Søndag 14. februar 2010
Virrvarr: Hei, du har kommet til Ida Jackson?
Gjennom telefonen: Hei! Jeg ringer fra Snill Organisasjon X! Vi trenger hjelp med nettsatsingen vår!
Virrvarr: Ah, ja. Det er sånt jeg kan hjelpe til med, vettu. Hva gjelder det?
Gjennom telefonen: Jo, vi vil gjerne lære å profilere oss i sosiale media, også vet vi at du er veldig flink!
Virrvarr:Takk, det stemmer det. Jeg har gjort lignende oppdrag for andre snille organisasjoner. Hva slags jobb er det snakk om? Er det foredrag? Kurs? Konsulentvirksomhet?
Gjennom telefonen: Kan vi ikke ta et møte til uka og ta det derfra?
Virrvarr: Sure, vi må bare diskutere honorar først?
Gjennom telefonen: Eh. Skal du ha betalt?
Virrvarr: Ja. Jeg jobber med dette.
Gjennom telefonen: Men du blogger jo gratis?
Virrvarr: Det betyr ikke at jeg jobber gratis?
Gjennom telefonen: Men vi er en Snill Organisasjon!!!
Virrvarr: Ja, en Snill Organisasjon med flere hundre ansatte, masse administrasjonskostnader og en stor nettsatsning. Dere betaler dem som lager nettsidene deres, ikke sant?
Gjennom telefonen: Jo?
Virrvarr: Og du får betalt for å ringe meg og spørre om dette?
Gjennom telefonen: Det er noe annet! Blogging handler jo om engasjement!
Virrvarr: Ja. Når jeg blogger gratis om noe jeg er engasjert i, handler det om det. Når jeg kommer til kontoret deres for å lære bort triks om hvordan engasjere andre, er jeg en selvstendig næringsdrivende som kurser dere i markedsføring og skal ha penger for det.
Gjennom telefonen: Det er vel ikke markedsføring når vi er en Snill organisasjon? Da redder vi jo VERDEN?
Virrvarr: Jeg har sett det henge reklameplakater for den snille organisasjonen deres på bussen. Selv om dere samler inn penger til noe annet enn egen vinning, bruker dere fremdeles markedsføringstenknikker på linje med Cola. Jeg skjønner det er et stygt ord, men det er markedsføring dere vil høre om når dere ber en blogger komme og snakke om blogging.
Gjennom telefonen: Men andre bloggere har jobbet gratis for oss før!
Virrvarr: Bare fordi dere har utnyttet noens gratisarbeid, betyr det ikke at dere kan utnytte flere. Jeg har jobbet for flere Snille Organisasjoner, som Amnesty, og de betalte for seg.
Gjennom telefonen: Hvor mye skal du ha, da?
Virrvarr: Det avhenger av hvor omfattende sammarbeid vi skal ha. Det blir minst et par tusenlapper, uansett.
Gjennom telefonen: Åh.
Virrvarr: Det er et hardt liv.
Gjennom telefonen: Men du kan skrive gratis om oss på bloggen din, ikke sant? Og be folk om å gi oss penger til Snilt Arbeid?
Virrvarr: Ja, jeg blogger ikke for betaling. Men jeg blogger heller ikke på oppfordring bare for at dere skal få spalteplass. Det kan være at jeg skriver om dere en gang, men det er meg som kontrollerer når jeg blogger om dere. Hvis jeg blogger om dere. Du kan ikke kontrollere hva folk skriver i avisen om dere, heller.
Gjennom telefonen: Men! Men! Men vi er jo en Snill Organisasjon!
Virrvarr: Ja. Jeg har til og med gitt penger til dere før.
Gjennom telefonen: Kan du ikke skrive om det, da????!!!!!
Virrvarr: Jo, men du kan ikke bestemme hva jeg skal skrive om.
Gjennom telefonen: Du får en t-skjorte?
Virrvarr:… hvertfall ikke for en t-skjorte.
Gjennom telefonen: Men kan du ikke bare fortelle meg hva vi bør gjøre på Internet nå på telefonen gratis?
