Når det er julilummert og dampende ute, er det få bøker som passer så godt til været som romanene til Poppy Z Brite.
Jeg har tilbragt noen dager i halvsøvne mens jeg har lest om vampyrer i New Orleans og psykedelisk sex i hjemsøkte hus, skrevet i et språk som gjør beskrivelser av oppkast appetittvekkende og skildringer av brutalitet rent ut erotiske.
Brites bøker er kategorisert som horror, men jeg har ikke funnet dem så mye skremmende som deilig dekadente og svært, svært sanselige. Ja, det skjer ting som ellers ville vært svært skrekkfilmaktige, men som i Brites språk blir mer hypnotiske enn nervepirrende.
Dessuten slutter ikke bøkene som horrorbøker flest: Det er ikke nødvendigvis slik at alle dør til slutt. Brite skriver om freaks og outsidere på bygda i North Carolina, om hackere, goterbarn og synske musikere, om fugler med brukne vinger og katter på leting etter et nytt hjem.
Hun skriver om New Orleans så du kan smake gatene, lukte musikken og kjenne den creolske maten skolde ganen din. Hun skriver om dop og sex som om det var mat, og hun skriver om mat som om det var dop og sex. Og hun skriver om mennesker du forelsker deg i og savner etter at boken er slutt.
For enten om de er voldtektsmenn, sarte wiccagutter, fjortenår gamle vampyrer eller punke-strippere er de sårbare, bankende mennesker, vekket til live i en romanverden som er så sanselig at du drømmer om den i fullfarge etterpå.
Siden det er sommer og vi tilbringer tid ved vannet, tenkte jeg at jeg skulle publisere noen huskeregler om drukning.
Jeg leste denne artikkelen tidligere idag og fikk sjokk over å forstå at jeg faktisk ikke visste hvordan det ser ut at noen drukner.
For å sitere artikkelen:
The Instinctive Drowning Response – so named by Francesco A. Pia, Ph.D., is what people do to avoid actual or perceived suffocation in the water. And it does not look like most people expect. There is very little splashing, no waving, and no yelling or calls for help of any kind. To get an idea of just how quiet and undramatic from the surface drowning can be, consider this: It is the number two cause of accidental death in children, age 15 and under (just behind vehicle accidents) – of the approximately 750 children who will drown next year, about 375 of them will do so within 25 yards of a parent or other adult. In ten percent of those drownings, the adult will actually watch them do it, having no idea it is happening (source: CDC).
Artikkelen viser hvordan tv-serier og filmer feilinformerer oss om hvordan drukning ser ut. Vi tror at folk som er i ferd med å drukne roper, plasker og hoier, men tilfellet er at det er helt omvendt. Det betyr at folk som tar badevaktkurs lærer helt andre kjennetegn enn befolkningen forøvrig. Hvilket betyr at folk sjelden legger merke til om noen av sine nærmeste er i ferd med å drukne.
Det betyr ikke at folk som roper på hjelp og plasker med armene ikke har problemer. De har panikk, og det er farlig nok i seg selv. Forskjellen på dem og folk som virkelig drukner er at folk med panikk kan hjelpe til med sin egen redning. De kan gripe tau, livbøyer og klamre seg til armen din.
Når noen drukner, får de ikke luft, og dermed kan de heller ikke skrike. Lyd er annenprioritet for ånderettsystemet vårt. Oksygeninntak er førsteprioritet. Hvis vi ikke får puste, kan vi dermed heller ikke lage lyd.
Heldigvis kan vi lære oss å kjenne igjen hvordan drukning ser ut:
Se etter dette:
Hodet lavt i vannet, munnet på vannnivå
Hodet vippet tilbake med munnen vidåpen
Øynene glassaktige og ute av fokus
Øynene igjen
Håret foran ansiktet
Bruker ikke bena og ligger vertikal i vannet
Hyperventilerer eller gisper
Prøver å svømme, men kommer seg ikke av flekken
Prøver å rulle bakover på ryggen
Artikkelen anbefaler noen enkle sikkerhetsrutiner:
So if a crew member falls overboard and every looks O.K. – don’t be too sure. Sometimes the most common indication that someone is drowning is that they don’t look like they’re drowning. They may just look like they are treading water and looking up at the deck. One way to be sure? Ask them: “Are you alright?” If they can answer at all – they probably are.If they return a blank stare – you may have less than 30 seconds to get to them. And parents: children playing in the water make noise. When they get quiet, you get to them and find out why.
