Fredag 6. august 2010

Sommer = radioteater

Mine beste sommerminner handler om å sitte inne i regnværet, høre på radioteateret og tegne. True story. Sommer for meg er regn og Dickie Dick Dickens.

Men takket være Internett har jeg hørt historien om «Chicagos farligste mann» for mange ganger til at det er morsomt lenger, så denne sommeren måtte jeg finne på noe nytt. Jeg gikk til anskaffelse av min barndoms store grøss: «I trifidenes dager».

Hørespillet er basert på en postapokalyptisk, dystopisk fortelling av John Wyndham, og er innspillingen er regnet for det beste norsk radioteater har laget.

Jeg tror at hovedgrunnen er at Wyndhams fortelling er som skapt for radioteateret. Plottet går ut på at et mystisk lysfenomen (Menneskeskapt? Naturkatastrofe? Ingen vet) gjør nesten alle mennesker blinde.

Det oppstår fullstendig kaos, folk dør i millionvis og kun noen få seende forsøker å organisere et nytt samfunn. Men mennesket er ikke sin egen verste fiende i kaoset: Før katastrofen hadde det blitt avlet frem en helt ny type planter – trifider – planter som kan gå. De løpende plantene har skorpionbrodder de stikker mennesker med, og selv om de hverken har hjerne eller noen form for sentralnervesystem, virker de foruroligende intelligente.

Radioteateret er den perfekte formen for å fortelle en historie om det å ikke kunne se, og lyden av skrikende mennesker og galopperende trifider gjør hørespillet langt skumlere enn noen filmatisering.

Du kan høre et lite utdrag på nettsidene til bokkilden.

BBC har også et fantastisk hørespill, men jeg er gammeldags: Det skal være norsk, NRK-radioteater om sommeren.

Så: Te. Regn. Trifider. Det er hvertfall min oppskrift på sensommer.

Torsdag 5. august 2010

Alle vennene mine er døde

Snakk om en fantastisk måte å markedsføre en bildebok på! Så enkelt, så sjarmerende, og så fint forfatterne bruker nettet for å spre boka. Jeg fant gif’en hos LordX, men boka er over alt på nett.

Tirsdag 3. august 2010

Hvordan levle opp grønnsakene dine

Etter at jeg ble vegetarianer, har jeg blitt bitt av matlagingsbasillen. Jeg skal bli Jamie Oliver, bare uten capsen. Jeg bor rett siden av Oslos beste grønnsaksbutikk, og kan dermed glede meg over å gå i butikken hver dag og se at de har noe nytt siden utvalget endres etter sesongen. (Ja, det er fysisk mulig å bli ruset på en god grønnsaksdisk.)

Noe av det jeg har funnet ut i kokkelerings-crazet, er ulike måter å levle opp grønnsakene på. Dette var nye teknikker for meg, så noen av dem er sikkert nye for dere også. Alle teknikkene går på å få frem grønnsakenes egne smaker, ikke bare dynke dem i fløte/smør/ost.

Aubergine:

Still life with eggplant av Daniel Greene, Attribution-NonCommercial-NoDerivs 2.0

Aubergine kan smake litt trevlete og bittert om du «bare» steker det eller koker det. Grunnen er at den inneholder en del bitterstoffer. For å trekke dem ut, kan du kutte auberginen i skiver tyve minutter før du skal lage maten og dekke dem med havsalt. Du vil se at det begynner å danne seg en lys væske oppå.

Skyll skivene grundig før du steker eller koker dem, og tørk dem med kjøkkenpapir. Det er en helt sinnssyk smaksforskjell.

Alternativt: Bak den i ovnen. Stikk små hull i auberginen med gaffel, og bak den på 250 grader til de er helt myke og sammensunkne. Skrap ut innmaten og lag aubergine-hummusen Baba Ganoush.

Paprika

Red Bell Pepper av visuellegedanken, Attribution-NonCommercial-NoDerivs

Svi den. Legg den på grillen til den blir helt forkullet, brenn den med en gassbrenner eller legg den under grillen på høyest varme til den er svart. Etterpå pakker du den inn i aluminiumsfolie eller plastfolie og lar den dampe fem minutter. Det skal se ut som på denne bildeserien.

