Revolusjonært roteloft

Jeg har
levert
førsteutkast
til forlaget

(og dere
er sikkert
lei å av å
høre det nå)

Tilgi meg.
Det var fantastisk.
Så søtt.
Så kaldt.

- Til ære for William Carlos Williams

7 Comments »

Ja, jeg er selvfølgelig på galehuset igjen. Så mye for frisk og sprek. Ja, man blir dårligere behandlet som dame med skamklippet hår enn som dame uten skamklippet hår. Vil du ha god behandling i norsk psykiatri? Forsikre deg om at du virker ladylike nok.

Ja, pc’ene på sykehuset kjører windows 2000, har bare IE6 og er de tristeste, mest virusinfiserte små tingene jeg har hilst på siden skolepc’ene med Windows 98. Vi kan late som om dette bare var min smarte plan for å endelig få testet utseende på bloggen i IE6, og ikke et sykehusopphold utløst av utstrakt emo-oppførsel.

Ellers- jeg anbefaler alle å kjøpe seg neste nummer av Fett, siden jeg har bidratt med en tegneserie der jeg har tegnet meg selv som lubben, udregelig Bondpike. Dette kan du rett og slett ikke gå glipp av.

Om det går bra med meg? Det går hvertfall bra med prosjektene mine, selv om dere stakkars leser kan bli utsatt for mer galehusblogging fremover. Heng med.

16 Comments »

Det er skummelt å skulle skrive boken ferdig. Who knew? Da har jeg nemlig ikke mer jobb å dope meg på. Det er som å sitte med en diger godtepose du trodde aldri skulle gå tom og se at det er tre sammenklistrede drops igjen på bunnen. Jeg seigpiner meg selv, trekker skrivingen i langdrag, sparer på ting jeg har gledet meg til å skrive. Jeg tegner nakne damer laaangsomt. Jeg leser kildene mine to ganger. Jeg somler i innspurten. Jeg kunne vært ferdig til gjennomlesning for to dager siden. Det er litt trist at hodet mitt og jeg ikke er bedre venner enn at vi må ha et fellesprosjekt for å holde ut med hverandre.

7 Comments »

Hjernen min har skrudd seg av. Jeg satt i tretiden i natt og grublet: «Insomnia eller sovepiller? Insomnia eller sovepiller?» Det ble sovepiller, selv om døgnrytmen gikk i stykker og jeg har en hjernekapasitet som en selvdød spekeskinke idag. Ja, jeg har sånne hang-over-piller som egentlig var allergitabletter i tidenes morgen, men som ble byttet ut fordi alle allergikerne sovnet.

Jeg prøver å lage meg frokost, og sitter tålmodig og venter på at den skal steke. Middagsrester og kakerester. Ikke blandet sammen. Så sløv er jeg ikke. «Hm. Den har ligget lenge, men ikke fått farve.» stusser jeg mens jeg snur på maten i stekepannen. «Men det er jo varmt nok i massevis. Nesten for varmt?» Så er jeg nær den andre, ledige platen ved en feil. Au! Jeg har skrudd på feil plate!

Jeg sender feil epost til feil person, søler mat på klærne mine, bommer på munnen når jeg skal drikke vann og er generelt sett ubrukelig. Som bonus har jeg fått Ordentlig Forfatterblogg på Forfatterbloggen.no. Dette er selvfølgelig bare en utkrøpet vits, jeg greier ikke logge meg inn og sitter og river av meg håret for hver 500-feil og 404-feil jeg får. Til slutt viste det seg at hele driten brakk om jeg ikke trykket av på «Husk meg!», siden jeg lagrer passordene i Opera, ikke på siden jeg bruker.

Jeg knoter rundt på sidene og innser at «Ok, dette er kanskje enda dårligere en VG-blogg software-messig.» Likevel- hva gjør man ikke for å få lov til å stå under listen av forfattere?

