Tirsdag 21. oktober 2008

Meningsløs meta og litt saftig sladder

Jeg har vært gal noen dager. Jeg ikke hatt noen døgnrytme, ingen struktur, jeg har ikke svart på telefoner og har ikke lyst til noe mer meningsfullt enn å farvesortere kulepennene mine. Nå er jeg heldigvis sammenhengende igjen, og gjør meg klar til Bok i byen hvor Grevinnen og jeg skal snakke under Pecha Kucha og Sex i byen. Jeg synes du skal komme og se meg griseprate på en scene. Kommer du på torsdag, får du se Lindkvist prate, også.

Andre meningsløse meddelelser? I går spiste hunden til Mr. Jackson en hel eske likørsjokolade bak ryggen min. Historien om Emil, Griseknoen og de gjærede kirsebærene fikk plutselig en ny mening for meg. La meg bare opplyse dere lesere om at ingenting er som bakfull bikkje.

Siden jeg ikke har noe fornuftig å medele verden, tenkte jeg at jeg skulle blogge litt meningsløs meta:

Du visste kanskje ikke at…

• Jeg bor i Oslo, nærmere bestemt på Adamstuen? At Hjorthen bor i Florø? Fortvil ikkje, den nye bloggtjeneste, Bloggurat har et bloggkart. Jeg har lagt inn bloggen min. Legg inn bloggen din.
• Virrvarr.net har fått sin egen fanklubb på Facebook? Jannekake laget den til meg, nesten uten at jeg maste ^_^ Jeg blir hinsides happy om du melder deg inn. Sånn seriøst. *store øyne*
• At jeg har blitt intervjuet i Det Nye og at de spurte meg hva som er min rareste sexfantasiog at jeg ba dem gå og dø? Helt alvorlig, jeg har lest intervjuet og jeg tror det blir veldig bra. Stjel neste nummer og få med deg bilde av meg sammen med Grevinnen og en veldig heit…gassmaske. De ba oss kle oss ut til intervjuet, så jeg tok med den rosa parykken sin og Grevinnen med gassmasken sin. Ikke akkurat sykepleierkostyme, men visuelt som rakkern.
• At hvis du kommer til å forhåndsbestille Jenter som kommer herfra, får du et signert eksemplar?

Fredag 10. oktober 2008

Alt ferdig til gale-dagen

Hallo?

Hallo?

Det er ingen hjemme i hodet mitt idag. Det er verdensdagen for psykisk helse, og jeg hadde planlagt å si noe mer klokt og innholdsrikt enn «Happy Loonie Day». Det er for lite plass til alt jeg har lyst til å si om dagen. Redigering av bokmanuset har spist «tegneserie om den finanskrisa» og «Du vet du leser fanfiction når..»-blogginnleggene mine.

Idag ble Jenter som kommer sendt avgårde til trykkeriet med bud. Jeg tror bud er postvesenets versjon av taxi. Ja, det går en buss, men du har ikke tid, så det ble taxi. Ja, du kan postlegge manuskripter til trykkerier, men du har ikke tid, så det ble bud.

Jeg har lest frenetisk gjennom pdf-en og mailet forlaget endringer helt til siste minutt. De dårlig formulerte setningene, kommafeilene og avsnittene som egentlig burde vært flyttet en halv side opp som står igjen, får bare stå der. Du som leser, får leve med det (c:

Jenter som kommer har vært med meg gjennom den mest turbulente fasen av livet mitt. Jeg tror ikke det har påvirket boken på noen annen måte enn at jeg har vært ekstremt oppslukt av den. Og likevel kjennes det ut som en artig detalj at den ble ferdig på Verdensdagen for psykisk helse. Nå kan jeg trekke pusten med god samvittighet.

Ellers- vi har fått det ferdige bokomslaget på pdf, også. Forlaget har valgt ut noen av sitatene fra de personlige bidragene til «bretten» på coveret. Jeg publiserer dem under. Kanskje du finner igjen akkurat ditt?

Torsdag 9. oktober 2008

Skumle, små øyeblikk

Fonten er ikke riktig, siteringen er ikke riktig, mellomrommene er ikke riktig og vi har en siste runde med satskorrektur igjen. Likevel. Det har sluttet å se ut som en Open Office-fil og begynner å se ut som en…en…en bok!

