Mandag 4. februar 2008

ML-skolen: Del 1. Ting vi kan lære av Mao

Jeg har en studievenninne som er best i verden. Vi småløper fra forelesning til forelesning mens vi diskuterer alt fra Jane Eyre til Poppy Z Brite, fra anarkisme til mikrobiologi. Lykken er ikke å være enig, men å finne noen på samme nivå å være uenig med. Ett av våre gjenganger-temaer er: «Kan man lære noe som helst av Mao?»

Diskusjonen går omtrent sånn:

Meg: Du trenger ikke stå 100% inne for hva noen filosofer gjorde i praksis selv om du kan få noe ut av det de har skrevet.

Hun: Mao brant bøker og kastet folk ut av universitetene. Vi har bøker. Vi er på universitetet. Føkk Mao.

Som regel stopper vi her.

Likevel har jeg gått på ganske mange møter i min ungdomstid der vi diskuterte hvorvidt vi kan lære noe av Mao. Jeg har gjort meg opp noen egne tanker rundt temaet.

At kommunist-Kina ikke var en brak-suksess, noe teselskap eller et hyggelig sted å bo hele tiden er et faktum. At kulturrevolusjonen til syvende og sist førte til mer analfabetisme fordi man puttet alle lærerne på landsbygda for å pleie den lokale rismarken er heller ikke til å komme bort i fra. Men kan man avskrive en filosof og teoretiker som lesestoff med utgangspunkt i hva de gjorde i praksis?

Ta Nietzsche: Han endte sine dager som lallende grønnsak etter at han hadde klort ned sitt siste, mest innbitte filosofiske verk, Antikrist. Likevel er det mange som analyserer Nietzsche seriøst og tar ham på alvor, selv om han to uker etter å ha fullført Antikrist satte seg ned på veien og begynte å spille på slurva, for så aldri å snakke mer. Jeg har til gode å møte noen som sier i en forelesning på UiO: «Vi kan ikke ta Nietzsche alvorlig som filosof, rett etter at han skrev dette ble han klin kokos». Vi skiller mellom liv og lære hos de fleste forfattere og tenkere.

Men akk- så holder ikke dette argumentet vann når det kommer til Mao. For det første er det forskjell på Tilfeldig Tenker og Mektig Diktator når det kommer til hvordan man tolker bokutgivelser. Det er ikke som om Formann Mao måtte godkjennes av et forlag eller bestod noen eksamen på et universitet. Og det er betenkelig å ikke se på noens praksis, når en av de viktigste tekstene til vedkommende heter «Om praksis»...

Så nei- du kan ikke bare se på hva Mao skrev uten å se liv og lære i sammenheng. Skal du kunne lære noe av Mao, må du se på begge deler. (I motsetning til hvis du vil lære noe av Kant. Kant gjorde veldig lite spennende.)

Vel, hva kan vi lære av Mao?

1. Å drive gerilljakrig.

Ikke at jeg har noe behov for en gerilljakrig hjemme i stuen min akkurat nå, men skulle jeg startet en, ville jeg lest Maos millitærteori. For han var badass på gerilljakrig. Mannen min og jeg et strategispill på pc’n der vi skulle være kommunist-Kina. På den ene siden var vi konstant krig med nasjonalistkina, som dominerte store deler av landet rundt oss. På den andre siden angrep japanerne oss hvert øyeblikk. Vi satt med tre, små provinser og fiender på alle kanter og skulle leke Mao. Målet var å pælme ut nasjonalistene, japanerne og legge under seg/frigjøre/okkupere/samle (stryk det du ikke liker) hele, digre Kina.

Etter et par runder kom det frem at Mr. Jackson og jeg var skikkelig dårlige til å være Mao. De tre, røde provinsene våre ble slukt av japanere før noen fikk sagt sushi. Vi satt i stua, med historisk oversikt, litt snacks tilgjengelig og uten å risikere hverken liv eller lemmer. Likevel tapte vi så det sang. Men i virkerligheten greide den lille gjengen kinesere vi startet spillet med å danne republikken Kina. Kort sagt ville Mao eid Mr. Jackson og meg i strategispill any day. Skal du drive gerilljakrig, som f.eks folk har gjort i Nepal en stund, skjønner jeg godt at de leser Mao og kaller seg maoister.

