Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Akkurat nå’
Onsdag 31. desember 2008
Som du sikkert har fått med deg til nå, har jeg en tegneseriekonkurranse på gang. Vi kårer en vinner i morgen. Da er det greit at jeg er sikker på at jeg har lest samtlige innlegg. Her er en liste over alle deltagere jeg har fått med meg. Har jeg glemt noen? Deg?
Ta deg en tur gjennom alle de fine, søte og artige kvalifiseringsinnleggene – så ser du hva jeg har å stri med når jeg skal velge tre finalister. Og ja, du kan fremdeles melde deg på til kl. 12 i natt (c:
Godt nyttår, fine bloggerby!
Mandag 29. desember 2008
Mens Israel bomber Gaza i småbiter, kom jeg til å tenke på en palestinaopplevelse jeg hadde før jeg ble annet enn miljøpolitisk aktiv. Jeg var fjorten, i det minste tror jeg at jeg var fjorten, at bestevenninnen min var fjorten og Sarpsborg kommune fikk besøk av en rekke fjortiser fra vennskapsbyen sin, Betlehem.
Faren til bestevenninnen min var prost i den lille østlands”byen” og lurte på om hun og jeg kunne påta oss ansvaret å underholde to palestinske ungdommer for noen dager.
Det var høstferie, vi hadde masse tid og sa «ja» uten å nøle. De nye vennene våre het Bushra og Gabriel og var henholdsvis en muslimsk jente på 13 og en kristen gutt på 12. De snakket godt engelsk, vi snakket godt engelsk og vi ble venner i løpet av bilturen til bestevenninnens hus. Vent. Bestevenninnen er klønete å skrive i lengden. La oss kalle henne Julie fra nå av og late som om vi tror på personvern.
Bushra og Gabriel var svært forskjellige. Bushra var høy, godt ute i puberteten og så ut som var minst seksten. Hun lo høyt, snakket høyt, gestikulerte med hele seg og sa meningene sine rett ut uten å tenke seg om først.
«What an ugly hat!» «You know – it was plain luck I was able to get a passport! My family hopes I never come back and stays in Europe haha!» «Most Norwegian can’t speak English. They think they’re sooo clever, but their grammar sucks and they sound like hill billies!»
Gabriel var sped, fåmælt og sint. Han fulgte Bushra som en liten skygge, satte seg alltid i stolen lengst unna Julie og meg og brukte storparten av tiden vi hadde sammen til å stirre olmt ned i brusen sin. Vi prøvde å lure ham ut i samtaler, men måtte hale svarene ut av ham. Julie og jeg lagde programmet vårt sammen og tok med aktiviteter de kunne tenke seg mens de var her.
Den første tiden av utvekslingsoppholdet deres hadde de hatt sammen med mange andre ungdommer fra Betlehem og noen gørrkjedelige aktivitører fra Sarpsborg kommune. De hadde fått nok av å se på Powerpoint-presentasjoner om palamentarismen, Olav den hellige og konstitusjonelt monarki. De var klare for action.
Julie og jeg planla følgende: En hyttetur, en fest og en shoppingtur. I tillegg ville Bushra og Gabriel gjerne på kino. «There are no cinemas in Bethlehem, and because of the curfew we can’t be out after 6 o’clock- haha!» Overrasket la vi inn et besøk i eksotiske Sarpsborg kino i timeplanen.
Vi fylte opp skapet med massevis av snacks og planla for svinekjøttfrie hallalmiddager, bestilte billetter og sørget for at våre nye venner hadde nok varme klær. Kort sagt – vi følte oss sabla flinke.
Jeg kommer aldri til å glemme tiden vi tilbragte alene på Julies hytte. Vi lærte dem å spille Canasta og de lærte oss å banne, telle og skrive navnet vårt på arabisk. Jeg har fremdeles det arabiske alfabetet skrevet i Bushras skrift med gullpenn i en utrolig fjortisaktig notatbok. Ved siden av har jeg resultatet av mine patetiske forsøk på å skrive «Ida» med samme alfabetet.