Og jeg vet at jeg er ikke forfatter før det har kommet bok, og det kommer ikke bok om jeg ikke skriver den ferdig og det er himla vanskelig å skrive ferdig når man er zombiequeen på zzzzovepiller som ikke har styring på hvilken dag det er. «Er det ikke onsdag?» «Nei, det var pinse på mandag, vettu! Du tenker feil!» «Åh, så da er det…torsdag? Tirsdag? Tredje dag jul?»

Kanskje jeg bare skal gå og legge meg igjen. Ellers setter jeg bare fyr på huset med en feil, faller av toalettet og brekker lårhalsen eller drukner i forsøk på å dusje.

6 Comments »

Jeg har hatt en mappe på pc’n et halvt år. Den har hett «Jentesex», og jeg har tatt kjærlig backup av den ved jevne mellomrom. Jeg har hatt fire-fem smårutete kladdebøker fulle av tekst som jeg har skrevet i på et uttall forskjellige kaféer, en skisseblokk full av nakne damer og en haug med referanselitteratur dekorert med understrekninger og notater.

Nå sitter jeg med listen som heter «Todo-bokskriving» og stryker ut det ene punktet etter det andre. Jeg hadde trodd det skulle bli fysisk umulig å skrive ferdig til mai, men den gang ei. Vi er to om jobben, og vi klarer oss forbausende bra.

Vi satt en sensommerkveld og diktet høyt om boken vi skulle skrive. Hele idéen hadde blitt til da Grevinnen fikk seg dame og i et usikkert øyeblikk hadde tenkt: «Men jeg vet ikke hvordan jeg har sex med en jente! Jeg må nok kjøpe meg en bok…»

Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Mens hyllene på Norli bugnet over av heterofile sexguider, mens Det Nye lærte deg å suge kuk, mens Ling og Ally McBeal tungekysset på TV2 var det lite litteratur om hvordan to damer har sex. «WTF?» sa jeg, 19 år på det tidspunktet. «Jeg mener- vi kunne skrevet den boken, damen!» Grevinnen nikket, og siden vi begge to har vært ambisiøse forfatterspirer så lenge vi har kjent hverandre, kom vi tilbake til «puleboken» når vi diskuterte litterære prosjekter.

Etter litt diskusjon, kom vi frem til at den måtte ha et skikkelig kapittel om onani, også. Vi hang i leiligheten til Grevinnen og damen hennes og snakket sex med alle som var innom, streit eller skeiv, frigjort eller sjenert.

Folk hadde så mye rare forestillinger, motforestillinger, hang-up’s og issues. Grevinnen solgte dildoer på fulltid denne tiden, og fortalte om 16-årige jenter som spradet inn i butikken og sa: «Jeg har funnet ut at jeg er lesbisk, så nå må jeg kjøpe meg en strap-on, så jeg kan ha sex!»

«Herregud!» sa Grevinnen til damen og meg etterpå. «Hun kan jo fint ha sex uten strap-on! Jeg mener…» «Kom igjen,» sa en av oss. «Hun har et heterobilde av hva sex er. Da må hun ha kuk for å kunne knulle, og må kjøpe seg det.» Ikke at det er noe galt i dildoer og strap-on, selvfølgelig. Det var bare konseptet at det var nødvendig for å ha sex.

Underveis i disse diskusjonene ble bokidéen utformet. Som de tålmodige sjelene vi var, tenkte Grevinnen og jeg at puleboken vår var et prosjekt av typen «Someday, mabye» og stresset ikke noe videre med det. Vi nevnte det for en kreativ venninne en tidlig høstkveld, og hun ble overbegeistret. «Send inn konseptet til et forlag! Bare gjør det! Jeg vet det går bra!»

Hun var så entusiastisk at jeg slang sammen en epost med prosjektbeskrivelse, innholdsfortegnelse og en presentasjon av Grevinnen og meg, som jeg sendte ut i cyberspace, nærmere bestemt, til Gyldendal. Stedet alle forfattere vil bli refusert først.

Jeg regnet med ikke noe svar, eller en kjapp standardmelding, men fikk istedenfor en lang, koselig epost om at vi hadde et utmerket konsept, men at Gyldendal planla sine fagbokutgivelser to år frem i tid, og de anbefalte oss å forsøke et mindre forlag.

