Et av spørsmålene jeg synes er mest intressante er hva slags språk vi bruker når vi snakker om mennesker som har vært utsatt for overgrep. I Jenter som kommer har vi et kapittel som heter «Når sex gjør vondt», der vi tar for oss problematikken rundt det å få et bra sexliv etter seksuelle overgrep. Noen av de beste bøkene om temaet er skrevet av amerikanske feminister, som Staci Haines Survivors Guide to Sex.
De amerikanske feministene skriver konsekvent «survivor» istedenfor «victim», og jeg kjente at språkbruken traff meg veldig. Burde jeg bruke ordet «overlevende» istedenfor «offer» i Jenter som kommer? Å snu på språkbruken til at du har overlevd noe forferdelig, signaliserer mer mot, styrke og cred enn det ordet offer gjør. Jeg grublet, og spurte en god venninne av meg om råd. Hun har vært utsatt for overgrep selv, og var skeptisk til endringen av språkbruken.
«Offerrollen har også en funksjon,» sa hun. «Når du tror at overgrepet var din feil og at all skylden ligger på deg, er det å være offeret et fremskritt. Ja, offer er gjerne det samme som å være svak, å ikke reise seg, å være maktesløs – men det er bedre enn å være syndebukken og forbryteren selv. Fra offer til overlevende er en erkjennelsesprosess, ikke en begrepsforandring.»
Jeg tygget på innspillet hennes. Noe av det fantastiske med innlegget til Blondinbella var at hun ikke skammet seg og ikke oppførte seg i tråd med den offerrollen samfunnet forventer. Hvorfor? Hun visste at det som hadde skjedd ikke var hennes feil, og dermed ble hun rettferdig harm. Hun trenger ikke offer-begrepet for å skjønne at det ikke var hennes skyld.
At unge jenter opplever fæle ting og har som ryggmargsrefleks at de ikke er skyld i overgrepet, tar jeg som et tegn på at verden går fremover. «Overlevende» er deres ord. Og likevel- Hjorthen sier det ganske godt:
Men noen må kanskje tillate seg å være svake før de kan bli sterke igjen?
I så fall synes jeg de skal få lov til det, selv om det tar litt tid.
For dem har offerrollen en funksjon. Jeg bestemte meg for å bruke både «offer» og «overlevende» i boka. Vi har forskjellige veier til helbredelse, og noen trenger å gå innom offer-stadiget før de kan bli sterke igjen. Samtidig vil jeg slå et slag for «overlevende» som ord for alle oss som har problemer med å befatte oss med den svakeliggjorte, vanskelige offer-rollen. «Skikkelige ofre» er hverken sinte, høylydte eller velfungerende. Overlevende har slått tilbake.
…selv om jeg er helt udugelig på dette med å blogge anonymt. Jeg vet at flere andre klarer å sjonglere «hemmelig emoblogg», «anonym fotoblogg», «sur sinnablogg» og «ordentlig blogg med mange lesere» uten å bli fersket, men jeg har kullseilet alle de anonyme bloggprosjektene mine.
Grunnen? Jeg kommenterer hos andre og glemmer hvem jeg er logget inn som. Både blogspot og wp.com logger deg inn automatisk, og jeg kniper meg selv i å skrive personlige kommentarer hos folk som kjenner meg godt med helt obskure nick. Siden jeg alltid føler meg flau av å gi meg ut for noen jeg ikke er uten å mene det, tenkte jeg like godt at jeg skulle tyste på mine egne, hemmelige bloggprosjekter først som sist.
Hvorfor jeg ville blogge anonymt, sa du?
En del har veldig sterke meninger om anonyme blogger. Som tekstjunkie bryr jeg meg nøkken om hvem du er så lenge jeg liker hva du skriver, men jeg skjønner det er forskjell på tillitsforholdet til «forfatteren av en fin tekst jeg fant på nett» og «person som kommenterer mitt liv i skriftlig form og som jeg har en relasjon til».
