Arkiv »
Arkiv for kategorien ‘Akkurat nå’
Tirsdag 23. desember 2008
Da jeg var liten var julen et magisk land. Det lå en centimeter fra livet mitt, det hadde sin egen kjenningsmelodi, sine egne ritualer, smaker og lukter, det var så nærme at det nesten var virkelig. Jeg klamret meg til julen hele oppveksten. Så fort høsten satte inn, gjemte jeg meg på rommet mitt med julemusikk og bøker fulle av pepperkakeoppskrifter og «gøy med barna».
Jeg husker å sitte i sengen, kaldsvett av angst og lese billedbøker med nissemalerier og vers om barn i Betlehem til redselen slapp taket, til jeg kunne holde ut. Jul for meg var Narnia, det kritthvite landet bak de illeluktende pelskåpene i klesskapet. En gang i året ble jorden hjemsøkt av en hellig høytid av håp og herlighet. Det fantes godhet i verden, og det gjemte seg i tusenvis av julesanger og kakeoppskrifter.
Det var en smertelig avskjed mellom meg selv og mitt gode skinn da jeg begynte å merke at et symbol ikke var spesielt hellig selv om det gav meg en sterk følelse av hellighet. Gryende politisk aktive Virrvarr ble kvalm av hvor sterk julestemning hun fikk av colareklamene og tenåringsvirre skjønte at Askepotts eventyr med tre nøtter ikke hadde noen form for relasjon til jesusbarnet. Plutselig satt jeg med en veldig hul jul jeg prøvde å fylle med innhold.
Jeg lette desperat etter julestemningen, og det kjentes ut som om jeg hadde mistet nøkkelen til Narnia på et kjøpesenter et sted og ikke kom inn igjen. Jeg visste at det fantes et magisk land, men jeg visste ikke hvordan jeg kom tilbake dit. Jeg forsøkte alle former for botsøvelser. Syv slag kaker. Hjemmelagde presanger. Salmer. Søtladne julefilmer. Gløgg. Sledeturer. Ingenting virket.
Et av problemene med å være et barn som vokser opp i en svært religiøs familie er at følelsene dine alltid er reaksjoner på verden utenfor. Julefølelsen kom av julen, ikke av noe inne i meg. Trygghet kom av Guds kjærlighet, ikke av noe inne i meg.
Fant jeg ikke julefølelsen, lette jeg på feil sted, og trygghet, julesteming og Gud blandet seg sammen i en grøt inne i meg. Jeg fant ingen av delene, uansett hvor mye jeg lette. «Jeg er så redd, det blir bra til jul. Ånei! Redselen gikk ikke over selv om vi har juletre i stua! Hva gjør jeg galt?»
Det er rart å se tilbake og skjønne at kristendommen, med jul, med vattnisser og White Christmas var en slags mental krykke jeg gikk rundt med i flere år. Tomme tegn jeg stappet med innhold og holdt meg oppreist via. Julejunkie. Ruset på rudolf og røde lys.
Jeg vet ikke hva jeg prøver å si. At jeg har det fint, slapper av og spiser god mat? At jeg er sur og pissredd av hele høytiden? En slags blanding. With or without you, julaften. Du er for følelsesmessig hardkodet i meg til at vi kan slå opp. Du er for full av sårhet og skuffelse til at jeg kan svelge deg ned.
Jeg skulle ønske vi sa at julen var kjøpefesten alle voksne stresset rundt og bøttet ned på drikkevarer, ikke den hellige tiden freden og gleden senker seg til ungene først som sist. Så hadde jeg sluppet å tro at det var meg det var noe galt med hele oppveksten.
Lørdag 20. desember 2008
Jeg fikk min første julegave i går, men mistet den i søpla. Mitt superego i bestevenninneform hadde tatt til vettet og kjøpt en parfyme til meg basert på id (som enkelte alltid har ment var en kortform for Ida) i Freuds teorier om psyken. Parfymen luktet intenst opium, sjokolade og likør og hadde en sint, liten Sigmund som stirret på meg fra flasken. Min nye velduftende (?) bestevenn i kosmetikkverdenen, med andre ord.
Nå er det sånn at jeg desverre tilhører mennesketypen som spyler ned lommeboken sin i do, mister presanger i søppelposen og tilbringer kvelden med å rote i våte aviser og mugne bananskall for å finne dem igjen. Id og jeg var sammen i omtrent en time før herligheten forsvant. Jeg fikk mine perverse lyster tappet på flaske, men klarte å rote dem bort. Superegoet mitt stod og skogglo siden av meg mens jeg tømte den tredje søppelkassen på leting etter id’et mitt. Psykoanalysevitsene satt løst.