2. Hvordan forstå filosofen Hegel.

Ja, du leste riktig. Du får mye bedre innsikt i den gamle, uleselige, tyske åndsviteren om du starter med Mao. Nærmere bestemt Maos «Om motsigelsen», der han forklarer Hegels dialektikk for kinesere som aldri har lest vestlig filosofi før. Mens Hegel må «dekrypteres» i følge Simone de Beavouir, er Maos tekst lest på en halvtime. Hovedforskjellene er at Mao har et matrialistisk utgangspunkt, mens Hegel har et idealistisk. Likevel er dialektikken den samme, selv om Mao overfører Hegels «forholdet mellom romantikken og opplysningstiden» til «det konkrete forholdet mellom bålet og en bøtte vann».

3. En del ting du visste fra før

Ved siden av de overnevnte, inneholder Maos tekster mye ukontroversielle ting. Til å være et skrekk-ikon og historisk belastet diktator, skrev han mye vedtatte sannheter og lite om hvordan spise småbarn. I «Om praksis» snakker han om hvor lurt det er å prøve ting for å finne ut om de funker. «Hvis du vil vite hvordan pæren smaker, må du ta en bit», skriver Mao, og minner mest av alt om en Mr.Lee-reklame. Når han gir råd om krigføring, forklarer han at for å få lokalbefolkningens støtte, skal du som soldat betale for maten, ikke stjele, ikke trampe ned avlinger og ikke voldta damer. Mens en tidligere kinesisk vismann ville sagt «oppfør deg pent», ville Maos versjon vært: «Oppfør deg pent, ellers får du ikke gjennomslag. Ingen liker bøller.» Andre typiske Mao-sitater med opplagt informasjon er «Ungdommen trenger mye søvn».

4. Noen ting du ikke visste fra før

Som at når du snakker om «Tredje verden», bruker du begreper fra Maos tre-verden-teori. Denne gikk (veldig grovt) ut på at du har den første verden, som er de mektigste og mest avanserte landene (Soviet og USA), den andre verden som er de litt mindre rike og litt mer underdanige landene og den tredje verden, som er den fattige og ikke-industrialiserte verden (Deriblant Kina). Denne tredelingen er fullstendig foreldet i dag, men begrepet «Den tredje verden» brukes hele tiden. Så nærme er Mao dagligtalen din.

Da regner jeg med at alle har blitt klokere etter dagens ML-leksjon. Neste time blir «10 gode grunner til å lese Marx» ^-^

Og du Tilfeldige Høyremann? Vennligst ikke kom og skrik «Fooolkemoooord!» i kommentarfeltet mitt. Det er ikke dét denne posten handler om.

Lørdag 2. februar 2008

Mitt usøtede liv

Nå er det nesten nøyaktig fem år siden jeg sluttet å spise sukker, og inspirert av Esquil sin slakt av fine restauranter med mat full av sukker, tenkte jeg at jeg skulle skrive noen tips og observasjoner fra mitt ikke fullt så søte, usukrede liv.

Først: Hvorfor sluttet jeg å spise sukker? Da jeg gikk første året på vgs var jeg veldig mye syk og stresset. Vondt i hodet, konsentrasjonsproblemer, vondt i magen, vondt i alle muskler og et humør som gikk som en jo-jo. Jeg sjekket meg hos legen, men de fant ikke noe særlig.

Etter litt tips, eksperimenter og besøk hos et par alternative terapauter, forsøkte jeg å kutte sukker fullstendig fra kostholdet mitt. Plagene forsvant umiddelbart, og jeg så ingen grunn til å begynne med det igjen. Jeg fant ut at jeg rett og slett var allergisk mot sukker, selv om ikke legen min skjønte helt hvorfor.