Som sagt, så gjort. Jeg forhørte meg blant litteratursynsevenner og de anbefalte Spartacus; et rent fagbokforlag som gav ut masse skeiv litteratur. «Jeg sender dem samme mailen som Gyldendal fikk, det kan jo ikke skade.» tenkte jeg.

En uke senere ringte Spartacus meg og ville ha et møte.

Grevinnen og jeg hikstet til hverandre i telefonen en time etterpå. Det skulle jo være vanskelig å bli anntatt? Vi skulle jo bli refusert tusen ganger først? Hallo! Dette var over all forventning.

Vi gikk flere runder med forlaget, spikret innholdsfortegnelse og målgruppe, diskuterte tittel og illustrasjoner og leverte tekstprøver alá to kapitler hver før vi skrev en endelig kontrakt. Da vi fikk kalde føtter før jul, ble vi lovet gull og grønne skoger. Vi var ønsket, boken var ønsket og det var bare å skrive løs, redaktøren hadde tro på prosjektet.

Pressebilder, forskudd, langseringsfest…det var så mye relatert til boken som ikke Grevinnen og jeg hadde tenkt på. Vi følte oss litt sånn «Åh! Snille dere! Får vi lov til å skrive? Woho! Forskudd, sier du? Jasså, får vi penger også? Og vi som syntes det var så stas å skulle få se sin egen tekst bundet inn i en ordentlig bok!»

Da tiden vi hadde å skrive på ble kuttet med et halvt år, bet vi tennene sammen og tok pennen fatt. Skulle det være, så skulle det være.

Tre kvart år senere sitter jeg her og skjønner at boken faktisk tar form. Den er ikke ti .odt-dokumenter og en haug med løsark, den får en ryggmarg, en helhet, en visjon og ett uttrykk.

Jeg har notert mens jeg lå i sengen, på caféer, under universitetsforelesninger, i parken, på toget, til og med på galehuset har det blitt jentesex-skribling. Bloggen har fått sitt, og jeg har skremt gamle tanter og sjenerte venner med detaljer og betraktninger og generelt sett vært upassende selskap.

Det beste har likevel vært de personlige tekstene jeg har fått fra folk. Jeg har fått litt over femti tekster, og maser fremdeles på alle om å få fler. Jeg kan love samtlige bidragsytere om at de er med, og at det fremdeles er mulig å sende meg tekst frem til slutten av mai.

Dere har gitt fagteksten dybde og liv, og gjør at boken ikke bare kjennes ut som min og Grevinnens bok, men som et fellesprosjekt på kryss og tvers av alder og geografi.

Vi sitter og legger de siste bitene i puslespillet denne måneden, før konsulenter, kritiske blikk, språkvask-kyndige og korrekturlesere skal granske teksten opp og ned. Jeg er himmelfallen over hvor bra det har gått hittill.

Ja, jeg er livredd for at det plutselig skal gå dårligere. Istedenfor å fokusere på den frykten, dukker jeg ned i teksten og alle lyspunktene, i gleden over å faktisk manøvrere et stort prosjekt i land.

En backup til, for å være på sikre siden. Vi nærmer oss mål. Her er ett av de omtalte pressebildene, forøvrig.

17 Comments »

«Når solen faktisk skinner så synes den dobbelt så godt. Den sluker bryggen i et gyllent jafs. Det er som å se folkemuséet flyte til havs.»

Slik synger Ole Paus om byen jeg har tilbragt de siste dagene i. Det er noe med heisaturer. Å reise fra solfylte Oslo og lande i regntung natt en tilfeldig tirsdag, å vandre gatelangs, snike seg gjennom «smau» og parkere seg selv og paraplyen på mengder av små kaféer.

Jeg har aldri spist etiopisk mat før, men de har det i Bergen sammen med englekort og dampmaskiner, gamle og nye venner og grønn popcorn-te drukket i et bastuvarmt rom med nesen mot et loddent veggtilvegg-teppe.