Så tar du av det forkullede skallet og sitter igjen med søtt, bløtt, fantastisk paprikakjøtt. Ha det i tomatsausen. Lag dipp. Bruk det i ratatouille. Bruk det som tomatpure. Det er så godt.

Tomat

Tomatoes av The Ewan, Attribution-ShareAlike 2.0

Tomater er digg, men de krever at du tar en ekstra kikk på dem i butikken. Det er tomat og det er Tomat med stor T. Du vil ha søte, dyprøde greier du kan ta på, ikke ting som er skvisjet i plast. Jeg har funnet ut at det er tre enkle måter å gjøre tomater enda mer fantastiske enn de er.

  • Ta av skallet. Om du skal bruke dem i gryte, lage din egen tomatsaus eller tilsvarende, må skallet av. Og det er kjempelett. Kok opp vann, og slipp dem oppi. Ta dem opp med en skje når skallet sprekker. Avkjøl. Og av med skallet. Vips, så har du en lekrere utgave av det du vanligvis kjøper på boks.
  • Fjern frøene og kjernen. Spesielt viktig til supper, saus og gryter, men også til salat. Kutt tomaten i båter og fjern alt hvitt, alt grønt og alt geléaktig. Du sitter igjen med strimler med godt tomatkjøtt du kan kutte i småbiter, og du slipper at salsa og salat blir soggy av tomatgele.
  • Bak dem. Dette er så enkelt og godt at det er helt syndig. Skru opp ovnen til 220 grader, ha dem i en ildfast form med litt olivenolje, litt hvitløk og en kvast basilikum og la dem stå der i 15-20 min. Cherrytomatene kan du ta hele, alt annet deler du i to og baker med kuttsiden ned. Spis som tilbehør, eller ha bakte tomater i salaten.

Generelt:

  1. Ikke kok grønnsakene – forvell dem. Sleng dem i kokende vann, la dem ligge et sted mellom 30 sekunder og 3 minutter avhengig av hvor store de er, sil dem og ha dem i isvann. De blir sprø og møre. Sukkererter og brekkbønner tar ca. 1 minutt, mens brokkolibuketter tar ca. 3.
  2. Ikke vask sopp selv om de er skitne. Børst dem, eller skrell dem slik som de gjør på bildet her.
  3. Jo flinkere du er til å kutte løken, jo bedre smaker den rå. Øv deg med utgangspunkt i denne gjennomgangen. Det er verdt det!
  4. Fjern stilken på spinatbladene, kutt den ut av bladet om det er noe annet enn babyspinat du har.
  5. Alle urtepotter du kjøper i butikken kan plantes i en ny, ordentlig potte og få nytt liv, bare bryt opp røttene i mindre klaser. Hvis du ikke vil gro egne urter, så ta dem hvertfall ut av plasten og sett dem på en skål med vann så de kvikner til før du bruker dem.
  6. Du kan skrape en blomkål med kniv og blande smulene du får med couscousen din. Blomkålsmulene blir møre på samme trekketid som couscousen og det gir en spennende smak og tekstur.

God grønnsaksspising!

Lørdag 31. juli 2010

De fire store

Det er steampunk. Det er robotzombier. Det er Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. De er hemmelige agenter og sjefen deres er ingen ringere enn Hulda Garborg. Ja, den minner om League of Extrordinary Gentlemen, men den norske varianten er ingen blek kopi. Du kan se traileren til den første boka her.

Her er en liten tegneseriesnutt jeg stjal via google som viser et hjertelig møte mellom Ibsen og Bjørnson:

Den første boka heter Når de døde våkner og handler (selvsagt) om zombier. Jeg har ikke lest den andre boken ennå, men jeg regner med at jeg vil elske den. Jeg mener – tittelen lyder: Bukk fra luften, bukk fra bunnen, Obstfelder er forsvunnen!

Min indre tegneserienerd og min indre litteraturhistorienerd er veldig, veldig lykkelig nå.

Torsdag 29. juli 2010

Isbjørnsjokk

Det er alltid stas å bli oppdatert på hvordan det går med gamle klassekamerater. Det er jo ikke alle fra ungdomskolen man har sett like mye til siden tiendeklasse.

Men å finne dem på forsiden av dagbladet.no med beskjed om at den ene nesten ble spist av en isbjørn under forsøket deres på å padle rundt Svalbard er litt i overkant ekstremt.

