Jeg skjønte det ikke før. Før var kroppen en slags fleske-kjøtt-entitet som satt siden av meg på sengen, et stativ for å flytte hodet mitt fra sted til sted. Tankene og denne berømmelige sjelen var noe som var utenfor, adskildt, en tåke som fløt rundt dette rare legemet som het kroppen. Dumme kroppen. Kroppen som ble sliten, ble syk, svettet, fikk kviser og la på seg ti kilo.
Vi sluttet fred for litt over et år siden. Vi gikk inn i fredsforhandlinger, diskuterte slanking og kosthold og helseproblematikk. Du kan lese deler av samtalen mellom kroppen og meg her. Helt til vi hadde en samtale som gikk noe i rettning av dette:
Virrvarr: Du kroppen?
Kroppen: Ja?
Virrvarr: Du er musklene, hjertet, hjernen, huden, sansene og nervene mine. Alt dette er jo egentlig «kropp» medisinsk sett. Hvem er denne «jeg»?
Kroppen: Det er enkelt. Du er meg.
Virrvarr: Oi.
Kroppen: Det burde ikke være så sjokkerende?
Virrvarr: Men jeg har vært så sint på deg! Også har du vært meg hele tiden!
Kroppen: Korrekt. Og du har behandlet deg selv (aka meg) ganske dårlig.
Selv om det er ganske logisk, tok det litt tid å komme frem til at kroppen min faktisk er meg. Jeg har vært så sint på strekkmerker, cellulitter, flesk på feil steder og buksestørrelser som stadig kryper oppover at jeg ikke har tenkt på at hva jeg har gjort mot kroppen min, har jeg gjort mot meg, mot hele livet mitt. Mot meg, ikke mot utseendet mitt. Kjip mat, perioder med sulteslanking, rusmidler og passiv røyking er verre for humør, psyke og blodomløp enn det er for hvordan jeg tar meg ut i bikini.
Og jeg spør meg selv: Hvorfor ble det sånn at utseende ble den viktigste motivasjonen for å ta vare på seg selv? «Spis sunt og tren mye, ellers kan andre se at du er tjukk og stygg». Jeg vet svaret. Jeg vet at skyldfølelse selger.
Det skumleste er at den tiden jeg følte meg tjukkest og styggest, var jeg søtest og slankest. Jeg har bladd meg gjennom bilder av meg selv som 17-åring og skjønt at jeg ikke var så svær som jeg trodde jeg var. Nå, 35 kg senere, smiler jeg til meg selv i speilet og sier «Wow, du kan umulig være så tung! Du som ser så søt ut!»
Jeg føler meg bra. Og vet du hva det betyr? Først nå tør jeg å slanke meg, trene og endre livsstilen min. Fordi jeg ikke vil straffe den slemme kroppen ved å gi den mindre mat. Jeg bare vet at den ikke kommer til å kjennes ut som et tempel hvis jeg fortsetter å behandle den som et gatekjøkken.
Første gang jeg så døden trodde jeg ikke noe på den. Jeg var fem år og mormor hadde hatt kreft lenge. Vi var samlet hele familien hjemme hos morfar, og ingen brukte ordet «død». «Nå har hun vandret,» sa en av tantene. «Hun vil alltid være med oss.»
Som liten fant jeg hele spørsmålet om døden ytterst intressant. Jeg hadde lest om det og sett det på fjernsyn, grøsset over bildet av mannen med ljåen, Hades i underverdenen, Hel i Helsriket og bilder av spøkelser; døde som ikke fant fred. Nå hadde jeg døden tett innpå og jeg småløp rundt i huset til besteforeldrene mine og lette etter den. Jeg hadde en sterk formening om hvordan den skulle se ut: Sort, iskald, knoklete og urgammel.
Jeg fant den ikke. Alt var som før i den store villaen, hagen var like frodig, rommene lyse og ting luktet det samme. Alt var som før, det var bare mormor som manglet. Jeg skjønte at de voksne måtte ha misforstått. Dette var ikke døden. Døden skulle være tung, sort, meningsløs og trist. Mormor kunne ikke være død, hun hadde nok bare gjemt seg et sted.
