Jeg har dagboken fra syvende klasse fremdeles. En av tekstene fra november heter noe så pompøst som «Manifest for et bedre liv». Du trenger ikke å vite så mange detaljer om oppveksten min, Internett. Det holder å vite at jeg aldri var trygg.
Jeg småløp mellom soverommet mitt og badet, unngikk alle vinduer, sjekket alltid om alle dører var lukket og låst. Jeg var redd på skolen, redd hjemme, redd når jeg tok bussen, redd når jeg gikk i byen. Jeg lå i sengen med hjertet i halsen og knuget hendene til aftenbønn.
Manifestet i dagboken var et mottiltak: Jeg fortjente et bedre liv. Jeg fortjente venner. Jeg fortjente mennesker som satte pris på meg. Kanskje var jeg skolens største mobbeoffer i en alder av elleve, men jeg skulle begynne å jobbe for at fremtiden min skulle bli den fremtiden jeg ønsket meg.
Jeg var lei av å gjemme meg. Jeg begynte å løpe istedet.
Psykologen min har brukt det siste året på å fortelle meg at jeg er i mål. Jeg vant det maratonløpet. Jeg er trygg nå. Jeg kan slappe av. Jeg bare får det ikke til.
«Ida har svært mange traumer» står det i journalen min. Jeg vet at uansett hvor bipolar jeg er, kommer alle traumene på toppen av humørsvingningene. Ofte utløser de dem. Humøret mitt er en berg og dalbane, og det som styrer berg og dalbanen er et skadeskutt dyr.
Jobben min er å finne en måte å temme det vettskremte dyret av et følelsesliv, fylle det sorte selvfølelseshullet og lage gode sikkerhetsrutiner på bipolar-berg og dalbanen.
Rasjonelt sett vet jeg at denne jobben må til hvis jeg vil ha et bra liv på lang sikt. Emosjonelt sett vil jeg bare miste meg selv i tonnevis på tonnevis med kreativt arbeid. Løsningen på alle problemene mine i Manifest for et bedre liv var å lage ting. Så lenge jeg laget ting, gjorde det ikke vondt.
Verden utenfor er enig med emosjonelle Virrvarr. Verden heier på produktivitet. Verden heier på mennesker som jobber masse. Det sorte selvfølelseshullet svir ikke så mye når alle heier på deg.
Rasjonelle Virrvarr vet at hun må være introvert for å fikse dette – en skummel avgjørelse når hele redningsvesten hennes består i å være intenst ekstrovert.
Og likevel: Jeg må ta av redningsvesten hvis jeg skal lære meg å svømme.
Jeg liker å diskutere fildeling med datafolk, pirater, politikere og jurister. Da kan vi diskutere teknologisk utvikling, finansieringsmetoder, innovasjon, personvern og åndsverksloven uten å bite hodet av hverandre. Det øyeblikket planebransjen involveres, går gjerne debatten over i det absurde.
Det er ikke alltid sånn. Jeg vet at Mr. Jackson har hatt konstruktive diskusjoner med folk i FONO, jeg vet at det er masse oppegående, balanserte mennesker som ikke nødvendigvis er de som får sitte i debatter eller blir intervjuet på TV.
De siste dagene har en del platebransjefolk begynt å komme ut på Twitter, og jeg har observert flere fildelingsdebatter. Noen har vært bra, noen har vært trivielle, men de fleste har beveget seg innefor hva som er god «twitterkotyme».
Hva god twitterkotyme er, mine damer og herrer? Mye det samme som god bloggkotyme eller god kommentarfelt-kotyme: Ikke skriv noe utrolig frekt. Alle kan lese det og skiten du spyr ut kommer tilbake til deg.
Terje Pedersen fra Warner demonstrerte idag et riktig svennestykke i dårlig twitterskikk: Snever-Even Twitret følgende:
Pedersen responderte følgende:
Det kunne kanskje fungert som en snappy hersketeknikk i en muntlig debatt, men ikke på i et kjapt, skriftlig medium. Svaret spredde seg fort, siden Twitter fungerer som gressbrann, og et kjipt, lite gjennomtenkt svar ble både svært synlig og fikk mange reaksjoner. Morsomt å se at noe en person i høy stilling slenger ut til en 18-årig blogger får reaksjoner i bloggerens favør.
