Ansiktsmaske over hele fjeset som faktisk smaker ganske godt. Jeg skjønner man ikke skal smake på kosmetikken sin, men har man den i hele fjeset, er det så vanskelig å la være.
Ett stykk lykkelig ektemann som har brukt de forrige ukene på å døpes i champagne, svømme over Akerselven og bli veldig immatrikulert på Arkitekthøgskolen.
Ett stykk døsig Bergenser på sofaen min med håndvesken full av pels og penkjoler
To invitasjoner til Aschehougs hagefest. Begge er til meg. Jeg fikk dem to ganger. Det betyr at jeg har en litt udugelig vert og dobbelt opp med bonger.
Smilefjes på tærne.
Hadde jeg vært Hjartesmil, skulle dere fått bilder av dem. Jeg har bare dette lille, trange språket som nekter å bekle min tanke.
Jeg vet om mange som forbanner det «normale» livet. Jeg synes egentlig «normal» er litt eksotisk. Jeg øver meg på normal. Jeg får frysninger av å smøre matpakke til Mr. Jackson på morgenen. Jeg står opp tidlig og skjelver av forventning. Jeg skriver hver dag. Jeg leser hver dag. Jeg tegner. Jeg snakker i forsamlinger. Jeg har slått opp med NAV. Jeg øver meg på hverdager.
Jeg øver meg på å ikke jobbe mer enn åtte timer hver dag, så ikke alt jeg gjør blir arbeidstid. Jeg støvsuger. Jeg lager omelett til frokost. Jeg er så stresset at jeg drømmer at det er 23 desember og at jeg har glemt kaker og presanger fullstendig og dessuten må jeg stryke 17.mai-sløyfene og jeg har masse barn som skal på skolen for to timer siden. Jeg håper at jeg er blitt flinkere til å være meg enn jeg var i fjor.
«Du er jo helt normal nå!» sa noen til meg.
«Nope,» sa jeg. «Jeg bare øver meg.»
Grisene er på tilbaketog. Feberen går ned, hosten er på tilbaketog og det kjennes ikke ut som om noen har knabbet kroppen min og byttet den ut med en eldre, mer skrøpelig modell. Svineinfluensaen har vært forbannet kjedelig.
Her styrer og ståker de om den i media et halvt år, men når jeg først får den, stjeler den hjernen og konsentrasjonsevnen min så jeg ikke får brukt sykedagene på å koke opp gode grisevitser og svinske svulstigheter. Jeg har ikke fått utnyttet det opplagte, tabloide potensialet i influensaen. Jeg har bare liggesittet og glodd i taket storparten av tiden.
Uansett. Jeg kom opp med noen svinaktige aktiviteter. Siden du også trenger noe tidtrøyte når det blir din tur.
Griseri jeg har slått ihjel tiden med:
Sunget «Og hvem skal bli til pølser og mat, så du og jeg kan spise’n? Ja hvem er tykk og doven og lat? Jo – det er ….GRISEN!», for så å synes synd på grisen. Det er det eneste dyret i Gåtevise som utelukkende defineres som mat. Alle andre har litt personlighet eller en kosefunksjon.
Gått over til å synge «Med krøllet hale» og lage alle bevegelsene til. Jeg burde jobbe i barnehage. Måtte slutte fordi jeg syntes synd på grisen, her også. Du kan ikke bruke gris som skjellsord til en gris. Det er som å selge bananer til noen og lage apelyder til dem etterpå.
Sett på de tre små grisene og tenkt på at barnefilmer jaggu hadde mye hardere moral før. Jobb eller bli spist av ulv, unger.
Sett Liam Lynch intervjue de tre små grisene om husbygging og ulvefare. Filmen får en overraskende slutt når intervjueren spør ulven om han ville spist en gris og ulven svarer: «Ja, ville ikke du?» Liam innrømmer nølende at jo, han spiser jo griser stadig vekk. Plutselig har han og ulven masse til felles.
Funnet igjen denne gamle Ikeareklamen som kombinerer seksuelt griseri med den litt mer tradisjonelle, landbruksorienterte varianten.
