Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Akkurat nå’
Mandag 6. juli 2009
Virrvarr:
Du bloggen?
Bloggen:
Ja?
Virrvarr:
Jeg er veldig glad i deg. Jeg tror jeg må gi deg en klem.
Bloggen:
Eh, takk! Hvorfor disse plutselige kjærlighetserklæringene?
Virrvarr:
Jeg satt her med furtefjes og tordenskyer tredd nedover ørene også greide du å gjøre meg i godt humør igjen! Jeg skjønte plutselig hvor mye du har betydd for meg!
Bloggen:
Oi, det får’n si. Du er jo alltid så selvkritisk? Jeg får knapt noe mer enn et fornøyd nikk fra deg når du ikke finner noe å klage på.
Virrvarr:
Jeg vet, jeg vet. Jeg har veldig høy standard for deg. Du er jo ansiktet mitt utad. Jeg er ikke like streng med deg som jeg er med notatboken min, men det er ikke langt unna.
Bloggen:
*Grøss* Jeg vil helst ikke kritiseres like hardt som de superduper-hemmelige diktene du skriver på, takkskalduha. Jeg er bare en liten blogg!
Virrvarr:
Men jeg ville ikke gi deg kritikk nå! Jeg ville gi deg en klem!
Bloggen:
Og så skal du fortelle meg alt jeg gjør feil, ikke sant? *stålsetter seg*
Virrvarr:
Neineinei, jeg har flere pene ting å si!
Bloggen:
WTF? Du bryter den gylne Virrvarr-regelen: «Vær snill mot andre og slem med deg selv!»
Virrvarr:
Ja, og jeg bryter den med vilje, dummen! Jeg har dunket deg i hodet i snart tre år. Da er det på tide å gi deg litt velfortjent skryt!
Bloggen:
Jeg trodde vi ikke vi tok i mot skryt? At det var mot religionen vår?
Virrvarr:
Det har jo bare vært en mestringsstrategi for å dekke over at alle komplimenter vi får fyker forbi oss som en skruball mens vi sitter med hendene i fanget? Vi skal øve oss på å ta i mot komplimenter nå, selv om vi ser klønete ut mens vi prøver å fange dem.
Bloggen:
Oki, da skal jeg gjøre mitt beste for å fange dem! Kast, jeg er klar!
Virrvarr:
Yay! Here goes: Jeg driver og lærer nye ting om meg selv om dagen, ikke sant? Det er jo greia med å gå i terapi. Livet mitt har vært bygget rundt følgende formel: «Virrvarr vil at du skal like henne. Hun gjør hva som helst.»
Bloggen:
Ah, ja. Dette har jeg vært klar over. Det er litt patetisk å se deg gråte og ynke deg over den ene ekle kommentaren blant søtti «Heia Virrvarr!»-meldinger, men man blir jo vant til det.
Virrvarr:
Ikke sant? Vel, denne «Virrvarr vil at du skal like henne» førte til at jeg alltid hjalp alle med alt hele tiden og var veldig lite selvstendig. Går vi syv, åtte år tilbake var meningene og holdningene mine fullstendig diktert av hvem jeg snakket med og hva de forventet av meg. Jeg var norgesmester i å forme personligheten min etter dem jeg ville bli venner med. Jeg gikk rundt og var i en slags smilende, superunderholdende, jeg-finnes-kun-for-deg-modus hele tiden.
Bloggen:
Vel, dét er jo faktisk ikke en Virrvarr jeg kjenner. Når forsvant hun?
Virrvarr:
Omtrent da jeg begynte å skrive deg, tror jeg!
Bloggen:
Hvordan henger det sammen?
Virrvarr:
Kom igjen. Alt jeg drev med, gjorde jeg for å tilfredstille andre. Å skrive deg var mitt første soloprosjekt noensinne. Du ble et sted jeg fikk lov til å finne min egen stemme, for å si det litt klisjéfylt.
Bloggen:
Advarsel: Sier du at jeg er et selvrealiseringsprosjekt, spyr jeg.