Hjelp. Hurra. Hjelp. Hurra.

Torsdag 2. oktober 2008

Seasons of mists and mellow fruitfulness

Jeg har vært forkjølet i litt over en uke, og begynner å bli frisk igjen. Jeg har holdt snørr og snue på avstand med rikelige mengder paracet og nesespray og fungert tålelig greit. Derfor er det ganske sjokkerende å friskne til og merke forskjellen på kjemisk konstruert velbehag og ordentlig helse. Snille Otrivin har sørget for at jeg har fått pustet gjennom nesen, men luktesansen har vært fraværende i snart ti dager nå.

Jeg blir helt andektig når lukten plutselig trenger inn i livet mitt igjen. Det dufter høst ute og jeg har ikke merket det før nå. Jeg sluker parfymestinkende pelskåpedamer på tbanen, dykker ned i kaffebarer og begraver nesen i halsgropen til Mr. Jackson. Jeg innhalerer råtnende blader, nedfallsfrukt og våt jord og John Keats synger i ørene mine hele tiden. Seasons of mist and mellow fruitfulness, close bosom-friend of the maturing sun…

Jeg må tilstå noe: Alle stemmene i hodet mitt er stemmene til berømte, avdøde poeter. Psykologen min lo seg skakk første gang han hørte det.

«Hvem sa du?»
«T.S Elliot.»
«Og hva sa Elliot til deg?»
«Vel, da jeg gikk i parken den morgenen sa han: Let us go then, you and I, with the evening stretched out against the sky, like a patient etherized upon a table.…»
«Akkurat ja.»

Det var et av de øyeblikkene jeg så for meg at han skriblet «ravende gal» på blokken sin mens jeg ikke så på. Uansett- det har vært Keats og meg siden luktesansen kom tilbake. Jeg borer fingrene ned i klissvått, knallrødt løv og hører ham kremte «To Autumn:» bak ryggen min, før han går over til å beklage seg over at han døde av tuberkolose så forferdelig ung. 24 år er ikke lange dikterlivet, selv for en romantiker. Slik går vi gjennom Ullevål Haveby, forbi bugnende epletrær, under et rødorange tak av lønneblader.

With fruit the vines that round the thatch-eves run;
To bend with apples the moss’d cottage-trees,
And fill all fruit with ripeness to the core;

Høsten er betryggende. Verden modnes, mørkner og svalnes og jeg nyter rituale med å ta av og på skjerf og hansker i gangen. Mr. Jackson tryller telys og tekanne på bordet mens kvelden hvisker ut den intense gulfarven på trærne i hagen. Vi fanger de kalde, klare morgnene og de fuktige, velduftene ettermiddagene ute i parken sammen. Keats rusler siden av oss og lyrikken hans smyger seg inn i de våte bladene under føttene våre og sklir i ett med den regntunge himmelen. Naturen setter opp en siste forestilling før den går i dvale. Jeg er iskald på nesetippen og varm på innsiden, og Keats og jeg er enige om at det er for lite poesi om høsten der ute.

Bilder fra Frosk.org

Lørdag 13. september 2008

Litt Jenter som kommer-info

Til nye besøkende: Jenter som kommer har fått egen nettside, lær mer eller bestill boka der!

1. Bokutgivelsen er utsatt til 10. november.
2. Det kommer til å bli mulig å forhåndsbestille bøker fra bloggen.
3. Jeg sitter med blodet til alle de kjæreste setningene mine på hendene. Bokredigering er en brutal prosess. Jeg liker det.
4. Alle som har bidratt med tekst er kommet med i boka. Noen har vi måttet dele opp og bruke sitater fra, noen har vi brukt i sin helhet.
5. Å jobbe i et Open Office-writer-dokument på flere hundre sider er forferdelig. Jeg ønsker meg bedre programvare for å skrive store tekster i. Noen tips?
6. Jeg skal intervjues i masse rare damemagasiner jeg aldri har lest og på TV-programmer jeg aldri har sett på. Hvis du er en av Virrvarrs journalistvenner: Beware. Jeg kommer til å ringe deg helt plutselig og be om råd.
7. Alle begynner å synge «Jenter som kommer og jenter som det går for» når jeg treffer dem. Nye, bedre vitser, takk ^_^

