Lørdag 10. mai 2008

Jåleri for nerder

Siden vi alle vet at det er moteblogging som er veien til blogg-suksess om dagen har Revolusjonært Roteloft de heteste motetipsene. Og da snakker vi ikke fjase-trend for 18 år gamle jenter, men stylingtips for motebevisste nerder og lesehester! Her er sommerens «må ha»!

Først ut: Litterær parfyme!

Nei, du vil ikke lukte roser, musk og fioler. Nei, du vil ikke lukte Calvin Klein, Kenzo eller Armani. Du vil lukte som figurer fra Neil Gaiman og Terry Pratchett-romaner, som Mad Hatter fra Alice in Wonderland og Spider fra Anansi Boys. I tillegg kan du få fine, lite feminine parfymer med lukt som «War» og «Pollution». Disse, og mange fler er i salg hos Black Phoenix Alchemy Lab, og kommer i alkoholfrie, lekre og allergikervennlige utgaver.

Xhtml-smykker!

Det holder ikke å ha nerdepynt, skal du ha html-smykker, er det viktig å ha noen som validerer. Dette er skikkelig xhtml 1.0 strict, og er i et sett med armbånd og øredobber. Husk- ingenting er viktigere enn å ha et velformatert hode! Smykkene er laget av Natasha, som har en designportefølje her.

XKCD-tilbehør

La oss innse det: Ingen er en større trendsetter enn Randall Munroe, enten det gjelder å lage innendørs ballbasseng eller innkjøp av hamsterhjul og elektriske rullebrett. Du er rett og slett ikke komplett uten xkcd-tilbehør i sommerens garderobe, og t-skjorten over er midt i blinken for en realfagsnerd nær deg. Vitenskap funker! Kjøp det du trenger her.

Spesielt for herrene:


Ja, Thinkgeek er som alltid trendleverandør for hele den nerdete verden. Og ingenting er vel bedre enn et åttebits-slips til herrene? Ja, Mario ville vært stolt av deg. Bestill ett her.

For alle kvinnelige bloggere:

Skrem nye, potensielle partnere med disse trusene! Bedre å være brutalt ærlig – du kommer tross alt til å blogge dette! Bestill artig undertøy og mer til her.

Ja, da venter vi bare på at ulike nettbutikker kommer til å begynne å sende meg klær i posten. Woho, jeg kommer til å bli rik ^_^

Torsdag 8. mai 2008

Skeptikerskolen: Gud og vrangforestillinger

En gang i tiden tægget Sigurd meg til å skrive om mitt personlige forhold til religion. «Som om det kommer til å gå,» tenkte jeg. «Jeg kan jo ikke skrive en bloggroman, Sigurd. Glem det.»

Likevel har jeg planlagt innlegget i hodet rett som det er, og det har vært flere diskusjoner om religion i kommentarfeltet mitt som jeg har hatt lyst til å diskutere videre i et eget innlegg. Da jeg leste Hellyeahs monumentale post om hennes forhold til kristendommen bestemte jeg meg. Jeg har lyst til å skrive Virrvarrs historie om veien fra personlig kristen til millitant ateist, selv om jeg ikke klarer helt å bestemme meg for om jeg skal gjøre det skjønnlitterært, poetisk eller analytisk.

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Jeg kunne Fadervår utenatt før jeg lærte hva ordene betydde, og Gud fylte hele barndommen min. Han var inne i meg, utenfor meg, rundt meg, et glinsende belegg på skaresnøen, lyset i vinduene om kvelden, roen i rent sengetøy og de første blomstene hver vår. Gud og jeg pratet sammen hele dagen og de voksne leste for meg fra den store, røde boken som handlet om Gud. Vi sang sanger om Gud og snakket om Gud, og Gud holdt meg i hendene sine når jeg sovnet inn om kvelden.

Jeg brukte lang tid på å skjønne at det fantes andre religioner, at det fantes folk som var ateister, at Gud ikke var like tilstedeværende i alle andre familier på samme måte som om han var i min. Jeg ble stoppet av andre barn på skolen og de spurte hånlig: «Tror du på Gud?» «Ja?» sa jeg, og trodde alle gjorde det. Gud var like naturlig som tyngdekraften, ABC og at gul og blå blir grønn.