Jeg begynte å blogge anonymt for å skrive for et annet publikum enn dere som kjenner meg som Virrvarr. Roteloftet finleses av gamle venner, familie og politske kamerater, og av og til er det godt å skrive noe et sted teksten får stå alene.
I februar laget jeg meg en anonym emo-blogg. Du leste den kanskje? Den het «Ærlighetsøvelse – Danielle skriver om seg selv» og var bitter selvmedlidenhet fra ende til annen. Siden jeg er elendig på å forbli anonym, ble bloggen funnet av den personen jeg aller helst ville hatt den hemmelig for. Enden på visa var at emobloggen ble slettet, og tekstene har forsvunnet fra Google-historikken nå.
Ærlighetsøvelse var opptakten til «Brev fra asylet»-bloggingen her på Roteloftet, og jeg ble innlagt på psykiatrisk et par dager etter at bloggen ble nedlagt. Jeg bestemte meg for å skrive om galskapen på «den offentlige» bloggen og omformulere emo-tekstene til Revolusjonært Roteloft-stil.
Tekstene på Danielle-bloggen var mye mer direkte enn det jeg har skrevet her:
Innse det, Danielle:
mars 26, 2008
Det er med selvskading som det er med napping av øyenbryn: Du begynner friskt, men gir opp før du får noe skikkelig dreis på det. Så sitter du der rødflammete, misfornøyd og lettere deformert, med hår og småsår overalt.
Posted in Patetisk
Ærlighetsøvelse døde i begynnelsen av april, og jeg hadde egentlig tenkt at det var mer enn nok med å holde Revolusjonært Roteloft med tekst. Og joda, jeg klarte å holde meg til september før jeg laget en ny. Denne gangen var prosjektet å ha et sted å publisere skjønnlitterære tekster anonymt. Skrivebordskuffen blir ganske full når man er en manisk skribent, og Mr. Jackson foreslo at jeg kunne strukturere dem på en annen blogg. Som sagt, så gjort.
Jeg opprettet Får jeg sluke deg levende? og begynte å publisere i vei. Planen var å ikke kommentere hos noen med denne bloggen, siden den skal fungere som tekstarkiv, men siden jeg er en vims, fikk jeg det ikke til. Hvis du har fått en rar kommentar fra en ukjent «Slørhale», så er dette Virrvarr som har glemt å logge ut av den andre bloggen sin. Enkelt og greit.
Så til dere som er flinke til å opprettholde flere internett-personligheter på en gang: Jeg er imponert. Jeg er helt elendig på hemmelighold.
Jeg går en del tur om dagen, og siden jeg har en lei uvane av å prate med meg selv, sørger jeg for å ha med meg med skikkelige turkamerater. Som Sarah Palin, for eksempel. Vi tok med oss fruktnøtt, te på termos og bikkja til Mr. Jackson (uten lebestift) og bestemte oss for å disktuere vår felles favorittsåpeserie: Den amerikanske valgkampen.
Palin: Såpeserie, sa du? Du kan ikke likestille politikk og Days of Our Lives, girlfriend.
Virrvarr: Kom igjen. Jeg er en føkkings commie. Ingen av presidentkandidatene er MIN kandidat. Spørsmålet er hvem jeg synes er minst ille av Obama og McCain. Dessuten har jeg har like stor innvirkning på hvem som vinner valget som jeg har hvis jeg heier på en fotballkamp.
Palin: At du ikke har noen demokratisk innvirkning, gjør det ikke mindre viktig hvem som vinner. Det kommer til å bli avgjørende for situasjonen i Midt-Østen og krigen mot terror om det blir oss eller demokratene som får presidenten. Obama har skremmende liten utenrikserfaring, i motsetning til Senator McCain.
Virrvarr: Du har jo heller ikke noe særlig utenrikserfaring, Sarah? Alaska er jo ganske…innenlands?
Palin: Jeg var kommandant for nasjonalgarden da jeg var guvernør der.
Virrvarr: Men var det utøvende makt? Ikke at jeg skal kaste vrak på erfaringen din som guvernør and all that jazz, men det er jo litt som å si at Kong Harald har masse utenrikserfaring siden han viser seg i uniform når hæren har parader?
