Onsdag 16. desember 2009

Kjønnskrift?

Jeg har funnet et fantastisk Dag og Tid-artikkel jeg tenkte jeg måtte blogge om selv om den ble skrevet i juni en gang.

Artikkelen er fra Unn Conradi Andersen kom ut med «Har vi henne nå?» som handelt om hvordan damer som skriver bøker blir bedømt på andre måter enn menn som skriver bøker, fordi damer skriver intim, inderlig, personlig, melankolsk kvinnelitteratur.

Conradi Andersen mente at om du tok vekk bokomslaget og tittelbladet var det umulig å bedømme om teksten var skrevet av en mann eller en dame. Cathrine Krøger i Dagbladet var derimot overbevist om at du kunne kjenne lusa på gangen og kvinnelitteraturen igjen på språket.

Dag og Tid tok dem med på en blindtest der de skulle gjette kjønnet på forfatteren med utgangspunkt i et lite tekstutdrag. Resultatet? De fikk riktig 50 % av gangene begge to. Når det bare er to svaralternativer, sier det seg selv at resultatet er så tilfeldig som det kan bli.

Noe av det artigste med gjennomgangen av bøkene var hvilke forfattere som var damer i følge lesningen deres og hvilke som var menn. Jeg tenkte jeg skulle dele moroa med dere:

Helt klart kvinnelige forfattere:

• Ingvar Ambjørnsen
• Hans Herbjørnsrud
• John Steinbeck
• Arthur Omre

Helt klart mannlige forfattere:

• Toni Morrison
• Karin Fossum
• Trude Marstein

Les, og le godt.

Mandag 14. desember 2009

Til Gud fra Josef

Anbefalt utenfor Revolusjonært roteloft: Til Gud fra Josef

Søndag 13. desember 2009

Om Den ene

Curly har utfordret meg til å skrive noe med utgangspunkt i Unicefs kampanje «Den ene», om alle de enkeltvoksne som har reddet et barn i uføre. Jeg har hatt et halvferdig innlegg om kampanjen jeg var sikker på at jeg hadde publisert, men det viser seg at jeg ikke har skrevet noe om det likevel.

So. Here goes:

Den Ene?

Jeg ser kampanjen i Dagbladet og blir sår. «Det var INGEN der for meg!» sier jeg til Mr. Jackson. Jeg leser historie etter historie i Magasinet og tenker. Det må jo ha vært noen voksne? Jeg er her i dag snarere på tross av opphavet mitt enn på grunn av det, og selv om enkelte har påstått at de putter the fun back in dysfunctional, er de fremdeles grunn nr. 1 til at ting er vanskelig. Først da jeg sluttet å se dem, var det mulig for meg å ta tak i livet mitt.

Så jeg ligger på senga og leter etter voksne i historien min. Jeg finner dem til slutt. De er godt skjult, men her er et par:

Mannen med skjegg:

«Ida!» sier han og gir meg en klem, selv om jeg ikke har møtt ham på mange år. Jeg er femten. Jeg husker ham knapt. Jeg husker en teddybjørn og et teaterstykke, ikke ansiktstrekk. Han ser på meg. Lenge. «Hvordan går det med deg?» Spørsmålet er ikke ment som småprat. «Sist jeg så deg var du sju. Du klemte deg inntil meg som om noe forjævlig var etter deg og var helt “elskmeg-elskmeg-elskmeg”! Åh, jeg ville bare ta deg på armen og stjele deg ut og bort! Hvordan går det med deg?» Jeg stivner. Jeg trodde frykten min hadde vært usynlig. Vissheten om at noen andre var der og så det, gjør at de usynlige tingene finnes litt mer.

Dame med bil:

Jeg er søtten. Jeg arrangerer skoleball. Jeg løper i høyhælte sko og kjole med punchflekker og skriker til alle med sersjantstemme. «Du bærer inn osten!» «Vask hendene først!» «NEI! Bandet kan ikke spille fem låter ekstra! De låter som en støvsuger med strenger og folk vil først og fremst danse!» Midt i forbredelsene finner vi ut at vi mangler servietter og stearinslys. Jeg har nesten brølt på meg brokk da en av jentene i førstegym forteller at moren hennes kommer med kjolen hennes i bil og at hun sikkert kan kjøre meg ned til kjøpesenteret så vi får skaffet det som måtte mangle.

