Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Akkurat nå’
Onsdag 1. april 2009
Pling, plong, Internet. Har du lyst til å høre meg snakke om engasjement og hvordan få ting gjort, kan du sette på P3 litt over seks idag. Det er godt mulig jeg skal snakke på Juntafil rett som det er, siden de har utvidet sendetiden sin til å gjelde hele uken. Etterpå skal jeg på en debatt om nettdebatt på Smuget og prøve å blogge om det litt senere. Jeg synes det er et poeng å knytte diskusjonene om Internet til Internet, om du skjønner hva jeg mener. Er du i Oslo, kan du jo ta turen din, du også?
Mandag 30. mars 2009
Siden det er Darwinår. Siden alle vi som aksjonerte mot artikkelen på nettsiden til Moltemyr skole ble beskyldt for å være en «Darwinklubb». Siden alle menneskene som hørte om Darwinklubben ville være med i den, og jeg ikke akkurat hadde noen innmeldingsblankett. Siden Internet handler om å bygge små tribes limt sammen av engasjement og internhumor.
Derfor: Darwinklubben trenger deg. Se på alt du kan gjøre!
- Du kan melde deg inn i Facebookgruppen.
- Du kan finne din lokale buttonsmaskin og lage Darwinbuttons med full kunsterisk frihet.
- Du kan begynne å strikke(?) løsskjegg folk kan ha på seg på møtene.
- Du kan maile meg og si «Hei, jeg vil gjerne skrive noe på Darwinklubb-bloggen», som også finnes, dog uten noe særlig innhold.
- Du kan lage en #darwinklubben hash-tag til Twitter.
- Du kan overfalle kreasjonister i mørke smug og ta på dem apemasker.
- Du kan bake Darwinmuffins.
- Du kan være med å engasjere deg slik at Darwinklubben får noen ordentlige Darwinsaker å komme med. Blå fugler på Twitter har nemlig sagt at det er muulig Darwinklubben ikke blir så skummel og hardtslående om det bare er meg som setter agendaen. Jeg er for fluffy.
Tirsdag 24. mars 2009
Jeg fant artikkelen til den nå svært så omtalte naturfagslærer Trond Baugen via Isobel som driver bloggen My Wasp In A Jar og siden jeg ikke rakk å skrive et skikkelig blogginnlegg om teksten, slang jeg en lenke til den på Twitter.
Og Twitter er en så effektiv bikube. Noen skrev eposter til rektor, noen ringte sine partifeller i Arendal, noen mailet læreren personlig, noen tok opp temaet på sin egen blogg, noen laget hash-tagen #moltemyr, noen twitret lenken på nytt og noen ringte lærer og rektor ved Moltemyr barneskole for å få et intervju eller fem.
Halvannet døgn etter at jeg hadde slengt den første lenken til artikkelen på Twitter, nådde Trond Baugens utsagn om hvordan vitenskapen har liten tillitt og Big Bang er en fantasi forsiden på Dagbladet.no.
Du kan si hva du vil om Twitter, men alle de små, blå fuglene der ute har definitivt vært med å sette dagsorden. Derfor er det veldig trivelig å bli «kreditert» med en twitter-widget ved siden av artikkelen på dagbladet.
Hva disse Moltemyrgreiene er, sier du? Åh, bare at en naturfagslærer som mener at jorda er 6000 år gammel og at evolusjonen er oppspinn har fått lov til å bruke barneskolens nettsider som sin private blogg. Artiklene har blitt fjernet fortløpende, men google har tatt vare på dem for oss. Jeg tenkte jeg skulle publisere hele den opprinnelige artikkelen her, til glede for nye lesere:
TEMA: VITENSKAPEN
Ofte får elever informasjon fra lærebøker som er feilaktige. Løsaktige teorier blir presentert som fakta og vitenskapen er ikke nok ydmyke i forhold til det de ikke vet.
Vitenskapen har liten tillit.