Fordi det ikke hjelper å kunne munn-til-munn-metode hvis du ikke skjønner at noen er i ferd med å drukne. Spre artikkelen, og endre det mentale bildet ditt av noen drukning. Du legger merke til dem som skriker i panikk uansett.
For mine nærmeste er ikke dette noe sjokk. Mr. Jackson mente jeg hadde klynket om det fra det første året vi ble sammen, og jeg tilbereder aldri kjøtt eller fisk utenom når jeg lager tunfisksalat.
Jeg er lykkelig når jeg handler grønnsaker, blir litt satt ut av kjøttdisken og lager bare veggismat når jeg er alene. Når det verste jeg kan tenke meg er kjøttdeig og kokt skinke, er ikke det å slutte å spise kjøtt et unaturlig valg.
Likevel er det ikke bare-bare å bli vegetarianer. De siste ukene har jeg stått på 7-11 og spurt meg selv: «Hm. Hva ville jeg kjøpt her om jeg ikke spiste kjøtt? Antageligvis en…bolle.» Å stille i selskaper og på arrangementer med spesielle matbehov er heller ikke så kult. Jeg har veggisvenner selv og vet at det er pes.
Men jeg har konkludert med at det er greit å begynne gradvis. Jeg lager veggismat hjemme, velger veggisalternativer så lenge de finnes og velger det sunneste alternativet ikke-veggis-alternativet når det bare er boller og kjeks på veggismenyen.
Jeg har gått for lakto-ovo-vegetarvarianten etter et mislykket veganerprosjekt i 2008 som endte med veldig dårlige blodprøver og mye vitamintilskudd, noe som gjør at kostholdet mitt forblir det samme utenom et og annet kyllingbryst.
Folk blir vegetarianere av en rekke forskjellige grunner. Merkelappen inkluderer alt fra folk som ikke liker kjøtt til politiske aktivister, samt en del religiøse veggiser og folk som har hoppet på en snurrig kostholdsfilosofi om at all mat bør spises rå. Jeg er ikke enig med alle gruppene selv om vi gjerne kan dele matoppskrifter. (Untatt rå-folka. Sorryborry.)
Jeg skal innrømme at selv om jeg er opptatt av både miljø og dyrevelferd, er hovedgrunnen til at jeg kutter ut kjøttet og fisken grunnet i personlige preferanser. Jeg liker veggismat bedre, og jo dårligere jeg blir psykisk, jo færre typer animalsk protein liker jeg. Å spise veggismat blir dermed å beskytte seg mot å plutselig brekke seg i sosiale sammenhenger, noe som ikke akkurat gleder verten.
Hadde jeg bare vært opptatt av miljø eller dyrevelferd, ville jeg antageligvis ikke kuttet ut alt hele tiden. Jeg ville bare prøvd å spise mest mulig veggismat og skeiet ut med litt kjøtt en gang i blant. Det er ikke sånn at all eventuell co2-reduksjon og forbrukerpåvirkning vil gå i dass om du spiser kjøtt eller fisk en gang i uka.
Så jeg skjønner at ved å gå over i 100%-veggis-kategorien gjør jeg noe som mange til syvende og sist gjør ut av etiske årsaker. En etikk jeg har forståelse for, men tidvis problemer med. Jeg klarer ikke å se hvorfor det er like etisk problematisk å spise blåskjell som å spise gris. Grisen er like smart som en hund, mens blåskjellet ikke har en hjerne.
Jeg vet at en del argumenterer ut fra at man ikke skal drepe noe levende, men jeg synes det er en slippery slope. Jeg hadde en lang diskusjon med en del Noah-aktivister om hvor grensen går for dyr, og de kunne ikke gi meg noe godt svar. Noen mente det var problematisk å klaske mygg, andre mente det var greit.
Dyrevernspørsmålet er kilde til en rekke interessante etiske diskusjoner. Jeg kjenner plenty med folk som gafler innpå svinekjøtt, men som sier aldri ville greid å spise grisen om de hadde kjent den, flust med folk som ikke klarer å ta mark på kroken, men klarer å spise kjøtt så lenge det er avstand nok.
For meg er det omvendt. Jeg har vært med på partering av døde dyr og sløyer min egen fisk. Jeg er ikke prinsipiell motstander av å drepe dyr for å spise dem (det er ikke som jeg hadde bjelle på katten min, heller), men industriell kjøttproduksjon er langt mer enn døde dyr. Det er redde dyr i trange båser, dyr som behandles på måter vi aldri ville behandlet katten eller undulaten vår.
