Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Akkurat nå’
Lørdag 10. januar 2009
Jeg får strenge spørsmål i kommentarfeltet om jeg er med i noen av demonstrasjonene som raser i Oslo disse dager. Svaret er nei. Ikke fordi jeg er motstander av demoer, fakkeltog, punktmarkeringer og åpne møter, men fordi Virrvarr + store forsamlinger ikke alltid går like bra om dagen. Jeg har vasket huset for Gaza. Eller noe i den stilen.
Nå skal ikke dette innlegget handle om hva jeg synes om å slå gamle folk fra indremisjonen som var så teite å ha med seg et Israelflagg i sentrum. Det skal ikke handle om politiets oppførsel mot demonstrantene. Det skal ikke handle om all aggresjonen Israels oppførsel vekker i folk rundt om.
Det skal ikke handle om hvordan molotovcoctails og tåregassregn tar oppmerksomheten bort fra lidelsene på Gaza, og gjør det vanskelig for mange å støtte en god sak og skremmer dem fra å gå i demoer siden. Det skal handle om hvordan folk bruker sosiale medier til å dekke opptøyene i Oslo sentrum.
Jeg har fulgt tidsskriftet Frontlinjer fra de var en liten fanzine som ble solgt på stiftelseslandsmøtet til Rødt. De har i tiden som har gått siden da bikket mellom å være nerdebladet for raddiser som vil skrive om hjertesaken ingen andre bryr seg om og venstresidas Se& Hør.
Men i det siste tror jeg de har funnet den perfekte kombinasjonen av direktejournalistikk og nettvirksomhet. Jeg har fulgt dem på Twitter gjennom alle demoene og opptøyene i Oslo, og kunnet lese sammendraget på nettsidene deres få timer etter at ting har skjedd.
Her er et utsnitt av hvordan twitterfeeden deres har sett ut idag:
Samtidig har denne artikkelen på Frontlinjer.no blitt lengre og lengre, og blitt oppdatert etterhvert som demonstrasjonen utviklet seg. De har også tatt bilder av demonstrasjonen og laget en ganske ekstrem billedspesial. Her kan du se demoen utvikle seg fra barn med jukseblod på klærne til et totalrasert McDonalds.
Mads Gilbert er blitt mest sitert på utsagnet «Vi lever i historieboka nå. Alle!» i forbindelse med bombingen av Gaza. Det gjelder også alt som har skjedd i Oslo sentrum de siste dagene, og aktivister og direktejournalister får dekket det på en ganske annen måte enn det tradisjonelt media kan.
Å sitte og få fortløpende oppdatering på hva som skjer når det skjer gir en helt annen nærhet og intensitet enn det selv tv-kameraer på stedet kan få til. Og siden alle har mobilen med seg, kan alle i prinsippet drive direktejournalistikk. Jeg tror vi vil få se mye mer av denne typen på-stedet-statusraporter fremover. Noen som vet om andre nordmenn som bruker Twitter til det samme?
Fredag 9. januar 2009
- Du plutselig mååå vaske.
- Du plutselig må vaske alle kjøkkenskapene på innsiden og utsiden.
- Du plutselig må vaske alle snirklene på kjøkkenskapene så grundig at kluten rett og slett ikke gjør god nok jobb.
- Du plutselig befinner deg sittende på huk oppe på kjøkkenbenken med Jif-flasken trygt plassert mellom puppene slik at du enkelt kan sprute vaskemiddel på de pyttesmå fettflekkene du skrubber løs på med tannbørsten din.
- Du først skjønner hva som har skjedd når du står på badet og har tenkt å pusse tennene.
Hurra for meg. Jeg har et veeeldig rent kjøkken og ikke fullt så rene tenner i kveld.
Onsdag 7. januar 2009
Jeg har prøvd å skrive noe mer om Gaza flere ganger og gitt opp. Jeg leser nyheter, jeg leser blogginnlegg, jeg roter rundt i «Heia Israel!» og «Støtt Palestina!» facebookgrupper og twitter-kontoer, jeg blir invitert i flere demoer enn jeg har blitt det siste halve året. Og det er en del, siden jeg tross alt henger på ytterste venstrefløy. Jeg har måttet gi opp flere ganger. Jeg prøver å ikke blogge når jeg er sint, og jeg blir for sint. Derfor blir dette en anbefaling av en tegneserie istedet:
Hvis du er en av dem som nylig har blitt engasjert i det som skjer på Gaza, en av dem som synes konflikten er uoversiktlig og ikke forstår hvordan den begynte, hvis du er skeptisk til media sin dekking av blodbadet, hvis du er Israelvenn, hvis du er Palkom-medlem, hvis du bare vil skjønne litt mer av hva som skjer i verden akkurat nå, vil jeg anbefale at du leser Joe Saccos Palestine.