Thomas Moen og Even har også kommentert. Jeg synes det er et festlig eksempel på hvordan dårlig oppførsel på nett først og fremst skader den som oppfører seg dårlig, samt som et skoleeksempel på hvordan deler av platebransjen argumenterer i fildelingsdebatter.
Etter at jeg ble erklært for gal for den vanlige oralkirurgen, hjalp Internet (her representert ved Iversen) meg å finne en ny og bedre en med spesialkompetanse på redde, små dyr.
For fire dager siden gav de meg bedøvelse og beroligende intravenøst, sendte meg på pakketur til la-la-land og når jeg våknet opp halvannen time senere var jeg tre visdomstenner fattigere.
Kall meg gjerne naiv, men jeg hadde trodd at det var to måter å gå gjennom en kjeveoperasjon på: Én hvor du fikk lokalbedøvelse og stålsatte deg mens de hakket opp tannen og tok den ut og én hvor du fikk narkose og våknet opp nyoperert.
Problemet mitt var at selv om jeg var veldig nervøs for den vanlige varianten var jeg også skeptisk til dette narkose-slange-gjennom-nesen-ikke-puste-selv opplegget. Jeg var ikke klar over at anestesileger kan dope deg til du er komfortabelt sløv uten at det var noe narkose involvert.
Og det må jeg bare ha sagt: Du får mye bra, lovlige drøgs for litt over 2000 kr. Tanntrekkingen var over før du fikk sagt «I am the Walrus».
Dette er fire dager siden nå og jeg har ruslet rundt og sett ut som Gudfaren, den eldre og byttet ut alle kostholdsprinsipper med idéen om at god mat er mat som kan slurpes via sugerør.
Jeg har aldri spist så mye vaniljesaus, sjokoladepudding, posesuppe, proteinpulver, potetmos, smeltet iskrem og tofu most i blender før, jeg knasker en spennende blanding av paralgin, morfin og antibiotika og skyller munnen med corsodyl og gin. Uansett hvor mye jeg spiser, får jeg aldri i meg nok til å bli skikkelig mett og går nå under indianernavnet «den tannløse haien sulten».
På toppen av det hele har jeg fått to markante blåmerker på hvert oppsvulmede kinn, så Mr. Jackson den yngre og Mr. Jackson den eldre bytter på å føle seg som voldsmistenkte når de følger meg ut av huset.
Det beste med hele opplevelsen var at oralkirurgen fikk ut den ene visdomstannen min nesten hel, og at jeg fikk se den snodige, forvridde jekselen med Kaptein Krok-røtter på nært hold. Jeg sitter nå med tre muterte monstertenner som aldri fikk se dagens lys og som ikke hadde noen funksjon.
This is not intelligent design, folkens. Hvis noen har lest en kreasjonistforklaring på visdomstenner, vil jeg gjerne lese den. Jeg har ikke fantasi nok til å finne opp en gudegitt funksjon for faenskapet.
I tilfelle du lurte på hva jeg har brukt de siste dagene på, lizzom.
Jeg tenkte vi bare skulle ha avklart noe, kjære leser:
Jeg er ikke bekymret for…
…snikislamifisering, utvanning av den norske kulturen, at det skal bli for mange muslimer, at muslimene skal ta over, at det blir sharialov på Grønland, at vi alle kommer til å våkne opp i morgen med omskårede tissefanter og hijab på hode hvis vi ikke gjør noe idag.
Jeg er mer bekymret for…
…at vi får en integreringsdebatt basert på frykt og følelser, ikke på fakta, at mange synes det er «djervt og modig» å komme med utspill basert på fordommer, ikke på undersøkelser, at vi får en polarisert debatt der Siv Jensen har lagt listen for det intellektuelle nivået, hvor Martin Kolbein føler at han må feike frp-retorikk for å kunne få være med.
Vi kan diskutere problemer skeiv, muslimsk ungdom møter i sine miljøer og sette inn tiltak uten å skape skremmebilder av en hel gruppe. Vi kan diskutere det problematiske med at unge jenter skal ta ansvar for menns seksualitet ved å dekke seg til, uten å stemple alle muslimer som en trussel for kulturen vår.
Vi kan behandle utfordringer i integreringen uten å være dumme, redde og fordomsfulle. Vi må greie å skjønne at jævlig politisk praksis i Iran ikke betyr at alle innvandrere fra Iran vil ha iranske tilstander her. Hvis ikke er jeg mer bekymret for «oss» enn for «dem».
