Søndag 4. mai 2008

Kroppslig dialog

Virrvarr: Du kroppen?

Kroppen: Ja?

Virrvarr: Er det ikke på tide at vi slanker oss?

Kroppen: Må vi det?

Virrvarr: Vel, i følge den fantastiske kalkulatoren jeg fant på internett har vi en BMI på 33. Vi burde vært 22. Du vet hva det betyr? At Verdens helseorganisasjon synes vi er fete.

Kroppen: Jeg tror ikke de BMI-greiene er så korrekte. Du veide deg på en rar badevekt fra Japan, etter å ha spist og drukket masse. Legen sier jeg er i ganske fin form. Legen ville vel sagt fra om jeg var for fet?

Virrvarr: 33! Fedme! Også så høyt tall på badevekten! Jeg mener- nitti kilo! Kom igjen! Jeg må slanke meg så jeg slutter å være nitti kilo!

Kroppen: Ah, dette handler ikke om meg. Dette handler om selvfølelsen.

Virrvarr: Mulig du har rett. Det er jo rart, er det ikke? At tall kan være en sånn identitiet? Jeg følte meg passelig bra helt til jeg veide meg, og da klistrer tallet seg til kroppen min som en slags skammelig diagnose. 90 kg. Fedme. Se- de ordene er så stigmatiserende at de svir! Jeg kjenner at bildet av meg selv endrer seg i hodet mitt. Jeg blir en nitti-kilos-person, jeg eser ut, jeg blir lat og tiltaksløs, stygg og kjedelig fordi jeg veier NITTI kilo! Det er nesten hundre, det, godeste kropp!

Kroppen: Du veide deg på en rar badevekt. Du hadde spist og drukket mye vann. Vi kan trekke fra minst fire kilo. Da er du noen og åtti kilo. Det hadde du vennet deg til å være. Dette har ikke noe med helse å gjøre, dette er bare tall.

Virrvarr: Du er bare kjøtt, ben, brusk og flesk. Du skjønner tydeligvis ikke at tall også er identitiet. Litt som at ord er identitet. Her har jeg gått rundt og vendt meg til å være «lubben». Da kan ikke WHO komme her og kalle meg FET.

Kroppen: Så da handler det også om at du vil tvinge deg selv ned til et annet tall, mer enn at du vil være sunn og frisk?

Virrvarr: Åhysjmedseg. Jo, det stemmer det.

Kroppen: Fordi du rusler rundt og er fornøyd utenom når du innser hvor mye jeg veier?

Virrvarr: Tenk om noen fant det ut? Det er jo kjempeflaut!

Kroppen: Vel, du har akkurat skrevet det på internetten…

Virrvarr: Vi får late som om det er skjønnlitteratur ^_^

Kroppen: Fat chance.

Virrvarr: Bokstavlig talt. Men burde vi ikke slanke oss, da?

Kroppen: Vi slanker oss når du ikke leter etter et nytt prosjekt å hekte den stakkars, deprimerte hjernen din på. Når du ikke kaster alt overbord for å lese om dietter på nett slik at du kan jakte på et ønsket tall på vekten, ikke på bedre helse. Når du ikke er en mentalpasient som ønsker seg et nytt og selvdestruktivt prosjekt å gå løs på. Jeg tror nemlig at galningdelen av hjernen din sitter og tenker: «Hm. Ok, selvskading suger. Hva med en diett? En skikkelig selvpinersk streng en?»

Virrvarr: Mulig vi bare skal løpe oss en tur.

Kroppen: Eller skrive ferdig boken og ikke surfe slankesider på nett?

Virrvarr: Men 90 kg? Kom igjen!

Kroppen: Det er du og selvfølelsen som bør ha en prat, frue. Hold meg langt unna det rotete hodet ditt.

Lørdag 3. mai 2008

«Bergen er motgang, Bergen er alt som er vått..»

«Når solen faktisk skinner så synes den dobbelt så godt. Den sluker bryggen i et gyllent jafs. Det er som å se folkemuséet flyte til havs.»

Slik synger Ole Paus om byen jeg har tilbragt de siste dagene i. Det er noe med heisaturer. Å reise fra solfylte Oslo og lande i regntung natt en tilfeldig tirsdag, å vandre gatelangs, snike seg gjennom «smau» og parkere seg selv og paraplyen på mengder av små kaféer.

Jeg har aldri spist etiopisk mat før, men de har det i Bergen sammen med englekort og dampmaskiner, gamle og nye venner og grønn popcorn-te drukket i et bastuvarmt rom med nesen mot et loddent veggtilvegg-teppe.