Joe Sacco er tegneseriejornalist. Nei, han skriver ikke om de nyeste tegneseriene. Han lager journalistiske reportasjer i tegneserieform. Han reiste i Palestina i 1991 og 1992, med utgangspunktet til en nyutdannet amerikaner som ville skjønne mer av en konflikt han hadde hatt problemer med å sette seg inn i.
Han forteller i et intervju at han først hadde tenkt på palestinere som terrorister og israelere som de rettmessige innbyggerne i det hellige land. Da han forsøkte å sette seg inn i konflikten og nyansere bildet sitt, fant han ut at mye av matriellet fra den andre siden også hadde et ganske sterkt propagandapreg.
There are two ways in which Palestinians are portrayed – as terrorist and as victim. sier Sacco i et intervju med Al Jazeera. Tegneseriereportasjen ble til fordi han ville undersøke saken, og fortelle en historie om palestinerene der de fikk være begge deler og hverken eller.
Tegneserien gikk som en serie på ni små hefter blant undergrunnstegneseriene i løpet av nittitallet, men kom ut på nytt i 2001 i en samlet utgave og med et forord av Edward Said.
Boken begynner med en gjennomgang av opprettelsen av staten Israel, en forklaring av det israelske lovverket, som gir enhver jøde rett til å bosette seg og bli statsborger og en oppsummering av hvordan vesten så på de mange hundre tusen palestinerne som bodde i det som skulle bli det hellige land.
For å kunne bygge en jødisk stat der det allerede var en lokalbefolkning, tvangsflyttet man de fastboende, forhindret dem i å ta jobb, forhindret dem i å drive med «konkurrerende industri og landbruk», forhindret dem i å bygge seg nye hus annet enn på anviste steder når deres gamle boliger ble tatt fra dem. Sacco skisserer forhistorien til flyktningeleirene han besøker når han portreterer dem i tegneserien.
Han beskriver folk som bor på tredje og fjerde generasjonen i strengt overvåkede leirer, hvis eneste arbeidsmulighet er lavtlønnede drittjobber i rene, israelske områder. Boken er et kaos av møter med mennesker, med idealister, realister, muslimer, katolikker og jøder. Med gamle menn som tvinges til å kutte ned olivenlunden de har brukt et liv på å gro fordi en gutt kastet stein på soldatene skjult bak noen av trærne, om butikker som går konkurs fordi ingen tør gå ut når gata er full av soldater, om jakten på en jødisk identitet i Jerusalem.
Sacco viser nyansene og enkeltpersonene i kaoset mellom demonstrasjonene, aksjonene og de jevnlige, plutselige arrestasjonene. Han skildrer antisemittismen, ambivalensen, klasseskillene og følelsen av å være fanget. Han skildrer vellykkede demonstrasjoner og god organisering, han skildrer dumme unger som kaster stein.
Han skildrer ekstreme jødiske grupperinger som knuser palestinske nabolag, han skildrer ekstreme palestinske grupperinger som prøver å knuse jødiske nabolag. Forskjellen ligger i hvor hardt angrepene blir slått ned på og hvor fort angrepene blir slått ned. Først og fremst handler boken om følelser og kaos, og en journalist sitt forsøk på å nøste noe mening ut av det.
Resultatet er intenst og svært lettlest. Boken er et utmerket kræsjkurs til konflikten, og en sterk menneskeliggjøring av begge sider. Den er oversatt til norsk, også. Det er nyttig lektyre mellom demonstrasjonene og diskusjonene. I tillegg er det en fantastisk tegneserie rent teknisk. Les, les, les.
Lørdag 3. januar 2009
Jeg ligger på sofaen og er ikke til stede. Jeg er ikke kvalm mer. Jeg har ikke en liten geitekilling i magen som stanger og vil ut. Jeg er bare isende het og gloende kald, og jeg vet det er krig inni meg. Ingen snørr. Ingen hoste. Bare knitrende, brennende feber. Jada. Jeg har febernedsettende. Jada, jeg vet at jeg kan ta en pille og bli rolig og normalt temperert i løpet av tyve minutter. Jeg kan helle vann i panodilform på bålet innvendig.
