Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Akkurat nå’
Fredag 12. juni 2009
Det hender jeg renner over, spesielt når jeg er sliten. Jeg rant over idag, Internet, du trenger ikke vite hvorfor, det var en teit krangel, jeg var i sentrum, jeg måtte gå meg en tur. Det kjipe er at når jeg blir lei meg for én ting, blir jeg lei meg for alle tingene. Det førte til at jeg satt i en av sidegatene til Hausmannsgate og gråt mine øyne ut.
Jeg ringte Mr. Jackson. «Jeg kommer og henter deg,» sa han. «Bli der du er, så kommer jeg og henter deg og vi tar en drosje hjem.» Mr. Jackson henter meg i mange rare situasjoner når jeg ikke greier ting mer.
Så jeg satt og gråt og ventet. Det kommer en gjeng menn forbi. En av dem ser på meg med store sympatiske øyne og klapper meg på hodet idet han går forbi. Jeg smiler. Ser jeg så miserabel ut?
Klappe-på-hodet-mannen kommer tilbake med en kompis. Han spør om det går bra. Nei, sier jeg. Det går ikke bra. Han setter seg siden av meg. Hva har skjedd? Jeg svarer noe usammenhengende. Alt er så vanskelig. Han klapper meg på hodet. Hva heter du? Spør han. Ida, sier jeg. Så, så, Ida, sier han. Jeg spør hva han heter. Han svarer. Mannen min kommer snart og henter meg, sier jeg. Jeg er for trist til å være ute nå.
Så kommer kysset. Et digert, klissent sugefiskkyss med tunge og tvang. Jeg fryser. Jeg friker. Jeg dytter ham unna. Han presser seg inntil meg, presser hendene opp under genseren, gnir underlivet sitt mot underlivet mitt. Panikken tømmer hodet mitt for tanker og reaksjoner. Taxien med Mr. Jackson svinger rundt hjørnet.
De to mennene beinflyr nedover gaten og forsvinner.
«Var de utenlandske?» spør Mr. Jackson. Spør vennene. Spør politiet.
Ja, de var like utenlandske som psykologen min, som drosjesjåføren, som studiekameratene mine. Jeg driver og holder fast i tankegangen om at ikke alle med mørk hud er voldtektsmenn, selv om følelsene mine sier at dette burde jeg forventet når jeg snakket med tilfeldige, utenlandske menn som tok kontakt.
Jeg hadde bare en naiv forestilling om at folk som vil trøste deg ikke vil voldta deg.
Fredag 12. juni 2009
Ole skal overbevise Jørgen om hvor fantastisk Internet er. Hvordan? Ved å samle inn en million giraffer til 2011. Jeg digger idéen og har bidratt selv. Jeg hadde faktisk en gammel girafftegning liggende! Snakk om hendig sammentreff, hva? Lag giraff du også, og spre ordet!
Onsdag 10. juni 2009
Gunn Hild Lem, i bloggerby bedre kjent som Arachne, har vært ute i VG og gjort den jobben vi skulle ønske journalistene gjorde selv når de intervjuet alternativbevegelsen og fanskaren deres: Forklart hvorfor dette våset ikke virker, og at å bruke tiden din på sånt mens du er syk heller gjør deg sykere.
Hun tar utgangspunkt i alle tilbudene hun fikk da Steinar Lem fikk kreftdiagnosen. Hun forteller om den håpløse situasjonen du står i som pårørende når en du er glad i er uhelbredelig syk og alle vil selge deg mirakelkurer.
Som folk rundt meg sa etter å ha lest intervjuet: «Så utrolig bra at hun går ut og sier det som det er. Vi ble utsatt for tilsvarende press da en vi var glad i lå for døden.» Det er faktisk ikke ok å tjene til livets opphold ved å utnytte syke menneskers håp om mirakler. Mirakler som gjerne kan koste en million kroner.
Gunn Hild går også gjennom konkrete terapiformer og hvorfor de ikke virker:
B17 er ikke noe vitamin, det er gift. Det har ikke vist noen effekt, ingen studier har vist det. De påstår at de ikke har noen bivirkninger, men det inneholder cyanid og det har bivirkninger, sier Lem.
(Markedsføring er alfa og omega, ikke sant? Cellegift heter jo faktisk cellegift. Alle skjønner at det er litt kraftig kost. Vitamin B17, derimot, høres friskt og sunt ut. Cyanid? Not so much.)
Sist, men ikke minst, påpeker Gunn Hild svakheten i medienes dekning av mirakelhelbredelser: De fleste av dem er døde etter få år, og grunnen til at vi ikke får vite det? Det skrives ikke noen oppfølgingssaker.
Noe av det beste med utspillet, er at det hun henvender seg til pårørende som står i samme situasjon som hun har vært i. Tenk om du ikke valgte riktig når du ikke benyttet det av tilbud som påstod de skulle redde den du var glad i? Utspillet er støtte til alle dem som velger bort de dyre «mirakelkurene» like mye som det er sårt trengt folkeopplysning.