Virrvarr: Jeg har aldri vært inne på nettsidene deres. Jeg må sette meg ned og se, tenke og komme med noen reelle tips. Dette er helt meningsløst. Enten så er dere villige til å betale for hjelp med markedsføringen, eller så er dere ikke det.
Gjennom telefonen: Men jeg trodde alt med Internet var GRATIS?
Virrvarr: Internet er gratis. Jeg er ikke.
——————-
Lørdag 13. februar 2010
Fint på en lørdag: Teposer formet som te-skjorter. Av designeren Soon Mo Kang.
Mandag 8. februar 2010
Torgrim Eggens siste bok er ikke for alle. Men, som Avil allerede har påpekt, er den defintivt for deg og meg.
Eggen skriver om alternativbevegelsen og troen på at verden snart går under, og den er fortalt gjennom blogginnlegg, epost-utvekslinger, tekstmeldinger, foredrag og en refusert dokumentarroman. Kort sagt: Den er fortalt gjennom mennesker som er, eller vil bli, overbeviste om at dunkle krefter styrer verden og at det snart er slutt.
Innimellom finner du gudinnedyrkning, Dan Brown, Antikrist aka Barack Obama, økologisk mat, The New World Order aka jødene, ispedd dop og våpentrening.
Boka begynner litt før finanskrisen og slutter rett før svineinfluensa-noaiaen er over. Kort sagt: I de mest dommedags-vennlige delene av de siste årene. Den er fortalt gjennom smilefjes og hårreisende stavefeil, foredrag du kan finne matchende utgaver av på Youtube og argumetasjon du finner overalt på Internet.
Jern er nesten for realistisk. En del folk kan føle seg støtt, fordi Eggen rent ut parodierer dem, og av og til føles tekstene i Jern som en berettning som bare er funnet og publisert, ikke diktet opp.
Det gjør ingenting for meg, siden jeg kjenner igjen både folka, miljøet og skrivestilen i søppelbloggene. Det er egentlig litt som å komme hjem, og hjemmekoseligheten toppes med en gjesteopptreden fra Didrik Søderlind i Humanetisk Forbund, dog i den lettere omskrevne varianten Didlef Søderberg.
Det kjipe er at jeg ikke er i stand til å bedømme om boka er noe morsom for folk som ikke kjenner Didrik, som aldri har hørt folk gå postal over E-stoffer eller har blitt forsøkt advart om The New World Orders onde vaksine fra velmenende, men akk så skrullete slektninger.
Heldigvis trenger ikke alle bøker være for alle. Eggen har skrevet et mesterstykke av en samtidsroman, der han både tar pulsen på landets skrullingmiljø og parodierer nettspråket på en gang. Ikke minst viser han hvorfor skrullemiljøene er så tiltrekkende for folk, selv smarte doktorgradsstipendiater fra UIO.
Han viser også hvordan mange av de populære, alternative teoriene om den moderne verdens begredelighet og den usynlige herskerklassen som styrer alt, egentlig bare er den gode, gamle facismen i en ny og mer SV-vennlig innpakknig. Det er til syvende og sist jødene som er problemet uansett navnelapp.
Jeg lo hele boken igjennom, i tillegg til at jeg ble glad i hovedpersonene. Best av alt? Å gjennomleve nyhetsbildet i 2008 og 2009 gjennom nye og litt mer paranoide øyne.
Konklusjon? Har du et nært og kjært forhold til bloggsfæren, forumtrolling og ymse alternative syn på verden, er dette boken for deg.
Søndag 7. februar 2010
Du kjenner den kanskje som Den store mobbeboka, Mobbebloggen eller tilsvarende. Du har bidratt med innspill, tekst, bilde eller kommentarer. Du har videresendt twittermeldingene om boka. Kort sagt: Du har deltatt i prosessen rundt boka jeg fikk i posten i går.
«Fordi jeg fortjener det?» har fått form som en antologi med introduksjon, innledning og epilog av Kristin Oudmayer, bedre kjent som Curly eller Vrangest her på Internetten. «En slags Råtekst om mobbing?» spurte søsteren min da vi bladde i den i går.