Bergen er busserturer med en gammel, sortkledd venn som leker guide mens vi kjører rundt. «Dette er Paradis, dette er Fyllingsdalen, vi var på Flesland, der borte bor bestefar og bestemor, mamma bor der, og det heter Bønes, i den blokken bodde hun før, der bor hun nå.» Jeg vandrer i vennene mines tidligere liv og innbilder meg at jeg er kjent der, har vært der før, har levd der før, selv om jeg bare kjenner byen fra overleveringer, fra historier, fra anekdoter mens vi venter på bussen.

«Åh, Bergen, Bergen. Norges største grend. Uansett hvor du kommer fra, blir det motbakke hjem igjen. Åh, Bergen, Bergen. Norges minste verdensdel. Bergen, for meg er du ikke en by, men en tilstand i min sjel.

Jeg har hatt lyst til å synge Ole Paus høyt nesten hele turen, men jeg var ikke i sånt selskap som liker spontansynging på åpen gate. Derimot stod kaffekrig, smykkelaging, 1. mai-tog-skulking, kattungekosing og alvorlige samtaler på programmet.

I Bergen er det personlige politisk og det private fullstendig offentlig, og praten hoppet fra feministisk teori til gynekologbesøk til postmodernisme til selvmordsforsøk til hvor deilig det hadde vært å være martyr til Ayn Rand. Bergen er blodig alvor og fragmenter av fryktelig fortid, oppvaskmøter, solskinn gjennom skyene og kvalitetskaffe.

Kanskje jeg skal flytte dit og bli sunn og sprek av alle oppoverbakkene jeg måtte overvinne daglig? Jeg vet ikke om bergensere er av hardere materiale enn alle andre der de klatrer oppover i byen sin og leker tindebestigere på vei til butikken. Alle er sterke i Bergen, de smiler trass evig regnvær og motbakke.

Melankoli er gleden over å være trist. Bland det med fandenivolsk fryd og du får spontanferien min, byen jeg dro til og menneskene jeg traff. Legg til kattungene jeg koste og de feite duene jeg hilste på, så har du en frysetørret versjon av dagene jeg tilbragte i Bergen fra tirsdag til fredag.

«Det var en fin tur.» sier jeg til reisekameraten min mens flybussen svinger inn på Carl Berner.
«Til å være en dritt-tur.» sier han.
«Ja, en fin dritt-tur,» sier jeg.

Og jeg er lykkelig.

Mandag 28. april 2008

Det beste sexleketøyet!

Ja, jeg leser for mye om sex disse dagene. Det finnes mye snodig sexleketøy der ute, men her om dagen fant jeg det som tar prisen. La meg presentere: Rumpegnomen! Eller- The Ass Midget, som han heter på orginalspråket. Det er en hagegnom i latex, spesialdesignet til din anus! Den er nesten 30 cm høy og en 11-12 cm i omkrets på det tykkeste. En diger gnom, altså!

Jeg regner med at alle gleder seg til boken kommer, eller hva? ^_^

Søndag 27. april 2008

Nye hobbyer

Jeg er såpass ajour med boken at jeg unner meg helgefri. Jeg skriver fra åtte til fem, og tar fri i helgen. Innimellom må man gjøre andre ting. Likevel- det å skrive har vært hobby nummer 1 i alle år. Hva gjør man når jobben blir hobby? Jeg har skrevet, lest og tegnet til alle døgnets tider, men etter åtte timers intens tekstbearbeidelse, trenger hodet annen aktivitet og stimuli.

Så hva gjør Virrvarr?

1. Lager smykker og perlekjeder. Siden jeg ble innlagt på galehus har jeg utvidet smykkeskrinet med en tolv-femten smykker og gitt bort et par, også. Ja, jeg henger på håndarbeidssider på nettet og glor på glassperler. Pass dere, ellers blir Revolusjonært Roteloft en gjennomført håndarbeidsblogg!
2. Baker som gal. Idag har det vært wienerbrød og hjemmelaget vaniljekrem. Jeg har kjevlet smørdeig som en gal og følt meg som topp-konditor. Hvorfor jeg ikke ble baker, er meg et mysterium.
3. Best av alt- jeg lærer meg å programmere Ruby! «Hva skal du med det?» spør vennene mine. «Wordpress er skrevet i PHP. Du bør forbedre ferdighetene der og bli bedre i ajax og sånt.» Bah. Jeg vil lære Ruby fordi det er smart å lære flere språk og skjønne konsepter og strukturer, fordi det er pent og glatt og elegant og fordi det – OMG- heter RUBY! Det er jo det peneste navnet- kom ikke her! Takket være boken til Chris Pine, Learning to Program, er jeg langt inne i det allerede. Jeg kjenner at jeg sikler litt på Python, også.

