Fredag 5. juni 2009

Noen dikt er drager

Noen dikt er krabber.
Jeg fanger dem med hov.
De lurer fete under tangen
og fryser når jeg lyser på dem.
Jeg må være rask, ellers
forsvinner de i dypet,
vagger ned mot bunnen. Blir der.
Får jeg diktet opp,
rasler det med klørne
og vil fly i synet mitt.
Det må ekspederes raskt.
Skrives. Avlives.

Noen dikt er redningsvester.
De kommer med blålys og sirener
gjennom mareritt og svettetokter,
blir et tau jeg kan gripe
en papirpose jeg kan puste i
ubedt
uforberedt
intravenøst

Noen dikt er fugler.
Jeg ser dem på avstand.
Får de øye på meg, flyr de vekk.
Jeg må være musestille. De er sky.
Å fange dem er å knuse dem.
Alt jeg får er skisser. Poesikråki.

Noen dikt er kviser.
De prikker under huden og tvinger seg på
Ømme flekker jeg tar på og angrer meg.
De er uungåelig dikt,
pinlig varsellamper,
skjemmende minivulkaner.
Jeg kan vente, men det utsetter bare prosessen.
Jeg kommer til å skvise dem ut i papiret.
Det er ikke over før det blør.

Noen dikt er humler
varme, tunge, subbende over gresset.
De summer i hodet mitt en hel sommer
før de plutselig plasker ned i desserten
min i slutten av august og
krever oppmerksomhet.
Ferdigskrevne. Overmodne.

Noen dikt er drager,
gjemt bak berg
beskyttet av flammer.
Å skrive dem er
tungrodd klatring og år med leting.
Fjellsprengning. Frydblandet skrekk.
Når vi møtes, er det diktet eller meg.
Drage, jeg skal skrive deg.

-skrevet til Song for Eirabu-lanseringsfest. Heia Avil!

Mandag 1. juni 2009

Ti ting jeg har funnet ut i det siste:

Selvrefleksiv liste:

1. At det går an å bli sint på andre enn meg selv.
2. At den gyldne regel gjelder hvis du spiller den baklengs, også: Gjør mot deg selv slik du ville gjort mot andre.
3. At «intelligent» ikke betyr det samme som «usårbar», «sterk» eller «frisk». Å være smart er et personlighetstrekk, ikke en tilstand.
4. At det vanskelige ikke er å være kreativ, men å finne måter å takle kreativiteten på.
5. At det er unødvendig å føle seg skyldig fordi en blir syk. Jeg blir ikke sint på folk som blir syke. Å bli sint på seg selv fordi jeg blir syk er absurd.
6. At følelser = kropp og kropp = mat og at mat = følelser. Kontroll på maten er kontroll på følelsene, og alt handler til syvende og sist om kroppen. Disse kompliserte knekkebrødene.
7. At det snart er et år siden jeg var innlagt på psykiatrisk sist. Jeg lurer på om jeg burde ha fest.
8. At problemer med sukker og alkohol er veldig, veldig vanlig blant umedisinerte bipolare. Etter at jeg begynte på de nye pillene mine, har det vist seg at jeg kan spise kake uten å forvandles til orkanen Katarina og at jeg kan drikke et glass vin uten å ville bælme hele flasken. Jeg er i en slags mystisk eksperimentmodus der jeg smaker på alt godteriet jeg ikke har hilst på siden 2003 og drikker meg litt brisen uten å miste kontroll. Det er en ny, usunn verden der ute.
9. At hvor hardt jeg trener er fullstendig avhengig av hva slags musikk jeg hører på. Jeg småløper samme strekning, tar tiden og sammenligner spilleliste. Forskjellen er markant. Jo raskere rytmer, jo raskere løper jeg.
10. At jeg faktisk har fri. Jeg synes det å slappe av er det skumleste i verden, men jeg har tenkt å gjøre et hederlig forsøk. Wish me luck.

Onsdag 27. mai 2009

Dameplager

«AAAaaaagh!»

Det siste halvannet døgnet har forsvunnet i plutselige, stikkende smertetak nederst i magen. Jeg har brølt i butikken og svimt av på do, prøvd alle tenkelige smertestillende og ikke hatt noen effekt. Idag ringte vi legevakten. Jeg var dum nok til å fortelle sykepleieren på telefonen at jeg hadde mensen ved siden av stikke-smertene.

