Tirsdag 27. januar 2009

Jeg tror på gratis luksus

Igår stod jeg med tonn på tonn silke, fløyel, blonder og myke bomullstoffer mellom fingrene. Mr. Jacksons magiske tante har jobbet med kostymer i årevis og samlet tekstiler, klær og syutstyr nok til å lage en revy, et historisk drama og en moteoppvisning i løpet av få timer. Best av alt? Jeg fikk lov til å forsyne meg.

Du skjønner – jeg er ikke så glad i butikker. Jeg liker ikke å kjøpe smykker. Jeg liker ikke å traske klesforettninger. Derimot elsker jeg hauger av brukte perlekjeder jeg kan klippe opp og putte i esker og massevis av gamle plagg man kan prøve. Jeg liker gjenstander med fortellinger.

Jeg liker tomme parfymeflasker, bulkete pudderdåser, underkjoler i silke med en liten rødvinsflekk på maven, jeg liker gamle skatter som kan få nytt liv. Det er så mange ting som finnes allerede, som ligger gjemt i skap, som ingen har vist omsorg.

I løpet av året som gikk har jeg opparbeidet meg en diger samling perler av ymse kvalitet, basert på smykker folk ikke vil ha mer. Jeg har sittet med avbitertang og lirket ut de fineste anhengende, skiftet kjeder, reparert låser og satt sammen helt ny pynt. Nå har jeg ruset meg på fine, gamle klær og får med meg en symaskin med hjem. Mer dop.

Det er mulig det kommer en del bildeserier av alt det rare jeg har fått. Vips, så er Revolusjonært Roteloft en brukt-mote-blogg.

Tirsdag 27. januar 2009

Om å bli forsket på

Det er så mye jeg ikke visste om forskning. Som at du får kaffe og kake mens det pågår, at du blir tatt opp på bånd og rundspurt av noen som har lest bloggen din grundig.

Jeg regner med at flere har fått den sjarmerende henvendelsen fra UIO-stipendiaten som forsker på forskjellen mellom hvordan kinesisk ungdom og norsk ungdom fremstiller seg selv på Internett. Hvis du føler deg ung nok til å gå for ungdom – still opp på intervju.

Jeg tenkte det kom til å ta ca. en time, men brått hadde vi det så knallfint at vi diskuterte kinesisk sensur og Tao Te Chin og glemte alt om bloggen. Noe av det beste var følelsen av å måtte forsvare, forklare og utdype alle bevisste og ubevisste valg på bloggen – fra taglinen «litteraturbedreviter, feminist, kommunist og forfatterspire med konstant skrivekløe» til skillet mellom det offentlige og det private.

Stikkord: Fiksjonalisering, selvbiografi i bevegelse og blogginnlegg som sjanger. På noen timer hadde jeg lært mer om Kina enn jeg har gjort på timers nyhetlesning og planlagt flere metabloggingstekster enn jeg har godt av.

Dette er bare et kjapt innlegg for å si at «Hey, dama er knall, prosjektet er bra og du bør stille opp om du får en eposthenvendelse!» Aww, forskning. Det redder verden, og du får kake på kjøpet.

Søndag 25. januar 2009

På forsiden av Fredrikstad Blad idag

Svigermor er snill. Selv om jeg skal få abonnement på lokalavisen og kunne lese mine egne og andres tekster, slik at jeg skal kunne få gleden av å følge de spennende diskusjonene på baksiden (Jeg har mistet søppelkassen min! Mette-Marit burde rette seg opp i ryggen! Tørre vafler på bedehusbasaren!) og se siste krumspring fra Frp-ordføreren med et uavklart forhold til Bandidosgenseren sin, har ikke avisen begynt å lande i postkassen ennå.

Da vet svigermor råd og tar bilde av avisen til meg. Jeg tenkte jeg skulle dele det med dere. Og nei, artikkelen ligger ikke på nett. Jeg skal spørre redaktøren om jeg kan få poste det på bloggen etterhvert. Bilde er bedre enn ingenting, da.

Jess. Her står jeg og gliser i overskriften.

Her ser du den snasne illustrasjonen de har laget til artikkelen min.

Gjett hva som er neste fristen min? 8. mars! Kunne ikke vært bedre!