Bake-perle-kode-yay! Kort sagt har jeg en fin søndag.

Lørdag 26. april 2008

Regler for bra blogging

Er hva som er en bra blogg subjektivt? Handler det om smak og behag, eller følger alle gode blogger et grunnoppsett? Er det noen sammenheng mellom hva som blir lest og hva som er bra? Er en mye besøkt blogg en bra blogg? Eliteblogger, møkkablogger, forfatterblogger og pitbullblogger- vi kategoriserer og putter merkelappene på bloggene vi er innom. Bza har gitt sin forklaring på hvordan folk blir elitebloggere, og Daniel Tarzan synser rundt hva som er bra blogging. Alf Ivar Tronsmo har skrevet om det samme tidligere.

Hovedproblemet med at bloggere skriver om hva som er «bra» og «dårlig» blogging er at det blir som når forfattere snakker om hva som er gode bøker. På en måte vet de farlig mye om bøker, siden de arbeider med å skrive dem. På den andre siden vil de alltid definere hva som er en god bok utfra hva slags bøker de skriver. De må jo nødvendigvis skrive gode bøker selv, og forsvarer sitt eget prosjekt samtidig som de kritiserer andres. Egentlig burde innlegget om hva som er en god blogg være skrevet av den anonyme leser, men så objektivt får vi det ikke. Det blir Virrvarrs holdninger og Virrvarrs synsing.

For å oppsummere bra blogging med Scott McCloud:

«There are no rules. And here they are:»

1. Din blogg bør se ut som alle andre blogger. Folk er dumme, og utseende på nettsider er ikke stedet for kreative nyvinninger. Teksten må være stor og leselig, og du bør ha følgende i sidekollonnen din:
   Arkiv, søkefunksjon, kategorier/tags, en bloggroll, de siste kommentarene og tekst om deg selv. Har du ingen lenker, ingen søkfunksjon, ingen tags og ingen tekst om deg selv, blir leseren din forvirret. Jo mer komplisert utseende, jo mer erfaren må leseren din være på den store internetten.
2. Ja, det er mulig å legge ut blinkende flash-slideshow, automatisk musikk, glitrende gif-er, hoppende javascript og animasjoner som fremkaller epilepsiannfall. Ja, det får deg til å fremstå som en umoden unge som klistrer tusen klistremerker på det ene julekortet de skal lage etter å ha dynket det i glitter. I tillegg kræsjer det nettleseren min. Du vil ikke at leseren skal bli distrahert og ikke merke seg teksten din.
3. Finn din egen bloggstemme. Skriver du lange, seriøse artikler med masse kilder? Korte, skarpe replikker om dagsakutelle ting? Skjønnlitterære passiarer? Morsomme betraktninger? Alle over? Er det fotoblogging som er ditt hjerte nærmest? Les andre blogger og finn din egen stil. Poenget er ikke å kopiere, men å skjønne konseptet. Forstå hvor grensene går for utlevere privat informasjon og intime detaljer.
4. Enten du skrier kakeoppskrifter eller dikt: Gjør deg flid. Ingen gidder å lese usammenhengende dagbok-rabbel på dårlig norsk. Hvis du skal skrive for noen andre enn dem som kjenner deg, må du skrive for en indre leser. Ikke skriv: «Idag er det lenge siden jeg har oppdatert, så jeg poster en artig youtube-sang.» Skriv fordi du har noe å skrive, ikke fordi du må oppdatere.
5. Skriv om noe annet enn andre bloggere om du vil ha lesere som ikke er bloggere. Det er en stor sjangse for at de som er innom siden din aldri har lest bloggen du skriver om, og vil kjenne seg ekskludert.
6. Hva med reklame? Noen argumenterer hardt for reklame på sidene. Skikkelig bloggere blogger ikke gratis, de tjener penger på hver treff de får. Sammenlign med aviser: Synes du at en forside dekket av reklame gjør resten av innholdet ellers troverdig? Gå for diskréte google-ads om du absolutt vil ha inntekt på det du gjør, og don’t quit your day job. Skriver du godt nok, tjener du mer på å selge frilansartikler, uansett. For mye reklame fungerer som flash-show og blinkende animasjon- det er forstyrrende.
7. Bli lest. Ping Bloggrevyen, kommenter hos andre blogger og ta opp tråden fra andres innlegg. Link til dem og trekk diskusjonen over til deg. Bruk Twingly i Dagbladet. Likevel- veien til tilbakevendende lesere er gode innlegg, intet annet. Bryter du alle kriteriene over, blir folk bare irriterte når de kommer inn på siden din.
8. Bloggen din er ikke det samme som stuble-upon-profilen din. Du bør ha mere å komme med enn linker til artikler, andre innlegg, morsomme filmer og rare nettfenomener. Anbefalinger er velkomne, men utelukkende anbefalinger til andre får leseren til å lure på hvorfor du blogger. Ofte er bloggeres anbefalinger spennende fordi man er nysgjerrig på hva en intressant skribent liker å lese. Det at du skriver intressante ting, gjør ting du linker til mer intressant, også.
9. Lag dine egne regler, men baser dem på hva du liker å lese.

