Jeg lukker øynene, grubler, ser gjennom kalenderen, ser for meg å stå foran en forsamling med mikrofon og skulle være bestemt. Jeg liker å snakke i forsamlinger. Jeg liker mikrofoner. Jeg liker oppmerksomhet. Jeg liker å være bestemt. Jeg tør å sitte i debatter, derfor tenker jeg meg om. Jeg tar et rasjonelt valg. Jeg tenker, vurderer og sier ja.
Når det kommer opp en diskusjon om det feministiske strippekurset de skal ha på Ladyfest, derimot. Da er jeg ikke så flink til å tenke. Greit, de som skal holde kurset sier det er pole dance kurs, trening med en strippestang, ikke stripping. Noen hyler. Noen er veldig for.
Og jeg. Jeg går tilbake til røttene mine. Til studiesirkel i marxisme fra jeg var fjorten, that is. Mao sa: «Hvis du vil vite hvordan en pære smaker, må du ta en bit.» (Chairman Obvious.) «Jeg skal på strippekurs, jeg!» sier jeg bare. Og melder meg på uten å tenke. Jeg er ingen danser. Jeg er knapt en habil hinker. Jeg tar ikke noe rasjonelt valg – jeg bare hopper utti det. Velvel. Jeg skal gjennomføre og det skal blogges.
Det viser seg at begge deler skjer 12. mars. Altså på bursdagen min. Dette er dermed egentlig en bursdagsinvitasjon: Hvis du har lyst til å se meg forsøke å svinge meg rundt en pinne i for lite klær, har lyst til å høre meg prate om puling i plenum eller rett og slett har lyst til å gi meg en klem og si gratulerer med dagen: Kom på Mono torsdag 12. mars kl. 18. 30, eller enda bedre: Meld deg på poledancingkurs i søsterlig solidaritet (sic!), så kan vi svinge oss sammen ^_^
Velg dildoer, vibratorer og buttplugs i solide, vaskbare, hudvennlige materialer som silikon, hardplast eller glass.
Velg oppladbare vibratorer, ikke batteridrevne.
En dyr leke eier masse billig skit. Myke, billige plastmaterialer som gele og gummi er uten innholdsfortegnelse og inneholder alt fra spesialavfall til mykningsmidler, i tillegg til at de smelter, brekker og er vanskelige å holde rene. Gå for kvalitet når du kjøper nytt. Bruk kondom med kjipe leker du allerede har.
Det finnes masse gode økologiske glidemidler hvis du vil velge grønt.
Les anmeldelser på Internett. Hvis alle skriver at leken du vurderer å kjøpe går i stykker på null komma svusj, er den ikke et godt miljøvalg.
Det kjipe er at hele miljøperspektivet i artikkelen om grønne sexleketøy har forsvunnet, og alt handler om hvorvidt det er nok flatater, en miljøgift, i gele-leketøy til at de er skikkelig helseskadelige. Antonsens syn kan oppsummeres med at vi ikke må skremme folk, og at leketøy av dårlig kvalitet ikke skal skade deg hvis du bruker det «en gang i uka».
Bortsett fra at jeg misliker «ikke skrem forbrukeren, de kunne risikere å ikke kjøpe produktet»-stilen Kondomeriet viser, er avsporingen om flatater kjedelig. I tillegg blir jeg litt paff av at Kondomeriet oppererer med en onani-normal for lekene sine. Jeg tror ganske mange kan finne på å onanere mer enn én gang i uken…
Uansett: Miljøartikkelen handler først og fremst om hvorfor du bør kjøpe kvalitetsleketøy som er vaskbare og varer lenge – argumenter som er like relevante enten det er miljøgifter i leketøyet ditt eller ei.
Det beste rådet om du vil ha lavbudskjettsleker er å kjøpe kondomer i tillegg og bruke det som medtode for å holde lekene rene. Ta på ett kondom når du skal bruke leketøyet, bytt når du skal bruke det på en eventuell partner og legg det i skuffen med et kondom over, så blir det ikke så ekkelt.
