Torsdag 29. juli 2010

Isbjørnsjokk

Det er alltid stas å bli oppdatert på hvordan det går med gamle klassekamerater. Det er jo ikke alle fra ungdomskolen man har sett like mye til siden tiendeklasse.

Men å finne dem på forsiden av dagbladet.no med beskjed om at den ene nesten ble spist av en isbjørn under forsøket deres på å padle rundt Svalbard er litt i overkant ekstremt.

Jeg tror følelsene mine kan oppsummeres med:

«Det er jammen fint at du har lært deg å skyte isbjørn siden sist, Ludde. Det er jammen fint at du ikke ble spist av isbjørn, Seb.»

(Åvmaiføkkinggådd)

Du kan lese svalbardbloggen deres her.

Dagbladet har publisert en mer utdypende artikkel, også. Visste du at en isbjørn kan løpe 30 km i timen? Ikke jeg heller.

Mandag 28. juni 2010

Forfatterportrett

Å få tatt nye bilder føles litt som å få nytt fjes. Fotografen er Ulrik Fredrik Thyve, og bildene skal brukes til promoteringen av den nye boka.

Jeg tenkte det var greit å dele mitt nye «ansikt utad» her på bloggen. Og benytte anledningen til å sutre litt over problemene med å tegne selvportretter overalt på nettsiden. Jeg skifter hårfarge fortere enn jeg rekker å tegne nye.

Onsdag 2. juni 2010

Pause-rev

Jeg har manusfeber og jobber døgnet rundt.

Det har ført til at jeg har skrudd av den indre bloggskribenten.

Her er en pause-rev så lenge:

Jeg har stjålet det fra denne fotografen. Han har flere revebilder.

Vi sees etter språkvask, Internett.

Onsdag 28. april 2010

Tekstfnugg

Klokka er 12. Jeg sitter på en kafé på Sagene og har skrevet siden tidlig på morgenen.

Manuset har gått fra å være noe intenst som bor i fingertuppene mine, noe enormt jeg borer nesen neddi, til å bli et flyfoto, en invasjonsplan jeg kan endre.

Jeg får ikke lenger vondt av mitt eget dårlige språk. Jeg dreper settninger uten å grøsse nå.

Kafeen har vært så godt som tom fra kl.9, nå er den full av damer. Damer som spiser lunsj, damer som har små barn på fanget, damer med møtepapirer.

Lokalet er trangt og det regner ute. Luften inne er tung av våte klær. Jeg har drukket tre kopper kaffe, men er forstatt i en søvnig morgentrance.

Snart skal jeg hjem og lufte hunden, som i motsettning til den skrikende babyen ikke kan være med på kafé. Jeg antar det er fordi ingen er allergisk for babyer.

Babyen gulper på morens hvite genser.

Manuset klør. Jeg bestemmer meg for å slippe løs dette tekstfnugget på bloggen og gå tilbake til troppeflyttingen i skriveprosjektet.

Jeg skal omorganisere kapittelhæren og skyte halvparten av offiserene mine innen i morgen kveld.

Torsdag 21. januar 2010

Etterdønninger

Long story short: Du kan se innlegget på nett-TV her. Jeg er 15 min utti.

Jeg ringte et dusin folk, testet argumentene mine på Gud og Hermansen, leste altfor mye, skrev litt mer, hoppet opp og ned og dro altfor tidlig til NRK.

Mr. Jackson holdt meg i hånden og fulgte med helt opp bak studioet der det var veldig mye Farris, Twist og folk som skulle debattere Dagbladets skjebne.

Det beste med å skulle være på TV er å bli sminket. Jeg forelsket meg i sminkedamen, hun fikset håret mitt og fikk meg til å føle meg som den fineste i verden.

Vi ble vist rundt i salen, fikk hver vår fancy stol og altfor mye Farris. Memo til meg selv: Ikke ta med vannglass. Jeg snakker helt fint uten, jeg er bare alt for glad i å bøtte vann. Yum-yum-vann, liksom.

Uansett: Jeg burde forbredt sånn typ én replikk istedenfor tre replikker på hver sak. Det gikk mye fortere enn jeg trodde.

