en teit trapp. (Føkk trapp.)
Men det er visst noe grunnleggende suspekt med å kysse noen med rullestol. Jeg har fått en rekke merkelige reaksjoner i tiden vi har datet, og jeg har laget meg en personlig hatliste over de verste reaksjonene. Er reaksjonen din på listen? Vel, så gå og skam deg.
De kjipeste reaksjonene, prioritert rekkefølge:
- «Så modig du er!» Modig? Modig?! Nei, dette er ikke fallskjermhopping. Jeg er ruset på det samme serotoninet som deg når du er forelsket. Jeg gjør ikke dette for å vise at jeg er barsk. Og helt ærlig: Alle som leser denne bloggen vet at min kroniske lidelse er betraktelig mer skummel for en potensiell partner enn det å ikke kunne gå så langt.
- «Veldig politisk korrekt av deg, da!» Ja, for dét er jo grunnlaget jeg velger kjæreste ut fra. Jeg bare «Hmm, lurer på hva som vil se best ut på neste RV-møte?» Not. Det ekleste med dette utsagnet er at det legger opp til at jeg har sex med noen for å være grei. «Ida tar sin del av ansvaret», lizzm. Og vet du? Jeg prostituerer meg før jeg har sex med noen for å være grei.
- «Hvordan har dere sex? Funker tissen hans? Hvilken stilling gjør dere det i? Føler han noe i bena? Kan han gå på do selv?» Og dette spør du om før du har spurt meg hva han jobber med. Vips – så mistet du intimgrensen din og fant ut at tekniske detaljer i sexlivet mitt er det mest spennende temaet. Vi har jo bare møtt hverandre én gang før, så å be med mime stillingene vi har oss i på gulvet på Litteraturhuset er den mest naturlige ting av verden. Men hvis du må vite det, har vi sex med klovnenese og kveite og tissen hans funker bedre enn tissen til kjæresten din. Bitch.
- «Men hva med fremtiden? Vil du ikke ha barn, Ida? Hva med alderdommen?» Takk, det skal jeg også spørre deg om neste gang du har datet noen i to uker. Men det gleder meg å finne ut hvem det er i omgangskretsen min som er av dem som mener at rullestolbrukere ikke bør ha barn og er dømt til å dø alene. Flotte holdninger, folkens. Stolt, nå.
- «Du vet at mange handicappede ikke får seg kjæreste? Jeg håper han er takknemlig?» … Du vet at mange rasshøl ikke får seg kjæreste? Ikke? Nå skal du høre her…
- «Du fikk jo dame til slutt, da!» Fordi alle vet at dame = en mann som er litt mindre flink til å gå. Den som går best er mest mann. Og her går de creepy reaksjonene over i det sexistiske på en måte som nesten får hodet mitt til å eksplodere.
Avsluttningsvis:
Ikke alle har hatt creepy reaksjoner. «Har du tenkt på at det er litt som Professor X i X-Men?» er min favoritt. Det gleder min indre nerd.
Så jeg tenkte det kan være kallenavnet hans her på bloggen. Og hvis forholdet mot formodning skulle ta slutt fort, så vet du bare at jeg har vært sammen med en hått tegneseriehelt. En som tilfeldigvis sitter i rullestol.
Oppdatert: Syltegeek har skrevet en innsiktsfull kommentar til kommentarfeltet som utviklet seg, og jeg har lyst til å hente den inn hit. Den handler om at holdningene over ikke kommer fra ekstreme kjipinger, men fra vanlige, fine voksne mennesker. Jeg anbefaler også Syltegeeks andre innlegg om rullestol-ting mens jeg er i gang.
Tirsdag 2. november 2010
Trine Grung er en av bloggsfærens løseste kanoner, og noen ganger kan det være ganske artig. Det er det imidlertid ikke idag. Grung har begynt med en ny gjestebloggerserie om helse, som begynner med Hilde. Hilde mener at kroniske sykdommer er en illusjon, og skriver om hvordan hun sluttet på medisinene sine mot revmatisme til fordel for parasittutdrivning og nytt kosthold.
Hva jeg reagerer sterkest på i Hildes gjesteinnlegg:
- Å holde frem noen som har kuttet ut betennelsesdempende medisiner til fordel for rå grønnsaker som en slags helsespaltist og ekspert.
- Argumentet om at «dette fungerte for Hilde, ergo kan vi ikke stille kritiske spørsmål ved det». (Det kan hende at jeg opplevde at kokain fungerte best for meg da jeg var mest deprimert, og det kan dere ikke stille kritiske spørsmål ved, det er min sannhet.)