Vitenskapen og forskere er lite flinke til å skille mellom hva de vet og hva de tror. De kan bevise mange forhold, men på mange områder tolker vitenskapsmenn slik som de tror at ting har skjedd; de kommer med hypoteser og teorier.
På søndager på NRK TV har det gått en flott og interessant serie om planeten vår, men på mange områder blir historien framstilt på en useriøs måte. Vi får servert rene fantasier fra forskjellige vitenskapsmenn. Når vi ikke får høre hva som er fakta og hva som er teori mister programmet sin troverdighet. Det samme skjer med vitenskaplige uttalelser i skolens lærebøker. Jeg vil komme med tre eksempler:
The big bang
Vitenskapsmenn har observert at materien i verdensrommet utvider seg, akkurat som er ballong som blir blåst opp. De har klart å måle avstanden til en galakse som er hele 14 milliarder lysår unna. Dermed kan de si at verdensrommet er minst 14 milliarder år gammelt. Dette er riktig dersom lyshastigheten er konstant, men nå er det en australsk forskergruppe som mener de kan bevise at lyshastigheten har vært større tidligere, og dersom dette er riktig, så kan man ikke si at verdensrommet er minst 14 milliarder år gammelt. The big bang kan ingen bevise, men dette er en fantasi eller en teori som en del forskere har fordi de ser at materien beveger seg ut fra et sentrum. Dermed er det ikke riktig å si at verden begynte med “The big bang”, men at vi har en teori om dette.
Darwins utviklingslære
Charles Darwin hadde svært begrenset vitenskaplig materiale tilgjenglig da han framsatte evolusjonsteorien. Ikke kjente han til mutasjoner, gener, DNA eller kromosomer. Ut fra sine funn, framsatte han en teori som verden tok i mot med åpne armer, for endelig kunne folk forstå på en enkel måte, hvordan verden var blitt til.
Darwins evolusjonslære: En celle ble til ved en tilfeldighet i havet. Denne cellen utviklet seg til fisk, krypdyr, blomster, fugler, pattedyr og til sist til mennesker.
Drivkraften bak dette skulle være kampen om tilværelsen.
— Det er helt utrolig at vi kan godta en slik banal historie i dag. Vitenskaplige funn viser noe helt annet: Vi har flere millioner funn av fossiler, og disse fossilene viser rundt 300 000 forskjellige arter. Alle disse fossilene er kjente organismer. De viser ingen mellomformer som det burde være mange av dersom Darwins lære var riktig.
— Dersom Darwins lære skulle være riktig, ville det dannes nye dyrearter og planter, men det går andre veien; det blir færre arter.
— Forskeren og biokjemikeren Mikael Behe sier at hver levende celle har en svært komplisert programmering i DNA-dobbeltmolekylet slik at det er usannsynelig at det har blitt til ved en tilfeldighet. Dersom dette har skjedd ved en tilfeldighet, er det like sannsynelig at rekkefølgen av bokstaver i et leksikon er blitt til ved en tilfeldighet.
Forskere vet i dag at dyr og blomster kan ha mindre variasjoner innen hver art. Det foregår mikromutasjoner, små forandringer, som kan gi arten litt andre egenskaper. Store forandringer i cellene er dødelige. – Vi har f. eks mange raser av hunder, men alle er fortsatt hunder. Det er dette fenomenet Darwin hadde observerte da han i 1859 ga ut boka “Artenes opprinnelse”.
I det nye RLE-faget har Cappelen Damm gitt ut en lærebok som heter “Vi i verden 4″. Her er fem sider viet Darwins utviklingslære og en side er viet den kristne jula med 12 linjer. Her ser vi eksempel hvor stor plass utviklingslæren får vi våre lærebøker. Selv om utviklingslæren er seiglivet, er forskere i ferd med å avlive den.