Da skulle det vel bare være å blogge i vei? The bloggers united will never be defeated, osv…

Fredag 25. april 2008

Brev fra asylet, del svy. En avslutning

«Vi sees!» Det er psykiateren på galehuset som sier det til meg. Han sier det med fjeset fullt av smil, men alle ser stygt på ham. Vi sitter i perle-filt-hobby-dille-rommet og psykiateren har akkurat bannet i kirken.

Du sier ikke «På gjensyn!» når noen forlater galehuset. Det er som å si «God bedring!» til noen har hisset seg opp i en diskusjon. Det impliserer at du er et håpløst tilfelle. Og likevel- jeg har følt meg som et håpløst tilfelle.

Første gangen jeg ble innlagt, i 2006, sa overlegen strengt til meg at han håpet at han slapp å se meg mer. Etter dette har jeg gjemt meg når jeg har møtt ham på sykehuset. Min blotte tilstedeværelse har vært et bevis på at jeg ikke var så bra som han mente at jeg burde være.

«Egentlig – for din skyld håper jeg jo ikke at vi sees.» Han unnskylder seg.
«Ja» sier jeg og smiler.

Og tenker at det er rart. Det er rart å vite at om livet mitt går bra, kommer jeg aldri til å møte noen av menneskene her igjen. Det er ikke mange ganger i livet det er tilfelle.

Tirsdag 22. april 2008

Skeptikerskolen, del 1: Spådomskunst og sjarlataner.

Dette innlegget startet med en prat mellom Mr. Jackson og meg som gikk følgende:

Virrvarr: Hahah, uffameg! Les denne fryktelige artikkelen om tarot og horoskoper! Jeg fatter ikke at folk tror på sånt!

Mr. Jackson: Vel, du har jo spådd folk så lenge jeg har kjent deg?

Virrvarr: Jo, men jeg vet jo at det bare er tull!

Mr. Jackson: Så da…lurer du folk? Er ikke det litt hyklerisk?

Virrvarr: Hmjooo. Sannelig.

Enden på visen ble at jeg satt meg ned og grublet på hva slags triks jeg bruker når jeg har spådd folk i hånden, analysert dem nummerologisk, lagt tarotkort for dem, kastet runer og tolket dem astrologisk. Som du sikkert skjønner har jeg et bredt reportoar og solide spådame-skillz. Jeg mener selv jeg går «Klarsynte Kassandra» og venninnene hennes i Dagbladet en høy gang, jeg en troverdig spådame. Og likevel, jeg er fullstendig klar over at jeg hverken har overnaturlige evner eller at spådommsverktøyene mer spesielle redskaper enn en fillete kortstokk, trebrikker med tusj-tegninger og en del opplysninger jeg har lært utenatt.

«Hvordan kan jeg spå folk om jeg bare er en ateist med en kortstokk?» spurte jeg meg selv. For å finne svaret måtte jeg gå gjennom mine egne ritualer i hodet og tegne et kart over ting jeg sier og gjør uten å tenke lenger. Folk har hørt om meg, og jeg møter sjelden venners venner uten at de sier «Spå meg!» og rekker meg puselanken. «Kan du ikke ta med tarotstokken?» klynker venninnene. «Det er noe jeg bare måååå vite svar på!» Jeg spår folk på autopilot, følger strategier jeg lærte meg intuitivt for mange år siden.

Hvordan begynte jeg å spå folk om jeg ikke trodde på det selv? Ganske enkelt. Jeg trodde på det selv i mange år. Den senere tid har jeg kommet frem til at det er min tolkning alene som er «spådomskunsten». Linjene i hånden, kortene på bordet og tallene på arket er bare knagger jeg snakker ut fra når jeg setter i gang. Forståelsen skjer mellom den jeg spår og meg, kortene er bare noe som tar oppmerksomheten bort fra at jeg faktisk sitter tvers ovenfor et annet menneske og forteller dem hva de bør gjøre med livet sitt og hvordan det vil gå med dem. Ved enkelte anledninger har folk betalt meg mange penger for at jeg skal fortelle dem hva de skal gjøre med livet sitt. Hadde jeg vært sleipere, hadde jeg vært rikere.