Jeg har kjent flere griser, utegriser og griser i grisefjøs. Det er smarte, renslige dyr som bygger reir og leker med ungene sine. Det er ikke så merkelig at dyr som trenger samvær, mosjon og plass for å ha det bra blir frustrerte og psykisk syke av å bo i en betongbinge på under en kvadratmeter hele livet. Jeg kan ikke tenke meg at noen synes det er greit?
Samtidig hjelper ikke jeg grisen så mye ved å la være å spise allerede død gris. Mange vegetarianere snakker til altetende mennesker som om de er for dyremishandling bare fordi de spiser kjøtt og fisk. Jeg tror imidlertid langt flere er enig i politikken selv om et fåtall tar standpunktene ut i den praktiske etikken, men jeg har ingen fasit her.
Jeg vil gjerne høre folks tanker rundt dette i kommentarfeltet. Jeg vet vi har både veganere og antiveggiser her.
Jeg har endret smak i møbler, smykker og design det siste året. Grunnen har vært Mr. Jacksons designstudier på Arkitekthøgskolen. Jeg klarer ikke å ha fagbøker hjemme uten å lese dem, og mye av forholdet mellom Mr. Jackson og meg går ut på at vi lærer hverandre det vi nettopp har lært selv.
Så jeg har lært mye om design, spesielt produktdesign, møbler jeg tidligere syntes var pene har blitt mindre pene og dingsebumser jeg tidligere syntes var kjedelige har blitt fantastiske.
For å demonstrere forandringen:
Her er noen hyller jeg pleide å elske. Nå synes jeg de både er upraktiske (du kan ikke putte noe inntil dem, du kan ha svært få gjenstander i dem) og litt harry.
Kult at du lager møbler som ser ut som de har rømt fra The Beauty and The Beast, men de er ikke særlig originale eller godt tenkt. Det er et artig konsept, men det er veldig uferdig og lite helhetlig design. Dessuten vet jeg ikke om jeg liker den historistiske stilen lenger, altså at møblene er konstruert for å se gammeldagse ut, selv om de er svært nye.
Her er et bord jeg tidligere ville syntes var svært kjedelig, men som nå gir meg litt frysninger etter å ha fulgt mannen gjennom designstudiet så langt. Det er et spisebord du monterer uten å bruke en eneste skrue eller umbrakonøkkel og som kan tas fra hverandre på to minutter hvis du skal flytte det. Det ferdige bordet er enkelt og praktisk, men det er helhetstanken rundt møbelet som gjør at jeg liker det nå. Du kan se designeren sette sammen bordet på filmen under.
Mens hyllene over først og fremst er legemliggjøringen av en idé som gjør seg best på tegnefilm, er bordet over innovasjon rundt en praktisk løsning. Hyllene er rett og slett veldig todimensjonalt tenkt.
Det var litt nifst å merke at smaken min endret seg i begynnelsen. Det er lett å tenke at jeg er en sånn person som liker fargerike snurrepipperier, ikke nøytrale bord i eik med en fiffig konstruksjon. Når smaken endrer seg, kjennes det ut som jeg endrer meg, og det til en person som mitt tidligere jeg ville synes var kjedeligere.
Samtidig har Mr. Jacksons designstudier fått meg til å se på dette med smak som en prosess: Jo mer du lærer om et emne, jo mer påvirker det smaken din. Når jeg ikke vet mye om møbler, liker jeg det som umiddelbart gir meg en positiv følelse.
Alle klassekameratene til Mr. Jackson har også begynt å like helt andre ting i løpet av de to første semestrene.
Jeg tror erfaringen kan overføres til de aller fleste områder. Når du kan lite om mat og har spist lite forskjellig mat, er ketchup veldig godt. Når du har hørt lite på musikk og kan lite om musikk, er det den mest tilgjengelige musikken du liker best, fordi du ikke trenger noen forkunnskaper eller erfaring. Mange av de bøkene jeg virkelig misliker er bøker andre har som yndlingsbøker og som har vært inngangen deres til litteraturen, som Da Vinci Koden og Eragon.
Å se på smak som en prosess betyr både at man ikke trenger å føle seg mindreverdig for å ha «dårlig smak». Det betyr også at vi som er svært interessert i et område ikke bør se ned på de mindre sofistikerte variantene av det vi liker.