Som tidligere nevnt fikk jeg min første kollisjon med kristendommen på spørsmålet om homofili, og etter at jeg hadde drevet aktiv Bibellesning, hadde jeg en runde der jeg leste meg gjennom hinduismen, buddismen, wicca, tusen naturreligioner og bahai før jeg fant igjen Jesus i femtenårsalderen. Fra det øyeblikket gikk jeg fra «personlig kristen» til aktiv misjonær og brukte mye av videregående på å snakke strengt til folk om Jesus Kristus, frelse og kommunisme i skjønn forening.

Jeg syntes jeg kunne nedkjempe enhver humanist og ateist i debatt, jeg kjente Bibelen ut og inn. Jeg var uovervinnelig og så sterk i troen at jeg var sikker på at Satan skulle ta meg personlig der jeg løp rundt i lysets tjeneste. Jeg dekonstruerte Nietzches «Antikrist» første året på videregående, lo av eksistensialistene og kranglet med enhver antroposof som trodde på reinkarnasjon. Jesus-Jesus-Jesus, og en dose Martin Luther var alt jeg brydde meg om. Ved siden av å redde verden og miljøet, selvsagt.

Mr. Jackson er ateist, og har alltid vært det. Likevel var han en lite kranglevoren ateist, og fant seg i at jeg likte å be aftenbønn hver kveld på samme måte som at jeg likte å strikke og gå uten sko om sommeren. Det var sånn Virrvarr var, og han stilte ikke spørsmål ved det. Han foldet hendene sine sammen med meg og ba aftenbønnen for meg når jeg glemte det.

Siden han har kristendomskunnskaper som en buskmann, lød bønnenen gjerne i rettning av «Fadervår, du som Virrvarr prater med. Nå skal jeg si det hun pleier å si, trallalalalalala, amen.», men det er en annen historie. Kort sagt ble jeg ikke utfordret på livssynet mitt fra mannen min, selv om vi var veldige uenige.

Likevel- tro er skjøre saker, og første gang den virkerlig ble angrepet, følte jeg det veldig ubehagelig. Det var året jeg flyttet til Oslo som jeg havnet i religionsdiskusjon med en meget forkynnende ateist som spurte meg hvordan jeg både kunne se på meg selv som marxist og forholde meg rasjonelt til verden og samtidig kalle meg kristen. «Hvordan greier du å ha så store selvmotsigelser i verdensbildet ditt?» spurte han.

Selvmotsigelser? Moi? Jeg trodde på å undersøke verden vitenskaplig og jeg trodde på et liv etter døden. Det burde jo være kombinerbart?

«Du tror på det hellige spøkelse, den usynlige mannen i himmelen og sønnen hans, jødezombien, som din frelser? Tror du på at du må spise kjøttet og drikke blodet til zombien også? At den usynlige mannen hører alt du sier?»

Kort sagt fikk jeg en ny venn som var langt hardere i religionskritikken enn jeg var vant til. Først syntes jeg det var ubehagelig. Så tenkt jeg som så: «Kan jeg ikke plukke fra hverandre den følelsen jeg kaller tro og argumentere skikkelig for den, er det ikke mye å basere livet sitt på. Jeg skal vinne denne debatten.»

Deretter begynte en lang og møysommelig runde med lesing, disksusjon og et forsøk på å bestemme meg for hva jeg faktisk mente filosofisk.

Jeg kom frem til noen teser:

1. Virkerligheten er virkerlig, og verden eksisterer uavhengig av min persepsjon eller sansing av den. Eksisterer den en Gud, kan han ikke bare være min Gud, men en del av universet på lik linje med månen og mensen og milten min.
2. Bibelen er en historisk tekst, skrevet av ordentlige mennesker for to tusen år siden. Vi har historiske kilder på hvordan Bibelen ble til og ble satt sammen, og den «falt ikke ned fra Himmelen.» Som litteraturviter tror jeg ikke på tekster som kommer ut av det blå. Om den var «Guds Ord», var den en veldig sammensatt versjon av mange menneskers nedtegnelser av Guds ord.
3. Alt jeg leste av biologi og geologi tydet på at verden ikke var skapt på seks dager og var seks tusen år gammel. Ergo måtte Bibelen være litt unøyaktig på dette spørsmålet med verdens tilblivelse, og jeg valgte å legge moderne evolusjonsteori som basis for synet mitt på den fysiske verden.
4. Tro er ikke en kraft i seg selv, men en måte å forholde seg til verden på som ikke krever sikker kunnskap. Dermed eksisterer ikke ting fordi man tror på dem, men du tror på det fordi du synes det virker sannsynlig. Om jeg tar utgangspunkt i at virkerligheten er virkerlig, må alt være mulig å bevise, eller hvertfall beregne sannsynligheten rundt.

Ok, verden eksisterte uavhengig av meg og min tro, Bibelen var en historisk tekst skrevet av mennesker preget av sin samtid, og vitenskapen var mer pålitelig enn gammeltestamentet. Hva satt jeg da igjen med? Min egen private gudstro og religiøse opplevelser, og det faktum at om Gud eksisterte side om side med meg, burde det være mulig å utsette ham for systematisk undersøkelse.

Jeg hadde følgende problem: Jeg ville fryktelig gjerne tro på Gud. Jeg ville at det skulle finnes en Himmel, et liv etter døden, en høyere mening og noen som tok vare på meg, noe evig godt. Jeg hadde fremdeles en sterk følelse av Guds tilstedeværelse selv om jeg mente det var mindre og mindre sannsynelig at han faktisk var der. Evig liv og evig kjærleik er jo ikke elementer i livet ditt du har lyst til å skrote uten videre.

Kort sagt- jeg hadde den TROEN enkelte kristne snakker om, og jeg gikk bevisst i gang med å dekonstrurere den.

“Hvorfor denne Gud mest sannsynlig er oppspinn”, argumentene som knakk kristendommen for meg:

• Hvis vi godtar at ting har utviklet seg fra trillobittene til nå og bare tar utgangspunkt i Gud som den som setter i gang evolusjonsprossessen: Hvor sannsynlig er det at alt settes i gang av en omnipotent supermakt? Hvor kom den omnipotente supermakten fra? I begynnelsen var det en liten celle er mye mer sannsynlig enn «I begynnelsen var det noe allmektig og kjempekomplisert som laget små celler».
• Teodice-problemet: For å si det med Epicure-
  “Is God willing to prevent evil, but not able?
  Then he is not omnipotent.
  Is he able, but not willing?
  Then he is malevolent.
  Is he both able and willing?
  Then whence cometh evil?
  Is he neither able nor willing?
  Then why call him God?
  
• Religion er først og fremst en forklaringsmodell på vanskelige spørsmål. Når jeg hadde sett for meg Himmelen, så jeg egentlig for meg alt jeg skulle ønske livet på jorden hadde vært. Det gjør det ikke sannsynlig at et sånt sted finnes.

Likevel- disse tingene tilbakeviste ikke min personlige, religiøse opplevelse. Samtidig som jeg ryddet opp i livssynet mitt gikk jeg mye til psykolog og snakket om vrangforestillinger, psykoser, stemmer i hodet og hemmelige venner jeg hadde hatt hele livet.

Jeg spurte meg selv: «Er det ikke rart at om kjente, avdøde personer snakker til meg, så er jeg gal, men om Store Skjeggemann i skyene snakker til meg, er det fint og jeg er spesielt heldig? Hvordan kan jeg vite med sikkerhet at ikke Gud er en del av vrangforestillingene mine? Bortsett fra at han er sosialt akseptert, overlapper han godt med en tradisjonell psykose. Jeg er sikker på at om jeg sier noen bestemte ord hver kveld, vil alt bli bra? Jeg er sikker på at stemmene jeg hører kommer utenfra meg selv og er en del av et mye større system? Heh.»

Omtrent her sprakk såpebolen. Beklager, men det var mye mer sannsynlig at jeg hadde en hemmelig venn i litt vel utstrakt grad enn at det faktisk fantes noen Gud. Jeg hadde snakket med meg selv i mange år, ikke henvendt meg til «høyere makter».

