Søndag 31. oktober 2010
Samme om jeg bor i en ryggsekk, samme om jeg har spist ferdigpizza og kioskfallaffel og sovet på rare tidspunkter den siste måneden, samme om boka kommer ut om halvannen uke, samme om alt er mer uoversiktlig enn det har vært noensinne: Det er fortsatt november i morgen, og november er romanskrivemåned. Det er NaNoWriMo, og poenget er å skrive 1500 ord i grålysningen uten å tenke. Til du har et manus på 50 000 ord og måneden har gått, that is.
Jeg heter _virrvarr_, og du kan legge meg til som venn (ja, noen har stjålet nicket mitt der), og du kan kaste deg på kappløpet. Husk, det viktigste er ikke å vinne, men å ikke tape (c;
Onsdag 27. oktober 2010
Norges første Skeptikerkonferanse går av stabelen til helgen, og jeg skal sitte i åpningspanelet på fredag. Det er gratis inngang og førstemann til mølla når det gjelder sitteplassene, og temaet er forskningsformidling i mediene. Eller skrullingformidling i mediene, alt etter som hvordan du ser det.
Jeg vet at det ukritiske fokuset på healing og homeopati i media er noe som opptar mange av dere som er innom her, og jeg håper på å se dere i publikum på Chateu Neuf på fredag. Det begynner klokka 18.00 og varer til ca. 20.00. Jeg kommer litt før for å henge rundt, så vi kan sikkert ha et mini-blogger-treff om noen er interessert.
Torsdag 29. oktober 2009
Jeg er på tur. Det er offisielt.
Jeg bommer på deadlines, klarte å skrive opp feil tidspunkt på begge arrangementene i forrige blogginnlegg, leverer tekster som er for korte eller for lange om jeg leverer noe, glemmer å svare på tekstmeldinger, sletter eposten du sendte meg ved en feil og søler kaffe i tastaturet på datamaskinen.
Jeg banner og syter fordi jeg plutselig ikke greier å låse opp døra, før det går opp for meg at vent, jeg bor jo ikke i Ullevålsveien 109 A. Jeg bor i Ullevålsveien 109 B! Buuuuhu!
Jeg ringer Kajsa og spør etter Ken, jeg svir brokkolien og knuser alt som ikke er skrudd fast og støpt i betong. Hvis du lurer på om du har gjort noe galt: Det er ikke deg. Det er meg.
En lenke til en tegneserie som beskriver hvordan jeg har det.
Onsdag 7. oktober 2009
Det fine med å skrive ut notatbøker er at man leser gjennom dem og blir overrasket over hvor mye rart man har lirt av seg de siste månedene.
Noe av det jeg fant, var resultatene fra eksperimentet: «Hva hvis Derrida hadde vært hiphop-artist?» Jeg tenkte jeg skulle dele galskapen med dere.
Det er en artig tekst, men mangler en del for å bli en skikkelig raplåt. Det mest opplagte er at den skulle hatt høylydt kritikk av alle filosofer og litteraturkritikere han ikke likte. Litt real strukturalist-mobbing, og noen stygge karakteristikker av Harold Bloom, f.eks.
I tillegg mangler den banning. På den andre siden har jeg kommet frem til at Derrida antagelig ikke visste så mye om hip-hop uansett, og at om han hadde gjort det, ville han sikkert vært tilhenger av sjangerbrudd.
PS: Har du ikke noe forhold til denne Derrida? Da kan jeg berolige deg med versemakeriet under også fungerer som et lynkurs i mannen som blir sett på som Darth Vader i litteraturteoriland ^_^
Hvis Derrida var hip-hop-artist:
Jeg har en teori
om dette skriveri:
Det troløse språket
kanke si det du vil si:
Det du vil kommunisere
kan ikke teksten absorbere
Du kan ikke kontrollere
hvordan lesern tolker tekst.
Skriving er som hviskeleken:
Alt du mener blir fordreid.
Du blir misforstått og feillest,
du blir misbrukt, du blir eid.
Diktet, boken, leserbrevet
er en skute i en storm.
Lesern mottar den som drivved.
Overgangen er enorm.
Ikke stol på den avisen!
