Tirsdag 25. mars 2008

Det hender at døden ikke er så trist

Det var glede og helse og musikk i livet ditt helt frem til du dro.

Ja, det var sykdom også, men du sang deg gjennom det, smugspiste mer syltetøy enn det farmor ville at du skulle og stabbet deg bort for å forsyne deg godt i potetgullbollen selv om du «ikke kunne gååå» når hjemmesykepleien kom. Hadde jeg med venninner på besøk, måtte du få «en klem, er du snill!» To min etter måtte du ha en til.

Pappa fulgte deg til legen, og mens han tok prøver og så alvorlig på deg, gliste du og spurte «Kan det hende at det har noe med alderen å gjøre, trur du?»

Du sang hele nittiårsdagen din, slafset bløtkake og kom på grove speiderviser ingen husket å ha hørt før, selv ikke sønnene dine. Så mye for å være senil og gjenta seg selv.

«Hva er’e du har der? Er’e gift?» spurte du når hjemmesykepleien gav deg tablettene for kvelden. «Eh- nei-vel…» stotret hun forvirret. «Joda! Det er gift, vettu!» skyndet pappa seg å skyte inn. «Åh!» smilte du. «Da vil jeg få lov til å takke pent for den fine tiden vi har hatt sammen! Hadet!» Så vinket du til den stakkars hjelpepleieren, svelget hjertemedisinen og lot som om du sovnet inn.

Jeg har tatt farvel utrolig mange ganger, og like mange ganger har du satt deg opp i sykesengen, stemt fiolinen og fortsatt noen år til. Og likevel, du var syk den siste tiden. Du var sliten. Siste møte ved sengekanten finnes her. Samtidig er det å dø lykkelig gift, over nitti år gammel, med et rikt liv bak seg og en vits på lur helt til det siste en hyllest til livet, en utmerket slutt på en lang historie om overskudd og glede.

Etter et av de siste infarktene i sommer, tok legen pappa i hånden og sa:«Gratulerer med gode gener!». Du satt nemlig oppreist i sengen og sang: «For nuu vill jag haaaa: Medicin-medicin-medicin med det samma!», bare timer etter at du hadde blitt fraktet på intensiven i ambulanse.

For å sitere det søsteren min sa til en av vennene sine i dag morges:

«You know my immortal grandfather?»

«Yeah?»

«He’s dead.»