Mandag 28. juni 2010

Forfatterportrett

Å få tatt nye bilder føles litt som å få nytt fjes. Fotografen er Ulrik Fredrik Thyve, og bildene skal brukes til promoteringen av den nye boka.

Jeg tenkte det var greit å dele mitt nye «ansikt utad» her på bloggen. Og benytte anledningen til å sutre litt over problemene med å tegne selvportretter overalt på nettsiden. Jeg skifter hårfarge fortere enn jeg rekker å tegne nye.

Fredag 26. mars 2010

Fritanke: vaksinasjon og verdensbilder

Bloggen ser litt forlatt ut i disse dager. Det handler om at jeg skriver mye mange andre steder. I mellomtiden kan du jo lese denne kommentaren jeg nettopp skrev for Fritanke?

“Jeg kommer jo ikke til å dø av svineinfluensa. Hvorfor skal jeg gidde å vaksinere meg da?” spurte flere av vennene mine da grisevaksinen kom i fjor. Holdningen var at svinepesten var oppskrytt og at det ikke var noen grunn til å vaksinere seg når man ikke kom til å bli spesielt syk av selve smitten. Jeg forklarte at vi vaksinerte oss også for å beskytte de svakeste, siden de med et for svakt immunforsvar til å vaksinere seg gjerne overlapper med de som ville blitt så syke av influensaen at de kunne strøket med. Holdningen til de fleste som ikke ville vaksinere seg mot svineinfluensa var likevel ganske annerledes enn holdningene til de som ikke vil vaksinere seg mot meslinger, difteri, stivkrampe, polio og tuberkulose. Mens folk kunne skylde på at helsemyndighetene pisket opp stemningen rundt en H1N1, kan ingen påstå at tuberkulose eller polio ikke er så farlig som den slemme staten skal ha det til.

Les hele artikkelen på Fritanke.no!

Mandag 15. mars 2010

På tide med en oppdatering

1. Jeg har levert førsteutkast på manus til den nye boka.
2. Pippi har sluttet å hete «Awwww, lille søtnos <3!» og begynt å hete «Awww, lille jævel <3!» etter at hun har blitt mer varm i trøya og mer ivrig i skostjelingen.
3. Jeg har blitt 23 år.
4. Jeg har nesten dødd av angst for hva forlaget ville si om førsteutkastet til boka.
5. Jeg har falt ut av alt, inkludert trim og diett-opplegg, svart bare sporadisk på epost og hørt noen deadlines svisje forbi meg. (Siden jeg aldri har levert noe for sent i hele mitt liv før, var dette en ganske skjellsettende opplevelse.)
6. Jeg hørte redaktøren min skryte av manuset, som faktisk var levert på tiden. (Hvor mange forfattere leverer på tiden, lizzm?)
7. Jeg har fått bekreftet mistanken min om at tekstene mine aldri er så dårlige som jeg tror de er.
8. Jeg kjøpt en Nexus One fra Google og blitt en del av den gruppen mennesker som ikke merker forskjell på epost, sms og twittermeldinger.
9. Jeg har hentet Jenter som kommer i pocketutgave fra forlaget. (Ja, andreopplaget er i butikkene!)
10. Jeg har forsømt bloggen uten dårlig samvittighet.
11. Jeg har hatt mareritt om Knausgård, og lurer på hvem jeg skal skylde på.
12. Jeg har fått purringer på Steinerkritikk del 4
13. Jeg har fått nye, rosa Doc-Martens støvler.
14. Jeg har snakket med foreldrene mine på første gang på to år. (Det var fint.)
15. Jeg har lest GÅ av Tomas Espedal og bestemt meg for å gå enda mer enn jeg gjør.
16. Jeg har innsett at Gale damen-serien går mot slutten. Jeg lever roligere, har bedre kontroll og det er begrenset hvor mange innlegg om mestring av de samme problemstillingene jeg kan skrive.

Torsdag 29. oktober 2009

If I only had a brain

Jeg er på tur. Det er offisielt.

Jeg bommer på deadlines, klarte å skrive opp feil tidspunkt på begge arrangementene i forrige blogginnlegg, leverer tekster som er for korte eller for lange om jeg leverer noe, glemmer å svare på tekstmeldinger, sletter eposten du sendte meg ved en feil og søler kaffe i tastaturet på datamaskinen.