Bergen er busserturer med en gammel, sortkledd venn som leker guide mens vi kjører rundt. «Dette er Paradis, dette er Fyllingsdalen, vi var på Flesland, der borte bor bestefar og bestemor, mamma bor der, og det heter Bønes, i den blokken bodde hun før, der bor hun nå.» Jeg vandrer i vennene mines tidligere liv og innbilder meg at jeg er kjent der, har vært der før, har levd der før, selv om jeg bare kjenner byen fra overleveringer, fra historier, fra anekdoter mens vi venter på bussen.

«Åh, Bergen, Bergen. Norges største grend. Uansett hvor du kommer fra, blir det motbakke hjem igjen. Åh, Bergen, Bergen. Norges minste verdensdel. Bergen, for meg er du ikke en by, men en tilstand i min sjel.

Jeg har hatt lyst til å synge Ole Paus høyt nesten hele turen, men jeg var ikke i sånt selskap som liker spontansynging på åpen gate. Derimot stod kaffekrig, smykkelaging, 1. mai-tog-skulking, kattungekosing og alvorlige samtaler på programmet.

I Bergen er det personlige politisk og det private fullstendig offentlig, og praten hoppet fra feministisk teori til gynekologbesøk til postmodernisme til selvmordsforsøk til hvor deilig det hadde vært å være martyr til Ayn Rand. Bergen er blodig alvor og fragmenter av fryktelig fortid, oppvaskmøter, solskinn gjennom skyene og kvalitetskaffe.

Kanskje jeg skal flytte dit og bli sunn og sprek av alle oppoverbakkene jeg måtte overvinne daglig? Jeg vet ikke om bergensere er av hardere materiale enn alle andre der de klatrer oppover i byen sin og leker tindebestigere på vei til butikken. Alle er sterke i Bergen, de smiler trass evig regnvær og motbakke.

Melankoli er gleden over å være trist. Bland det med fandenivolsk fryd og du får spontanferien min, byen jeg dro til og menneskene jeg traff. Legg til kattungene jeg koste og de feite duene jeg hilste på, så har du en frysetørret versjon av dagene jeg tilbragte i Bergen fra tirsdag til fredag.

«Det var en fin tur.» sier jeg til reisekameraten min mens flybussen svinger inn på Carl Berner.
«Til å være en dritt-tur.» sier han.
«Ja, en fin dritt-tur,» sier jeg.

Og jeg er lykkelig.

7 Comments »

Jeg er såpass ajour med boken at jeg unner meg helgefri. Jeg skriver fra åtte til fem, og tar fri i helgen. Innimellom må man gjøre andre ting. Likevel- det å skrive har vært hobby nummer 1 i alle år. Hva gjør man når jobben blir hobby? Jeg har skrevet, lest og tegnet til alle døgnets tider, men etter åtte timers intens tekstbearbeidelse, trenger hodet annen aktivitet og stimuli.

Så hva gjør Virrvarr?

1. Lager smykker og perlekjeder. Siden jeg ble innlagt på galehus har jeg utvidet smykkeskrinet med en tolv-femten smykker og gitt bort et par, også. Ja, jeg henger på håndarbeidssider på nettet og glor på glassperler. Pass dere, ellers blir Revolusjonært Roteloft en gjennomført håndarbeidsblogg!
2. Baker som gal. Idag har det vært wienerbrød og hjemmelaget vaniljekrem. Jeg har kjevlet smørdeig som en gal og følt meg som topp-konditor. Hvorfor jeg ikke ble baker, er meg et mysterium.
3. Best av alt- jeg lærer meg å programmere Ruby! «Hva skal du med det?» spør vennene mine. «Wordpress er skrevet i PHP. Du bør forbedre ferdighetene der og bli bedre i ajax og sånt.» Bah. Jeg vil lære Ruby fordi det er smart å lære flere språk og skjønne konsepter og strukturer, fordi det er pent og glatt og elegant og fordi det - OMG- heter RUBY! Det er jo det peneste navnet- kom ikke her! Takket være boken til Chris Pine, Learning to Program, er jeg langt inne i det allerede. Jeg kjenner at jeg sikler litt på Python, også.