Jo, muligens, sa jeg. Bare at den minner mer om Barfot, den boka der unge homofile skriver om sine liv. «Fordi jeg fortjener det?» er mye, mye sårere enn Råtekst.
Jeg var litt usikker på hvordan Mobbeboka kom til å se ut som sluttprodukt. Ikke fordi jeg betvilte Kristins evner, men fordi jeg syntes prosjektbeskrivelsen var litt uklar: Hun snakket mye mer om hva boken skulle være enn om hvordan den egentlig skulle struktureres.
Slik Kristin snakket om den, trodde jeg hun skulle ha en større rolle som kommentator, men i sluttproduktet står de innsamlede tekstene løsrevet foruten noen få linjer introduksjon.
Innledningen og epilogen er gode, tydelige tekster og delen der Kristin forteller om hvordan det har vært å motta alle epostene med betroelser er noe av det sterkeste i boka. Refleksjonen hennes over hvordan nesten samtlige med en stygg mobbehistorie starter kontakten med å unnskylde seg og si at de ble nok ikke egentlig mobbet, gir et nesten bedre bilde av hvordan folk føler seg enn det en del av tekstene gjør.
Dugnadsånden rundt «Fordi jeg fortjener det?» har vært bemerkelsesverdig, og noe av det som gjør at folk føler seg knyttet til sluttproduktet på både godt og vondt. Jeg er dessverre redd for at noe av det som gjør boka mest fantastisk også er med på å trekke den ned.
Grunnen? Det er rett og slett for mange bidrag, og en del kunne med fordel vært valgt bort med hensyn til lesverdighet, språklig standard og innhold. Jeg skjønner at det er en vanskelig jobb å sitte med redaktøransvar i en setting der folk legger sjela si på bordet, men boka kunne med fordel vært seks-syv tekster kortere.
Og det er jo kanskje det vanskeligste med prosjektet? Når mange deler historier om å bli holdt utenfor, er det veldig vanskelig å skulle holde noen utenfor av hensyn til kvaliteten på det ferdige produktet. Sosiale media har plass til alle og litt fler, mens fysiske bøker har plassbegrensniger.
Likevel: Jeg tror det viktigste med boka er samtalene folk har om den og tekstene i den, og at historien om boka er like sterk som historiene i boka. Folk fra hele landet har gått sammen om å sette mobbespørsmålet på dagsordenen, og Kristin Oudmayer har gjort en enorm jobb.
Det er en bok som har fått folk til å snakke sammen om mobbing på en annen måte – lenge før den fysiske boken gikk i trykken. Sånn sett har «Fordi jeg fortjener det?» eksistert lenge før jeg fikk det endelige resultatet på papir.
Kjøp den, les i den og snakk om den.
Ikke minst: Skriv din egen historie. Det er ikke for sent selv om boka er ute.
Lørdag 6. februar 2010
Jeg fikk gavekort på Norli til jul og siden jeg øver meg på å bli Onkel Skrue kunne jeg ikke la sjansen til Gratis Bøker gå fra meg. Siden det teite gavekortet ikke fungerte på Norlis nettsider, måtte jeg faktisk ut av huset og gå i bokhandel.
Jeg bestemte meg for å kjøpe en norsk bok, siden jeg tross alt ikke har lest noe på morsmålet siden jeg ga opp Hanne Ørstavik for Frank Millers “Batman”. Jeg leser for lite norsk.
Unnskyldningen min pleier å være at norske forfattere skriver så dårlig, men det er ikke egentlig sant. (Og det er hvertfall ikke noe du bør si til norske forleggere når de spør deg hvilke av forlagets stoltheter du liker best. Bare et lite råd.)
Så: Jeg gikk i bokhandelen og kikket. «Lyrikk» tenkte jeg. «Føkk roman. Yay, lyrikk.» Jeg plukket opp en enslig bok fra Flamme Forlag og begynte å bla. Og lese. Og bla litt mer. Og lese enda mer. Også stod jeg i butikken og lo høyt og måtte kjøpe boka.
Boken var Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Jeg hadde lest om den og sett den skrytt opp i skyene, men det var utelukkende det som fikk meg til å plukke opp boken. Jeg kjøpte den fordi den hadde html-kode på innsiden av smussomslaget.
