Det fine med Etsy er at alle kan kjøpe og selge ting folk har laget selv. Det teite med Etsy er at alle kan kjøpe og selge ting folk har laget selv.
Regretsy er en blogg dedikert til å finne og gjøre narr av de styggeste/rareste/snodigste/ekleste/dårligste tingene folk selger på Etsy.
Noen synes Regretsy er litt slem, men jeg synes det helt innenfor anstendighetens rammer å hente frem ting man ikke liker og kommentere det. Dessuten er det stor underholdning.
Bloggen har også en oversikt over produkter som faktisk ble solgt etter at de ble vist frem på Regretsy. Det tyder på at det finnes målgrupper til de merkeligste produkter. I tillegg fjerner bloggen bilder på spørsmål fra butikkeierne.
Kort sagt: Regretsy er en forsmak på hvordan verden kommer til å se ut når alle blir sin egen gründer (c;
Tips: Sjekk ut kategorien “Twilight” hvis du har satt pris på Twilight-raritetene jeg har blogget tidligere
Å skrive er en ganske ensom affære. Derfor er det ingenting som er mer kjærkomment enn å møte lesere. Som blogger har du fordelen av å prate mye med leserne dine og få respons fra dem titt og ofte. Likevel er det en del lesere som stikker seg ut og gjør deg litt ekstra glad.
Jeg tenkte jeg skulle dele de beste leser-opplevelsene mine med deg. Opplevelser med lesere, that is.
De beste leserne mine:
Smugleserne:
«Jeg leser hver dag, men jeg kommenterer aldri.» Faste lesere med fast nick og egen blogg er lesere du blir kjent med, lesere du prater med, lesere du vet kommer tilbake for å se om du har svart på kritikken deres eller om noen andre har reagert på det de sa. Å få treffe en ukjent leser er litt magisk. Tenk at noen sitter og _er_ de tilbakevendende besøkende jeg ser på statistikken min.
De interne:
Ingenting er bedre enn å legge inn en skjult vits du tror bare tror du kommer til å le av, og så få respons på at noen tok poenget. Den leseren som oftest tar interne referanser er TB, som gledet mitt hjerte med å gjenkjenne et dikt av Coleridge i borden på en tegneserie jeg laget. <3
De usannsynlige:
Det er kult å skjønne at folk som i utgangspunktet er veldig uenig med deg liker å lese det du skriver. Da liker de tekstene, ikke bare meningsinnholdet i tekstene. Det er en god følelse.
De som gir deg følelsen av at det nytter:
Noen ganger får jeg eposter fra folk som har lest noe på bloggen og endret livet sitt. Noen har oppsøkt profesjonell hjelp. Noen har snakket med familien sin om vanskelige ting. Noen har latt vær å ta livet av seg. Noen har endret mening om et spørsmål. Det føles bra. Å få en mail fra noen som jobber på psykiatrisk som forteller at de har blitt bevisste på en del fordommer de selv har hatt under lesningen av bloggen, men at de nå forsøker å endre egen praksis, er helt fantastisk. Litt sånn «Jeg flytter fjell, en tekst av gangen»-fantastisk.
De som sender fan-brev:
Å få dette kortet her i posten fra Crayoncrisis gjorde virkelig dagen min. Å finne kort og hyggelige brev i postkassen fra fullstendig ukjente lesere gir et sug i magen. Papir-kommentarer finnes på en annen måte en de virituelle. Jeg kan f.eks ikke putte alle de fine kommentarene jeg har fått på bloggen i en pen boks. Det kan man med fan-brev.
De som sender gaver:
Lesere som finner ønskelisten min på Amazon og kjøper en bok jeg ønsker meg som gave tar likevel prisen. Idag fikk jeg Howls Moving Castle i posten fra en leser og det fikk meg til å hoppe opp og ned. Bøker er som kjent bedre enn blomster. Og jeg elsker blomster. *danse*
Lillesøster bruker ofte begrepet «Aww-attacks.» Du vet – når noe blir så søtt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg og det eneste du greier å si er «Awww!»
Sånn er det med valper. Jeg personlig tror at grunnen til at små dyr forårsaker Aww-attacks er fordi de ikke ville overlevd ellers. «Awwww, du er det søteste i verden! Neineinei, ikke spise sin egen bæsj! Awww!»
Valpen heter Pippi. Grunnen? Vi fant på Pippi først, før vi kom på det geniale navnet Sudo. Så etter å ha sagt «Hm, skal vi kalle Pippi for Sudo når vi får henne?» noen ganger, ga vi opp og gikk for Pippi.
Pippi the Pup. Pippi Langhale. Pippilotta Viktualia Rullgardina Chrysmynta Efraimsdatter Langstrømpe. Pippi Jackson. Yay, Pippi. Den fineste damen med skjegg og bart vi har hatt.