Det er bare at hjernen har det så godt når kroppen slåss. Jeg flyter over meg selv, jeg nyter å ligge på en mental luftmadrass på en skummende bølgetopp, intenst solbrent. Feber er rusen jeg ikke inviterte. Den tar over kroppen min og kullseiler meg og hjernen min. Jeg, som er livredd berg og dal-baner. Jeg, som ikke drikker alkohol. Jeg, som synes at det er action å kjøre heis.
Jeg ligger der og ser taket svømme over meg, kjenner sofaen bølge under meg og slurper iskald brus ved ujevne mellomrom. Det er så skjønt å løsne fra sitt gode skinn. Noen ganger er jeg nummen. Noen ganger er jeg iskald. Noen ganger løper det en skogsbrann under genseren min. Noen ganger vrir mønsteret på veggen seg og gamle lyder dukker opp på feil sted. Det er helt greit. Jeg kan disse hallisgreiene. Kom og ta meg, feberfantasier. Jeg er så forelsket i dere. Det er så lenge siden jeg har vært bitende febersyk.
Jeg har lyttet til Sherelock Holmes og virkerlig løpt ned mørke, klissvåte Londongater. Jeg har forsvunnet inn i fiolinsoloene. Jeg har ligget og fnist og tegnet små dyr med rare neser. Hadde jeg ikke vært så antipsykoanalyse, skulle jeg skrevet automatskrift og utforsket mitt underbevisste.
(Ja, jeg har skrevet automatskrift før. Jeg skrev «ananas», «pule» og «bussholdeplass», samt en masse uleselig kluss. Der har du sjelen min, vettu. Hypnose er så fint.) Akkurat nå har jeg nok å teste om jeg får plassert haken på brystet hvert femte minutt og se på små neonflekker danse i taket. Jeg tuller ikke, feber er fantastisk!
Onsdag 31. desember 2008
Som du sikkert har fått med deg til nå, har jeg en tegneseriekonkurranse på gang. Vi kårer en vinner i morgen. Da er det greit at jeg er sikker på at jeg har lest samtlige innlegg. Her er en liste over alle deltagere jeg har fått med meg. Har jeg glemt noen? Deg?
Ta deg en tur gjennom alle de fine, søte og artige kvalifiseringsinnleggene – så ser du hva jeg har å stri med når jeg skal velge tre finalister. Og ja, du kan fremdeles melde deg på til kl. 12 i natt (c:
Godt nyttår, fine bloggerby!
Mandag 29. desember 2008
Mens Israel bomber Gaza i småbiter, kom jeg til å tenke på en palestinaopplevelse jeg hadde før jeg ble annet enn miljøpolitisk aktiv. Jeg var fjorten, i det minste tror jeg at jeg var fjorten, at bestevenninnen min var fjorten og Sarpsborg kommune fikk besøk av en rekke fjortiser fra vennskapsbyen sin, Betlehem.
Faren til bestevenninnen min var prost i den lille østlands”byen” og lurte på om hun og jeg kunne påta oss ansvaret å underholde to palestinske ungdommer for noen dager.
Det var høstferie, vi hadde masse tid og sa «ja» uten å nøle. De nye vennene våre het Bushra og Gabriel og var henholdsvis en muslimsk jente på 13 og en kristen gutt på 12. De snakket godt engelsk, vi snakket godt engelsk og vi ble venner i løpet av bilturen til bestevenninnens hus. Vent. Bestevenninnen er klønete å skrive i lengden. La oss kalle henne Julie fra nå av og late som om vi tror på personvern.
Bushra og Gabriel var svært forskjellige. Bushra var høy, godt ute i puberteten og så ut som var minst seksten. Hun lo høyt, snakket høyt, gestikulerte med hele seg og sa meningene sine rett ut uten å tenke seg om først.
«What an ugly hat!» «You know – it was plain luck I was able to get a passport! My family hopes I never come back and stays in Europe haha!» «Most Norwegian can’t speak English. They think they’re sooo clever, but their grammar sucks and they sound like hill billies!»