Torsdag 4. september 2008

Ikke mer positiv tenkning på meg, nei

«Tenk positivt!» «Glem alle motforestillinger!» «Bare gjør det!» Jeg hater alle flosklene for “et bedre liv”. De fungerer ikke for meg. Jeg har størst sjanse for å mislykkes når jeg ikke planlegger for at jeg kan komme til å gjøre det. Jo mer positivt jeg tenker, jo dårligere går det. En selvmotsigelse? La den gale damen som bretter ut privatlivet sitt på Internett gi deg et eksempel:

Grevinnen og jeg fikk en spennende forespørsel fra Bokmessa: Ville vi si noen ord på pressekonferansen, sånn på vegne av alle høstens unge debutanter? Grevinnen tilbringer dagene i det høge nord om dagen, så hun kunne ikke, men jeg takket ja. «Men.» spurte jeg arrangøren. «Hva vil du at jeg skal si?» «Åh, bare at det er fint å bli invitert og at Bokmessa er bra.»

Wow, tenkte jeg. For en apejobb. Jeg er vant til å skulle stå på scenen og oppfordre folk til å stemme RV. Å stå på scenen og skulle si «Kult å være her, hurra for bøker!» virket latterlig enkelt i sammenligning. «Vel, Virrvarr. Så lenge du ikke blir så redd at du tisser på deg offentlig, burde dette være en oppgave det ikke er mulig å mislykkes med.» sa jeg til meg selv. Så feil kan man ta.

Jeg har vært helt ekkelt flink og effektiv de siste dagene. Kvelden før pressekonferansen hadde jeg:

1. Redigert ferdig manuset til Jenter som kommer.
2. Gått gjennom alle illustrasjonene til Jenter som kommer.
3. Skrevet innlegget jeg skulle holde på pressekonferansen og lært det utenatt.

Jeg smilte til meg selv i speilet og tenkte at «Jeg har husket på alt. Nå kan ingenting gå galt. Flink-flink-flink! Jeg er superbra! Jeg klarer hva som helst!»

Dette ble jeg i så godt humør av at manien skrudde seg på i full styrke. Jeg kjente pulsen øke til 250, blodet bruse i ørene, hørte min egen stemme skifte gir og bli lysere, raskere, og mer hektisk. Mani høres ofte ut som den hyggelige delen av «manisk-depressiv».

Det er en sannhet med modifikasjoner. Ja, det er effektivt når jeg skal fullføre et prosjekt, tilbringe dager og netter i kulissene på en teaterforestilling eller feste flere netter i strekk. Likevel- manien har en nattside som – beklager ordspillet – slår ut om natten:

Jeg blir manisk. Da får jeg ikke sove. Insomnia gjør meg enda mer manisk. Sterkere mani gir større sjanse for å bli psykotisk. Ingen søvn er synonymt med psykose over lengre tid. Ser du sirkelen? Det er ikke langt mellom stadiet hvor jeg er Entusiastisk & Effektiv og stadiet hvor jeg hopper hysterisk opp på bordet fordi Mr. Jackson egentlig er et monster og skittentøyet mitt er fullt av kravlende edderkopper.

Needless to say: Jeg kom meg ikke på noen pressekonferanse.

Jeg planla ikke at jeg kunne komme til å spik sprø og dermed ikke kunne gå på pressekonferanse og si «Fint å være her. Hurra for bøker» fordi jeg tenkte at det var en enkel oppgave og at det får være måte på hvor negativt en stakkar skal tenke. Jeg la planer for en frisk person som tåler hva som helst, og måtte melde avbud til den enkleste forespørselen jeg har fått i år fordi jeg var helt kokeliko av å ikke sove om natten.

Hjernen min og jeg har funnet ut at jeg må slutte å tenke positivt nå. Vi må være realistiske istedet og sette av tid på kalenderen til å gå i tusen knas, gå flere netter uten søvn, gjemme meg i kleskottet og telle tærne mine og unngå telefonen en stund. Jeg må tenke «Ok, det kommer til å gå bæsj mange, mange ganger fremover nå. Hvordan planlegger jeg for bæsj på en smart, pragmatisk måte?» istedenfor «Det går nok bra!»