Dette er råd du godt kunne fått med mye av det de selger på Kondomeriet, siden mange billige vibratorer og «fitter på boks» til menn er et herk å vaske uansett. Problemet er vel strengt tatt at Antonsens budskap i artikkelen er «kjøp leketøy, det er ikke så farlig og damene vet nok ikke hva de snakker om».
Siden sexleketøy er litt show, not tell, har jeg laget en videosnutt hvor jeg viser frem et eksempel på hva jeg mener er lite miljøvennelig puleutstyr. Videoen er laget i huj og hast siden den stakkars leken skulle på lesbeparty og var på vei ut døra. Bær over med Virrvarrs klønete formuleringer, hm? Det er tross alt mitt første videoblogginnlegg:
Jess, lavkvalitets batterisluker i gele med masse mekanikk inni som gjør den vanskelig å vaske. Uansett: Selv om Kondomeriet sier at lekene deres ikke er giftige om du bare bruker dem ukentlig, har de ingen gode svar på hovedpoengene i miljøartikkelen.
Noe av det som er fint med Kjensli sin nettbutikk, er at hun har full deklarasjon på alt hun selger. Kondomeriet har ofte påskriften «Deilig dildo!» og ikke noe mer. Beklager, men jeg ville ikke kjøpt «Deilig mat!» uten innholdsfortegnelse heller. Selv om ikke maten var direkte giftig.
Jeg har en stor teboks på pulten min. Den heter «Idé-boksen» og begynte som et forsøk på å slutte å skrive alt jeg skulle gjøre noensinne på en eneste sammenhengende liste. Når du har perioder i livet ditt der den kreative, dryppende kranen forsvandler seg til en høytrykkspyler, er det greit å ha et badekar å samle alle innfallene i. Det blir så mye søl om du skal ha alt på flaske.
Jeg dumpet «prosjekter jeg skal gjennomføre snart, om en stund og en eller annen gang»-listen til fordel for en boks der jeg puttet alle idéer og innfall på små lapper. Også en grei målestokk for å kunne skille normale og hypomane perioder. «Mandag – en lapp. Tirsdag- ingen lapper. Onsdag – to lapper. Torsdag – syv lapper. Fredag – søtti lapper. Lørdag – hundre og tyve lapper.» Du tar poenget.
Noe av poenget er å få ut alle idéene på en gang og kunne gjennomføre dem en gang jeg ikke er så gira og blir distrahert av de åtti andre innfallene som kommer farende. Idéboksen ble også brukt i diagnostiseringsprosessen på sykehuset. Greia er at det er ulike grader av bipolaritet, og er du over et visst nivå, er de maniske idéene dine passelig verdensfjerne og du kjenner dem ikke igjen når du leser dem i normaltilstand.
Og nei – det var ingen «Ta kunsternavnet Barmfagre Birgitta og reise Europa rundt med mitt Bollebake & Burlesk-show»- idéer. Ingen «Jeg har fått et kall fra oven og må forkynne det – alt kjøtt er urent, unntatt Shetlandsponny»-idéer. Det var altfor mange idéer, men storparten av dem vippet et sted mellom «greit» til «great». Samtlige var gjennomførbare, bare ikke på en gang.
Uansett – noen dager driver jeg og går gjennom boksen og finner glemte planer. Jeg tenkte jeg skulle dele et par med dere:
Nettside med oversikt over hensynsfulle gynekologer:
Mange som har blitt utsatt for overgrep, meg selv inkludert, synes ikke det er noe stas å gå til gynekologen. Og likevel er det en sånn ting man må i tide og utide, og da er det greit å finne en hensynsfull en du føler du kan stole på.