Søndag 7. juni 2009
Jeg har fått hjartepost idag! Vet du ikke hva hjartepost er, sier du? Det er enda et av de fine tiltakene Mariell Hjartesmil holder på med. Noen dager virker det som om planen til Mariell er å gjøre verden til et bedre sted, et smil av gangen. Hun laget løyndomprosjektet, en norsk mini-postsecretbok og holder konkurranser der folk kan vinne de fineste ting rett som det er.
Hjartepost er et system der du melder deg på, gir Mariell litt info om deg selv og får info om en annen hjartepostdeltager i bytte. Så skal du sende en pakke med fem fine ting til den du fikk info om, mens den personen skal sende noe fem fine ting til deg.
Jeg har vært så heldig å få informasjon om en blogger som er ny og ukjent for meg, så jeg har fått et nytt ekstrabekjentskap i tillegg til en fin pakke. Stikk innom henne og si «Hei!», kjære lesere.
Her er bilde av pakken min, forresten. Den kom idag.
Jeg har fått sjokolade, farvekritt, sprettballer, såpebobler, en liten poesibok og en koseskorpion. Kort sagt: Litt post som gjorde meg varm om hjartet. Svigermor ble redd for koseskorpionen, men det er jo halve sjarmen ^_^
Jeg driver og koser meg med å lage pakke som jeg skal sende tilbake. Hun var litt kjappere enn meg, men jeg regner med å få sendt hjartepost selv i løpet av uken.
Bli med, det er så fint!
Fredag 5. juni 2009
Noen dikt er krabber.
Jeg fanger dem med hov.
De lurer fete under tangen
og fryser når jeg lyser på dem.
Jeg må være rask, ellers
forsvinner de i dypet,
vagger ned mot bunnen. Blir der.
Får jeg diktet opp,
rasler det med klørne
og vil fly i synet mitt.
Det må ekspederes raskt.
Skrives. Avlives.
Noen dikt er redningsvester.
De kommer med blålys og sirener
gjennom mareritt og svettetokter,
blir et tau jeg kan gripe
en papirpose jeg kan puste i
ubedt
uforberedt
intravenøst
Noen dikt er fugler.
Jeg ser dem på avstand.
Får de øye på meg, flyr de vekk.
Jeg må være musestille. De er sky.
Å fange dem er å knuse dem.
Alt jeg får er skisser. Poesikråki.
Noen dikt er kviser.
De prikker under huden og tvinger seg på
Ømme flekker jeg tar på og angrer meg.
De er uungåelig dikt,
pinlig varsellamper,
skjemmende minivulkaner.
Jeg kan vente, men det utsetter bare prosessen.
Jeg kommer til å skvise dem ut i papiret.
Det er ikke over før det blør.
Noen dikt er humler
varme, tunge, subbende over gresset.
De summer i hodet mitt en hel sommer
før de plutselig plasker ned i desserten
min i slutten av august og
krever oppmerksomhet.
Ferdigskrevne. Overmodne.
Noen dikt er drager,
gjemt bak berg
beskyttet av flammer.
Å skrive dem er
tungrodd klatring og år med leting.
Fjellsprengning. Frydblandet skrekk.
Når vi møtes, er det diktet eller meg.
Drage, jeg skal skrive deg.
-skrevet til Song for Eirabu-lanseringsfest. Heia Avil!
Mandag 1. juni 2009
Selvrefleksiv liste:
- At det går an å bli sint på andre enn meg selv.
- At den gyldne regel gjelder hvis du spiller den baklengs, også: Gjør mot deg selv slik du ville gjort mot andre.
- At «intelligent» ikke betyr det samme som «usårbar», «sterk» eller «frisk». Å være smart er et personlighetstrekk, ikke en tilstand.
- At det vanskelige ikke er å være kreativ, men å finne måter å takle kreativiteten på.
- At det er unødvendig å føle seg skyldig fordi en blir syk. Jeg blir ikke sint på folk som blir syke. Å bli sint på seg selv fordi jeg blir syk er absurd.
- At følelser = kropp og kropp = mat og at mat = følelser. Kontroll på maten er kontroll på følelsene, og alt handler til syvende og sist om kroppen. Disse kompliserte knekkebrødene.
- At det snart er et år siden jeg var innlagt på psykiatrisk sist. Jeg lurer på om jeg burde ha fest.
- At problemer med sukker og alkohol er veldig, veldig vanlig blant umedisinerte bipolare. Etter at jeg begynte på de nye pillene mine, har det vist seg at jeg kan spise kake uten å forvandles til orkanen Katarina og at jeg kan drikke et glass vin uten å ville bælme hele flasken. Jeg er i en slags mystisk eksperimentmodus der jeg smaker på alt godteriet jeg ikke har hilst på siden 2003 og drikker meg litt brisen uten å miste kontroll. Det er en ny, usunn verden der ute.
- At hvor hardt jeg trener er fullstendig avhengig av hva slags musikk jeg hører på. Jeg småløper samme strekning, tar tiden og sammenligner spilleliste. Forskjellen er markant. Jo raskere rytmer, jo raskere løper jeg.
- At jeg faktisk har fri. Jeg synes det å slappe av er det skumleste i verden, men jeg har tenkt å gjøre et hederlig forsøk. Wish me luck.