Ikke stol på litteratur!
Troen på «den sanne mening»
er et svært begrenset bur.
Ikke stol på dette språket –
og stol sletts ikke på meg!
Jeg kan ikke si deg noe.
Jeg kan bare lure deg.
Og her møter vi problemet med min kjære teori:
Hvis den stemmer kan du ikke skjønne hva jeg ville si.
(Litt vel paradoksalt?
Slapp av, det er heelt normalt!)
Derfor:
Har du skjønt meg, tar du feil.
Har du misforstått meg: Bra!
Det var alt jeg ville si!
Peace & Love fra Derrida.
Jess, jeg gjør mye fint på fritiden.
Søndag 9. august 2009
To måneder etter at jeg begynte på universitetet, ble jeg gravid. Jeg fant det ut på et utested på Grünerløkka med fem og en halv øl innabords.
En bitteliten blødning på helt feil sted i syklusen fikk meg til å gå hjem og ta en graviditetstest jeg hadde liggende. Jeg fikk bekreftet mistanken min: Testen var positiv. Det var ikke et lykkelig øyeblikk.
Jeg var 19 år, halvparten av mine nærmeste var ihuga abortmotstandere og jeg gikk ikke på p-piller, for alle snakket om hvor skadelig det var med sånne hormontilskudd.
Siden dette var før jeg kom over legeskrekken min, var det mest logiske å ringe familie og venner, samt spørre google om alle de tingene jeg lurte på.
Spørsmål nr. 1 var følgende: Hadde jeg skadet fosteret ved å være på fylla? Spørsmålet “Vil jeg beholde det eller ei?” klarte jeg ikke stille meg selv.
Jeg var så redd for konsekvensene det ville ha i omgangskretsen at det var utelukket, og jeg orket ikke tanken på å ta en superhemmelig abort. It was baby time.
Nå visste jeg ikke så mye om dette med konvensjonene rundt graviditet, egentlig. Jeg var seks-syv uker på vei, og visste ikke at det vanlige var å holde kjeft om graviditeten sin til du har hatt den i tolv uker. Jeg fortalte om omstendighetene til mor, svigermor og vennekretsens ulike ryktesentaler og lot dem spre det videre.
Responsen var overveldende. Før jeg fikk snudd meg, var kjelleren hjemme hos opphavet proppfull av babyutstyr og folk spammet meg med smil, navnebøker, babyvennlig garn og tøybleiemisjonering.
At Mr. Jackson og jeg hadde nix og nada inntekt og bodde på ett rom og kjøkken-kott var det ikke så nøye med. Jeg kunne telle venner som sa «Eh, okei. Er du klar for dette? Vil du dette nå?» på tre fingre.
Selv gikk jeg rundt som en stor ball formeringsprestasjonsangst og smilte så godt jeg kunne. Jeg bare håpet-håpet-håpet ingen fant ut om den turen på fylla. Alt jeg noensinne hadde lest om alkoholskader på småbarn tårnet seg opp så fort jeg fikk to minutter for meg selv.
Så skjedde det. Jeg våknet opp i loftsenga Mr. Jackson og jeg sov i på dette tidspunktet og kjente blodet fosse. Jeg forsøkte å skynde meg ut på do, men allerede på vei ned trappa sprutet det så mye at det kjentes ut som lårene mine var heisdøra i The Shining. Jeg laget blodspor gjennom hele leiligheten.
«Åhgud» tenkte jeg. «Jeg drepte den med den øllen. Det gjorde jeg.» Det kjentes ut som om underlivet mitt gulpet og brakk seg. Det stakk og gjorde vond som menssmerter ganger ti. Så vondt at skyldfølelsen snart ble forvandlet til raseri.
«FØKKINGS JÆVLA UNGE! FØRST LAGER DU SÅÅÅÅ MYE STRESS OG PES FOR MEG, DU FÅR MEG TIL Å TRO AT JEG MÅ SLUTTE Å STUDERE, GI OPP ALT JEG DRIVER MED OG SPARE TIL BARNEVOGN FØR DU BESTEMMER DEG FOR Å STIKKE AV OG GUKKE UT I DO! BUUUUUU! DIN DRITT!»