Palin: Vel, nasjonalgarden ble sendt til Irak mens jeg var kommandant!
Virrvarr: Det var vel Washingtons avgjørelse?
Palin: Hvorfor er utenrikserfaringen min så viktig, uansett?
Virrvarr: Jeg har jo fulgt såpeserien en stund, og hovedkritikken mot Obama fra McCain-kampanjen har vært «No experience with foreign policy» frem til du ble en del av gamet. Så stilnet det, siden du er like uerfaren.
Palin: Senator McCain og jeg utfyller hverandre her. På samme måte som Biden utfyller Obama på dette punktet.
Virrvarr: Jo, jeg kan se den. Ulempen er jo at visepresidenten må ta over om presidenten dør, og det er jo en større sjanse for at McCain tar kvelden enn at Obama gjør det? Da sliter du litt, gjør du ikke?
Palin: Jeg lærer raskt.
Virrvarr: Du har hvertfall guts. Samtidig må dere republikanere være klar over denne svakheten i valget av deg som visepresident? John McCain har jo nektet å stille opp på CNN etter at et av journalistene deres grillet kampanjelederen hans på spørsmålet…
Palin: Det var fordi CNN oppførte seg uforskammet på spørsmålet om familien min!
Virrvarr: Ja, hele fokuset på den gravide datteren din i media er veldig kjedelig.
Palin: Godt vi er enig om det.
Virrvarr: På den andre siden kan du vel ikke klandre folk for å diskutere én del av familien din, når du bruker en annen del av familien din som virkemiddel i mange diskusjoner?
Palin: Utdyp den, girlfriend. Jeg prøver å holde familien unna politikken.
Virrvarr: Du kan ikke diskutere abort uten å trekke frem datteren din med Downs syndrom. Du kan ikke diskutere Irak uten å trekke frem at sønnen din er soldat. Da er det kanskje litt hyklerisk å skulle diskutere tenåringsgraviditet uten å trekke frem den gravide tenåringen din?
Palin: Nå er du ufin. Jeg er politiker og jeg er mor. Ville du holdt Obama ansvarlig for ting Michelle sa eller gjorde?
Virrvarr: Nei, men det er du som trekker frem barna som argumenter i noen saker. Jeg skulle gjerne sett at vi slapp noe fokus på familien din i det hele tatt. Privatlivet til avkommet ditt er lite intressant politisk.
Palin: Jeg representerer en større gruppe som mor til noen med Downs, som mor til en soldat. Det har en politisk verdi å bruke det offentlig.
Virrvarr: Da må du regne med at må representere de med gravide tenåringer i huset også. Hvorfor så opptatt av seksuell avholdenhet når det ikke fungerer?
Palin: Det er et spørsmål om verdier. Du skal ikke ha sex med mindre du er klar for konsekvensene.
Virrvarr: Det er også et spørsmål om hvorfor ditt verdisett skal prege hele USA. Biden er konservativ katolikk, og like skeptisk til abort og prevansjon som det. Forskjellen er at han ikke mener at hans personlige livssyn skal gjelde alle.
Palin: Typisk postmoderne demokrat-pisspreik. Enten er noe riktig, eller så er noe galt. Vanskeligere er det ikke.
Virrvarr: Og du er sikker på at du har rett?
Palin: Skråsikker, girlfriend. Jeg har ikke fem barn for ingenting.
Virrvarr: …du trekker inn familien din igjen. Slutt, det gjør deg veldig sårbar.
Palin: Demokratene kritiserer meg jo for det, uansett!
Virrvarr: Nei, media kommer til å kritisere deg uansett. Biden og Obama må trå forsiktig når de skal angripe deg. Du er en uerfaren dame, du får sympati om de går en centimeter over streken.
Palin: Obama kalte meg en gris.
Virrvarr: Nei, det er bare du som er hårsår.
Palin: Hysj med deg. Alle dere liberale europeere heier på Obama, uansett. Sosialistisk helsevesen og Darwin all day long.