Skapet over er lavterskeldesign: Det er lett å like. Det er tilgjengelig for folk som ikke kan mye om møbler. Det er en port inn i et fagfelt, inn i en ny interesse.
Jeg kommer fra et miljø der smak er synonymt med identitet: Du er det du liker. Problemet med denne innstillingen er at den er statisk: Hvis smak er en del av en læringsprosess, vil smaken endre seg etterhvert som du lærer mer.
Jeg har en teori om at det er to grunner til at jeg ikke liker ulike kulturuttrykk: Enten misliker jeg det fordi jeg kan for mye om det (som Eragons semi-plagiat av andre fantasy-romaner), eller fordi jeg kan for lite om det (som fotball, øl og samtidsmusikk).
Alt jeg kan for lite om, kan jeg lære å like ved å lære mer om det. Alt jeg liker nå, kan jeg slutte å like fordi jeg lærer mer om det.
Konklusjonen er at de aller fleste områder gir deg mye tilbake om du utforsker dem, selv områder du i utgangspunktet trodde var veldig kjedelige.
Ben Goldacres Bad Sicene er noe av det mest inspirerende jeg har lest på lenge. Ikke utelukkende på grunn av bokens innhold, men på grunn av måten den er skrevet på.
Goldacre er lege og spaltist i The Guardian, i tillegg til å være en aktiv blogger. Spalten, bloggen og boken har det samme navnet: Bad Science, og tar for seg ulike former for dårlig forskning generelt og dårlig forskning på helsespørsmål spesielt.
I motsettning til mye skeptikerlitteratur jeg har lest (og det begynner å bli en del), har Goldacre en mye sterkere folkeopplysningsagenda. Boken hans er bygget opp rundt prinsippene bak evidensbasert medisin, altså teorien om hvordan utføre et godt eksperiment og vurdere andres eksperimenter for å komme frem til en medisin vi har bevis for at fungerer. Misjonen med boka er å lære deg som leser hvordan bedømme vitenskapelige eksperimenter på egenhånd. Goldacre vil mer enn å la deg le av teite homøopater.
Måten Goldacre gjør dette på, er å bygge opp strukturen i boken som et 300-siders kurs i vitenskapelig metode.
Han begynner med detoxprodukter, og viser hvordan du kan utføre eksperimenter med dem hjemme for å bekrefte eller avkrefte virkningen deres. Hvis «beviset» for at detoxfotbadet renser føttene dine er at vannet blir brunt, bør du forsøke å lage to parallelle fotbad: Et med og et uten føttene i. Når vannet du ikke har føttene i blir brunt, kan du være sikker på at det ikke er dine giftstoffer som er den utløsende faktoren.
Goldacre går videre til homøopatien og bruker dem som eksempler på hvordan ikke utføre eksperimenter. Han beveger seg videre til selverklærte ernæringseksperter og ser hvordan de feiltolker og dikter opp undersøkelser for å kunne selge antioksidamter, omega-3 og vitaminpiller, og bruker dem som eksempler på hvordan eksperter og journalister plukker ut utelukkende positiv informasjon om et produkt. Til slutt bruker han prinsippene han har lært bort for å vise hva slags triks legemiddelindustrien bruker når de skal selge inn produkter til helsevesenet.
De siste kapitlene i boka bruker han på medias rolle i forskningsformidling, og viser hvordan britisk media har feiltolket statistikk og fremmet sensasjonelle historier om mirakelkurer og hvor farlig det er blitt å spise grønnsakene sine.
Poenget med boka er å vise at god vitenskap ikke handler om autoriteter, men om god metode og muligheten for å kritisere metoden som er brukt.
Mens mye skeptikerlitteratur bruker tid på ønskekvister, kreasjonister og spøkelser, tar Goldacre tak i påstander du antageligvis har lest i et ukeblad nær deg. Som at supermaten Gojibær skal forebygge kreft og at store mengder Omega 3 gjør barna dine smartere.
Den viser at dårlig forskning slettes ikke bare er noe alternativbevegelsen driver med, og at å forstå vitenskapelig metode ikke er rakettforskning.
Les boka, les bloggen og les videre i lenkelisten hans.
Å få tatt nye bilder føles litt som å få nytt fjes. Fotografen er Ulrik Fredrik Thyve, og bildene skal brukes til promoteringen av den nye boka.