Jeg banner og syter fordi jeg plutselig ikke greier å låse opp døra, før det går opp for meg at vent, jeg bor jo ikke i Ullevålsveien 109 A. Jeg bor i Ullevålsveien 109 B! Buuuuhu!

Jeg ringer Kajsa og spør etter Ken, jeg svir brokkolien og knuser alt som ikke er skrudd fast og støpt i betong. Hvis du lurer på om du har gjort noe galt: Det er ikke deg. Det er meg.

En lenke til en tegneserie som beskriver hvordan jeg har det.

Onsdag 7. oktober 2009

Fra notatboken: Hiphop-Derrida

Det fine med å skrive ut notatbøker er at man leser gjennom dem og blir overrasket over hvor mye rart man har lirt av seg de siste månedene.

Noe av det jeg fant, var resultatene fra eksperimentet: «Hva hvis Derrida hadde vært hiphop-artist?» Jeg tenkte jeg skulle dele galskapen med dere.

Det er en artig tekst, men mangler en del for å bli en skikkelig raplåt. Det mest opplagte er at den skulle hatt høylydt kritikk av alle filosofer og litteraturkritikere han ikke likte. Litt real strukturalist-mobbing, og noen stygge karakteristikker av Harold Bloom, f.eks.

I tillegg mangler den banning. På den andre siden har jeg kommet frem til at Derrida antagelig ikke visste så mye om hip-hop uansett, og at om han hadde gjort det, ville han sikkert vært tilhenger av sjangerbrudd.

PS: Har du ikke noe forhold til denne Derrida? Da kan jeg berolige deg med versemakeriet under også fungerer som et lynkurs i mannen som blir sett på som Darth Vader i litteraturteoriland ^_^

Hvis Derrida var hip-hop-artist:

Jeg har en teori
om dette skriveri:
Det troløse språket
kanke si det du vil si:
Det du vil kommunisere
kan ikke teksten absorbere
Du kan ikke kontrollere
hvordan lesern tolker tekst.
Skriving er som hviskeleken:
Alt du mener blir fordreid.
Du blir misforstått og feillest,
du blir misbrukt, du blir eid.
Diktet, boken, leserbrevet
er en skute i en storm.
Lesern mottar den som drivved.
Overgangen er enorm.
Ikke stol på den avisen!
Ikke stol på litteratur!
Troen på «den sanne mening»
er et svært begrenset bur.
Ikke stol på dette språket –
og stol sletts ikke på meg!
Jeg kan ikke si deg noe.
Jeg kan bare lure deg.
Og her møter vi problemet med min kjære teori:
Hvis den stemmer kan du ikke skjønne hva jeg ville si.
(Litt vel paradoksalt?
Slapp av, det er heelt normalt!)
Derfor:
Har du skjønt meg, tar du feil.
Har du misforstått meg: Bra!
Det var alt jeg ville si!
Peace & Love fra Derrida.

Jess, jeg gjør mye fint på fritiden.

Søndag 9. august 2009

Om den gangen jeg var gravid

To måneder etter at jeg begynte på universitetet, ble jeg gravid. Jeg fant det ut på et utested på Grünerløkka med fem og en halv øl innabords.

En bitteliten blødning på helt feil sted i syklusen fikk meg til å gå hjem og ta en graviditetstest jeg hadde liggende. Jeg fikk bekreftet mistanken min: Testen var positiv. Det var ikke et lykkelig øyeblikk.

Jeg var 19 år, halvparten av mine nærmeste var ihuga abortmotstandere og jeg gikk ikke på p-piller, for alle snakket om hvor skadelig det var med sånne hormontilskudd.

Siden dette var før jeg kom over legeskrekken min, var det mest logiske å ringe familie og venner, samt spørre google om alle de tingene jeg lurte på.

Spørsmål nr. 1 var følgende: Hadde jeg skadet fosteret ved å være på fylla? Spørsmålet “Vil jeg beholde det eller ei?” klarte jeg ikke stille meg selv.

Jeg var så redd for konsekvensene det ville ha i omgangskretsen at det var utelukket, og jeg orket ikke tanken på å ta en superhemmelig abort. It was baby time.