Jeg er mer bekymret for…
…at Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen. Hun argumenterer med utgangspunkt i samme filosofi som paven og Thomas Aquinas. Jeg ville ikke gitt Fritt Ord-prisen til paven selv om han er «djerv og modig» og snakker mot homser, abort og annen vederstyggelighet.
At Monsen har filosofisk belegg for at alle begreper er evige og nedsatt av Gud, og at det dermed er ekstremt filosofisk viktig at begrepet «ekteskap» stemmer overrens med det ekteskapet folk kan inngå her i landet gjør ikke bidraget hennes noe mer viktig enn Aristoteles sine utredninger om tingens form og vesen. Du er ikke så radikal når argumentasjonen din hører hjemme i middelalderen. (Sjekk Mihoe for mer.)
Jeg er ikke bekymret for…
…at fildelingen kommer til å drepe musikken, uansett hva gærne-Marte fra IFPI sier.
Jeg er mer bekymret for…
…at Høyre går inn for at musikkbransjen skal få lov til å overvåke folks trafikk på internett og hva dette kommer til å gjøre mot personvernet. Hallo, Høyre? Er ikke dere Georg Apenes sitt parti? Ikke det, nei.
La oss ha det klart:
Politisk ukorrekt er i de aller fleste tilfeller det samme som politisk utdatert. Enten det dreier seg om å diskutere islam basert på følelser og diverse klipp fra Koranen eller å bestemme seg for at personvern er mindre viktig enn at platebransjen får tatt piratene, er du prinsipielt og intellektuelt på tynn is.
Hvis du bestemmer deg for å bekjenne deg til en filosofisk retning der argumentene ikke henger på grep med mindre Gud skapte verden, kan du ikke forvente at det sekulære flertallet er enig med deg i at det er skadelig om homser får gifte seg. Det er ikke synd på deg om du får tyn for tynn, utdatert argumentasjon.
Hvis du er reaksjonær, redd, utdatert eller alt i én smørje, er det ikke mitt ansvar å respektere det fordi du mener “modige” ting.
Jeg har begynt på bipolarskolen. Der skal jeg gå på bipolarkurs i ti uker og gjøre bipolarlekser fra gang til gang, sammen med de andre bipolare barna. Læremetoden kalles psykoedukasjon, et kurs i mestring av egen psykdom. Jeg har fått bipolarlærebok med bipolarinfo.
Jeg skulle bare ønske at jeg ikke var den flinkeste eleven i bipolarklassen, som hadde lest langt utover permen jeg har fått og som aller helst vil ha svar på finurligheter innen biokjemi, ikke om generell diagnostisering. Akkurat som vanlig skole, med andre ord.
En spennende oppdagelse er at jeg er flau over at jeg er så åpen om psykdommen i alle sammenhenger når jeg er sammen med folk som er veldig «vi, det hemmelige bipolare brorskap!»
Det føles litt anstrengt når alle snakker om skam og stigma, mens jeg vet at har gitt et langt portrettintervju med tilhørende diiigert bilde om dette å leve med bipolaritet i siste nummer av Woman.
Foreløbig har jeg bestemt meg for at det er hemmelig at jeg er offentlig med problemene mine. Slå den.
Jeg vet ikke helt hva som gikk av Amazon i helgen. Kanskje de tenkte: «Verdens største nettbokhandel! Der har du oss! På tide å krympe kundekretsen litt?» Kanskje de tenkte: «Nå er jeg jammen lei av disse sinte oppropene mot uanstendige bøker på nettsidene våre. La oss skjule alle kategoriene de reagerer på og være ferdige med det.» Til journalistene har de sagt at det var en teknisk feil.
Uansettt hva som førte til at alle de skeive bøkene forsvant, fikk ikke Amazon forbli lenge i synden. Noen savnet bøkene og i løpet av få timer var #amazonfail det mest brukte søkeordet på Twitter. Halvannet døgn senere traff twitterskredet, bloggoppropene og underskriftskampanjene massemedia, og Amazon måtte svare for seg. Resultatet? Den “tekniske feilen” skal rettes opp i.
#amazonfail viser to intressante fenomener:
1. At verdens største bokhandel plutselig viser en homofientlig agenda, fjerner alt som lukter skeivt fra søkefelt, anbefalte bøker og rangeringer, samt merker bøker «Orlando» av Virginia Woolf og bøker som handler om barn som har vokst opp med lesbiske foreldre som «Adult». Ikke bare sensurerer Amazon forfattere som har skrevet homobøker av politiske hensyn, de filtrerer også hva du som bruker får se.