Jeg løp huset rundt og lette. Var hun i kjellerstua? Hadde hun forvillet seg ut i bryggerhuset? Kanskje hun hadde gått ned på kjøkkenet for å lage kaffe og kom til å snu seg mot meg i det jeg braste inn kjøkkendøra og si: «Hva er det du springer sånn for? Ro deg ned. Vil du ha litt saft?» Jeg åpnet døren til soverommet hennes og var nesten overbevist om at hun måtte ligge i sengen. Ingenting var forandret. Hun måtte være her et sted.
Til slutt gav jeg opp å lete og slo meg til ro med at døden kanskje ikke var noe sort og nifst, men rett og slett et uopprettelig fravær av noen. De voksne var overbevist om at mormor fremdeles var blant oss. Jeg smakte på løsningen. Var det derfor at alt kjentes som før selv om hun ikke var der?
Senere skjønte jeg at det sorte og nifse tilhenget til døden heter sorg. At kontrasten mellom livet som går videre og fraværet av noen du elsker er smertefullt. For mange, inkludert meg selv, var den beste trøsten at adskillelsen ikke var endelig. Vi kom til å bli gjenforent etter døden.
Første gang jeg så noen som var i ferd med å dø av alderdom, sluttet jeg å tro på «the immortal soul». Kroppen deres var til stede i rommet, men bevisstheten, tankene og personligheten deres var ikke der. Hvis sjelen var noe udødelig og konstant, var det jammen rart at den sluttet å fungere de siste årene i en altzheimerspasients liv. Personligheten din var ikke noe evig, tvert i mot kunne den forsvinne før kroppen din døde.
Likevel var en av måtene vi pårørende trøstet oss på at gamle, senile slektninger skulle få tilbake personlighet, hukommelse og sitt «sanne jeg» i livet etter dette. Jeg så for meg besteforeldrene mine danse sammen i himmelen, at de var unge og friske og smilte. Jeg så for meg folk jeg hadde kjent som hadde vært ulykkelige helt til slutten tø opp, bli glade og finne mening igjen.
Det var en fin øvelse inntil jeg en natt skjønte at mine forestillinger om livet etter døden handlet om hvordan jeg skulle ønske at menneskene som hadde gått bort hadde hatt det i livet før døden.
Besteforeldrene mine hadde danset sammen. De hadde bare ikke gjort det for bestandig. Mormor hadde vært i villaen på sørlandet, sunget i kjøkkenet og malt bilder i kjellerstua, hun gjorde det bare ikke for bestandig. Ok, tenkte jeg. Ting tar slutt.
Jeg pleide ikke å tro på døden. Jeg pleide å klamre meg til en følelsen av at det alltid er en sjanse til. Nå er hvert eneste øyeblikk uendelig sårbart, uendelig kostbart. Fordi det tar slutt. Fordi det er nå.
Jeg har sovet i solen noen dager, og vendt tilbake til datamaskinen da regnet kom. Etter å ha lest en del pinging som har kommet inn til meg, skjønner jeg at å blogge skepsisen min til blogcamp2008 og min skepsis rundt hypingen av blogg som pengemaskin så tett innpå hverandre i tid ikke var så veldig lurt, og at debatten har utviklet seg fra å diskutere arrangementet til å kritisere alle probloggere til en slags salig blanding i midten. Beklager folkens, men jeg mister tråden, rett og slett.
Jeg mener ikke at alle bloggere med reklameinntekter er suspekte svindlere og jeg mener ikke at “min” måte å blogge på er den riktige. Innleggene mine har utløst litt større ringer i vannet enn jeg tenkte meg, og jeg har ikke kapasitet til å gjøre stort annet enn å svare på de kommentarene jeg allerede har fått. Jeg håper ingen tar det ille opp at den gale damen avslutter diskusjonen for hennes del her ved å påpeke at “kritikk av blogcamp”, “drømmeprogrammet mitt” og “skeptikerskolen” ikke var ment utelukkende som innlegg til samme debatt. Jeg mener fremdeles det jeg har påpekt i tekstene under, men klarer ikke holde følge med resten av bloggsfæren videre nå.