Bake-perle-kode-yay! Kort sagt har jeg en fin søndag.

8 Comments »

«Vi sees!» Det er psykiateren på galehuset som sier det til meg. Han sier det med fjeset fullt av smil, men alle ser stygt på ham. Vi sitter i perle-filt-hobby-dille-rommet og psykiateren har akkurat bannet i kirken.

Du sier ikke «På gjensyn!» når noen forlater galehuset. Det er som å si «God bedring!» til noen har hisset seg opp i en diskusjon. Det impliserer at du er et håpløst tilfelle. Og likevel- jeg har følt meg som et håpløst tilfelle.

Første gangen jeg ble innlagt, i 2006, sa overlegen strengt til meg at han håpet at han slapp å se meg mer. Etter dette har jeg gjemt meg når jeg har møtt ham på sykehuset. Min blotte tilstedeværelse har vært et bevis på at jeg ikke var så bra som han mente at jeg burde være.

«Egentlig - for din skyld håper jeg jo ikke at vi sees.» Han unnskylder seg.
«Ja» sier jeg og smiler.

Og tenker at det er rart. Det er rart å vite at om livet mitt går bra, kommer jeg aldri til å møte noen av menneskene her igjen. Det er ikke mange ganger i livet det er tilfelle.

6 Comments »

Det tar tid å bli utskrevet fra psykiatrisk. Det er ikke sånn at du sover på hvitt rom den ene natten og står på gaten med tannbørsten din og ryggsekken med skitten pysjamas den andre. Du får en stund i voksenbarnehagen- eller dagavdelingen, som det også kalles. Her kommer du tidlig på morgenen og går tidlig på ettermiddagen. Et tilbud til voksne som ikke fikser hverdagen helt, hvor du får gratis mat, samtale og adspredelse. Du får leke på hobbyrommet, prate med presten og spise fruktsuppe med rosiner til dessert. Hver tirsdag er det trim og hver torsdag er det tur.

De ansatte spiser sammen med de innsatte, ingen har sykehusklær og alt er veldig «likeverdig» og «egalitært». Det betyr at den eneste måten du kan skille pasient fra pleier er hvorvidt de smiler eller ei. Pleiere er glade og pasienter er triste. Enkel regel. Dette fører til at jeg blir tatt for å være pleier rett som det er. Så mye for godt humør.

Barnehagefaktoren kommer tydeligst frem når vi går på tur. Tolv voksne mennesker beveger seg langsomt på vei mot Sagene Lunsjbar en formiddag, tolv voksne mennesker forkledd som en normal turgruppe sniker seg langs Akerselven. «Ingen gale her!» kunne vi sagt uskyldig om noen spurte. Ved hvert gatekryss stopper bestyreren og teller over. «En-to-tre-fire-fem-hvor er Anders?-seks-syv…Vi er her alle sammen! Da venter vi på grønn mann, dere!» Det eneste vi mangler er et tau vi kan holde mellom oss, så ingen går seg bort de seks hundre meterne til Sagene.

Jeg har innsett et par ting om Mannen og Mannsrollen på psykiatrisk. Det er nemlig ikke greit å være mann og deprimert. Vi sitter ute på café, og de fire andre jentene er snart inne i en lang samtale om problemene de har i hverdagen. «Det er vanskelig nå.» sier en, og de andre nikker. «Jeg lurer på hvordan det blir med jobben, dere.» De klapper hverandre på skulderen, nipper kaffe latte og snakker om Angsten. Angsten med stor A.