Onsdag 21. januar 2009

Fire dager uten oppdateringer – ny rekord

Nei, jeg har ikke blogget de siste dagene. Jeg har vært i Bergen, ellers så har jeg skrevet på prosjekter som ikke er bloggrelatert. Her er en kort oppsummering av hva jeg har gjort de siste dagene, skrevet med et lettere tabloid perspektiv:

Derfor har jeg ikke fått blogget:

1. Jeg har spist rå flyvefiskrogn. En logisk grunn til å ikke blogge.
2. Jeg har kjørt Fløybanen og hoppet så mye opp og ned på toppen av Fløyen at Mr. Jackson fikk høydeskrekk og måtte trøstes. En selvsagt grunn til å ikke blogge.
3. Jeg har brukt tiden på å skisse masse fine trollmenn, kaniner og pene menn til en tegneserie jeg lager, som skal stå på trykk i papirutgaven til Fritanke om alt går etter planen. En god grunn til å ikke blogge, og en god grunn til å melde deg inn i HEF hvis du ikke allerede har gjort det. Du vil jo ha tegneserien min i posten, hmm? (c:
4. Blitt «Søndagsgjest» hos Fredriksstad Blad. Dette innebærer at jeg skriver en kommentar til dem hver sjette uke. Jeg leverte min første tekst i går, etter en interessant misforståelse mellom redaktøren min og meg. 4500 tegn er ikke det samme som 4500 ord, rett og slett. Godt jeg er en rå jævel på å kutte tekst. Nei, det ble ikke noe blogging av det. Følg med i Fredriksstad Blad på søndag om du er østfolding og intressert.
5. Vunnet den mest prestisjetunge bloggkåringen til nå: Latterligs kåring av norgest dårligste blogg. Jeg slo de andre ned i støvlene, med type en stemme mot 15 stemmer. Jeg har en vag mistanke om at de femten utgjør en gruppe av mine nærmeste familie og venner, som fant bloggkonkurransen via statusoppdateringen min på Facebook. Vel, jeg fikk muligheten til å smykke meg med tittelen «Norges Dårligste Blogger». Her er et bilde av den utrolig fine premien, Den Grønne Brødskalk:

   Dessverre, kjære lesere, merket jeg ikke at jeg hadde vunnet vidunderet før det hadde gått et par ukers tid, og ble dermed diskvalifisert. For dårlig til å være Norges dårligste blogger. Der har du meg

6. Hatt den store bloggnoiaen. Jeg har to og åtti lagrede utkast til blogginnlegg, og jeg har ikke fått meg til å publisere noen av dem. Jeg lurer på om dette er et tegn på at jeg er i ferd med å utvikle kritisk sans. I såfall ser det dårlig ut for Roteloftet fremover…

Jess, da satser jeg på at alle var oppdatert på hva som skjer med moi om dagen? Når det gjelder premiene i tegneseriekonkurransen, er de littegranne forsinket pga serieprosjektet nevnt ovenfor. Beware, de kommer plutselig ^_^

Lørdag 17. januar 2009

Bergen, en statusraport

Jeg ligger på magen på et gulv med vegg til vegg-teppe. Over meg henger det en sky av origamitraner.

Jeg har fått så mange klemmer at jeg kommer til å gløde i mange dager av ren, menneskelig varme. Rommet var fylt av blide ukjente, gamle kjente og mennesker jeg bare kjenner via Internet som plutselig fikk blikk og mimikk. Mulig det å reise rundt og holde innledning og skrive navnet sitt i bøker er en jobb, men det gikk som en lek. Best av alt var å treffe igjen gamle heltinner fra jeg var tenåring, de barskeste damene som alltid får meg til å føle meg bra. Bergen er full av sånne, skjønner du. Ja, jeg tror kanskje bra damer oppsummerer Bergen for meg. Enten de lager pene ting, stilige nettsider, blir smarte jurister, dyktige mekanikere eller rett og slett organiserer folk til å gjøre verden til et bedre sted, så bor de her. Mr. Jackson og jeg ligger rett ut på gulvet og gliser. Utenfor vinduet der vi sover, sitter Bobben, verdens feteste due, i en haug av duebæsj.

Jeg vet ikke helt om jeg vil sove, danse eller begge deler. Yay.