Likevel- et fullstendig sukkerfritt kosthold bød på utfordringer. Særlig fordi jeg ikke bare kuttet ut godteriet, men også all halvfabrikata mat med bittelitt sukker i seg. På samme måte ble jeg en slitsom restaurant-kunde som ba om full innholdsfortegnelse på alle matvarene. Lenge var det eneste jeg kunne få av spiselige remedier på Narvesen ostepop og Atkins slanke-sjokkis.

Etter fem år uten sukker har jeg blitt en racer på ulike søtningsmiddler, hvordan de funker, hvilke som er best for kroppen, hva som er best til matlagning og hva slags matvarer som jeg må holde meg unna uansett. NB: Når jeg snakker om sukker, mener jeg sukrose, altså ikke druesukker eller fruktsukker. Jeg snakker om den rene, raffinerte skiten. Farin, sirup, melis, sukkerroer, you name it.

Først: Du spiser mer sukker enn du tror

Matvarer du ikke tenker på at det er sukker i, men som er like søte som hveteboller.

• Majones.
• Ketchup.
• Sennep. Gjelder grov og pølsesennep, ikke Dijon.
• Alle posesauser og posesupper.
• Buljong, med få unntak.
• Alle ferdigsauser på boks, fra pastasaus til Tikka Masala.
• Alle frossen-pizzaer.
• All ferdigpizza.
• Alle litt grovere ferdigbrød av den billige typen, ikke loff.
• All fruktyoughurt unntatt 0,1% fra Yoplait.
• All ferdiglasagne, Fjordland-gryter og boksemat.
• Grillkrydder.
• All salatdressing.
• Veldig mye kjøttpålegg, fra salami til kokt skinke.
• Kaviar.
• Leverpostei.
• Mye snacks, potetgull, nøtter og «sunt» godis.
• Nesten all tørket frukt.
• Corn flakes og annen frokostblanding.

Dette er de viktigste, men listen kan fortsette mye lenger. Kunsten er å lese på alt, finne sukkerfrie alternativer eller lage selv. Løsningen blir hamstring av den ene buljongen som funker, oljebasert dressing og ingen majones eller ferdigmat.

Hva er alternativene til sukker i matlagingen?

Det finnes noen sukkerfrie produkter på markedet, og i tillegg hender det at man vil bake kake, lage syltetøy eller ha noe søtt på frokostblandingen. Forskjellige sukker-erstatninger passer til forskjellige ting, og jeg har vært borte i mye forskjellig. Siden jeg er borstkjemt med verdens beste søster og svigermor, har jeg fått alt fra sukkerfri bryllupskake, kokosboller og bringebærsyltetøy. La oss først gå gjennom søtningsmidlene som finnes i ferdigmat og hvordan de funker.

Aspartam:
Dette er Søtningsmiddelet med stor S, og det de fleste forbinner med lett-produkter. Finnes i lettbrus, sukkerfri iskrem, mye sukkerfritt løsvektgodis, drops ol. Gir ikke blodsukkerstigning, inneholder ingen kalorier, skader ikke tennene. Til gjengjeld er det passelig giftig, smaker syntetisk og fungerer som avføringsmiddel i store mengder. Aspartam funker best i brus, og det er ingen gode grunner til å drikke lettbrus. Greit å styre unna.

Maltitol, maltose:
En avart av maltsukker som er mye mer vanlig i sukkerfri sjokolade og kjeks. Får du sukkerfri konfekt fra Glassmagasinet eller ymse belgiske produsenter, er det dette de inneholder. Maltitol smaker godt, litt mer brunt sukker enn vanlig sukker, og er ikke så ille for kroppen som aspartam. Det gir ikke blodsukkerstigning og er ikke noe problem for tennene. I større mengder funker likevel også dette lakserende, så ikke spis for mye. Du vil ikke tilbringe kvelden på do.

Sucralose:
En avart av sukker som smaker utmerket, men ikke gir blodsukker-reaksjoner og skader ikke tennene. Sucralose brukes i den ene, nye typen Cola Light, i sukkerfri youghurt og i den sukkerfrie ketchupen. Ganske nytt stoff, så man vet ikke alt om hva slags effekter det har på kroppen. Likevel har nye undersøkelser hintet om at dette er vel så skadelig som aspartam, så det kan være greit å være forsiktig.