Gabriel var sped, fåmælt og sint. Han fulgte Bushra som en liten skygge, satte seg alltid i stolen lengst unna Julie og meg og brukte storparten av tiden vi hadde sammen til å stirre olmt ned i brusen sin. Vi prøvde å lure ham ut i samtaler, men måtte hale svarene ut av ham. Julie og jeg lagde programmet vårt sammen og tok med aktiviteter de kunne tenke seg mens de var her.
Den første tiden av utvekslingsoppholdet deres hadde de hatt sammen med mange andre ungdommer fra Betlehem og noen gørrkjedelige aktivitører fra Sarpsborg kommune. De hadde fått nok av å se på Powerpoint-presentasjoner om palamentarismen, Olav den hellige og konstitusjonelt monarki. De var klare for action.
Julie og jeg planla følgende: En hyttetur, en fest og en shoppingtur. I tillegg ville Bushra og Gabriel gjerne på kino. «There are no cinemas in Bethlehem, and because of the curfew we can’t be out after 6 o’clock- haha!» Overrasket la vi inn et besøk i eksotiske Sarpsborg kino i timeplanen.
Vi fylte opp skapet med massevis av snacks og planla for svinekjøttfrie hallalmiddager, bestilte billetter og sørget for at våre nye venner hadde nok varme klær. Kort sagt – vi følte oss sabla flinke.
Jeg kommer aldri til å glemme tiden vi tilbragte alene på Julies hytte. Vi lærte dem å spille Canasta og de lærte oss å banne, telle og skrive navnet vårt på arabisk. Jeg har fremdeles det arabiske alfabetet skrevet i Bushras skrift med gullpenn i en utrolig fjortisaktig notatbok. Ved siden av har jeg resultatet av mine patetiske forsøk på å skrive «Ida» med samme alfabetet.
Hytta var liten, bordet var lite og Julie, Gabriel, Bushra og jeg satt nesten nesetipp mot nesetipp på slagbenken og snakket. «Tell me about life in Bethlehem,» sa Julie. Og Bushra fortalte.
Hun fortalte om tv-kanaler som bare viste amerikansk søppeltv i fredelige perioder og porno i periodene Israel var millitært aggresive. Hun fortalte om tanks og bulldozere som moste gjennom gatene, om folk som ble skutt for å gå ut med søpla etter portforbudet.
Hun fortalte om slektninger som ble arrestert, slekninger som hadde blitt drept ved tilfeldigheter, om hvordan hun og søsknene i lange perioder ikke fikk gått på skolen fordi israelerne bestemte at alle måtte holde seg i huset hele dagen. «The soldiers has occupied my parents house three times during my childhood» sa hun.
«They forced us – my mother, my father, my grandmother and all my brothers and sisters to eat and sleep in one single room in our house. We could only leave the room if we had to go to the bathroom. They ate our food, got stoned, got drunk, they vandalized our house. They destroyed my doll house for fun- haha!»
Hun beskrev hvordan de israelske soldatene hadde brukt huset hun bodde i som base i opptil en måned av gangen, hvordan de hadde vært avhengig av soldatene for å få mat, toalettartikler og medisiner. «My grandmother got ill while they lived in our house, but they didn’t care.» Lamslåtte spurte Julie og jeg henne hvordan hun kunne fortelle om dette så liketil. Hun måtte jo være rasende? Det var jo helt forjævlig!
Bushra trakk på skuldrene, så ned og sjenket seg mer brus. Joo. Jaa. De hadde ikke voldtatt henne, moren hennes eller noen av søstrene hennes, så sånn sett var hun fornøyd. Mange hadde blitt dårligere behandlet.
En av oss, jeg vet ikke om det var Julie eller meg, klarte å lire av oss en settning som gikk alá: «But what about the suicide bombers? That’s not ok!» Reaksjonen var uventet. Bushra rullet med øynene og skar en grimase. Gabriel ble svart i blikket. «They’re heroes.» Vi skiftet tema.
Julie tok oss med ut til innsjøen som lå bak hytta hennes. En stor, islagt flate omringet av høye grantrær møtte oss. Gabriel småløp ut på isen uten å se seg for. Julie og jeg trippet forsiktig ut bak ham. Det var ikke november ennå, og selv om isen så ut til å bære oss, hadde den ikke hatt lang tid på å fryse seg tykk.
Vi holdt Bushra mellom oss så hun ikke skulle skli og falle. Et par meter uttpå tok vi Gabriel igjen. Han stirret som hypnotisert på den skinnende isen. «Is it safe?» suprte Bushra. «We should not further out» sa Julie.