Jeg kjøpte den på en ganske grå og trist dag, og den reddet meg. Mortensen har skrevet en hel diktsamling om å være fjoms, tafatt og kaste bort tiden sin på Internet. I tillegg til å være morsom og veldig godt gjennomført, er den egentlig over hundre sider med trøst.
Som søsteren min sa da jeg leste høyt for henne: «Aww. Jeg trodde det bare var meg som stod og stirret på knekkebrødene på Rema og ikke skjønte hva jeg skulle ha.»
«Men jeg tror ikke det er dikt» sa hun. Og nei, hvis dikt for deg er André Bjerke eller The Best of Tor Ulven, er det kanskje ikke poesi slik du forventer det. Du forventer ikke at utskrifter fra gmail og lister over ip-adresser skal være poetisk. Jeg synes det funker, og selv de som har vært skeptisk til at det egentlig er dikt, liker boka.
Jeg har allerede begynt å bruke en del av Mortensens metaforer, som:
«Noen ganger føler jeg meg som et album som har lekket, men som ingen vil laste ned»
Det er diktsamlingen for alle oss som henger for mye på Internet, som lever liv fulle av filmsitater og facebook-oppdateringer. Og det er diktsamlingen for alle som synes Audun Mortensen er søt. For seriøst: Han har både bart, briller og plast-svane. Jeg har stjålet bildet fra NRK, men siden det ser ut som om det er Mortensens eget web-cam-bilde, satser jeg på at ingen sender meg noen sinte eposter:
Fredag 5. februar 2010
1.
Jeg har fått forfatterstipend fra NFF. Det betyr at jeg er frikjøpt i seks måneder til å skrive ferdig boken jeg jobber med. Det betyr at jeg får 150.000 kroner for å gjøre det jeg har mest lyst til. Åkei, det er 150.000 i næringsinntekt, så jeg må sette av penger til skatt for å ikke dø av skattesmell til høsten. Men likevel.
2.
Jeg skal holde kurs i sosiale medier for forfattere på et arrangement Bokklubben har sammen med en del forlag. Da jeg fikk deltagerlisten, skjønte jeg at det var masse kjentfolk som skulle på kurset og ble litt sånn «OMG! Hvorfor blir de invitert på kurs og ikke jeg????!!!!11» før jeg skjønte at «Hm, vent nå litt. Du er kursleder. Slutt å grin 
»
3.
Jeg har hatt fullstendig frie tøyler i jobben med å finne illustrasjoner til tegneserieartikkelen jeg har skrevet for Cappelen Damm. Det har ført til at den blir med tegneserier fra XKCD og Wet Moon. Cambell, som tegner Wet Moon var rørende lykkelig over å få betalt for seriene sine etter norske takster. Det er visst kjipt å være kunster i USA disse dager. Munroe, på den andre siden, sa han ga bort alt gratis så lenge det var til utdanning, selv kommersielle forlags lærebøker.
Mandag 1. februar 2010
Dietter er litt religiøst for mange. Glem kristendommen vs islam – de verste religionsstridene oppstår når Grete Roede-fansen skal spise middag med Atkins-gjengen. Du er ikke bare tilhenger av en bestemt diett, du er også gjerne motstander av en diett eller fem. Sånn sett er det å legge kostholdet sitt ut på nett en ganske risky business. Jeg tar sjangsen likevel.
Jeg startet letingen min etter et godt kosthold med å sette et par premisser for spisingen min.
1. Jeg ville spise noe som var bra for meg, ikke bare noe som gjorde meg tynn:
Det betydde at jeg måtte avskrive dietter som valgte bort en av de tre næringsgruppene. Ja, du går ned mange kilo i ketose, men systemet ditt er ikke bygget for å bare spise mettet fett og proteiner. Hjernen går på karbo, alle antioksidantene er i karbo og fiber er bra for den stakkars tarmen, for å nevne noe.
På samme måte måtte jeg velge bort veldig fettfattige dietter, siden kroppen trenger at ca. 25 % av kaloriinntaket ditt kommer fra umettet og flerumettet fett. Jeg måtte velge bort alle rare pulverkurer, Nutrilettbarer og alle varianter som krevde at jeg spiste suspekte piller fra helsekosten.