Vel, det er ikke ofte en tryllekunstner avslører knepene sine: Dette er hvordan jeg spår deg så du tror at jeg er klarsynt.

Regel 1: Les alt, lær alt. Skal du være overbevisende, må du ha lest det meste som finnes av tilgjengelig matriell om området du vil bli sjarlatan innenfor. Dette har to funksjoner. Det første er å ikke bli fersket av folk som også har peiling på tarot-symbolikk og astrologi. Det andre er å virke esoterisk og opphøyd. Folk tror automatisk at alle som bruker fremmedord og faguttrykk snakker sant. Hva høres mest imponerende ut? «Ser du den streken her? Den handler om hvorvidt du har en sjette sans» eller «Ah- du har en intuisjonslinje på Lunaberget! Du har en uvanlig sjette sans!»? Snakk om kardinalegenskaper, bruk de latinske navnene på stjernetegnene og lær alle tarotkortene utenatt. Ren pugging er veien til troverdig løgn. At Narren er Merkurs kort har ikke noen betydning for om venninnen din bør bytte skole, men AKK så troverdig det høres ut.

Regel 2: Vær sær. Om du har rare ritualer rundt hvordan folk skal stokke Tarotkortene dine eller aldri spår folk når du har mensen fordi energiene blir forkludret, tror folk at det skjer noe spesielt de ikke er innvidd i når du spår dem. Altså må alt være sant.

Regel 3: Kroppsspråk. Du trodde jeg kunne se på linjene i hånden din at du var en åpen og selvsikker person? Hah- selv om jeg aldri har møtt deg før, sier måten du gir meg hånden din på om du er tøff eller sjenert. Slapper du av i armen, sier jeg at du er en avslappet person. Det er ikke magi, men menneskekunnskap.

Regel 4: Spioner på folk. Jo mer kunnskap du har om personen du skal spå før du spår dem, jo bedre effekt. Heldigvis har de aller fleste venninner som elsker å prate om sine venners privatliv, og siden en god sjarlatan har klisterhukommelse, vet du mer om offeret ditt enn offeret vet at du vet. Kan du komme med én spektakulær avsløring under en kortlesing eller håndanalyse, sluker vedkommende resten rått. «Du er hemmelig forelsket, er du ikke?» etterfulgt av en subtil hinting til hvem den utvalgte er, kan få hvem som helst til å dette av stolen. Andre slagere er å vite alles fødselsdato uten at de tror du vet det. En settning som «Du er Løve, det kan jeg se.» gjør alt du sier av svada etterpå til forgyllet sannhet.

Regel 5: Si opplagte ting. Påpek ting i dine venners liv dere begge vet, med utgangspunkt i kortenene eller linjer i hånden. «Du har vært langvarig syk» er jo en tragisk ting å si til Esquil, men jeg så det i hånden hans, dermed var det ingen generell observasjon. Har du ingen hemmelighet om offeret ditt du kan avsløre, kan to-tre opplagtheter veie opp. «Joda, det stemmer!» sier folk fornøyd.

Regel 6: Folk tror pene ting. Så lenge du sier rosende ting, kan du kjøre på. Ingen er kritiske til komplimenter.

Slik takler du skeptikere:

Det hender at sjarlataner møter folk som vil teste dem. Ikke bli sint, smil sukkersøtt og si: «Du er skeptisk, du!» når du snur det første kortet deres. Følg nøye med på hva du forteller vedkommende, og gjengi alt så ordrett du kan når hun stiller kontrollspørsmål til deg. Som regel gir skeptikeren seg med å bli spurt om å bli spådd to ganger for å se om du bare finner på. Vil vedkommende diskutere tarotkort som fenomen, så vis til historikk og svadaopplysninger. Si at du bare tolker kortene slik folk har gjort i generasjoner, og at det er opp til personen som blir spådd om det stemmer.