Satt meg ned og sett hele Emil Och Griseknoen på youtube. Her er del 1.
Lurt på om jeg skulle lese Lord of the Flies på nytt, men slått det fra meg. Jeg har vært for tung i hodet. Om du føler deg inspirert til litt «Kill the pig!» etter at du har fått viruset, finner du boka her.
Skjønt at det er flust med folk som tror at svineinfluensaen er et komplott for å drepe folk med den onde, onde svineinfluensavaksinen. Alle de mulige konspirasjonsteoriene som jeg ikke klarer å tenke meg frem til en gang.
Nøff-nøff til deg, også. Jeg satser på å være på bena igjen til uka.
Vel – all RL-aktiviteten min er i hvertfall stengt. Vi får se hvordan det blir med bloggingen. Altså: Alle avtaler er avlyst på ubestemt tid. Selv er jeg litt innestengt hos svinske svigers. Vi får ikke ta imot besøk. (Det går bra. Vi har bokselapskaus ^_^)
Hei, bloggen! Jeg glemte å si fra at jeg plutselig ble bortreist, jeg! Jeg er på RUs sommerleir og har holdt feministisk bokbad sammen med Gerd Brantenberg og Cathrine Sandnes, ledet av Kjerstin Aukrust. Nå reiser jeg på Humanetisk ungdoms sommerleir i morgen. Det er veldig lite internet på leiren, og jeg er mye flinkere til å diskutere med folk og hoppe opp og ned enn jeg er til å knote på datamaskinen min. Vi sees til neste uke!
Det føles litt som hjemme. Gamlebyen har forvandlet seg til en blanding av Robin Hood-landsby og kulisser til En midtsommernattsdrøm. «Jeg må ta løs mikrofonen» sier jeg. «Jeg må alltid hoppe opp og ned når jeg leser. Det er så upraktisk med stativ.» Så leser jeg tekster dere har hørt før, men som var ukjent for publikum på Månen.
Jeg var så sjenert da jeg kom bort på festivalområdet for å skrive kontrakt. Jeg er ikke redd for noen. Nå. Men jeg er fremdeles nervøs ovenfor folk som jeg så veldig opp til. Før. Det er ikke så lett å forklare hvorfor folk som gikk i 10. klasse da jeg gikk i 7. klasse fremdeles er mye mektigere og høyerestående enn tradisjonelle statuspersoner, men sånn er det for meg. (Jeg kom over det.)
Månefestivalen er laget av alle dem som var litt eldre enn meg da jeg var liten. De har pyntet Gamlebyen, gitt statuen av Kong Fredrik elektrisk gitar, de selger økologisk mat på torget og de har hengt opp papirlanterner i trærne.
Jeg svever rundt i en sky av det beste av ungdomstiden min ispedd alt jeg forbinder med Natur og Ungdom og Steinerskolen i Fredrikstad. Jenter jeg har sett vokse opp ved siden av meg står plutselig på scenen og synger så alle stopper. De har hengt opp en solid voksenhuske over vollene. De har bygget en trojansk hest i tynne lister og silkestoff og fylt den med kammermusikk og eventyrfortellere.
Jeg har VIP-pass og lommene fylt med bonger og egenskrevne tekster. Mr. Jackson og jeg klemmer gamle og nye kjente og danser-danser-danser. Jeg gikk hjem i natten med en følelse av at alle er på rett sted, på rett vei, at alle får til det de vil, at alle festivaler burde være sølefrie og ha smilende raddiser som arrangører.
Jeg er veldig glad i deg. Jeg tror jeg må gi deg en klem.
Bloggen:
Eh, takk! Hvorfor disse plutselige kjærlighetserklæringene?
Virrvarr:
Jeg satt her med furtefjes og tordenskyer tredd nedover ørene også greide du å gjøre meg i godt humør igjen! Jeg skjønte plutselig hvor mye du har betydd for meg!
Bloggen:
Oi, det får’n si. Du er jo alltid så selvkritisk? Jeg får knapt noe mer enn et fornøyd nikk fra deg når du ikke finner noe å klage på.