Jeg tenkte det var greit å dele mitt nye «ansikt utad» her på bloggen. Og benytte anledningen til å sutre litt over problemene med å tegne selvportretter overalt på nettsiden. Jeg skifter hårfarge fortere enn jeg rekker å tegne nye.
Det finnes ingen regler for hvordan man bruker et nettsamfunn. Selv om Facebook har pleid å være stedet for «Hvilket pålegg er du?» og «Ida is våken», betyr det ikke at man må bruke det til småprat og pressgrupper for å få pæreisen tilbake.
Man kan bruke det til å diskutere. Etter at Twitter fikk oss til å oppsøke dem vi hadde lyst til å snakke med, ikke de vi følte oss sosialt forpliktet til å snakke med, har vi blitt kjent med de vi hadde lyst til å snakke med og lagt dem til som venner på Facebook. Da er det ikke så rart at praten fortsetter der.
Samtidig har Facebook som debattforum mange mangler.
For det første er det usikkert hvorvidt det er et offentlig sted eller ei. Mens Twitter er offentlig og krever at twitterbrukere tar hensyn til at alle utsagn kan videresendes og kommenteres av fremmede, er Facebook en salig blanding.
Jeg er venn med Halvor Fosli på Facebook, og han åpner profilen med å si følgende «FB-strenger er ikke offentlige ytringer, sitater skal ikke brukes uten godkjenning.»
Det er jo greit for Halvor å si, men PFU har konkludert med at Facebook er en offentlig arena etter denne saken. The End.
Jeg synes PFUs konklusjon er problematisk, siden folk har veldig varierende praksis på hvor åpne profilene deres er. Samtidig diskuterer jeg hver dag med en rekke Facebook-debattanter jeg gjerne skulle sett at diskusjonene ble sett på som offentlige ytringer.
Problemet med å diskutere på Facebook, er at det gjør det vanskelig å ta debatten videre på en konstruktiv måte.
La oss si jeg har en debatt med Halvor Fosli der det blir sagt ting jeg kunne ha lyst til å diskutere videre. Jeg ville da normalt diskutert utsagnene videre på bloggen, men siden Facebook ligger og vaker mellom offentlig og «småprat blant venner», er det frekt å hente sitater fra Facebooktråden og fortsette debatten på min blogg.
Jeg kan ikke lenke til den opprinnelige Facebooktråden så andre kan delta i debatten heller, siden du må være venn eller venners venn for å delta.
Og om jeg blir omtalt i en Facebooktråd, har jeg ingen mulighet for å vite det, siden du ikke kan lenke til folk i kommentarer under en Facebook-oppdatering.
Det betyr at den vanlige sos-med-dynamikken som går på å lenke til hverandre for å få lenker selv ikke fungerer i Facebook-debatter.
Halvor Fosli tjener ikke noe på å få treff fra meg til Facebookprofilen sin. Man kan ikke omtale de man snakker om slik at de blir med i debatten, slik man gjør på andre åpne debattplattformer.
Og i motsettning til tradisjonelle lukkede forumer, kan du ikke melde deg på, bli godkjent av moderator og kaste deg ut i debatten. Du må godkjennes som venn før du får være med i praten.
Jeg synes Facebook fungerer godt til småprat, crowdsearching blant venner, bursdagshilsner og fjas, men svært dårlig til politisk debatt.
Det er også påfallende at den politiske debatten som slår ann på Facebook, er politiske debatter som folk kvier seg for å ta i det offentlige rom. Jeg skjønner at noen har roller i arbeidslivet som gjør at politiske debatter passer best på Facebook, men jeg får lyst til å si:
«Du? Hvis du vil diskutere innvandring, Islam, hijab, whatever, så kom ut på det åpne nettet og ta diskusjonen med folk du ikke kjenner fra før av, også.»
Det er ikke som om det ville tatt dere for mye tid å drive en blogg, når flere av dere oppdaterer en gang i timen og svarer på kommentarer fortere enn de fleste bloggere.
Så kan jeg lenke til dere. Og svare dere her. Også kan dere lenke til meg når dere snakker om meg, og jeg kan lenke til dere når jeg snakker om dere. Og så kan dere få svar fra dem dere ikke hadde invitert i utgangspunktet.
Jeg har diskutert mye på lukkede IRC-kanaler, og det er fint. Det er fint å prøve ut ideer i arenaer der ikke alle kan se. Det er også øyeblikkelig respons, i motsetting til å skrive noe på bloggen.