Jeg er personen som fører nidkjære todolister og har streng struktur på alt jeg skal gjøre, men som samtidig klarer å lime fingrene mine fast til bordet med superlim og reise på ferie uten et eneste par sko. For dem som kjenner meg RL er det helt logisk hvorfor dekknavnet er Virrvarr. Jeg liker å lage superstrenge regler for meg selv og bryte dem med stor fryd. Det er godt å være sitt livs største overraskelse.
Manifester er populære både på ytterste venstre og i den selvhøytidelige avantgarden på kultursiden. Tidligere var jeg veldig stor tilhenger av Nicole Blackmans visjon om å «write her manifestos on cocktail napkins», men siden jeg i en periode kom hjem med servietter, bordduker og penkjoler nedskriblet med uintressante, berusede utsagn som «levemann løvetann, het potet brennmanet», har jeg funnet ut at de beste manifestene skrives med på ordentlig papir uten andre rusmidler enn kaffe og inspirasjon innabords.
Å bli kåret til «Årets utfordrer» av dem jeg utfordrer er en snodig opplevelse. Det er en tredjedel smigrende, en tredjedel skremmende og en tredjedel lol. «Dere sier at jeg utfordrer medievirkeligheten. Dere har fremdeles definisjonsmakten på hva som er medievirkeligheten, og dere gjør meg til utfordreren ved å bruke den definisjonsmakten dere har. Jeg ler min rumpe av.»
Uansett – oppmerksomhet er oppmerksomhet, og siden jeg har begynt å få den bloggeksistensielle angsten på avstand, tenkte jeg at jeg skulle dele mine mål og planer med bloggen for neste år med dere:
Som årets utfordrer skal jeg:
- Lage tegneserier om andre ting enn blogging.
- Kverke gammel kjærleik – jeg har planer om vennligsinnet sparking av ytre venstre, steinertanter og folk som tar masse penger for tjenester de kaller «alternative».
- Utlevere meg selv til det pinlig intime – as usual.
- Plukke fra hverandre retorikk i media og offentlig debatt.
- Tegne mange søte små plageånder og koserovdyr.
- Skrive mer om feminisme og politikk generelt.
- Bruke spalteplass på bøker du burde lese.
- Skrive lengre artikler med analyse av verden, filosofi & all that jazz.
- Lage storm i et vannglass ved å bloggbashe noen.
- Ignorere alle bloggløftene og gjøre nøyaktig som jeg vil når jeg vil det. Regler er til for å brytes.
Ideelt sett skulle roteloftet være et heftig tungekyss mellom kaos og orden – ikke et forsøk på å finne noen balansegang. Et slags «poenget er å være politisk, men den røde tråden er rot» – evighetsprosjekt. Superegoet mitt liker å påpeke at det hjelper ikke å være pinlig presis til en avtale hvis du tok trikken i feil retning. Det fine med blogging er at du aldri behøver å komme i mål.
Skål. (Det rimer! Les det høyt! Det rimer!)
Mandag 15. desember 2008
Derfor publiserer jeg et bilde av verdens minste blekksprut.
Visste du at jeg elsker fisk? Ikke på tallerkenen, men i havet. Jeg har et postkort jeg sendte til Mr. Jackson første gang jeg var på ferie et annet sted som ham. Det står: «Kjære Daniel! Her er det masse fisk! Hurra!» Jeg hadde akkurat vært i atlanterhavsparken i Ålesund og kost en skate, og var ruset på saltvann og ting som svømmer. Alt som lever i vannet er mine venner.
Se, enda en søt fisk!
Seriøst. Jeg kommer sterkere tilbake.
Torsdag 11. desember 2008
Stem på meg i Tordenbloggfinalen i dag!
Nå er jeg tilbake fra tannlegen, og her kom altså dagens tordenbloggtegneserie. Som dere sikkert skjønner er jeg ute i finalen mot Gi et lite vink i dag. Maren driver en skikkelig god blogg og jeg anbefaler alle som ikke har hilst på den å ta seg en titt!