Virrvarr: Neida. Vampus har laget egen fan-blogg til deg og greier.
Palin: Sannelig. And it’s pink!
Virrvarr: Du har hvertfall fått personfokuset tilbake på republikanerne. John McCain var helt usynlig før du ble en del av kampanjen hans.
Palin: Du kommer til å se mye mer av oss fremover, I promise!
Virrvarr: Jeg tror det er begrenset hvor mye jeg tåler…
Jeg spiste lunsj med en fyr som skrev hovedfag i filosofi en gang. Vi diskuterte skam. Han var stor tilhenger. «Skam er oppdragene. Du gjør noe galt, og du skammer deg over det. Dermed gjør du det ikke igjen.» Han mente at ulempen var når du skammet deg etter at du hadde lært hva som var galt. Da hadde ikke skammen noen funksjon.
«Teoretisk sett er det sikkert fint,» sa jeg. «men jeg skammer meg alltid over ting som ikke er galt.» Han skjønte ikke helt hva jeg mente. Og jeg følte ikke for å utdype – da måtte jeg jo forklare ham hva jeg skammet meg over, og det var jo ganske skamfulle temaer.
Eksempel: Jeg vet det ikke er galt å kjøpe potetgull. Likevel har jeg alltid skammet meg hvis jeg kjøpte bare potetgull. Akseptabelt potetgull kjøpes sammen med mat som gir inntrykk av at jeg skal ha gjester, ikke at jeg skal sette til livs en liten sekk ostepop på egenhånd. Jeg vet at det ikke er galt å spise potetgull. Likevel har jeg alltid skammet meg hvis jeg har spist en pose alene.
Eller verre: Spist en pose alene mens noen så meg. «Der står den feite damen og spiser rett ut av en potetgullpose. Ikke rart hun ser ut som hun gjør, gitt!» Det er sjelden at jeg har følt meg så feit som når jeg har spist store mengder godteri alene med tilskuere, og overvekt = skam.
Marian Godø kommer ut med boken Skamløse kvinner, der hun har intervjuet en rekke damer om hva de skammer seg over. Og nei, de skammer seg ikke over gale ting de gjør. De forteller om skam i forhold til kropp, sex, mat, jobb og kjønnroller de ikke klarer å oppfylle.
Følelsesrefleksen filosofen forbeholder forbrytere slår ut når kvinner gjør ting som egentlig ikke er galt. Du kan få et inntrykk av hva damer skammer seg over ved å lese dette nettmøtet hos kk.no. En slags PostSecret-tråd i nettmagasinet, rett og slett.
Godø fastholder i intervjuene at vi kan blåse i de fleste tingene vi skammer oss over. Jeg synes det er et godt utgangspunkt, men jeg savner litt synsing om hvorfor damer skammer seg i mye større grad enn menn. Jeg tror det er fordi jenter har et mye mer komplekst sett med uskrevne, kulturelle regler å forholde seg til.
Å være en «skamløs kvinne» er ikke et kompliment. I hodet mitt er de «skamløse kvinnene» venner med de «falne kvinnene» og «byens løse fugler». For å snakke fra mitt eget liv, er mye av det jeg skammer meg over relatert til det å være ukvinnelig. «Jeg burde hatt på pensko nå.» «Jeg burde ikke snakket og ledd så høyt.» «Jeg burde vært mer diplomatisk.» «Jeg burde ha kjøpt badedrakt og ikke bikini når jeg har så stor mage.»
«Angst er redsel for noe som ikke er farlig,» sier psykologen min. Jeg antar irrasjonell skam er skyldfølelse for noe som ikke er galt.
Det kommer til å bli mulig å forhåndsbestille bøker fra bloggen.
Jeg sitter med blodet til alle de kjæreste setningene mine på hendene. Bokredigering er en brutal prosess. Jeg liker det.
Alle som har bidratt med tekst er kommet med i boka. Noen har vi måttet dele opp og bruke sitater fra, noen har vi brukt i sin helhet.