Minutter senere står bilen i oppkjørselen, jenta henter ut ting fra baksetet i all hast og jeg kaster meg inn i forsetet og sier noe usammenhengende om «Tusen takk og hei på deg og servietter og veldig snilt!»

«Ida?» sier damen i bilen. Jeg er litt forvirret over at hun vet navnet mitt, men jeg antar at jenta i klassen under må ha fortalt hvem jeg er og hva jeg heter. Det er tydeligvis ikke tilfellet. Hun smiler fra øre til øre: «Ida! Husker du meg!» Jeg rister på hodet. «Jeg var assistent! På skolen du gikk på! Du gikk alltid alene og sang for deg selv! Husker du? Jeg holdt deg i hånden alle friminuttene i hele førsteklasse!» Det demrer for meg. Jeg husker ikke navnet hennes, men jeg husker allværsjakken, jeg husker å løpe mot henne, å være litt mindre redd friminuttene. «For et sammentreff!» Hun gir meg en klem. «Jeg var så lei meg da jeg sluttet! Jeg lurte på hva det skulle bli av deg! Men jeg hadde bare jobb der det ene året, ser du!» Etterpå tenkte jeg på hvor godt hun egentlig måtte ha sett meg. Jeg var en førsteklassing i mengden, og likevel kjente hun meg igjen mange år senere, dekket i sminke og glitter, i en mørk bil.

Den slemme damen:

Jeg var alltid pissredd henne. Hun var moren til en veldig god venninne av meg, og hun snakket alltid til meg med skarp stemme og fikk meg til å stirre permanent på skoene mine hele besøket. Jeg var fjorten og dronningen av kjøpesenteret, kjøpte mine egne sigaretter, rullet min egen joint og skaffet mitt eget hjemmebrent. Hun var alltid, alltid i veien. Den heksa.

Jeg husker at hun kom og plukket meg opp i sentrum en gang jeg var så full at jeg ikke kunne stå oppreist. Jeg hadde stukket av fra venninnene mine for å drikke sprit med noen eldre gutter i parken, og bestevenninnen hadde ringt moren sin. Bitch. Hun dukket opp fra ingensteds, grep meg i armen og slepte meg hjem til dem. «Ånei! Der kommer den SLEMME DAMEN!» hadde jeg hoijet da jeg fikk øye på henne. «Yes. Jeg er den slemme dama.» hadde hun sagt.

Jeg traff henne i høst for første gang siden jeg sluttet å være tenåring. Hun ga meg en kjempeklem og sa hun var stolt av meg. Jeg ble så paff. Jeg var overbevist om at hun hatet meg. Hun hadde jo alltid vært så sint? Plutselig slo det meg at å plukke opp nær bevisstløse fjortiser omringet av suspekte gutter i begynnelsen av tyveårene ikke er en veldig slem ting. Det er omsorg.

Sist, men ikke minst:

Tankespinnet mitt om «Den ene» ble avbrutt av at jeg fant det siste og mest åpenbare svaret: Svigers. Her satt jeg og leste artikler i deres kjøkken i aviser de hadde kjøpt, også klarte jeg å glemme dem likevel. Jeg tror hovedgrunnen var at når de snakket om «Den ene», virket det som om de snakket om voksenpersoner rundt små barn, ikke rundt ungdom.

Svigermor og svigerfar kom inn i livet mitt samtidig som Mr. Jackson, og introduserte konseptet: «Et sted Ida kan sove uten å være kjemperedd». De hentet meg når jeg var i trøbbel, tørket meg opp når jeg var trist og stilte opp på skoleforestillinger. De laget rar allergikermat i perioden jeg bare spiste det, husket hvilke ting jeg likte og fulgte meg på legevakten. Da de skjønte hvor mye trøbbel jeg egentlig hadde, stilte de opp 500%. De var de første voksenpersonene jeg torde å fortelle noe som helst.