2. Jeg ville ikke tenke for mye på kostholdet mitt:
En rekke undersøkelser har vist at jo mindre du må regne og tenke på dietten din, jo mer går du ned. I tillegg ville jeg av psykiske grunner ikke begi meg ut på et opplegg som betydde strenge regler og masse telling. En del folk teller kalorier og soner like lett som de knyter skolissene, men det er ikke flertallet av oss. Folk faller også lettere av lasset når det er om å gjøre at alle måltidene er kabaler som skal gå opp.
Hva jeg endte opp med:
Opplegget mitt er bygget på følgende prinsipper:
- Spis frokost. Alltid.
- Spis hver tredje time. Du skal aldri være sulten.
- Spis det samme til frokost og lunsj hver dag. Har du bare et alternativ, overspiser du sjeldnere og du bruker mindre energi på å lage det. Dette fører til at du faktisk spiser frokost og lunsj, og ikke bare går sulten som en ulv til middag og spiser fem porsjoner.
- Lær deg å stoppe når du er mett. Ikke stappmett. Fornøyd. Sånn lærer du å justere kaloriinntaket.
Maten jeg spiser:
Karbohydrater: Fullkornsprodukter, som knekkebrød, havregryn, fullkornspasta, grov ris, bulgur, quinoa og alt annet som inneholder mer enn 50% grovt mel. Jeg spiser sinnsyke mengder grønnsaker, alle typer. Jeg spiser et par frukt hver dag, i tillegg til tørket frukt og rosiner.
I tillegg spiser jeg en og annen bakt potet, og søter sausene mine med en teskje honning eller en teskje lønnesirup. Pluss det kuleste godteriet: Popcorn! Det er nemlig fullkorn, og tilsetter du fett og krydder selv, har du full kontroll og får ikke i deg noe tøys. Jeg har kuttet ut hvitt mel og sukker. Jeg spiser så lite søtningsmidler som mulig, fordi frukt er et bedre næringsmessig valg enn splenda når du vil ha noe godt.
Proteiner:Fisk, alle typer, hvertfall tre ganger i uka. Kylling og kalkun uten skinn. Egg. Magre melkeprodukter, altså mindre enn 4% fett. Bønner, linser og kikerter, samt soyabønner og tofu. (Det blir litt lite tofu, siden Mr. Jackson er veeeldig skeptisk) Jeg spiser ikke kjøtt fra svin, storfe eller lam i noe særlig grad fordi det røde kjøttet hemmer leptindannelsen (stoffet som sier fra til hjernen at du er mett) og får deg til å spise mer enn du trenger.
Fett:Olivenolje, rapsolje, alle typer nøtter, avokado, frø og kjerner, oliven, en og annen dæsj kokosmelk, kapers, fisk og to tranpiller hver dag. Jeg spiser ikke mer enn fire gram mettet fett hver dag, og de bør helst komme fra melk, siden jeg trenger kalsiumet. Jeg spiser minst mulig palmeolje og ingenting som kaller seg hydrogenert fett eller transfett.
Flytende:Vann og te i store mengder, kaffe, en og annen lettbrus (selv om det strengt tatt ikke er noe særlig for hverken magen eller tennene) og et glass vin hvis jeg vil ha til middagen. Trikset er dog å drikke vin sent på dagen, siden alkohol senker forbrenningen. Jeg kan drikke opptil et glass juice om dagen, men foretrekker å spise frukt, siden juice strengt tatt er frukt uten fiber.
Siden jeg ikke vil telle kalorier, spiser jeg utelukkende «sunn» mat og sparer ikke opp utskeielsespoeng til helgene. Jeg har også tømt skap og skuffer for alle ting jeg ikke har tenkt å spise, fordi det er mye lettere å ikke sette til livs en hel pose pottis hvis den ikke er i kjøkkenskapet.
NB: Selv om jeg ikke teller kalorier, har jeg en viss bevissthet på mengdeforhold. Nøtter er sunt, godt og mettende, men du kan ikke spise hele posen på en gang. Du kan derimot spise spinat til du sprekker. En Kvikk Lunsj er litt over fem hundre kalorier. Det er en stor porsjon middag. Osv.