2. At vi har fått gode kanaler for internasjonal nettaktivisme. Amazon dret seg ut, bæsjen gikk i twittervifta og kom i retur.
Og jeg? Jeg stod opp, fant ut at all kildelitteraturen til Jenter som kommer hadde forsvunnet fra Amazon, twitret det, havnet i Dagbladet, ble oppringt av P1 og uttalte meg så godt jeg kunne på morgenkvisten. Godt jeg alltid tenker før jeg twitrer, da. *host*
Jeg kommer ikke til å glemme første gangen jeg skrev om oppholdet mitt på psykiatrisk her på bloggen. Det første brevet fra asylet ble kladdet på papir og tastet inn og publisert av Mr. Jackson. Jeg fikk kommentarfeltet tilbake som utskrift, sammen med epostene.
Noen hadde sendt meg dikt. Noen hadde tegnet meg. Det dukket opp bloggposter med oppmuntrende youtube-filmer. Alle har lest om hvordan internett er fullt av trakassering, kjipe kommentarer og hets. Du har kanskje ikke lest om hvor mye støtte det kan være i nettet.
En ting er å sitte i sykehuspysjamas på lukket avdeling. En annen ting er å sitte i sykehuspysjamas på lukket avdeling og lese søtti lange og korte meldinger om hvor bra du er.
Jeg vet at både Hjorthen og Delirium har hatt tilsvarende opplevelser når ting har vært vanskelig.
Og jeg regner med at en god del av leserne mine også er innom bloggen til Arachne disse dager. Selv har jeg begynt på flere brev og bloggkommentarer som jeg ikke har fått til å publisere.
Det er rart, men jeg vet at om jeg bare hadde lest at Steinar Lem hadde fått kreft i avisen uten å kjenne til Gunn Hild sin blogg først, uten å ha lest Steinar sine gjesteinnlegg der, uten å ha hengt i kommentarfeltet deres, uten å ha fått kommentarer fra dem selv, så ville ikke dette gått like mye inn på meg som det gjør.
Gunn Hild og Steinar flyttet inn i bloggerby i mars 2007, og de er kjære naboer for mange av oss. Da føles det bare snålt å se dem på kjendis.no. De bor jo her, på nettadresse nær meg. Avisen er jo så langt unna. Journalistens formuleringer er mellom oss.
Hva om dere lesere og jeg laget noe sammen? Internet er jo samligstedet for alt som er fint her i verden. Så jeg tenkte: Hva om alle dere som leser dette innlegget finner frem noe av det fineste dere vet?
Det kan være et bilde. Det kan være en youtube-video. Det kan være et dikt. Det kan være et ord som smaker godt i munnen, en sang som alltid får dere til å smelte på innsiden. Det kan være noe du har laget selv. Det kan være noe som har blitt sagt tusen ganger før.
Det kan være langt. Det kan være kort. Det kan handle om livet. Det kan handle om kjærligheten. Det kan handle om de vonde tingene sagt på en god måte. Det kan handle om stikkelsbær.
Så kan vi samle det her på bloggen som noe ala «Til Arachne og Steinar. Her er mange fine ting, med ønske om alt godt. Titt på det en dag dere har lyst. Hilsen Internet.»
Noen må alltid gå først, så her er tre fine ting fra meg. Det er to snutter fra verdenslitteraturen, samt litt ekte nettkultur. Til sammen utgjør de en poesisandwich med kanel.
Alice Walker How Poems are Made/A Discredited View
Letting go
In order to hold one
I gradually understand
How poems are made.
There is a place the fear must go.
There is a place the choice must go.
There is a place the loss must go.
The leftover love.
The love that spills out
Of the too full cup
And runs and hides
Its too full self
In shame.
I gradually comprehend
How poems are made.
To the upbeat flight of memories.
The flagged beats of the running
Heart.
I understand how poems are made.
They are the tears
That season the smile.
The stiff-neck laughter
That crowds the throat.
The leftover love.
I know how poems are made.
There is a place the loss must go.
There is a place the gain must go.
The leftover love.