Beste øyeblikk: Da jeg brukte konservativ som skjellsord og Willoch sa «HVA BEHAGER?» og jeg byttet til «bakstreversk» også flirte vi masse.

Nå er jeg ruset på vellykket opptreden, pene kommentarer, klemmer fra verdens hyggeligste programleder og personale, samt sminke og styling fra proffe NRK-folk som får meg til å føle meg veldig, veldig pen!

I love you all.

Onsdag 13. januar 2010

Slipp bøkene fri i 2010

Internet forsvant i Roma, og jeg har fremdeles masse halvferdige reisebrev på laptopen. Etter at vi kom hjem til kulda har jeg begynt på nyttårsforsettene mine. «Åh, jeg kan se for meg nyttårsforsettene dine!» lo en venninne av meg. «Laaaaaaang liste!»

Busted. Jeg lager alltid de lengste listene i verden, fulle av planer, oppgaver og gjøremål. Og jeg følger dem. Nidkjær er mellomnavnet mitt. Jeg har laget nytt arkivsystem, ordnet regningene mine, laget regnskap, sortert papirer og bestemt meg for at i år skal jeg bli Onkel Skrue. Jeg skal aldri ha angst for en vinduskonvolutt mer i hele mitt liv. Jeg skal aldri være redd for ligningskontoret igjen. Jeg skal bli dronningen av altinn.no.

Jeg har ryddet. Jeg har fikset. Jeg har lagt meg tidlig og stått opp tidligere.

Og: Jeg har tømt bokhyllene for bøker jeg vil slippe ut i verden. Du har hørt om bookcrossing, ikke sant? Folk over hele verden som legger igjen bøker på tilfeldige steder, så andre kan plukke dem opp, lese dem og legge dem igjen et nytt sted. Folk kan registrere bøker de finner på nettsidene til bookcrossing, skrive hva de synes om boken samt hvor de legger ut boken igjen.

Jeg elsker idéen om å slippe bøker fri til å finne nye eiere, så idag har jeg lagt ut to stykker. Jeg tenkte jeg skulle holde dere blogglesere oppdatert på hva jeg legger ut og hvor, slik at dere har muligheten til å prøve å finne dem om dere har lyst. Om du blir inspirert til å slippe fri noe fra din egen bokhylle, er det strålende superbra!

Dagens bokslipp:

Snømannen av Jo Næsbø. Jeg skaffet den for å prøve å forstå hvorfor alle var så begeistret for Jo Næsbø. Jeg klarte ikke forstå det. Likevel er det en fin bok å slippe fri, siden såpass mange setter pris på boken og den bare samler støv hos meg. Jeg la den igjen på Kiwi på Ullevål sykehus, der hvor man leverer tippekuponger.

Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg. Nok en bok jeg skaffet fordi mange likte den veldig godt. Jeg ga opp etter førti sider fordi jeg irriterte meg over språket. Åpningen var fantastisk, men alt gikk nedover derfra. Jarle Klepp gir meg utslett. Likevel har halvparten av alle jeg kjenner denne på listen over favorittbøker, så den får nok en ny venn ute i den store verden, den også. Jeg la den på lesebordet utenfor Libris ved Ullevål sykehus.

Jeg kommer til å slippe løs et par bøker i morgen også. Følg med.

Fredag 1. januar 2010

Første Romabrev

Forspill

Jeg liker å fly med Ryanair. Ikke fordi det å sitte sammenklemt uten benplass i et knøttlite fly sammen med et par hundre andre er så stilig, neinei.

Jeg liker å lande på den lille flyplassen utenfor byen og ha en lengre kjøretur inn til stedet du faktisk skal besøke. Alle byer ser nemlig så annerledes ut når du kommer inn bakveien.

Roma har Armani-dresser, dyre vinbarer og løver som spruter vann fra store, barokke statuer. Du får sett den delen uansett hva slags turist du er.

Bussturen inn i byen fra flyplassen viste åpne søppeldynger, bilvrak, sitrontrær, forlatte hus og reklameplakater med Berlusconi-logo på. Jeg tar vare på kontrastene i hodet.

Vi kjører forbi et nedslitt praktbygg der alt som ikke er avskallet og rustent er en statue av Maria med Jesus på armen. Det er så en kunne bli religiøs av mindre.