Virrvarr:
Vi kan bruke et annet ord, ikke noe problem. Poenget var at du var det første stedet hvor jeg skulle få lov til å bestemme hvem jeg ville være. Jeg mener – i 2006 trodde jeg at jeg hverken kunne skrive eller tegne. De psykiske problemene mine var en stor, hemmelig skam ingen måtte vite om. Nå er det skriving og tegning jeg er best til, og de psykiske problemene mine er noe jeg er stolt over å mestre!
Bloggen:
Hm. Jeg har merket deler av denne utviklingen, du har helt rett.
Virrvarr:
Og det er din fortjeneste! Du har gitt meg feedbacken, erfaringen og selvtillitten til å bli den jeg er iferd med å bli!
Bloggen:
Det er vel ikke bare meg?
Virrvarr:
Duh. Du er jo ikke «bare deg» heller, da! Du er over tusen faste kommentatorer, du er venner jeg har fått via en arena der jeg får være 100% meg, du er fanbrev i posten og ivrige redaktører som mailer meg for å få tekst! Å si at du «bare er en blogg» er litt som å si at et festlokale bare er bord og stoler og trekker fra magien som oppstår når alle danser.
Bloggen:
*rødmer*
Virrvarr:
Uansett: Du har vært en av de viktigste bidragsyterne for å få meg til å bli en tryggere, mer selvstendig person. Å skrive deg har vært en langsom øvelse i å akseptere seg selv.
Bloggen:
Hvorfor har du ikke sagt dette før?
Virrvarr:
Fordi jeg har syntes har vært dritflaut at min motivasjon #1 har vært at folk skal like meg. Det at jeg vil at folk skal like meg er også grunn #1 til at jeg ikke har likt meg, skjønner du.
Bloggen:
Lol, for en loop!
Virrvarr:
Jeg vet! Og du aner ikke hvor avhengig du blir av andre når du ikke liker deg selv og stoler på deg selv! «Jeg kan ikke skrive dette alene, jeg må ha med meg noen.» «Jeg må takke ja til alle tilbud jeg får, for de kommer nok ikke igjen.» «Jeg må stille opp og rigge til konferansen, ellers slutter de å like meg. Drit i at jeg ikke har sovet på to døgn, lizzom»
Bloggen:
Er det derfor du ikke vil være partipolitisk aktiv mer?
Virrvarr:
Det også. Jeg har tatt så mange avgjørelser på bakgrunn av at folk skal like meg at jeg trenger litt tid på å skille sosiale bånd fra politisk overbevisning. Det er et redelighetsspørsmål.
Bloggen:
Hey, alle vet at du er sprø, uansett. De tilgir deg nok.
Virrvarr:
Jeg prøver jo å bli mindre sprø, da. Du er en viktig del av den prosessen.
Bloggen:
Du må gjerne fortelle meg flere pene ting om hvordan jeg har hjulpet deg, altså ^_^ Jeg hører jo bare pene ting fra andre, ikke fra deg!
Virrvarr:
De pene tingene fra andre er jo faktisk noe av det som er fint med deg, da! Du har jo lagret varme, gode kommentarer over tre år nå! Og selv om de fløy rett over hodet da jeg fikk dem, kan jeg gå tilbake og lese dem nå. Jeg driver og plukker opp pene ting folk skrev til meg i fjor og kjenner på dem. Det er en av de store fremskrittene, skjønner du! Jeg kan kjenne dem nå.
Bloggen:
Wow. Ektefølt. Wow.
Virrvarr:
Jeg vet! Jeg lå i sengen på sykehuset da Mr. Jackson kom for å se til meg og sa: «Jeg hadde helt glemt hvor pen du var», og jeg kunne kjenne komplimentet! Det er første gang jeg har følt et kompliment som noe annet enn en ball jeg ikke klarte å fakke. Jeg hadde det mellom hendene!
Bloggen:
Dette er egentlig et sånt øyeblikk der vi skulle sprettet sjampanjekorken.
Virrvarr:
Jeg tenkte jeg skulle feire det med å gi komplimenter til deg i stedet, skjønner du vel!
Bloggen:
Aww!
Virrvarr:
Okei. Nå må vi passe oss så vi ikke blir klissete.