*Poff!* så forsvant religiøsiteten som hadde fulgt meg gjennom mange år.

Fordeler?

• Jeg sluttet å kjenne meg syndig. Ja, Jesus skulle ha frelst meg, men det betydde jo at jeg måtte være syndig i utgangspunktet. Nå kunne jeg vinke hele syndsbegrepet farvel.
• Problemene ble løst mye bedre om jeg bare spurte meg selv «Hvordan fikser jeg dette?» enn om jeg foldet hendne og sa «Kjære Gud, hjelp meg!»
• Jeg sluttet å være redd for alle vennene mine som skulle gå fortapt fordi de ikke var kristne.
• Jeg slapp å forholde meg til rare selvmotsigelser i Bibelen og måter å tolke dem på for deretter å skulle relatere dem til livet mitt.
• Jeg kunne definere min egen etikk og ikke basere meg på altruismen og «vend det andre kinnet til.»

Ulemper?

• Alle de kristne folkene jeg kjente ble veldig lei seg.
• Jeg måtte gi opp den evig-liv-greia og innse at jeg hadde en tidsfrist.

I etterkant har dette muligens gjort meg litt mer aggresiv på religion enn det andre, mer avbalanserte ateister er. Fordi jeg til syvende og sist ikke respekterer gudstro mer enn jeg respekterer en politisk uenighet. Tro er ikke magisk, det er lite gjennomtenkt argumentasjon.

Eller- som jeg har ofte har lyst til å si, men lar være:

NB: Dette er ikke all argumentasjonen min. Jeg kunne skrevet en «Hvorfor Gud er tøys»-post med bedre argumenter enn her, men da ville jeg ikke svart på Sigurd sin forespørsel. Mmm.

Tirsdag 6. mai 2008

Hjelp en forfatterspire!

Ok, norske bokhandlere er pingler. Vi har hatt «Jentesex» som arbeidstittel på boken en evighet, og nå forsøkte vi oss med tittelen «Jentesex – Skritt for skritt» på møtet forlaget hadde med de som skal selge boken vår. Resultatet? De syntes tittelen var litt i overkant direkte. Pussig nok kan samtlige bokhandlere selge «Hot sex – rett på sak» av Tracy Cox, men ikke en bok med tittelen vi planla.

Jeg skjønner at jeg ikke kan gå for løsningen Comrade Arnfinn fremla for meg tidligere idag, henholdsvis å kalle den «Jentesex» i storbybutikkene og klistre bilde av Anne B Ragde på forsiden på alle bøker som skal selges i en mindre by en Tromsø, men jeg er litt rådvill og åpen for det meste.

Derfor- kjære leser- kan du hjelpe oss.

Hva slags bok er det Virrvarr skriver?

- En håndbok og debattbok om jenter og sex; en ikke-heteronormativ sexbok for alle som har sex med jenter og en bok om det vanskelige begrepet «seksuell frigjøring». Boken inneholder personlige historier, tips og råd, erotikk og snasne tegninger av nakne damer. Kort sagt- den ultimate puleboken for alle som har seksuelt samkvem med damer, enten du er en jente som onanerer, i et lesbisk forhold eller rett og slett er en nysgjerrig gutt.

Hva trenger vi?

- En tittel som ikke har ordet «sex» direkte i navnet. Vi har tidligere lekt med følgende:

• Jentesex.
• Skritt for skritt.
• Jentesex – skritt for skritt.
• Puling uten pikk.
• Jentesex- puling uten pikk.
• Puleboka.

Dessverre ser det ut som storparten av de geniale forslagene våre er litt vel drøye for bokhandlerne. Kanskje vi må tenke helt nytt?

What’s in it for you?

- Kommer du med et godt tittelforslag, blir det heder, ære og bok i posten på deg.

Gå bananas i kommentarfeltet mitt og kom med grove, teite, fine, delikate, impulsive forslag. Alle idéer er gode idéer. Selv skal jeg sitte og ha idémyldring for meg selv og skrive vaskeseddel til boken. Ingenting er så viktig som en skikkelig baksidetekst.