Vær så snill, folkens: Ikke tro på spådamer. Enten de tror på det de gjør selv eller ei, lar du faktisk en person som sitter og ser på bilder på pappbiter gi deg råd om hva du bør gjøre med livet ditt. Du finner ingen løsninger i kortene du ikke hadde allerede. Jeg har lurt nok folk ved å gi ukvalifiserte råd med linjer i hånden og papp-bilder som unnskyldning. Jeg kunne spådd folk i knapper og glansbilder om de hadde trodd på det, og kategorisert personlighetene deres etter ulike iskremtyper, ikke stjernetegn. Det er ingen sammenheng mellom stjernene på himmelen og ditt liv. Ingen sammenheng mellom linjene i hånden din og hvor mange barn du får. Og det er hverfall ingen fasit på hvordan du bør løse de økonomiske problemene dine i bilder av keisere og sverd i tarotstokken min.

Så- det vet du både hvordan sjarlataner tjener til mat på bordet og hvordan du skal avsløre dem. Bruk kunnskapen fornuftig. Ellers håper jeg ingen jeg har spådd blir sure. Alle spådamer er like mye lureri som meg (c;

Oppdatert: Det er selvfølgelig én spåmann jeg tror på! Det er Spillliv-Tomas! ^_^

Søndag 20. april 2008

Tekniske problemer

Oppdatert: Ting bør fungere nå. Vennligst mail meg om du ikke får tilgang til bloggen, eller finner linker som er i stykker…

Roteloftet flytter denne helgen, og fordi Mr. Jackson er en dust og ikke forberedte det skikkelig så vil det ta ca. et døgn før alt er stabilt (DNS-ting). Ting vil funke litt av og på frem til mandag.

Lørdag 19. april 2008

Brev fra asylet, del 5. Barnehagen for voksne

Det tar tid å bli utskrevet fra psykiatrisk. Det er ikke sånn at du sover på hvitt rom den ene natten og står på gaten med tannbørsten din og ryggsekken med skitten pysjamas den andre. Du får en stund i voksenbarnehagen- eller dagavdelingen, som det også kalles. Her kommer du tidlig på morgenen og går tidlig på ettermiddagen. Et tilbud til voksne som ikke fikser hverdagen helt, hvor du får gratis mat, samtale og adspredelse. Du får leke på hobbyrommet, prate med presten og spise fruktsuppe med rosiner til dessert. Hver tirsdag er det trim og hver torsdag er det tur.

De ansatte spiser sammen med de innsatte, ingen har sykehusklær og alt er veldig «likeverdig» og «egalitært». Det betyr at den eneste måten du kan skille pasient fra pleier er hvorvidt de smiler eller ei. Pleiere er glade og pasienter er triste. Enkel regel. Dette fører til at jeg blir tatt for å være pleier rett som det er. Så mye for godt humør.

Barnehagefaktoren kommer tydeligst frem når vi går på tur. Tolv voksne mennesker beveger seg langsomt på vei mot Sagene Lunsjbar en formiddag, tolv voksne mennesker forkledd som en normal turgruppe sniker seg langs Akerselven. «Ingen gale her!» kunne vi sagt uskyldig om noen spurte. Ved hvert gatekryss stopper bestyreren og teller over. «En-to-tre-fire-fem-hvor er Anders?-seks-syv…Vi er her alle sammen! Da venter vi på grønn mann, dere!» Det eneste vi mangler er et tau vi kan holde mellom oss, så ingen går seg bort de seks hundre meterne til Sagene.

Jeg har innsett et par ting om Mannen og Mannsrollen på psykiatrisk. Det er nemlig ikke greit å være mann og deprimert. Vi sitter ute på café, og de fire andre jentene er snart inne i en lang samtale om problemene de har i hverdagen. «Det er vanskelig nå.» sier en, og de andre nikker. «Jeg lurer på hvordan det blir med jobben, dere.» De klapper hverandre på skulderen, nipper kaffe latte og snakker om Angsten. Angsten med stor A.

Dumme meg satt meg på mannebordet. Der sitter jeg med fem menn som alle glor ned i kaffen og ser ut som om sidemannen nylig myrdet mormoren deres og derfor er uaktuell som samtalepartner. Av og til skotter de redde fra side til side. Kommer det noen de kjenner? Hva om noen ser dem her, sammen med andre som er syke? En prøver seg med en «….fint vær idag?» og de andre nikker. «Joda. Det er fint vær.» I tillegg til vekten av selvmordsforsøket eller hva de nå er innlagt for, er de tynget av vekten av å være innlagt, av skammen om å være syk. De har alle det ene til felles: De er sammen med meg fordi de er for triste og for redde til å mestre hverdagen. Skikkelige menn er ikke redde og triste, de forsørger familien sin og er streke. Menn viser ikke følelser, de får ikke panikkangst.