Valper er intense greier. De bomper rundt som tigergutt til de faller overende og slukner for noen timer. Når de våkner, er det på’n igjen.
Denne sangen er det eneste jeg har funnet til nå som gir en slags forståelse av energinivået og bevegelsesmønsteret.
Vi hadde hørt om alle disse valpene med hjemlengsel, men Pippi er kjempemodig. Vårt eneste problem er å lære henne at ikke alt er utmerkede lekekamerater. Biler, strømledninger, glassbiter og Jif-flasker er ikke fun-fun-fun!
Hun kan sitte, komme når vi roper og gjøre fra seg på verandaen. Svært fine triks med tanke på hvor liten hun er. Mr. Jackson og jeg sier «NEI» med dyp stemme sikkert tusen ganger hver dag, og «åh, så fin jente, så, åhsåfinjenteså» sikkert dobbelt så mange ganger.
Det kjedeligste med oss er vår tendens til å sitte stille og gjøre ingenting. Pippi skjønner ikke at «stille» er det samme som «jobb» når det kommer til mennesker og gjør at vi har tilbragt alle pausene våre på gulvet på alle fire.
Alt kan lekes med. Alt kan smakes på. Alt kan tygges i stykker hvis vi ikke er oppmerksomme.
Mr. Jackson har vært gravid lenge. Faktisk så lenge at det er litt på overtid. Hvordan kjenne igjen tegnene på en gravid ektemann? Vel, han begynner å tilbringe farlig mye tid med å se sukkersøte filmer på youtube. Han tilbringer tid på finn.no for å se på leiligheter med «godt turterreng», «rolig strøk», «nær marka». Han begynner å planlegge ommøblering av huset og leser masse, masse, masse om oppdragelse.
Nærmere bestemt: Om hundeoppdragelse. Glem baby. Valp er tingen. Før du vet ordet av det, overfaller han alle tilgjengelige bikkjer på gata med kyss og klem og stor entusiasme. Du blir spammet og spammet med søte hundefilmer i håp om at graviditeten skal være smittsom. Plutselig begynner du å glede deg til å høre krafsingen av klør mot den fine parketten din. Du begynner å se for deg en skyggepartner på kveldsturen. Du overfaller fremmede hunder på gata og begynner å tilbringe uheldig mye tid på youtube.
Hva slags hund, spør du? En Airedale terrier. Mr. Jackson er nemlig Airedale terriernes Mowgli. Han ble oppdratt av mor, far og terrier, og føler seg nifst beslektet med disse energiske, lystige hoppetussene. Vi har barnebilder av ham som lærer å krype av en Airedale terrier. Han har Airedale-nål i gull på jakkeslaget. Nå har han lett etter Airedale-valper i nesten et år, og i februar var vi og hilste på den bittelille hunden som skal bli vår.
Idag fylte hun åtte uker, og i morgen skal vi dra og hente henne. Vi er litt usikker på hva hun skal hete. Vi står mellom Pippi (fordi hun er rødhåret og supersterk) og Sudo (fordi det er fantastisk fint å kunne si «Sudo sitt!» Og «Sudo kom!» hvis du bruker mye av tiden din i en Linux-terminal), men vi er åpen for andre forslag.
Mr. Jackson har laget et hunde-reir under det ene skrivebordet vårt og fylt det med hundeteppe og hundeleke og sprayet vond-smak-spray på alle ledningene. Vi er mildt sagt ganske valpesyke, og i morgen kommer huden som skal bli en del av familien Jackson i årene fremover. Jeg satser på at dere blogglesere tåler en del valpebilder?
Det har kommet meg for øre at Thomas Moen nevner meg som en av dem som visstnok skal ha stilt seg bak den mye omtalte Bloggplakaten.
Dette stemmer ikke. Jeg fikk første utkast til Bloggplakaten på epost et par dager før Thomas lanserte, og han ba meg komme med innspill.
Jeg påpekte en del ting jeg syntes manglet (som ikke ble tatt med), og sa at ellers så teksten helt grei ut.
Jeg var ikke klar over at Bloggplakaten skulle lanseres som et felles regelverk for blogger. Jeg trodde Thomas gjorde research til et blogginnlegg og ba meg om å lese gjennom.
At jeg har sagt at noe «så helt greit ut» er ikke det samme som at jeg stiller meg bak plakaten. Det betyr ikke at jeg ville anbefale andre å stille seg bak plakaten. Det betyr at jeg syntes det så ut som en helt grei tekst, bortsett fra et par endringer jeg foreslo.
Jeg har skjønt at en del av markedsføringsstrategien rundt bloggplakaten er å dytte en del navn foran seg, som Kokkvold, Forbrukerombudet etc.
Jeg tipper Kokkvold med venner har fått presentert plakaten på samme måte som jeg fikk og har sagt «helt greit».