Hytta var liten, bordet var lite og Julie, Gabriel, Bushra og jeg satt nesten nesetipp mot nesetipp på slagbenken og snakket. «Tell me about life in Bethlehem,» sa Julie. Og Bushra fortalte.
Hun fortalte om tv-kanaler som bare viste amerikansk søppeltv i fredelige perioder og porno i periodene Israel var millitært aggresive. Hun fortalte om tanks og bulldozere som moste gjennom gatene, om folk som ble skutt for å gå ut med søpla etter portforbudet.
Hun fortalte om slektninger som ble arrestert, slekninger som hadde blitt drept ved tilfeldigheter, om hvordan hun og søsknene i lange perioder ikke fikk gått på skolen fordi israelerne bestemte at alle måtte holde seg i huset hele dagen. «The soldiers has occupied my parents house three times during my childhood» sa hun.
«They forced us – my mother, my father, my grandmother and all my brothers and sisters to eat and sleep in one single room in our house. We could only leave the room if we had to go to the bathroom. They ate our food, got stoned, got drunk, they vandalized our house. They destroyed my doll house for fun- haha!»
Hun beskrev hvordan de israelske soldatene hadde brukt huset hun bodde i som base i opptil en måned av gangen, hvordan de hadde vært avhengig av soldatene for å få mat, toalettartikler og medisiner. «My grandmother got ill while they lived in our house, but they didn’t care.» Lamslåtte spurte Julie og jeg henne hvordan hun kunne fortelle om dette så liketil. Hun måtte jo være rasende? Det var jo helt forjævlig!
Bushra trakk på skuldrene, så ned og sjenket seg mer brus. Joo. Jaa. De hadde ikke voldtatt henne, moren hennes eller noen av søstrene hennes, så sånn sett var hun fornøyd. Mange hadde blitt dårligere behandlet.
En av oss, jeg vet ikke om det var Julie eller meg, klarte å lire av oss en settning som gikk alá: «But what about the suicide bombers? That’s not ok!» Reaksjonen var uventet. Bushra rullet med øynene og skar en grimase. Gabriel ble svart i blikket. «They’re heroes.» Vi skiftet tema.
Julie tok oss med ut til innsjøen som lå bak hytta hennes. En stor, islagt flate omringet av høye grantrær møtte oss. Gabriel småløp ut på isen uten å se seg for. Julie og jeg trippet forsiktig ut bak ham. Det var ikke november ennå, og selv om isen så ut til å bære oss, hadde den ikke hatt lang tid på å fryse seg tykk.
Vi holdt Bushra mellom oss så hun ikke skulle skli og falle. Et par meter uttpå tok vi Gabriel igjen. Han stirret som hypnotisert på den skinnende isen. «Is it safe?» suprte Bushra. «We should not further out» sa Julie.
Plutselig knaket det under oss. Jeg frøs. Julie frøs. Bushra frøs. Gabriel tok sats og hoppet. Da han braste ned igjen knaket det enda mer, og en tynn, hvit krakelering kom til syne rundt føttene hans. «Stop it!» skrek Bushra. «STOP IT!» Gabriel lo og hoppet igjen. Julie og jeg så på hverandre. «Let’s go back. Slowly.»
Vi rygget langsomt hele veien tillbake til land. Isen laget ekle kneppelyder og flere hvite sprekker kom til syne. Gabriel hoppet hele veien inn, hoppet med sats, smalt hele tyngden sin i isen. Det var noe groteskt, smilende selvdestruktivt ved det. Julie og jeg sa ingenting, vi bare kom oss i land og i hus. «STOP IT! STOP IT!»
Kinoturen var en sterk opplevelse. Vi gikk på den første og beste filmen vi fant, som viste seg å være Red Dragon, en film med mer brutalitet og nakenhet enn Gabriel og Bushra var helt komfortabel med. Likevel kom den kraftigste reaksjonen deres på selve kinolerretet: «The screen! It’s so BIG! Huge!» De satt med kulrunde øyne og munnen på vidt gap under hele filmen.