- Trine Grungs manglende vilje til å ta redaktøransvar på bloggen sin. Hun sier at hun lar gjestebloggerne få «frie tøyler», hvilket er en solid ansvarsfraskrivelse. Innlegget til Hilde blir både knyttet til navnet hennes og til Medieutvikler-merkevaren hennes.
- I forlengelsen av Grungs manglende redaktøransvar: Min personlige Vær Varsom-plakat ville forhindret meg fra å la noen publisere hele helsehistorikken sin som gjesteinnlegg, komplett med navn og bilde. Jeg mener – når noen har skrevet hele incest-saken sin i kommentarfeltet med fullt navn i løpet av natten, sletter jeg det. Ikke fordi jeg vil tie ihjel inscenstproblematikken, men fordi det kan være at personen som skrev dette ikke ønsker å få dette opp i Googlehistorikken sin i et litt klarere øyeblikk.
- Det generelle problemet med å gi helseråd på nett: Det kan være at noen tar Hilde alvorlig og følger hennes eksempel. Og vil man da være bloggeren som hentet frem historien som fikk folk til å slutte med behandlingen sin?
For helt ærlig. Helt, helt ærlig: Det er hovedgrunnen til at Grungs gjesteinnlegg gjør meg forbannet. Jeg har nemlig en lillesøster med samme diagnose og medisinering som den godeste Hilde. Og jeg vet at det er desperate foreldre som tråler nettet etter alternative behandlingsformer for barnet sitt 24/7.
Hilde sier i kommentarfeltet at om bare en person får hjelp med utgangspunkt i hennes historie, holder det for henne. Vel, om bare en redd mor tar ungen sin av Embrel og bytter det ut med parasittfjerning og råkost, har det innlegget gjort ubotelig skade.
Fordi: Har du revmatisme, har du faktisk betennelse i leddene dine. Får du ikke behandling, kan vevet bli ødelagt. Da er neste steg operasjoner. Hurra for «fornyet helse», kirurgiske inngrep er virkelig begynnelsen på «et liv i forandring».
Jeg beklager, men så jævlig uansvarlig.
Jeg ser bare en løsning: Slett innlegget, og få skiten av Google før noen får sagt «bufret». Og Trine? Å ta bilde av seg selv med «Oh-oh»-fjes og skrive et innlegg der du gjør narr av «de sjokkerte leserne» er ingen god håndtering kritikk. Å blogge er å være eneansvarlig for hva man publiserer. Det gjelder også gjesteinnlegg.
Oppdatert: Trine Grung har nå også fjernet nesten samtlige av de hundre kommentarene på innlegget. Vi er med andre ord vitne til en svært dårlig håndtering av negativ respons på blogginnlegg. Til dere som har leid inn Grung som PR-konsulent: Slik skal det ikke gjøres.Prinsesse Lea gjorde meg oppmerksom på at problemet ikke er at kommentarene er borte, men at WP får hikke når man runder 100 kommentarer. De er med andre ord lite tilgjengelig for publikum, men ikke slettet.
Tirsdag 26. oktober 2010
Når det går litt vel lenge mellom innlegg her på bloggen, hender det at venner av meg pinger meg og spør om det går bra. Vel, det har i grunnen ikke gjort det de siste dagene. Og for å feire mitt eget bastante mestringsmanifest i forrige innlegg, tenkte jeg å skrive en «sytete» (les: kritisk) tekst om min siste innleggelse. Det er tross en stund siden sist, psykiatri.
Jeg har vært innlagt på akkuttpsykiatrisk en liten tur, og siden jeg har byttet bydel har jeg tydeligvis også byttet psykehus siden sist. Jeg er blitt gjort oppmerksom på at jeg har fritt sykehusvalg, men det er ikke så lett å huske på når man er blitt veldig dårlig (tro det eller ei, Høyre.)
Dog neste gang jeg merker at jeg begynner å få foruroligende symptomer, skal jeg henge en lapp rundt halsen med «NB! Jeg har fritt sykehusvalg og vil legges inn her (navn på avdeling.)», slik at jeg slipper flere netter på Ullevål.
Fordi, alvorlig talt – etter noen innleggelser er det begrenset hvor mye tøys jeg orker. Her er høstens galehusanmeldelse:
Hva som var dårlig:
- Kroppsvisiteringen. Jeg beklager, men uansett hvor hyggelige de mannlige pleierne er, så vil jeg strippe for en dame. Og jeg vil hvertfall få dame når jeg ber eksplisitt om det. Det er mulig at kjekke, unge menn med latexhansker er din form for hått, men jeg vil helst slippe. (Dette var et problem på Veum, også.)