Virrvarr:
Jeg vet, jeg vet. Jeg har veldig høy standard for deg. Du er jo ansiktet mitt utad. Jeg er ikke like streng med deg som jeg er med notatboken min, men det er ikke langt unna.
Bloggen:
*Grøss* Jeg vil helst ikke kritiseres like hardt som de superduper-hemmelige diktene du skriver på, takkskalduha. Jeg er bare en liten blogg!
Virrvarr:
Men jeg ville ikke gi deg kritikk nå! Jeg ville gi deg en klem!
Bloggen:
Og så skal du fortelle meg alt jeg gjør feil, ikke sant? *stålsetter seg*
Virrvarr:
Neineinei, jeg har flere pene ting å si!
Bloggen:
WTF? Du bryter den gylne Virrvarr-regelen: «Vær snill mot andre og slem med deg selv!»
Virrvarr:
Ja, og jeg bryter den med vilje, dummen! Jeg har dunket deg i hodet i snart tre år. Da er det på tide å gi deg litt velfortjent skryt!
Bloggen:
Jeg trodde vi ikke vi tok i mot skryt? At det var mot religionen vår?
Virrvarr:
Det har jo bare vært en mestringsstrategi for å dekke over at alle komplimenter vi får fyker forbi oss som en skruball mens vi sitter med hendene i fanget? Vi skal øve oss på å ta i mot komplimenter nå, selv om vi ser klønete ut mens vi prøver å fange dem.
Bloggen:
Oki, da skal jeg gjøre mitt beste for å fange dem! Kast, jeg er klar!
Virrvarr:
Yay! Here goes: Jeg driver og lærer nye ting om meg selv om dagen, ikke sant? Det er jo greia med å gå i terapi. Livet mitt har vært bygget rundt følgende formel: «Virrvarr vil at du skal like henne. Hun gjør hva som helst.»
Bloggen:
Ah, ja. Dette har jeg vært klar over. Det er litt patetisk å se deg gråte og ynke deg over den ene ekle kommentaren blant søtti «Heia Virrvarr!»-meldinger, men man blir jo vant til det.
Virrvarr:
Ikke sant? Vel, denne «Virrvarr vil at du skal like henne» førte til at jeg alltid hjalp alle med alt hele tiden og var veldig lite selvstendig. Går vi syv, åtte år tilbake var meningene og holdningene mine fullstendig diktert av hvem jeg snakket med og hva de forventet av meg. Jeg var norgesmester i å forme personligheten min etter dem jeg ville bli venner med. Jeg gikk rundt og var i en slags smilende, superunderholdende, jeg-finnes-kun-for-deg-modus hele tiden.
Bloggen:
Vel, dét er jo faktisk ikke en Virrvarr jeg kjenner. Når forsvant hun?
Virrvarr:
Omtrent da jeg begynte å skrive deg, tror jeg!
Bloggen:
Hvordan henger det sammen?
Virrvarr:
Kom igjen. Alt jeg drev med, gjorde jeg for å tilfredstille andre. Å skrive deg var mitt første soloprosjekt noensinne. Du ble et sted jeg fikk lov til å finne min egen stemme, for å si det litt klisjéfylt.
Bloggen:
Advarsel: Sier du at jeg er et selvrealiseringsprosjekt, spyr jeg.
Virrvarr:
Vi kan bruke et annet ord, ikke noe problem. Poenget var at du var det første stedet hvor jeg skulle få lov til å bestemme hvem jeg ville være. Jeg mener – i 2006 trodde jeg at jeg hverken kunne skrive eller tegne. De psykiske problemene mine var en stor, hemmelig skam ingen måtte vite om. Nå er det skriving og tegning jeg er best til, og de psykiske problemene mine er noe jeg er stolt over å mestre!
Bloggen:
Hm. Jeg har merket deler av denne utviklingen, du har helt rett.
Virrvarr:
Og det er din fortjeneste! Du har gitt meg feedbacken, erfaringen og selvtillitten til å bli den jeg er iferd med å bli!