Men når du oppdaterer profilen din med ti-femten politiske utsagn daglig, kunne du skapt bedre samfunnsdebatt ved å legge det ut i et format der vi kunne lenke til det.
Og det er ikke uerfarne debattanter og skribenter som bruker Facebook som debattforum. Det er folk som jobber med det skrevne ord.
Så jeg lurer på: Diskuterer dere her fordi dere ikke vil at samtalene skal kunne søkes opp på deres navn når noen googler dere?
Eller diskuterer dere her fordi det er for mye jobb å bygge opp en egen leserskare, når man bare kan prate med de som allerede har friendet deg?
Jeg vet at jeg ender opp i Facebook-diskusjoner fordi jeg ikke klarer å la være å kommentere. Hva med dere?
Sendingen er basically Knausgårs gjennomgang av det han mener er de ti mest overvurderte forfatterne i norsk offentlighet, og for oss som har litteraturvitenskapelig bakgrunn er innlegget spesielt morsomt.
Han åpner med å si at han er kontekstløs og dermed objektiv i sin bedømming av forfatterne, og følger opp med en kritikk av Marcel Proust som strengt tatt bare kan beskrives som å kaste sten i glasshus.
For å si det med Julie Eliassen Brannfjell i Bokmerker:
Spesielt fantastisk er det at han kritiserer Marcel Proust for å kun skrive om sitt eget liv(barndom, ungdom og voksenliv) i en” nesten kvalmende detaljrikdom”. “Han er riktignok flink til å skrive, men det veier ikke opp at han ikke har noe å si.” Tør jeg gi det et lite LOL!
Det mest interessante med radioklippet er likevel hva vi kan lære av Knausgårds mediestrategi.
Siden han knapt har gitt et intervju, lest høyt eller stilt opp på noe arrangement, blir det de pinlige studentsprellene hans som får hovedfokuset.
Å ikke snakke i førsteperson i offentligheten gjør at folk leter etter klipp der du faktisk sa noe, samme hva det var du sa.
Oppdatert: I følge Zagh er radioinnslaget et ironisk innslag fra Knausgårds side, siden det er en kjent sak at Proust er favorittforfatteren hans. Jeg synes ikke innlegget blir mindre lol av den grunn, siden radiosendingen på den måten blir en slags omvendt-poetikk for hva det er han skriver.
Jeg får ofte epost og fjasbok-meldinger fra folk som skal begynne på bokprosjekter og vil ha råd. Siden jeg er for bøker og for at folk skriver bøker, pleier jeg å ta meg tid til å gi dem som spør et skikkelig svar.
Men det er ineffektivt å skrive den samme oppskriften på epost etter epost. Derfor har jeg bestemt meg for å samle opp de beste rådene mine i et samleinnlegg.
Tittelen lyder «Hvordan skrive sakprosabok?», men egentlig handler det om hvordan få utgitt en sakprosabok. De fleste som kontakter meg er skrivende mennesker som har et forhold til det å produsere tekst. Dette er altså ikke et innlegg med konkrete skriveråd, men råd i forhold til å få en idé til å bli en utgitt bok i bokhandelen.
Prosjektbeskrivelse
Som sakprosaforfatter går du sjelden til forlaget med et ferdig manus. Du sender dem en prosjektbeskrivelse og et testkapittel. Eller: Du sender dem en idé og en tekst som viser at du har språket til å gjennomføre idéen. Det hjelper ikke hvor god idé du har hvis du ikke har språket til å formidle idéen.
En prosjektbeskrivelse bør inneholde mer enn en oppsummering av idéen til boka di: Den er teksten som skal overtale forlaget om at boka di er verdt å satse på. Du må altså ikke bare beskrive prosjektet, men også hvorfor prosjektet er viktig og hvorfor akkurat du er den riktige personen til å sette prosjektet ut i live.
Konkret bør en prosjektbeskrivelse inneholde innholdsfortegnelse, fremdriftsplan, målgruppe, en plan for markedsføring og en konkret beskrivelse av den fysiske boka i tillegg til idéen din til bok.
Når skal boka være ferdig? Hvem skal lese den? Hvordan skal den nå de leserne? Hvor mange sider blir den ferdige boka på? Skal den ha illustrasjoner?
Mange tror at sakprosabøker utelukkende handler om gode idéer. Forlaget ser etter en person som har godt språk og god gjennomføringevne. Idéen kan diskuteres.