Geologiske perioder
I boka “The Geological Work”, som kom ut I 1821 legger Charles Lapworth grunnlaget for den moderne modellen vi har for geologiske lag og geologiske perioder. Vi kan lese om kritt, juras, trias, perm, karbon, devon, silur, ordovicium, kambrium osv. Kambrium skal være geologisk lag som er 500 million år gammelt. Kritt er rundt 100 million år gammelt.
Problemet er at vitenskapen har ikke noe redskap som kan måle tid unntatt C14 datering.
Wikipedia: Metoden er basert på at alle levende organismer inneholder en liten konsentrasjon med den radioaktive karbonisotopen 14C. Så lenge organismen er i live, vil mengden av radioaktiv 14C være konstant fra næringsinntak. Når organismen dør tas det ikke lenger opp radioaktivitet, og mengden 14C i organismen går langsomt ned. Karbonisotopen med atomvekt 14, har en kjent halveringstid på 5 730 år, noe som betyr at etter denne tiden er kun halvparten av mengden 14C tilbake.
Når C14 datering brukes på organismer som har levd for mer enn 5000 år siden, blir feilmarginene svært store. Universitetet i Bergen har bl.a. utviklet en beregning for å korrigere alderen dersom den døde organismen har lagt i vann. Dersom materialet blir utsatt for radioaktiv stråling eller radioaktivt nedfall, vil alderen bli alt for høy.
Når vitenskapen sier at geologisk lag fra kambrium er 500 millioner år gammelt så er dette subjektiv gjetning. De har ikke noe redskap å måle dette med, men de sier at når de regner med at vind og vær sliter ned et visst antall cm av fjell over en million år, så kan de beregne hvor lang tid det tar for å skape f. eks et jord/steinlag på 1 meter.
Dersom det har skjedd en større naturkatastrofe, vil denne beregningen bli helt feil. Vitenskapen hevder at en større naturkatastrofe har utryddet dinosaurene, og vi vet at en større naturkatastrofe vil avsette store jord/steinlag.
Da tsunamien rammet Koha Lak i Thailand 2. juledag 2004, ble det lagt igjen et flere meter tykt slamlag. Dette skjedde på få minutter. Dersom geologer skulle beregne hvor lang tid dette hadde tatt, ved å bruke samme metode som de har brukt på å beregne geologiske lag, hadde de kommet fram til at det hadde tatt flere millioner år.
Lava fra et vulkanutbrudd på Hawaii i 1801 ble sendt inn til datering, og ekspertene mente at lavaen skulle være opptil 1,6 milliarder år gammel.
I dag har vitenskapen en mengde funn som ikke stemmer med dagens teori. De kaller disse funnene “Out of place”. De passer ikke inn.
Jeg håper at vitenskapen etter hvert blir litt mer ydmyk til sannheten der de sier hva som er fakta og hva som er usikkert eller teorier. Skolebøkene våre er dessverre alt for lite nyanserte. Ofte framstiller bøkene løse teorier som fakta.
Du kan lese om saken på ABC Nyheter, forskning.no, samt et skremmende intervju med Trond Baugen i Agderposten. I tillegg har Bente Kalsnes en god tekst om hvordan sosiale medier har fungert i Moltemyr-saken.
Det festligste med denne twitterboomen er at det viser at det du skriver på Internett skriver du på et offentlig sted. Det kan leses av mange fort, og du må kunne forsvare det. Sosiale media – i forkant av massemedia. Dette lover godt.
Torsdag 19. mars 2009
Jeg er en sånn person som gjerne gjør helsepersonell litt nervøse. Du vet.
«Hei, Ida Jackson, jeg skal ta blodprøve, men jeg svimer alltid av og er helt umulig å stikke. Vennligst ta hensyn, ellers kolapser jeg i gangen din og dunker hodet mot knærne til noen på venterommet. Litt flaut for meg, flauere for deg.»
«Hei herr mannlige gynekolog! Ida Jackson her, ren rutinesjekk, jeg vet det, men jeg har vært utsatt for seksuelle overgrep i ung alder, så vennligst vær forsiktig med det speculumet der. Det kunne hende jeg begynte å hyle høyt eller bet deg i fingeren.»