Lørdag 4. juli 2009
Jeg er så slapp etter antibiotikakuren jeg fikk på sykehuset. Jeg subber rundt i varmen og spiser jordbær med hjernen av. For et par dager siden gikk det opp for meg at det er to år siden jeg så storparten av de gamle vennene mine. Jeg har gått rundt i en veldig liten boble der jeg prøver å holde meg oppreist, og først nå skjønner jeg at jeg i grunnen har vært litt isolert. Men i motsettning til i fjor sommer, har jeg et par planer. Her er en liten oversikt:
Jeg skulle egentlig vært på Bloggcamp og Jafnadr, men er for syk og sliten til å få det til. Jeg skulle egentlig snakket på et arragement Landsforeningen for barne og ungdomsorganisasjoner skulle holde om «deltagelse» og «engasjement», men arrangementet ble avlyst grunnet manglende påmelding. Ironisk nok.
Ellers: Jeg er i gang med en ny bok som skal ut til våren. Dere får mer detaljer senere, det er så tidlig i svangerskapet at jeg er litt sjenert. Det slår meg at dette ble et litt usammenhengende innlegg, men hetebølge er hetebølge.
Torsdag 2. juli 2009
Mr. Jackson er en knupp. Han har jobbet med et nytt design til bloggen i lengre tid, og i natt oppdaterte han Roteloftet. Da jeg gikk og la meg satt han og bannet over IE6, IE7 og spesielt over hvordan de to forestående IE-utgavene dør når du installerer IE8 i tillegg. Stakkars Mr. Jackson har nemling en egen evne til å få nettsidene til å fungere knirkefritt i alle nettlesere. Problemet er at prosessen mot knirkefritt er alt annet enn artig. Jeg sovnet til jevnlige forbannelser av Microsoft og våknet til en nyoppusset blogg.
Nå er det ikke bare designet som er endret her. Mr. Jackson har studert statistikken over lengre tid og funnet ut hvilke funksjoner på gamlebloggen som ble lite brukt, hva som gjorde at bloggen tok lang tid å laste osv. Han kommer til å skrive et eget innlegg der han går i detalj om hvordan han har tenkt og hva han har gjort.
Det mest synlige for deg som leser er likevel at sidebaren er annerledes. Du skjønner, lenkelisten var blitt så lang at nesten ingen brukte den til annet enn å finne seg selv på den. Derfor har vi flyttet lenkelisten ut av sidebaren og inn på en egen lenkeside, og erstattet den med noen få elementer vi håper kommer til å bli mer besøkt. Idéen er også at jeg nå kan oppdatere lenkelisten min uten å sprenge designet noe særlig. Det er alltid kjipt å vente med å legge inn noe fordi det blir litt for langt.
Vi har lagt inn en «Virrvarr anbefaler»-liste, som er mitt egen Sonitusstrøm, bare at den inkluderer alle typer innhold, ikke bare norske blogginnlegg. For at nye lesere skal finne gammelt gull fra arkivet, har vi også fått opp en liste over gode, gamle favorittinnlegg. Om du vet om et innlegg jeg har skrevet du gjerne vil se på denne listen, er det bare å si fra ^_^
Sist, men ikke minst: Jeg har selvfølgelig illustrert bloggen min selv, og temaet denne gangen er såpebobler og hai-kaniner. Jeg brukte lang tid på å finne et godt Haisommerbilde å modellere kaninen på, så jeg blir veldig sår om ingen tar referansen (c:
Såh – kommentarer, tilbakemeldinger og spørsmål? Vil du ha noe like fint, kan du besøke Mr. Jackson sin profesjonelle nettside
og lage en avtale. Bortsett fra tegningene, er det han som har gjort all jobben.
Mandag 29. juni 2009
Jeg trodde jeg var bedre. Legen trodde jeg var bedre. Svigers trodde jeg var bedre. Jeg ble sendt hjem fra sykehuset med antibiotika og begynte å gjøre meg i stand til bryllupet jeg skulle i. Jeg dro til frisøren og følte meg kvalm. Jeg ble klippet og følte meg kvalmere.