Bloggen:
Det er vel ikke bare meg?
Virrvarr:
Duh. Du er jo ikke «bare deg» heller, da! Du er over tusen faste kommentatorer, du er venner jeg har fått via en arena der jeg får være 100% meg, du er fanbrev i posten og ivrige redaktører som mailer meg for å få tekst! Å si at du «bare er en blogg» er litt som å si at et festlokale bare er bord og stoler og trekker fra magien som oppstår når alle danser.
Bloggen:
*rødmer*
Virrvarr:
Uansett: Du har vært en av de viktigste bidragsyterne for å få meg til å bli en tryggere, mer selvstendig person. Å skrive deg har vært en langsom øvelse i å akseptere seg selv.
Bloggen:
Hvorfor har du ikke sagt dette før?
Virrvarr:
Fordi jeg har syntes har vært dritflaut at min motivasjon #1 har vært at folk skal like meg. Det at jeg vil at folk skal like meg er også grunn #1 til at jeg ikke har likt meg, skjønner du.
Bloggen:
Lol, for en loop!
Virrvarr:
Jeg vet! Og du aner ikke hvor avhengig du blir av andre når du ikke liker deg selv og stoler på deg selv! «Jeg kan ikke skrive dette alene, jeg må ha med meg noen.» «Jeg må takke ja til alle tilbud jeg får, for de kommer nok ikke igjen.» «Jeg må stille opp og rigge til konferansen, ellers slutter de å like meg. Drit i at jeg ikke har sovet på to døgn, lizzom»
Bloggen:
Er det derfor du ikke vil være partipolitisk aktiv mer?
Virrvarr:
Det også. Jeg har tatt så mange avgjørelser på bakgrunn av at folk skal like meg at jeg trenger litt tid på å skille sosiale bånd fra politisk overbevisning. Det er et redelighetsspørsmål.
Bloggen:
Hey, alle vet at du er sprø, uansett. De tilgir deg nok.
Virrvarr:
Jeg prøver jo å bli mindre sprø, da. Du er en viktig del av den prosessen.
Bloggen:
Du må gjerne fortelle meg flere pene ting om hvordan jeg har hjulpet deg, altså ^_^ Jeg hører jo bare pene ting fra andre, ikke fra deg!
Virrvarr:
De pene tingene fra andre er jo faktisk noe av det som er fint med deg, da! Du har jo lagret varme, gode kommentarer over tre år nå! Og selv om de fløy rett over hodet da jeg fikk dem, kan jeg gå tilbake og lese dem nå. Jeg driver og plukker opp pene ting folk skrev til meg i fjor og kjenner på dem. Det er en av de store fremskrittene, skjønner du! Jeg kan kjenne dem nå.
Bloggen:
Wow. Ektefølt. Wow.
Virrvarr:
Jeg vet! Jeg lå i sengen på sykehuset da Mr. Jackson kom for å se til meg og sa: «Jeg hadde helt glemt hvor pen du var», og jeg kunne kjenne komplimentet! Det er første gang jeg har følt et kompliment som noe annet enn en ball jeg ikke klarte å fakke. Jeg hadde det mellom hendene!
Bloggen:
Dette er egentlig et sånt øyeblikk der vi skulle sprettet sjampanjekorken.
Virrvarr:
Jeg tenkte jeg skulle feire det med å gi komplimenter til deg i stedet, skjønner du vel!
Bloggen:
Jeg er så slapp etter antibiotikakuren jeg fikk på sykehuset. Jeg subber rundt i varmen og spiser jordbær med hjernen av. For et par dager siden gikk det opp for meg at det er to år siden jeg så storparten av de gamle vennene mine. Jeg har gått rundt i en veldig liten boble der jeg prøver å holde meg oppreist, og først nå skjønner jeg at jeg i grunnen har vært litt isolert. Men i motsettning til i fjor sommer, har jeg et par planer. Her er en liten oversikt:
Jeg skulle egentlig vært på Bloggcamp og Jafnadr, men er for syk og sliten til å få det til. Jeg skulle egentlig snakket på et arragement Landsforeningen for barne og ungdomsorganisasjoner skulle holde om «deltagelse» og «engasjement», men arrangementet ble avlyst grunnet manglende påmelding. Ironisk nok.