«Jeg blir hentet av en venn etterpå,» sier jeg til barnehagetante nr.1. «Han fant plutselig ut at jeg var her og ville ta meg med på kafé.» «Åh!» sier barnehagetanten. «Var det mannen din som fortalte ham det?» «Nei,» sier jeg. «Det stod på bloggen.» «Åh, han leste mellom linjene, da?» spør hun. Jeg ler. «Neinei, jeg har jo blogget hele oppholdet! Det er ingen hemmelighet at jeg er innlagt!»

Alle blir stille rundt bordet, og samtlige pasienter grøsser. Du sier ikke høyt at du er mentalsykehusmateriale. Alle de andre er superhemmelige deltagere i barnehagen for voksne, og jeg er Utskudd med stor U.

«Jeg kan jo ikke være innlagt for tredje gang uten å ha muligheten til å fortelle galehus-vitser!» ler jeg. «Alle gode ting er tre, jeg er ferdig med å være flau!»

«….så bra, da…» sier barnehagetanten stille. Alle andre ser bort.

Jeg diskuterer det med en venn av meg etterpå.

«Jeg synes ikke du burde snakke så høyt om det.» sier han. «Det er pinlig.»

«Hvorfor det?» spør jeg.

«Vel…» han drar på det. «Jeg synes det er veldig pinlig å ha psykiske problemer, derfor synes jeg at alle andre skal være anstendige nok til å synes det er pinlig, også.»

Der har vi nok mye av grunnen til at det er så tabubelagt.

Torsdag 17. april 2008

Når politikk blir religion

Jeg burde ikke skrive om interne Rødt-saker på bloggen. Jeg har som prinsipp å la være, selv om jeg ofte har tenkt at «Topp ti absurde diskusjonstemaer på Rødt-debatt» hadde vært en festlig post, med utvalgte overskrifter som «Mao og Havfruene» og «Er Rødt moden for en UFO-diskusjon?» som høydepunkter. Jeg har klart å la være hittil. Denne posten er et unntak.

DOK sier at hun stemmer Arbeiderpartiet for å i ikke bli flau hele tiden. Nå er ikke Torstein Dahle mye å skamme seg over når du ser ham på TV-skjermen, og da jeg sov sammen Erling Folkvord og masse andre RV/AKP-folk under sultestreiken til de afghanske flykningene var jeg stolt av partiet mitt. Jeg ser Ungdom for AFP, homoaktivister, bystyrerepresentanter og Radiorakelredaktører smile til meg fra mediaoppslag og jeg tenker «Yay! Der er partikameratene! De er så bra folk!»

Og likevel. Bra folk kan mene skrudde ting noen ganger. Eller- enda verre: Gjøre skrudde ting. Da jeg ble med i RV, fantes det mange bittesmå tøysegrupper der som alle lo av. Den største tøysegruppen het Tjen Folket, og Tron Øgrim kalte dem et taxiparti- et parti som var så lite at alle fikk plass i en maxitaxi hjem fra byen.

De ble kastet ut av RU og AKP en gang på nittitallet og sutret og klaget over hvor dårlige kommunister alle var, alle innleggene deres på RV-debatt sluttet med lange Mao-sitater. Vi lo mye av dem, jeg skal innrømme det. Communistkickback gikk på julebordet deres og skrev innlegget «På tur i dyrehagen» om opplevelsen.

Det er noe komisk med tyve, røde ranke unge menn som er bedre revolusjonære enn alle andre. De minnet om en liten Life of Brian-sekt og var bare litt artig adspredelse i et ellers snodig parti som het RV.

Problemet ble da RV og AKP slo seg sammen. Mange argumenterte for at det var fint med et nytt parti, siden AKP var et stigmatisert navn man laget skumle NRK-dokumentarer om og som ble forbundet med Pol Pot og nifse-ML-merkelapper. På den andre siden er det sånn at noen liker å være litt skumle.

En lur AKP-dame sa dette på et av de siste AKP-møtene jeg var på:

«Mye av AKP sine problemer de siste årene har vært at vi har trukket til oss unge menn som er forelsket i et AKP som bare eksisterer som et skremmebilde. “Fysj for et totalitært, fryktelig parti!” sier de i media.Mange vil ikke bli med i AKP på grunn av den merkelappen, men noen blir med nettopp fordi de vil være med i det totalitære, udemokratiske kommunistpartiet. Det er trist når vi som staret opp aldri har jobbet for noe sånt parti.»

De sinte, unge mennene som var forelsket i Kommunistpartiet som elsket Pol Pot ville ikke lage partiet Rødt. Selv om de syntes AKP var for langt til høyre, hadde AKP et skummelt navn de kunne forbinde seg med. Det stod «kommunisme» mange steder i programmet og alle andre syntes partiet deres var skummelt og suspekt nok. Rødt, derimot, ble for veikt for dem. Hvilket førte til at Tjen Folket rekruterte.

