Onsdag 1. september 2010

Generasjon SEX

Jeg skal skrive en anmeldelse av Generasjon SEX til Prosa, men papir er trege greier, og boka snakkes om nå.

Hannah Helseth har skrevet en bok om kvinnekampens vanskeligste og mest interessante temaer, henholdsvis seksuell trakassering, parforhold, voldtekt og Deiligst.no. Og hun gir mye av seg selv.

Boka er en blanding av personlige opplevelser og forskningsformidling, og blandingen funker, fordi skillet er tydelig, helt ned til fontbruken. Du vet alltid når du leser forsker-Hannah og når du leser personlig-Hannah.

Kombinasjonen er interessant, for Helseth skriver ikke om slagord og ferdige løsninger, hun skriver om ambivalens, usikkerhet og ekstreme opplevelser.

Jeg har tenkt å spare de lange, velformulerte setningene til Prosa-artikkelen, men jeg vil gjerne si en ting:

Jeg fikk vondt i magen av å lese denne boka, for flere av tekstene kunne jeg skrevet selv. Jeg måtte brekke meg etter voldtekstkapittelet, og det er et tegn på at hun har truffet en nerve.

Det kjipe med Hannahs fortelling, er at det er historien til den skoleflinke, nerdete, upopulære jenta som ikke var flink til å være jente. Det er min fortelling også, og det er fortellingen til de fleste jenter jeg kjenner som engasjerer seg i feminisme.

Det er fortellingen om oss som «failed at girl» på ungdomskolen. Jeg lurer på hvordan fortellingen til den mest vellykkede jenta på ungdomskolen ville sett ut, men det ser ikke ut som om hun er engasjert feminist.

Det fineste med Generasjon SEX er at den ikke har noen fasit, bare mange spørsmål og nyanser. Helseth trekker frem undersøkelser som viser at det å være stripper både kan være stas og veldig vanskelig – på en gang, og boka har ingen moralske pekefingre.

Den viser til undersøkelser som peker på hvordan middelklassejenter med høy utdannelse transcenderer tradisjonelle kjønnsrollemønstre, mens jenter med lav utdannelse romantiserer en kvinnerolle vi ofte ser på som avleggs, og ser på en rekke nye teorier om jenters seksuelle kapital – en kapital som kan gi fordeler, men som er svært tidsbegrenset og tilfeldig.

Der boka er tynnest, er når Helseth skal beskrive den nye, seksualiserte generasjonen. Noen halvkvedede viser om Twitter, blogging og Deiligst.no får meg ikke akkurat til å kjenne mine jevnaldrende noe bedre.

Jeg skal par-anmelde boka sammen med Mari Ryssts Myten om den tapte barndom og uten å si for mye om innholdet: Det ser ikke ut til at barn og ungdom idag er så mye mer seksualisert enn generasjonen før. Generasjonskommentaren er dermed den minst relevante og interessante. Det eneste den er godt for er å gi boka en tabloid vinkling.

Jeg kjenner meg langt mer igjen i Helseths personlige historie, som forøvrig går Råtekst-essayene en høy gang.

(Nei, jeg gidder ikke si noe om Glitterfitter her.)

Oppsummert:

Kjære medfeminister på nett: Generasjon SEX er verdt å få med seg. Den er lest på halvannen time, og dytter feminismedebatten på norsk i en mer interessant retning. Det er en debattbok, men det er først og fremst en problematiseringsbok, en ganske personlig sådan.

Du lærer lite om Generasjon SEX, men det forhindrer deg ikke fra å bli litt klokere underveis. For Helseth har ikke alle svarene, men mange interessante spørsmål.

Mandag 28. juni 2010

Dårlig vitenskap

Ben Goldacres Bad Sicene er noe av det mest inspirerende jeg har lest på lenge. Ikke utelukkende på grunn av bokens innhold, men på grunn av måten den er skrevet på.

Goldacre er lege og spaltist i The Guardian, i tillegg til å være en aktiv blogger. Spalten, bloggen og boken har det samme navnet: Bad Science, og tar for seg ulike former for dårlig forskning generelt og dårlig forskning på helsespørsmål spesielt.

I motsettning til mye skeptikerlitteratur jeg har lest (og det begynner å bli en del), har Goldacre en mye sterkere folkeopplysningsagenda. Boken hans er bygget opp rundt prinsippene bak evidensbasert medisin, altså teorien om hvordan utføre et godt eksperiment og vurdere andres eksperimenter for å komme frem til en medisin vi har bevis for at fungerer. Misjonen med boka er å lære deg som leser hvordan bedømme vitenskapelige eksperimenter på egenhånd. Goldacre vil mer enn å la deg le av teite homøopater.