Vel, nesten hele filmen. Som Bushra sa til Julie og meg da vi gikk på do sammen (tenåringsjentekulturen er lik overalt): «And when that man was naked in that room – I had to go cover like this!» Hun gjemte ansiktet sitt i hendene. Julie og jeg lo hjerterått. «Nononono! I had to look real close!» Julie slikket seg rundt munnen. Yum, yum, Ralph Fiennes osv.
Vi utvekslet gaver og epostadresser da de dro hjem igjen. Julie og jeg hadde samlet sammen bøker, jålesaker, godis og bilder av oss selv. Bushra gav oss hver vår kassett med en eller annen snodig form for iranske viser. Jeg tror det var det hippeste blant arabiske fjortiser på det tidspunktet, men jeg synes fremdeles det høres ut som harpemishandling.
Bushra og jeg holdt kontakten en stund. Hun var uten Internett lange perioder, og jeg kunne bare sende epost fra biblioteket, så det ble litt sporadisk. Hver eneste gang jeg hørte et palestinaforedrag, tenkte jeg på hvor Bushra og Gabriel var oppi alt sammen.
En palkom-aktivist som hadde jobbet som sykepleier i palestinske områder, viste røntgenbilder av barnehoder med gummikuler inni. Noen fra RU viste bilder av palestinske arbeidere som beinfløy gjennom en kilometerlang checkpoint. Bilder på bilder med istykkerskutte kropper i avisene. Bushra sluttet å svare på mailen min i løpet av 2004 en gang. Jeg håper hun fikk realisert drømmen om å komme seg ut av landet for godt.
Det som skjer på Gaza nå kan mest av alt kalles en massakre. Alle fra Fredrik Mellem til Grenseløs er enige for en gangs skyld: Det er forjævlig. I morgen er det demo utenfor stortinget i Oslo og ved den blå steinen i Bergen. Begge steder er klokken 17. Alt fra FPU til Rød Ungdom er tilsluttet. Bli med.
Søndag 28. desember 2008
Hvis jeg for eksempel skulle fått romjulsbesøk av Israel og Palestina, så ville jeg vel invitert dem inn på te og restene av kakebaksten min. Ja, jeg ville invitert dem inn begge to, selv om jeg er venstreradikal, og dermed heier på den lille gruppen som får grundig juling til enhver tid, og som bruker storparten av tiden sin på å samle sammen våpen nok til å tråkke den store motstanderen sin på tærne og få mer juling.
Noen liker å sammenligne fredsforhandlingene i midtøsten med to barn som har kranglet lenge, der begge insisterer på at den andre begynte. «Hvordan kan vi ta stilling, da?» spør de. Jeg liker å påpeke at hvis Israel og Palestina er to barn som slåss, så er Palestina han lille i andre klasse som jevnlig får slått ut fortennene sine av bøllen Israel i syvende.
Mulig andreklassingen sparket først, men det hjelper ikke når syvendeklassingen har satt seg på ham, tømt sekken hans i sølepytten, spist matpakken hans og sparket ham og alle som er venner med ham gjentatte ganger i nyrene mens de lå nede. Det blir absurd når de voksne kommer og skjenner på andreklassingen mens han ligger med fjeset i søledammen og gulper snørr og neseblod: «Hva gjorde du mot Israel, lille venn? Var du truende?»
Jeg heier på den minste, den svakeste, på den som blir okkupert, ikke på den som okkuperer. Men likevel. Hvis de stod på døra mi begge to, ville de nok fått te og kaker. Jeg tror de trenger det, skjønner du. Jeg leser nyheter, jeg kommer meg ikke ut av døra og te og kaker er alt jeg har for hånden. Ikke legeteam. Ikke diplomatinnflytelse. Ikke en gang muligheten til å komme meg i demo og få brølt litt.
