Torsdag 3. april 2008

Brev fra asylet

Jeg skrev at neste gang jeg møtte en av de bestemte, kommanderende “Stora Rumpa”-damene håpet jeg at hun kom til å være treningsinstruktøren min.

Den gang ei. Jeg møtte henne som psykolog.

Etter at jeg hadde skissert problemene mine i grove trekk, satte hun øynene i meg:

“Og sånn går do rondt?! Do konna jo komma til å gjøra noa domt! Jai ikke tillate at do skada daj selv!”

Stotrende forsøkte jeg å si at ”Veel, det var jo ikke såå ille, og hun hadde jo ikke sett hele bildet eller hørt alt, og… ”

“Jai ikka trenga vita mer! Do ha det vondt, do må på sjukahos!”

Så da la de meg inn, da. Jeg tenkte at i motsetning til å glatte pent over hvor jeg tilbringer dagene og tusle rundt og være skamfull, hemmelig, mentalpasient var det bedre å skrive en liten hilsning fra livet på lukket avdeling.

[Red anm: Virrvarr har dessverre (heldigvis?) ikke internett på lukket avdeling - så selveste redaktøren (Mr. Jackson) fikk med seg et sirlig håndskrevet brev han skulle putte ut her. Det betyr labert med kommentarer fra Virrvarr de neste dagene.]

Søndag 30. mars 2008

Mens jeg baker med Sylvia Plath

Sylvia er der i krisesituasjonene. Hun står brebent i kjøkkenet mitt i høyhælte pumps og blomstrete forkle og sier «Ja, det er vanskelig. Du kan henge deg. Eller vaske den kjøkkenbenken og bake en kake.» Så baker vi rundstykker, muffins, bløtkake og pisker vaniljekrem mens jeg hører diktene hennes synge i ørene, mens jeg grubler på livet og forfatterskapet hennes. 

Hvem Sylvia Plath var, sier du? Hun var en amerikansk poet og forfatteren av romanen «The Bell Jar», en av grunnleggerne av det man kaller «confessional poetry», tilståelser i poesiform. Dette betyr å skrive poetisk om pinlige, intime detaljer fra forfatterens liv, som sykdom, fornedrelser og psykiske problemer.

Dette gjør desverre at hun oftere er husket for sitt dramatiske liv enn for poesien sin, mest av alt fordi hun var gift med den kjente, britiske poeten Ted Hughes, og tilbrakte storparten av livet i skyggen av ham. Etter en opprivende skillsmisse som etterlot henne som alenemor, utgav hun dikt og romaner mens hun skrev om natten og bakte og stelte huset for barna om dagen. Til slutt endte hun livet ved å kvele seg selv med hodet i gasskomfyren.

Bildet av kvinnen som både var fremragende poet og utslitt husmor som til slutt begikk selvmord i sitt eget kjøkken forlater deg ikke så lett. Hun biter seg fast i deg, på samme måte som diktene hennes biter.

Plath skriver om kjønn og om kvinneundertrykkelse og forsøker å lage et nytt, poetisk språk for å kunne snakke om dette utenfor rammene mannen har satt. Hun parodierer ofte den klassisk, patriarkalske måten å beskrive Kvinnen i poesien; den defragmenterte skjønnheten som er kroppsdeler, ikke individ.

Mens poetene i tidligere tider skrev om kvinner som hadde «lyse lokker, røde kinn, fristende lepper, strålende øyne osv», defragmenterer Plath seg selv i poesien og sammenligner kroppen sin med frastøtende, politisk betente ting. I Lady Lazarus trekker hun paralleller til holocaust og jødeutryddelsen. Som her:

A sort of walking miracle, my skin
Bright as a Nazi lampshade,
My right foot

A paperweight,
My face a featureless, fine
Jew linen.

Samtidig som diktene kan leses som feministiske, handler de også om selvmord, om å føle seg fanget, om vanskelige, tilsynelatende personlige ting. På grunn av elementet av tilståelse er det for mange et problem å lese Plaths poesi uten å lese det opp mot Plaths eget liv.