Jeg tror likevel det kan være smart med to separate bloggarrangementer, for som bla. Iversen påpeker har vi “lystbloggere” og “probloggere” ulike interesser i forhold til hva vi vil diskutere på et seminar. Vi må nok vende oss til at vi ikke kan bruke betegnelsen “norske bloggere” som en samlet gruppe og et samlet fenomen. På den måten blir ikke en hotelkonferanse med deltagere fra næringslivet en happening for “alle norske bloggere” på samme måte som et “nerdeseminar” på høgskolen ikke er noe alle synes virker stas. En god del kunne kanskje bare tenkt seg en felles tur på byen? Å blogge på norsk betyr ikke at du har meldt deg inn i en homogen klubb. Vi behøver faktisk ikke å bli enige her.
Det er råd #1 til snille jenter, er det ikke? «Just say no». «Si nei.» «Sett grenser.» «Begrens deg.» «Prioriter bedre.» «Lær deg å si nei.» «Øv deg på å takke nei.» Du finner det i selvhjelpsbøker, i ukebladartikler, du hører det til det kjedsommelige. «Si nei.» Jeg har vært et konsekvent ja-menneske hele mitt liv. Jeg har sittet og sagt «jada, klart jeg kan!» selv om filofaxen min har vist at jeg er trippel og kvadruppel-booket på samme tidspunktet allerede.
Jeg har sagt «Så gøy!» til alt, uavhengig om jeg har hatt lyst eller ei. Har det eksistert en komité, et utvalg, et styre og en aktivitetsgruppe på skolen, i organisasjonslivet og i studietiden har jeg vært superaktivist. Det er så lett å skjønne at det er smart å si nei, men det er fryktelig vanskelig å begynne å gjøre det.
Jeg har tapt mye på å være den som alltid stiller opp.
Her er noen av de verste utslagene:
Jeg har blitt utslitt.
Ved å stille opp på aktiviteter jeg ikke hadde lyst til, men følte meg forpliktet til, ble jeg for sliten til å gjøre de tingene jeg hadde lyst til. De gale prioriteringene har ført til at jeg stadig vekk går i fella hvor jeg foreslår en festlig aktivitet jeg har lyst til, for så å være for sliten til å gjennomføre den.
Jeg har fått dårlige grenser. Hva gjør jeg for andres del? Hva er det jeg vil? Når alt handler om pliktfølelse, er det lett å miste oversikten på hvem du er og hva du liker.
Jeg har sluttet å lytte til mine egne signaler. Når alt har handlet om hva jeg mener jeg burde få til, ikke hva jeg har orker, har jeg drevet rovdrift på meg selv.
Å aldri si nei går på selvtillitten løs. Det er ikke vanskelig å føle seg som dritt når du behandler deg selv som dritt.
Ulempen med å være Virrvarr på rehabilitering er at jeg faktisk må øve meg på disse skumle «Nei»-greiene. Det er vanskeligere enn man skulle tro. «Det kan jo ikke være vanskelig å la være å gjøre noe?» sa en venn av meg irritert. Problemet er at ordet blir hengende fast i halsen, blir en uoverkommelig mur jeg ikke får til å klatre over, det tårner seg opp og blir et umulig hinder.
Problemet blir at jeg dermed sier «ja» til ting jeg har lyst til, for så å ikke greie å hverken møte opp eller gi beskjed om at jeg ikke kommer likevel. Å «glemme» sms’er, eposter og lignende henvendelser gir mye dårlig samvittighet, og dårlig samvittighet er raskeste veien til å bli mer emo. Den eneste reelle løsningen på dette problemet er å si nei med én gang, samt lage realistiske planer for hva jeg faktisk orker.
Jeg har sagt nei til en stor og skummel ting, og det er jeg ganske stolt av. Jeg har bestemt meg for å utsette forfatterstudiet ett år, rett og slett fordi den gale damen vet at studier i gokk + boklansering i Oslo samme høst blir for mye. Jeg er for syk og sliten til å flytte til et nytt sted og måtte finne en ny psykolog akkurat nå. Jeg trøster meg med at den arbeidsnarkomane damen faktisk har blitt friskere siden hun kan innse begrensningene sine nå ^_^. Jeg må ta den tiden det tar å bli mindre gal i hodet.