Xylitol, sorbitol, kjært barn har mange navn:
Tyggis-søtningsmiddelet kommer trebark og er ikke skadelig i små mengder. Det fungerer heller ikke avførende. Til gjengjeld er det håpløst i så mye annet enn tyggegummi og pastiller. Brukes også i noen typer tannkrem. Du har sett reklamen- det er ikke farlig for tennene (c;

Druejuice:
I disse dager dukker det opp flere og flere sukkerfrie syltetøy-løsniger, saft og juice-typer som er sukkerfrie, men tilsatt druejuice. Dette påvirker blodsukkeret ditt på samme måte som frukt ville gjort, men er ellers sunt, bra og fullt av antioksidanter. Det beste alternativet til sukker, selv om det ikke funker til så mye annet enn frukt-produkter.

Fruktose eller fruktsukker:
Fedon Lindberg-alternativet er bedre for tennene og gir lavere blodsukkerstigning, men inneholder fremdeles kalorier. Dermed er det ikke «sukkerfritt» i vanlig forstand, og ikke sunt på noe vis. Fruktose ligner mest sukker på smak, og du får utmerket sjokolade, kjeks, marsipan og regelrett godis med fruktose som søtningsmiddel. Et godt alternativ til unaturlige søtningsmidler, men vær klar over at dette ikke er slankemat på noe vis. Ingen lakserende effekt er dog et pluss.

Vel- dette er de vanligste sukker-erstatningene du møter på i ferdigmat.

La oss ta en kikk på produktene du kan bruke i ditt eget kjøkken (c;

Diabetes-sukker:
Det finnes aspartam til hjemmebruk, enten til å ta på grøten eller lage desserter med. Går du på Grete Roede-kurs lærer du å bruke dette i mange sammenhenger. Problemet med aspartamen til heimebruk er, ved siden av helse og smaksproblemene som er nevn ovenfor, at det er en veldig dårlig bindemiddel. Skal du bake og brase, hverken oppfører det seg på samme måte som sukker, det smelter ikke skikkelig på grøten og har en metallisk ettersmak. Kort sagt- sukkettsmak på alt.

Honning:
Jeg reagerer ikke på honning, og bruker det til te-søting og baking. Du kan bruke flytende honning der andre ville brukt sirup. Det karamelliserer og oppfører seg omtrent som sukker. Dette er hverken bra for tennene eller forhinderer blodsukkerstigning, men inneholder flere næringstoffer og er «sunnere» enn raffinert sukker. Kan brukes som alternativ i de sammenhengene du vil unne deg noe som smaker godt.

Fruktose:
Dette funker definitivt best i matlagingen. Du kan erstatte alle sukkeret med like mye fruktose i alle kakeoppskrifter der ikke sukkernivået overskrider en tredjedel av oppskriften, ha fruktose på grøten og lage syltetøy med det. Svigermor har masse oppskrifter med fruktose, og det er svært lite vi ikke har greid å lage sukkerfrie alternativer av. Hovedproblemet er kaker som skal bli sprø, da fruktose ikke er et like godt bindemiddel og brenner på mye lavere varme enn sukker. Glem småkaker, kjeks, karamell og knekk. Og sjokoladekake. Glem cremé brulé og karamellpudding. Hveteboller, marsipan, bløtkake, krydderkaker og vafler funker derimot utmerket.

Stevia:
Dette geniale søtningsmiddelet finner du ikke i ferdigmat andre steder enn i Japan, da det er forbudt i EU. Steviaplanten smaker så søtt at et bittelite blad på tungen sprenger din definisjon på hva søtt er. Dette er det mest geniale søtningsmiddelet fordi du kan ha bitte-bittelitt i noe og oppnå samme søthetsnivå som noen desiliter sukker. Hovedproblemet er at det ikke fungerer som bindemiddel og at du må smugle din egen steviaplante og fremstille det selv (Hei Marthe! Hei svigermor!).