Nå visste jeg ikke så mye om dette med konvensjonene rundt graviditet, egentlig. Jeg var seks-syv uker på vei, og visste ikke at det vanlige var å holde kjeft om graviditeten sin til du har hatt den i tolv uker. Jeg fortalte om omstendighetene til mor, svigermor og vennekretsens ulike ryktesentaler og lot dem spre det videre.

Responsen var overveldende. Før jeg fikk snudd meg, var kjelleren hjemme hos opphavet proppfull av babyutstyr og folk spammet meg med smil, navnebøker, babyvennlig garn og tøybleiemisjonering.

At Mr. Jackson og jeg hadde nix og nada inntekt og bodde på ett rom og kjøkken-kott var det ikke så nøye med. Jeg kunne telle venner som sa «Eh, okei. Er du klar for dette? Vil du dette nå?» på tre fingre.

Selv gikk jeg rundt som en stor ball formeringsprestasjonsangst og smilte så godt jeg kunne. Jeg bare håpet-håpet-håpet ingen fant ut om den turen på fylla. Alt jeg noensinne hadde lest om alkoholskader på småbarn tårnet seg opp så fort jeg fikk to minutter for meg selv.

Så skjedde det. Jeg våknet opp i loftsenga Mr. Jackson og jeg sov i på dette tidspunktet og kjente blodet fosse. Jeg forsøkte å skynde meg ut på do, men allerede på vei ned trappa sprutet det så mye at det kjentes ut som lårene mine var heisdøra i The Shining. Jeg laget blodspor gjennom hele leiligheten.

«Åhgud» tenkte jeg. «Jeg drepte den med den øllen. Det gjorde jeg.» Det kjentes ut som om underlivet mitt gulpet og brakk seg. Det stakk og gjorde vond som menssmerter ganger ti. Så vondt at skyldfølelsen snart ble forvandlet til raseri.

«FØKKINGS JÆVLA UNGE! FØRST LAGER DU SÅÅÅÅ MYE STRESS OG PES FOR MEG, DU FÅR MEG TIL Å TRO AT JEG MÅ SLUTTE Å STUDERE, GI OPP ALT JEG DRIVER MED OG SPARE TIL BARNEVOGN FØR DU BESTEMMER DEG FOR Å STIKKE AV OG GUKKE UT I DO! BUUUUUU! DIN DRITT!»

Jeg smalt i veggen, jeg sparket i radiatoren, jeg brølte til Mr. Jackson. I dagene som fulgte lærte jeg mye om spontanaborter. Både at de er veldig, veldig vanlige og at de sjelden er relatert til hva en stakkars vordende mor skulle ha funnet på.

Spontanaborter er kroppens avknapp om noe i baby-mekkings-prosessen går feil. «Woops, ingen ryggrad! Off you go!», liksom. Jeg lærte at det skjer med de aller fleste som prøver å lage barn med vilje og at det egentlig ikke er en stor krise. «Det er jo et tegn på at du er fertil!» lo legen som undersøkte meg på Ullevål etterpå.

Og likevel. Alle rundt meg ropte og skrek. Alle rundt meg var ekstremt sorgtynget og forståelsesfulle. Og jeg? Etter at sjokket ved å blø en sjø og gulpe ut et forster i do hadde lagt seg, var jeg bare lettet. Jeg hadde sluppet unna. Likevel burde jeg jo ikke være glad for at jeg hadde mistet det? Jeg hadde jo selv villet ha det? Eller? Eller nei?

Jeg gikk opp ti kilo på to uker.

«Du kan jo prøve igjen!» sa slektningene entusiastiske. «Ja, du må jo bare prøve igjen!» Sånn begynte babypresset for alvor.

«Du må ikke spise blåmuggost hvis du har tenkt å bli gravid igjen! Herregud, du spiser vel ikke sushi nå? Har du oversikt over eggløsnigene dine? Tar du folattilskudd?» Det er ikke måte på hvor mye folk kan mene om privatlivet ditt når det er babymekking som står på dagsordenen.

Og jeg gikk rundt i en sky av «Eh. Eh. Si det.» mens jeg desperat ønsket at folk skulle glemme at jeg hadde sagt at jeg ville ha barn siden det virket som om det kom til å bli et barn.