- Maten. Vet du hva som er hipt? Vegetarmat til vegetarianerne og halalmat til muslimene. Og suppe som smaker noe annet enn mel, salt og oppvaskvann. Jeg vippet mellom å føle meg som Oliver Twist (og måtte be om en porsjon ekstra for å bli mett) og Hellstrøm på sitt sureste (når han spytter maten i servietten og sier at dette kan han ikke spise). Jeg er vant til dårlig sykehusmat, men jeg er faktisk litt i tvil om den suppa var mat. Kjipt for dem som hadde det som eneste næringsalternativ, når alt det andre var rullet i stekt gris.
- Babystemme. Ingen liker å bli snakket til med babystemme. Særlig ikke folk som er sure, edgy og innlagt på psykiatrisk. Er det slitsomt med voldelige pasienter, sier du? Vel, da skulle du tatt med deg babystemmen din og fått deg jobb i Barne-TV istedet. Bu føkkings hu.
- Ingen forståelse for angst. Blodprøver får meg til å svime av. Jeg må ligge ned og konsentere meg om å puste for at det skal funke. De fleste bioingeniører, sykepleiere og lab-folk har stor forståelse for dette. De blir glad for at du sier fra og tar hensyn. Jeg mener, de gjør jo ikke annet enn å stikke folk, og er flinke til å håndtere folk som får angst. Så jeg er så bortskjemt at jeg forventer å få lov til å hente meg inn og puste med magen etter at jeg har fortalt at jeg er redd for nåler. Men en redd psykiatrisk pasient er tydeligvis ikke det samme som en redd somatisk pasient. Redde psykiatriske pasienter er tydeligvis plagsomme, gjør sykepleierne irriterte og får dem til å bare ville dytte den nålen i armen og bli ferdig med det. Heldigvis for meg var det så interessant å se at jeg hadde sluttet å være en voksen person og blitt forvandlet til noe plagsomt over natten at jeg glemte å dø. Indre nerd to the rescue. Jeej.
- Så mye koster jeg. Når du plutselig må legges inn etter å ha vært velfungerende halvannet år, er det forståelig at legen stiller spørsmål ved medisineringsregimet ditt. Men å bruke samtalen til å fokusere på hvor dyr medisinen min er, og at det kunne være at man kan tolke papirene slik at jeg ikke har rett til å få den på blåresept likevel, får meg ikke nødvendigvis til å føle meg godt ivarettat og sett. Hyggelig at dere tenker budsjett, Ullevål, men jeg hadde satt pris på at dere hadde andre prioriteringer når dere skulle komme frem til hvilke piller jeg burde ta. Det er vel heller tillitssvekkende enn tillitsvekkende. Jeg må faktisk snakke med en annen psykiater for å få en vurdering basert på noe annet enn hva jeg koster det norske samfunnet. Og vet du? Den timen kommer også til å være på statens regning. Way to go.
- Pennen, et farlig våpen. Jeg skjønner at man blir fratatt alle skarpe gjenstander før man blir låst inn, men jeg var ikke klar over at skrivepapir og kulepenn var mulig å skade seg med. Ok, vi har alle hørt om gutten på barneskolen som puttet pennen i nesen og slo hodet i bordet, men jeg lover på tro og ære at jeg blir mindre rar av å få skrive enn å måtte se på søppelTV i dagligstua. På mitt «vanlige» galehus har de faktisk fargeblyanter ute i oppholdsrommet folk kan få leke med uten oppsyn. Dere kan jo ringe dem og spørre om noen har dødd av det til nå?
Hva som var bra:
Jeg ble faktisk bedre av å være der, i motsettning til mitt forrige dårlige galehusopphold, der jeg måtte tørkes opp av et annet sykehus etterpå. Det er utelukkende noen hyggelige leger og sykepleieres fortjenste.
Om du leser dette og er helsepersonell, så ta det med deg: Du gjør faktisk en forskjell om du lar vær å være en brautende byråkrat med babystemme. Flinke leger er flott, men gode sykepleiere er gudommelige. Det er dere som driver avdelingene, på godt og vondt.
Disclaimer til kritiske lesere: Nei, jeg har ikke skrevet dette innlegget for å skremme folk fra å søke hjelp. Ja, jeg er klar over at en psykisk nedkjørt person ikke er verdens beste sannhetsvitne, og at dette er min subjektive opplevelse og at sykepleiere har taushetsplikt og ikke kan forsvare seg. Jeg tror imidlertid at kritikken over kan være nyttig for helsepersonell generelt, ikke bare de anonymiserte involverte. Og jeg forbeholder meg retten til å smelle med døra når jeg er misfornøyd. Selv om jeg ikke nødvendigvis er sakligheten selv.