Onsdag 27. mai 2009
«AAAaaaagh!»
Det siste halvannet døgnet har forsvunnet i plutselige, stikkende smertetak nederst i magen. Jeg har brølt i butikken og svimt av på do, prøvd alle tenkelige smertestillende og ikke hatt noen effekt. Idag ringte vi legevakten. Jeg var dum nok til å fortelle sykepleieren på telefonen at jeg hadde mensen ved siden av stikke-smertene.
«Da er det bare dameplager» sa hun. «Legg en varmeflaske på magen og vent til det går over.»
«Du?» freste jeg. «Jeg har hatt mensen før. Mange ganger. I mange år. Jeg pleier ikke svime av. Jeg pleier ikke å våkne skrikende om natten. Jeg pleier å ha god effekt av Ibux. Dette er noe annet!»
«Det er bare sånt vi kvinner må lære oss å leve med, jenta mi. Mensen er kjipe greier.»
Jeg ringte en legevenninne av familien, fikk støtte, noen fancy fremmedord og beskjed om å hilse fra henne. Vi ringte legevakten igjen og fikk møte opp for undersøkelse.
Det viste seg å være nyrestein. Skikkelig manneplage, med andre ord.
Onsdag 20. mai 2009
Rett etter at jeg annonserte at jeg ble gjesteblogger på Vårt Lands Verdidebatt, ser jeg meg tvunget til å trekke meg med mindre de endrer praksis når det kommer til rettighetene mine som gjesteskribent.
Den Tvilsomme Humanist og Undreverset har gjort meg oppmerksom på at ved å registrere meg på Verdidebatt, har jeg gitt Vårt Land rett til å reprodusere tekstene mine så mye de vil uten at jeg har krav på godtgjørelse.
Det er jo litt kjipt når jeg har dobbelpostet blogginnlegg fra Roteloftet som i utgangspunktet er lisensiert med en Creative Commons BY-NC-ND-lisens. Når jeg heller ikke får betalt for å blogge for Verdidebatt, gir jeg i praksis Vårt Land rettigheten til å reprodusere åndsverket mitt for ingen penger.
Fundamental feil for et bloggsystem. Enten må jeg kunne velge hvordan teksten jeg skriver skal lisensieres, eller så må de jeg skriver den for betale meg. Jeg tar nesten alltid betalt for kommersiell bruk, og et bloggsystem må gi tydelig beskjed om at de faktisk er et skriveverksted for tekster som kommer til å brukes kommersielt.
Jeg kommer til å trekke meg som gjesteblogger på Verdidebatt med mindre de endrer brukervilkårene.
Jeg anbefaler andre bloggere å gjøre det samme.
Tirsdag 19. mai 2009
Jeg endte opp med å lage meg en bruker på Verdidebatt litt tilfeldig. Jeg er litt usikker på om det var Sondre Olsen, Filip Rygg eller begge to som twitret Vårt Land sitt nye debattforum/bloggplattform. Interessen min var først og fremst teknisk, både navnet, tilknytningen til Vårt Land og kjente, kjære aktører fra Kristenblogg blant brukerne gjorde at jeg følte meg over middels fremmedgjort fra innholdet.
Da jeg skrev mobbeinnlegget til Curlys bok, dobbelpostet jeg på Verdidebatt-profilen. Dette var ikke egentlig så mye planlagt selvprofilering som det var et forsøk på å få mobbeboka ut til en lesergruppe som sjelden eller aldri besøker Roteloftet.
Likevel – innlegget var populært, og vips, var jeg invitert til å være gjesteblogger på Verdidebatt før jeg fikk snudd meg. Jeg skriver her ut uken, etter det er det Frp og Nina Karin Monsen sin tur. Jeg føler et visst agitasjonsansvar med tanke på hvem som får mikrofonen etter meg (c:
Fredag 15. mai 2009
Det er plutselig knallvår ute. Heggen blomstrer. Syrinene blomstrer. Hagen til svigermor bugner over med nye blomstersorter hver fjerde dag. Jeg har fem-seks dødlinjer som løper sammen i slutten av måneden, og skriver i sola. Den 17. har Mr. Jackson og jeg vært sammen i seks år. Vi har ingen planer, men vi skal sikkert kline.
Jeg har pc’en full av interessante, men akk så halvferdige blogginnlegg. Dere får bare en liste og noen lenker idag.
Virrvarr informerer:
- Jeg er dårlig til å svare på sms’er, facebookmeldinger, twitterreplies og bloggkommentarer om dagen. Jeg leser alt, men har lite overskudd. Det er ikke deg, det er meg, og det endrer seg helt plutselig.
- Jeg er fullstendig avhengig av Lumositys hjernetrimspill. Har du en profil, så legg meg til. De påstår man blir smartere av det, men alt jeg har fått til nå er abstinenser når jeg lar vær.
- Jeg er forelsket i Caitilin Quiets vakre, sære jenteskikkelser. Her: Madeleine som tenåring.
- Jeg driver og gjennomfører Keri Smiths hundre idéer og vurderer å kjøpe alle kunstbøkene hennes.
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