En del venninner av meg har sagt at de synes det er så sært at folk som ellers er hardcore abortforkjempere synes det er skittrist når et planlagt svangerskap ender i spontanabort.

Jeg synes ikke det er så sært. Alle forventningene skaper en idé om en fremtidig unge du mister. Fosteret er den samme celleklumpen, men idéen om hva den kan bli er helt forskjellige.

Jeg blødde ut alle mine slekt og venners fremtidige barnebarn, oldebarn og tantebarn, et kryp det allerede var stor navnekrangel om. Jeg skjønner også i ettertid hvorfor mange velger å ikke fortelle omgivelsene om det før de usikre tolv ukene er gått. De forventningene som skapes når noe offentliggjøres gjør skuffelsen mye sterkere, også.

Noe av det jeg også lærte av opplevelsen, var at abortmotstandere – selv folk som bare er personlig overbevist om at de ikke ville tatt abort selv, og ikke er mot selve abortloven, kan være en kjip påvirkningskraft på usikre tenåringsjenter.

Der satt feige Virrvarr og ville forsvare andres rett til abort med nebb og klør, men torte ikke ta en selv fordi hun var redd for at noen skulle finne det ut og behandle henne som babymorder. Det å fortelle de nærmeste om graviditeten var synonymt med å måtte gjennomføre den.

Sånn sett var det få ting jeg syntes var så befriende som lese FruLurSur sitt dokudikt om spontanabort:

Kroppen min utfører ein uendeleg langsam spontanabort
I dag gjer han seg ferdig
Det blør og blør, på tbanen
utover alle kleda, eg må stå heilt i ro, godt eg har lang jakke

på do i tredje etasje henrik wergelands hus
skubbar kroppen min venleg ut
fosteret, som det heiter,
godt pakka inn i blod og slim

og endå meir blod
T kjem opp med reine klede og store bind,
eg kan dra heim og sova,
kroppen endeleg nøgd

Og jeg bare: Jess. Kroppen er endeleg nøgd. Sånn var det for meg, også. Alt det andre var omstendigheter og forventninger og skyldfølelse og skitt.

I ettertid er jeg blitt veldig takknemlig for spontanaborten min. Det var en sånn utmerket løsning på en kjip situasjon der jeg ikke klarte å ta et valg jeg var fornøyd med, og det er greit å vite at «Åkei, sånn kjennes dette ut. Da vet jeg hvordan jeg skal takle det om det skjer igjen når jeg skal reprodusere meg med vilje. Ingen grunn til panikk.»

Fredag 7. august 2009

Om å snakke mens alle hører

Jeg liker å ta mikrofonen. «Hvorfor er det så få kvinner i offentlig debatt?» spør Cathrine Sandnes. Jeg vet ikke, jeg har ingen fasit, jeg bare gleder meg til det er min tur til å snakke.

Jeg liker det. Jeg liker publikum. Jeg liker at de sitter som tente lys, at alle ser hit, at alle smiler, jeg liker å fortelle vitser som får dem til å spontan-le. Jeg kan fortelle dårlige vitser i plenum, dårligere enn jeg kan skrive noe sted. Du må sitte som en spent buestreng og vente på vitsen for å ta den, du må være i vitsemodus, da ler du.

«Ida, du som er en av damene som er synlig i offentlig debatt» begynner Kjerstin Aukrust. Hun er «bokbader», hun stiller spørsmål, hun syr sammen Brantenberg og Sandnes og meg på en så netthendt måte at ingen i publikum skjønner at Aukrust er den som har regien.

Jeg stusser et øyeblikk. Er jeg synlig? Er jeg synlig i offentlig debatt? Hva er definisjonen på synlig? Jeg trodde det var synonymt med å ha sitt eget bilde på baksiden av Dagbladet. Med å sitte i sinte TV-debatter. Kanskje jeg hadde en for streng definisjon av «synlig». Synlige meg, synlige meg, tjo-hei.

«Hva tenker du om hvorfor det er så få jenter?» følger Aukrust opp. Jeg er usikker. Jeg er bare en dame. Det gjør meg ikke kompetent til å mene noe om damer generelt. Hva skal jeg si?