I mellomtiden skal jeg stå foran speilet og øve meg på å si «NEINEINEI.» Jeg må jo få dreisen på dette her til slutt.
Det er på tide å skrive om sommerdagene. Storparten av sommeren har jeg enten sittet alene på et hvitt rom med hvit seng eller i en blå stol i et rom formelig tapetsert med støv og bøker. Det har vært sol gjennom vinduet og sol i hagen utenfor, men jeg har vært for sammenkrøllet og skjelven til å være ute i det lenge av gangen.
Nå har jeg gått barbent i gresset og spist bringebær, jeg har latt tunge epletrær, krydderurter og et overflødighetshorn av blomster få lov til å bli rammen jeg tenker innenfor. Egentlig handler denne sommeren om mennesker. «Helvete er de andre,» sier Sartre. Jean-Paul, det er virkelig himmelen, også. Det er ingen motsetning.
Jeg har vært en adoptert kattunge i sommer. En sånn omplassert liten stakkar som plutselig kommer et sted der den får mat, kos og hvile; et sted hvor ingen skriker til den eller er slemme med den. Jeg har ligget stille i ukesvis og laget malelyder, sprellet i søvne og krøllet meg sammen på solrike steder. Når var sist gang jeg var stille? 1999? Før det? Det er litt irrelevant, siden det er forskjell på å være stille og å være rolig.
Jeg har så mange jeg burde være sint på. Jeg har så mye som burde slutte å være sorg og få lov til å bli aggresjon. Å skjønne at vonde ting som har blitt påført meg ikke var mitt ansvar er et spørsmål om øvelse, og jeg øver meg i solskinnet, under plommetreet, mellom klatrerosene og kornblomstene.
Jeg har en vinter i brystet, en vinter jeg våknet dyvåt av svette og skrek meg gjennom nettene. En vinter med lange bussturer fylt av frysetørrede følelser, av skam jeg ikke fikk satt ord på. Jeg satt bakerst i bussen og holdt meg fast i setet og lette etter noe å tine sjelen min på. Det måtte finnes varme et sted i hukommelsen min, noe jeg kunne klamre meg til de morgnene jeg var mest fortvilet.
Frem steg et bilde av blått plastbord i grønt sommerlys, av et stille øyeblikk du dekker av bordet, av latter forårsaket av en klønete, hvit hund. Følelsen av noen som klemte meg uten å skulle klemme noe ut av meg. Jeg husket at det fantes et sted jeg ikke var redd for å sove, redd for å gå på do, redd for å stå opp og redd for å senke skuldrene et sekund.
Selvfølgelig har dere lurt på hvordan jeg har sett ut med skamklippet hode. Jeg drar til frisøren idag for å få rettet opp noe av det verste med sveisen, men for å glede leserne mine har jeg laget en tegneserie om hvordan jeg har sett ut og oppført meg den siste tiden:
Starten på Grevinnen og mitt sitt medforfatterskap begynte med å skrive dikt og sanger. Noen av sangene ble et lite korverk, andre ble til slagere som fremdeles synges på gangen en steinerskole nær deg. Etter at jeg ble sperret inne på lukket avdeling igjen, og dermed måttet avlyse sommerferien min, har jeg fått en av Grevinnens tidligste hits på hjernen. Siden jeg er fullt opptatt med å skrive skrekkelig navlebeskuende, selvmedlidende dagboknotater, tenkte jeg å publisere den her. Mine damer og herrer:
Sommerdepresjoner!
(synd vi ikke kan ha melodi i et blogginnlegg, for dette er en skikkelig gladsang)
Sommerdepresjoner er undervurdert!
Hvorfor kan man ei om somren være deprimert?
UV-stråler braser ned og griller huden rød!
Jeg blir så trett og varm og svett- sku’ ønske jeg var død!
Ref: Sommerdeprimert om sommern.
Sommerdeprimert om sommern.
Nakne mennsker overalt, det er så stygt å se!
Jeg holder magen inne, jeg blir blå i fjeset!
Jeg kan’e gå i badedrakt, jeg er for sjenert.