Å jobbe i et Open Office-writer-dokument på flere hundre sider er forferdelig. Jeg ønsker meg bedre programvare for å skrive store tekster i. Noen tips?
Jeg skal intervjues i masse rare damemagasiner jeg aldri har lest og på TV-programmer jeg aldri har sett på. Hvis du er en av Virrvarrs journalistvenner: Beware. Jeg kommer til å ringe deg helt plutselig og be om råd.
Alle begynner å synge «Jenter som kommer og jenter som det går for» når jeg treffer dem. Nye, bedre vitser, takk ^_^
Jeg elsker Oslo i grålysningen, mens gatene er tomme og det bare er søppelbiler og postbud som tråler gatene. Jeg elsker kaffebarer som åpner grytidlig, fastfood-kjeder med fullkornsbrød og masse grønnsaker i maten sin og yoga før solen har stått opp. Jeg elsker å løpe ned Telthusbakken og tro at jeg kan fly. Jeg elsker å pese opp Telthusbakken og tro at jeg blir sprek.
Frøken Makeløs har bedt meg fortelle om mine Oslo-favoritter. Det er enkelt. Jeg er innflytter og nyforelsket. Dessuten har jeg vært månedskort-løs i over et år og går alle steder innenfor Ring 2. Dette har gjort at jeg har blitt kjent med hver krik og krok av sentrum, og at jeg stadig må forklare innfødte veien.
Vestkantvenninnene går seg bort på Torshov, Østkantvenninnene går seg bort på Frogner, men jeg tråkler meg pent fra Tøyen til Tåsen uten å tenke meg om. Oslo og jeg er gode venner. Den er en spraglete, rotete narrekjempe; den ser større ut på avstand enn den egentlig er.
Uansett- favorittene mine?
Spise ute: Kitty Sushi, Cafe Habibi, Mecca, Bacchus, Taj Mahal – lista er lang. Mulig jeg må skrive et eget restaurantinnlegg. Best mat for minst penger (hvis du ikke regner med Blitz) får jeg på Krishnas Cousine på Majorstua. Hare Krishna gir deg indisk vegetarmiddag med forrett, salat, dessert og noko attåt for 120 kr. Som Mr. Jackson pleier å si: «Sleipe religiøse sekten som gir bort mat. Eneste som kunne fått meg å vurdere noe trossamfunn.»
Klippe seg: Jeg leter etter en frisør som vil klippe kort hår kortere og farve det grønt. Ellers er jeg forelsket i Purple Haze på Adamstuen. Musikkutdannet frisør som klipper håret ditt i fiolette fløyelslokaler til utvalgte jazzplater. Hun har lysekrone i taket. Det må jo være et pluss?
Se på bøker: Jeg liker at Makeløs har spesifisert se på, siden jeg kjøper nesten samtlige bøker på Amazon om dagen. Unntakene er skatter fra Adamstuen Antikvariat, Spøk og Spenning i Markveien (brukte tegneserier! Juhu!), og Tronsmo. Jeg låner masse fine bøker på Deichman og Universitetsbiblioteket. Heia Serieteket.
Bade: Jeg har badet mest i Fredrikstad. Hvis du noensinne er i Fredrikstad, må du gå tur til dammene, kaste deg i vannet på Humlekjær og stupe på Foten. I Oslo har jeg bare vært på Sogsnvann og Frognerbadet. Sognsvann rocker, siden det er i skogen og har vannliljer. Frogerbadet rocker, siden de har feite menn i lysegrønn tanga.
Beundre utsikten: Frognerseteren, Onkel og tante sin hage på Kringsjå og noen fine steder på Nordstrand. Jeg leter etter flere topper å bestige, så kom med forslag.
Handle brukt: Fretex på St. Hanshaugen har masse fint, gammelt ræl til en billig penge. Ellers er jeg loppis-junkie og Oslo Vest kryr av dem. Undergroud har forsynt Mr. Jackson med skjorter, dressjakker og slips i flere år nå.