Måten Goldacre gjør dette på, er å bygge opp strukturen i boken som et 300-siders kurs i vitenskapelig metode.

Han begynner med detoxprodukter, og viser hvordan du kan utføre eksperimenter med dem hjemme for å bekrefte eller avkrefte virkningen deres. Hvis «beviset» for at detoxfotbadet renser føttene dine er at vannet blir brunt, bør du forsøke å lage to parallelle fotbad: Et med og et uten føttene i. Når vannet du ikke har føttene i blir brunt, kan du være sikker på at det ikke er dine giftstoffer som er den utløsende faktoren.

Goldacre går videre til homøopatien og bruker dem som eksempler på hvordan ikke utføre eksperimenter. Han beveger seg videre til selverklærte ernæringseksperter og ser hvordan de feiltolker og dikter opp undersøkelser for å kunne selge antioksidamter, omega-3 og vitaminpiller, og bruker dem som eksempler på hvordan eksperter og journalister plukker ut utelukkende positiv informasjon om et produkt. Til slutt bruker han prinsippene han har lært bort for å vise hva slags triks legemiddelindustrien bruker når de skal selge inn produkter til helsevesenet.

De siste kapitlene i boka bruker han på medias rolle i forskningsformidling, og viser hvordan britisk media har feiltolket statistikk og fremmet sensasjonelle historier om mirakelkurer og hvor farlig det er blitt å spise grønnsakene sine.

Poenget med boka er å vise at god vitenskap ikke handler om autoriteter, men om god metode og muligheten for å kritisere metoden som er brukt.

Mens mye skeptikerlitteratur bruker tid på ønskekvister, kreasjonister og spøkelser, tar Goldacre tak i påstander du antageligvis har lest i et ukeblad nær deg. Som at supermaten Gojibær skal forebygge kreft og at store mengder Omega 3 gjør barna dine smartere.

Den viser at dårlig forskning slettes ikke bare er noe alternativbevegelsen driver med, og at å forstå vitenskapelig metode ikke er rakettforskning.

Les boka, les bloggen og les videre i lenkelisten hans.

Tirsdag 4. mai 2010

Anleggsprosa – Tina Åmodt

Tina Åmodt skriver om betong, fjellspregning og istykkerslåtte negler, om kraner, blandemaskiner og brakker der folk spiser lunsj. Tekstene er korte, men utgjør en helhet.

Hun skriver om hvordan huset du bor i ble til, hvordan det så ut da betongen var bløt og området var sperret av. Hun skriver om den prosessen de færreste av oss ser før vi flytter inn et sted, om menneskene som bygger for menneskene.

Boken kom i våres på Gyldendals smale side – Kolon forlag. Det er en av få bøker jeg har kjøpt på grunn av en avisanmeldelse. «Jeg fant ut at alt kan være litteratur» sa tjuefemåringen til Klassekampen. «Selv forskalingssnekring.»

Jeg kjøpte boken og leste den i løpet av en kveld. Noen deler måtte jeg lese høyt for Mr. Jackson. Noen setninger måtte jeg gule ut.

Noen bilder ble med meg etter at boken havnet i hylla, som bildet av blokken som ligger som et inngjerdet senter av byggeplassen.

Men mest av alt fikk boken meg til å tenke gjennom alle disse tingene jeg ikke kommer til å gjøre i livet mitt. Jeg kommer antageligvis aldri til å kjøre en gravemaskin.

Jeg kommer ikke til å ha på meg en gul hjelm. Jeg kommer ikke til å snekre sammen med polakker. Jeg kommer ikke til å få sprengstoff på fingrene.

Jeg kommer ikke til å bygge vegger. Jeg kommer til å bo i en verden der jeg går inn i hus uten å tenke på hvordan veggene ble til. Jeg kommer til å gå inn på kafeer og studere te-krukkene, ikke taket.

Åmodt lar meg kikke inn i en verden som er helt fremmed for meg. Hun bruker ord jeg har aldri har hørt før. Hun beskriver prosesser jeg aldri har vært med på.

Anleggsprosa handler ikke om gjenkjennelse for meg, men om virkelighetsutvidelse. Og likevel vet jeg at de som kjenner byggeplassene kjenner seg igjen i Åmodts bok. Så forskjellig kan teksten leses.

Anmelderene snakker om kjønn og arbeiderlitteratur, om det å være kvinne i mannsyrke og det å være vemodig over det tunge arbeidet.

Jeg ser at teksten har dette i seg, men merker at det som griper meg mest er beskrivelsene av bygget og byggingen.