Generelt sett vil du likevel ikke spise en hel pose valnøtter hvis du kjenner etter når du blir mett, og spiser du lite raske karbohydrater og sukkerholdig mat, blir du sjelden supersulten på mer enn du trenger.
Sånn ser menyen min ut:
Frokost:Fullkornsknekkebrød med 100% peanutsmør og skummet kulturmelk. (Men jeg kunne valgt havregrøt eller kornblanding eller omelett. Jeg bare valgte det som gikk kjappest og som jeg alltid får i meg.)
Snack 1:
En valgfri frukt og en liten neve nøtter.
Lunsj:
Suppe og salat eller salat med egg, tunfisk eller kylling.
Snack 2:
En lettyoghurt med lite sukker og rosiner.
Middag:
Valgfri kjøtt, fisk eller veggisrett med masse grønnsaker.
Snack 3:
Enten en dessert av oppskåren frukt, popcorn til tv-tittingen eller masse oppskårne grønnsaker.
Som du ser, er det bare de to måltidene jeg ikke spiser mens jeg jobber som jeg faktisk har valgmuligheter på. Det er fordi jeg skal greie å spise fornuftig mens jeg har hodet tusen andre steder.
Oppskriftene og tipsene fra den ene boka jeg har brukt mye, You on a diet, finner du her.
Det er selvfølgelig diett-religionsfrihet i kommentarfeltet. Slå deg løs (c;
Torsdag 28. januar 2010
Jeg har et veldig godt tips for å lykkes med et diettopplegg, uansett hva kostholdsfilosofien din er:
Ikke slå deg i hodet om du har spist noe feil.
De fleste nyttårsforsetter går nemlig i dass på følgende vis: Du begynner på en slankekur. Du holder den i fire dager. Du blir tilbudt kake. Du klarer ikke motstå kake. Du skammer deg så mye at du spiser mer kake, siden du har mislykkes uansett.
Trikset er å tenke på kostholdsplanen din som en GPS. Når du kjører bil med GPS og kjører feil vei, sier ikke GPS’en: «Ditt jævla brød. Du er helt udugelig. Du er en fiasko. Du kan ingenting. Du er en dritt. Nå kan du like godt kjøre hjem, du finner aldri frem uansett.»
GPS’en sier: «Sving til høyre i neste kryss.» End of story.
Når det har oppstått noe uforutsett mens jeg har lagt om livsstilen, har jeg tenkt på GPS-metaforen. For ikke så veldig mange dager siden ble jeg veldig, veldig kvalm og måtte veldig, veldig spy. Da levde jeg halvannet døgn på loff og Cola med sukker.
Jeg bekymret meg ikke om at jeg falt ut av systemet – jeg bare gikk tilbake til opplegget mitt når jeg var ferdig med å være syk. Da jeg bare MÅTTE ha pizza fordi jeg var premenstruell og tørstet etter smeltet ost, spiste jeg et stykke og gikk tilbake på grønn te og eple etterpå. Poenget er å ikke bruke krefter på å kjefte på seg selv, men å fokusere på å svinge tilbake ved første annledning.
Ingen spiser perfekt. Planlegg for det.
Tirsdag 26. januar 2010
Før jeg begynte å slanke meg, skjønte jeg at det var flere ting enn for mange kalorier spist og for få kalorier forbrent som gjorde at jeg hadde blitt overvektig. For deg som er i samme bipolar-båt som meg, er de spesielt relevante. La oss ta dem for oss.
Stress:
Hvor stor vom har du? Med mindre du er veldig gravid, er det en god indikator på hvor stressa du er. Du skjønner, litt forenklet finnes det to typer stress: Kortvarig og langvarig. Kortvarig er den type stress du opplever når huset ditt begynner å brenne.
Eller – evolusjonært sett – når du plutselig oppdager at det er en sabeltanntiger i nærheten. Denne typen stress får hjernen din til å slå av alle andre behov enn å overleve. Du er ikke sulten. Du er ikke trøtt. Du er ikke bekymret. Du er så fokusert at alt annet enn det livsnødvendige forsvinner.