Plutselig knaket det under oss. Jeg frøs. Julie frøs. Bushra frøs. Gabriel tok sats og hoppet. Da han braste ned igjen knaket det enda mer, og en tynn, hvit krakelering kom til syne rundt føttene hans. «Stop it!» skrek Bushra. «STOP IT!» Gabriel lo og hoppet igjen. Julie og jeg så på hverandre. «Let’s go back. Slowly.»
Vi rygget langsomt hele veien tillbake til land. Isen laget ekle kneppelyder og flere hvite sprekker kom til syne. Gabriel hoppet hele veien inn, hoppet med sats, smalt hele tyngden sin i isen. Det var noe groteskt, smilende selvdestruktivt ved det. Julie og jeg sa ingenting, vi bare kom oss i land og i hus. «STOP IT! STOP IT!»
Kinoturen var en sterk opplevelse. Vi gikk på den første og beste filmen vi fant, som viste seg å være Red Dragon, en film med mer brutalitet og nakenhet enn Gabriel og Bushra var helt komfortabel med. Likevel kom den kraftigste reaksjonen deres på selve kinolerretet: «The screen! It’s so BIG! Huge!» De satt med kulrunde øyne og munnen på vidt gap under hele filmen.
Vel, nesten hele filmen. Som Bushra sa til Julie og meg da vi gikk på do sammen (tenåringsjentekulturen er lik overalt): «And when that man was naked in that room – I had to go cover like this!» Hun gjemte ansiktet sitt i hendene. Julie og jeg lo hjerterått. «Nononono! I had to look real close!» Julie slikket seg rundt munnen. Yum, yum, Ralph Fiennes osv.
Vi utvekslet gaver og epostadresser da de dro hjem igjen. Julie og jeg hadde samlet sammen bøker, jålesaker, godis og bilder av oss selv. Bushra gav oss hver vår kassett med en eller annen snodig form for iranske viser. Jeg tror det var det hippeste blant arabiske fjortiser på det tidspunktet, men jeg synes fremdeles det høres ut som harpemishandling.
Bushra og jeg holdt kontakten en stund. Hun var uten Internett lange perioder, og jeg kunne bare sende epost fra biblioteket, så det ble litt sporadisk. Hver eneste gang jeg hørte et palestinaforedrag, tenkte jeg på hvor Bushra og Gabriel var oppi alt sammen.
En palkom-aktivist som hadde jobbet som sykepleier i palestinske områder, viste røntgenbilder av barnehoder med gummikuler inni. Noen fra RU viste bilder av palestinske arbeidere som beinfløy gjennom en kilometerlang checkpoint. Bilder på bilder med istykkerskutte kropper i avisene. Bushra sluttet å svare på mailen min i løpet av 2004 en gang. Jeg håper hun fikk realisert drømmen om å komme seg ut av landet for godt.
Det som skjer på Gaza nå kan mest av alt kalles en massakre. Alle fra Fredrik Mellem til Grenseløs er enige for en gangs skyld: Det er forjævlig. I morgen er det demo utenfor stortinget i Oslo og ved den blå steinen i Bergen. Begge steder er klokken 17. Alt fra FPU til Rød Ungdom er tilsluttet. Bli med.
Søndag 28. desember 2008
Hvis jeg for eksempel skulle fått romjulsbesøk av Israel og Palestina, så ville jeg vel invitert dem inn på te og restene av kakebaksten min. Ja, jeg ville invitert dem inn begge to, selv om jeg er venstreradikal, og dermed heier på den lille gruppen som får grundig juling til enhver tid, og som bruker storparten av tiden sin på å samle sammen våpen nok til å tråkke den store motstanderen sin på tærne og få mer juling.
Noen liker å sammenligne fredsforhandlingene i midtøsten med to barn som har kranglet lenge, der begge insisterer på at den andre begynte. «Hvordan kan vi ta stilling, da?» spør de. Jeg liker å påpeke at hvis Israel og Palestina er to barn som slåss, så er Palestina han lille i andre klasse som jevnlig får slått ut fortennene sine av bøllen Israel i syvende.