Jeg starter alle legetimene mine med å fortelle hvor skummelt jeg synes det er å gå til legen, jeg tvinger selv den sureste sykepleier til å holde meg i hånden og snakke med meg hele veien. Jeg tar ansvar for meg selv i helsevesenet – ingen må gjette hva jeg trenger.
Likevel er noen ting skumlere enn andre. Jeg har forbredt meg mentalt på å operere ut visdomstennene siden januar. Psykologen min og jeg har snakket det gjennom flere ganger. Sånn: «Hva gjør en oralkirurg hele dagen?» «Opererer ut tenner» «Hva er oralkirurgen flink til da?» «Operere ut tenner.» «Hva er det skumle du skal gjøre?» «Operere ut en tann.»
Problemet er at jeg er ikke så redd for selve operasjonen. Jeg er ikke redd for smerte. Det gjør vondt, også går det over. Det er konkret, det er relativt forutsigbart. Det jeg er redd for med tannlegebesøk er følelsen av å være fanget med munnen full av durende, sprutende, bråkete instrumenter jeg ikke har kontroll på.
Det er en invasjon i kjeften, en voldelig intervensjon til mitt eget beste, det er blandingen av følelsesløst kjøtt og kalkdannelser som blir hamret og kuttet i mens jeg ikke har noe annet å fokusere på.
Jeg er redd for tannlegeskrekken min, ikke for det tannlegen gjør. Jeg er redd for kvelningsfornemmelsene, pustebesværet og brekkningsrefleksen min, spesielt når det kombineres med at munnen er full av skarpe gjenstander.
Og likevel. Jeg har gått mange runder med meg selv. Får jeg angst, så får jeg angst. Får jeg ikke puste, så får jeg ikke puste. Jeg vet hvordan jeg takler angstannfall. Jeg vet hvordan jeg forebygger. Jeg vet hvordan jeg redder meg ut av bob-banen av panikk det hender jeg sklir utti.
Problemet mitt var at det var ett utfall av tannlegeskrekken min jeg ikke hadde tatt med i planen: At oralkirurgen skulle bli sur og irritert da jeg begynte å gråte og hyperventilere og forklare meg kort og snurt at «Du vet? Vi har bare en halvtime. Det er folk bak deg i køen. Hvis du skal være sånn, får du heller komme tilbake en annen gang.»
Vips, så stod jeg på venterommet med bedøvelse nok i munnen til å lamme halve fjeset og lange maskarabekker på begge kinn.
Første gang svigermor ringte oralkirurgen for å snakke om tannlegeskrekken min var i januar. Siste gang var for en uke siden. Det første jeg sa i resepsjonen var at jeg var redd for dette. Det siste jeg sa til tannlegen før hun kjørte bedøvelsessprøyta inn i ganen min var at jeg var redd for dette. Den dumme angsten var visst i veien likevel.
Jeg burde sikkert sagt noe snappy. At det hjelper ikke å be folk som er midt i et seriøst angstanfall ta seg sammen. Det er litt som å be den spysjuke venninnen din om å svelge det ned og vente til dere finner en do. Jeg vet det er irasjonelt, men jeg kan ikke skru det av når det kommer. Jeg trenger fem minutter ekstra til å komme meg.
De fem minuttene hadde de ikke tid til.
Nå sitter jeg hjemme med munnen nummen av bedøvelse og visdomstennene intakt og tenker at: «Wow. Jeg er faktisk for gal for tannlegen.»
Jeg burde lage meg en t-skjorte.