«Hei, Palestina» ville jeg sagt. «Hva er den greia med Hamas? Jeg skjønner at Fata var korrupte, at PLO ikke var til å stole på mer, at dere var pissredde og at de religiøse ekstremistene hvertfall hadde orden i sysakene sine. Men det å slenge inn noen tøysebomber over grensa til Israel som ikke treffer noen?
Dere vet jo at det snart er valg i Tel Aviv, og at det de kappes om i debattene er hvilket parti som skal mose dere mest – det sittende eller utfordreren? Det er jo en gavepakke til en regjering som vil vise muskler før valgdagen. Hvor mange barn var den dumme bombe-show-offen verdt, Hamas?»
«Hei, Israel», ville jeg sagt etterpå. Og jeg ville gitt ham det stygge, morske blikket jeg gir til ti år gamle gutter som smører ting i rumpa på små katter. «Hva er det du holder på med?»
«Vi må beskytte oss mot trusselen Hamas.» ville han si stillferdig. Sammen med Sondre Olsen og alle andre Krf’ere som er mot krig og drap og sånn, men håper at det går med noen Hamasfolk når Israel bomber gågate for gågate.
«Hamasterroristene gjemmer seg blant kvinner og barn.» mumler Israel. «Da må vi skyte på kvinner og barn for å bli kvitt dem.» «Og det slår deg ikke at Hamas ikke bare består av “terrorister”, men vanlige medlemmer i et politisk parti som går på jobb hver dag, som vasker rumper og pakker appelsiner i silkepapir, og at grunnen til at de “gjemmer seg blant kvinner og barn” er at de er en del av den palestinske befolkningen, som går på gata, er hjemme hos familien og tar med ungene sine til butikken?»
«De truer staten Israel. Da må vi forsvare oss.» «Mm. De sende noen bomber som ikke traff noen, og dere svarer med Apachehelikoptre, bulldozere til å meie ned hele boligstrøk, hundre bomber på ett minutt og missiler mot førti ulike mål i Palestina. Hørt uttrykket skyte spurv med kanon før?»
«Hamas er en trussel. De vil utslette staten Israel. De vil ikke ha fred.»
«Mm. Men dere lager masse fred, da. Ved å sprenge sivile i småbiter.»
«Ja. Vi utsletter Hamas. Så blir det fredeligere.»
«Og utsletter det som er av palestinere i samme slengen, siden Hamas gjemmer seg blant kvinner og barn, hm?»
«Du kan jo si det sånn.»
«Det slår dere ikke at for hver palestiner dere dreper i et tilfeldig bomberegn, får dere flere og flere som vil hevne seg på dere, se Israel slettet fra kartet og sparer pengene sine til de bombene de har råd til?»
Vi drikker te i stillhet. Palestina fyller lommene med kjeks. Israel furter.
Jeg skjønner ikke at Israel får så få reaksjoner fra verdenssamfunnet som de gjør. Greit, jeg skjønner at de er under vingene på USA. Jeg skjønner rasjonelt hvorfor Palestina ikke får noe støtte. Men vi har SV i regjering. Det er kjipt at de kommer med mindre radikale utspill om Israels oppførsel enn Kåre Willoch.
Jeg skjønner heller ikke den politiske blindflekken som slår ut hos deler av høyresiden som heter «Alt Israel gjør er greit, fordi de er truet av Palestina. Alt Palestina gjør er galt fordi de truer Israel. Bygg mur rundt dem. Bomb dem til helvete. Sørg for at de ikke får føde på ordentlige fødestuer. Det er greit. Israel må beskytte seg.»
Uansett hvor mye jeg leser handler konflikten om en bølle som prøver å knuse en liten knott, og en liten knott som febrilsk prøver å ta igjen. Dessverre hjelper det ikke med stein mot maskingevær.
Torsdag 25. desember 2008
Virrvarr: Likte du gaven?