Mulig andreklassingen sparket først, men det hjelper ikke når syvendeklassingen har satt seg på ham, tømt sekken hans i sølepytten, spist matpakken hans og sparket ham og alle som er venner med ham gjentatte ganger i nyrene mens de lå nede. Det blir absurd når de voksne kommer og skjenner på andreklassingen mens han ligger med fjeset i søledammen og gulper snørr og neseblod: «Hva gjorde du mot Israel, lille venn? Var du truende?»
Jeg heier på den minste, den svakeste, på den som blir okkupert, ikke på den som okkuperer. Men likevel. Hvis de stod på døra mi begge to, ville de nok fått te og kaker. Jeg tror de trenger det, skjønner du. Jeg leser nyheter, jeg kommer meg ikke ut av døra og te og kaker er alt jeg har for hånden. Ikke legeteam. Ikke diplomatinnflytelse. Ikke en gang muligheten til å komme meg i demo og få brølt litt.
«Hei, Palestina» ville jeg sagt. «Hva er den greia med Hamas? Jeg skjønner at Fata var korrupte, at PLO ikke var til å stole på mer, at dere var pissredde og at de religiøse ekstremistene hvertfall hadde orden i sysakene sine. Men det å slenge inn noen tøysebomber over grensa til Israel som ikke treffer noen?
Dere vet jo at det snart er valg i Tel Aviv, og at det de kappes om i debattene er hvilket parti som skal mose dere mest – det sittende eller utfordreren? Det er jo en gavepakke til en regjering som vil vise muskler før valgdagen. Hvor mange barn var den dumme bombe-show-offen verdt, Hamas?»
«Hei, Israel», ville jeg sagt etterpå. Og jeg ville gitt ham det stygge, morske blikket jeg gir til ti år gamle gutter som smører ting i rumpa på små katter. «Hva er det du holder på med?»
«Vi må beskytte oss mot trusselen Hamas.» ville han si stillferdig. Sammen med Sondre Olsen og alle andre Krf’ere som er mot krig og drap og sånn, men håper at det går med noen Hamasfolk når Israel bomber gågate for gågate.
«Hamasterroristene gjemmer seg blant kvinner og barn.» mumler Israel. «Da må vi skyte på kvinner og barn for å bli kvitt dem.» «Og det slår deg ikke at Hamas ikke bare består av “terrorister”, men vanlige medlemmer i et politisk parti som går på jobb hver dag, som vasker rumper og pakker appelsiner i silkepapir, og at grunnen til at de “gjemmer seg blant kvinner og barn” er at de er en del av den palestinske befolkningen, som går på gata, er hjemme hos familien og tar med ungene sine til butikken?»
«De truer staten Israel. Da må vi forsvare oss.» «Mm. De sende noen bomber som ikke traff noen, og dere svarer med Apachehelikoptre, bulldozere til å meie ned hele boligstrøk, hundre bomber på ett minutt og missiler mot førti ulike mål i Palestina. Hørt uttrykket skyte spurv med kanon før?»
«Hamas er en trussel. De vil utslette staten Israel. De vil ikke ha fred.»
«Mm. Men dere lager masse fred, da. Ved å sprenge sivile i småbiter.»
«Ja. Vi utsletter Hamas. Så blir det fredeligere.»
«Og utsletter det som er av palestinere i samme slengen, siden Hamas gjemmer seg blant kvinner og barn, hm?»
«Du kan jo si det sånn.»
«Det slår dere ikke at for hver palestiner dere dreper i et tilfeldig bomberegn, får dere flere og flere som vil hevne seg på dere, se Israel slettet fra kartet og sparer pengene sine til de bombene de har råd til?»
Vi drikker te i stillhet. Palestina fyller lommene med kjeks. Israel furter.
Jeg skjønner ikke at Israel får så få reaksjoner fra verdenssamfunnet som de gjør. Greit, jeg skjønner at de er under vingene på USA. Jeg skjønner rasjonelt hvorfor Palestina ikke får noe støtte. Men vi har SV i regjering. Det er kjipt at de kommer med mindre radikale utspill om Israels oppførsel enn Kåre Willoch.
Jeg skjønner heller ikke den politiske blindflekken som slår ut hos deler av høyresiden som heter «Alt Israel gjør er greit, fordi de er truet av Palestina. Alt Palestina gjør er galt fordi de truer Israel. Bygg mur rundt dem. Bomb dem til helvete. Sørg for at de ikke får føde på ordentlige fødestuer. Det er greit. Israel må beskytte seg.»