Ikke alle er som meg, som borer neglene i håndbaken på Fremmed Mann på Volvat og brøler: «JEG HAR OPPLEVD KJIPE TING! VÆR FORSIKTIG!» idet de har satt seg til å skreve i stolen. Og selv jeg, som er en som sier tydelig i fra, vil gjerne ha en som er forståelsesfull etter at jeg har brølt til dem. På idélappen står det:
«Lage nettside der folk kan tipse om bra gynekologer for damer som har opplevd overgrep, helst med kart og adresser. Ulempe: Mulig det ikke er lovlig å lage oversikt over helsepersonell på den måten? Spørre en jurist.»
Kunst til folket – Oslo:
Dette er en ganske ny lapp, inspirert av Kunst til folket – Bergen. To illustratørvenninner av meg laget mengder av små bilder de solgte på en kaffebar i Bergen for et sted mellom 50 og 150 kr. stykket. Lappen lyder følgende:
«Lage Kunst til folket- Oslo. Jeg trenger: 1. En eller flere som vil bidra med bilder. 2. En café vi kan ha det. 3. Å tegne masse små bilder selv. NB: Bør avholdes i desember, så alle skal kjøpe julegaver.»
Nerde-muffins-fest:
Jeg kom over Snack or die-bloggen på en av Iversen sin Monday, Bloody Monday-lenkesamlinger. Siden har jeg snoket rundt og funnet lekre nerdekakeoppskrifter over hele internetten. Likevel er nerdemuffins best. Portal-muffins. Moogle-muffins. Mario-muffins. Half-life-muffins. Hello Kitty-muffins.
Her er lappen:
«Få med noen og bake lass på lass med nerdete Snack or Die-muffins, spesielt de med Final Fantasy og Nintendo-tema. Invitere venner som vil sette pris på herligheten og drikke masse te til.»
Lage mine egne Once upon a Time-kort:
Har du spilt Once Upon a Time noen gang? Det er et kortspill der alle spillerne får utdelt en rekke eventyrkort, samt en slutt. En begynner å være forteller, og legger på kort ettersom de forteller om figurer, hendelser eller elementer de har på hånden. «Så kom prinsen inn», sier fortelleren og legger på prinsen.
Problemet er at hvis fortelleren forteller om noe som de andre sitter med på hånden, kan de legge det på. Hvis du forteller at prinsessen kysset en frosk, kan den som sitter med frosken på hånden, legge kortet på og bli forteller selv. Det er om å gjøre å avslutte historien, slik at du får brukt alle kortene og ditt eget «Happy Ever After»- kort.
Vi spilte dette mye på ungdomskolen, og begynte etterhvert å spille spillet med en masse forskjellige typer kort. Jeg har spilt Once Upon a Time med alt fra Magic The Gathering og Tarotstokker til en kortstokk full av nakne damer…
Dette står på lappen:
«Lage mine egne Once Upon a Time-kort med ulike temaer, med figurer som Sokrates, Napoleon og Kaptein Picard og hendelser som månelanding, magedans og millitærkupp. Laminere eller trykke?»
Du plutselig må vaske alle kjøkkenskapene på innsiden og utsiden.
Du plutselig må vaske alle snirklene på kjøkkenskapene så grundig at kluten rett og slett ikke gjør god nok jobb.
Du plutselig befinner deg sittende på huk oppe på kjøkkenbenken med Jif-flasken trygt plassert mellom puppene slik at du enkelt kan sprute vaskemiddel på de pyttesmå fettflekkene du skrubber løs på med tannbørsten din.
Du først skjønner hva som har skjedd når du står på badet og har tenkt å pusse tennene.
Hurra for meg. Jeg har et veeeldig rent kjøkken og ikke fullt så rene tenner i kveld.
La oss begynne i juni. Jeg står bredbent i en dusj som ikke egentlig er en dusj, men et åpent rom der kommer vann ut av et hull i taket. Det er ikke egentlig varmt vann, heller. Det er en galehusdusj. Du skal ikke kunne henge deg. Du skal ikke kunne skolde deg. Jeg dusjer i pisslunka vann.