Tirsdag 13. januar 2009

Unnskyld, men jeg må sveve litt

Av og til må jeg danse rundt i stua. Jeg skiter i at jeg ikke er fem år – det er morsomt å snurre rundt med armene ut til siden. Det er morsomt å hoppe opp og ned.

Når jeg ikke er redd for irrasjonelle ting, når jeg ikke slåss mot indre vindmøller, når stormen stilner inni meg er jeg veldig lett å glede. Jeg blir så glad at jeg letter fra bakken. Ikke mye, ikke noe flyving og flaksing, bare fem små centimeter mellom føttene mine og asfalten. Unnskyld, men jeg må bare sveve litt.

Hukommelsen er broen mellom fortiden og her og nå, og noen ganger når jeg svever, sklir minner av andre ganger jeg har svevd gjennom gatene inn mellom daglige gjøremål. Jeg er fjorten, det er sommer og sent på natten. Jeg har kysset noen. Jeg har drukket noe i smug. Jeg har et hav av fridager foran meg. Luften er tung av hegg og syrin og jeg svever opp tomme sykkelstier og ned tussmørke skogsveier.

Jeg er en av dem som lagrer alt. Jeg husker ikke bare det stygge noen sa til meg i fjerdeklasse, jeg husker hvor vi satt, hva jeg hadde på meg, hva jeg følte, hvor jeg løp, jeg husker alle gangene jeg gulpet fornærmelsen senere og alle detaljene rundt det. Heldigvis husker jeg alle de fantastiske øyeblikkene, også.

Ikke bare de store, jeg husker den gangen jeg stod i regnet og var glad fordi det surklet i skoene. Jeg husker den morgenen Mr. Jackson og jeg skulket skolen fordi vi måtte gå tur i nysnøen. Jeg har med meg alt det fine og alt det triste hvor enn jeg går. Bagasjen min er like bipolar som meg. Den er lett-tung-lett-tung-lett. Idag er den helium.

Unnskyld, men jeg må sveve litt. Unnskyld, men jeg må skrive usammenhengende blogginnlegg om hvor blid jeg er. Jeg bruser over idag.

Lørdag 10. januar 2009

Twitter som direktejournalistikk

Jeg får strenge spørsmål i kommentarfeltet om jeg er med i noen av demonstrasjonene som raser i Oslo disse dager. Svaret er nei. Ikke fordi jeg er motstander av demoer, fakkeltog, punktmarkeringer og åpne møter, men fordi Virrvarr + store forsamlinger ikke alltid går like bra om dagen. Jeg har vasket huset for Gaza. Eller noe i den stilen.

Nå skal ikke dette innlegget handle om hva jeg synes om å slå gamle folk fra indremisjonen som var så teite å ha med seg et Israelflagg i sentrum. Det skal ikke handle om politiets oppførsel mot demonstrantene. Det skal ikke handle om all aggresjonen Israels oppførsel vekker i folk rundt om.

Det skal ikke handle om hvordan molotovcoctails og tåregassregn tar oppmerksomheten bort fra lidelsene på Gaza, og gjør det vanskelig for mange å støtte en god sak og skremmer dem fra å gå i demoer siden. Det skal handle om hvordan folk bruker sosiale medier til å dekke opptøyene i Oslo sentrum.

Jeg har fulgt tidsskriftet Frontlinjer fra de var en liten fanzine som ble solgt på stiftelseslandsmøtet til Rødt. De har  i tiden som har gått siden da bikket mellom å være nerdebladet for raddiser som vil skrive om hjertesaken ingen andre bryr seg om og venstresidas Se& Hør.

Men i det siste tror jeg de har funnet den perfekte kombinasjonen av direktejournalistikk og nettvirksomhet. Jeg har fulgt dem på Twitter gjennom alle demoene og opptøyene i Oslo, og kunnet lese sammendraget på nettsidene deres få timer etter at ting har skjedd.

Her er et utsnitt av hvordan twitterfeeden deres har sett ut idag:

Samtidig har denne artikkelen på Frontlinjer.no blitt lengre og lengre, og blitt oppdatert etterhvert som demonstrasjonen utviklet seg. De har også tatt bilder av demonstrasjonen og laget en ganske ekstrem billedspesial. Her kan du se demoen utvikle seg fra barn med jukseblod på klærne til et totalrasert McDonalds.