Stevia er nemlig sett på som et farlig, ulovlig middel innenfor EU. All forskning jeg har lest på området virker som om det kommer av at aspartam-mafiaen ikke har lyst til å miste markedsandelen sin. Stevia skulle visstnok fremkalle sterilitet hos rotter etter at de hadde fått avsindig store doser, men siden en knivsodd er nok til en dessert, er dette ganske ute av proposjoner. De fleste søtningsmidler er vel så skadelige i stor dose, og stevia er ikke et potensielt avføringsmiddel. Vil du ha din egen potteplante du kan eksprimentere med? Ping Marthe, hun har stiklinger.

Vel, dette var en liten oppsummering av hvordan jeg lever sukkerfritt. Siden det ble veldig langt, kommer «Steder i Oslo du kan spise sukkerfritt» i en egen post.

Hurra for meg som fyller mitt femte sukkerfrie år. Eller noe i den stilen.

Onsdag 30. januar 2008

Kan jeg si «fitte»?

Eller er det bedre med venusblomst? Bare «blomsten»? Venusberget? Mus?

Ja, jeg skriver om jenter og sex. Jeg trenger ord og det er vanskelig. Ordene som finnes for kvinners kjønnsorgan strekker seg fra skrekkelige middelalderbegreper som «skamberget» som gir en følelse av at du har en haug med skam mellom bena til de bluferdige som «understellet» og «nedentil». Jeg simpelthen nekter å bruke preposisjonene. «Mellom bena», «der nede», «i skrittet» er altfor upresise og lite direkte.

Vagina er tross alt bare skjeden, og det blir like lite korrekt å bruke om hele kjønnsorganet som å kalle hele stasen klitoris. Vulva, venusberget og fitte er mulige alternativer her. De inkluderer hud, hår, slimhinner, kåtskap og sensualitet. Likevel opplever jeg vulva som for klinisk og venusberget som noe vel gammeldags.

Derfor er «fitte» min favoritt. Det er det eldste norrøne ordet, det finnes i alle dialekter, det er ikke en metafor på samme måte som mus og blomst. Det er ingen litterær forskjønning eller omskrivning.

Amerikanske feminister som Annie Sprinkle og Betty Dodson sverger til «cunt», som er fittes søsterord på engelsk. Jeg er enig med dem.

Hovedproblemet er at det også er et skjellsord og at mange jenter har problemer med å relatere til det.

Frida og Venus-teamet ville bruke ordet venusblomst. Jeg har problemer med det, fordi det er utrolig reduserende. Ok om blomsten bare skal snakkes om til pent, stå i en vase og være på utstilling. Men en kåt blomst? En våt blomst? En våt fitte er kåt. En våt venusblomst har stått ute i regnet, stakkars. Tar du med venusblomsten til gynekologen? Kan du få sopp i venusblomsten? Og ikke minst- vil noen skjønne at venusblomsten er det samme som det du kalte for tissen da du var liten?

Et lite google-søk viser at det omtrent bare er Frida & co som bruker ordet. Jeg vil gjerne at 14 år gamle jenter skjønner hva det er jeg mener uten at jeg må forklare meg.

Derfor har jeg laget en lite avstemning. Gå bananas i kommentarfeltet, fortell meg hvilke ord som er bra, hvilke som er dårlige, hvilke som går greit, hvilke du kommer til å brekke deg av, hvilke du kan identifisere deg med. Og stem i vei!

Vi gir oss ikke før vi har det beste ordet!
Poll: Hvilket ord foretrekker du?

 

NB: Wordpress.com er teite saker som ikke vil ha noen skikkelig poll. Trykk på linken og stem der >_<

Tirsdag 29. januar 2008

Communism never looked so cute

Jeg fant et bilde som oppsummerer Revolusjonært Roteloft politisk. Mine kjære lesere gjennomskuer ikke den røde, harde linja bak de rosa skoene og alle tegneserie-kaninene. Jeg er den søteste kommunisten i gata, I tell you ^_^

Mandag 28. januar 2008

Postmoderne dagboksnotater

Jeg fant dette innlegget hos radiohode, og kom på at jeg hadde noe dagboksnotater liggende rundt som matchet passet fint som oppfølgingskommentar. Og jeg inns å akkurat at det står på det ene skiltet at det ikke er noen «kaniin». Vennligst ignorer det. Eller- det er jo ikke det heller. Men dere skjønner hva jeg mener. Ev ikke mener. Jeej.