Mest av alt kjennes det ut som om Åmodt gløtter på en dør og sier: «Du? Sånn ble huset du bor i til.»

Du kan jo få en smakebit på teksten og bedømme selv:

Armeringsjern
Arbeidet sprekker opp huden i nevene, gjør leppene tørre, ligger som latente betennelser i underarmen, der belastningen er størst. Armeringsjernet bærer betongen. Jeg bærer armeringen. Sleper ut en lengde av bunten, en tolv meter lang strimmel av kamstål og brun rust. Jeg kapper den opp med vinkelsliperen. Gnistregnet drysser over bakken i en lang bue. Jeg kan skjære gjennom hva som helst. Likevel blir jeg aldri vant til selve lukten av svidd jern, av diamantbladet som trenger ned i kamstålet som er smeltet og presset og resirkulert: Her er et bilvrak. Her er hermetikkboksene. Her er flengene i skroget til den sytti tusen tonns oljetankeren som tjue tørrdokkarbeidere brukte måneder på å hugge opp.

Dette er en fullstendig korttekst. Boken består av ca. 140 tekster som forteller historien om blokken og de som bygde den.

Jeg anbefaler boka og kommer til å spionere på byggeplasser i tiden fremover.

Søndag 18. april 2010

Utrenskning

Avisene var fulle av Knausgård vs Espedal rundt utdelingen av Nordisk Råds Litteraturpris, og så plutselig var avisene fulle av en dame med orange lebestift og fantastisk sveis jeg knapt hadde hørt om før.

Jeg husket vagt en anmeldelse i Klassekampen av en bok som handlet om Sovjet og spiseforstyrrelser, men jeg hadde ikke lagt noe videre merke til Sofi Oksanen før hun slo de norske finalistene.

Nå har jeg lest boka to ganger. En gang for å nyte historien, en gang for å plukke historien fra hverandre. Bøker blir enda bedre av å bli dissekert.

Boka heter Utrenskning på norsk, men det er egentlig en ganske svak oversettelse av den opprinnelige tittelen. Den betyr både å rense og å renske ut, så egentlig heter boken både utrenskning og renselse.

Renselsesbiten har forsvunnet i den norske tittelen, men dobbeltheten består i selve fortellingen.

Jeg må si at det er sjelden jeg har lest en ny bok som har så mye. En ting er den historiske delen. Du leser deg fra tiden i det selvstendige Estland på 30-tallet, gjennom den første invasjonen fra Sovjet, Tyskernes okkupasjon under andre verdenskrig, den Sovjetiske annekteringen, Stalins død, Tsjernobyl og til etter murens fall.

Du leser om mattradisjoner, naturmedisin, barnesanger og overtro, og om det særpreget estiske som må vike for kollektiviseringen og Lenin-plakatene. Og du leser om tre generasjoner kvinner som alle sammen har vokst opp med hver sin tids begrensninger.

Hva gjør du når mannen din var på tyskernes side under krigen og bolsjevikene står på døra? Hva gjør du når mannen din var høyt oppe i kommunistpartiet og muren faller? Hva gjør du når du er 18 år og uten fremtid og den gamle skolevenninnen din tilbyr deg «jobb» i utlandet?

Hva gjør du når ting ikke handler om «rett» og «galt», men om «død» eller «levende»? Dette, og mere til, finner du mellom de to permene i Sofi Oksanens bok.

Du kan lese boken fra perm til perm, som en slags blanding av et historisk drama og en spenningsroman, eller du kan bruke tid på å følge alle de mange trådene inn i romanveven.

Den er både komplisert og lettlest på samme tid, og det er en fryd å se hvor godt skrevet det faktisk er. Det eneste problemet jeg kan se at boken kan ha er at den er så troverdig at det er lett for folk å lese den som historieskrivning, ikke fiksjon.

Jeg har allerede bestilt den forrige boken hennes, Stalins kyr. Så synes jeg Oktober skal få ut fingeren og få oversatt Baby Jane, også.

Torsdag 1. april 2010

Jan Grue: Alt under kontroll

Det er skummelt når folk du kjenner kommer ut med bøker. Du sier at du gleder deg til å lese, men egentlig er du mest nervøs for at boka ikke er så bra. Jan Grues skjønnlitterære debut har derimot vært en av bøkene jeg ikke har vært bekymret for i det hele tatt.

Jeg går sammen med Jan på Sakprosaskolen, og vet at han skriver godt. Jeg har hørt ham lese høyt fra boka på debutantfest og smilt fornøyd med at det var min venn som leste den kuleste teksten.

Etter å ha lest positiv anmeldelse på positiv anmeldelse i storparten av landets aviser, var jeg relativt sikker på at jeg kom til å like den. Jeg ble ikke skuffet.