Jeg tror følelsene mine kan oppsummeres med:

«Det er jammen fint at du har lært deg å skyte isbjørn siden sist, Ludde. Det er jammen fint at du ikke ble spist av isbjørn, Seb.»

(Åvmaiføkkinggådd)

Du kan lese svalbardbloggen deres her.

Dagbladet har publisert en mer utdypende artikkel, også. Visste du at en isbjørn kan løpe 30 km i timen? Ikke jeg heller.

Onsdag 21. juli 2010

Om bloggkjærleik nær deg

Første gang jeg traff Robin, snakket han om hvor ekkel han syntes Broadback MountainBrokeback Mountain var. Grunnen? Homsene, selvsagt. Han ble most retorisk av lillesøsteren min og venninnene hennes. For en uke siden skrev Robin et blogginnlegg om den nye kjæresten sin, Lars Tangen.

I innlegget skriver Robin om hvordan han beskyttet seg med to tonn homofobi, og om hvordan bloggen til Lars ga ham mot til å komme ut av skapet.

Mens jeg har vært rundt på videregående har det vært få kjendisblogger folk har likt så dårlig som Lars Tangen. Gutta på videregående sier de blir kvalme, jentene sier de blir flaue og selv andre homoer jeg kjenner omtaler ham med stemmen full av forakt.

Og jeg har pleid å si: «Mulig det. Mulig det. Men jeg tror han knuser masse fordommer, og jeg tror han betyr mye for mange.»

Det er hyggelig å få mistankene sine bekreftet. Det er ekstra hyggelig å se at den lille homofobe tenåringen jeg traff på toget komme ut av skapet. Også får man en litt sånn romantisk-komedie-klisjé-følelse av at kjærligheten vinner til slutt.

Jeg synes dere skal gå i kommentarfeltet hos Robin og skryte av ham.

Bjørn Smestad har også skrevet om Lars og Robin.

Tirsdag 20. juli 2010

Må leses: Hyperbole and a Half

«Idaaaa?» Mr. Jackson så opp fra dataskjermen sin.
«Ja?»
«Jeg har funnet en blogg jeg leser.»
«Mhm?»
«Sånn leser fra begynnelse til slutt-leser»
«Ah, vis meg»

Og så ble jeg hekta.

Hyperbole and a Half er laget av en dame som skriver om livet sitt. Det er rare greier dette her. Noen av de dårligste bloggene jeg har lest, er skrevet av folk som skriver om livet sitt. Noen av de beste bloggene jeg har lest, som Dooce og Gi et lite vink er skrevet av folk som skriver om livet sitt.

Livet kan nemlig være forferdelig morsomt. Alt handler om hvor flink skribenten er. Og damen bak Hyperbole and a Half er veldig, veldig flink. Bloggen består av personlige betraktninger sammen med illustrasjoner bloggforfatter har laget i Paint.

Den er hysterisk morsom og veldig avhengighetsskapende.
Her er et par tekster du kan begynne å lese.

My dog is retarded

The alot is better than you

It’s ok to be afraid of spiders

Enjoy!

Torsdag 15. juli 2010

Hva jeg har lært om trening

Det siste halvåret har jeg begynt å like å røre på meg. Det hadde jeg aldri trodd at kom til å skje. Jeg trodde at det å opprettholde en treningsrutine var synonymt med å tåle tilstrekkelig lidelse over tid. Folk som trente mye var folk som var skikkelig disiplinerte og likte å ha det vondt.

Jeg hadde lest tusen gode grunner til å mosjonere: Man blir smartere, gladere, friskere, lever lenger og sover bedre. I tillegg til tynnere, sterkere og penere. Hvis mosjon var en pille, ville alle tatt den. Vi kan krangle om diett så mye vi vil, men alle er enige om at vi må røre på oss.

Men å vite at man bør noe er ikke det samme som å ville det. I år har jeg jobbet med å knekke trimkoden.

Her er nøkkelen min:

30 min hver dag:

Uansett hvor dårlig form du er i, uansett hvor god form du er i: Tredve minutter moderat trening hver dag er essensielt. Det betyr som regel 30 min rask spasertur i et tempo der du kan opprettholde en samtale.