Tirsdag 6. mai 2008

Bloggreality! Ungkaren- en fasit!

Esquil arrangerer Ungkaren, og deltagerne må være anonyme. Men Revolusjonært Roteloft er et fristed som ungkaren ikke har lov å besøke før realityshowet er over. Så i kommentarfeltet til denne posten kan ungkarendeltagere røpe sitt egentlige bloggnick.

Konseptet? Folk skal late som om de er snasne damer og skrive smarte svar hos Ungkaren, for å kunne gå videre og vinne premie. Altså- gå til Esquil og skriv løs! Jeg vet du har lyst, kjære leser! Og skriv i kommentarfeltet mitt hva du kalte deg hos ham!

Søndag 4. mai 2008

Kroppslig dialog

Virrvarr: Du kroppen?

Kroppen: Ja?

Virrvarr: Er det ikke på tide at vi slanker oss?

Kroppen: Må vi det?

Virrvarr: Vel, i følge den fantastiske kalkulatoren jeg fant på internett har vi en BMI på 33. Vi burde vært 22. Du vet hva det betyr? At Verdens helseorganisasjon synes vi er fete.

Kroppen: Jeg tror ikke de BMI-greiene er så korrekte. Du veide deg på en rar badevekt fra Japan, etter å ha spist og drukket masse. Legen sier jeg er i ganske fin form. Legen ville vel sagt fra om jeg var for fet?

Virrvarr: 33! Fedme! Også så høyt tall på badevekten! Jeg mener- nitti kilo! Kom igjen! Jeg må slanke meg så jeg slutter å være nitti kilo!

Kroppen: Ah, dette handler ikke om meg. Dette handler om selvfølelsen.

Virrvarr: Mulig du har rett. Det er jo rart, er det ikke? At tall kan være en sånn identitiet? Jeg følte meg passelig bra helt til jeg veide meg, og da klistrer tallet seg til kroppen min som en slags skammelig diagnose. 90 kg. Fedme. Se- de ordene er så stigmatiserende at de svir! Jeg kjenner at bildet av meg selv endrer seg i hodet mitt. Jeg blir en nitti-kilos-person, jeg eser ut, jeg blir lat og tiltaksløs, stygg og kjedelig fordi jeg veier NITTI kilo! Det er nesten hundre, det, godeste kropp!

Kroppen: Du veide deg på en rar badevekt. Du hadde spist og drukket mye vann. Vi kan trekke fra minst fire kilo. Da er du noen og åtti kilo. Det hadde du vennet deg til å være. Dette har ikke noe med helse å gjøre, dette er bare tall.

Virrvarr: Du er bare kjøtt, ben, brusk og flesk. Du skjønner tydeligvis ikke at tall også er identitiet. Litt som at ord er identitet. Her har jeg gått rundt og vendt meg til å være «lubben». Da kan ikke WHO komme her og kalle meg FET.

Kroppen: Så da handler det også om at du vil tvinge deg selv ned til et annet tall, mer enn at du vil være sunn og frisk?

Virrvarr: Åhysjmedseg. Jo, det stemmer det.

Kroppen: Fordi du rusler rundt og er fornøyd utenom når du innser hvor mye jeg veier?

Virrvarr: Tenk om noen fant det ut? Det er jo kjempeflaut!

Kroppen: Vel, du har akkurat skrevet det på internetten…

Virrvarr: Vi får late som om det er skjønnlitteratur ^_^

Kroppen: Fat chance.

Virrvarr: Bokstavlig talt. Men burde vi ikke slanke oss, da?

Kroppen: Vi slanker oss når du ikke leter etter et nytt prosjekt å hekte den stakkars, deprimerte hjernen din på. Når du ikke kaster alt overbord for å lese om dietter på nett slik at du kan jakte på et ønsket tall på vekten, ikke på bedre helse. Når du ikke er en mentalpasient som ønsker seg et nytt og selvdestruktivt prosjekt å gå løs på. Jeg tror nemlig at galningdelen av hjernen din sitter og tenker: «Hm. Ok, selvskading suger. Hva med en diett? En skikkelig selvpinersk streng en?»