Dette innlegget handler mest av alt om hvorfor jeg liker boka og hvorfor jeg tror du vil like den, også.

Alt under kontroll er en novellesamling om alle de tingene du har lyst til å lese noveller om. Nei, ikke skillsmisse. Ikke død. Ikke ensomhet. Ikke om emo mannfolk i midtlivskrise. Ikke om forfattere som går på fylla.

Alt under kontroll handler om språk, populærkultur, kyborger, Star Wars, bevissthetsfilosofi, superhelter og skumle, skumle ender.

Hvis du var en av dem som leste og likte novellene til Esquil en gang i tiden, er dette novellesamlingen for deg. Jan Grue skriver noveller i samme stil, bare i bedre språkdrakt og mer gjennomtenkte. Mine favoritt fra boka er en parodi på Da Vinci-koden, satt i et alternativt univers der kristendommen er byttet ut med Star Wars, med skildringen av forlagsredaktøren på halsbrekkende bokhøst som god nummer to.

Hovedproblemet med novellesamlingen, er at du må ha en del forhåndskunnskaper for å henge med i svingene. Du får ikke noe særlig ut av novellen om ulike varianter av Casablanca med mindre du har sett filmen. Du faller ut hvis du ikke vet at å defenestrere noen betyr å kaste dem ut av vinduet.

Samtidig er det ikke noe problem at en bok ikke er for alle. Og selv om du ikke skulle ta alle referansene i en novelle, krever ikke alle tekstene like mye forkunnskaper.

Det beste med boka er likevel at alle novellene er like velskrevne og har like godt sug. Det betyr at du kan lese hele novellesamlingen i et strekk, og at du som leser sitter igjen med en samlet leseopplevelse. Det er en god helhet, ikke bare gode enkelttekster.

Oppsummert: Yay, jeg likte den. Jeg tror du vil like den også.

Mandag 8. februar 2010

Jern av Torgrim Eggen

Torgrim Eggens siste bok er ikke for alle. Men, som Avil allerede har påpekt, er den defintivt for deg og meg.

Eggen skriver om alternativbevegelsen og troen på at verden snart går under, og den er fortalt gjennom blogginnlegg, epost-utvekslinger, tekstmeldinger, foredrag og en refusert dokumentarroman. Kort sagt: Den er fortalt gjennom mennesker som er, eller vil bli, overbeviste om at dunkle krefter styrer verden og at det snart er slutt.
Innimellom finner du gudinnedyrkning, Dan Brown, Antikrist aka Barack Obama, økologisk mat, The New World Order aka jødene, ispedd dop og våpentrening.

Boka begynner litt før finanskrisen og slutter rett før svineinfluensa-noaiaen er over. Kort sagt: I de mest dommedags-vennlige delene av de siste årene. Den er fortalt gjennom smilefjes og hårreisende stavefeil, foredrag du kan finne matchende utgaver av på Youtube og argumetasjon du finner overalt på Internet.

Jern er nesten for realistisk. En del folk kan føle seg støtt, fordi Eggen rent ut parodierer dem, og av og til føles tekstene i Jern som en berettning som bare er funnet og publisert, ikke diktet opp.

Det gjør ingenting for meg, siden jeg kjenner igjen både folka, miljøet og skrivestilen i søppelbloggene. Det er egentlig litt som å komme hjem, og hjemmekoseligheten toppes med en gjesteopptreden fra Didrik Søderlind i Humanetisk Forbund, dog i den lettere omskrevne varianten Didlef Søderberg.

Det kjipe er at jeg ikke er i stand til å bedømme om boka er noe morsom for folk som ikke kjenner Didrik, som aldri har hørt folk gå postal over E-stoffer eller har blitt forsøkt advart om The New World Orders onde vaksine fra velmenende, men akk så skrullete slektninger.

Heldigvis trenger ikke alle bøker være for alle. Eggen har skrevet et mesterstykke av en samtidsroman, der han både tar pulsen på landets skrullingmiljø og parodierer nettspråket på en gang. Ikke minst viser han hvorfor skrullemiljøene er så tiltrekkende for folk, selv smarte doktorgradsstipendiater fra UIO.

Han viser også hvordan mange av de populære, alternative teoriene om den moderne verdens begredelighet og den usynlige herskerklassen som styrer alt, egentlig bare er den gode, gamle facismen i en ny og mer SV-vennlig innpakknig. Det er til syvende og sist jødene som er problemet uansett navnelapp.

Jeg lo hele boken igjennom, i tillegg til at jeg ble glad i hovedpersonene. Best av alt? Å gjennomleve nyhetsbildet i 2008 og 2009 gjennom nye og litt mer paranoide øyne.