Ellers: Jeg er i gang med en ny bok som skal ut til våren. Dere får mer detaljer senere, det er så tidlig i svangerskapet at jeg er litt sjenert. Det slår meg at dette ble et litt usammenhengende innlegg, men hetebølge er hetebølge.
Mr. Jackson er en knupp. Han har jobbet med et nytt design til bloggen i lengre tid, og i natt oppdaterte han Roteloftet. Da jeg gikk og la meg satt han og bannet over IE6, IE7 og spesielt over hvordan de to forestående IE-utgavene dør når du installerer IE8 i tillegg. Stakkars Mr. Jackson har nemling en egen evne til å få nettsidene til å fungere knirkefritt i alle nettlesere. Problemet er at prosessen mot knirkefritt er alt annet enn artig. Jeg sovnet til jevnlige forbannelser av Microsoft og våknet til en nyoppusset blogg.
Nå er det ikke bare designet som er endret her. Mr. Jackson har studert statistikken over lengre tid og funnet ut hvilke funksjoner på gamlebloggen som ble lite brukt, hva som gjorde at bloggen tok lang tid å laste osv. Han kommer til å skrive et eget innlegg der han går i detalj om hvordan han har tenkt og hva han har gjort.
Det mest synlige for deg som leser er likevel at sidebaren er annerledes. Du skjønner, lenkelisten var blitt så lang at nesten ingen brukte den til annet enn å finne seg selv på den. Derfor har vi flyttet lenkelisten ut av sidebaren og inn på en egen lenkeside, og erstattet den med noen få elementer vi håper kommer til å bli mer besøkt. Idéen er også at jeg nå kan oppdatere lenkelisten min uten å sprenge designet noe særlig. Det er alltid kjipt å vente med å legge inn noe fordi det blir litt for langt.
Vi har lagt inn en «Virrvarr anbefaler»-liste, som er mitt egen Sonitusstrøm, bare at den inkluderer alle typer innhold, ikke bare norske blogginnlegg. For at nye lesere skal finne gammelt gull fra arkivet, har vi også fått opp en liste over gode, gamle favorittinnlegg. Om du vet om et innlegg jeg har skrevet du gjerne vil se på denne listen, er det bare å si fra ^_^
Sist, men ikke minst: Jeg har selvfølgelig illustrert bloggen min selv, og temaet denne gangen er såpebobler og hai-kaniner. Jeg brukte lang tid på å finne et godt Haisommerbilde å modellere kaninen på, så jeg blir veldig sår om ingen tar referansen (c:
Såh – kommentarer, tilbakemeldinger og spørsmål? Vil du ha noe like fint, kan du besøke Mr. Jackson sin profesjonelle nettside og lage en avtale. Bortsett fra tegningene, er det han som har gjort all jobben.
Jeg trodde jeg var bedre. Legen trodde jeg var bedre. Svigers trodde jeg var bedre. Jeg ble sendt hjem fra sykehuset med antibiotika og begynte å gjøre meg i stand til bryllupet jeg skulle i. Jeg dro til frisøren og følte meg kvalm. Jeg ble klippet og følte meg kvalmere.
Jeg seilte gjennom Torvbyen og kjente at jeg frøs. Termometeret under klokken viste 32 varmegrader. Jeg ringte svigerfar og ba ham hente meg, men hadde segnet om før han fant meg.
Resten er blaff av nålestikk og feber. Akuttmottaket luktet krise. Det var flombelysning og sykepleiere som stormet gjennom gangene, leger som kjeftet og laboranter med blodprøvetraller som kjørte radiobil mellom portørene.
«Førti komma fem» sier sykepleieren over hodet mitt. «Den stiger fortsatt» Jeg ligger under dynen og hakker tenner mens alle vinduer står åpne og folk svetter så de får våte striper på ryggen. Jeg vil synge, jeg prøver, jeg har stemme, men ordene forsvinner. Jeg leter og leter, men selv ordene i sanger jeg har kunnet fra jeg var liten glipper mellom fingrene og lar melodien stå naken igjen. «Hva gjør feberen med hjernen min?» tenker jeg. «Hva gjør feberen med hjernen min?»