Fredag 1. oktober 2010
Da jeg var liten fjortisfeminist, var det å være dame synonymt med rouge og å bruke alle pengene sine på telysholdere. En sånn dame ville jeg ikke bli, men det var jo heldigvis ganske enkelt å unngå.
Min idé om sminke involverte gjerne en overdose sort kajal og stearinslysene mine var digre kubbelys fra Nille som dekket kommoden med mest mulig stearin.
Nå har jeg både rouge og dyre telysholdere, og har i små, desperate øyeblikk lurt på om jeg er blitt damen min indre fjortenåring ikke ville være.
Jeg mener – jeg kan navnet på flere forskjellige eplesorter, tar ansiktsmaske og bruker mye penger på håret mitt. Jeg liker å kjøpe kosmetikk og nye ting til huset. Jeg liker å lage mat, og jeg liker at det er ryddig etter at jeg har laget mat. Osv.
Men i de øyeblikkene fjortisen er mest nervøs, er det godt å merke at jeg fremdeles har en kvinnerolle å opponere mot. En kvinnerolle som har blitt tydeligere og tydeligere for meg jo eldre jeg har blitt.
Da jeg var fjorten, hadde kjønnsfienden Miss Sixty-bukser og Buffalosko. Nå har kjønnsfienden sin egen NLP-coach og har vært skjønnslignet fire ganger uten å skjønne hvorfor.
Hun fniser at hun ikke skjønner penger, mens hun tjener mer enn mannen sin og har veske til ti tusen kroner. Det er imidlertid han som eier både bilen, båten, hytta og stereoannlegget.
Hun aner ikke hvor mye hun har i gjeld, har ingen oppsparte midler og uansett hvor godt hun tjener, er hun blakk en uke før lønningsdag. Hun er bare en sånn som ikke skjønner penger, forklarer hun meg. Og det bare én ting blant forferdelig mange ting hun «bare ikke skjønner».
Hun skjønner ikke bilen, og kjøper alltid noe rustent skrap når hun forsøker seg på bruktbilkjøp. Hun aner ikke hva hun må gjøre når sikringen går, kan ikke stake opp doen og datamaskinen hennes er et sort hull.
Hun har alltid udefinerbare dataproblemer og ringer mannlige venner midt på natten for å få hjelp med noe som viser seg å være en printer som har gått tom for papir.
Hun har kamera, men skjønner ikke innstillingene, har mobil, men kjenner ikke annet enn SMS-funksjonen og begynner å gråte om hun må lappe sykkeldekket.
Hun aner ikke hva hun kommer til å få i pensjon, og hun bryr seg heller ikke.
Hun skjønner ikke skatteetaten, lånekassen, sparebanken eller hva som skjer når du har pengene dine i aksjefond og hun får et nervøst, glassaktig blikk når du forsøker å forklare henne det så hun kan hjelpe seg selv. Hun er jo en sånn teknisk og økonomisk analfabet, hun kan ikke lære seg dette!!!!!!
Men hun vet alt om drømmetydning, horoskoper og tilsetningstoffer i mat. Hun bruker pengene sine på spirulina (de oppskrytte alge-greiene som er omtrent like sunt som spinat, men som smaker mye verre) og rosa himalayasalt (fordi det er magisk og kan helbrede alt, ikke fordi det er kickass med rosa salt) og føler stadig vekk negative energier i leiligheten.
Hun er «varm» og «øm» og «nær» og konfliktsky, for «det viktigste er at vi er glade i hverandre». Og så setter hun seg hos bestevenninnene og snakker stygt om personen hun ikke greide å ta en direkte konfrontasjon med.
Hun klemmer deg inderlig hardt, og begynner å prate om urinveisinfeksjonen sin eller sønnens ADHD-diagnose og dermed tilhørende kosthold før du har fått med deg hva hun heter til etternavn.
Hun er høyt utdannet, men tror på healing, og gjør kompliserte oppgaver på jobben, men skjønner ikke hvordan hun fyller ut selvangivelsen.
Hun klager og klager og klager over alle de negative menneskene der ute som ikke skjønner at det er viktig å tenke positivt. Og politikk? Det sluttet hun å interessere seg for i studietiden en gang.
Er jeg for streng?
Det er fordi jeg møter henne i døra rett som det er. Hun bor i angsten for vinduskonvolutter og kontoutskrifter, i ønsket om å be om hjelp så fort noe teknisk i huset går galt.
Hun er skremmebildet jeg bruker for å jage meg selv bort til datamaskinen for å google «problem x» og finne løsningen på det selv. Hun er riset bak speilet når jeg tvinger meg selv til å sette meg inn i temaer som får meg til å svette i hendene.