Torsdag 11. desember 2008
*Dyp og mandig stemme*
God morgen alle blogglesere! Jeg er Mr. Jackson, og siden Virrvarr ennå sover og ikke vet hvem hun skal møte i finalen tenkte jeg å mobilisere litt på hennes vegne. Det er tross alt finalen, og da er det jo på tide med litt skamløs mobilisering.
Stem på Virrvarr og Revolusjonært roteloft i finalen av Tordenbloggen 2008! Husk å stemme både i kommentarfeltet nederst og i pollen!
Det første Virrvarr gjør hver morgen er å sette seg ned, lese kommentarer og skrive på et nytt innlegg til dere. Får vi inn en realt god rekke kommentarstemmer før hun våkner i dag så er det en skikkelig god og velfortjent gave til verdens beste dame. Så løp (klikk?) og stem på Virrvarr! Legg igjen en kommentarstemme, så våkner Virrvarr til en liten julegave fra deg!
(Finaletegneserie og sånt kommer selvsagt utover dagen, men den må både tegnes og farvelegges ferdig først, så gå nå gjerne og stem med en gang.)
(Har jeg husket å si at du bør stemme på Virrvarr i dag? Både i kommentarfeltet og i pollen? Har du klikket deg videre og stemt alt? Flott!)
Onsdag 3. desember 2008
Vet du, Internett? Jeg er blitt flinkere til å være gal. Når det begynner å rive innvendig, når alle telefonsamtaler blir tårn og alle avtaler blir avgrunner, klarer jeg å ta signalene. Nå har jeg trukket meg tilbake som en snegle i skallet og tillatt meg selv å ikke svare på telefonen en uke, å la Mr. Jackson lese eposten en uke, å la verden vente på meg. Minst en uke.
Jeg drikker te om dagen og går turer under stjernehimmelen om natten. Idag har jeg trillet hundreogtyve lussekatter og formet fettede, gyldne snirkelkrøller med fingrene før jeg stappet dem fulle av rosiner.
Det lekker advent inn i livet mitt. Mr. Jackson og jeg laget julekalendere til hverandre helgen før 1. desember. Jeg klippet og limte små kort i farvet papir og håndskrev små beskjeder, mens han tryllet et tidsinnstilt program i PHP-magi. Inni? 24 fine ting fra Mr. Jackson til Virrvarr. 24 fine ting fra Virrvarr til Mr. Jackson. Uten å koordinere med hverandre. Vi er mer klissete enn kakedeig og søtere enn sirup.
Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om spiritualitet for oss gudløse. Selv om Gud og jeg slo opp for snart tre år siden, har ikke følelsene jeg forbandt med religion gått sin vei. Forvirret? Det er ingen motsetning. Religion er et stort teoretisk system begrunnet i følelsene vi har til verden og naturen rundt oss.
Du kan fremdeles fange høytiden på tungen og kjenne deg ett med universet uten å akseptere et eventyr om en gutt født i en stall som sant. Følelsen av ekstase trenger ikke være forbundet med teorien om reinkarnasjon eller verdens skaper, den kan være etterfulgt av tanken om at «dette var helt fantastisk!»
Da jeg var liten og søt, hadde jeg en stor, sort Grimorie under sengen min hvor jeg førte inn ritualer, formler og betraktninger rundt magick med min vakreste skjønnskrift. Religionsutøvelsen bestod gjerne av ting en nær venn av meg og jeg gjorde nakne i skogen foran et tjern.
Du kan si hva du vil om hva jeg leste og skrev av om elementvesener og Gudinnen, men det som gjorde Wicca til det helt store var å være klissnaken i en verden dekket av knallgule blader en iskald oktobermorgen.
Det var å brenne ting, å smake ting, å messe ting i kor og å snike seg ut midt på natten for å danse på isen i måneskinnet. Jeg tror du kan tegne hvilken som helst rituell ramme rundt det å være alene på et islagt vann under fullmånen og tenne titalls stearinslys – opplevelsen er den samme.
Hver morgen hele adventen tiden jeg gikk på steinerskolen satt vi i den mørklagte skolegangen før undervisningen begynte. Vi tente lys og sang flerstemte, latinske julesanger ingen forstod teksten på. Myke, tunge altstemmer, lyse, dansende sopranstemmer, fløytende tenorer og dundrende basser.
Teorien til lærerne var at vi skulle komme nærmere høytidens egentlige innhold ved å gjøre dette. Personlig følte jeg meg ikke mer forbundet med Betlehem og tre vise menn av morgenritualet, ei heller nærmere noe hedensk vintersolverv. Det gjorde det ikke mindre fint med den tause, tussmørke morgentimen, avbrutt av flammer og flerstemt sang.