«Da er det bare dameplager» sa hun. «Legg en varmeflaske på magen og vent til det går over.»
«Du?» freste jeg. «Jeg har hatt mensen før. Mange ganger. I mange år. Jeg pleier ikke svime av. Jeg pleier ikke å våkne skrikende om natten. Jeg pleier å ha god effekt av Ibux. Dette er noe annet!»
«Det er bare sånt vi kvinner må lære oss å leve med, jenta mi. Mensen er kjipe greier.»

Jeg ringte en legevenninne av familien, fikk støtte, noen fancy fremmedord og beskjed om å hilse fra henne. Vi ringte legevakten igjen og fikk møte opp for undersøkelse.

Det viste seg å være nyrestein. Skikkelig manneplage, med andre ord.

Onsdag 20. mai 2009

Verdidebattfail

Rett etter at jeg annonserte at jeg ble gjesteblogger på Vårt Lands Verdidebatt, ser jeg meg tvunget til å trekke meg med mindre de endrer praksis når det kommer til rettighetene mine som gjesteskribent.

Den Tvilsomme Humanist og Undreverset har gjort meg oppmerksom på at ved å registrere meg på Verdidebatt, har jeg gitt Vårt Land rett til å reprodusere tekstene mine så mye de vil uten at jeg har krav på godtgjørelse.

Det er jo litt kjipt når jeg har dobbelpostet blogginnlegg fra Roteloftet som i utgangspunktet er lisensiert med en Creative Commons BY-NC-ND-lisens. Når jeg heller ikke får betalt for å blogge for Verdidebatt, gir jeg i praksis Vårt Land rettigheten til å reprodusere åndsverket mitt for ingen penger.

Fundamental feil for et bloggsystem. Enten må jeg kunne velge hvordan teksten jeg skriver skal lisensieres, eller så må de jeg skriver den for betale meg. Jeg tar nesten alltid betalt for kommersiell bruk, og et bloggsystem må gi tydelig beskjed om at de faktisk er et skriveverksted for tekster som kommer til å brukes kommersielt.

Jeg kommer til å trekke meg som gjesteblogger på Verdidebatt med mindre de endrer brukervilkårene.

Jeg anbefaler andre bloggere å gjøre det samme.

Tirsdag 19. mai 2009

Gjesteblogger på Verdidebatt

Jeg endte opp med å lage meg en bruker på Verdidebatt litt tilfeldig. Jeg er litt usikker på om det var Sondre Olsen, Filip Rygg eller begge to som twitret Vårt Land sitt nye debattforum/bloggplattform. Interessen min var først og fremst teknisk, både navnet, tilknytningen til Vårt Land og kjente, kjære aktører fra Kristenblogg blant brukerne gjorde at jeg følte meg over middels fremmedgjort fra innholdet.

Da jeg skrev mobbeinnlegget til Curlys bok, dobbelpostet jeg på Verdidebatt-profilen. Dette var ikke egentlig så mye planlagt selvprofilering som det var et forsøk på å få mobbeboka ut til en lesergruppe som sjelden eller aldri besøker Roteloftet.

Likevel – innlegget var populært, og vips, var jeg invitert til å være gjesteblogger på Verdidebatt før jeg fikk snudd meg. Jeg skriver her ut uken, etter det er det Frp og Nina Karin Monsen sin tur. Jeg føler et visst agitasjonsansvar med tanke på hvem som får mikrofonen etter meg (c:

Fredag 15. mai 2009

Disse lange, lyse dagene

Det er plutselig knallvår ute. Heggen blomstrer. Syrinene blomstrer. Hagen til svigermor bugner over med nye blomstersorter hver fjerde dag. Jeg har fem-seks dødlinjer som løper sammen i slutten av måneden, og skriver i sola. Den 17. har Mr. Jackson og jeg vært sammen i seks år. Vi har ingen planer, men vi skal sikkert kline.

Jeg har pc’en full av interessante, men akk så halvferdige blogginnlegg. Dere får bare en liste og noen lenker idag.

Virrvarr informerer:

• Jeg er dårlig til å svare på sms’er, facebookmeldinger, twitterreplies og bloggkommentarer om dagen. Jeg leser alt, men har lite overskudd. Det er ikke deg, det er meg, og det endrer seg helt plutselig.
• Jeg er fullstendig avhengig av Lumositys hjernetrimspill. Har du en profil, så legg meg til. De påstår man blir smartere av det, men alt jeg har fått til nå er abstinenser når jeg lar vær.
• Jeg er forelsket i Caitilin Quiets vakre, sære jenteskikkelser. Her: Madeleine som tenåring.
• Jeg driver og gjennomfører Keri Smiths hundre idéer og vurderer å kjøpe alle kunstbøkene hennes.