Konklusjon? Har du et nært og kjært forhold til bloggsfæren, forumtrolling og ymse alternative syn på verden, er dette boken for deg.

Lørdag 12. desember 2009

Freak Show

Han er den mest intense, overivrige, humørsyke, overdådige drag queen på søtten du kan tenke deg. Han skal begynne på den mest konservative sosseskolen i hele Florida.

Der har du utgangspunktet for en av de fineste bøkene jeg har lest i det siste.

Freak Show av tidligere Club Kid og Party Monster James St. James burde være på fleres leselister.

Hovedpersonen, Billy Bloom, er kanskje den mest tilstedeværende førstepersonsfortelleren ville sagt detjeg har vært borte i.

Boken er skrevet slik Billy ville fortalt deg om det han opplever. Og siden Billy vet han er en romanfigur, oppstår artige metafiksjonsøyeblikk der hovedpersonen forteller deg at denne detaljen er «crucial to the plot».

Han påpeker også at «Hey! Nå avslørte jeg noe du kunne blitt sjokkert over! Men du leste selvfølgelig baksideteksten, du. Buuu.»

Boken er lest på en halv dag, og jeg lo så jeg fikk te i nesen underveis. Likevel er Freak Show også en alvorlig bok.

James St. James skriver hjerteskjærende overbevisende om mobbing og hatvold, om angsten som får deg til å gjemme deg i skapet under vasken og om å lete etter krefter til å fortsette å være seg selv.

En annen fin ting med Freak Show er beskrivelsen av alle antrekkene Billy setter sammen. Trodde du at du ikke var interessert i klær? Tro om igjen.

Billy limer frokostblanding i fjeset for å lage den riktige sump-monster-looken, han er Kali og Cleopatra i en og samme kjole og synes det er helt logisk å gjemme en såpeboblemaskin i parykken. Hvem vil ikke sprudle litt ekstra?

I ettertid har jeg stått foran klesskapet og tenkt: «Virrvarr, Virrvarr. Her er det for lite bling.»

Kort sagt: Du vil lese den, du også.

Fredag 9. oktober 2009

Jeg har lest Framandkar av Tarald Stein

Det er rart med forfattere man først og fremst kjenner via blogger. Du har ikke alltid lest det de har skrevet og utgitt, men du har lest så mye annet de har skrevet, du har lest diktene som ikke kom med i boka du vet ble utgitt, du har lest om den slitsomme prosessen med det var å komme på trykk og du har lest om de spede spirene til nye bøker.

Tarald Stein er en sånn. Jeg har et sterkt bilde av skribenten Tarald før jeg plukker opp boka hans. Det har ikke så mye å si for hvordan jeg leser boka, men det har mye å si for hvorfor jeg valgte å lese boka i utgangspunktet.

Jeg leste boken til lunsj. Det er sjelden jeg leser diktsamlinger i ett strekk. Jeg er en av dem som alltid har en diktsamling i vesken, som slår opp på en tilfeldig side og slurper i meg før jeg legger fra meg boka igjen.

Romaner må liksom ha en viss tid sammen med deg, og så er det slutt. Diktsamlinger varer.

Likevel – Framandkar var litt annerledes. Det er en liten, hvit bok med åtti små dikt. Diktene kan leses hver for seg, men de har en slags driv som gjør den til en poetisk pageturner.

Før jeg begynte å lese, så diktene nesten litt beskjedne ut. De tok så lite plass, de hadde så mye luft rundt seg. Den følelsen forsvant da jeg begynte å lese. Det er lavmælte, intense dikt, der hvert utsagn gjerne har trippelbunn.

Tematikken i Framandkar er transseksualitet – eller nærmere bestemt: Et forsøk på å beskrive det å være en mann i kvinnekropp fra innsiden for oss som ikke kan skjønne hvordan det er «å ha to kjønn i kraniet/et for fortid/et for framtid», annet enn som et tankeeksperiment.

Diktene er likevel mye større enn tematikken. Hvert enkelt er rett og slett en oppvisning i godt, poetisk håndtverk, og fremmedgjøringen, fortvilelsen og møtene med psykiatrien som Tarald beskriver er noe mange flere kan kjenne seg igjen i. Selv om Framandkarens historie er fremmed for de fleste av oss, er følelsen av å være fremmed noe allment.

Når jeg leser, tar jeg alltid notater om hva jeg føler jeg som skribent kan lære av det jeg har mellom hendene. Det var tre ting som jeg merket meg spesielt med Framandkar:

• Å fatte seg i svært innholdsmettet korthet.
• Å bruke oppsettet på diktene svært bevisst.
• Å vri på lekne ordspill for å få mer betyndning inn i få settninger.