Virrvarr: Mulig vi bare skal løpe oss en tur.

Kroppen: Eller skrive ferdig boken og ikke surfe slankesider på nett?

Virrvarr: Men 90 kg? Kom igjen!

Kroppen: Det er du og selvfølelsen som bør ha en prat, frue. Hold meg langt unna det rotete hodet ditt.

Lørdag 3. mai 2008

«Bergen er motgang, Bergen er alt som er vått..»

«Når solen faktisk skinner så synes den dobbelt så godt. Den sluker bryggen i et gyllent jafs. Det er som å se folkemuséet flyte til havs.»

Slik synger Ole Paus om byen jeg har tilbragt de siste dagene i. Det er noe med heisaturer. Å reise fra solfylte Oslo og lande i regntung natt en tilfeldig tirsdag, å vandre gatelangs, snike seg gjennom «smau» og parkere seg selv og paraplyen på mengder av små kaféer.

Jeg har aldri spist etiopisk mat før, men de har det i Bergen sammen med englekort og dampmaskiner, gamle og nye venner og grønn popcorn-te drukket i et bastuvarmt rom med nesen mot et loddent veggtilvegg-teppe.

Bergen er busserturer med en gammel, sortkledd venn som leker guide mens vi kjører rundt. «Dette er Paradis, dette er Fyllingsdalen, vi var på Flesland, der borte bor bestefar og bestemor, mamma bor der, og det heter Bønes, i den blokken bodde hun før, der bor hun nå.» Jeg vandrer i vennene mines tidligere liv og innbilder meg at jeg er kjent der, har vært der før, har levd der før, selv om jeg bare kjenner byen fra overleveringer, fra historier, fra anekdoter mens vi venter på bussen.

«Åh, Bergen, Bergen. Norges største grend. Uansett hvor du kommer fra, blir det motbakke hjem igjen. Åh, Bergen, Bergen. Norges minste verdensdel. Bergen, for meg er du ikke en by, men en tilstand i min sjel.

Jeg har hatt lyst til å synge Ole Paus høyt nesten hele turen, men jeg var ikke i sånt selskap som liker spontansynging på åpen gate. Derimot stod kaffekrig, smykkelaging, 1. mai-tog-skulking, kattungekosing og alvorlige samtaler på programmet.

I Bergen er det personlige politisk og det private fullstendig offentlig, og praten hoppet fra feministisk teori til gynekologbesøk til postmodernisme til selvmordsforsøk til hvor deilig det hadde vært å være martyr til Ayn Rand. Bergen er blodig alvor og fragmenter av fryktelig fortid, oppvaskmøter, solskinn gjennom skyene og kvalitetskaffe.

Kanskje jeg skal flytte dit og bli sunn og sprek av alle oppoverbakkene jeg måtte overvinne daglig? Jeg vet ikke om bergensere er av hardere materiale enn alle andre der de klatrer oppover i byen sin og leker tindebestigere på vei til butikken. Alle er sterke i Bergen, de smiler trass evig regnvær og motbakke.

Melankoli er gleden over å være trist. Bland det med fandenivolsk fryd og du får spontanferien min, byen jeg dro til og menneskene jeg traff. Legg til kattungene jeg koste og de feite duene jeg hilste på, så har du en frysetørret versjon av dagene jeg tilbragte i Bergen fra tirsdag til fredag.

«Det var en fin tur.» sier jeg til reisekameraten min mens flybussen svinger inn på Carl Berner.
«Til å være en dritt-tur.» sier han.
«Ja, en fin dritt-tur,» sier jeg.

Og jeg er lykkelig.

Mandag 28. april 2008

Det beste sexleketøyet!

Ja, jeg leser for mye om sex disse dagene. Det finnes mye snodig sexleketøy der ute, men her om dagen fant jeg det som tar prisen. La meg presentere: Rumpegnomen! Eller- The Ass Midget, som han heter på orginalspråket. Det er en hagegnom i latex, spesialdesignet til din anus! Den er nesten 30 cm høy og en 11-12 cm i omkrets på det tykkeste. En diger gnom, altså!