Noe om at når du starter din offentlige karriere med å sitte i skoledebatter og leke freestyle-rapper i skolegården så er ikke det å snakke i forsamling særlig skummelt mer. Åkei, jeg hadde fått litt noia av å skulle delta på Tabloid, men genelt sett er jeg veldig komfortabel med mikrofon og publikum. Jeg gjorde unna det verste først, jeg.

«Vel,» sier jeg og legger ut om damer i offentlig debatt. Jeg sitter og snakker skråsikkert om spørsmål der jeg er usikker på svaret. Jeg har mikrofonen. Jeg bestemmer. Jeg har ikke svarene, men jeg kan late som.

På Humanistisk Ungdoms sommerleir er det medlemmene som stiller spørsmål. Mange spørsmål. Det er åtti tenåringer i salen, og en tredjedel har alltid hånda i været. «Hva er en konspirasjon? Hva tror Jehovas Vitner på? Jeg leste i Illustrert Vitenskap at tankeoverføring er bevist. Stemmer det? Jeg laget en kornsirkel en gang sammen med noen venner, det er veldig enkelt! Jeg opplevde noe uforklarelig, kan det ha vært…? Hva om?….»

Det er ingen som har regi uten om meg på denne leiren. Jeg hadde planlagt å prate i ett strekk i to timer, men resultatet blir at vi leker spørretime i runde etter runde. Ingen har sittet og tilrettelagt spørsmål på forhånd. Alt alle i salen noensinne hadde tenkt eller lurt på kommer opp. Plutselig er jeg selvutnevnt ekspert på alt fra vitenskapsfilosofi til rare sekters argumentasjonsteknikker. «Orakel-Ida». Det er litt ufortjent.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal med dette innlegget. Det kjennes ut som om jeg varmer opp bloggen igjen. Jeg har stått foran et publikum og pratet i nesten ti dager i strekk, og nå har jeg et intenst behov for å skrive og holde munnen igjen. Men en ting vil jeg si:

Det er gøy å kaste seg uti det ukjente. Det er gøy å prate om ting, selv om ting du ikke har 250% peil på. Du lærer vel så mye av å sitte i paneldebatt og av å holde foredrag som du gjør ved å forbrede deg til dem. Om noen spør deg: Si ja. Det blir bra.

Fredag 24. juli 2009

Anti-jante-tagging!

Akkurat-Elisabeth har tagget meg og en del andre, fine damer. Oppgaven? Å skrive ti fine ting om meg selv, i selvskrytet og anti-jantelovens navn.

Nå er det sånn at som en del av Virrvarrs «Jeg opparbeider meg selvfølelse»-prosjekt, så lager jeg slike lister hver dag. Jeg lager «Fine ting med meg», «Fine ting med verden» og «Fine mennesker omkring meg»-lister som en del av dagsrytmen. Derfor føles det å svare på denne taggingen litt som å gjøre hjemmelekser offentlig, men hei! Det er ikke den verste intime vanen dere kan få innsikt i.

Ti fine ting med meg:

1. Jeg er entusiastisk, og det er smittsomt! Inviter meg på teselskapet eller planleggingsmøtet ditt og jeg lover at min evne til å ha det kjempegøy gjør at du får det kjempegøy ^_^
2. Jeg er lærelysten, utholdende og interessert i alt. Det gjør at jeg aldri kjeder meg, og at læring kjennes ut som leking.
3. Jeg er kritisk og langt fra skråsikker. Det fører til at alle standpunkter blir plukket fra hverandre regelmessig. Idealet er å være udogmatisk, men det ville være litt dogmatisk å si at jeg får det til 100%…
4. Jeg er sanselig. Jeg nyter så tærne krøller seg.
5. Jeg er kreativ. Åkei, det er en underdrivelse. It’s bursting out of me in spite of everything.
6. Jeg er menneskekjær og har veldig gode sosiale skillz. Jeg er flink til å se hva andre er flinke til.
7. Jeg er modig.
8. Jeg har et gehør som gjør at jeg kan spille alle melodier jeg har hørt. På første forsøk.
9. Jeg har særs god formuleringsevne og sier ting med mine egne ord, som norsklæreren min ville sagt det.
10. Jeg er både en tenker og en gjører. Jeg finner problemer og fikser dem. Jeg får idéer og gjennomfører dem.

Åkei. Da tagger jeg Ønskeliste, Hjartesmil, Curly Life og Fløy en liten blåhval og alle andre som har lyst til å gjøre det samme. Vær raus mot deg selv.