Og hun er bildet jeg maner frem når jeg skal lønnsforhandle, ta konflikter med venner og arbeidsgiver og planlegge kjøpet av mitt eget stereoannlegg.
Hun er venninnen jeg ikke vil ha. Og hun er damen jeg ikke vil bli.
Min egen hemmelige uvenn.
Onsdag 15. september 2010
Nå har nyhetssendingene mine vært spammet av spennende diskusjonstemaer som «Kan Märtha prate med døde?», «Er det greit at Märtha prater med døde?», «Jeg kan prate med døde, så da kan sikkert prinsessen også» og «Det er ikke riktig å prate med døde, prinsesse.»
Det er imidlertid ett perspektiv jeg ikke føler at massemedia har dekket tilstrekkelig.
Jeg kan også si at jeg har direktekontakt med julenissen, og du kan hverken bevise det eller motbevise det. Det er imidlertid større sannsynlighet for at jeg finner det på/lurer meg selv/ enn at julenissen finnes og har telepatisk kontakt med meg. Bytt ut julenissen med avdød bestemor med romvesen med Elvis, det er samme smørja.
Det beste svaret på «Kan Märtha prate med de døde?» er ikke «Ja, det må være greit» eller «Nei, det er ikke bra», det er «Nei, det er piss.»
På vegne av utrolig mange
(Overskriften er en referanse til denne hysteriske youtube-videoen, den dubbede varianten av en heslig tegnefilmvariant av Zelda.)
Søndag 5. september 2010
Det er mange mennesker som kjenner meg og som vet at jeg liker dem. Det får dem til å tro at jeg automatisk vil like kunsten/diktene/musikken/fotografiene deres, og at jeg selvsagt vil anbefale det på bloggen.
Nå er det dessverre sånn at bare fordi man liker en person, betyr det ikke at man liker det de lager.
Og bare fordi man liker det noen har laget, betyr det ikke at man liker dem.
Men mange har en idé om at en venn = en dedikert fan.
Gode venner skal skryte av hverandres klattete akrylmalerier og dikt.no-prestasjoner, uhavhengig av kvalitet.
Dette er en tendens jeg ser langt inn i forlagsbransjen og profesjonelle kunstmiljøer, og jeg liker det ikke.
Jeg mener at gode venner forteller deg når de synes du suger.
Gode venner har ikke noe å tape på å være ærlig med deg. Tilfeldig leser/gallerigjest X sier «åh, det var nydelig» for å være hyggelig og ikke lage dårlig stemning. Det betyr ikke at de mener det.
La meg ta et eksempel:
Jeg hadde en venninne som elsket å synge, og som gjerne ville satse på sangen som en karrierevei. Dessverre var hun ikke spesielt flink til å synge, og hun prøvde å overtale alle i omgangskretsen til å få en plass på programmet hver eneste gang vi arrangerte noe som involverte mikrofoner.
Mange av vennene våre greide ikke å si nei. De lot henne få muligheten til å synge og stod og krympet seg mens venninnen slo seg løs. (Du vet det er et dårlig tegn når vennene dine «må på do» to sekunder før du går på scenen…).
Jeg sa nei. «Nei, du synger ikke bra nok.» Jeg forklarte henne at jeg håpet hun øvde mer, og at hun var klar over at om jeg spurte henne om å synge igjen senere, var det fordi hun var blitt flink nok til å opptre, ikke fordi jeg ville være snill mot en venn.
De fleste i omgangskretsen syntes derimot ikke at jeg hadde vært særlig hyggelig mot henne. De mente at hennes følelser var viktigere enn om det var pinlig at hun sang dårlig på et offentlig sted.
Jeg mener imidlertid at det ikke er noen menneskerett å få opptre.
På privaten kan du tegne, male, skråle, danse, skrive og knipse bilder så mye du orker og du kan publisere på nett så mye du orker. Det har du rett til å gjøre.
Du har imidlertid ikke «rett» til at jeg melder meg inn i fangruppen din på Facebook bare fordi vi kjenner og liker hverandre. Du har ikke «rett» på mine komplimenter, mine penger eller min oppmerksomhet.
Og hvorfor vil du egentlig ha uærlig, vennskapelig støtte? Jeg foretrekker blodig, vennskaplig kritikk, fordi det forsikrer meg om at når de samme vennene sier at de liker noe, så er det faktisk bra.
Jeg vil vite når middagsretten ikke holdt mål. Jeg vil vite når du begynte å kjede deg. Jeg vil vite hva du irriterte deg over i teksten.
Fordi det å ta deg selv høytidelig står i motsetning til å ta arbeidet ditt høytidelig.