Jeg skulle gjerne gitt noen eksempler her, men jeg sliter med å få til formatteringen riktig på bloggen, så jeg har ikke lyst til å gjengi dikt og dermed fjerne den delen av diktene som ligger i oppsettet.

Jeg nøyer meg med å publisere et par av diktene der oppsettet ikke er så komplisert:

Om morgonen vaknar eg
med bankande kjepp
mot døra til røynda
som om han trur
han finst
Slik drakan vakner i ei hole
der ingen ser
der ingen er

Teiknar meg sjølv
ein fyrstikkmann alltid på nippet
til å ta fyr
ta form
bli til

Oppsummert? Boka er sart og kortfattet, sterk og stilsikker. Det eneste jeg har å utsette på den, var at jeg ikke fikk den langdryge, oppstykkede leseopplevelsen jeg liker fra diktsamlinger. Igjen – det er et luksusproblem. Jeg synes du bør fange deg et eksemplar.

Fredag 4. september 2009

Seth Godin: Tribes

Har du et forhold til Seth Godin? Han er strengt tatt idéspreder. Opprinnelig har han skrevet mye om markedsføring og den nødvendige endringen i markedsføring som har skjedd pga Internet.

Noen kjente Seth Godin-begreper:

Purple cow:

Brune kuer er kjedelige. Lilla kuer legger du merke til, tar et bilde av og forteller vennene dine om. Er produktet ditt en lilla ku, behøver du ikke klistre plakater over hele byen for at noen skal legge merke til det.

Permission marketing:

Ingen liker spam. Ingen stoler på spammere. Du må ha tillit og tillatelse fra folk for å sende dem reklame som faktisk kan påvirke dem. Å sende ut store mengder reklame uten lov fører ikke til salg i en verden med spamfiltre.

Meatball Sundae:

Når noen tar to gode idéer og blander dem på en lite heldig måte. Iskrem med kjøttboller er ikke bra, selv om kjøttboller og iskrem fungerer hver for seg. Pass på at du ikke blander to gode ting som smaker vondt sammen neste gang du vil formidle noe.

Om Tribes:

Jeg burde egentlig skrive en skikkelig bokanmeldelse av Tribes, men det er vanskelig. Jeg kommer til å holde meg mer til de generelle idéene i boka.

Godin har ikke skrevet fagbok i tradisjonell forstand, han har skrevet et inspirerende foredrag uten PowerPoint og puttet det i bokform.

Boka er knapt hundre sider lang, er lest på et par timer og føles som et langt, velskrevent blogginnlegg på papir. Ta en kjapp kikk på Seths blogg for å skjønne skrivestilen i boka.

Du får ingen oppskrift på hvordan gjøre noe, du får noe idéer og eksempler. Tribes er en idéspreder, ikke en avhandling.

Konseptet bak boka er at Internet gir oss verktøyene til å kommunisere og organisere på tvers av geografi og kultur. Vi kan spre ting raskere, knytte oss tettere sammen og sammarbeide bedre.

Det er bare én ting Internet ikke alltid har: Deg og meg som bruker verktøyene på en bevisst måte for å lage bevegelse.

Ledelse vs styring:

Tribes handler først og fremst om ledelse. Godin mener det er viktig å skille mellom det å lede noen og det å styre noen. Å lede noen er å reise seg opp i forsamlinger, lage planer for hvordan sette idéer ut i livet og invitere folk til å være med å følge dem.

Å styre noen er å bestemme hva de skal gjøre, hvordan de skal gjøre det og hva som kommer til å være straffen om de ikke gjør det. Internet er håpløst om du vil styre noen. Det gror i alle rettninger og muliggjør initiativ i alle ledd.

Internet er derimot utmerket for ledelse – du trenger ikke komme på TV eller bli valgt demokratisk for å lede noe. Du må bare finne ut hvor du vil og sette i gang.

Samtaler rundt leirbålet:

Så er spørsmålet: Hvordan får du endret noe ved å brette ut synspunktene dine på nett? Svaret er: Ved å bygge en stamme rundt det du gjør. Internet er nemlig ikke hierarkisk, det er masse små øyer med leirbål på.

Noen rundt bålet snakker en stund, så kommer de andre rundt bålet med innspill, de diskuterer og kommer på nye idéer. Etterpå snakker de som satt rundt bålet ditt med andre – både kjentfolk fra leirbålet og nye folk.

Var det som skjedde rundt leirbålet spennende nok, snakker de om det dere snakket om. Dette fører til at flere kommer til bålet ditt neste kveld og dere kan planlegge hvordan dere skal ta over verden sammen.