Jeg holdt foredrag for Landsforeningen for pårørende innen psykiatri, og de spurte meg om hva jeg tenkte når det kom til relasjonen «pasient-pårørende». Jeg sa at «Helt ærlig: Jeg har de beste pårørende i hele verden. Men jeg har valgt dem selv.»

Lørdag 12. desember 2009

Om bloggkåringer

FYI: Det foregår en rekke bloggkåringer på høsten, alt fra Den Gyldne Q til nystartede kåringer på Sonitus-fronten. Noen driver og skal kåre årets sosiale media-superhelt og andre skal kåre den beste politiske bloggen.

Jeg bare tenkte jeg skulle si at jeg ikke har greid å henge med, at jeg ikke har greid å nominere, gratulere eller informere folk om når eller hvor de kan stemme på meg. Jeg er litt ute av synk, rett og slett.

Oppdatert: Jeg feiget ut og nominerte folk, likevel. Nå har jeg nominert folk forsent, så vi får se om de vil ha dem.

Oppdatert igjen: De kan ikke ta nominasjonene nå uten at det blir juks. Ganske opplagt, egentlig, siden det var en sånn tidsfrist på dem. Jeg tror «Virrvarr er ute av synk»-utsagnet fortsatt gjelder, gitt.

Lørdag 12. desember 2009

Freak Show

Han er den mest intense, overivrige, humørsyke, overdådige drag queen på søtten du kan tenke deg. Han skal begynne på den mest konservative sosseskolen i hele Florida.

Der har du utgangspunktet for en av de fineste bøkene jeg har lest i det siste.

Freak Show av tidligere Club Kid og Party Monster James St. James burde være på fleres leselister.

Hovedpersonen, Billy Bloom, er kanskje den mest tilstedeværende førstepersonsfortelleren ville sagt detjeg har vært borte i.

Boken er skrevet slik Billy ville fortalt deg om det han opplever. Og siden Billy vet han er en romanfigur, oppstår artige metafiksjonsøyeblikk der hovedpersonen forteller deg at denne detaljen er «crucial to the plot».

Han påpeker også at «Hey! Nå avslørte jeg noe du kunne blitt sjokkert over! Men du leste selvfølgelig baksideteksten, du. Buuu.»

Boken er lest på en halv dag, og jeg lo så jeg fikk te i nesen underveis. Likevel er Freak Show også en alvorlig bok.

James St. James skriver hjerteskjærende overbevisende om mobbing og hatvold, om angsten som får deg til å gjemme deg i skapet under vasken og om å lete etter krefter til å fortsette å være seg selv.

En annen fin ting med Freak Show er beskrivelsen av alle antrekkene Billy setter sammen. Trodde du at du ikke var interessert i klær? Tro om igjen.

Billy limer frokostblanding i fjeset for å lage den riktige sump-monster-looken, han er Kali og Cleopatra i en og samme kjole og synes det er helt logisk å gjemme en såpeboblemaskin i parykken. Hvem vil ikke sprudle litt ekstra?

I ettertid har jeg stått foran klesskapet og tenkt: «Virrvarr, Virrvarr. Her er det for lite bling.»

Kort sagt: Du vil lese den, du også.

Lørdag 12. desember 2009

Virrvarrs julegaveguide, del 2:

Det nærmer seg jul, og du mangler kanskje noen julegaver å legge under treet? (Åkei, jeg kjøpte alle mine i midten av november, men jeg er spesiell.)

Jeg tenkte jeg skulle publisere et par av de beste gavetipsene i år. Jeg er ikke sponset av noen av produsentene til produktene jeg legger ut, forøvrig.

Årets beste gavetips (i følge meg:)

Gode gjerninger:

Jada, det er fint å gi bort sånne veldedighetsgaver, men det er ikke alltid så gøy å få et kort med beskjed om at du har fått robust såkorn til en bonde i Bangladesh. Gode gjerninger fra Lush løser problemet, og gir både penger til et veldedig formål samtidig som mottakeren får en fysisk gave.

Lush Norge har inngått et sammarbeid med Regnskogsfondet, og laget en bodylotion der alt unntatt moms går til regnskogen. Når det i tillegg er en god bodylotion, er dette den beste veldedighets-dealen i årets julehandel, me thinks.