Jeg seilte gjennom Torvbyen og kjente at jeg frøs. Termometeret under klokken viste 32 varmegrader. Jeg ringte svigerfar og ba ham hente meg, men hadde segnet om før han fant meg.
Resten er blaff av nålestikk og feber. Akuttmottaket luktet krise. Det var flombelysning og sykepleiere som stormet gjennom gangene, leger som kjeftet og laboranter med blodprøvetraller som kjørte radiobil mellom portørene.
«Førti komma fem» sier sykepleieren over hodet mitt. «Den stiger fortsatt» Jeg ligger under dynen og hakker tenner mens alle vinduer står åpne og folk svetter så de får våte striper på ryggen. Jeg vil synge, jeg prøver, jeg har stemme, men ordene forsvinner. Jeg leter og leter, men selv ordene i sanger jeg har kunnet fra jeg var liten glipper mellom fingrene og lar melodien stå naken igjen. «Hva gjør feberen med hjernen min?» tenker jeg. «Hva gjør feberen med hjernen min?»
De tar CT, røntgen, to dusin blodprøver, måler bakteriekulturen i halsen, sender meg på full gynekologisk undersøkelse, jeg får se alle organene mine på ultralyd, de tapper flaske på flaske med blod, det skal stå varmt til bakteriene vokser frem, hvis de vokser frem, de gir meg vann og antibiotika intravenøst. Jeg svetter ut en seng på en time.
Når de flytter meg ut av akuttmottaket til et sted jeg kan være lenger, kjenner jeg at det lukter stille død omkring meg. De har ikke ventilasjon på sykehuset Østfold. Folk med alvorlige sykdommer blir sykere i varmen, og sykehuset er kanskje det varmeste stedet. Jeg er jo heldig, jeg fryser, mens rommene rundt meg er fullt av gamle mennesker som surkler og svetter, hoster og må skiftes på. Vi har den samme typen senger, samme typen navnelapper, makne skjorter, makne dryppstativ. Forskjellen ligger i hud og helse, alder og alvorlighetsgrad.
Sykepleierne er en blanding av hjelpepleiere og flyvertinner her oppe i de varme, urinstinkede gangene. «Isvann? Noen som vil ha isvann?» Alle vil ha isvann. Alle vil ha sin egen vifte ved siden av sengen. Heten er en sykdom i seg selv.
Jeg føler meg litt utilpass der jeg ligger. Alle de andre pasientene er gamle og har ingen besøkende. Jeg har minst en virrvarrvokter ved sengen til enhver tid, noen holder hånden min uavhengig av besøkstid, pleierne har sagt det er greit. Alle de andre pasientene her har kreft eller langt fremskreden kols eller kuriøse lidelser som gjør at de forsvinner snart. Jeg skal ikke dø, jeg skal ikke noen ting, jeg skal bare ligge her i sengen og se i taket mens de setter sprøyte etter sprøyte og spør om det går bra, jeg har mistet oversikten over livet mitt, jeg vet ikke hvilken dag det er, jeg har glemt at jeg har en blogg, en epostadresse, et liv der jeg ikke har feber og sykehusklær.
Jeg har ett dikt på hjernen som surrer igjen og igjen: Tulips av Sylvia Plath
They have propped my head between the pillow and the sheet-cuff
Like an eye between two white lids that will not shut.
Stupid pupil, it has to take everything in.
The nurses pass and pass, they are no trouble,
They pass the way gulls pass inland in their white caps,
Doing things with their hands, one just the same as another,
So it is impossible to tell how many there are.
[...]
They bring me numbness in their bright needles, they bring me sleep
Now I have lost myself
[...]
I have let things slip, a thirty-year~old cargo boat
Stubbornly hanging on to my name and address.
They have swabbed me clear of my loving associations.
Scared and bare on the green plastic-pillowed trolley
I watched my teaset, my bureaus of linen, my books
Sink out of sight, and the water went over my head.
I am a nun now, I have never been so pure.