Som en godt trent nykritiker, liker jeg ikke å skulle trekke inn detaljer fra en forfatters liv når jeg leser diktene deres. Det er også en tendens til å fokusere på grusomme, personlige hendelser hos kvinnelige forfattere i større grad enn hos mannlige. Virginia Woolf? Hun druknet seg. Amalie Skram? På galehus. Sylvia Plath? Stakk hodet i ovnen.

Det første folk tenker på når Nietzche blir et tema er ikke at han endte livet på anstalt, og Keats er ikke bare «han med tuberkolose». Selv Oscar Wilde blir gjerne husket for bøkene i tillegg til at han satt i fengsel for seksuelt samkvem med unge gutter.

På den andre siden er Sylvia som skriver noen av 1900-tallets beste poesi mens hun nattevåker og baker, bysselaller og legger selvmordsplaner noe du får lyst til å skrive dikt om. I denne artikkelen, Baking With Sylvia Plath, tar Kate Moses for seg det nifst gripende livet til forfatteren.

Likevel- det er poesien som synger i ørene mine mens jeg baker, det er diktningen hennes som bergtar meg. Mens jeg skriver bok i faglitterær forstand der Sylvia lette etter språket for å kunne beskrive det vanskeligste lyrisk, synes jeg du skal lese henne. La ordene synke inn. Jeg har selvfølgelig noen forslag til hvilke dikt du bør begynne med:

Lady Lazarus
Daddy
Ariel
Morning Song

Tirsdag 25. mars 2008

Det hender at døden ikke er så trist

Det var glede og helse og musikk i livet ditt helt frem til du dro.

Ja, det var sykdom også, men du sang deg gjennom det, smugspiste mer syltetøy enn det farmor ville at du skulle og stabbet deg bort for å forsyne deg godt i potetgullbollen selv om du «ikke kunne gååå» når hjemmesykepleien kom. Hadde jeg med venninner på besøk, måtte du få «en klem, er du snill!» To min etter måtte du ha en til.

Pappa fulgte deg til legen, og mens han tok prøver og så alvorlig på deg, gliste du og spurte «Kan det hende at det har noe med alderen å gjøre, trur du?»

Du sang hele nittiårsdagen din, slafset bløtkake og kom på grove speiderviser ingen husket å ha hørt før, selv ikke sønnene dine. Så mye for å være senil og gjenta seg selv.

«Hva er’e du har der? Er’e gift?» spurte du når hjemmesykepleien gav deg tablettene for kvelden. «Eh- nei-vel…» stotret hun forvirret. «Joda! Det er gift, vettu!» skyndet pappa seg å skyte inn. «Åh!» smilte du. «Da vil jeg få lov til å takke pent for den fine tiden vi har hatt sammen! Hadet!» Så vinket du til den stakkars hjelpepleieren, svelget hjertemedisinen og lot som om du sovnet inn.

Jeg har tatt farvel utrolig mange ganger, og like mange ganger har du satt deg opp i sykesengen, stemt fiolinen og fortsatt noen år til. Og likevel, du var syk den siste tiden. Du var sliten. Siste møte ved sengekanten finnes her. Samtidig er det å dø lykkelig gift, over nitti år gammel, med et rikt liv bak seg og en vits på lur helt til det siste en hyllest til livet, en utmerket slutt på en lang historie om overskudd og glede.

Etter et av de siste infarktene i sommer, tok legen pappa i hånden og sa:«Gratulerer med gode gener!». Du satt nemlig oppreist i sengen og sang: «For nuu vill jag haaaa: Medicin-medicin-medicin med det samma!», bare timer etter at du hadde blitt fraktet på intensiven i ambulanse.

For å sitere det søsteren min sa til en av vennene sine i dag morges:

«You know my immortal grandfather?»

«Yeah?»

«He’s dead.»