Jeg regner med at alle gleder seg til boken kommer, eller hva? ^_^

Søndag 27. april 2008

Nye hobbyer

Jeg er såpass ajour med boken at jeg unner meg helgefri. Jeg skriver fra åtte til fem, og tar fri i helgen. Innimellom må man gjøre andre ting. Likevel- det å skrive har vært hobby nummer 1 i alle år. Hva gjør man når jobben blir hobby? Jeg har skrevet, lest og tegnet til alle døgnets tider, men etter åtte timers intens tekstbearbeidelse, trenger hodet annen aktivitet og stimuli.

Så hva gjør Virrvarr?

1. Lager smykker og perlekjeder. Siden jeg ble innlagt på galehus har jeg utvidet smykkeskrinet med en tolv-femten smykker og gitt bort et par, også. Ja, jeg henger på håndarbeidssider på nettet og glor på glassperler. Pass dere, ellers blir Revolusjonært Roteloft en gjennomført håndarbeidsblogg!
2. Baker som gal. Idag har det vært wienerbrød og hjemmelaget vaniljekrem. Jeg har kjevlet smørdeig som en gal og følt meg som topp-konditor. Hvorfor jeg ikke ble baker, er meg et mysterium.
3. Best av alt- jeg lærer meg å programmere Ruby! «Hva skal du med det?» spør vennene mine. «Wordpress er skrevet i PHP. Du bør forbedre ferdighetene der og bli bedre i ajax og sånt.» Bah. Jeg vil lære Ruby fordi det er smart å lære flere språk og skjønne konsepter og strukturer, fordi det er pent og glatt og elegant og fordi det – OMG- heter RUBY! Det er jo det peneste navnet- kom ikke her! Takket være boken til Chris Pine, Learning to Program, er jeg langt inne i det allerede. Jeg kjenner at jeg sikler litt på Python, også.

Bake-perle-kode-yay! Kort sagt har jeg en fin søndag.

Lørdag 26. april 2008

Regler for bra blogging

Er hva som er en bra blogg subjektivt? Handler det om smak og behag, eller følger alle gode blogger et grunnoppsett? Er det noen sammenheng mellom hva som blir lest og hva som er bra? Er en mye besøkt blogg en bra blogg? Eliteblogger, møkkablogger, forfatterblogger og pitbullblogger- vi kategoriserer og putter merkelappene på bloggene vi er innom. Bza har gitt sin forklaring på hvordan folk blir elitebloggere, og Daniel Tarzan synser rundt hva som er bra blogging. Alf Ivar Tronsmo har skrevet om det samme tidligere.

Hovedproblemet med at bloggere skriver om hva som er «bra» og «dårlig» blogging er at det blir som når forfattere snakker om hva som er gode bøker. På en måte vet de farlig mye om bøker, siden de arbeider med å skrive dem. På den andre siden vil de alltid definere hva som er en god bok utfra hva slags bøker de skriver. De må jo nødvendigvis skrive gode bøker selv, og forsvarer sitt eget prosjekt samtidig som de kritiserer andres. Egentlig burde innlegget om hva som er en god blogg være skrevet av den anonyme leser, men så objektivt får vi det ikke. Det blir Virrvarrs holdninger og Virrvarrs synsing.

For å oppsummere bra blogging med Scott McCloud:

«There are no rules. And here they are:»