Jeg lurer på om dette synet på kritikk egentlig handler om motstridende kunstsyn. Noen har et svært romantisk kunstyn, der det de lager er et produkt av en genial kunstersjel. Å ikke like verket, er dermed synonymt med å ikke like dem.
Vi som ser på det å lage ting som en blanding av ferdigheter, teknikker og hardt arbeid, er derimot fokusert på at vi er i en prosess, en arbeidsprosess der vi forbedrer et produkt eller en teknikk. At noen ikke liker verket, kan gi deg en verdifull innsikt i hva du må jobbe videre med.
Men jeg er ikke sikker. Jeg tror også det kan handle om noe så enkelt som forventingene til en vennskapsrelasjon.
Så: Ikke bli såret om jeg ikke liker det du lager. Jeg gir deg kritikk fordi jeg liker deg og vil at du skal bli bedre. Og jeg forventer at du gjør det samme med meg.
Tirsdag 10. august 2010
Denne teksten stod på trykk i Fredrikstad Blad i går
Igår laget jeg mitt eget badesalt. Det var enklere enn å smøre brødskive, og kostet en tiendel av hva det gjør i butikken. Jeg var egentlig litt skuffet. Kosmetikk er ikke langt unna magi for de fleste av oss. Det kommer i fine flasker, med uleselige ingredienser og skal visstnok kunne hjelpe oss mot alt fra rynker i huden til smilehull på låret.
Etter å ha lest rundt på nettsidene til folk som lager sin egen kosmetikk, skjønte jeg at de kryptiske ingredienslistene må være kryptiske med vilje: Du ville jo ikke betalt sytti kroner for en flaske havsalt med natron, glyserin og litt vegetabilsk olje. I tillegg er det litt konditorfarge og ulike aromastoffer.
I følge dem som lager kosmetikken sin på kjøkkenet, er det egentlig bare parfymen du betaler for på Vita. Resten av ingrediensene kan du kjøpe for en hundrings på apoteket. Siden jeg hadde noe peppermynteolje i skapet, kunne jeg lage peppermyntebadesalt, men i utgangspunktet er det lukta som er det viktigste virkestoffet de profesjonelle aktørene kan smelle i bordet.
Vent nå litt, Ida, vil du kanskje si. Alle som har sett en reklame på TVNorge vet jo at antirynkekremer, shampo og body lotion inneholder fiske-dna, provitamin B5, aprikoskjerner og fandens oldemor. Du ser jo at kosmetikken blir til i laboratorier, laget av pene damer i hvite legefrakker. Bilder av hudpleie er bilder av molekyler, reagensrør og _vitenskap_. Du kan ikke mixe den slags vidunderkurer på kjøkkenbenken.
Bed Goldacre, forfatter av Bad Sicene, mener at det er omvendt. Han trekker frem kosmetikkindustrien som det perfekte eksempelet på juksete markedsføringsspråk. La oss si du har en hudkrem med E-vitamin. I reklamen vil de si at E-vitamin er viktig for huden. Dette stemmer – cellene i huden vår trenger E-vitamin. Det er derimot ikke bevist at det vil hjelpe hudcellene dine noe som helst om du smører inn rumpa di med E-vitamin.
Huden vår beskytter oss, og slipper inn svært få stoffer. Goldacre viser videre hvordan kosmetikkindustrien tilsetter virkestoffer som gir deg en opplevelse av effekt når du bruker kremen deres. To av de vanligste er lange aminosyrer og capcicum – det som får chilien til å smake sterkt.
Når du smører inn fjeset med en dyr antirynkekrem, vil de lange aminosyrene bli gnidd ut i fjeset ditt. Når kremen trekkes inn i huden, blir aminosyrene liggende igjen og tørke – noe som vil gi en følelse av at huden strammer seg. Dette får deg til å føle at rynkekremen hjelper og at du blir strammere i maska. Capcicum blir gjerne brukt i ansiktsmasker, peeling og ulike dyprensprodukter som får fjeset ditt til å svi og prikke etter at du har brukt det. Svir det litt, så må jo produktet ha en effekt.
Noe av forskjellen på dyre kremer og håndkrem fra First Price er nettopp disse ekstraingrediensene som gir deg følelsen av bedre virkning, mens de egentlig kan sammenlignes med speiltriksene til en tryllekunster: Det er velregissert juks. Du får jo ikke mindre rynker av at det kjennes ut som om fjeset strammer seg.
Forskning på fuktighetskrem har avgjort én ting: Det hjelper å smøre seg når man har tørr hud, men Vaselin gjør jobben like godt som Oil of Olay. Det første moderne kosmetikkmakere jobbet med, var å lage vaselinvarianter som var mindre klissete, men som fungerte like bra.