Mandag 16. mars 2009
Som du kanskje har fått med deg, er jeg invitert til å dekke religionsdebatten på Litteraturhuset i kveld. Under finner du livebloggingsverktøyet – lag deg en bruker og kommenter, eller bare les feeden etterhvert som nye ting skjer. NB: Livebloggingen kommer ikke i gang før kl. 19 blank. Første gang jeg gjør noe sånt – ønsk meg lykke til ^_^
Mandag 16. mars 2009
Jeg hadde egentlig tenkt å la bloggferien strekke seg litt lenger, men når du får søte eposter fra Aftenposten med overskriften: «Blogge ikveld?», vet du at du har vært borte fra Internett for lenge… Mer presist har jeg fått spørsmål om jeg vil liveblogge en religionsdebatt fra Litteraturhuset. Så langt jeg har skjønt har de spurt meg, Vampus og en til for å få litt politisk bredde.
Dermed skal datamaskinen min og jeg bevege oss ned på Litteraturhuset til kl. 19. Her på bloggen kommer det til å være et livebloggingsrom vi kan krangle og kommentere underveis i til å være oppe fra rundt 18. Det er mulig det kommer et skikkelig blogginnlegg om debatten etterpå, også, siden liveblogging er en slags chatting med bloggeren som initiativtager.
Hva debatten handler om, sier du?
Vel, temaet lyder: Hva er det med religion?
I følge Aftenposten-mannen skal disse spørsmålene diskuteres:
- Hvorfor er det slik at debatter knyttet til religion blir de hardeste og heftigste i vårt samfunn for tiden?
– Hva er årsakene til den høye temperaturen og engasjementet?
– Hva gjør religionenes nye, sentrale stilling med samfunnet?
Jeg har en vag (sic!) følelse av at diskusjonen egentlig heter «Hva er det med Islam?» og at mye av innleggene kommer til å dreie seg om Muhammedkarikaturer, blasfemiparagrafen, omstridte hijaber i politiet og flammende hijaber i 8. mars-tog, muligens krydret med debatten rundt homoekteskap, samt litt Gaza som garnityr. Om jeg tar feil eller ikke, vil vise seg.
Og ja: Her er panelet – la oss introdusere dem skikkelig:
Torkel Brekke:
Google-biografien hans forteller meg at han er førsteamanuensis i religionshistorie på UIO, har en smartass-doktorgrad fra Oxford og har utgitt bøker om Budda og forholdet mellom religion og vold på Humanist Forlag. Litt lenger nede i søkemotorhistorikken finner vi hvor han hører til politisk: Han er prosjektleder i Civita.
Rett under finner vi et svarinnlegg på en kronikk han har skrevet, med den vakre overskriften: Totalitære Torkel Brekke.
Nok google-funfacts: Så langt jeg skjønner er det en annen kronikk han har skrevet som er utgangspunktet for kveldens debatt – nemlig «En ny religionsdebatt», der han forsøker å sette dagens religionsdebatter i sammenheng med religionens rolle i Europa historisk sett.
Virrvarrs førsteinntrykk:
Perspektivet hans som går på at vi alltid har knyttet sammen “norsk” med “protestantisk kristen” er intressant nok. Virker som en veldig stødig fyr faglig, selv om jeg er politisk uenig med ham.
Torbjørn Jagland:
Stakkars Torbjørn. Jeg trenger jo ikke presentere ham – du vet jo hvem han er. Det er problemet med å være en så profilert politiker: Alle vet hvem du er. Jeg hører navnet Torbjørn Jagland og får en assosiasjonspakke som lyder: «Gro har gått av som statsminister, 36,9, Min europeiske drøm, Anne Holt som justisminister, Bongo fra Kongo», akkompagnert av en snutt fra en Ole Paus’ sang:
Jeg vet at Jagland vil fremstå som en seer med visjoner bak alt det han gjør – så da er det bare en av hans idéer at ministern meldes inn i parti’ tidligst dagen før?
Jeg traff ham en gang som fjortenåring på Storbyen Kjøpesenter i Sarpsborg. Det var valgkamp, og han stod der mutters alene og delte ut roser til forbipasserende. Jeg stoppet opp og stilte ham masse «Jeg har vært på åpent møte i Ungdom mot EU-ikke kom her!»-spørsmål om EØS, men han ville ikke prate. «Ta denne rosen og be mamma stemme Arbeiderpartiet.»