Uansett hvor mye jeg leser handler konflikten om en bølle som prøver å knuse en liten knott, og en liten knott som febrilsk prøver å ta igjen. Dessverre hjelper det ikke med stein mot maskingevær.
Torsdag 25. desember 2008
Virrvarr: Likte du gaven?
Mr. Jackson: ….mm
Virrvarr: Var den bra?
Mr. Jackson:….huh.
Virrvarr: Ble du glad?
Mr. Jackson: Har vi et skrujern?
Virrvarr: Jeg tar det som et «ja».
Det er flere timer siden han pakket opp dampmaskinen, spisebordet er dekket av skruer, olje og dubbeditter og jeg har ennå ikke greid å føre en sammenhengende samtale med ham i mer enn et par minutter.
Nøyaktig hvor vellykket gaven var kan bare måles i misunnelsen i lillebrors blikk da han pakket opp herligheten. Dampmaskinen er nerdens beste venn. Eller noe i den stilen. Ja, vi har hatt en fin julefeiring. Jeg kommer ikke til å sove på en måned, siden vidunderet både fløyter og spyr røyk ut av pipa. Sleep tight, Internett.
Tirsdag 23. desember 2008
Da jeg var liten var julen et magisk land. Det lå en centimeter fra livet mitt, det hadde sin egen kjenningsmelodi, sine egne ritualer, smaker og lukter, det var så nærme at det nesten var virkelig. Jeg klamret meg til julen hele oppveksten. Så fort høsten satte inn, gjemte jeg meg på rommet mitt med julemusikk og bøker fulle av pepperkakeoppskrifter og «gøy med barna».
Jeg husker å sitte i sengen, kaldsvett av angst og lese billedbøker med nissemalerier og vers om barn i Betlehem til redselen slapp taket, til jeg kunne holde ut. Jul for meg var Narnia, det kritthvite landet bak de illeluktende pelskåpene i klesskapet. En gang i året ble jorden hjemsøkt av en hellig høytid av håp og herlighet. Det fantes godhet i verden, og det gjemte seg i tusenvis av julesanger og kakeoppskrifter.
Det var en smertelig avskjed mellom meg selv og mitt gode skinn da jeg begynte å merke at et symbol ikke var spesielt hellig selv om det gav meg en sterk følelse av hellighet. Gryende politisk aktive Virrvarr ble kvalm av hvor sterk julestemning hun fikk av colareklamene og tenåringsvirre skjønte at Askepotts eventyr med tre nøtter ikke hadde noen form for relasjon til jesusbarnet. Plutselig satt jeg med en veldig hul jul jeg prøvde å fylle med innhold.
Jeg lette desperat etter julestemningen, og det kjentes ut som om jeg hadde mistet nøkkelen til Narnia på et kjøpesenter et sted og ikke kom inn igjen. Jeg visste at det fantes et magisk land, men jeg visste ikke hvordan jeg kom tilbake dit. Jeg forsøkte alle former for botsøvelser. Syv slag kaker. Hjemmelagde presanger. Salmer. Søtladne julefilmer. Gløgg. Sledeturer. Ingenting virket.
Et av problemene med å være et barn som vokser opp i en svært religiøs familie er at følelsene dine alltid er reaksjoner på verden utenfor. Julefølelsen kom av julen, ikke av noe inne i meg. Trygghet kom av Guds kjærlighet, ikke av noe inne i meg.
Fant jeg ikke julefølelsen, lette jeg på feil sted, og trygghet, julesteming og Gud blandet seg sammen i en grøt inne i meg. Jeg fant ingen av delene, uansett hvor mye jeg lette. «Jeg er så redd, det blir bra til jul. Ånei! Redselen gikk ikke over selv om vi har juletre i stua! Hva gjør jeg galt?»
Det er rart å se tilbake og skjønne at kristendommen, med jul, med vattnisser og White Christmas var en slags mental krykke jeg gikk rundt med i flere år. Tomme tegn jeg stappet med innhold og holdt meg oppreist via. Julejunkie. Ruset på rudolf og røde lys.
Jeg vet ikke hva jeg prøver å si. At jeg har det fint, slapper av og spiser god mat? At jeg er sur og pissredd av hele høytiden? En slags blanding. With or without you, julaften. Du er for følelsesmessig hardkodet i meg til at vi kan slå opp. Du er for full av sårhet og skuffelse til at jeg kan svelge deg ned.