Jeg skjønner ikke hvorfor mantraet er «Tenk positivt!» om dagen. Jeg likte «Shit happens» mye bedre.

Søndag 31. august 2008

Søndagspost om svigermor

Jeg vet at hun egentlig ikke vil at jeg skal kalle henne det. Kalle henne svigermor, altså. Svigermødre er gamle og sure, skjeller ut stakkars svigerdøtre og er ikke hyggelig å dra på besøk til. Alle skikkelige vitsebøker har et eget «svigermor»-kapittel.

Alle gammel tegneserier, som Hårek, Andy Capp og Ernie har en skremmende svigermor-figur. Jeg skjønner at ordet er belastet. Jeg skjønner at ingen har lyst til å være en svigermor av typen som skremmer vannet av engstelige menn i gamle tv-serier.

Det er bare at jeg synes det er et veldig koselig ord, siden jeg har en fantastisk svigermor. Ja, hun er moren til Mr. Jackson. Bare det putter henne på Topp 10-listen over Viktige Personer i Virrvarrs Verden. (Jeg er så glad i Mr. Jackson at det er flaut å snakke om det offentlig. Jeg sier «Aww, er han ikke bedååårende?» når Mr. Jackson snyter seg. Nok om det.)

Dere som har fulgt bloggen min lenge vet at den ivrigste kommentatoren alltid har vært svigermor. Det første halve året jeg blogget var det nesten bare henne, meg og Livet Leker i kommentarfeltet. Lene har skrevet så kloke og hyggelige kommentarer på mange av de vanskeligste innleggene mine at flere har ropt opp om at «en sånn svigermor vil de også ha!».

Jeg overtalte henne til å lage sin egen blogg etterhvert, og jeg vil påstå at Lenes Oppskrifter er en av de beste matbloggene på norsk. Hun har ikke bare oppskrifter på god mat, hun har pedagogiske oppskrifter og fine bilder av matlagingen underveis. «Matpaparatzzi» mumler Mr.Jacksons lillebror. «Vi skjærer ikke opp steken før jeg har tatt bilde av den!» sier svigermor bestemt.

Jeg har tilbragt morgenen med å pynte en sjokoladekake svigermor har bakt, tine en krydderkake med urter og ta opp horn, boller og kanelsnurrer fra frysen. Jeg har gumlet tomater og løk fra hagen hennes hele helgen, spist blåbær hver dag og prøvesmakt de første modne eplene fra trærne.

Dette innlegget handler om grøde, overflod og mennesker som skaper ting rundt seg, om mennesker som lager et varmt felleskap rundt seg. Jeg er bortskjemt. Borskjemt på bra svigermor.

Lørdag 23. august 2008

Boken som kommer

Det er så mye jeg ikke tenkte på at fulgte med det å skrive bok. Jeg har forsvunnet i notatbøker, referanselitteratur og word-dokumenter i tre kvart år og begynte å kjenne at «Hm, dette har jeg fått dreisen på. Joda, jeg greier dette. Ordene og jeg er gode venner.»

Manuset ble levert inn dagen da det skulle leveres inn og jeg kjente meg sliten. Og likevel visste jeg at jeg kom til å få konsulentuttalelser, kritikk, forlsag til endringer og tut og kjør ved utgangen av juli.

Nå er ikke teksten bare et dokument jeg har liggende i «Jenter som kommer»-mappa på pc’en min. Den er gjenstand for massiv kritikk fra ivrige konsulenter og wannabe-konsulenter. Jeg får telefoner sent på kvelden hvor samtalen ikke begynner med «Heihei! Hvordan går det?» men med setninger som «Avsintt, Virrvarr! Har du hørt om det?» og «Hva er i veien med det det kapitelet? Noen av disse settningene passer ikke inn i det hele tatt!»

Min hardeste kritiker når det kommer til tegneferdigheter har gått gjennom Grevinnen og min sine illustrasjoner til boka og avsagt sin dom:

«Den hånden ser ut som en sokk.» «Det der ser ikke ut som sex.» «Hva er det de gjør?!?»

All kritikk som kommer før boken går i trykken er veldig nyttig kritikk.