Uansett: Jeg tror han er invitert til å sitte i debatten fordi han kom med krass kritikk av regjeringens behandling av blasfemiparagrafen i et menneskerettighetsperspektiv.
Virrvarrs førsteinntrykk:
Jeg har ikke noe førsteinntrykk, jeg har bare masse fordommer. Kjære Torbjørn, jeg tror du kommer til å prate masse piss. Det hadde vært kjekt om det ikke ble tilfelle, dog. Suprise me.
Laila Riksaasen Dahl
Neste dame ut i panelet har jeg aldri hørt om, så her får Google lov til å skrive biografi igjen. Hun er biskop i Tunsberg bispedømme (Altså Vestfold og Buskerud for deg som ikke har snøring på forholdet mellom bispedømmer og fylker), og er Norges andre kvinnelige biskop etter Rosemarie Köhn.
Hun har markert seg i religionsdebatten med å mene at trossamfunn må få untak for likestillingsloven hvis de ønsker det, samtidig som hun mener at Kirken også bør miste vikselsretten, og at vielsen deles i to deler: En obligatorisk, juridisk del og en valgfri religiøs sermoni.
Ellers er hun en av to biskoper som har gått åpent ut om at de har endret syn i spørsmålet om homofile prester. Googlebiografien hennes forteller ellers at hun har gitt ut en bok med prekeskisser og ellers synes det er for mye fyll i kyrkja. Hvem skulle ha trodd det? (c;
Virrvarrs førsteinntrykk:
Den logiske representanten fra Statskirken, antar jeg? Relativt anstendig? Ikke noen jeg forventer meg noe veldig spennende fra, heller. Jeje.
Bushra Ishaq:
Åh, Bushra Ishaq. Google er ikke noe snill med deg. Hvis du leser dette blogginnlegget, så send meg en mail: Jeg synes du fortjener en liten hjemmeside, en liten wikipediaartikkel, en blogg, et eller annet som forteller hvem du er og hva du gjør som dukker opp over alle de massive angrepene på deg som dukker opp øverst i søkemotorhistorien. Vi kan fikse det. Seriøst. Hvem er du i følge Google?
Hege Storhaug lurer på om du lurer folk til å tro at du er snill og liberal når du rusler rundt uten hijaben din, om du egentlig dømmes etter Sharialover når du kommer hjem fra skolen.
En bunch søppelbloggere bruker spalteplass på å stille spørsmålet: «Bushra, hvor dum går det an å bli? Du må jo vite det?»
Langt nede, under Document.no sin kritikk av deg, finner jeg Dagsavisen sin artikkel der det står at du ble «utsatt for hets og trusler under hijab-debatten».
Duh. Etter å ha bladd halvannen side med Google-greier, finner jeg ut at du er medisinstudent og muslimsk feminist. Som sagt, du trenger en hjemmeside. En søkemotoroptimalisert en.
Virrvarr sitt førsteinntrykk:
Etter å ha lest gjennom så mye kritikk av det damen har sagt og skrevet, gleder jeg meg til å se henne i aksjon. Jess. Hun må ha litt av en ryggrad som har klart å stå gjennom hele den sinnsyke hijabdebatten – samtlige av stortingspolitikerne våre backet jo ut.
Vel, dette er altså utgangspunktet. Stikk innom Litteraturhuset hvis du har tid og mulighet. La oss håpe det blir en intressant debatt. Hvis ikke kan vi le av den i live-blog-chatten (c:
(Og ja: Dette var mitt innlegg nr. 500. Fanfare og konfetti, nå.)
Lørdag 7. mars 2009
Det er den tiden av året. Jeg er ganske sikker på at det er den tiden av året. Jeg har bladd meg gjennom dagbøker og bloggarkiver og laget humørgraf: Mars er verst.