Hvorfor akkurat Regnskogsfondet? Fordi alle Lush-produkter er laget på palmefrie ingredienser. Det betyr at ingen palmetrær var kuttet ned i tilblivelsen av lotionen. (Ja, det meste som heter «vegetabilsk olje» er i realiteten pressede palmetrær. Kjipe greier.)

Bunny-love og andre etsy-godsaker:

Etter å ha kjøpt julegaver på nettet, kan jeg med hånden på hjertet si at Etsy-folket shipper først. Det betyr at det ikke er for sent å bestille etsy-julegaver selv om det snart er tredje søndag i advent.

Du kan praktisk talt finne alt på Etsy, men en av mine favoritter er håndlagde smykker det bare finnes én i hele verden av. Alle vil ha kaninkos på fingeren, f.eks.

Xkcd-boken:

Fordi alle elsker Xkcd, fordi den har striper og ekstramoro du ikke får på nett, fordi det er noe veldig tilfredstillende å kjøpe en bok som er Creative Commons-lisensiert og fordi Randall Mundroe allerede har fått inn nok inntekter på boken til å bygge en skole i Laos.

PostSecret-bøker:

Fordi alle vil ha en. Minst. Hallo. Selv de som ikke vet om prosjektet på forhånd.

Flamme Forlags Singelklubb:

Fordi alle vil ha plutselig poesi gjennom hele året, istedenfor én bok til jul. Åkei, utenom de som ikke liker poesi, da. Jeg bare glemmer at de finnes fra tid til annen.

Hva er dine beste julegaveidéer?

Fredag 11. desember 2009

Den store sekt-testen!

Ja, det finnes mange små politiske og religiøse organisasjoner der ute. Ofte når du treffer en liten klubb, spør du deg selv: Er dette en sekt?

Den sosiologiske definisjonen på sekt handler utelukkende om antall medlemmer.

En lite hjelpsom definisjon, siden det finnes mange teite organisasjoner med mange, mange medlemmer.

Personlig pleier jeg å definere sekter som selvsentrerte organisasjoner, organisasjoner som kun finnes for organisasjonens egen skyld.

Nå er det sånn at jeg har mye sekterfaring fra ungdomstiden.

Du kan ikke ha storparten av utdannelsen din fra Steinerskolen og Ytre Venstre uten å ha det i bagasjen.

Derfor har jeg utviklet denne sekt-huskelisten så du kan teste klubben din. Er den i ferd med å bli en sekt?

Du vet du er med i en sekt når…

1. Du formulerer de eksterne utspillene dine utelukkende med tanke på hva folk internt i organisasjonen vil mene om dem. Du lager presseutspill der du gratulerer Stalin med fødselssdagen, selv om du vet at alle som har lyst til å si «hurra for deg, Josef!» allerede er en del av klubben din. Du bruker leserinnlegg på leserinnlegg for å kritisere en eller annen stakkar som har sitert Rudolf Steiner feil.
2. Du deler verden inn i medlemmer, mulige medlemmer og fiender. De verste fiendene er de som er mest enig med deg. Klassekampen er Norges mest anti-kommunistiske avis osv.
3. Du tar aldri feil, har aldri tatt feil og kommer aldri til å ta feil. Alle forsøk på å påpeke feil i argumentasjonen din er mobbing, svertekampanjer og personangrep.
4. Du vet at de er ute etter deg. De holder deg utenfor det gode selskap fordi du er for grensesprengende viktig. Du er sanden i maskineriet til dagens samfunn, selv om du egentlig er to wannabe-nazister og en bikkje.
5. Du har ditt eget, interne språk som er helligere enn liturgien i kirken. Du insisterer på å snakke om etherlegemet, selv om kroppen er en mulig oversettelse. Du skiller medlem fra fiende på hva slags ord de bruker. Du sier konsekvent proletariatets diktatur. Sier noen «sosialisme» istedet, har de avskrevet seg selv.
6. Du innerst inne vet at hovedpoenget med organisasjonen din er å beskytte ditt syn på verden sammen med andre som hele tiden bekrefter det synet.

Kjenner du deg igjen i en eller flere? Da bør du kanskje gå og rydde litt i klubben din så den ikke gror sekttendenser.