Dumme meg satt meg på mannebordet. Der sitter jeg med fem menn som alle glor ned i kaffen og ser ut som om sidemannen nylig myrdet mormoren deres og derfor er uaktuell som samtalepartner. Av og til skotter de redde fra side til side. Kommer det noen de kjenner? Hva om noen ser dem her, sammen med andre som er syke? En prøver seg med en «….fint vær idag?» og de andre nikker. «Joda. Det er fint vær.» I tillegg til vekten av selvmordsforsøket eller hva de nå er innlagt for, er de tynget av vekten av å være innlagt, av skammen om å være syk. De har alle det ene til felles: De er sammen med meg fordi de er for triste og for redde til å mestre hverdagen. Skikkelige menn er ikke redde og triste, de forsørger familien sin og er streke. Menn viser ikke følelser, de får ikke panikkangst.

«Jeg blir hentet av en venn etterpå,» sier jeg til barnehagetante nr.1. «Han fant plutselig ut at jeg var her og ville ta meg med på kafé.» «Åh!» sier barnehagetanten. «Var det mannen din som fortalte ham det?» «Nei,» sier jeg. «Det stod på bloggen.» «Åh, han leste mellom linjene, da?» spør hun. Jeg ler. «Neinei, jeg har jo blogget hele oppholdet! Det er ingen hemmelighet at jeg er innlagt!»

Alle blir stille rundt bordet, og samtlige pasienter grøsser. Du sier ikke høyt at du er mentalsykehusmateriale. Alle de andre er superhemmelige deltagere i barnehagen for voksne, og jeg er Utskudd med stor U.

«Jeg kan jo ikke være innlagt for tredje gang uten å ha muligheten til å fortelle galehus-vitser!» ler jeg. «Alle gode ting er tre, jeg er ferdig med å være flau!»

«….så bra, da…» sier barnehagetanten stille. Alle andre ser bort.

Jeg diskuterer det med en venn av meg etterpå.

«Jeg synes ikke du burde snakke så høyt om det.» sier han. «Det er pinlig.»

«Hvorfor det?» spør jeg.

«Vel…» han drar på det. «Jeg synes det er veldig pinlig å ha psykiske problemer, derfor synes jeg at alle andre skal være anstendige nok til å synes det er pinlig, også.»

Der har vi nok mye av grunnen til at det er så tabubelagt.

18 Comments »

Gud gav meg kaken sin, han ville ikke ha den. Det var en lysegul og hvit diabetes-kake uten sukker, og jeg spiste den. Den stod i kjøleskapet på isolatet, og smakte utmerket. Gudegitt.

Alle er på avdelingen på lånt tid. Selv Gud og de andre på isolatet lengst inne i gangen, de som passes på døgnet rundt. Enten flyttes du til et sted der du kan være Lenge, eller så trapper de ned oppholdet ditt langsomt. Jeg har sittet krøllet opp i sofaen til psykiateren min og lagt planer for hva jeg skal den neste uken. Kanskje jeg vil sove hjemme, men være på sykehuset på dagen? Vil jeg ha noen medisiner med meg? Sovepiller, antidepressiva? Uansett får jeg seibiff med løk før jeg går. Og te til Guds sin sukkerfrie kake.

Noen er tvangsinnlagte og rømmer hele tiden. Jeg får komme og gå når jeg vil, men jeg går ikke på langt nær så ofte som han som rømmer for et godt ord.

«Har han stukket av igjen?» spør en pleier den andre forskrekket.
«Jada, men han er tilbake til middag. Vi har gelé til dessert, han vil ikke gå glipp av det, kjenner jeg ham rett.»

Og hun har rett, han dukker glisende opp så fort maten er på bordet. «Du må ikke rømme så mye!» sier miljøterapauten strengt. «Hva er vitsen med å være tvangsinnlagt om man ikke rømmer?» sier han.

Om du har noen timer til rådighet i morgen formiddag og føler deg engasjert, kan du dra på Håndverkeren klokken ni og aksjonere sammen med Ungdom for AFP. Har du enda mer tid, kan du bli igjen etter aksjonen og gå i nok en demo utenfor Håndverkeren klokken 12, og demonstrere mot OOXML sammen med Steve Pepper og co. Jeg tenkte jeg skulle rømme fra avdelingen og få med meg moroa.

14 Comments »