«Vi fant problemet på CT-bildene til slutt!» sier legen fornøyd. «Du har ikke kreft, gudskjelov» Jeg ser dumt på ham. Kunne jeg hatt kreft? Burde jeg vært redd for kreft der jeg lå? Han følger ikke opp utsagnet, han bare fortsetter å snakke om lymekjertlene i magen og at de er hovne, det er litt som å ha halsbetennelse i magen, jeg skal ta mer antibiotika, jeg kommer til å bli frisk.
Så trekker de ut nålene og jeg får dra hjem. Jeg sitter her og leser bloggen, sjekker eposten, går gjennom RSS-leseren og er litt forundret over at verden finnes. Fine verden, fine folk, fine steder, fine overopphetede sommeren og fine hagen til svigermor som er full av roser og jordbær. Hei, verden. Hei, livet som pleier å være mitt. Jeg er tilbake i en fersk, ustød versjon. Jeg har så vidt fått mine egne klær og hodet over vannet.
Torsdag 25. juni 2009
Jeg er ikke flink til å være syk. Jeg tror alltid jeg bare innbilder meg problemene mine. Selv de gangene jeg har blitt hentet i ambulanse, er jeg redd for at jeg finner på. Tenk om legen bare ser irritert på meg og sier at jeg ikke er syk? «Du burde ikke skrike sånn, her er det ikke noe i veien!»
Nå sier legene aldri det. De sier gjerne «Oi, her var det en betennelsesreaksjon, gitt! Hvor lenge har du gått rundt med dette? Det må da ha gjort vondt?» De sier aldri at jeg tar opp andre pasienters tid og at jeg burde pelle meg ut. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tror de skulle gjøre det, men hver eneste gang jeg blir syk, er jeg kjemperedd for at jeg bare skal ha funnet på hele greia.
Denne tendensen til å avfeie ubehang som inbildning gjør at jeg ofte går rundt med problemer til de vokser seg større enn de burde være. Litt vondt i ny og ne kan bli jæskli vondt hvis du ikke tar hensyn.
Det fører til sånne opplevelser som i går, hvor hele turen til legevakten var tåketilstand der jeg var redd for at det ikke var noe galt med meg. «Jeg later som, jeg later som» prøvde jeg å fortelle dem. Sykepleierne var tydeligvis ikke enige med meg, siden jeg fikk ligge ned nesten med en gang vi kom inn. Svigermor og svigerfar var tydeligvis ikke enige, siden de satt ved siden av sengen min halve natten.
Legen var hvertfall ikke enig med meg, siden han ringte akkuttmottaket og snakket strengt med dem til jeg ble overført med én gang. «Dette handler om pasientens beste,» sa han med myndig og jeg kjente at jeg elsket ham. Greit at jeg lå der og lot som jeg var syk, men jeg elsket ham akkurat da.
De brukte meg som nålepute på akkutmottaket. Før jeg helt hadde fått med meg hva som skjedde, hadde de tatt klærne mine og erstattet dem med fremmede sykehusfiller, tatt masse blodprøver og satt en veneflon. De puttet en gummihette på fingeren min og et blodtrykksmåler rundt armen som sjekket automatisk hvert tiende minutt. «De tar meg sånn på alvor», tenkte jeg. «De kommer til å bli veldig irriterte når de skjønner at det ikke er noe i veien, at jeg bare ligger her og skaper meg.»
Drypp. Smertestillende. Mer smertestillende. Mr. Jackson som ringer og sier at han har avlyst alle avtalene sine og kommer nå, han tar toget med én gang. Legen snakker om infeksjon og antibiotika når han først kommer. Prøvene viste infeksjon. Ok, tenker jeg. Ok, da. Jeg kan ikke fake infeksjon. Jeg kan ikke jukse på blodprøven. Åhgud, det var på ordentlig.
Legen lurer på hvor lenge jeg har gått med disse smertene. Jeg er litt usikker. De er liksom nye nå, de finnes, de er reelle, de syntes på en blodprøve, jeg har ikke funnet dem på, jeg ligger ikke her og er slem.