Den andre typen langvarig stress er mer tricky. Den kommer i form av slitsomme dager, konstant bekymring, for mye å gjøre, you name it. Dette er stresset du kjenner på kroppen og lever med hver dag.
Problemet er at kroppen din, rent evolusjonært sett, bare assosierer denne typen stress med én ting: Matmangel. Storparten av forfedrene dine har reagert på denne måten mens de stresset over avlingen som slo feil. De har aldri hørt om sjefen din. De har aldri hørt om NAV. Derfor er kroppens reaksjon nr. 1 på langvarig stress å lagre fett til krigen kommer.
Hvor lagres den? I magen, henholdsvis omentum, rett under leveren. Det er fordi kroppen trenger å ha tilgang på et reservelager som ligger rett ved forbrenningssentralen (les. leveren). Kroppen er ikke egentlig så dum.
Det er bare at det aldri blir hungersnød når du bor i Norge og at stresset ditt ikke går ned. Dermed blir det farlig mye fett i magen og resten er en historie om bukser i størrelse XXXL.
Så. Når du skal starte med noen form for livsstilsendring, handler det ikke bare om å spise riktig. Det handler om å redusere stress. Er du som meg, er det en vanskeligere oppgave enn å bare rydde kalenderen og ha litt mer tid for seg selv.
Jeg har ofte vært stressa uten å gjøre noe som helst. Du må ta tak i det du har av stress og angst og jobbe med det og grunnene til det.
Likevel er det noen generelle ting som reduserer stress der og da. Vi snakker tross alt om en kroppslig reaksjon som kan gå sin vei.
Reduserer stress:
- Pusting. Dyp pusting og avslapping får stresshormonene til å løse seg opp. Lær deg en avspenningsteknikk eller to, eller bare legg deg ned og pust rolig, rolig.
- Å kose et dyr du er glad i.
- Å snakke med noen du er glad i.
- Å gå en tur.
- Å lytte, virkelig lytte, til musikk.
I tillegg blir du mindre stresset av å spise riktig og trene. På den måten er det å ha en god livsstil forbundet med det å redusere stress som igjen henger sammen med å gå ned i vekt.
Søvn:
Du blir ganske rar når du har søvnunderskudd. Hjernen trenger ekstra stæsj for å holde seg våken og gir deg lyst på søt, salt og fet mat for å kunne kompensere.
Den trenger nemlig de stoffene for å kunne holde bevisstheten gående når du ikke har sovet nok. Prøver du å slanke deg mens du har søvnunderskudd, slåss du mot din egen hjerne som roper på brus og sjokolade. Ikke en kamp du vinner så lett.
Er du som meg, er ikke problemet med søvnen noe du løser ved å legge deg litt tidligere. Jeg hatt lange perioder der jeg ikke har fått sove i det hele tatt, og når jeg har sovnet, har jeg våknet med panikk et par timer senere.
Jeg har løst det med at jeg bruker piller som har søvnighet som bivirkning og sørge for å ta dem samme tid hver dag. Snakk med legen og eventuelt psykologen din om måter å takle søvnproblemer på.
Søvntips som har fungert for meg:
- Legge seg og stå opp til samme tid hver dag, hverdag som helg.
- Kutte ut koffein, enten hele dagen eller etter kl. 18.
- Sørge for å ikke se på skjerm de siste timene før sengetid.
- Drikke kamillete.
- Trene.
- Få nok sollys på dagen.
- Hvis du våkner om natten: Ikke se på klokken. Ikke skru på lyset.
Sånn generelt om livsstilsendringen min: Jeg går til en psykomotorisk fysioterapaut og jobber med kroppen og psyken under ett i tillegg til at jeg går i vanlig terapi. Jeg har fått mye ut av det, alt fra at jeg er mindre stiv i skuldrene til at jeg er mindre aggressiv på kroppen min, i tillegg til at jeg kan stille masse rare spørsmål om kropp/psyke/følelser en psykolog ikke nødvendigvis kan svare på. Det anbefales.
Tirsdag 26. januar 2010
Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Den usynlige
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