Vil ikke du også ha en kanelmorgen? Dette er en gruppeblogg der folk legger ut bilder av det de spiste til frokost. Ikke raske, kjipe frokoster fra en kiosk på vei til skolen, men fine frokoster med omtanke og alenetid.
Jag tror inte på ett liv efter detta
Jag tror på detta liv
Och nu, när saven slutat stiga och jag har hunnit
Till sensommaren, min årstid, minns jag
Hur ångestfyllt jag förr tyckte syrsorna filade,
Tycker så inte längre.
Det är redan skumt
Och åkervägens smala rödskiftande band
Försvinner in i dungar, löper ut ur dungar:
Om varje vägkrök ett mysterium
Av färgernas och ljusets egenliv
Det är skönt att gå
En gammal gärdsgård är också med
Det är den stund då stenarna tänker som bäst
Det är den stund då denna stora varelse
Andas och doftar. Vilka färger i skymningen!
Trädorna lila, stenar i tankfullt skiftande blått
Och lövskogen så rik på skiftningar
Som vore den sitt eget sus!
Ett gult löv är ännu en dyrbarhet
På ena sidan vägen sädesfält
och på den andra sidan barrskog
och säden gul till röd och i skylarna guldbrun
och den sandröda vägen, jag älskar sådana enkla vägar
bara för gående och för grova fordon efter fromma hästar
Sådana vägar tycks mig lika goda som någon livsfilosofi
Och varje landskap, varje skiftning i landskapet, innehåller alla möjliga landskap
och detta liv innehåller alla möjliga liv:
Syrsornas, lysmaskens, grävlingens – alla tänkbara liv
Och det är detta liv som skall fortsätta, som fortsätter
också högre och högre upp, i andra sfärer
Där pågår just nu detta liv
Som också är kvällsmolnens liv, och stjärnornas, och de befolkade världarnas,
Och de osynligas liv, och de dödas
Ty något annat liv finns inte:
Alla lever de och skall leva
och alla ger av sitt liv åt alla och lånar sitt ljus åt alla
och det är inte ett gott och inte ett ont
Det bara är
Det finns en lyckokänsla som kommer sällan men kommer ändå
Det finns detta vårt fornimmandes vittnesbörd
och detta att vara till.
Flyktigt är allt medvetande
men flyktigt är inte fåfängligt.
Så sluts min bukoliska sång.
Nå er det din tur. Finn tre fine ting. Legg dem ut i kommentarfeltet eller på din egen blogg. Så samler vi alle de fine tingene til slutt. Og ja. Du trenger ikke ha vært borte i bloggen til Arachne før i dag for å være med. Alle kan finne fine ting.
Oppdatering: Jeg fant ut at HvaHunSa og Jakob Arvola har skrevet tekster, også. Stikk innom.
Mange klager over Dagbladet på nett, men når det kommer til å bruke Internet i artiklene sine, er de uovertrufne. Jeg var på premieren på Urospredere for et par uker siden, og hadde en lang prat med en av regissørene om hvordan filmen skulle markedsføres etter premieren.
«Hm. Tja. Vel. Si det. Vi legger den til nedlastning og håper folk er intressert?» lød svaret. Nå har Dagbladet lagt ut filmen i sin helhet, samt lagt til en twitterstrøm der du kan følge alles kommentarer til #urospredere. Fine greier. Vil du ha essensen av norsk fildelingsdebatt, bør du stikke innom og ta en kikk.
Jeg reklamerer for filmen dels av politiske grunner, dels fordi det er en god film og dels av ren stolt-kone-refleks. Mr. Jackson er med i filmen og sier mye smart, skjønner du. Han har grønn t-skjorte, briller og kort skjegg hvis du lurer.
Litt om filmen:
Urospredere er en såkaldt «fransk dokumentar», en sjanger der en rekke personer snakker fra ulike synsvinkler om en sak og klippingen av disse utsagnene er det som gjør filmen. Filmteamet har intervjuet alt fra venstresidefolk som Mr. Jackson, Aslak fra Gatas Parlament og en Simon Souyris Strumse fra SU sitt sentralstyre til IFPI, EMI og FONO sine folk.
I tillegg har de fått Espen Tøndel, Trond Giske, Harald Zwarth, The Pirate Bays Peter Sunde og folk fra Datatilsynet i tale. Det er nok flere stemmer representert som jeg ikke kommer på i slengen, også.