Med mindre jeg overdriver, da. Det kan jo være det bare er en liten infeksjon og at jeg ikke burde ynket meg så mye over den. Det kan være at legen inni seg er sint på meg og synes jeg er en svekling som ligger her med drypp og smertestillende og ledninger klistret på overkroppen. Jeg burde bare tatt antibiotikaen og gått hjem. Ja, jeg overdriver. Drama Queen.
Jeg vedder på at om jeg noensinne får en alvorlig, somatisk diagnose kommer jeg til å føle meg kjempelettet. Da kan jeg ligge og ta i mot behandling uten å være redd for å overdrive, være til bry og ta opp sykehusets tid.
Også slår det meg at det er denne refleksen som gjør at jeg aldri går til legen når jeg bare er litt urolig, bare har litt vondt, bare er litt infisert og bare trenger litt antibiotikakur. Jeg er ikke mindre psykisk syk når jeg er fysisk syk. De overlapper på uante måter.
Lørdag 13. juni 2009
Bare så dere vet det: Jeg har vært mye nede siden begynnelsen av mai. Jeg har ikke fått hjulpet til eller fulgt med på Bloggcamp-forbredelsene siden da. Jeg hadde egentlig tenkt å dra, men nå har det skjedd veldig masse krøll med meg, så det er lite trolig. Jeg registrerer at det har vært mye diskusjon om Bloggcamp på Twitter og i bloggosfæren. Jeg tenkte bare at jeg skulle si: «Huihei, jeg har ikke vært til stede i det hele tatt. Jeg vet at Thomas Moen med flere har stått på som helter, men jeg kan hverken svare på spørsmål, diskutere avgjørelser eller si noe innsiktsfullt. Jeg har hatt mer enn nok med meg selv.»
Fredag 12. juni 2009
Det hender jeg renner over, spesielt når jeg er sliten. Jeg rant over idag, Internet, du trenger ikke vite hvorfor, det var en teit krangel, jeg var i sentrum, jeg måtte gå meg en tur. Det kjipe er at når jeg blir lei meg for én ting, blir jeg lei meg for alle tingene. Det førte til at jeg satt i en av sidegatene til Hausmannsgate og gråt mine øyne ut.
Jeg ringte Mr. Jackson. «Jeg kommer og henter deg,» sa han. «Bli der du er, så kommer jeg og henter deg og vi tar en drosje hjem.» Mr. Jackson henter meg i mange rare situasjoner når jeg ikke greier ting mer.
Så jeg satt og gråt og ventet. Det kommer en gjeng menn forbi. En av dem ser på meg med store sympatiske øyne og klapper meg på hodet idet han går forbi. Jeg smiler. Ser jeg så miserabel ut?
Klappe-på-hodet-mannen kommer tilbake med en kompis. Han spør om det går bra. Nei, sier jeg. Det går ikke bra. Han setter seg siden av meg. Hva har skjedd? Jeg svarer noe usammenhengende. Alt er så vanskelig. Han klapper meg på hodet. Hva heter du? Spør han. Ida, sier jeg. Så, så, Ida, sier han. Jeg spør hva han heter. Han svarer. Mannen min kommer snart og henter meg, sier jeg. Jeg er for trist til å være ute nå.
Så kommer kysset. Et digert, klissent sugefiskkyss med tunge og tvang. Jeg fryser. Jeg friker. Jeg dytter ham unna. Han presser seg inntil meg, presser hendene opp under genseren, gnir underlivet sitt mot underlivet mitt. Panikken tømmer hodet mitt for tanker og reaksjoner. Taxien med Mr. Jackson svinger rundt hjørnet.
De to mennene beinflyr nedover gaten og forsvinner.
«Var de utenlandske?» spør Mr. Jackson. Spør vennene. Spør politiet.
Ja, de var like utenlandske som psykologen min, som drosjesjåføren, som studiekameratene mine. Jeg driver og holder fast i tankegangen om at ikke alle med mørk hud er voldtektsmenn, selv om følelsene mine sier at dette burde jeg forventet når jeg snakket med tilfeldige, utenlandske menn som tok kontakt.
Jeg hadde bare en naiv forestilling om at folk som vil trøste deg ikke vil voldta deg.