Rare følelsene. Humør er et slags internt, personlig vær. Greit, jeg kan forsøke å gjøre det beste ut av det, men regn er fremdeles regn. Tordenstorm er fremdeles tordenstorm. Uansett hvor mye guts, positivitet og mestringsfølelse jeg kan mobilisere blir det ikke piknik, badetur eller stjernekikking mens det plasker ned. Selv om jeg har fått bedre kontroll på bipolariteten har den ikke har tenkt å gå sin vei.
Jeg ser tegnene på kraftig nedtur på samme måten som jeg ser vårtegnene: Luften lukter annerledes, snøen smelter på en annen måte enn når den planlegger å fryse til, den bare marken blir brungrønn, ikke grå og fuglene lager kvitreleven tidlig om morgenen, den lyse morgenen.
På samme måten gjør tegnene på en skikkelig depressiv episode seg gjeldende. Det er ikke som alle de korte nedturene jeg er vant til – de som kjennes som å hoppe over et trinn i trappen, som plutselig turbulens, de to dagene jeg ligger i sengen og er oppskrapet innvendig.
Nei, den tunge, dype nedetiden er et monster jeg ikke vil tilbringe tid med. Jeg løper og løper i ukesvis og skjønner ikke hva jeg løper fra før jeg stopper, hiver etter pusten et øyeblikk og kjenner lukten og smaken av monsteret sive inn. «Ånei. Jeg løper fra depresjonen. Jeg burde skjønt det før.»
Jeg er mye flinkere til å være gal om dagen enn jeg har vært før i verden. Jeg skjønner at det nedetiden, ikke endetiden som gjør seg gjeldende når hodet synger Sylvia Plath-dikt og hjernen leter etter nye grunner til selvforakt. Jeg lytter motvillig til signalene jeg får inn. «Brems,» sier fornuften. «Brems og la disse følelsene få rase fra seg.»
Nå har jeg brukt halvannen uke på å bli nesten helt stille. Jeg har skrudd av datamaskinen og lekt med hunden, med snøen, med farveblyanter, med Mr. Jackson. Jeg prøver å ha det best mulig der jeg er, men det er fremdeles tordenvær.
Du skjønner, dette er egentlig bloggposten der jeg gir beskjed om ting jeg har avlyst. Som debatten på på Mono. Som å lage bloggreportasje fra det omstridte poledance-kurset. Som å stille opp på NRK Puls og snakke om mensbeger. Du vet. Alle de tingene som krever at jeg kommer meg ut av huset på et bestemt tidspunkt.
Vi sees helt plutselig.
Mandag 2. mars 2009
Favorittmoteblogg:
Fifi Lapin – the worlds most stylish bunny, selvfølgelig. Fifi har alltid de nyeste, dyreste moteplaggene, og de har aldri kostet henne et øre. Hvorfor? De blir gjenskapt med billige farveblyanter.
Virrvarrs beste shoppingtips:
Jeg har blogget om “stora rumpa”-buksene mine ved flere annledninger. (Du vet – hun gærne butikkdamen som sa til meg at jeg «kunna pressa den stora rumpa mi neddi den lilla buksa der!” og deretter fant noen bukser til min “stora rumpa” som pussig nok passet helt perfekt.)
Jeg har ikke blogget om hvor jeg har kjøpt dem, først og fremst fordi jeg har kjøpt dem på en snurrig, liten butikk på Gunerius jeg ikke visste navnet på.
Det fine med “stora rumpa”-buksene er at de alltid passer. Mange damer på min størrelse (42 og oppover) kjenner følelsen av å prøve bukse etter bukse etter bukse på desperat leting etter noe som sitter fint, sitter komfortabelt.
Takket være Twitter har jeg funnet en dame som selger disse stora rumpa-buksene mine i nettbutikken sin, så nå kan jeg faktisk lenke til herligheten. Akkurat sånne bukser har jeg, tjo-hei.