Her og der står restene av en akvedukt. Når vi kjører inn i selve byen, kjører vi faktisk gjennom en stor bit av en gammel bymur. Vi sitter med ullgensere, skjerf og hatter på fanget.

Vi besøker byen i den kaldeste tiden av året, men det er fortsatt 18 grader og varm, fuktig vind. Det er meldt regn, men vi ser ikke noe til det. Roma er tørr, klam og terakotta-farvet og himmelen er grå.

Jeg ville likt å si at vi bor beskjedent, men det dekker ikke bed and breakfast-stedet vi befinner oss på. Det er sentralt og shabby og holder til i et strøk som minner mest om en krysning av Frogner og Grønland.

Strengt tatt er det bare bed, ikke breakfast. Den overivrige innehaveren fortalte oss at han hadde en avtale med en kompis som hadde kafé nede på hjørnet, og at alle som losjerte hos ham, ville få spise gratis der.

«Gratis-shmatis,» tenkte vi. Frokosten var jo inkludert i prisen? En etter en kjapp tur ut, viste det seg at kaféen var veldig, veldig nedlagt. Vi endte opp med å spise på et av de tusen, små pizzastedene rundt der vi bor istedet.

Nå hadde innehaveren gitt oss passordet til det trådløse nettverket til hotellet i etasjen under, så vi er fremdeles glad i ham.

Det er tre rom der vi bor, og på mange måter minner stedet mer om et kollektiv for gærne designstudenter enn noe form for seriøst hotell.

Den ene veggen er tapetsert med hentai. Den andre veggen er malt turkis og dekket av pålimte lp-plater. Vi har sekstitallsrommet med store sirkelmønstre og snurrige glassbord.

De andre som bor her er yngre enn oss og flere enn oss og sitter på kjøkkenet og slurper store mengder billig sprudlevin de har kjøpt av selgeren på hjørnet.

Badet, som vi deler, bærer preg av at de er vant til at moren deres vasker for dem. Jeg vet ikke hva de har gjort i bidéet eller hvordan de fikk det til, men så vet ikke jeg hva man egentlig bruker bidéer til heller.

Kultursjokk

Du vet hvordan folk snakker om at nordmenn er så uhøflige og frekke og late og lite serviceinnstilte? De har tydeligvis aldri vært i Roma.

Alt butikkpersonale, alle kelnere eller bartendere, alle kioskansatte og resepsjonister ser konsekvent en annen vei og håper at du kommer til å forsvinne.

Det hjelper ikke å henge foran disken og forsøke å oppnå blikkontakt med servitøren og forvente å bli spurt om du vil ha noe. Du må nesten prikke dem på skulderen for å få kjøpe noe.

«Excuse me? Do you sell tickets here?»
Vi spør damen som ser furtent en annen vei enn ut billettluka.
«Yes.»
«Can we have two, please?»
«Yes. Four Euro.»
Hun ser ikke på oss, hun ser på neglene sine.
«Thanks!»
Hun røsker ut to papirlapper, dytter dem i hånden min og sier irritert:
«Here you ticket! GO!»

Først lo vi av den sure furtedamen. Så skjønte vi at hun var standarden.

«Excuse me? Can I have one piece of pizza?»
«That one?»
Peker på en av typene
«No, that one»
Jeg peker på en annen sort.
Han skjærer opp en pizzabit på størrelse med et A4-ark
«Can you make it a bit smaller?»
Han markerer en bit med knvien på størrelse med en baconskive
«This big»
Jeg markerer et pizzastykke på størrelse med et…vel. Et pizzastykke.
«THAT ONE IS SAME AS OTHER ONE! SAME SIZE!»
Mannen smeller mega-pizzaen oppå min markerte pizzabit. Den dekker både biten jeg markerte og halve pizzaen ved siden av.
«SEE? SEE? SAME SIZE!»
Han ser på meg med blodskutte øyne.
Jeg kjøper kjempepizzaen.

Noen gode råd: Ikke be servitøren anbefale deg noe på menyen. Da begynner hun å skrike oppgitt på italiensk, også kommer kokken ut og kjefter deg, henne og alle andre i rommet huden full. Ikke be om vinanbefalinger. «WHAT? I only have good wine! All wine good!»