Hvorfor? Fordi det er så mye mosjon du trenger for å holde helsa ved like. Ikke for å bli sterkere, ikke for å bli sprekere, men for å ikke forfalle.

I følge Idrettshøgskolen er det bare 20% av alle nordmenn som klarer å få beveget seg så mye hver dag. Er du i veldig dårlig form er disse tredve minuttene en god start. Du vil merke forskjell.

Mål pulsen:

Jeg kjøpte en pulsklokke, og det er det smarteste jeg har gjort. Den fikk meg til å forstå hva hovedproblemet mitt er når jeg trener: Jeg tar i for hardt.

Når den eneste erfaringen du har fra fysisk aktivitet, er å løpe til du spyr i gymtimene, tror du at trening = å holde følge med de andre. Det er det ikke. Trening handler om å ha kontroll, og gjøre øvelser på 60-80% av maxpuls og om å ikke skade seg, slik at du kan gjøre det ofte.

Jeg trodde alltid at å trene var å løpe som du hadde fanden sjøl i hælene og spytte blod i buskene. Det viser seg at min form for «lett jogg» var det samme som andres intervalltrening.

Passelig puls for feite, utrente Virrvarr var rask gange til å begynne med. Plutselig sluttet det å trene å gjøre vondt. Plutselig var det mulig å trene flere ganger i uka uten å pådra seg skader.

Svett = hurra

Jeg har en gammel gym-skade: Hver eneste gang jeg blir svett og andpusten føler jeg meg som den største taperen i verden. Svett først. Sliten først. Sist i mål. Alle er flinke, men jeg suger.

I ettertid har jeg skjønt at dette bare er tøv. Å bli svett og andpusten er et tegn på at man gjør noe riktig, hjertet jobber og resultatene kommer til å vise seg. Hver eneste gang jeg har blitt andpusten det siste halvåret har jeg tenkt: «Hurra! Nå blir jeg enda litt sprekere!»

Det gjør at jeg ikke får angst hver eneste gang jeg kjenner at jeg blir varm i trøya. Og det er hovedgrunnen til at trening har blitt mindre skummelt.

Å trene er å leke:

Dette har jeg lært av hunden. Hunden gjør nemlig ikke annet enn å løpe rundt mens hun gliser og peser. Hunden har lurt meg til å spillet fotball på gressbakken en hel dag og alltid orke litt mer enn jeg trodde, fordi det er så gøy.

Jeg har funnet ut at så lenge man blir svett, er det trim. Det betyr at hopping, dansing og vanvittige kromspring er trim. Å løpe rundt som en villmann med armene til værs mens man skriker alt man kan er trim. Man trenger ikke være en sånn seriøs joggedame med stiv mine og mekaniske bevegelser. Det er alltid rom for litt leking.

(Går jeg i barndommen? Nix. Da jeg var barn, satt jeg på rumpa og leste bok. Jeg hatet å leke. Jeg har lært å like det nå. Det er bikkjas fortjeneste.)

Gjør det når det klør:

Jeg har laget meg en ny regel: Hver eneste gang jeg er rastløs, sur, frustrert, irritert eller emo skal jeg ut og røre på meg. Det hjelper. Før pleide jeg å spise noe. Det hjalp mindre.

Når jeg rører på meg hver dag, blir jeg mindre rastløs, sur, frustrert, irritert og emo, også. Dessuten begynner jeg å merke at jeg får treningssug om jeg går uten for lenge. Mye vil ha mer.

Forandring fryder:

Det er deilig å merke at kroppen blir sterkere, flinkere og gladere. Det er deilig å merke at den lange bakken som pleide å være tung går som en lek. Det er deilig å merke at en «kjapp tur» blir en lengre og lengre strekning selv om du bruker den samme halvtimen. Det er deilig å løpe trapper.

Det er deilig å kunne løfte tyngre, ta flere push-ups, jogge lenger på lavere puls en før. Jeg hadde trodd at belønningen skulle være en mindre buksestørrelse, også kommer den i en følelse av å fly istedet.

Til slutt:

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle like dette. Jeg synes det er synd at jeg knakk koden først nå. Jeg er misunnelig på dem som har løpt og syklet fra de var barn, som alltid har visst hvor deilig det var å fyke etter en fotball eller klatre opp noe bratt.