Håret mitt er millimeterkort og jeg har nådd bunnen. Har du hilst på bunnen din noen gang? Bunnen min er ganske sakral. Den er en sølete sump av salmer, steinerskolesanger, middelaldermusikk og André Bjerke-dikt. Så. Det er juni. Jeg står bredbent og naken i en celle, uten hår på hodet. Jeg messer gamle vers gjennom sammenbitte tenner:
Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.
Jeg har ikke slåss mot noen drage, men likevel finner jeg trøst i setningen. Jeg klamrer meg til den, ikke som en bønn, men som ett mål. Djerv er den som dreper dragen. Ikke kom her, depresjon. Prøv meg. Jeg er djerv. Du dreper ikke meg, jeg dreper deg. Jeg holder meg fast i hver D.
La oss bevege oss til slutten av oktober. Jeg står nysminket, glattstriglet og dresset opp bak et sceneteppe mens en smilende dame fester en mygg i bukselinningen min. Grevinnen småtripper ved siden av meg. Vi har en lapp med replikkene våre på. Vi kan dem utenat, men sjekker dem hele tiden likevel. Rommet er varmt. Jeg har farris i et bling-bling vinglass.
Jeg lukker øynene og hører mantraet jeg tror kommer fra André Bjerkes lesebok masjere taktfast gjennom hodet mitt: Død er dragen, drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen. Vi går på scenen, og jeg kjenner at jeg gløder det øyeblikket jeg er i rampelyset. Mikrofoner er bedre enn valium.
April. Jeg tror det er sol. Jeg har nesen klistret til skjermen, fingrene mine er flekkete av kulepennblekk og jeg har sittet sammenkrøket og skrevet i flere dager. Fem kapitler og en søknad til ulike forfatterstudier blir smelt ned på harddisken i løpet av ti dager. Dunk. Dunk. Tekst. Jeg går ut i finværet og utforsker en nyslått operabygning. Den er en blendene hvit strand uten sand, og jeg blir både solbrent og forfrossen på en gang.
Jeg blåser såpebobler, og to unger begynner å danse hemningsløst i bobleregnet. Når jeg går hjem, gir jeg dem boblerøret. De hviner av fryd, og fyker til moren sin med presangen. «Kan de virkelig få dem?» spør hun meg. Jeg nikker og gliser. «Hva heter det da?» «Takk! TUSEN TAKK!» De neier og knikser og hopper opp og ned. Jeg tror at av all glede jeg har greid å spre i år, er det ingenting som topper de to jentene som byttet på å blåse såpebobler og sprette hele tiden mens jeg gikk min vei.
November forsvinner i et jafs, og jeg lærer å si nei. Jeg holder min egenskrevne bok i hendene, og plutselig kan jeg si nei. Nei på en direkte måte, nei ved å ignorere henvendelser, nei ved å ikke bry meg, nei ved å heve hodet. Jeg sprinter og tar pause. Sprinter og tar pause. Alle intervjuene og foredragene kjennes ut som intervalltrening.
«Vi har solgt tusen bøker til nå, og det har ikke gått en måned en gang,» sier Mr. Jackson. Jeg blir kysset på kinnet av en tilfeldig dame som kjenner meg igjen fra avisen. Jeg får et stor, knallrødt lebestiftmerke midt på kjaken og synes det er ulidelig stilig. Jeg får eldre menn til å rødme og fjortiser til å fnise. Jeg får lesbedamer så knusedeilige at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg til å gni hoften sin i skrittet mitt før de fyker videre til baren. Før jeg rekker å si hei.