Mr. Jackson: ….mm
Virrvarr: Var den bra?
Mr. Jackson:….huh.
Virrvarr: Ble du glad?
Mr. Jackson: Har vi et skrujern?
Virrvarr: Jeg tar det som et «ja».
Det er flere timer siden han pakket opp dampmaskinen, spisebordet er dekket av skruer, olje og dubbeditter og jeg har ennå ikke greid å føre en sammenhengende samtale med ham i mer enn et par minutter.
Nøyaktig hvor vellykket gaven var kan bare måles i misunnelsen i lillebrors blikk da han pakket opp herligheten. Dampmaskinen er nerdens beste venn. Eller noe i den stilen. Ja, vi har hatt en fin julefeiring. Jeg kommer ikke til å sove på en måned, siden vidunderet både fløyter og spyr røyk ut av pipa. Sleep tight, Internett.
Tirsdag 23. desember 2008
Da jeg var liten var julen et magisk land. Det lå en centimeter fra livet mitt, det hadde sin egen kjenningsmelodi, sine egne ritualer, smaker og lukter, det var så nærme at det nesten var virkelig. Jeg klamret meg til julen hele oppveksten. Så fort høsten satte inn, gjemte jeg meg på rommet mitt med julemusikk og bøker fulle av pepperkakeoppskrifter og «gøy med barna».
Jeg husker å sitte i sengen, kaldsvett av angst og lese billedbøker med nissemalerier og vers om barn i Betlehem til redselen slapp taket, til jeg kunne holde ut. Jul for meg var Narnia, det kritthvite landet bak de illeluktende pelskåpene i klesskapet. En gang i året ble jorden hjemsøkt av en hellig høytid av håp og herlighet. Det fantes godhet i verden, og det gjemte seg i tusenvis av julesanger og kakeoppskrifter.
Det var en smertelig avskjed mellom meg selv og mitt gode skinn da jeg begynte å merke at et symbol ikke var spesielt hellig selv om det gav meg en sterk følelse av hellighet. Gryende politisk aktive Virrvarr ble kvalm av hvor sterk julestemning hun fikk av colareklamene og tenåringsvirre skjønte at Askepotts eventyr med tre nøtter ikke hadde noen form for relasjon til jesusbarnet. Plutselig satt jeg med en veldig hul jul jeg prøvde å fylle med innhold.
Jeg lette desperat etter julestemningen, og det kjentes ut som om jeg hadde mistet nøkkelen til Narnia på et kjøpesenter et sted og ikke kom inn igjen. Jeg visste at det fantes et magisk land, men jeg visste ikke hvordan jeg kom tilbake dit. Jeg forsøkte alle former for botsøvelser. Syv slag kaker. Hjemmelagde presanger. Salmer. Søtladne julefilmer. Gløgg. Sledeturer. Ingenting virket.
Et av problemene med å være et barn som vokser opp i en svært religiøs familie er at følelsene dine alltid er reaksjoner på verden utenfor. Julefølelsen kom av julen, ikke av noe inne i meg. Trygghet kom av Guds kjærlighet, ikke av noe inne i meg.
Fant jeg ikke julefølelsen, lette jeg på feil sted, og trygghet, julesteming og Gud blandet seg sammen i en grøt inne i meg. Jeg fant ingen av delene, uansett hvor mye jeg lette. «Jeg er så redd, det blir bra til jul. Ånei! Redselen gikk ikke over selv om vi har juletre i stua! Hva gjør jeg galt?»
Det er rart å se tilbake og skjønne at kristendommen, med jul, med vattnisser og White Christmas var en slags mental krykke jeg gikk rundt med i flere år. Tomme tegn jeg stappet med innhold og holdt meg oppreist via. Julejunkie. Ruset på rudolf og røde lys.
Jeg vet ikke hva jeg prøver å si. At jeg har det fint, slapper av og spiser god mat? At jeg er sur og pissredd av hele høytiden? En slags blanding. With or without you, julaften. Du er for følelsesmessig hardkodet i meg til at vi kan slå opp. Du er for full av sårhet og skuffelse til at jeg kan svelge deg ned.