1. Din blogg bør se ut som alle andre blogger. Folk er dumme, og utseende på nettsider er ikke stedet for kreative nyvinninger. Teksten må være stor og leselig, og du bør ha følgende i sidekollonnen din:
   Arkiv, søkefunksjon, kategorier/tags, en bloggroll, de siste kommentarene og tekst om deg selv. Har du ingen lenker, ingen søkfunksjon, ingen tags og ingen tekst om deg selv, blir leseren din forvirret. Jo mer komplisert utseende, jo mer erfaren må leseren din være på den store internetten.
2. Ja, det er mulig å legge ut blinkende flash-slideshow, automatisk musikk, glitrende gif-er, hoppende javascript og animasjoner som fremkaller epilepsiannfall. Ja, det får deg til å fremstå som en umoden unge som klistrer tusen klistremerker på det ene julekortet de skal lage etter å ha dynket det i glitter. I tillegg kræsjer det nettleseren min. Du vil ikke at leseren skal bli distrahert og ikke merke seg teksten din.
3. Finn din egen bloggstemme. Skriver du lange, seriøse artikler med masse kilder? Korte, skarpe replikker om dagsakutelle ting? Skjønnlitterære passiarer? Morsomme betraktninger? Alle over? Er det fotoblogging som er ditt hjerte nærmest? Les andre blogger og finn din egen stil. Poenget er ikke å kopiere, men å skjønne konseptet. Forstå hvor grensene går for utlevere privat informasjon og intime detaljer.
4. Enten du skrier kakeoppskrifter eller dikt: Gjør deg flid. Ingen gidder å lese usammenhengende dagbok-rabbel på dårlig norsk. Hvis du skal skrive for noen andre enn dem som kjenner deg, må du skrive for en indre leser. Ikke skriv: «Idag er det lenge siden jeg har oppdatert, så jeg poster en artig youtube-sang.» Skriv fordi du har noe å skrive, ikke fordi du må oppdatere.
5. Skriv om noe annet enn andre bloggere om du vil ha lesere som ikke er bloggere. Det er en stor sjangse for at de som er innom siden din aldri har lest bloggen du skriver om, og vil kjenne seg ekskludert.
6. Hva med reklame? Noen argumenterer hardt for reklame på sidene. Skikkelig bloggere blogger ikke gratis, de tjener penger på hver treff de får. Sammenlign med aviser: Synes du at en forside dekket av reklame gjør resten av innholdet ellers troverdig? Gå for diskréte google-ads om du absolutt vil ha inntekt på det du gjør, og don’t quit your day job. Skriver du godt nok, tjener du mer på å selge frilansartikler, uansett. For mye reklame fungerer som flash-show og blinkende animasjon- det er forstyrrende.
7. Bli lest. Ping Bloggrevyen, kommenter hos andre blogger og ta opp tråden fra andres innlegg. Link til dem og trekk diskusjonen over til deg. Bruk Twingly i Dagbladet. Likevel- veien til tilbakevendende lesere er gode innlegg, intet annet. Bryter du alle kriteriene over, blir folk bare irriterte når de kommer inn på siden din.
8. Bloggen din er ikke det samme som stuble-upon-profilen din. Du bør ha mere å komme med enn linker til artikler, andre innlegg, morsomme filmer og rare nettfenomener. Anbefalinger er velkomne, men utelukkende anbefalinger til andre får leseren til å lure på hvorfor du blogger. Ofte er bloggeres anbefalinger spennende fordi man er nysgjerrig på hva en intressant skribent liker å lese. Det at du skriver intressante ting, gjør ting du linker til mer intressant, også.
9. Lag dine egne regler, men baser dem på hva du liker å lese.

Da skulle det vel bare være å blogge i vei? The bloggers united will never be defeated, osv…

Fredag 25. april 2008

Brev fra asylet, del svy. En avslutning

«Vi sees!» Det er psykiateren på galehuset som sier det til meg. Han sier det med fjeset fullt av smil, men alle ser stygt på ham. Vi sitter i perle-filt-hobby-dille-rommet og psykiateren har akkurat bannet i kirken.

Du sier ikke «På gjensyn!» når noen forlater galehuset. Det er som å si «God bedring!» til noen har hisset seg opp i en diskusjon. Det impliserer at du er et håpløst tilfelle. Og likevel- jeg har følt meg som et håpløst tilfelle.

Første gangen jeg ble innlagt, i 2006, sa overlegen strengt til meg at han håpet at han slapp å se meg mer. Etter dette har jeg gjemt meg når jeg har møtt ham på sykehuset. Min blotte tilstedeværelse har vært et bevis på at jeg ikke var så bra som han mente at jeg burde være.

«Egentlig – for din skyld håper jeg jo ikke at vi sees.» Han unnskylder seg.
«Ja» sier jeg og smiler.

Og tenker at det er rart. Det er rart å vite at om livet mitt går bra, kommer jeg aldri til å møte noen av menneskene her igjen. Det er ikke mange ganger i livet det er tilfelle.