Mandag 6. juli 2009

Virrvarr drikker kaffe med bloggen sin

Virrvarr:

Du bloggen?

Bloggen:

Ja?

Virrvarr:

Jeg er veldig glad i deg. Jeg tror jeg må gi deg en klem.

Bloggen:

Eh, takk! Hvorfor disse plutselige kjærlighetserklæringene?

Virrvarr:

Jeg satt her med furtefjes og tordenskyer tredd nedover ørene også greide du å gjøre meg i godt humør igjen! Jeg skjønte plutselig hvor mye du har betydd for meg!

Bloggen:

Oi, det får’n si. Du er jo alltid så selvkritisk? Jeg får knapt noe mer enn et fornøyd nikk fra deg når du ikke finner noe å klage på.

Virrvarr:

Jeg vet, jeg vet. Jeg har veldig høy standard for deg. Du er jo ansiktet mitt utad. Jeg er ikke like streng med deg som jeg er med notatboken min, men det er ikke langt unna.

Bloggen:

*Grøss* Jeg vil helst ikke kritiseres like hardt som de superduper-hemmelige diktene du skriver på, takkskalduha. Jeg er bare en liten blogg!

Virrvarr:

Men jeg ville ikke gi deg kritikk nå! Jeg ville gi deg en klem!

Bloggen:

Og så skal du fortelle meg alt jeg gjør feil, ikke sant? *stålsetter seg*

Virrvarr:

Neineinei, jeg har flere pene ting å si!

Bloggen:

WTF? Du bryter den gylne Virrvarr-regelen: «Vær snill mot andre og slem med deg selv!»

Virrvarr:

Ja, og jeg bryter den med vilje, dummen! Jeg har dunket deg i hodet i snart tre år. Da er det på tide å gi deg litt velfortjent skryt!

Bloggen:

Jeg trodde vi ikke vi tok i mot skryt? At det var mot religionen vår?

Virrvarr:

Det har jo bare vært en mestringsstrategi for å dekke over at alle komplimenter vi får fyker forbi oss som en skruball mens vi sitter med hendene i fanget? Vi skal øve oss på å ta i mot komplimenter nå, selv om vi ser klønete ut mens vi prøver å fange dem.

Bloggen:

Oki, da skal jeg gjøre mitt beste for å fange dem! Kast, jeg er klar!

Virrvarr:

Yay! Here goes: Jeg driver og lærer nye ting om meg selv om dagen, ikke sant? Det er jo greia med å gå i terapi. Livet mitt har vært bygget rundt følgende formel: «Virrvarr vil at du skal like henne. Hun gjør hva som helst.»

Bloggen:

Ah, ja. Dette har jeg vært klar over. Det er litt patetisk å se deg gråte og ynke deg over den ene ekle kommentaren blant søtti «Heia Virrvarr!»-meldinger, men man blir jo vant til det.

Virrvarr:

Ikke sant? Vel, denne «Virrvarr vil at du skal like henne» førte til at jeg alltid hjalp alle med alt hele tiden og var veldig lite selvstendig. Går vi syv, åtte år tilbake var meningene og holdningene mine fullstendig diktert av hvem jeg snakket med og hva de forventet av meg. Jeg var norgesmester i å forme personligheten min etter dem jeg ville bli venner med. Jeg gikk rundt og var i en slags smilende, superunderholdende, jeg-finnes-kun-for-deg-modus hele tiden.

Bloggen:

Vel, dét er jo faktisk ikke en Virrvarr jeg kjenner. Når forsvant hun?

Virrvarr:

Omtrent da jeg begynte å skrive deg, tror jeg!

Bloggen:

Hvordan henger det sammen?

Virrvarr:

Kom igjen. Alt jeg drev med, gjorde jeg for å tilfredstille andre. Å skrive deg var mitt første soloprosjekt noensinne. Du ble et sted jeg fikk lov til å finne min egen stemme, for å si det litt klisjéfylt.

Bloggen:

Advarsel: Sier du at jeg er et selvrealiseringsprosjekt, spyr jeg.