Jeg skulle ønske vi sa at julen var kjøpefesten alle voksne stresset rundt og bøttet ned på drikkevarer, ikke den hellige tiden freden og gleden senker seg til ungene først som sist. Så hadde jeg sluppet å tro at det var meg det var noe galt med hele oppveksten.
Lørdag 20. desember 2008
Jeg fikk min første julegave i går, men mistet den i søpla. Mitt superego i bestevenninneform hadde tatt til vettet og kjøpt en parfyme til meg basert på id (som enkelte alltid har ment var en kortform for Ida) i Freuds teorier om psyken. Parfymen luktet intenst opium, sjokolade og likør og hadde en sint, liten Sigmund som stirret på meg fra flasken. Min nye velduftende (?) bestevenn i kosmetikkverdenen, med andre ord.
Nå er det sånn at jeg desverre tilhører mennesketypen som spyler ned lommeboken sin i do, mister presanger i søppelposen og tilbringer kvelden med å rote i våte aviser og mugne bananskall for å finne dem igjen. Id og jeg var sammen i omtrent en time før herligheten forsvant. Jeg fikk mine perverse lyster tappet på flaske, men klarte å rote dem bort. Superegoet mitt stod og skogglo siden av meg mens jeg tømte den tredje søppelkassen på leting etter id’et mitt. Psykoanalysevitsene satt løst.
Jeg er personen som fører nidkjære todolister og har streng struktur på alt jeg skal gjøre, men som samtidig klarer å lime fingrene mine fast til bordet med superlim og reise på ferie uten et eneste par sko. For dem som kjenner meg RL er det helt logisk hvorfor dekknavnet er Virrvarr. Jeg liker å lage superstrenge regler for meg selv og bryte dem med stor fryd. Det er godt å være sitt livs største overraskelse.
Manifester er populære både på ytterste venstre og i den selvhøytidelige avantgarden på kultursiden. Tidligere var jeg veldig stor tilhenger av Nicole Blackmans visjon om å «write her manifestos on cocktail napkins», men siden jeg i en periode kom hjem med servietter, bordduker og penkjoler nedskriblet med uintressante, berusede utsagn som «levemann løvetann, het potet brennmanet», har jeg funnet ut at de beste manifestene skrives med på ordentlig papir uten andre rusmidler enn kaffe og inspirasjon innabords.
Å bli kåret til «Årets utfordrer» av dem jeg utfordrer er en snodig opplevelse. Det er en tredjedel smigrende, en tredjedel skremmende og en tredjedel lol. «Dere sier at jeg utfordrer medievirkeligheten. Dere har fremdeles definisjonsmakten på hva som er medievirkeligheten, og dere gjør meg til utfordreren ved å bruke den definisjonsmakten dere har. Jeg ler min rumpe av.»
Uansett – oppmerksomhet er oppmerksomhet, og siden jeg har begynt å få den bloggeksistensielle angsten på avstand, tenkte jeg at jeg skulle dele mine mål og planer med bloggen for neste år med dere:
Som årets utfordrer skal jeg:
- Lage tegneserier om andre ting enn blogging.
- Kverke gammel kjærleik – jeg har planer om vennligsinnet sparking av ytre venstre, steinertanter og folk som tar masse penger for tjenester de kaller «alternative».
- Utlevere meg selv til det pinlig intime – as usual.
- Plukke fra hverandre retorikk i media og offentlig debatt.
- Tegne mange søte små plageånder og koserovdyr.
- Skrive mer om feminisme og politikk generelt.
- Bruke spalteplass på bøker du burde lese.
- Skrive lengre artikler med analyse av verden, filosofi & all that jazz.
- Lage storm i et vannglass ved å bloggbashe noen.