Er du dødelig blodfornærmet og ser på meg som den største fienden din? Da trenger jeg ikke kommentere ytterligere ^_^

Fredag 4. desember 2009

Hvil i fred, Regine

Regine Stokke døde idag. Jeg har lest bloggen hennes siden i våres, og har hatt et blogginnlegg om henne liggende i «drafts» siden i sommer en gang. Vi mailet frem og tilbake i august og september. Temaet var åpenhet og Internet.

Regine fikk diagnosen MDS/AML og dødsdommen 14. april i år og blogget seg gjennom helt til det siste. Jeg anbefaler folk å gå tilbake til innlegget 14. april og lese seg frem til idag.

En del folk har reagert på bloggen til Regine. Jeg oppdaget den ved at noen lurte på om jeg kunne uttale meg kritisk om den. De mente den var et godt eksempel på at unge folk brukte sosiale media til å dele alt for mye. Det var jo noe sosialpornografisk ved at folk kunne følge denne jenta inn i døden?

Jeg gikk inn og leste og konkluderte med at jeg var på Regines side her. Hun skrev sterkt, godt og direkte og gikk ikke rundt grøten. Jeg tenkte at grunnen til at folk reagerte på innholdet var at døden er et tabu for oss. Vi er redd døden. Vi snakker lavmælt om døden. Vi unngår døden så langt vi kan.

Regine ble stilt ansikt til ansikt med sin egen dødelighet og skrev om det på en måte alle kunne lese og forstå.

Jeg leste bloggen til 17-åringen og tenkte at «Darn, jenta mi. Du griper fatt i meg. Du rører meg. Du skremmer meg. Jeg sitter her og leser og skjønner at døden finnes for meg også.

Jeg leser og kjenner takknemligheten skylle over meg. Jeg fikk lov til å bli 19. Jeg fikk lov til å bli 20. Jeg skal antageligvis bli mye eldre. Uansett hvor vanskelig jeg har hatt det, så har jeg fremdeles vært i live. Jeg sitter her og leser dagbokinnlegg om blodprøver og True Blood som setter igang tankeprosesser om De Store Spørsmålene.»

Internet er stedet for å snakke om de vanskelige tingene i førsteperson. Bare du kan velge hvilke ord du vil bruke og hvilke tanker du vil dele. Regine Stokke brukte bloggen sin til å skrive om det som var viktigst og vanskeligst for henne, og gjorde på den måten noe for mange fler enn henne.

Før hun døde samlet hun inn 300.000 kr til kreftsaken via bloggen. Hun har fått masse ungdom til å registrere seg som blodgivere og benmargsdonorer. Og ikke minst: Hun har fått folk til å sette ord på to sterke følelser vi alle har: 1. Jeg vil ikke dø. 2. Jeg vil ikke at du skal dø, heller.

Folk skriver kondolanse-kommentarer til Regine på Dagbladet, på Facebook, på Deviantart og i kommentarfeltet hennes. Jeg klarer ikke helt å skrive noe der, så jeg prøver meg på denne minneteksten her.

Jeg spurte en del av skoleklassene jeg besøkte hvilke blogger som de mener er best og som har betydd mest for dem. Svaret? Et samstemt Regine Stokke.

Torsdag 3. desember 2009

Slice of life

Jeg våkner av kattunger mot ansiktet.

Det er snø ute. Jeg har intensjonsavtale i veska. Jeg har hjerteformet julekalender med skikkelig stygge engler på. Jeg har fått julepresanger på forskudd.

Magiske Mari har bakt sjokoladekjeks og mokkamuffins, vi spiser klementiner og blir angrepet av Emily og Elliott ved ujevne mellomrom.

De er noen måneder gamle og verden er veldig ny. Emily er mye barskere enn Elliott, noe vi synes passer veldig godt når vi ser på hvem de er oppkalt etter. Du kan si hva du vil om gamle T.S, men jeg tror Ms. Brönte hadde tørket gulvet med ham any day.

Jeg har juleferie, og det å tilbringe en natt sammen med katter og peppermyntete er den beste måten å innvie den.

Jeg ante ikke at kattunger var dop, men jeg har fått med meg godfølelse og absinenser hjem.