Mai er å panikkpakke. «Hun kommer til å dø. Vi reiser nå.» Med nå mener han «vi tar flybussen nå»-nå. Jeg er redd for å fly, men jeg biter tennene sammen. Vi arrangerer bakholdsangrep i regnet på den stakkars suicidale vennen vår, hun løper fra oss og jeg vrikker en ankel på den glatte brostenen. Enden på visa er at hun må holde meg i armen mens vi hinker til legevakten.
Himmelen er åpen og regnet øser ned. «Dere er det mest udugelige redningskorpset jeg har sett i hele mitt liv», hånler hun. Vi vandrer gatelangs og legger onde planer. Vi drikker kaffe, har matkrig og diskuterer hvordan vi skal få tvangsinnlagt hverandre. Noen måneder i etterkant får vi samme diagnosen alle fire. Bipolar, bipolar, bipolar og bipolar.
Desember er så deilig. Jeg får være helt i fred. Jeg er så stolt av meg selv at jeg går på skyer. Jeg sover i en stor varm seng. Jeg graver fingrene ned i kakedeig. Jeg drikker te og lager hjemmelagde julepresanger, samt lister over hvor bra alt har gått. Eksempel:
Ble enig med meg selv om at jeg er flink til å skrive og tegne.
Tok meg selv på alvor istedenfor å ta meg sammen.
Jeg har varme, blide mennesker rundt meg og føler meg så lykkelig at jeg blir redd. Har ting virkelig vært så vanskelig? Er stormen over nå?
Januar er å bite tennene sammen. «Du må faktisk fikse, Ida. Du kan ikke ha det sånn.» Jeg ringer psykologen jeg ikke har villet snakke med på et halvt år og lager en ny avtale. En ærlig avtale. Januar er å kutte kontakt med mennesker som skriker til meg, en etter en.
Februar er fornedrelse. Jeg må gi opp studiene. Det er enten det eller bokskrivning. Jeg, som har sittet på første benk, med hånden i været. Jeg, som har meldt meg frivillig til hvert jævla foredrag. Jeg, som har lest meg gjennom nesten hele pensum allerede. Jeg ligger i sengen, stirrer i taket og skjønner at det hjelper ikke med to tonn motivasjon, viljestyrke, positiv innstilling og stahet hvis du faktisk ikke er frisk.
Juli er absurd. Jeg sitter i sengen og ser veggene skifte farve. De flimrer i neongult, mintgrønt og lyselilla. De pleier å være hvite. Jeg lurer på om jeg kan vrenge hodet hvis jeg bare begynner med å brekke underkjeven nedover. Klokken på veggen kommer med nyttige tips på frie vers.
Mars er å løpe i oppoverbakke til jeg møter veggen. Jeg får ikke feiret bursdagen min. Jeg inviterer folk og må avlyse. Jeg inviterer folk og må avlyse.
September er kontroll. Jeg pumper jern. Jeg spiser grønnsakene mine. Jeg er min egen ninja. Jeg redigerer teksten min. Jeg legger planer og følger dem. Død er dragen. Drept og slagen. Djerv er den som dreper dragen.
Det føles juksete å avslutte oppsummeringen i august, for jeg husker ingenting av den måneden , foruten at jeg lå og fløt i vannskorpen på en strand et sted. Jeg lå med armene rett ut, som en sjøstjerne og slukte solenergi. Jeg var hvit bolledeig i sjøgrønt vann og solskinn. I følge bloggarkivet fikk jeg diagnosen min i august. Den står der sammen men en rekke andre rotete innlegg.
Jeg vet ikke helt hva det var jeg ville si. Jeg tror jeg ville dele følelsen min som sier:
Jeg fikk min første julegave i går, men mistet den i søpla. Mitt superego i bestevenninneform hadde tatt til vettet og kjøpt en parfyme til meg basert på id (som enkelte alltid har ment var en kortform for Ida) i Freuds teorier om psyken. Parfymen luktet intenst opium, sjokolade og likør og hadde en sint, liten Sigmund som stirret på meg fra flasken. Min nye velduftende (?) bestevenn i kosmetikkverdenen, med andre ord.