Onsdag 6. mai 2009

Dagens fangst:

1. Nøkkelkort til Litteraturhusets Skriveloft
2. Gnagesår.
3. Ariel av Sylvia Plath.
4. Vaniljeyoughurt.
5. Et fornøyd publikum.
6. En bok jeg skal anmelde for Fri Tanke.
7. Noen timer uten nøkkel til leiligheten.
8. Et stykk Mr. Jackson, maltraktert av tannlegen.
9. Blomster som dufter godt i hele stua.
10. Pizza og Star Trek med mannen tannlegen hadde maltraktert. Det er viktig å kose nerder.
11. Noen timer romanskrivning.
12. Hyggelig epost.
13. Alice in Wonderland & Through the Looking Glass med gullkant og skikkelig innbinding.
14. Solskinn på nesen.
15. Beskjed om at jeg ikke har en ordentlig blogg, jeg skriver jo ikke om mote og klær.

Søndag 3. mai 2009

Om å gå den lange veien

Jeg har dagboken fra syvende klasse fremdeles. En av tekstene fra november heter noe så pompøst som «Manifest for et bedre liv». Du trenger ikke å vite så mange detaljer om oppveksten min, Internett. Det holder å vite at jeg aldri var trygg.

Jeg småløp mellom soverommet mitt og badet, unngikk alle vinduer, sjekket alltid om alle dører var lukket og låst. Jeg var redd på skolen, redd hjemme, redd når jeg tok bussen, redd når jeg gikk i byen. Jeg lå i sengen med hjertet i halsen og knuget hendene til aftenbønn.

Manifestet i dagboken var et mottiltak: Jeg fortjente et bedre liv. Jeg fortjente venner. Jeg fortjente mennesker som satte pris på meg. Kanskje var jeg skolens største mobbeoffer i en alder av elleve, men jeg skulle begynne å jobbe for at fremtiden min skulle bli den fremtiden jeg ønsket meg.

Jeg var lei av å gjemme meg. Jeg begynte å løpe istedet.

Psykologen min har brukt det siste året på å fortelle meg at jeg er i mål. Jeg vant det maratonløpet. Jeg er trygg nå. Jeg kan slappe av. Jeg bare får det ikke til.

«Ida har svært mange traumer» står det i journalen min. Jeg vet at uansett hvor bipolar jeg er, kommer alle traumene på toppen av humørsvingningene. Ofte utløser de dem. Humøret mitt er en berg og dalbane, og det som styrer berg og dalbanen er et skadeskutt dyr.

Jobben min er å finne en måte å temme det vettskremte dyret av et følelsesliv, fylle det sorte selvfølelseshullet og lage gode sikkerhetsrutiner på bipolar-berg og dalbanen.

Rasjonelt sett vet jeg at denne jobben må til hvis jeg vil ha et bra liv på lang sikt. Emosjonelt sett vil jeg bare miste meg selv i tonnevis på tonnevis med kreativt arbeid. Løsningen på alle problemene mine i Manifest for et bedre liv var å lage ting. Så lenge jeg laget ting, gjorde det ikke vondt.

Verden utenfor er enig med emosjonelle Virrvarr. Verden heier på produktivitet. Verden heier på mennesker som jobber masse. Det sorte selvfølelseshullet svir ikke så mye når alle heier på deg.

Rasjonelle Virrvarr vet at hun må være introvert for å fikse dette – en skummel avgjørelse når hele redningsvesten hennes består i å være intenst ekstrovert.

Og likevel: Jeg må ta av redningsvesten hvis jeg skal lære meg å svømme.

Onsdag 22. april 2009

Dårlig oppførsel på nett slår tilbake på deg

Jeg liker å diskutere fildeling med datafolk, pirater, politikere og jurister. Da kan vi diskutere teknologisk utvikling, finansieringsmetoder, innovasjon, personvern og åndsverksloven uten å bite hodet av hverandre. Det øyeblikket planebransjen involveres, går gjerne debatten over i det absurde.