Tirsdag 1. desember 2009

Gi blod til jul?

Mykstart har utfordret meg til å skrive noe om blodgivermangelen i Norge.

Hun har startet en blodgiver-bloggstafett sammen med Gunnhild, og målet er å få flest mulig til å melde seg som blodgivere.

Blodmangel

Det er blodkrise. Det er for lite blod i blodbankene, og situasjonen er så alvorlig at enkelte pasienter ikke kan opereres. Heldigvis kan vi gjøre noe med det.

Jeg får desverre ikke lov til å gi blod selv, siden jeg står på medisiner som jeg kan dele med andre via blodet.

Jeg tenkte at jeg skulle skrive litt om hvorfor jeg gjerne ville gitt blod om jeg hadde hatt mulighet, og håpe at noen av dere som faktisk kan gi blod går og registrerer dere.

Greia er: Blod er et livsviktig legemiddel, og vi kan ikke fremstille det kunstig.

Når noen trenger blodoverføring, trenger de det med én gang, og da må blodbanken ha rikelig på lager. De er avhengig av deg og meg for å få det.

Blodet fra blodbanken brukes for å holde folk i livet gjennom hjerteoperasjoner, til å redde nyfødte, folk som har vært utsatt for ulykker og for å behandle leukemipasienter.

Folk med blødersykdommer trenger oftere blodoverføring enn andre, og folk som har blitt brannskadet kan trenge blod fra opp til hundre blodgivere alene.

Å fylle blodbanken er rett og slett livsviktig.

Betenkeligheter?

Mange, inkludert meg selv, synes det er skummelt å ta en vanlig blodprøve. Å møte opp frivillig for å la noen sette en nål i armen din over lengre tid virker dermed som et galmannsprosjekt.

Likevel var det at jeg syntes det virket så uggent å gi blod grunnen til at jeg kontaktet blodbanken og spurte om jeg var kvalifisert til å være blodgiver.

Jeg er tilhenger av å utfordre sin egen frykt, og det å gjøre noe skummelt for å redde liv virket som en bra setting å gjøre det i.

Jeg kjenner mange med nåleskrekk som fikk kurert angsten ved å bli blodgivere. Etter å ha vendt seg til en blodgivernål, bleknet alle andre blodprøver i forhold.

Så – det var grunnen til at jeg hadde lyst til å registrere meg. Det er viktig for blodbanken å ha mer enn nok blod, og jeg ville gjerne være barsk og nyttig på samme tid. Du kan registrere deg som blodgiver her, så blir du kalt inn.

Meld deg som benmargsdonor, også

Avil satte seg selv på bloggkartet da hun oppfordret alle bloggere til å registrere seg som benmargsdonorer i 2007.

Jeg tenker det kan være kjekt å gjenta oppfordringen. Du registrerer deg som donor i samme registeret som du registrerer deg som blodgiver.

Da vevstyper blodbanken deg når de tar blodprøve fra deg, og legger inn vevstypen i registeret sitt.

Når noen pasienter trenger en benmargsdonor, går de gjennom vevstyperegisteret for å se om det finnes noen som passer.

Hvis du matcher personen som trenger benmargsdonasjon, kan du redde livet til vedkommene.

Det er ikke sikkert du kommer til å måtte donere benmarg noen gang, men du kan redde noen som kanskje bare kan reddes av deg hvis du registrerer deg.

Og du er organdonor, selvfølgelig?

Åkei. Jeg vet ikke om én god grunn til å ikke være organdonor.

Hvis du plutselig skulle få hjerneslag og falle død om, kan ikke organene dine doneres bort med mindre du har donorkort og har innformert pårørende.

Og jeg mener: Du skal jo ikke bruke leveren din til noe når du er død? Jeg vet at det finnes enkelte religiøse rettninger som forbyr de som tror på dem å være organdonorer, men seriøst:

Hvis guden du tror på er så kjip at han vil straffe deg for å redde andre menneskers liv når du selv vandrer heden, er han moden for utskifting.

Hvis du ikke har somlet deg til å skaffe deg organdonorkort ennå, kan du fylle det ut her, printe det ut og putte det i lommeboka.

Gir du blod til jul?