Søndag 27. januar 2008

Karakterdesign og kaninutvikling

Dere som fulgte Revolusjonært Roteloft under Tordenbloggen, husker sikkert Kaninen. Siden jeg driver og jobber med tegneserier som tar litt lenger tid og har få ferdige ting jeg kan slenge ut, tenkte jeg å invitere dere med på hvordan kaninen min ble Kaninen den er i dag. Dermed får dere også et innblikk i hvor mye streken min har endret seg siden jeg begynte å tegne igjen i sommer. De første tegningene er datert i mai/juni, de siste er fra etter Tordenbloggen. Se Kaninens evolusjon, eller noe i den stilen.

Først- kaninen er side-kicket til en trollmann/forteller i en annen serie jeg jobber med sammen med W. Utseende på fortelleren var spikret ganske tidlig, men kaninen gikk

en lang vei før den ble kaninen den er i dag. Til å begynne med tenkte vi at den skulle ha Alice i eventyrland-vest og stokk, sånn som fortelleren selv.

Det eneste vi visste helt sikkert var at kaninen skulle bo i hatten til Trollmannen. Vi var litt usikker på om Trollmannen satte pris på beboeren sin.

Søsteren min hjalp til med noen skisser. Hun syntes kaninen burde være sur og muggen.

Kanskje skulle vi ha en snurresprett-lignende kanin?

Eller noe særere?

Til slutt tegnet den seg nesten selv, og vi visste vi hadde funnet kaninen vår.

Neste utfordring var å lage noen skikkelige karakterskisser.

Hvordan skulle kaninen se ut bakfra? Fra siden?

Etter litt slanking, var kaninen klar for action. Som å le av René Descartes.

Og å hjelpe meg til å lure folk til å stemme på meg i Tordenbloggen!

Lørdag 26. januar 2008

Vin og andre vanskeligheter

Jeg skulle ønske jeg var muslim. Da ville jeg hatt en utmerket grunn til å holde meg edru i alle sammenhenger. Eller jeg skulle ønske at jeg hadde sertifikat, at jeg kunne si «Nei, jeg kjører.» Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å si «Nei» og at jeg ikke hadde et rusproblem.

Fordi, det å si: «Nei, jeg skal ikke ha noe å drikke. Jeg har et rusproblem» medfører masse stress. Først og fremst har jeg ikke lyst til å takke nei. Jeg er lett å overtale, jeg har lyst på noe å drikke, jeg vil fryktelig gjerne ha et glass. Hadde jeg ikke hatt lyst til å drikke, hadde det ikke vært et problem. Videre må jeg forsvare påstanden min.

«Et rusproblem? Javel? Hva innebærer det?» Jeg virker ikke så syk, jeg drikker for lite til at det er et ordentlig problem, jeg er for ung, har for mye kontroll, jeg er ikke overbevisende nok. Ta en pils, du er frisk, blir gjerne utfallet av en sånn samtale. Tar jeg én pils, får de rett. Drikker jeg meg fra konseptene- vel, da er jeg ute og kjøre uansett.

Og hvis jeg bare takker ja med et smil, slik jeg gjorde i går, for så å drikke meg fra konseptene og sjangle hjem, føler jeg meg utrolig kjip mot folka jeg var ute med i etterkant. Jeg VET jeg må fortelle dem at jeg ikke skal drikke, samtidig som jeg må presisere at det hverken var deres feil eller deres ansvar. Og sjansen for at jeg blir invitert med ut på noe sosialt med dem siden er ganske minimal. Jeg klistrer på meg en stigmatisert merkelapp, jeg blir vanskelig å forholde seg til.

Men hva betyr det å ha et rusproblem?