Virrvarr:

Vi kan bruke et annet ord, ikke noe problem. Poenget var at du var det første stedet hvor jeg skulle få lov til å bestemme hvem jeg ville være. Jeg mener – i 2006 trodde jeg at jeg hverken kunne skrive eller tegne. De psykiske problemene mine var en stor, hemmelig skam ingen måtte vite om. Nå er det skriving og tegning jeg er best til, og de psykiske problemene mine er noe jeg er stolt over å mestre!

Bloggen:

Hm. Jeg har merket deler av denne utviklingen, du har helt rett.

Virrvarr:

Og det er din fortjeneste! Du har gitt meg feedbacken, erfaringen og selvtillitten til å bli den jeg er iferd med å bli!

Bloggen:

Det er vel ikke bare meg?

Virrvarr:

Duh. Du er jo ikke «bare deg» heller, da! Du er over tusen faste kommentatorer, du er venner jeg har fått via en arena der jeg får være 100% meg, du er fanbrev i posten og ivrige redaktører som mailer meg for å få tekst! Å si at du «bare er en blogg» er litt som å si at et festlokale bare er bord og stoler og trekker fra magien som oppstår når alle danser.

Bloggen:

*rødmer*

Virrvarr:

Uansett: Du har vært en av de viktigste bidragsyterne for å få meg til å bli en tryggere, mer selvstendig person. Å skrive deg har vært en langsom øvelse i å akseptere seg selv.

Bloggen:

Hvorfor har du ikke sagt dette før?

Virrvarr:

Fordi jeg har syntes har vært dritflaut at min motivasjon #1 har vært at folk skal like meg. Det at jeg vil at folk skal like meg er også grunn #1 til at jeg ikke har likt meg, skjønner du.

Bloggen:

Lol, for en loop!

Virrvarr:

Jeg vet! Og du aner ikke hvor avhengig du blir av andre når du ikke liker deg selv og stoler på deg selv! «Jeg kan ikke skrive dette alene, jeg må ha med meg noen.» «Jeg må takke ja til alle tilbud jeg får, for de kommer nok ikke igjen.» «Jeg må stille opp og rigge til konferansen, ellers slutter de å like meg. Drit i at jeg ikke har sovet på to døgn, lizzom»

Bloggen:

Er det derfor du ikke vil være partipolitisk aktiv mer?

Virrvarr:

Det også. Jeg har tatt så mange avgjørelser på bakgrunn av at folk skal like meg at jeg trenger litt tid på å skille sosiale bånd fra politisk overbevisning. Det er et redelighetsspørsmål.

Bloggen:

Hey, alle vet at du er sprø, uansett. De tilgir deg nok.

Virrvarr:

Jeg prøver jo å bli mindre sprø, da. Du er en viktig del av den prosessen.

Bloggen:

Du må gjerne fortelle meg flere pene ting om hvordan jeg har hjulpet deg, altså ^_^ Jeg hører jo bare pene ting fra andre, ikke fra deg!

Virrvarr:

De pene tingene fra andre er jo faktisk noe av det som er fint med deg, da! Du har jo lagret varme, gode kommentarer over tre år nå! Og selv om de fløy rett over hodet da jeg fikk dem, kan jeg gå tilbake og lese dem nå. Jeg driver og plukker opp pene ting folk skrev til meg i fjor og kjenner på dem. Det er en av de store fremskrittene, skjønner du! Jeg kan kjenne dem nå.

Bloggen:

Wow. Ektefølt. Wow.

Virrvarr:

Jeg vet! Jeg lå i sengen på sykehuset da Mr. Jackson kom for å se til meg og sa: «Jeg hadde helt glemt hvor pen du var», og jeg kunne kjenne komplimentet! Det er første gang jeg har følt et kompliment som noe annet enn en ball jeg ikke klarte å fakke. Jeg hadde det mellom hendene!

Bloggen:

Dette er egentlig et sånt øyeblikk der vi skulle sprettet sjampanjekorken.

Virrvarr:

Jeg tenkte jeg skulle feire det med å gi komplimenter til deg i stedet, skjønner du vel!

Bloggen:

Aww!

Virrvarr:

Okei. Nå må vi passe oss så vi ikke blir klissete.

Mandag 18. mai 2009

Da jeg tapte valget som Krf

Jeg husker min store fryd første gang jeg fikk være med mamma og stemme til kommunevalget. Jeg var ni år og hadde liten politisk oversikt. Jeg visste at det fantes et parti som het Arbeiderpartiet som mamma og pappa ikke likte.