Jeg smalt i veggen, jeg sparket i radiatoren, jeg brølte til Mr. Jackson. I dagene som fulgte lærte jeg mye om spontanaborter. Både at de er veldig, veldig vanlige og at de sjelden er relatert til hva en stakkars vordende mor skulle ha funnet på.
Spontanaborter er kroppens avknapp om noe i baby-mekkings-prosessen går feil. «Woops, ingen ryggrad! Off you go!», liksom. Jeg lærte at det skjer med de aller fleste som prøver å lage barn med vilje og at det egentlig ikke er en stor krise. «Det er jo et tegn på at du er fertil!» lo legen som undersøkte meg på Ullevål etterpå.
Og likevel. Alle rundt meg ropte og skrek. Alle rundt meg var ekstremt sorgtynget og forståelsesfulle. Og jeg? Etter at sjokket ved å blø en sjø og gulpe ut et forster i do hadde lagt seg, var jeg bare lettet. Jeg hadde sluppet unna. Likevel burde jeg jo ikke være glad for at jeg hadde mistet det? Jeg hadde jo selv villet ha det? Eller? Eller nei?
Jeg gikk opp ti kilo på to uker.
«Du kan jo prøve igjen!» sa slektningene entusiastiske. «Ja, du må jo bare prøve igjen!» Sånn begynte babypresset for alvor.
«Du må ikke spise blåmuggost hvis du har tenkt å bli gravid igjen! Herregud, du spiser vel ikke sushi nå? Har du oversikt over eggløsnigene dine? Tar du folattilskudd?» Det er ikke måte på hvor mye folk kan mene om privatlivet ditt når det er babymekking som står på dagsordenen.
Og jeg gikk rundt i en sky av «Eh. Eh. Si det.» mens jeg desperat ønsket at folk skulle glemme at jeg hadde sagt at jeg ville ha barn siden det virket som om det kom til å bli et barn.
En del venninner av meg har sagt at de synes det er så sært at folk som ellers er hardcore abortforkjempere synes det er skittrist når et planlagt svangerskap ender i spontanabort.
Jeg synes ikke det er så sært. Alle forventningene skaper en idé om en fremtidig unge du mister. Fosteret er den samme celleklumpen, men idéen om hva den kan bli er helt forskjellige.
Jeg blødde ut alle mine slekt og venners fremtidige barnebarn, oldebarn og tantebarn, et kryp det allerede var stor navnekrangel om. Jeg skjønner også i ettertid hvorfor mange velger å ikke fortelle omgivelsene om det før de usikre tolv ukene er gått. De forventningene som skapes når noe offentliggjøres gjør skuffelsen mye sterkere, også.
Noe av det jeg også lærte av opplevelsen, var at abortmotstandere – selv folk som bare er personlig overbevist om at de ikke ville tatt abort selv, og ikke er mot selve abortloven, kan være en kjip påvirkningskraft på usikre tenåringsjenter.
Der satt feige Virrvarr og ville forsvare andres rett til abort med nebb og klør, men torte ikke ta en selv fordi hun var redd for at noen skulle finne det ut og behandle henne som babymorder. Det å fortelle de nærmeste om graviditeten var synonymt med å måtte gjennomføre den.
Sånn sett var det få ting jeg syntes var så befriende som lese FruLurSur sitt dokudikt om spontanabort:
Kroppen min utfører ein uendeleg langsam spontanabort
I dag gjer han seg ferdig
Det blør og blør, på tbanen
utover alle kleda, eg må stå heilt i ro, godt eg har lang jakke
på do i tredje etasje henrik wergelands hus
skubbar kroppen min venleg ut
fosteret, som det heiter,
godt pakka inn i blod og slim
og endå meir blod
T kjem opp med reine klede og store bind,
eg kan dra heim og sova,
kroppen endeleg nøgd
Og jeg bare: Jess. Kroppen er endeleg nøgd. Sånn var det for meg, også. Alt det andre var omstendigheter og forventninger og skyldfølelse og skitt.