Idag kan du få fuktighetskrem i et uttal forskjellige konsistenser og lukter, så da er det jo betryggende å vite at alle vil gjøre den tørre huden mindre tørr. Du trenger ikke E-vitamin eller fiske-DNA. Og den eneste anti-rynkekremen som fungerer, er solkremen. Du kan ikke reparere UV-skadet vev gjennom å gni deg inn med ingrediens X.
Når det kommer til skjønnhetsprodukter, skrur vi av biologiforståelsen vår. Komiker Sarah Haskins har laget en videosnutt om anatomi og skjønnhetsreklame, hvor du kan se en film om en hudkrem som i følge produsenter går gjennom ni hudlag. Eller som Haskins påpeker: Den strammer både epidermis, dermis og syv ikke-eksisterende hudlag til! Hvilket fremskritt!
Det eneste som er mer spennende på anatomisiden enn hudpleie, er detox og slankeprodukter. Agnes Ravatn skriver i Samtiden om opplevelsene hennes med en skjønnhetsklinikk der de har en maskin som visstnok skal smelte fettet du har på magen, rumpa og lårene.
Ravaten er så dum at hun spør hvor fettet blir av etter at det smelter. Folk har jo noen kilo ekstra på magen. Damene i salongen forteller diskré at de kvitter seg med det på toalettet. Ravatn skriver at hun håper alle literne med smeltet fett ikke vil tette doen deres.
Men selv om man ikke bekymrer seg for tilstanden til de fete avløpene, er det så mange ting som ikke henger på grep med en maskin som skal smelte fett gjennom huden at vi kan spørre oss selv hva folk lærte i O-fagstimene på skolen.
Jeg er ikke motstander av at folk bruker pengene sine på dumme ting, men jeg tror at de færreste som bruker penger på hudpleie vet hvor mye humbug det er.
Jeg er også bekymret for hva slags idéer om biologi og anatomi folk får av å lese dameblader. Mange feminister går hardt ut mot skjønnhetstyranniet. Jeg er mer bekymret for skjønnhetsidiotiet.
Tirsdag 9. mars 2010
Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 3.
Ok.
La oss begynne med debatten som går i media. Jeg har hatt Kristin Sandberg som lærer.
Jeg var elev ved Kristin Sandbergs arbeidsplass da hun skrev den berømmelige kronikken om mobbing på Steinerskolen og hele lærerstaben på skolen plutselig begynte å snakke drit om henne i timen.
Jeg har hørt lærere fortelle at grunnen til at Sandberg kritiserte skolen var fordi hun hadde blitt avvist seksuelt av en rekke av skolens mer profilerte mannlige lærere og fordi hun hadde fått kritikk for å ta for mange fødselspermisjoner.
Jeg ble fortalt av lærere og medelever at Sandbergs kronikk var en hevnaksjon fra en bitter dame som ikke hadde fått den sexen hun ville ha.
Kort fortalt var baksnakkingen av henne ovenfor oss som elever den groveste og mest sexistisk formulerte jeg har hørt i hele mitt liv, og det inkluderer det folk sa om hverandre på ungdomskolen.
Ingen diskuterte utspillet hennes seriøst. Ingen snakket om innholdet i kronikken i det hele tatt. Alle avfeide fullstendig at det kunne være noe i det, fordi hun var en sånn jævla heks.
Når Kristin Sandberg er ute i mediene med den nye debattboken om Steinerskolen og sier at hun har opplevd grov sjikane og trussler, underdriver hun.
Og jeg var bare elev på skolen hun hadde jobbet. Hva folk sa privat og på lærerværelset kan jeg bare forestille meg.
Når jeg har fulgt debatten rundt Steinerkritkk.no og Det de ikke forteller oss, har det ikke vært uten skyldfølelse.
Jeg har brukt «Kristin Sandberg» som skjellsord i diskusjoner internt på skolen. Jeg tror storparten av elevene jeg gikk sammen med har det. Det var en del av sjargongen på skolen i etterdønningene av konflikten.
Selv om jeg ikke hadde vært enig i en tøddel av Sandbergs og Kristoffersens kritikk, ville jeg forstatt følt meg uggen med vissheten om hvor mye mobbing og skit hun har vært utsatt for fra egne kollegaer på grunn av en konflikt om ideologi.
Siden de færreste tidligere Steinerskoleeelver er villige til å si noe om saken, føler jeg at det minste jeg kan gjøre er å skrive det her.
Det er også redelig at du som leser, vet at når jeg snakker om reaksjonene på steinerkritikken som har vært i media i det siste, så snakker jeg om hendelser som burde vært en del av arbeidet rundt Fordi jeg fortjener det, ikke som en del av kritikken av Steinerpedagogikken.