Som debutant er det en stor fordel å få en redaktør så fort som mulig. Det er lett å famle i blinde med en lang tekst når du ikke har skrevet bok før, og redaktøren vil fungere som en blanding av veileder og personlig trener.
Finansiering
Det er dyrt å skrive bok. Som sakprosaforfatter inngår du ikke i noen innkjøpsordning, som betyr at det du kommer til å få i inntekter er forskudd og 13% royalty (15 % etter de første 3000 solgte). Et vanlig forskudd er på ca. 25 000 kr. Ja, jeg vet det er absurd å tilhøre en yrkesgruppe der 87% av overskuddet går til andre enn personen som gjorde jobben, men dette er situasjonen for norske forfattere idag.
De fleste forfattere får pengene sine fra ulike stipendordninger, ikke fra royalty alene. Som debutant har du tilgang på færre stipendordninger enn en etablert forfatter, og som sakprosaforfatter kan du regne med lite midler fra kulturrådet. Staten satser på skjønnlitteratur.
Hvis du kvalifiserer til medlemskap i NFF, har du mulighet til å søke om prosjektstipend, reisestipend, debattstipend og frilansstipend. For å bli medlem i NFF, må du ha utgitt minst hundre sider egenprodusert, utgitt tekst. Hvis du skriver på debutboken din, kan du søke debutantstipend, men det er langt mindre enn de andre stipendene.
Jeg har mottatt 150 000 kr i prosjektstipend for Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset og 400 000 kr i frilansstipend for neste bok. Jeg mottok ingenting for Jenter som kommer, som økonomisk sett var et rent tapsprosjekt, siden Maren og jeg har delt det vi har fått av royalty og forskudd.
Fritt Ord deler ut penger i støtte til en rekke ulike prosjekter. De deler ut til alt fra konserter til debattmøter, men de gir også støtte til manusutvikling: Altså penger du kan leve for mens du utvikler et manus. Du trenger ikke ha utgitt noe tidligere for å få støtte fra Fritt Ord, men du trenger en intensjonsavtale med et forlag og et budsjett som viser hvordan du har tenkt å bruke pengene. I motsetting til NFF, søker du elektronisk via nettsidene til Fritt Ord.
Mens NFF har én søknadsfrist i året, har Fritt Ord fortløpende søknadsfrister gjennom hele året. Du kan søke om store beløp, men flere vennligsinnede insidere har forklart meg at støtte på under 100 000 er ganske enkelt å få , mens beløp på over 100 000 stilles det strengere krav til. Verdt å merke seg, med andre ord.
En del sakprosaforfattere får støtte fra organisasjoner som er spesielt knyttet til temaet det skal skrives om, f.eks midler fra Hjemmefrontmuseet om du skriver om krigen. Folk som skriver bygdebøker og byhistorie er ofte ansatt av kommunen eller organisasjonen de skriver om.
Hva du må lære deg:
Som sakprosaforfatter er må du kunne føre gode kilder, være kildekritisk og lære deg å spørre eksperter ofte. Det er mange der ute som vet bedre enn deg selv om du skriver bedre enn dem. Å lage seg en liste over fagpersoner man kan spørre er en viktig del av jobben.
Når Prosa kommer til å skrive en anmeldelse av boka di etter utgivelsen, vil det være en av de ledende forskerne på emnet som skriver anmeldelsen, ikke bare en godt trent leser. All ukvalifisert synsing som ikke blir plukket vekk i redigeringsprosessen er å betrakte som potensielt pinlige øyeblikk.
Skriveprosess:
Husk at å skrive bok er en jobb. Det er tungt, kjipt og kjedelig i perioder og du må finne strategier for å jobbe med motivasjonen din underveis. Forvent deg at skriveprosessen utvikler seg som en heftig forelskelse: Det begynner med svette hender og sommerfugler i magen og avsluttes med at du tar en alvorsprat med teksten og stryker tre fjerdedeler.
Ikke tro at du ikke passer til å skrive bok bare fordi det går tungt i perioder. Det betyr at du skriver bok på den riktige måten.
Å huske på at skriving er en jobb, betyr også å ta skrivingen din på alvor. Det er lett å krølle seg sammen i sofaen med en laptop uten å tenke på faren for stive skuldre og senebetennelse.