Jeg synes det er betimelig at det blir brukt som et argument for at jeg stiller meg bak den.
Jeg synes det er et problem at det at jeg har sett på noe og sagt det var ok, blir oppfattet som at jeg stiller meg bak noe som helst.
Jeg burde skrevet dette innlegget for lenge siden, men det har vært så mye annet som har kommet i veien. Jeg har villet skrive om andre ting på bloggen enn det jeg sitter og jobber med i Word hver dag.
Men nå skal jeg levere manus 1. mars, og må ta nye pressebilder, lage en veldig bra tittel og forbrede meg på noen måneder språkvask og korrektur, og da er det bare rett og rimelig at dere får litt skikkelig innsyn i det jeg jobber med.
Nei, det er ikke skjønnlitteratur.
Jeg skriver skjønnlitteratur på fritiden, men dette er sakprosa. Nærmere bestemt er det en bok om sosiale media generelt og om norsk blogging spesielt. På en måte er det historien om hvordan jeg aldri hadde brukt en datamaskin før 2005 og lever av den samme maskinen i 2010, om den digitale dannelsesreisen jeg har vært på de siste fem årene.
På en annen måte er boka en debattbok om de nye medienes rolle og om etiske utfordringer du møter som blogger. Fra forlagets side er den ment til å være en motvekt til bildet media har skapt av blogging som jentebladenes forlengede arm, samtidig som den også er ment til å være en god guide til deg som prøver å skjønne alt mylderet på nettet og som vil bli flinkere til å beherske det.
Essay møter debattbok møter håndbok, eller no.
Det er tross alt ikke så lett å sjangerbestemme seg selv når noen ber om å få bloggskrivestilen din inn mellom to permer.
Det er også grunnen til at det har vært vrient å skrive om boka her på Roteloftet, siden det ville blitt meta-meta-meta-blogging, blogging om det jeg skriver om blogging. I tillegg handler boken en god del om dere, kjære lesere.
Scott Rosenberg, forfatter av blogghistorien Say Everything, mener at alle mulige etiske utfordringer med blogging blir utforsket av bloggere over hele verden, hver dag. Han går gjennom samtlige i boken med eksempler fra internasjonal bloggsfære.
Jeg har brukt en del tid på å gå gjennom tilsvarende eksempler på etiske utfordringer fra nabolaget vårt. I disse dager der de store aktørene bak Ipublish og blogg.no forsøker å lage en felles bloggplakat, tror jeg at vi kunne blitt mye klokere av å se våre egne, gamle intriger etter i sømmene og formulere det vi har lært av dem høyt.
Problemet med plakaten er at den tar utgangspunkt i en veldig snever definisjon på hva blogging er og hva blogging kan være. Greit, folk som driver med produktplassering uten å si at de gjør det kan være et etisk problem, men vi har sett flere eksempler på at folk får trøbbel fordi blogging gir folk muligheten til å gi seg ut for å være flere personer samtidig.
Jeg tror at en av grunnene til at denne typen problemstillinger er umulig å få oppsummert på en kort plakat: Du kan ikke forby folk å leke med ulike identiteter, du kan på det meste be folk om tenke seg om. Sosiale media handler mye mer om mellommenneskelige relasjoner enn om ferdigskrevne regler.
Bloggsamfunnet jeg vokste opp i hadde helt andre sosiale spilleregler enn de blogg.no-topplisten forholder seg til. Ingen regler betyr ikke at alt er lov, det betyr at reglene former seg organisk som samspillet mellom folk på en fest.
Dette, og andre typer problemstilling, er det jeg har brukt det siste halvåret på. Boken har utspring i foredrag jeg har hold for skoler, organisasjoner, bedrifter og etterhvert andre forfattere. Det kommer til å komme smakebiter og mer info etterhvert.
«Men boka?» spør hun. «Hva kommer til å skje med BOKA?» Det er så mye redsel når folk spør meg om Internet. Nei, du er ikke folk i dette tilfellet. «Folk» betyr forfattere, forlagsfolk og journalister i dette tilfelle.
«Tror du papiravisen kommer til å dø? Tror du papirets tid er forbi? Hva med forlagene? Hva med meg? Kommer jeg til å miste jobben?»
«Litteraturen dør ikke.» sier jeg.
«Men boka?»
Jeg vet ikke om du kommer til å miste jobben. Jeg kan ikke si deg hvordan du skal redde arbeidsplassen din. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje med boka slik vi kjenner den, men jeg vet at tiden ikke står stille og at utviklingen ruller videre mens du sitter og er redd. Og jeg tror angsten er farligere enn det du er redd for.
W 
Daniel S. Jackson
Hanne
Caro
Lisa 
Trips & Tics
Fata
sinobell
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