Mads Gilbert er blitt mest sitert på utsagnet «Vi lever i historieboka nå. Alle!» i forbindelse med bombingen av Gaza. Det gjelder også alt som har skjedd i Oslo sentrum de siste dagene, og aktivister og direktejournalister får dekket det på en ganske annen måte enn det tradisjonelt media kan.

Å sitte og få fortløpende oppdatering på hva som skjer når det skjer gir en helt annen nærhet og intensitet enn det selv tv-kameraer på stedet kan få til. Og siden alle har mobilen med seg, kan alle i prinsippet drive direktejournalistikk. Jeg tror vi vil få se mye mer av denne typen på-stedet-statusraporter fremover. Noen som vet om andre nordmenn som bruker Twitter til det samme?

Fredag 9. januar 2009

Du vet du er manisk når…

1. Du plutselig mååå vaske.
2. Du plutselig må vaske alle kjøkkenskapene på innsiden og utsiden.
3. Du plutselig må vaske alle snirklene på kjøkkenskapene så grundig at kluten rett og slett ikke gjør god nok jobb.
4. Du plutselig befinner deg sittende på huk oppe på kjøkkenbenken med Jif-flasken trygt plassert mellom puppene slik at du enkelt kan sprute vaskemiddel på de pyttesmå fettflekkene du skrubber løs på med tannbørsten din.
5. Du først skjønner hva som har skjedd når du står på badet og har tenkt å pusse tennene.

Hurra for meg. Jeg har et veeeldig rent kjøkken og ikke fullt så rene tenner i kveld.

Onsdag 7. januar 2009

Dagens anbefaling: Joe Saccos Palestine

Jeg har prøvd å skrive noe mer om Gaza flere ganger og gitt opp. Jeg leser nyheter, jeg leser blogginnlegg, jeg roter rundt i «Heia Israel!» og «Støtt Palestina!» facebookgrupper og twitter-kontoer, jeg blir invitert i flere demoer enn jeg har blitt det siste halve året. Og det er en del, siden jeg tross alt henger på ytterste venstrefløy. Jeg har måttet gi opp flere ganger. Jeg prøver å ikke blogge når jeg er sint, og jeg blir for sint. Derfor blir dette en anbefaling av en tegneserie istedet:

Hvis du er en av dem som nylig har blitt engasjert i det som skjer på Gaza, en av dem som synes konflikten er uoversiktlig og ikke forstår hvordan den begynte, hvis du er skeptisk til media sin dekking av blodbadet, hvis du er Israelvenn, hvis du er Palkom-medlem, hvis du bare vil skjønne litt mer av hva som skjer i verden akkurat nå, vil jeg anbefale at du leser Joe Saccos Palestine.

Joe Sacco er tegneseriejornalist. Nei, han skriver ikke om de nyeste tegneseriene. Han lager journalistiske reportasjer i tegneserieform. Han reiste i Palestina i 1991 og 1992, med utgangspunktet til en nyutdannet amerikaner som ville skjønne mer av en konflikt han hadde hatt problemer med å sette seg inn i.

Han forteller i et intervju at han først hadde tenkt på palestinere som terrorister og israelere som de rettmessige innbyggerne i det hellige land. Da han forsøkte å sette seg inn i konflikten og nyansere bildet sitt, fant han ut at mye av matriellet fra den andre siden også hadde et ganske sterkt propagandapreg.

There are two ways in which Palestinians are portrayed – as terrorist and as victim. sier Sacco i et intervju med Al Jazeera. Tegneseriereportasjen ble til fordi han ville undersøke saken, og fortelle en historie om palestinerene der de fikk være begge deler og hverken eller.

Tegneserien gikk som en serie på ni små hefter blant undergrunnstegneseriene i løpet av nittitallet, men kom ut på nytt i 2001 i en samlet utgave og med et forord av Edward Said.

Boken begynner med en gjennomgang av opprettelsen av staten Israel, en forklaring av det israelske lovverket, som gir enhver jøde rett til å bosette seg og bli statsborger og en oppsummering av hvordan vesten så på de mange hundre tusen palestinerne som bodde i det som skulle bli det hellige land.

For å kunne bygge en jødisk stat der det allerede var en lokalbefolkning, tvangsflyttet man de fastboende, forhindret dem i å ta jobb, forhindret dem i å drive med «konkurrerende industri og landbruk», forhindret dem i å bygge seg nye hus annet enn på anviste steder når deres gamle boliger ble tatt fra dem. Sacco skisserer forhistorien til flyktningeleirene han besøker når han portreterer dem i tegneserien.