Nå er det sånn at jeg desverre tilhører mennesketypen som spyler ned lommeboken sin i do, mister presanger i søppelposen og tilbringer kvelden med å rote i våte aviser og mugne bananskall for å finne dem igjen. Id og jeg var sammen i omtrent en time før herligheten forsvant. Jeg fikk mine perverse lyster tappet på flaske, men klarte å rote dem bort. Superegoet mitt stod og skogglo siden av meg mens jeg tømte den tredje søppelkassen på leting etter id’et mitt. Psykoanalysevitsene satt løst.
Jeg er personen som fører nidkjære todolister og har streng struktur på alt jeg skal gjøre, men som samtidig klarer å lime fingrene mine fast til bordet med superlim og reise på ferie uten et eneste par sko. For dem som kjenner meg RL er det helt logisk hvorfor dekknavnet er Virrvarr. Jeg liker å lage superstrenge regler for meg selv og bryte dem med stor fryd. Det er godt å være sitt livs største overraskelse.
Manifester er populære både på ytterste venstre og i den selvhøytidelige avantgarden på kultursiden. Tidligere var jeg veldig stor tilhenger av Nicole Blackmans visjon om å «write her manifestos on cocktail napkins», men siden jeg i en periode kom hjem med servietter, bordduker og penkjoler nedskriblet med uintressante, berusede utsagn som «levemann løvetann, het potet brennmanet», har jeg funnet ut at de beste manifestene skrives med på ordentlig papir uten andre rusmidler enn kaffe og inspirasjon innabords.
Å bli kåret til «Årets utfordrer» av dem jeg utfordrer er en snodig opplevelse. Det er en tredjedel smigrende, en tredjedel skremmende og en tredjedel lol. «Dere sier at jeg utfordrer medievirkeligheten. Dere har fremdeles definisjonsmakten på hva som er medievirkeligheten, og dere gjør meg til utfordreren ved å bruke den definisjonsmakten dere har. Jeg ler min rumpe av.»
Uansett – oppmerksomhet er oppmerksomhet, og siden jeg har begynt å få den bloggeksistensielle angsten på avstand, tenkte jeg at jeg skulle dele mine mål og planer med bloggen for neste år med dere:
Som årets utfordrer skal jeg:
Lage tegneserier om andre ting enn blogging.
Kverke gammel kjærleik – jeg har planer om vennligsinnet sparking av ytre venstre, steinertanter og folk som tar masse penger for tjenester de kaller «alternative».
Utlevere meg selv til det pinlig intime – as usual.
Plukke fra hverandre retorikk i media og offentlig debatt.
Tegne mange søte små plageånder og koserovdyr.
Skrive mer om feminisme og politikk generelt.
Bruke spalteplass på bøker du burde lese.
Skrive lengre artikler med analyse av verden, filosofi & all that jazz.
Lage storm i et vannglass ved å bloggbashe noen.
Ignorere alle bloggløftene og gjøre nøyaktig som jeg vil når jeg vil det. Regler er til for å brytes.
Ideelt sett skulle roteloftet være et heftig tungekyss mellom kaos og orden – ikke et forsøk på å finne noen balansegang. Et slags «poenget er å være politisk, men den røde tråden er rot» – evighetsprosjekt. Superegoet mitt liker å påpeke at det hjelper ikke å være pinlig presis til en avtale hvis du tok trikken i feil retning. Det fine med blogging er at du aldri behøver å komme i mål.
Dette er ikke et innlegg om fildeling og piratkopiering. Det er historien om den gangen jeg prøvde å hjelpe en gråtende dame og ikke fikk lov, fordi jeg tilfeldigvis var utkledd som sjørøver. Mr. Jackson fylte tyve år, og jeg hadde funnet ut at den beste måten å feire det på var en sjørøverfest. Du vet – en «Og etterpå skal vi ha sjørøverfest! Åheifalleriogfadderullandei!» – sjørøverfest.