Hunden og jeg har vært ute og løpt på glattisen, og siden jeg befinner meg utenfor byens ståk og larm, har det vært meg, natten og en forfrossen terrier.
Mr. Jackson og jeg leser mye om verdensrommet om dagene, og jeg gikk ute i vinteren med lyset fra stjerner millioner av lysår unna glimtende ned mot meg, med et fåfengt forsøk på å visualisere den mørke materien og galaksestrukturene over meg. Elven brettet seg ut foran meg som et tungt, blankt bånd og folk hadde dekorert de rimdekte oppkjørslene sine med lys på trær, kanter og vinduer.
Et eller annet sted langt nede i meg skjønte jeg at noe var annerledes, og etter å ha gått noen minutter slo det meg: Jeg er ikke mørkredd lenger. Skogen lukket seg rundt meg, og jeg kjente meg trygg. Mørktrygg. Ti år redsel randt ned langs ryggen min.
Frosten stakk meg i nesen, hunden boret snuten ned i hvit, knasende mark og himmelen lå nyflådd over meg. Det er sånne øyeblikk du må synge. Det er ikke så farlig om det er tekst, bare lyden fyller magen, lungene, munnen, luften.
Jeg trenger ingen forklaringsmodell fra en tusenårgammel bok for de følelsene. Jeg trenger bare å forholde meg deskriptivt: «Det var helt fantastisk.»
Fredag 21. november 2008
Fem barske bokmesseopplevelser:
- Grevinnen og jeg klarte å fange oppmerksomheten til en sal full av ungdomskole- og videregåendeelever. Ja, de spontanrødmet. Ja, de satt som fjetret. Og gjett om de fulgte med!
- Jeg innså at jeg er hakket mer…vulgær enn Grevinnen. En jente ville ha signert en bok til venninnen sin – det skulle være en julegave. «Skriv noe dirty!» fniste hun. Grevinnen skriver: «Kjære (tilfeldig navn)! Håper du koser deg masse med boka
» Jeg lirer av meg «Runk og pul, trivelig jul og godt, vått nyttår!» uten å tenke meg om.
- Det uforglemmelige blikket til foredragsansvarlige da vi tok frem rekvisittene til showet vårt. Vinylhansker, gladpack, glidemiddel og neglefil er da helt naturlige ting å hale ut av håndveska? Virrvarr forklarer safe sex, og eier ikke skam: «Hvis du legger plasten her, og slikker her…»
- Å holde klitorisforedrag med bilder på stoooor skjerm på Spartacus-standen mens Bibelselskapet hadde noe andaktish i båsen rett overfor oss. «Dette er standardfitta!» «La oss høre Herrens ord…»
- Denne episke samtalen mellom meg og en av redaktørene på Gyldendal:
Virrvarr: Åh! Bøker! *blar i en katalog*
Damen: Ja, du er vel her med en bok selv, er du ikke? Jeg kjenner deg igjen fra avisen!
Virrvarr:Jupp, Jenter som kommer! *vifter med boka si*
Damen: Utrolig bra prosjekt! Hvilket forlag kommer dere ut på igjen?
Virrvarr: Spartacus.
Damen: Er ikke det et litt …lite forlag for en sånn utgivelse?
Virrvarr: Vel, vi spurte jo dere først, men dere avslo ^_^
Damen: Ups. Seriøst?
Virrvarr: Ja, sånn kan det gå! *gliser så selvgodt at hun burde bures inn*
I tillegg kan nevnes at Kristin Storrusten var teknisk sjef for foredraget vårt, og klarte å roe meg ned, klappe meg på hodet, gi meg vann, sørge for at jeg fikk mat og reddet dagen på alle måter. Jeg tror de eneste som var mer takknemlig for Kristins innsats enn jeg var Mr. Jackson og Mr. Jackson (den eldre), som var Virrvarr-vakter.
Fredag 14. november 2008
Vi står på taket over Fisk og Vilt. Selskapet syder under presseningen som er spent over bakgåren. Vi er alene i et Mary Poppins-landskap og hvert øyeblikk kan det komme en flokk dansende feiere forbi oss. Jeg svever over byen, og du holder meg fast, så jeg ikke skal fly opp over hustakene og ikke komme ned igjen. Vi har ikke sett hverandre på lenge, men du er her i kveld. Du kom fra Trondheim. Du holder meg i hånden.