- Ignorere alle bloggløftene og gjøre nøyaktig som jeg vil når jeg vil det. Regler er til for å brytes.
Ideelt sett skulle roteloftet være et heftig tungekyss mellom kaos og orden – ikke et forsøk på å finne noen balansegang. Et slags «poenget er å være politisk, men den røde tråden er rot» – evighetsprosjekt. Superegoet mitt liker å påpeke at det hjelper ikke å være pinlig presis til en avtale hvis du tok trikken i feil retning. Det fine med blogging er at du aldri behøver å komme i mål.
Skål. (Det rimer! Les det høyt! Det rimer!)
Mandag 15. desember 2008
Derfor publiserer jeg et bilde av verdens minste blekksprut.
Visste du at jeg elsker fisk? Ikke på tallerkenen, men i havet. Jeg har et postkort jeg sendte til Mr. Jackson første gang jeg var på ferie et annet sted som ham. Det står: «Kjære Daniel! Her er det masse fisk! Hurra!» Jeg hadde akkurat vært i atlanterhavsparken i Ålesund og kost en skate, og var ruset på saltvann og ting som svømmer. Alt som lever i vannet er mine venner.
Se, enda en søt fisk!
Seriøst. Jeg kommer sterkere tilbake.
Torsdag 11. desember 2008
Stem på meg i Tordenbloggfinalen i dag!
Nå er jeg tilbake fra tannlegen, og her kom altså dagens tordenbloggtegneserie. Som dere sikkert skjønner er jeg ute i finalen mot Gi et lite vink i dag. Maren driver en skikkelig god blogg og jeg anbefaler alle som ikke har hilst på den å ta seg en titt!
Torsdag 11. desember 2008
*Dyp og mandig stemme*
God morgen alle blogglesere! Jeg er Mr. Jackson, og siden Virrvarr ennå sover og ikke vet hvem hun skal møte i finalen tenkte jeg å mobilisere litt på hennes vegne. Det er tross alt finalen, og da er det jo på tide med litt skamløs mobilisering.
Stem på Virrvarr og Revolusjonært roteloft i finalen av Tordenbloggen 2008! Husk å stemme både i kommentarfeltet nederst og i pollen!
Det første Virrvarr gjør hver morgen er å sette seg ned, lese kommentarer og skrive på et nytt innlegg til dere. Får vi inn en realt god rekke kommentarstemmer før hun våkner i dag så er det en skikkelig god og velfortjent gave til verdens beste dame. Så løp (klikk?) og stem på Virrvarr! Legg igjen en kommentarstemme, så våkner Virrvarr til en liten julegave fra deg!
(Finaletegneserie og sånt kommer selvsagt utover dagen, men den må både tegnes og farvelegges ferdig først, så gå nå gjerne og stem med en gang.)
(Har jeg husket å si at du bør stemme på Virrvarr i dag? Både i kommentarfeltet og i pollen? Har du klikket deg videre og stemt alt? Flott!)
Onsdag 3. desember 2008
Vet du, Internett? Jeg er blitt flinkere til å være gal. Når det begynner å rive innvendig, når alle telefonsamtaler blir tårn og alle avtaler blir avgrunner, klarer jeg å ta signalene. Nå har jeg trukket meg tilbake som en snegle i skallet og tillatt meg selv å ikke svare på telefonen en uke, å la Mr. Jackson lese eposten en uke, å la verden vente på meg. Minst en uke.
Jeg drikker te om dagen og går turer under stjernehimmelen om natten. Idag har jeg trillet hundreogtyve lussekatter og formet fettede, gyldne snirkelkrøller med fingrene før jeg stappet dem fulle av rosiner.
Det lekker advent inn i livet mitt. Mr. Jackson og jeg laget julekalendere til hverandre helgen før 1. desember. Jeg klippet og limte små kort i farvet papir og håndskrev små beskjeder, mens han tryllet et tidsinnstilt program i PHP-magi. Inni? 24 fine ting fra Mr. Jackson til Virrvarr. 24 fine ting fra Virrvarr til Mr. Jackson. Uten å koordinere med hverandre. Vi er mer klissete enn kakedeig og søtere enn sirup.
Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om spiritualitet for oss gudløse. Selv om Gud og jeg slo opp for snart tre år siden, har ikke følelsene jeg forbandt med religion gått sin vei. Forvirret? Det er ingen motsetning. Religion er et stort teoretisk system begrunnet i følelsene vi har til verden og naturen rundt oss.
Du kan fremdeles fange høytiden på tungen og kjenne deg ett med universet uten å akseptere et eventyr om en gutt født i en stall som sant. Følelsen av ekstase trenger ikke være forbundet med teorien om reinkarnasjon eller verdens skaper, den kan være etterfulgt av tanken om at «dette var helt fantastisk!»
Da jeg var liten og søt, hadde jeg en stor, sort Grimorie under sengen min hvor jeg førte inn ritualer, formler og betraktninger rundt magick med min vakreste skjønnskrift. Religionsutøvelsen bestod gjerne av ting en nær venn av meg og jeg gjorde nakne i skogen foran et tjern.
Du kan si hva du vil om hva jeg leste og skrev av om elementvesener og Gudinnen, men det som gjorde Wicca til det helt store var å være klissnaken i en verden dekket av knallgule blader en iskald oktobermorgen.
Det var å brenne ting, å smake ting, å messe ting i kor og å snike seg ut midt på natten for å danse på isen i måneskinnet. Jeg tror du kan tegne hvilken som helst rituell ramme rundt det å være alene på et islagt vann under fullmånen og tenne titalls stearinslys – opplevelsen er den samme.
Hver morgen hele adventen tiden jeg gikk på steinerskolen satt vi i den mørklagte skolegangen før undervisningen begynte. Vi tente lys og sang flerstemte, latinske julesanger ingen forstod teksten på. Myke, tunge altstemmer, lyse, dansende sopranstemmer, fløytende tenorer og dundrende basser.
Teorien til lærerne var at vi skulle komme nærmere høytidens egentlige innhold ved å gjøre dette. Personlig følte jeg meg ikke mer forbundet med Betlehem og tre vise menn av morgenritualet, ei heller nærmere noe hedensk vintersolverv. Det gjorde det ikke mindre fint med den tause, tussmørke morgentimen, avbrutt av flammer og flerstemt sang.
Hunden og jeg har vært ute og løpt på glattisen, og siden jeg befinner meg utenfor byens ståk og larm, har det vært meg, natten og en forfrossen terrier.
Mr. Jackson og jeg leser mye om verdensrommet om dagene, og jeg gikk ute i vinteren med lyset fra stjerner millioner av lysår unna glimtende ned mot meg, med et fåfengt forsøk på å visualisere den mørke materien og galaksestrukturene over meg. Elven brettet seg ut foran meg som et tungt, blankt bånd og folk hadde dekorert de rimdekte oppkjørslene sine med lys på trær, kanter og vinduer.
Et eller annet sted langt nede i meg skjønte jeg at noe var annerledes, og etter å ha gått noen minutter slo det meg: Jeg er ikke mørkredd lenger. Skogen lukket seg rundt meg, og jeg kjente meg trygg. Mørktrygg. Ti år redsel randt ned langs ryggen min.
Frosten stakk meg i nesen, hunden boret snuten ned i hvit, knasende mark og himmelen lå nyflådd over meg. Det er sånne øyeblikk du må synge. Det er ikke så farlig om det er tekst, bare lyden fyller magen, lungene, munnen, luften.
Jeg trenger ingen forklaringsmodell fra en tusenårgammel bok for de følelsene. Jeg trenger bare å forholde meg deskriptivt: «Det var helt fantastisk.»
Avil
Sexy Sadie
Dilli
Korrekturspøkelset 
Inger
Unge Storalm
sara 
Mats Hanssen
Daniel Søland Jackson 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