De eneste selgerne som ser deg, er de suspekte gateselgerne med armene fulle av billig sjampis og falske Louis Vitton-vesker. De er til gjengjeld like påtrengende som de rumenske tiggerne på Karl Johan.

Onsdag 30. desember 2009

Kjapp oppdatering

Mr. Jackson og jeg er i Roma fra nyttårsaften og en stund fremover, så det blir lite oppdateringer. Med mindre jeg finner fin-fint trådløst nettverk og føler meg i dele-humør. Bare i tilfelle om du lurte på hvorfor det var så stille her, lizzm. Godt nyttår og ikke frys ihjel mens jeg er vekk!

Torsdag 24. desember 2009

Og riktig god jul!

Hey, jeg har hoppet rundt i snøen og pusset sølvtøy til jeg fikk krampe i armen. Jeg har klemt på gamle venner og søte søstre. Nå lukter det kalkun i hele huset. Jeg tilbringer rett og slett ikke de neste dagene på nett, men jeg tenkte jeg bare skulle si «Yay! Jul!» til alle dere som leser. <3!

Fredag 4. desember 2009

Hvil i fred, Regine

Regine Stokke døde idag. Jeg har lest bloggen hennes siden i våres, og har hatt et blogginnlegg om henne liggende i «drafts» siden i sommer en gang. Vi mailet frem og tilbake i august og september. Temaet var åpenhet og Internet.

Regine fikk diagnosen MDS/AML og dødsdommen 14. april i år og blogget seg gjennom helt til det siste. Jeg anbefaler folk å gå tilbake til innlegget 14. april og lese seg frem til idag.

En del folk har reagert på bloggen til Regine. Jeg oppdaget den ved at noen lurte på om jeg kunne uttale meg kritisk om den. De mente den var et godt eksempel på at unge folk brukte sosiale media til å dele alt for mye. Det var jo noe sosialpornografisk ved at folk kunne følge denne jenta inn i døden?

Jeg gikk inn og leste og konkluderte med at jeg var på Regines side her. Hun skrev sterkt, godt og direkte og gikk ikke rundt grøten. Jeg tenkte at grunnen til at folk reagerte på innholdet var at døden er et tabu for oss. Vi er redd døden. Vi snakker lavmælt om døden. Vi unngår døden så langt vi kan.

Regine ble stilt ansikt til ansikt med sin egen dødelighet og skrev om det på en måte alle kunne lese og forstå.

Jeg leste bloggen til 17-åringen og tenkte at «Darn, jenta mi. Du griper fatt i meg. Du rører meg. Du skremmer meg. Jeg sitter her og leser og skjønner at døden finnes for meg også.

Jeg leser og kjenner takknemligheten skylle over meg. Jeg fikk lov til å bli 19. Jeg fikk lov til å bli 20. Jeg skal antageligvis bli mye eldre. Uansett hvor vanskelig jeg har hatt det, så har jeg fremdeles vært i live. Jeg sitter her og leser dagbokinnlegg om blodprøver og True Blood som setter igang tankeprosesser om De Store Spørsmålene.»

Internet er stedet for å snakke om de vanskelige tingene i førsteperson. Bare du kan velge hvilke ord du vil bruke og hvilke tanker du vil dele. Regine Stokke brukte bloggen sin til å skrive om det som var viktigst og vanskeligst for henne, og gjorde på den måten noe for mange fler enn henne.

Før hun døde samlet hun inn 300.000 kr til kreftsaken via bloggen. Hun har fått masse ungdom til å registrere seg som blodgivere og benmargsdonorer. Og ikke minst: Hun har fått folk til å sette ord på to sterke følelser vi alle har: 1. Jeg vil ikke dø. 2. Jeg vil ikke at du skal dø, heller.

Folk skriver kondolanse-kommentarer til Regine på Dagbladet, på Facebook, på Deviantart og i kommentarfeltet hennes. Jeg klarer ikke helt å skrive noe der, så jeg prøver meg på denne minneteksten her.

Jeg spurte en del av skoleklassene jeg besøkte hvilke blogger som de mener er best og som har betydd mest for dem. Svaret? Et samstemt Regine Stokke.