Fredag 12. juni 2009
Ole skal overbevise Jørgen om hvor fantastisk Internet er. Hvordan? Ved å samle inn en million giraffer til 2011. Jeg digger idéen og har bidratt selv. Jeg hadde faktisk en gammel girafftegning liggende! Snakk om hendig sammentreff, hva? Lag giraff du også, og spre ordet!
Onsdag 10. juni 2009
Gunn Hild Lem, i bloggerby bedre kjent som Arachne, har vært ute i VG og gjort den jobben vi skulle ønske journalistene gjorde selv når de intervjuet alternativbevegelsen og fanskaren deres: Forklart hvorfor dette våset ikke virker, og at å bruke tiden din på sånt mens du er syk heller gjør deg sykere.
Hun tar utgangspunkt i alle tilbudene hun fikk da Steinar Lem fikk kreftdiagnosen. Hun forteller om den håpløse situasjonen du står i som pårørende når en du er glad i er uhelbredelig syk og alle vil selge deg mirakelkurer.
Som folk rundt meg sa etter å ha lest intervjuet: «Så utrolig bra at hun går ut og sier det som det er. Vi ble utsatt for tilsvarende press da en vi var glad i lå for døden.» Det er faktisk ikke ok å tjene til livets opphold ved å utnytte syke menneskers håp om mirakler. Mirakler som gjerne kan koste en million kroner.
Gunn Hild går også gjennom konkrete terapiformer og hvorfor de ikke virker:
B17 er ikke noe vitamin, det er gift. Det har ikke vist noen effekt, ingen studier har vist det. De påstår at de ikke har noen bivirkninger, men det inneholder cyanid og det har bivirkninger, sier Lem.
(Markedsføring er alfa og omega, ikke sant? Cellegift heter jo faktisk cellegift. Alle skjønner at det er litt kraftig kost. Vitamin B17, derimot, høres friskt og sunt ut. Cyanid? Not so much.)
Sist, men ikke minst, påpeker Gunn Hild svakheten i medienes dekning av mirakelhelbredelser: De fleste av dem er døde etter få år, og grunnen til at vi ikke får vite det? Det skrives ikke noen oppfølgingssaker.
Noe av det beste med utspillet, er at det hun henvender seg til pårørende som står i samme situasjon som hun har vært i. Tenk om du ikke valgte riktig når du ikke benyttet det av tilbud som påstod de skulle redde den du var glad i? Utspillet er støtte til alle dem som velger bort de dyre «mirakelkurene» like mye som det er sårt trengt folkeopplysning.
Søndag 7. juni 2009
Jeg har fått hjartepost idag! Vet du ikke hva hjartepost er, sier du? Det er enda et av de fine tiltakene Mariell Hjartesmil holder på med. Noen dager virker det som om planen til Mariell er å gjøre verden til et bedre sted, et smil av gangen. Hun laget løyndomprosjektet, en norsk mini-postsecretbok og holder konkurranser der folk kan vinne de fineste ting rett som det er.
Hjartepost er et system der du melder deg på, gir Mariell litt info om deg selv og får info om en annen hjartepostdeltager i bytte. Så skal du sende en pakke med fem fine ting til den du fikk info om, mens den personen skal sende noe fem fine ting til deg.
Jeg har vært så heldig å få informasjon om en blogger som er ny og ukjent for meg, så jeg har fått et nytt ekstrabekjentskap i tillegg til en fin pakke. Stikk innom henne og si «Hei!», kjære lesere.
Her er bilde av pakken min, forresten. Den kom idag.
Jeg har fått sjokolade, farvekritt, sprettballer, såpebobler, en liten poesibok og en koseskorpion. Kort sagt: Litt post som gjorde meg varm om hjartet. Svigermor ble redd for koseskorpionen, men det er jo halve sjarmen ^_^
Jeg driver og koser meg med å lage pakke som jeg skal sende tilbake. Hun var litt kjappere enn meg, men jeg regner med å få sendt hjartepost selv i løpet av uken.
Bli med, det er så fint!
Kristín A. Sandberg
Elisabeth
Beate
virrvarr
Ingrid Ping
Hege F
Irene 
Alt godt
sara 
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