Han beskriver folk som bor på tredje og fjerde generasjonen i strengt overvåkede leirer, hvis eneste arbeidsmulighet er lavtlønnede drittjobber i rene, israelske områder. Boken er et kaos av møter med mennesker, med idealister, realister, muslimer, katolikker og jøder. Med gamle menn som tvinges til å kutte ned olivenlunden de har brukt et liv på å gro fordi en gutt kastet stein på soldatene skjult bak noen av trærne, om butikker som går konkurs fordi ingen tør gå ut når gata er full av soldater, om jakten på en jødisk identitet i Jerusalem.

Sacco viser nyansene og enkeltpersonene i kaoset mellom demonstrasjonene, aksjonene og de jevnlige, plutselige arrestasjonene. Han skildrer antisemittismen, ambivalensen, klasseskillene og følelsen av å være fanget. Han skildrer vellykkede demonstrasjoner og god organisering, han skildrer dumme unger som kaster stein.

Han skildrer ekstreme jødiske grupperinger som knuser palestinske nabolag, han skildrer ekstreme palestinske grupperinger som prøver å knuse jødiske nabolag. Forskjellen ligger i hvor hardt angrepene blir slått ned på og hvor fort angrepene blir slått ned. Først og fremst handler boken om følelser og kaos, og en journalist sitt forsøk på å nøste noe mening ut av det.

Resultatet er intenst og svært lettlest. Boken er et utmerket kræsjkurs til konflikten, og en sterk menneskeliggjøring av begge sider. Den er oversatt til norsk, også. Det er nyttig lektyre mellom demonstrasjonene og diskusjonene. I tillegg er det en fantastisk tegneserie rent teknisk. Les, les, les.

Lørdag 3. januar 2009

Men feber er fantastisk!

Jeg ligger på sofaen og er ikke til stede. Jeg er ikke kvalm mer. Jeg har ikke en liten geitekilling i magen som stanger og vil ut. Jeg er bare isende het og gloende kald, og jeg vet det er krig inni meg. Ingen snørr. Ingen hoste. Bare knitrende, brennende feber. Jada. Jeg har febernedsettende. Jada, jeg vet at jeg kan ta en pille og bli rolig og normalt temperert i løpet av tyve minutter. Jeg kan helle vann i panodilform på bålet innvendig.

Det er bare at hjernen har det så godt når kroppen slåss. Jeg flyter over meg selv, jeg nyter å ligge på en mental luftmadrass på en skummende bølgetopp, intenst solbrent. Feber er rusen jeg ikke inviterte. Den tar over kroppen min og kullseiler meg og hjernen min. Jeg, som er livredd berg og dal-baner. Jeg, som ikke drikker alkohol. Jeg, som synes at det er action å kjøre heis.

Jeg ligger der og ser taket svømme over meg, kjenner sofaen bølge under meg og slurper iskald brus ved ujevne mellomrom. Det er så skjønt å løsne fra sitt gode skinn. Noen ganger er jeg nummen. Noen ganger er jeg iskald. Noen ganger løper det en skogsbrann under genseren min. Noen ganger vrir mønsteret på veggen seg og gamle lyder dukker opp på feil sted. Det er helt greit. Jeg kan disse hallisgreiene. Kom og ta meg, feberfantasier. Jeg er så forelsket i dere. Det er så lenge siden jeg har vært bitende febersyk.

Jeg har lyttet til Sherelock Holmes og virkerlig løpt ned mørke, klissvåte Londongater. Jeg har forsvunnet inn i fiolinsoloene. Jeg har ligget og fnist og tegnet små dyr med rare neser. Hadde jeg ikke vært så antipsykoanalyse, skulle jeg skrevet automatskrift og utforsket mitt underbevisste.

(Ja, jeg har skrevet automatskrift før. Jeg skrev «ananas», «pule» og «bussholdeplass», samt en masse uleselig kluss. Der har du sjelen min, vettu. Hypnose er så fint.) Akkurat nå har jeg nok å teste om jeg får plassert haken på brystet hvert femte minutt og se på små neonflekker danse i taket. Jeg tuller ikke, feber er fantastisk!