Jeg sitter her og gråter, jeg er brent av brennmanet.
Ref: Sommerdeprimert om sommern.
Sommerdeprimert om sommern.
Sommerdepresjoner er undervurdert!
Jeg sitter her i skyggen og er snart helt dehydrert!
Før sommern er over er jeg blitt til en rosin!
Jeg sitter heller her og synger klagesangen min!
Ref: Sommerdeprimert om sommern.
Sommerdeprimert om sommern.
Jeg tilstår! Selv om jeg har tilbragt storparten av livet mitt i Det Lille Huset I Den Store Skogen et sted på østlandet, har jeg blitt en jævla vestkantsoss de siste årene. Jeg elsker Oslo. Jeg elsker luksuskaffe på St. Hanshaugen, å kunne gå på en ny café hver dag, finne rare sidegater, spasere i Frognerparken midt på natten og si: «Trikken er din venn- ikke kræsj med den!» til alle mindre byvante venner som besøker meg.
Oslo har natur og kultur i skjønn forening, og jeg har mitt eget spesielle sted for chai latte, mitt eget spesielle buksekjøpested hvor alt passer, skrivebenker i små parker nedover i Bogstadveien, sushirestauranter og billig, indisk mat. Likevel skal jeg flytte fra den nye hjembyen min. Til Telemark, som i følge Wikipedia ikke handler om annet enn nynorsk, haringfele, rånere, sølvsmedkunst, bunader, epledyrking og Henrik Ibsen.
Og jeg skal ikke til Porsgrunn eller Skien. Hah! De er jo nesten byer, ikke sant? Jeg skal ikke til wannabe-sørlands-kystbyen Kragerø. Det er for idyllisk, folk betaler jo for hytte der. Notodden? Vi nærmer oss, men det er fremdeles for mye by. Seljord? Litt for mye skog, vi skal et sted som er litt mer sentralt og litt mindre beryktet for sjøorm.
Stedet er Bø, mine damer og herrer. Jeg har, som tidligere nevnt, kommet inn på forfatterstudiet der, og gleder meg veldig. Likevel betyr det jo at jeg må flytte fra storbyen til ingen kunne tru at nokon kunne bu. Sa jeg bu? Jeg mente BØ.
Uansett: Mr. Jackson, svigerfamilien og jeg bestemte oss for å ta en nærmere kikk på fasilitetene. Dette betydde en idyllisk biltur på fire timer gjennom vakre, grønne vestfold-landskap og frodige Telemarks-strøk til vi kom til…..et veikryss.
Veikrysset het Bø. Det hadde en togstasjon, en hovedgate, en rundkjøring, et par hoteller, noen fillete, skitne butikker og et par «restauranter» med suspekte navn. De mest bemerkelsesverdige het «Stallen» og «fjoset»- fjøset, hvis du er noe så unorsk som bokmålsbruker.
Jeg bytter altså ut Java, Valkyrien Kaffe og Tehus, Kitty Sushi, Colletts Café og Mecca med utesteder som er oppkalt etter en julekrybbe nær deg og Gastro og Gutta på Haugen med Rema og Sparmat. Ja, de har bokhandel. Ja, de har «kino». Ja, de har «kaffebar». De har også skihopp og en klesbutikk som får til og med en antimote-fantast som meg til å vurdere å gå patetisk shoppingbananas før jeg flytter dit.
Høgskolen ser likevel lovende ut, og gleder meg til å komme i gang med skrivingen for fullt. Stakkars Mr. Jackson, derimot, må gå på informatikkstudiet på selvsamme høgskole; en linje som kan skryte av gratis, sponset Microsoft-programvare til alle it-studenter. Godt jeg har min egen Linux-pc.
Min indre femåring er selvsagt mest gira på at vi flytter så nærme Sommarland Badepark, og alt av slekt og venner ser med gru frem til at jeg kommer til å kjøpe meg et ukeskort før studiestart og dytte alle ungene ut av sklia mens jeg hviner som…den gale damen jeg er. Og hva skal jeg rope til barna for å få alle fornøyelsesparkens fasiliteter for meg selv? «BØ!» selvfølgelig.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