Jeg skulle ønske at gymlærere var engasjert i å få den lubne jenta som peser desperat til å elske faget deres, ikke i å dytte frem guttene som spiller fotball fem ganger i uka uansett. Men det var ikke dyslektikerne i klassen norsklæreren tok med egne bøker til og kosepratet med etter timen, heller. Det var meg.

Onsdag 14. juli 2010

Forfatterskapets femten faser

  1. Du har verdens beste idé. Den lukter nybakte boller og får deg til å bryte ut i spontandans. Den hjemsøker deg om natten, kiler deg under føttene og gjør seg deilig. Mmmm, som du skal skrive.
  2. Du begynner. Og begynner. Og begynner en gang til. Det er kaldt i vannet. Det er støvete på pulten. Du famler med nøkkelknippet og får ikke opp døra.
  3. Du leser. Du vasker gulvet. Du tegner. Du går tur. Du leser mer. Du skriver andre ting. Du tar notater.
  4. Det løsner. Du slipper alt du har i hendene og får klort de første setningene ned på papiret. Du kjenner at isen er tykk nok nå. Du kan begynne på ordentlig.
  5. Du flyr. Du kræsjer. Du flyr. Du kræsjer. Du har et førsteutkast.
  6. Du leverer teksten fra deg til første gjennomlesning. Du er kaldsvett, livredd og spiser en bøtte iskrem etterfulgt av en flaske konjakk.
  7. Du får konstruktiv kritikk. Du ler av ditt eget mareritt om offentlig pisking og konfiskering av skriveredskap.
  8. Du ser plutselig hva som mangler, stryker en tredjedel og skriver en tredjedel ekstra.
  9. Du hater all teksten fra førsteutkastet. Det er muggent, klissete, surt og seigt. Du skriver det om, og det føles som en storrengjøring.
  10. Du flyr igjen.
  11. Du leverer teksten til andre gjennomlesning. Nå synes du den konstruktive kritikken er kjip og teit. Alle burde skjønne at du er et geni og at boken er perfekt.
  12. Du leser gjennom teksten med rettelser og merker at du begynner å bli så lei av den. Du har så mange fine, nye idéer. Du føler for å være utro, og begynner på en ny tekst du smugflørter med når du egentlig skulle redigert den første.
  13. Du skjønner at den første mangler noe essensielt bare du kunne lagt merke til, men redaktøren din er bare opptatt av baksideteksten. Du skriver ny kapitler mens du egentlig skulle redigert de gamle. Det føles syndig.
  14. Du er så drittlei den jævla teksten. Du skriker, brøler og kaster bøker i veggene mens du sletter alt pisset du har skrevet og etterlater utelukkende det du ikke hater. Redaktøren er fornøyd.
  15. Teksten går til korrektur. Du får den tilbake på samnorsk uavhengig om du er nynorsk eller bokmålsforfatter, med en syrlig beskjed om at du virkelig ikke kan kommareglene. Du sender en brevbombe til Sylfest Lomheim, implementerer halvparten av alle foreslåtte endringer og sender boka tilbake. Repeter til boka er sendt til trykk.

Mandag 12. juli 2010

Ro ned terrorpanikken, takk

Jeg ville bare ha sagt:

  1. At noen har kjøpt hydrogenperoksid på apoteket er ikke det samme som å være en dømt terrorist.
  2. At noen er politiske ekstremister og store i kjeften er ikke det samme som å utføre et terrorangrep. De kan ha planlagt det, men de har ikke gjennomført noe. Folk er fortsatt uskyldige til det motsatte er bevist, selv om det er vanskelig for politikere og journalister å huske det i farta.
  3. At de som er mistenkt for terrorisme har samme religion som flertallet av de som kommer hit betyr ikke at alle asylsøkere er potensielle terrorister.
  4. At tre gærninger har kjøpt noe de kunne laget sprengstoff med på apoteket er ikke et godt argument for mer overvåkning, innføring av datalagringsdirektivet eller dårligere behandling av folk med samme tro og nasjonalitet som gærningene.
  5. At vi mener at noen truer vestlige, liberale verdier er et kjempedårlig argument for å innføre lover som undergraver de samme verdiene.