Voksne mennesker med kontinentale drikkevaner blir hånlige når jeg forteller hvorfor jeg ikke drikker. Alkoholikere er gamle menn som trenger spriten for å komme gjennom dagen, som samler flasker og drikker rødsprit på et gatehjørne nær deg. En ressurssterk tyveåring har ikke alkoholproblemer, hun har fikse idéer.

Legen og den første psykologen min sa det ganske greit: Når drikkingen din blir et problem i din egen og andres hverdag, har du et alkoholproblem.

Likevel kan en enkel sjekkliste som den under avdekke problemer selv om du ikke opplever drikkingen som et problem.

Noen sikre kjennetegn er:

-blackouts og hukommelsestap
-å drikke ting du ikke har fått tak i på polet, som parfyme, vademekum, desinfeksjonsmiddel eller malingfjerner
-å ikke klare å stoppe å drikke når du først har begynt
-å stjele, lyve eller begå annen kriminalitet for å greie å skaffe seg alkohol
-å drikke alle slantene i ethvert selskap, stjele andres øl og kjefte på folk som ikke drikker opp
-å drikke så mye at du skader deg fysisk, f.eks alkoholopplevelser som ender med pumping

Jeg oppfyller samtlige, i tillegg til at jeg blir fysisk syk når andre drikker i nærheten av meg og jeg ikke får, og at jeg har hatt en lei tendens til å ende i fullstendig selvdestruksjon når jeg først er blitt skikkelig dritings. For meg var det å slutte å drikke å kutte av seg en kroppsdel, å fjerne en stor del av personligheten min, og jeg gjorde det i samsvar med lege og psykiater. Det var ikke noe jeg fant på, og det at man sjelden ser meg avsindig full er fordi jeg har mye kontroll, ikke fordi jeg ikke er «syk nok».

I går trodde jeg ting skulle gå fint. Jeg trodde jeg skulle kunne drikke vin i sivilisert selskap, holde fasaden, ha det koselig, ikke bli pinlig og til bry. Og likevel- etter noen glass for mye merker jeg at jeg blir fullere enn alle andre. Veldig fort. Og at ting gikk fra «Virrvarr nipper til et glass vin» til «Virrvarr bælmer noen andres vinglass mens de er på do» på null komma svusj.

Og så går ting som de alltid går- selvdestruksjonen kommer vellende opp fra avgrunnen mens jeg står forvirret i Majorstua-krysset og driter i om det kommer noen bil, og de stakkars menneskene som forbarmer seg over meg må høre alle de stygge tankene som bor nederst i underbevisstheten, alle de forvrengte historiene om de personlige tragediene, om alt som er galt. Jeg trodde jeg kunne seile fint gjennom natten med masse rødvin i seilene, også forliser jeg en gang før midnatt. Fordi jeg trodde ting skulle bli annerledes denne gangen, og fordi jeg gjerne vil være «normal» sosial og fordi jeg ikke greier å si nei.

Torsdag 24. januar 2008

Virrvarr er uansvarlig og havner på film

«Du skal hva, sa du? Ikke si du er så naiv!»

Jeg satt som et spørsmålstegn og skjønte ingenting. Jeg hadde akkurat fortalt et par av bestevennenne mine at jeg skulle hilse på en fyr jeg kjente over nett når jeg skulle til Trondheim, og at jeg måtte finne ut hvordan jeg kom meg dit han bodde, fordi han var for syk til å gå ut av døren.

«Du TROR ikke på det der? For «syk», hm? Må komme HJEM til ham?»

«Skal du treffe ukjente mennesker fra nettet, må det være på et offentlig sted!»

«Du får ikke lov! Jeg vil ikke at du skal ligge død i søppelkassen til en gal psykopat i Trondheims dystre utkant.»

Kort sagt- jeg fikk en laaang forelesning i nettvett, hvor farlige fremmede menn kan være og hva som er lurt og ikke fullt så lurt. «Men jeg kjenner ham!» innvendte jeg. «Han er ikke farlig, slutt med paranoiaen!»