Det er ikke alltid sånn. Jeg vet at Mr. Jackson har hatt konstruktive diskusjoner med folk i FONO, jeg vet at det er masse oppegående, balanserte mennesker som ikke nødvendigvis er de som får sitte i debatter eller blir intervjuet på TV.

De siste dagene har en del platebransjefolk begynt å komme ut på Twitter, og jeg har observert flere fildelingsdebatter. Noen har vært bra, noen har vært trivielle, men de fleste har beveget seg innefor hva som er god «twitterkotyme».

Hva god twitterkotyme er, mine damer og herrer? Mye det samme som god bloggkotyme eller god kommentarfelt-kotyme: Ikke skriv noe utrolig frekt. Alle kan lese det og skiten du spyr ut kommer tilbake til deg.

Terje Pedersen fra Warner demonstrerte idag et riktig svennestykke i dårlig twitterskikk: Snever-Even Twitret følgende:

Pedersen responderte følgende:

Det kunne kanskje fungert som en snappy hersketeknikk i en muntlig debatt, men ikke på i et kjapt, skriftlig medium. Svaret spredde seg fort, siden Twitter fungerer som gressbrann, og et kjipt, lite gjennomtenkt svar ble både svært synlig og fikk mange reaksjoner. Morsomt å se at noe en person i høy stilling slenger ut til en 18-årig blogger får reaksjoner i bloggerens favør.

Thomas Moen og Even har også kommentert. Jeg synes det er et festlig eksempel på hvordan dårlig oppførsel på nett først og fremst skader den som oppfører seg dårlig, samt som et skoleeksempel på hvordan deler av platebransjen argumenterer i fildelingsdebatter.

Mandag 20. april 2009

Den tannløse haien sulten

Etter at jeg ble erklært for gal for den vanlige oralkirurgen, hjalp Internet (her representert ved Iversen) meg å finne en ny og bedre en med spesialkompetanse på redde, små dyr.

For fire dager siden gav de meg bedøvelse og beroligende intravenøst, sendte meg på pakketur til la-la-land og når jeg våknet opp halvannen time senere var jeg tre visdomstenner fattigere.

Kall meg gjerne naiv, men jeg hadde trodd at det var to måter å gå gjennom en kjeveoperasjon på: Én hvor du fikk lokalbedøvelse og stålsatte deg mens de hakket opp tannen og tok den ut og én hvor du fikk narkose og våknet opp nyoperert.

Problemet mitt var at selv om jeg var veldig nervøs for den vanlige varianten var jeg også skeptisk til dette narkose-slange-gjennom-nesen-ikke-puste-selv opplegget. Jeg var ikke klar over at anestesileger kan dope deg til du er komfortabelt sløv uten at det var noe narkose involvert.

Og det må jeg bare ha sagt: Du får mye bra, lovlige drøgs for litt over 2000 kr. Tanntrekkingen var over før du fikk sagt «I am the Walrus».

Dette er fire dager siden nå og jeg har ruslet rundt og sett ut som Gudfaren, den eldre og byttet ut alle kostholdsprinsipper med idéen om at god mat er mat som kan slurpes via sugerør.

Jeg har aldri spist så mye vaniljesaus, sjokoladepudding, posesuppe, proteinpulver, potetmos, smeltet iskrem og tofu most i blender før, jeg knasker en spennende blanding av paralgin, morfin og antibiotika og skyller munnen med corsodyl og gin. Uansett hvor mye jeg spiser, får jeg aldri i meg nok til å bli skikkelig mett og går nå under indianernavnet «den tannløse haien sulten».

På toppen av det hele har jeg fått to markante blåmerker på hvert oppsvulmede kinn, så Mr. Jackson den yngre og Mr. Jackson den eldre bytter på å føle seg som voldsmistenkte når de følger meg ut av huset.

Det beste med hele opplevelsen var at oralkirurgen fikk ut den ene visdomstannen min nesten hel, og at jeg fikk se den snodige, forvridde jekselen med Kaptein Krok-røtter på nært hold. Jeg sitter nå med tre muterte monstertenner som aldri fikk se dagens lys og som ikke hadde noen funksjon.

This is not intelligent design, folkens. Hvis noen har lest en kreasjonistforklaring på visdomstenner, vil jeg gjerne lese den. Jeg har ikke fantasi nok til å finne opp en gudegitt funksjon for faenskapet.

I tilfelle du lurte på hva jeg har brukt de siste dagene på, lizzom.