Jeg skulle ønske vi sa at julen var kjøpefesten alle voksne stresset rundt og bøttet ned på drikkevarer, ikke den hellige tiden freden og gleden senker seg til ungene først som sist. Så hadde jeg sluppet å tro at det var meg det var noe galt med hele oppveksten.
Lørdag 20. desember 2008
Jeg fikk min første julegave i går, men mistet den i søpla. Mitt superego i bestevenninneform hadde tatt til vettet og kjøpt en parfyme til meg basert på id (som enkelte alltid har ment var en kortform for Ida) i Freuds teorier om psyken. Parfymen luktet intenst opium, sjokolade og likør og hadde en sint, liten Sigmund som stirret på meg fra flasken. Min nye velduftende (?) bestevenn i kosmetikkverdenen, med andre ord.
Nå er det sånn at jeg desverre tilhører mennesketypen som spyler ned lommeboken sin i do, mister presanger i søppelposen og tilbringer kvelden med å rote i våte aviser og mugne bananskall for å finne dem igjen. Id og jeg var sammen i omtrent en time før herligheten forsvant. Jeg fikk mine perverse lyster tappet på flaske, men klarte å rote dem bort. Superegoet mitt stod og skogglo siden av meg mens jeg tømte den tredje søppelkassen på leting etter id’et mitt. Psykoanalysevitsene satt løst.
Jeg er personen som fører nidkjære todolister og har streng struktur på alt jeg skal gjøre, men som samtidig klarer å lime fingrene mine fast til bordet med superlim og reise på ferie uten et eneste par sko. For dem som kjenner meg RL er det helt logisk hvorfor dekknavnet er Virrvarr. Jeg liker å lage superstrenge regler for meg selv og bryte dem med stor fryd. Det er godt å være sitt livs største overraskelse.
Manifester er populære både på ytterste venstre og i den selvhøytidelige avantgarden på kultursiden. Tidligere var jeg veldig stor tilhenger av Nicole Blackmans visjon om å «write her manifestos on cocktail napkins», men siden jeg i en periode kom hjem med servietter, bordduker og penkjoler nedskriblet med uintressante, berusede utsagn som «levemann løvetann, het potet brennmanet», har jeg funnet ut at de beste manifestene skrives med på ordentlig papir uten andre rusmidler enn kaffe og inspirasjon innabords.
Å bli kåret til «Årets utfordrer» av dem jeg utfordrer er en snodig opplevelse. Det er en tredjedel smigrende, en tredjedel skremmende og en tredjedel lol. «Dere sier at jeg utfordrer medievirkeligheten. Dere har fremdeles definisjonsmakten på hva som er medievirkeligheten, og dere gjør meg til utfordreren ved å bruke den definisjonsmakten dere har. Jeg ler min rumpe av.»
Uansett – oppmerksomhet er oppmerksomhet, og siden jeg har begynt å få den bloggeksistensielle angsten på avstand, tenkte jeg at jeg skulle dele mine mål og planer med bloggen for neste år med dere:
Som årets utfordrer skal jeg:
- Lage tegneserier om andre ting enn blogging.
- Kverke gammel kjærleik – jeg har planer om vennligsinnet sparking av ytre venstre, steinertanter og folk som tar masse penger for tjenester de kaller «alternative».
- Utlevere meg selv til det pinlig intime – as usual.
- Plukke fra hverandre retorikk i media og offentlig debatt.
- Tegne mange søte små plageånder og koserovdyr.
- Skrive mer om feminisme og politikk generelt.
- Bruke spalteplass på bøker du burde lese.
- Skrive lengre artikler med analyse av verden, filosofi & all that jazz.
- Lage storm i et vannglass ved å bloggbashe noen.
- Ignorere alle bloggløftene og gjøre nøyaktig som jeg vil når jeg vil det. Regler er til for å brytes.
Ideelt sett skulle roteloftet være et heftig tungekyss mellom kaos og orden – ikke et forsøk på å finne noen balansegang. Et slags «poenget er å være politisk, men den røde tråden er rot» – evighetsprosjekt. Superegoet mitt liker å påpeke at det hjelper ikke å være pinlig presis til en avtale hvis du tok trikken i feil retning. Det fine med blogging er at du aldri behøver å komme i mål.
Skål. (Det rimer! Les det høyt! Det rimer!)
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