Du og stammen din:

Bloggen din er et sånt leirbål. Leserne dine er stammen din. Ved å bygge stammen bevisst kan du utrette hva du vil – enten det er å selge musikk til folk som er kjempefans eller få i gang aksjoner for politiske spørsmål.

Å være en del av stammen din er helt frivillig, men folk liker å sitte rundt leirbål, være en del av en gruppe og føle at de er med på noe større enn dem selv.

Godins teori at ved å bygge din egen tribe har du et bedre utgangspunkt enn en organisasjon med penger til å kle byen i blinkende reklame og fylle hver TV-pause med stemmen din. Folk vil ikke se på, de vil være med.

Stammer du kjenner:

Når Frp inviterer alle velgerne og aktivistene sine på Sommarland i Bø, bygger de en sterkere stamme enn alle Arbeiderpartiets «Hva er viktig for deg?»-plakater kan.

Når Flamme Forlag bygger en stamme rundt bøkene sine med en sterk nett-tilstedeværelse og personlig stil, gir de fansen sin mer enn de andre, større forlagene.

Ja, flere kjøper bøker fra Gyldendal, men færre er skikkelig fans av Gyldendal. Mens Gyldendal kan være greit for de fleste, kan Flamme være elsket av få.

Fr. Martinsen har ikke bare lesere, hun har et godt diskusjonsmiljø i de mange livebloggene sine. Det gjør at folk føler seg tilknyttet til bloggen hennes som noe annet enn bare lesere – de kommer for praten, også.

Ja, vi er sterkere sammen:

Godins poeng er at ved å la leserne dine få bli en stamme, å la fansen få bli samtalepartnere og å la frivillig deltagelse gro rundt idéene dine, kan du flytte store og små fjell på Internet.

Greit, du trenger mer enn et par hundre dedikerte tilhengere for å bli statsminister, men om målet er å ha et godt miljø der du diskuterer hage og får mange, nye stiklinger i posten er noen hundre mennesker en landsby som kan utrette kjøkkenhage-mirakler sammen.

Og ikke minst: Om noen av dem skulle finne på å skrive en bok om hage, ville alle i stammen kjøpe. Vips – så hoppet du over masse unødvendige markedsføringsledd.

X-faktoren er deg og meg:

Poenget med Tribes er at vi bør begynne å bygge samfunn rundt oss bevisst. Ja, det oppstår miljøer overalt på nett hele tiden, men svært få bestemmer seg for å ta ledelsen og bringe miljøet videre.

På samme måten ender mange som gjerne vil forandre verden veldig mye og veldig høylydt med å utelukkende klistre plakater på nett og regne med at resultatene kommer til å vise seg etterhvert.

De skjønner ikke at de må komme i kontakt med ordentlige mennesker for at ting skal skje, og at mennesker faktisk er nærmere deg på nett enn når du deler ut løpesedler på gata.

Tribes er også svaret på alle diskusjoner om hva nettet «er», hva twitter kan brukes til og om blogging egentlig kan forandre verden.

Du kan bruke redskapene til hva du vil, men du må faktisk gjøre det målrettet, bevisst og som en del av en eller flere Internet-tribes. Det skjer ingenting uten mennesker.

Hvis du vil si noe på nett, bruker du publiseringssystemene som publiseringssystemer. Vil du gjøre noe på nett, bruker du dem til å bygge samfunn.

Oppsummert:

Om du bør kjøpe boken?

Hvis du vil lese en inspirerende bok med visjoner og ider? Ja. Hvis du vil lese en grundig bok med konkrete råd, skritt for skritt-forklaringer, oppskrifter, fotnoter og grafer? Nei.

Dette er et skriftlig TED-foredrag, ikke et skriftlig Standford-seminar. Har du en tribe du vil vite hvordan du skal lede bedre, er ikke dette boken.

Har du ikke tenkt over stammesamfunn på nett før du snublet over innlegget mitt, er det obligatorisk.

Mandag 17. august 2009

Virrvarr tester: E-bok

Nei, jeg har ikke et sånt lesebrett. Jeg har lyst på et sånt lesebrett, men er litt frastøtt av alle DRM-variantene der ute. Når jeg kjøper en bok, vil jeg eie den. Jeg er lite begeistret for leie-varianten på de mest populære lesebrettene, som Kindle.

Etter å ha lest Newth sin gjennomgang av kvaliteten og pris på ebøker du får leid gjennom lesebrettene, gjør det meg enda litt mer skeptisk.