I de senere tekstene vil jeg først og fremst fokusere på innholdet i kritikken.
Dette er en del av en serie med innlegg fra 9. mars og utover: Les mer i del 1 og del 3.
Søndag 14. februar 2010
Virrvarr: Hei, du har kommet til Ida Jackson?
Gjennom telefonen: Hei! Jeg ringer fra Snill Organisasjon X! Vi trenger hjelp med nettsatsingen vår!
Virrvarr: Ah, ja. Det er sånt jeg kan hjelpe til med, vettu. Hva gjelder det?
Gjennom telefonen: Jo, vi vil gjerne lære å profilere oss i sosiale media, også vet vi at du er veldig flink!
Virrvarr:Takk, det stemmer det. Jeg har gjort lignende oppdrag for andre snille organisasjoner. Hva slags jobb er det snakk om? Er det foredrag? Kurs? Konsulentvirksomhet?
Gjennom telefonen: Kan vi ikke ta et møte til uka og ta det derfra?
Virrvarr: Sure, vi må bare diskutere honorar først?
Gjennom telefonen: Eh. Skal du ha betalt?
Virrvarr: Ja. Jeg jobber med dette.
Gjennom telefonen: Men du blogger jo gratis?
Virrvarr: Det betyr ikke at jeg jobber gratis?
Gjennom telefonen: Men vi er en Snill Organisasjon!!!
Virrvarr: Ja, en Snill Organisasjon med flere hundre ansatte, masse administrasjonskostnader og en stor nettsatsning. Dere betaler dem som lager nettsidene deres, ikke sant?
Gjennom telefonen: Jo?
Virrvarr: Og du får betalt for å ringe meg og spørre om dette?
Gjennom telefonen: Det er noe annet! Blogging handler jo om engasjement!
Virrvarr: Ja. Når jeg blogger gratis om noe jeg er engasjert i, handler det om det. Når jeg kommer til kontoret deres for å lære bort triks om hvordan engasjere andre, er jeg en selvstendig næringsdrivende som kurser dere i markedsføring og skal ha penger for det.
Gjennom telefonen: Det er vel ikke markedsføring når vi er en Snill organisasjon? Da redder vi jo VERDEN?
Virrvarr: Jeg har sett det henge reklameplakater for den snille organisasjonen deres på bussen. Selv om dere samler inn penger til noe annet enn egen vinning, bruker dere fremdeles markedsføringstenknikker på linje med Cola. Jeg skjønner det er et stygt ord, men det er markedsføring dere vil høre om når dere ber en blogger komme og snakke om blogging.
Gjennom telefonen: Men andre bloggere har jobbet gratis for oss før!
Virrvarr: Bare fordi dere har utnyttet noens gratisarbeid, betyr det ikke at dere kan utnytte flere. Jeg har jobbet for flere Snille Organisasjoner, som Amnesty, og de betalte for seg.
Gjennom telefonen: Hvor mye skal du ha, da?
Virrvarr: Det avhenger av hvor omfattende sammarbeid vi skal ha. Det blir minst et par tusenlapper, uansett.
Gjennom telefonen: Åh.
Virrvarr: Det er et hardt liv.
Gjennom telefonen: Men du kan skrive gratis om oss på bloggen din, ikke sant? Og be folk om å gi oss penger til Snilt Arbeid?
Virrvarr: Ja, jeg blogger ikke for betaling. Men jeg blogger heller ikke på oppfordring bare for at dere skal få spalteplass. Det kan være at jeg skriver om dere en gang, men det er meg som kontrollerer når jeg blogger om dere. Hvis jeg blogger om dere. Du kan ikke kontrollere hva folk skriver i avisen om dere, heller.
Gjennom telefonen: Men! Men! Men vi er jo en Snill Organisasjon!
Virrvarr: Ja. Jeg har til og med gitt penger til dere før.
Gjennom telefonen: Kan du ikke skrive om det, da????!!!!!
Virrvarr: Jo, men du kan ikke bestemme hva jeg skal skrive om.
Gjennom telefonen: Du får en t-skjorte?
Virrvarr:… hvertfall ikke for en t-skjorte.
Gjennom telefonen: Men kan du ikke bare fortelle meg hva vi bør gjøre på Internet nå på telefonen gratis?
Virrvarr: Jeg har aldri vært inne på nettsidene deres. Jeg må sette meg ned og se, tenke og komme med noen reelle tips. Dette er helt meningsløst. Enten så er dere villige til å betale for hjelp med markedsføringen, eller så er dere ikke det.
Gjennom telefonen: Men jeg trodde alt med Internet var GRATIS?
Virrvarr: Internet er gratis. Jeg er ikke.
——————-
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