De tar CT, røntgen, to dusin blodprøver, måler bakteriekulturen i halsen, sender meg på full gynekologisk undersøkelse, jeg får se alle organene mine på ultralyd, de tapper flaske på flaske med blod, det skal stå varmt til bakteriene vokser frem, hvis de vokser frem, de gir meg vann og antibiotika intravenøst. Jeg svetter ut en seng på en time.
Når de flytter meg ut av akuttmottaket til et sted jeg kan være lenger, kjenner jeg at det lukter stille død omkring meg. De har ikke ventilasjon på sykehuset Østfold. Folk med alvorlige sykdommer blir sykere i varmen, og sykehuset er kanskje det varmeste stedet. Jeg er jo heldig, jeg fryser, mens rommene rundt meg er fullt av gamle mennesker som surkler og svetter, hoster og må skiftes på. Vi har den samme typen senger, samme typen navnelapper, makne skjorter, makne dryppstativ. Forskjellen ligger i hud og helse, alder og alvorlighetsgrad.
Sykepleierne er en blanding av hjelpepleiere og flyvertinner her oppe i de varme, urinstinkede gangene. «Isvann? Noen som vil ha isvann?» Alle vil ha isvann. Alle vil ha sin egen vifte ved siden av sengen. Heten er en sykdom i seg selv.
Jeg føler meg litt utilpass der jeg ligger. Alle de andre pasientene er gamle og har ingen besøkende. Jeg har minst en virrvarrvokter ved sengen til enhver tid, noen holder hånden min uavhengig av besøkstid, pleierne har sagt det er greit. Alle de andre pasientene her har kreft eller langt fremskreden kols eller kuriøse lidelser som gjør at de forsvinner snart. Jeg skal ikke dø, jeg skal ikke noen ting, jeg skal bare ligge her i sengen og se i taket mens de setter sprøyte etter sprøyte og spør om det går bra, jeg har mistet oversikten over livet mitt, jeg vet ikke hvilken dag det er, jeg har glemt at jeg har en blogg, en epostadresse, et liv der jeg ikke har feber og sykehusklær.
They have propped my head between the pillow and the sheet-cuff
Like an eye between two white lids that will not shut.
Stupid pupil, it has to take everything in.
The nurses pass and pass, they are no trouble,
They pass the way gulls pass inland in their white caps,
Doing things with their hands, one just the same as another,
So it is impossible to tell how many there are.
[...]
They bring me numbness in their bright needles, they bring me sleep
Now I have lost myself
[...]
I have let things slip, a thirty-year~old cargo boat
Stubbornly hanging on to my name and address.
They have swabbed me clear of my loving associations.
Scared and bare on the green plastic-pillowed trolley
I watched my teaset, my bureaus of linen, my books
Sink out of sight, and the water went over my head.
I am a nun now, I have never been so pure.
«Vi fant problemet på CT-bildene til slutt!» sier legen fornøyd. «Du har ikke kreft, gudskjelov» Jeg ser dumt på ham. Kunne jeg hatt kreft? Burde jeg vært redd for kreft der jeg lå? Han følger ikke opp utsagnet, han bare fortsetter å snakke om lymekjertlene i magen og at de er hovne, det er litt som å ha halsbetennelse i magen, jeg skal ta mer antibiotika, jeg kommer til å bli frisk.
Så trekker de ut nålene og jeg får dra hjem. Jeg sitter her og leser bloggen, sjekker eposten, går gjennom RSS-leseren og er litt forundret over at verden finnes. Fine verden, fine folk, fine steder, fine overopphetede sommeren og fine hagen til svigermor som er full av roser og jordbær. Hei, verden. Hei, livet som pleier å være mitt. Jeg er tilbake i en fersk, ustød versjon. Jeg har så vidt fått mine egne klær og hodet over vannet.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