Likevel- jeg har fått noen innspill som jeg gjerne vil ha lesernes mening om. Siden jeg har landets smarteste blogglesere, regner jeg med at deres ord er lov eller noe i den stilen. Tidligere har dere fått være med å avgjøre hva slags ord vi skal bruke om kvinners kjønnsorgan, hva boken skulle hete og hvorvidt vi skulle ha «Sex- nå også for jenter!»-klistremerket.

Første utfordring:

Den ene konsulenten min gjorde meg oppmerksom på at «onani» egentlig bare brukes om menn som tar på seg selv, og at det korrekte ordet for damer er «masturbasjon». Vi har sagt at damer onanerer gjennom hele boka. Så- hva tror dere? Hvilket ord?

 Loading ...

Den andre utfordringen vår er å gå inn her og melde dere inn i Facebook-gruppen vår. Ja, jeg vet at Facebook ikke er verdens hippeste nettside, men dette er en del av Virrvarrs onde plan om å få invitert alle kjente og ukjente på lanseringsfest, samt holde dere oppdatert på alt som skjer utover i boklanseringen nå.

Forlaget har nemlig tenkt at Grevinnen og jeg skal holde foredrag på mange mystiske steder, og jeg begynner opplysningsarbeidet tidlig så det kommer til å være noen i salen som ikke kaster egg og tomater

Torsdag 14. august 2008

Kroppen min er hjemmet mitt

Jeg skjønte det ikke før. Før var kroppen en slags fleske-kjøtt-entitet som satt siden av meg på sengen, et stativ for å flytte hodet mitt fra sted til sted. Tankene og denne berømmelige sjelen var noe som var utenfor, adskildt, en tåke som fløt rundt dette rare legemet som het kroppen. Dumme kroppen. Kroppen som ble sliten, ble syk, svettet, fikk kviser og la på seg ti kilo.

Vi sluttet fred for litt over et år siden. Vi gikk inn i fredsforhandlinger, diskuterte slanking og kosthold og helseproblematikk. Du kan lese deler av samtalen mellom kroppen og meg her. Helt til vi hadde en samtale som gikk noe i rettning av dette:

Virrvarr: Du kroppen?

Kroppen: Ja?

Virrvarr: Du er musklene, hjertet, hjernen, huden, sansene og nervene mine. Alt dette er jo egentlig «kropp» medisinsk sett. Hvem er denne «jeg»?

Kroppen: Det er enkelt. Du er meg.

Virrvarr: Oi.

Kroppen: Det burde ikke være så sjokkerende?

Virrvarr: Men jeg har vært så sint på deg! Også har du vært meg hele tiden!

Kroppen: Korrekt. Og du har behandlet deg selv (aka meg) ganske dårlig.

Selv om det er ganske logisk, tok det litt tid å komme frem til at kroppen min faktisk er meg. Jeg har vært så sint på strekkmerker, cellulitter, flesk på feil steder og buksestørrelser som stadig kryper oppover at jeg ikke har tenkt på at hva jeg har gjort mot kroppen min, har jeg gjort mot meg, mot hele livet mitt. Mot meg, ikke mot utseendet mitt. Kjip mat, perioder med sulteslanking, rusmidler og passiv røyking er verre for humør, psyke og blodomløp enn det er for hvordan jeg tar meg ut i bikini.

Og jeg spør meg selv: Hvorfor ble det sånn at utseende ble den viktigste motivasjonen for å ta vare på seg selv? «Spis sunt og tren mye, ellers kan andre se at du er tjukk og stygg». Jeg vet svaret. Jeg vet at skyldfølelse selger.

Det skumleste er at den tiden jeg følte meg tjukkest og styggest, var jeg søtest og slankest. Jeg har bladd meg gjennom bilder av meg selv som 17-åring og skjønt at jeg ikke var så svær som jeg trodde jeg var. Nå, 35 kg senere, smiler jeg til meg selv i speilet og sier «Wow, du kan umulig være så tung! Du som ser så søt ut!»

Jeg føler meg bra. Og vet du hva det betyr? Først nå tør jeg å slanke meg, trene og endre livsstilen min. Fordi jeg ikke vil straffe den slemme kroppen ved å gi den mindre mat. Jeg bare vet at den ikke kommer til å kjennes ut som et tempel hvis jeg fortsetter å behandle den som et gatekjøkken.