Nå har jeg kjøpt en ebok skrevet av en blogger, som for alle praktiske formål er en ganske stor pdf-file. Jeg gjorde dette fordi jeg var interessert i å se hvordan bloggere skrev ebøker.

Jeg regnet med at bøker skrevet for skjerm av noen som alltid skriver for skjerm ville være annerledes enn bøker tilrettelagt for skjerm av noen som aldri leser på skjerm i utgangspunktet.

Jeg endte opp med å kjøpe Probloggers bok om hvordan få en bedre blogg på 31 dager etter å ha lest litt ulike anmeldelser rundt omkring. Boka kostet 124 kr, som er billig for en bok, men føles litt dyrt når du vet du får en pdf.

På den andre siden er det allright å tenke på at du gir hele summen direkte til forfatteren, og litt over hundre kroner er greit å bruke på et eksperiment. Uansett var det digg å kjøpe en bok på nett og få den to strakser senere.

Jeg ble ikke skuffet.

Ja, det er en pdf. En pent designet, lettlest pdf beregnet på at jeg skal lese på skjerm. Her er et skjermskudd av hvordan det ser ut.

Det kule med eboka er likevel ikke at den er lettlest og ser ut som en skikkelig bok. Det kule er at eboka til Problogger er en slags oppgradering av hva en bok kan være.

Fr. Martinsen stilte seg spørsmålet om hva digitaliseringen av bøker ville gjøre for hva slags bøker vi skriver. Problogger-boka er et godt eksempel på dette.

Kule ting i eboka:

• Lenker. Når forfatteren henviser til en artikkel, til en kilde eller til en annen blogger gjør han det via en lenke. Det gjør at du leser eboka mye mer interaktivt enn du leser en vanlig bok. Istedenfor å vite at denne påstanden utdypes av en annen skribent, leser du utdypingen før du leser videre, og du leser utdypingen på et annet sted på nett. Forfatteren er lenkebruken bevisst, og har et eget kapittel der han rett og slett lenker til femten artikler som er så viktige at du må lese dem om du skal skjønne dette. Mens papirbøker begrenser lesningen til boka du har i fanget, gjør henvisningene/lenkene i eboka at mange flere tekster blir lest i samme slengen.
• Interaktivitet. Forfatteren har opprettet et forum for boka si, med et underforum for hvert kapittel. Hvis du har lyst til å snakke med noen som er akkurat der du er i boka, akkurat nå, kan du gjøre det. Og folk gjør det. Jeg logget meg inn sammen med rundt 13000 andre lesere. Det gjør at du går rett fra lesning til diskusjon av det du har lest – hvis du har lyst.
• Bloggen som fordypning. Siden boka er skrevet av en blogger, bruker forfatteren sine egne bloggtekster som fordypningsmateriale på enkelte emner. Han har en analytisk del i boka, og henviser til en del blogginnlegg der han har gjort dette i praksis. På denne måten blir eboka en forlengelse av bloggen og en utvidelse av bloggen. Den er lengre enn et blogginnlegg, og grundigere enn ett blogginnlegg, samtidig som den også kan støtte seg på blogginnlegg. Å kunne vise direkte til andre tekster i forfatterskapet sitt uten å måtte gjengi dem er noe nytt.
• Screenshots. Skjermskudd er en av de vanligste illustrasjonene i boka, for å illustrere hvordan det ser ut når man bruker ulike nettaplikasjoner. Det – kombinert med lenker – gjør det veldig pedagogisk. Overgangen mellom brukermanualen og det du gjør i nettleseren blir utvisket.
• Podcast. Det følger med en podcast til boken som ble laget etter at boken ble ferdig. Der svarer forfatteren på ofte stilte spørsmål leserne har sendt inn.

Men er det en bok?

Jess, det er definitivt en bok. Det er en tradisjonell håndbok med tradisjonell kapittelinndeling, forord, etterord og det meste annet du forventer av en bok. Den er på i underkant av hundre sider, og lest på en kveld. Integreringen av lenker og interaktivitet går ikke på bekostningen av lesbarheten. Du er vant til å følge lenker frem og tilbake på nett og dette er mye av den samme opplevelsen.

Pdf var veldig mye mindre slitsomt å lese på enn jeg hadde trodd. Det antar jeg har å gjøre med at pdf’en var laget for å leses på skjerm, ikke for å gå i trykken.

Kort sagt er jeg ganske gira, og skulle gjerne hatt alle fagbøkene mine i ebokformat, så jeg kunne lese kildene forfatterne bruker underveis og diskutere med andre som akkurat har lest boka. Nå er jeg uheldigvis i gang med å skrive ny papirbok om dagen, siden jeg fikk avsindig lyst til å lage min egen ebok nå.