Jeg har i min karriere som festarrangør laget flere sjørøverfester. Den første var Mr. Jacksons attenårsdag. Den innehold både skattejakt og salutt skutt med muskett i hagen. Problemet med å skyte med muskett og løskrutt i et rolig villastrøk er at noen av nabobarna er alene hjemme og ringer politiet.
Problemet med å være masse fulle tenåringer utkledd som Kaptein Sabeltann når politiet ringer på døra sier seg selv. Det hjelper ikke å forklare at «skuta heter Klara og var very well bekrutta», liksom.
Nei, sjørøverfest nr. 2 var mye mer sivilisert. Vi skulle feire i kollektivet til noen venner av oss, og jeg hadde hatt sjørøvervorspiel med lillesøster i leiligheten hennes i sentrum og hadde planlagt å rusle opp til festen på Majorstua i det fine kostymet mitt. Og ja. Det var et fint kostyme. Jeg hadde en diger duk på hodet, en utvasket linskjorte stappet ned i trange ridebukser og massevis av stygge lærbelter og skjerf rundt livet.
Jeg hadde på meg to cowboystøvler med påsydd kant, og lillesøs hadde malt på meg Jack Sparrow-trekk og klisset en stor kladd jukseblod i hårfestet mitt for anledningen. I beltet hadde jeg stukket en plastabel ala dyreparken i Kristiansand. Jeg hadde en stor trekiste full av bursdagpresanger og sjokoladegullmynter under armen.
Det hører med til historien at jeg nettopp hadde flyttet til Oslo. Jeg hadde forventet å være gjenstand for masse pussige blikk, at folk ville prøve å bli venner med meg, peke på meg og at små barn ville bli redd for meg på vei opp til festen i det fine kostymet. Jeg kom fra en liten by og regnet med reaksjonene til en liten by.
Jeg hadde ikke regnet med å skritte ut på Karl Johan og forsvinne i mengden med jukseblod, juksebart og juksesabel. Jeg hadde knapt nådd Nationalteateret før jeg hadde glemt at jeg var Kaptein Sparrow Sortebill. Jeg var bare meg som gikk ned Karl Johan.
Jeg fikk øye på henne rett før slottet. Hun satt på en benk og stortutet. Hun var en bitteliten, nesten sort dame med hijab og heldekkende kjole i augustsola. Hun gråt på en ristende, høylydt måte. Ved siden av henne satt verdens hviteste fyllik med sterk finnmarksdialekt og prøvde å trøste henne. For hver gang han nærmet seg henne, rygget hun en halvmeter lenger bort på benken. «Ai!» tenkte jeg. «Hjelp er underveis!»
«Hei!» sa jeg til den gråtende jenta. «Trenger du hjelp?»
Hun så opp på meg og frøs. Øynene hennes ble kulrunde og munnen en hvit strek.
«Hello!» sa jeg smilende. «Do you need some help?»
Huh? Og det sa uteliggeren til meg? Og plutselig husket jeg at jeg ikke var Virrvarr, men sjørøver. At jeg var damen med ridebukser og skokrembart, den minst normale tilstede i bildet. Slukøret småløp jeg videre mot Bogstadveien uten å se meg tilbake.
Til jenta på benken som hadde en skikkelig dårlig dag, 28. august, 2006: Unnskyld. Jeg skjønner at hva enn trist som hadde skjedd deg hjalp det ikke med en surrealistisk opplevelse med en språkforvirret sjørøver.
Jeg håper du slapp å fortelle psykologen din om episoden senere, for hun kommer garantert ikke til å tro deg. Jeg beklager å ha iscenesatt en «ja, du er er sprø»-situasjon for deg. Jeg skriver dette innlegget for å si at ja – sjørøverdamen fantes på ordentlig. Det var ikke deg. Det var meg.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