Mandag 4. august 2008

Jeg pleide ikke å tro på døden

Første gang jeg så døden trodde jeg ikke noe på den. Jeg var fem år og mormor hadde hatt kreft lenge. Vi var samlet hele familien hjemme hos morfar, og ingen brukte ordet «død». «Nå har hun vandret,» sa en av tantene. «Hun vil alltid være med oss.»

Som liten fant jeg hele spørsmålet om døden ytterst intressant. Jeg hadde lest om det og sett det på fjernsyn, grøsset over bildet av mannen med ljåen, Hades i underverdenen, Hel i Helsriket og bilder av spøkelser; døde som ikke fant fred. Nå hadde jeg døden tett innpå og jeg småløp rundt i huset til besteforeldrene mine og lette etter den. Jeg hadde en sterk formening om hvordan den skulle se ut: Sort, iskald, knoklete og urgammel.

Jeg fant den ikke. Alt var som før i den store villaen, hagen var like frodig, rommene lyse og ting luktet det samme. Alt var som før, det var bare mormor som manglet. Jeg skjønte at de voksne måtte ha misforstått. Dette var ikke døden. Døden skulle være tung, sort, meningsløs og trist. Mormor kunne ikke være død, hun hadde nok bare gjemt seg et sted.

Jeg løp huset rundt og lette. Var hun i kjellerstua? Hadde hun forvillet seg ut i bryggerhuset? Kanskje hun hadde gått ned på kjøkkenet for å lage kaffe og kom til å snu seg mot meg i det jeg braste inn kjøkkendøra og si: «Hva er det du springer sånn for? Ro deg ned. Vil du ha litt saft?» Jeg åpnet døren til soverommet hennes og var nesten overbevist om at hun måtte ligge i sengen. Ingenting var forandret. Hun måtte være her et sted.

Til slutt gav jeg opp å lete og slo meg til ro med at døden kanskje ikke var noe sort og nifst, men rett og slett et uopprettelig fravær av noen. De voksne var overbevist om at mormor fremdeles var blant oss. Jeg smakte på løsningen. Var det derfor at alt kjentes som før selv om hun ikke var der?

Senere skjønte jeg at det sorte og nifse tilhenget til døden heter sorg. At kontrasten mellom livet som går videre og fraværet av noen du elsker er smertefullt. For mange, inkludert meg selv, var den beste trøsten at adskillelsen ikke var endelig. Vi kom til å bli gjenforent etter døden.

Første gang jeg så noen som var i ferd med å dø av alderdom, sluttet jeg å tro på «the immortal soul». Kroppen deres var til stede i rommet, men bevisstheten, tankene og personligheten deres var ikke der. Hvis sjelen var noe udødelig og konstant, var det jammen rart at den sluttet å fungere de siste årene i en altzheimerspasients liv. Personligheten din var ikke noe evig, tvert i mot kunne den forsvinne før kroppen din døde.

Likevel var en av måtene vi pårørende trøstet oss på at gamle, senile slektninger skulle få tilbake personlighet, hukommelse og sitt «sanne jeg» i livet etter dette. Jeg så for meg besteforeldrene mine danse sammen i himmelen, at de var unge og friske og smilte. Jeg så for meg folk jeg hadde kjent som hadde vært ulykkelige helt til slutten tø opp, bli glade og finne mening igjen.

Det var en fin øvelse inntil jeg en natt skjønte at mine forestillinger om livet etter døden handlet om hvordan jeg skulle ønske at menneskene som hadde gått bort hadde hatt det i livet før døden.

Besteforeldrene mine hadde danset sammen. De hadde bare ikke gjort det for bestandig. Mormor hadde vært i villaen på sørlandet, sunget i kjøkkenet og malt bilder i kjellerstua, hun gjorde det bare ikke for bestandig. Ok, tenkte jeg. Ting tar slutt.

Jeg pleide ikke å tro på døden. Jeg pleide å klamre meg til en følelsen av at det alltid er en sjanse til. Nå er hvert eneste øyeblikk uendelig sårbart, uendelig kostbart. Fordi det tar slutt. Fordi det er nå.