Farmor var med i noe som het Senterpartiet, og de var mot EU. Jeg visste at det fantes et parti som het «Nei til storkommune!» som foreldrene mine skulle stemme på. De var mot kommunesammenslåing og hadde lite annet program.

Men i valglokalet lå det lister med navn jeg aldri hadde hørt før: Fremskrittspartiet. Høyre. Venstre. Sosialistisk venstreparti. Rød Valgallianse. Kristelig folkeparti. Jeg stjal med meg en liste fra hvert parti og satte meg utenfor valglokalet for å studere dem nøye. Problemet var at bortsett fra navnet på partiene og navnene på alle som stilte til valg hadde listene liten eller ingen informasjon om hva partiene stod for.

Hva betydde det for eksempel at et parti var til høyre? Til venstre? Til sosialistisk venstre? Greit, jeg visste hva fremskritt var, men hva betydde fremskritt i politisk sammenheng? Og Rød valgallianse? Fin farve, javisst, men jeg var skeptisk til et parti som utelukkende var opptatt av utseende.

Kristelig folkeparti, derimot. Det ga jo mening. Jeg sa aftenbønnen min hver kveld, Gud var min hemmelige venn, jeg hadde tre barnebibler, en drøss med kasetter fulle av kristne sanger og kunne navnet på disiplene utenat. Selvsagt måtte Gud ha noen utsendte i politikken, også. Kristelig folkeparti, der hadde du partiet for meg.

Rett etter kommunevalget skulle vi ha om politikk og sånn i o-fagen. Siden vi gikk i tredje klasse var ikke opplegget veldig komplisert: Vi skulle gå sammen i grupper på tre og tre, bestemme oss for hva slags parti vi ville være, lage en plakat med kravene vi stilte til valg på. Plakatene skulle henges på klasseromsveggen på “valgdagen”. Så skulle det være hemmelig valg.

Jeg havnet i gruppe med to lite interesserte gutter og fikk den store glede av å lage parti, politikk og plakat helt selv. Hvilket parti vi skulle være måtte være opplagt: Kristelig folkeparti, selvfølgelig.

Jeg satt oppe et par kvelder og grublet på hva som skulle være politikken vår. Det måtte være noe som angikk alle tredjeklassinger på Torsnes barneskole, men som samtidig hadde et mer langsiktig perspektiv…

Resultatet ble seende sånn ut:

Kristelig folkeparti:

Vår politikk:

1. Nei til seksåringer i skolen! De er altfor små!
2. Kjøpe nye fotballmål!
3. Få malt opp paradis i skolegården!
4. Varm, gratis mat på skolen hver dag, sånn som i Sverige!
5. Skoletur hvert år!
6. Flere og bedre bøker på skolebiblioteket! (Min kampsak)
7. Nytt klatrestativ med tunnelsklie.
8. Nei til gym!

Resultatet ble så bra at jeg lovet de andre i gruppa at vi kom til å vinne valget. Kors på halsen. Æresord. Ti fingre i nesa. Mor og far i døden.

Valgdagen opprant og jeg var klar. Jeg inspiserte de andres valgplakater med sjokk og vantro. «Men dette går jo ikke ann på ordentlig!» sa jeg til læreren min. Hun forklarte meg overbærende at vi skulle jo ikke gjennomføre noe av det som stod på plakatene uansett. Hun kunne ikke skjønne hvorfor jeg ble så opprørt over «Pias ponniparti.»

Ponnipartiet:

1. Alle elever skal få hver sin ponni
2. Svømmebasseng i skolegården
3. Ingen lekser
4. Alle trapper byttes ut med trampoliner
5. Alle får godteri hver dag
6. Sjokoladefontene i skolegården
7. Katter og kaniner i klasserommet
8. Ingen pulter, bare lenestoler og saccosekker.
9. Hoppestokker og sparkesykler til alle
10. Fyrverkeri istedenfor skoleklokke
11. Brusautomat der du ikke trenger å betale

Kristelig folkeparti fikk tre stemmer, like mange stemmer som partiet hadde medlemmer. Pias ponniparti vant overlegent. Dette var min første og kanskje viktigste leksjon om politikken.