Jeg bruker et program som heter WorkRave (finnes bare til Linux) for å minne meg selv på å ta tøye og trene-pauser når jeg er langt inne i teksten. Ingenting er bitrere enn å måtte ta en måneds ufrivillig pause fordi du ødela høyrearmen i iveren.
Invester i godt utstyr som fungerer for deg, enten det er ny laptop, dyr programvare eller tonnevis med Moleskines. Ta vare på kvitteringene. De er utgifter til arbeidsverktøy som skal trekkes av på skatten.
Lær deg å drive et lite foretak
Forskudd, royalty og stipender er næringsinntekt. Det betyr at du er næringsdrivende, og at du må lære deg nye regler for skatt.
Etter å ha fulgt mine forfattervenner på Facebook, ser det ut til at dette er det punktet også etablerte forfattere sliter mest med: Skatt.
Mange forsøker å løse problemet sitt med å betale en regnskapsfører, men for at det skal fungere må du fremdeles gjøre grunnarbeidet selv. Her er det viktigste du trenger:
Et enkeltpersonforetak. Registrer deg i Brønnøysundsregisteret på Altinn.no. Tips: Skaff deg et Bypass-kort, så kan du signere dokumenter på PC’n.
Et fakturaprogram. Det øyeblikket du registrerer deg som foretak, kommer du til å få tusen tilbud. Storparten av dem er beregnet for folk som driver mer komplisert bissniss enn deg, så ikke hopp på første og beste dealen. Jeg anbefaler Send Regning, det er webbasert og rimelig. Skriv ut en kopi av fakturaen til deg selv og putt den i en perm.
Bilagsperm. Et bilag er en kvittering og en forklaring på hva du kvitteringen ble brukt til. Du skriver bilag for alle utgifter du har hatt til foretaket ditt, som datautstyr, programvare, notatbøker og research-litteratur. Disse summene kan du trekke av på skatten, fordi du bare skal betale skatt av overskudd. NB: Ikke fall for fristelsen det er å trekke av så mye at du ikke må betale noe skatt. Da har du heller ikke tjent noen penger så langt det offentlige kan se, og du får færre rettigheter.
Les deg opp. Det er ikke bare en økonomisk investering, det er en helsemessig investering også. Folk stresser mye. Jeg anbefaler boka til mannen bak Frilansinfo, en bok som tar fra seg alt fra forhåndsskatt til prissetting og opphavsrett. Jeg har blitt mye lurere av å lese den.
De har også en genial timepriskalkulator som er en god realitetssjekk for alle frilansere som er usikre på hva de bør ta seg betalt når de blir spurt hva de koster.
Bli kjent med bokbransjen
Det er kjipt, men det er sant: Norsk kulturliv består av mennesker som kjenner hverandre. Å gå på opplesninger, seminarer, sommerfester og litteraturfestivaler betaler seg. (Trekk dem av på skatten.) Å skrive artikler i tidsskrifter og aviser betaler seg. Du blir synlig, folk vet om deg og selv om du blir avvist ved et forlag, er kanskje noen andre interessert i deg.
Å sitte alene på rommet sitt og knote frem den helt geniale teksten er ikke en like sikker vei til utgivelse som å snakke om prosjektet med bokfolk på fest. Å blogge er en måte å være synlig på. Som leser her har du antageligvis et god springbrett allerede.
Viktigst av alt:
Skriv. Skriv. Skriv. Les det høyt. Stryk. Stryk. Stryk. Lest det høyt for noen andre. Skriv. Skriv. Skriv. Gjenta. (Men det visste du vel allerede?)
Har du utgitt en bok? Hva er dine beste råd til andre i samme situasjon? Vil du utgi bok? Lurer du på noe som ikke er besvart i teksten over? Slå dere løs i kommentarfeltet.
At Funky Farm-Line har oppkalt et lam etter meg. Det heter Jackson og ser slik ut:
Nerde-awesome:
At universitetet i Oslo har brukt tid på å dikte opp morsomme, faglig relevante kommentarer til 404-meldinger på nettsidene sine. Sjekk ut hos Lingvisme.
De utlyser søknadsfristen i juni, og juryen som skal bedømme består av kjentfolk på nett, henholdsvis Jill Walker Rettberg, Marika Lüders, Sven Egil Omdal og Gisle Hannemyr.
Målet med midlene er å fremme uavhengige stemmer ved siden av den tradisjonelle medieoffentligheten. Så da er det bare å begynne å formulere søknaden?
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