Det er i hvertfall en broket bukett med blomster som snakker om temaet, og klippingen gjør at du tilsammen får et ganske nyansert og underholdende bilde av debatten. Teknofil skriver at patebransjen fremstår som ufrivillig morsomme i filmen.
Jeg lo mye av den underveis, men jeg tror humorverdien er avhengig av øyet som ser. Hadde filmen blitt vist til en gjeng folk fra musikkbransjen, ville folk ledd av Peter Sunde og klappet når Larry Bringsfjord fra FONO oppfordrer alle til å slette alle ulovlige filer de har og begynne på nytt. Med en så polarisert debatt, er handler humoren mye om hvem du heier på.
Hovedproblemet med filmen for meg, er at summen av alle bidragene ikke utgjør en større helhet. Filmen tilfører ikke debatten noe nytt, selv om den er en god innføring i den norske fildelingsdebatten. I tillegg er det ett tema jeg savner diskusjons rundt, nemlig opphavsrettsproblematikken.
Som Mr. Jackson og jeg hvisket til hverandre flere ganger under filmvisningen: «Denne filmen kunne trengt en dose Richard Stallman.»
Så langt jeg ser det, er hovedkonflikten mellom dagens åndsverkslovgivning og fildelingsbevegelsen konseptet om at den som har opphavsretten også har reproduksjonsretten til et åndsverk.
Grunnen til at DRM har vært mestringsstrategien til film og platebransjen, er for å forhindre at de som har kjøpt en CD, DVD eller MP3-fil kan reprodusere den.
Spotify er lovlig fordi det er en streamingtjeneste og fungerer på samme måte som en personlig radiokanal. Du sitter ikke igjen med noen filer og kan dermed ikke kopiere dem og distribuere dem. Lovgivningen som gjør at at opphavsrettshaver har retten til reproduksjon av åndsverket stammer fra en teknologisk tidsalder der det var betraktelig vanskeligere å kopiere og distribuere ting.
Å skulle diskutere løsninger på fildelingsproblemet uten å diskutere kollisjonen med åndsverksloven er litt absurd. Mye av taletiden blir brukt på å diskutere hvordan artistene skal få betalt, men det er ikke platebransjens pengetap som gjør fildeling ulovlig.
Skal man lage en lovlig fildelingsløsning, kan man ikke bare diskutere finansiering, man må også diskutere de juridiske endringene som må på plass. Sånn sett halter filmen litt. Uansett – få med den med deg. Om ikke annet for å skjønne hvor kjekk og fantastisk Mr. Jackson er. Mm.
Våren får meg til å svette under jakka og fryse når jeg tar den av. Det er helt greit, jeg har sol i fjeset og himmelen er knallblå og høyt oppe. Bakken er fersk og fuktig. Det gror. I går var alle krokusene og liljene grønne spyd som stakk opp av beddene. Idag blomstrer det langs veien. Blindern er et stort, varmt kattedyr jeg kan krype inntil.
Jeg treffer igjen en professor jeg ikke har sett på lenge og får to digre klemmer. Noen sier at Blindern er stort, kaldt og upersonlig, men jeg kan rusle inn på kontoret to år etter at jeg ble for syk til å gå her og fremdeles få kos.
April er en måned for avgjørelser. Innen 15. må jeg ha funnet ut hva jeg skal gjøre til høsten. Det rare er at jeg ikke skal ta avgjørelsen på basis av «hva jeg har lyst til», men hva jeg tror jeg har helse til å få til. Det er et introvert perspektiv. Jeg går rundt og kjenner på hvordan jeg har det, prøver å lage et realistisk overslag.
Jeg har god tid. Jeg hadde planlagt å dø i 2010. Jeg har en gammel todoliste med alle tingene som skulle være i orden før jeg kunne slutte å leve. Den tells ikke mer. Den er bare dokumentasjon på hvor langt nede jeg har vært. Nå skal jeg bli en gammel dame, og har tid til både romanskriving, plutselige poesipauser, lange dager med farveblyanter, mastergrad og tusen ting jeg ikke har kommet på at jeg har lyst til å gjøre ennå.
Jeg har hodet fullt av musikk selv når jeg ikke har mp3-spilleren på øret, og vårsolen får alt til å minne om scener fra Hair. Og jeg har ikke langt hår som blåser i vinden en gang.
Jeg sprudler over av våren. Du må se et par Hair-klipp for å skjønne energinivået mitt:
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