Som gammelt AKP-medlem, fortoner alt Tjen Folket foretar seg som et ekkelt vrengebilde. Det kjennes litt ut som om da jeg så Passion of the Christ og fremdeles var kristen- det var en historie jeg kjente og likte, men utføringen var så grotesk at jeg måtte gå midtveis.

Ja, jeg er kommunist. Ja, jeg er revolusjonær. Ja, jeg tror man kan få ting ut av å studere gamle, marxistiske klassikere. (Ja, jeg synes vi skal spare DEN debatten til et annet innlegg og et annet kommentarfelt.) Men jeg tror ikke at organisasjonslivet er en stor konkurranse om «hvem er mest kommunistisk?????!!!1111one»

Skremmebildet av kommunisten er at han heier på Stalin, Nord-Korea, Pol Pot og er mot demokrati. Han synes det er nødvendig å bruke vold og er passelig voldsromantisk. Det er ikke bare borgerskapet som sosial klasse som skal utslettes, men de konkrete personene i borgerskapet. «Gjett hvem som skal opp mot veggen under revolusjonen, Reitan!» Det er viktig å sitere mange marxistiske teoretikere, ofte viktigere enn å gjøre egne erfaringer.

De aller fleste av oss på venstresiden har avskrevet vrengebildet over for lenge siden, men Tjen Folket synes det er en romantisk idé. Nei, ikke romantisk en gang. En riktig idé. «Sosialisme er IKKE demokratisk! Folk sulter IKKE i Nord-Korea! Alt annet er sosialdemokratiets spøkelse og borgerlig propaganda!» sier Tjen Folket.

Likevel- hovedproblemet med Tjen Folket er at de har et religiøst forhold til marxismen. De har slitsomme, uviktige kjepphester i alle sammenhenger. La meg gi et par utdrag:

Vi sitter i en uformell diskusjon på en RU-konferanse. En ung jente noen har vervet fra Natur og Ungdom sier:

«Jeg synes Rød Ungdom er dårlig på miljøpolitikk.»

«Jeg synes Rød Ungdom er dårlig på STALIN!» sier TF-fyren.

Hvordan drepe en diskusjon fullstendig og skremme bort nye folk, sier jeg.

Jeg har prøvd å si det til dem. Jeg prøvde å si på TF-språket at de skremte bort folk med å si «STALIN!» i tide og utide. Face it, folkens. De færreste digger Stalin, og det er greit å innse det først som sist. Stalin blir gjerne nevnt i samme settning som «Hitler!» og «Massemord!» og det er ingen måte å få nye venner på uansett om du er hemmelig forelsket i ham eller ei.

«Husker du Maos tekst “Om praksis?”» spør jeg TF-gutten. «Det du gjorde nå var vel ikke særlig god praksis, var det vel?»

Gutten ser uforstående på meg og sier:

«Men jeg SITERTE “Om praksis” helt riktig!»

Og sånn er Tjen Folket på det meste. De er mer opptatt av å sitere riktig enn å gjøre riktig. De følger samme logikken som de fleste konservative kristne gjør. «Bibelen sa» er forbausende likt «Mao sa» om ting til syvende og sist slutter å handle om virkerligheten og begynner å handle om hvilken tekst der profeten/teoretikeren sier hva hvor. Det er deilig å være med i en sekt bestående av siste dagers hellige/rene og ranke kommunister.

Det tristeste med Tjen Folket er at mange av medlemmene deres synes jeg er på deres parti. Jeg sier jeg er kommunist, de sier de er kommunister, ergo må vi være venner.

La meg vise noen pene utdrag fra førsteutgaven av en klin kokos blogg de laget seg for å spre det glade, politiske budskap. Her er litt om hvem de er og hva de mener. Merk deg hvordan alt rusk og rask må ut av partiet.

Her er en fin tekst om Nord Korea som skremmer livsskiten ut av meg. For noen skylapper, folkens!

Og sist- men ikke minst: En vakker linke til Revolusjonært Roteloft under «Revolusjonære krefter»! Takk for at dere tok den bort, folkens!

 

Det blir ikke bra politikk av å si «Kommunist-kommunist-super-panser-blodkommunist!» mange ganger. Du får ikke bedre praksis av å sitere «Om praksis» riktig ofte. Og du gjør ikke Rødt til et bedre parti av å henge på debattlisten og syte over hvor dårlig det er og irritere på deg meg nattestid.