Den besteste frisøren:
Jeg ville bare ha en frisør som klippet meg sånn som jeg ville klippes. Det var vanskeligere enn jeg trodde. Etter å ha fått kjeft for å ville klippe det korte håret kortere tre-fire steder hadde jeg nesten gitt opp frisørstanden. Det var før jeg snublet over Dreamteam Frisører i Thor Olsens gate. Greit, navnet er tacky, men de er litt magiske.
Ikke bare klipper de rare, alternative frisyrer side om side med normale sveiser. Ikke bare er alle produktene økologiske og fritt for kjemisk fyfy – de selger kunsthåndverk i salongen og du får bøker å bla i, ikke bare moteblader. Nevnte jeg økologisk te?
Det artigste av alt er at de har sin egen Facebookgruppe, der du kan bestille timer på privatmelding. Jeg er selvfølgelig uendelig partisk fordi jeg har tenkt å klippe meg her så lenge jeg bor i Oslo, samt at jeg får 50% avslag på klippen min hver eneste gang en ny kunde sier de har blitt anbefalt av Ida Jackson.
For å være ærlige på den rene produktplasseringen her (c:
Det var omtrent så mye nyttig jeg hadde å si for idag. Jeg har to-tre spennende deadlines å ta meg av i tillegg.
Suss! (for å gjøre motebloggerparodien komplett)
Tirsdag 24. februar 2009
Jeg henger ikke med. Jeg glemte strømforsyningen min på SV-kontoret, og SV finner den ikke igjen. Siden jeg har en riktig spenstig type ThinkPad, hadde hverken Clas Ohlson eller Databutikken stømforsyninger som passet.
Jeg glemte hele mappen min med tegneserieoriginaler i Fredrikstad, så jeg sitter i Oslo og tusjer på kopipapir, skanner og banner.
Jeg har for mange eposter til å svare på alle. Jeg har 198 ubesvarte meldinger på Facebook, rekker ikke svare på Twitter, systemkaninen på Underskog knurrer når jeg ser den og jeg har glemt minst to venner på café i det siste.
Jeg greier ikke å henge med på alle pingbacks på blogginnlegg, svarer på kommentarer i hytt og pine og er generelt ute av synk med omverdenen.
Siden pc’en min er død, har jeg ikke todolisten min, kalenderen min, adresseboken eller andre livsnødvendigheter. Jeg har ikke romanen(e) min(e), for pokker! Hva skal jeg skrive på?
Jeg må knote masse for å logge meg inn i nettbanken, og det sirlige budsjettet i exel får jeg heller ikke tak i.
Hvis du tilfeldigvis har prøvd å legge meg til som venn et sted, men ikke får svar, er det ikke fordi jeg er sur på deg. Hvis du mailer meg om fete jobboppdrag, så svarer jeg ikke fordi jeg er overlegen, men fordi jeg er udugelig.
Vi hører fra hverandre helt plutselig, verden. Jeg er for forvirrvarret akkurat nå.
Lørdag 21. februar 2009
-Jeg tør ikke!
-Hva er det verste som kan skje?
-Jeg svimer av!
-Og hva skjer etter at du har svimt av?
-…jeg våkner igjen.
-Og så?
-Så…så er det flaut!
-Hva er det verste med å være flau?
-DET ER UBEHAGELIG!
-Og hva fører det til?
-Ehm. Det er bare ubehagelig?
-Er det ubehagelig hele tiden?
-Nei, det går over etterhvert…
-Så det verste som kan skje er at det blir ubehagelig før det går over?
-Slutt å forvirre saken med fakta.
Og sånn går nu dagan.
Jeg har begynt å stille spørsmålet til meg selv hver eneste gang noe stresser eller skremmer meg. Hva er det verste som kan skje? Sjelden noe som ikke går over. Så lenge jeg ikke går på rødt lys og holder meg unna trikkeskinnene er jeg ganske trygg.
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