I ettertid er jeg blitt veldig takknemlig for spontanaborten min. Det var en sånn utmerket løsning på en kjip situasjon der jeg ikke klarte å ta et valg jeg var fornøyd med, og det er greit å vite at «Åkei, sånn kjennes dette ut. Da vet jeg hvordan jeg skal takle det om det skjer igjen når jeg skal reprodusere meg med vilje. Ingen grunn til panikk.»
Fredag 7. august 2009
Jeg liker å ta mikrofonen. «Hvorfor er det så få kvinner i offentlig debatt?» spør Cathrine Sandnes. Jeg vet ikke, jeg har ingen fasit, jeg bare gleder meg til det er min tur til å snakke.
Jeg liker det. Jeg liker publikum. Jeg liker at de sitter som tente lys, at alle ser hit, at alle smiler, jeg liker å fortelle vitser som får dem til å spontan-le. Jeg kan fortelle dårlige vitser i plenum, dårligere enn jeg kan skrive noe sted. Du må sitte som en spent buestreng og vente på vitsen for å ta den, du må være i vitsemodus, da ler du.
«Ida, du som er en av damene som er synlig i offentlig debatt» begynner Kjerstin Aukrust. Hun er «bokbader», hun stiller spørsmål, hun syr sammen Brantenberg og Sandnes og meg på en så netthendt måte at ingen i publikum skjønner at Aukrust er den som har regien.
Jeg stusser et øyeblikk. Er jeg synlig? Er jeg synlig i offentlig debatt? Hva er definisjonen på synlig? Jeg trodde det var synonymt med å ha sitt eget bilde på baksiden av Dagbladet. Med å sitte i sinte TV-debatter. Kanskje jeg hadde en for streng definisjon av «synlig». Synlige meg, synlige meg, tjo-hei.
«Hva tenker du om hvorfor det er så få jenter?» følger Aukrust opp. Jeg er usikker. Jeg er bare en dame. Det gjør meg ikke kompetent til å mene noe om damer generelt. Hva skal jeg si?
Noe om at når du starter din offentlige karriere med å sitte i skoledebatter og leke freestyle-rapper i skolegården så er ikke det å snakke i forsamling særlig skummelt mer. Åkei, jeg hadde fått litt noia av å skulle delta på Tabloid, men genelt sett er jeg veldig komfortabel med mikrofon og publikum. Jeg gjorde unna det verste først, jeg.
«Vel,» sier jeg og legger ut om damer i offentlig debatt. Jeg sitter og snakker skråsikkert om spørsmål der jeg er usikker på svaret. Jeg har mikrofonen. Jeg bestemmer. Jeg har ikke svarene, men jeg kan late som.
På Humanistisk Ungdoms sommerleir er det medlemmene som stiller spørsmål. Mange spørsmål. Det er åtti tenåringer i salen, og en tredjedel har alltid hånda i været. «Hva er en konspirasjon? Hva tror Jehovas Vitner på? Jeg leste i Illustrert Vitenskap at tankeoverføring er bevist. Stemmer det? Jeg laget en kornsirkel en gang sammen med noen venner, det er veldig enkelt! Jeg opplevde noe uforklarelig, kan det ha vært…? Hva om?….»
Det er ingen som har regi uten om meg på denne leiren. Jeg hadde planlagt å prate i ett strekk i to timer, men resultatet blir at vi leker spørretime i runde etter runde. Ingen har sittet og tilrettelagt spørsmål på forhånd. Alt alle i salen noensinne hadde tenkt eller lurt på kommer opp. Plutselig er jeg selvutnevnt ekspert på alt fra vitenskapsfilosofi til rare sekters argumentasjonsteknikker. «Orakel-Ida». Det er litt ufortjent.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal med dette innlegget. Det kjennes ut som om jeg varmer opp bloggen igjen. Jeg har stått foran et publikum og pratet i nesten ti dager i strekk, og nå har jeg et intenst behov for å skrive og holde munnen igjen. Men en ting vil jeg si:
Det er gøy å kaste seg uti det ukjente. Det er gøy å prate om ting, selv om ting du ikke har 250% peil på. Du lærer vel så mye av å sitte i paneldebatt og av å holde foredrag som du gjør ved å forbrede deg til dem. Om noen spør deg: Si ja. Det blir bra.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