«Skal vi snakke om hvordan vi har det?» spør jeg. «Nei,» sier du. «Vi har det for vanskelig til det, begge to. Og ikveld er magisk.» «Da skal jeg ikke spørre deg om studiene?» «Nei.» «Og du skal ikke spørre meg om familien?» «Akkurat.» Vi står i branntrappen, opp mot murveggen og himmelen er mørkeblå. «Vet du hva jeg vil si til deg idag?» spør jeg. «Nei?» sier du. Du smiler. Det er et lykkelig, vemodig sorgsmil.
«Jeg vil fortelle deg hvor vakker jeg synes du er. At du alltid har vært den vakreste jenta jeg har visst om siden vi traff hverandre. Det er lenge siden nå, men du er – du er mer enn pen. Du er avsindig heit. Du er fantastisk.» Jeg lukker hendene dine mot de mye kinnene dine. Du er hundre prosent ferskenfløyel, du er harepussnute og silkehår. Vi kysser oppe på taket. Vi kysser fordi natten er magisk, fordi livet består av øyeblikk, fordi boken min er bokhandelen og fordi vi har elsket hverandre så lenge.
«Jeg kysset henne!» jubler jeg til Mr. Jackson etterpå. «Så bra!» gliser han.
Jeg får en mikrofon, en rosa parykk og en bok. Alt går bra. Jeg klemmer så mange mennesker at jeg kjenner meg elektrisk oppladet av pur glede. Applaus er rus. Og jeg får prate masse om puling.
Hvordan lanseringsfesten var, sa du? Du kan lese om den hos Lothiane, Tips&Trics, Kristin Storrusten, SerendipityCat og el Vera, også.
Mandag 3. november 2008
Jeg fikk en mail fra forlaget idag angånde Jenter som kommer. Den begynte sånn:
Boka har kommet fra trykkeriet! Den ser meget bra ut. Dere kan signere så mange bøkerer dere måtte ønske.
Jeg er hyperventileringslykkelig. Til orientering. Vi fortsetter muligheten til å forhåndsbestille Jenter som kommer portofritt til og med 9. november. Vi sender dem ut den 10. Og ja, bestiller du får du signert utgave. Grevinnen og jeg øver på fancy krøllunderskrifter og fine drodlerier bare for deg.
Og vet du? Jeg skiter litt i om dere liker den eller ei. Jeg har byttet ut «Angst! Ingen kommer til å like den!» med «Omg! Min bok! På ordentlig papir! Med en PERM!» Og vet du? Den har smussomslag, sidetall og ordentlige kapitler, også! Snakk om superduperfancy!
Søndag 2. november 2008
Glem det at du er en betalt kleshenger. Glem det at du må veie avsindig lite og at favorittmaten din må være selleri. Glem alle de stygge klærne. Glem følelsen av å se trynet ditt smurt utover schvæære H&M-plakater og dobbeltsider i Elle. Det er slitsomt å bli fotografert. Du blir sulten, sliten, får krampe unevnelige steder og lider mens du skal smile søtt, ikke blunke, ikke røre deg, ikke le, ikke klø deg, ikke senke armen. Jeg har blitt fotografert i fem timer i dag og er mørbanket.
Jeg jogget i går og i forgårs. Ja, jeg ble støl. Ja, jeg ble andpusten. Men jeg stod ikke med lyskastere i fjeset og så fingrene mine begynne å vibrere i takt med vibratoren jeg holdt i. Jeg falt ikke sammen av utmattelse etter å ha stått stille med et stivt glis. Det gjorde jeg idag. Jeg har lekt orgasmedemonstrant, ligget under en dyne med sexleketøy hengende fra taket i fiskesnøre og latt fingrene mine posere med latexhansker.
Greit, jeg finnes ikke fotogen. Greit, jeg har problemer med å se forskjell på en rifle og et fotografiapparat. Greit, så har jeg et enormt behov for å hoppe opp og ned, og det er ikke kompatibelt med å bli tatt bilde av. Jeg skal aldri bli modell. Det er slitsomt og kjedelig. Under mitt favorittintervju til nå ble jeg bedt om å tegne meg selv. Det var mye bedre.
Vel – bildene kommer til å være i Dagbladet Fredag førstkommende fredag. Muligens på forsiden. Jeg hadde ikke regnet med all denne fotograferingen da jeg fant ut at jeg skulle skrive bok, altså. Virkelig ikke.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