Enden på visa ble hvertfall at jeg måtet ha med verge da jeg skulle besøke Esquil i kjelleren hans i helgen. Vergen var passende nok min nerdevenn Berge (se, så fint rim! Verge-Berge! Roman Jakobson ville fått orgasme!), som snakket vennlig, men bestemt om viktigheten av nettvett hele veien opp til der hvor Esquil bor. Han mente du ikke kjente folk selv om du kjenner dem på nett. Folk kan stjele identiteter, folk kan lyve, folk kan være gale voldtekstforbrytere med kannibaltendeser, men bare blogge om kattunger eller skrive på forum for frimerkesamling. Kort sagt- jeg var godtroende og burde passe på meg selv.

Likevel- da vi kom frem til Esquil, forsvant vergen min fort igjen. Etter å ha konstatert at mannen jeg skulle besøke hverken var seriemorder, frp-er eller spiste små piker med rosa sko, selvsagt ^-^ Riktignok hadde han filmkamera, en vegg dekket i grønn papp, flere parykker, unormalt mange gitarer og innendørs golfbane i plysj i kjelleren sin, men det var få kjøttøkser, torturredskaper, sorte søppelsekker med mystisk innhold og annet man forventer å finne når man leker «hjemme hos» i huset til en psykopat. Kort sagt var Esquil akkurat like ufarlig som jeg hadde sagt han kom til å være.

Derimot var Esquil veldig farlig på helt andre måter. Det tok en halvtime fra vi satt pent på hver vår kant av sofaen og nippet til en kopp te mens vi pratet litt løst og fast til jeg hadde på meg en rar parykk og skar grimaser til kamera mens Esquil prøvde å få til Den Perfekte Belysning. Før jeg visste ordet av det satt jeg og snakke-synset og følte meg riktig komfortabel med å bli filmet. Kort sagt endte jeg ikke i stiv og kald i søppelkassen, men i en mindre sjarmerende utgave på Youtube. Sånn kan det gå når pene piker havner i feil selskap.

Heldigvis er Esquil en nådig mann som klippet bort det mest sjenerende før han la filmen på nett. Ellers skulle dere fått både Maccarena-dansing, dirty-talking og demonstrasjon av Virrvarr som forsøker seg på sofa-akrobatikk. Istedenfor får dere to sorthårede bustehoder der den ene konsekvent lar vær å se i kameraet og den andre har bart.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=MuxaibFD1Yc]

Hvordan var Esquil ellers, spør du? Slik som du kan lese ham på nettet, bare litt mykere og litt mer dempet. Også hadde han bart, men det påstod han ikke var med vilje ^-^

Onsdag 23. januar 2008

Tegneseriedagbok

Fra tegneseriedagboken på dette tidspunktet i fjor. Streken har blitt betraktelig bedre siden da. Humøret også.

Torsdag 17. januar 2008

Søvnløs

Jeg er tynnslitt om dagen. Det er papir mellom meg og verden og jeg blir lei meg av så mye teit.

Jeg blir lei meg av at damen på legekontoret er sur og skarp. Jeg blir lei meg av barnet som sier «Er du mammaen til Erlend?» og moren som sier unnskyldende «Nei, hun bare SER ut som mammaen til Erlend!»

Så jeg ser ut som mammaen til Erlend, jeg er tyve år og jeg skylder på at jeg er sliten. Jeg glemmer hele tiden. Glemmer avtaler. Glemmer å gå dit jeg skal. Glemmer å ringe tilbake. Glemmer å treffe folk når jeg har sagt jeg skal treffe dem. Glemmer å hente pakken på postkontoret. Glemmer å levere tilbake ting jeg låner og glemmer å svare folk på epost.

Hodet mitt er et sort hull du kan putte ting i. De forsvinner og dukker opp når jeg skal sove.

«Åh! Jeg skulle jo dét idag!»

Så kommer den dårlige samvittigheten og jeg blir liggende og stirre i taket.
Om jeg har glemt akkurat deg, er jeg lei for det. Om det er din epost som ble liggende på vent en evighet eller du som ble sittende på café og vente på meg. Det faktum at jeg glemte det spiser meg innvendig når jeg ikke får sove om natten. Det at jeg glemte akkurat deg. Og deg. Og deg.