Menge med kidsa: Jeg har en streng følelse av at jeg er «kidsa». Jeg liker å snike meg på Blå, Noas Ark og Mono og menge meg med gamle damer…
Rocke byen: Helt ærlig- jeg liker caféer mye bedre enn utesteder. Hvis jeg er på et utested er det som regel pliktsosialisering eller et sted med mer dansing enn drikking. Jeg rocker rusfritt og har ingen anbefalinger her.
Drikke kaffe: Ah- kaffe og tedrikking er favorittsysler! Jeg slurper soyalatte fra Java, sitter tusen år med chai på Åpent Bakeri i Ullevål hageby, stikker innom Påfyll for påfyll, skriver på Kaffe Gram og Valkyrien Kaffe og Tehus, koser Kaffefuglen og er sosial i kaffebaren på Universitetsbiblioteket.
Jeg skjønte ikke helt hvorfor du ville være venn med meg på Facebook, Mads. Jeg kjenner ikke deg, du kjenner ikke meg og jeg har ikke noe stort behov med å bli kjent med deg heller.
«Hmm,» tenkte jeg. «Det er flere mulige forklaringer på denne sære forespørselen:»
Du skjønner ikke hvordan Facebook funker og tror du kan legge til hvem som helst. Den som har flest venner vinner. Hurra!
Du vet på mystisk vis hvem jeg er og tenker at vi burde henge sammen. Litt sært, siden vennene mine gjerne mobber bøkene dine så mye de kan, og jeg ikke skjønner hvor vi skulle ha felles bekjente- men det er ikke umulig, heller.
Da jeg spurte deg om hvorfor du ville være vennen min, siden vi ikke kjente hverandre, sa du at du ville «melde deg inn.» Melde deg inn? Hvor da? I meg? I Facebook-gruppen min som er åpen for hvem som helst?
«Neinei. Jeg prøver å melde meg inn i Ottar!» svarte du fornøyd.
Mads Larsen. I Ottar. Ved å friende meg på Facebook.
Jeg har en Rocky-stripe jeg liker godt. Rocky og venninnen står og henger:
Hun: Æsj, jeg må besøke foreldrene mine i helga. Jeg har ikke lyst. De er sinte på meg for alt jeg gjør, og alt de gjør er å klage.
Rocky: Det er sært, hva? Kjærester kan du dumpe hvis de snorker, men foreldre må du holde ut med selv om de er nazister.
Hun: Synes du jeg burde dumpe dem?
Rocky: Si «Det er ikke dere, det er meg. Jeg har forandret meg så mye siden forholdet begynte. Og innse det – med den aldersforskjellen hadde det aldri fungert uansett.»
Jeg pleide å tro at kjærester er de eneste man kunne dumpe. Venner, foreldre, slitsomme slektninger, studiekamerater og bestemødre er noe man beholdt uansett situasjon. Selvsagt hendte det at man «mistet kontakten», men det var på grunn av en uheldig situasjon, ikke at man fant ut at man ikke passet sammen mer.
Og likevel skulle jeg ønske at det var mer sosialt akseptert å si «Nei, nå er det over. Vi kommer sikkert til å dulte borti hverandre på fester med felles venner, men vi har ingen sosiale forpliktelser for hverandre mer. Jeg trenger ikke huske bursdagen din, drit i å kjøpe julegave til meg, ikke ring.»
Er det et stygt brudd, kan vi slette hverandre fra facebook og telefonlista. Så kunne jeg spist usunn mat og deppet fordi et langvarig vennskap var over. Det er like trist og enda mer akward enn å dumpe kjærester. «Eksen min» er en forklaring alle skjønner. «Ekskompiser» er like trist og hakket mer tabu.
Ulempen er at når et romantisk forhold tar slutt, er det gjerne synonymt med at sexen og kosen tar slutt. Vennskapet behøver ikke gjøre det. Jeg har godt forhold til samtlige ekskjærester, we just don’t fuck. Når du slår opp med en venn, slår du opp med den sosiale kosen. Dere fungerer virkerlig ikke sammen. Det har vært flere overtramp, flere vonde opplevelser og flere irritasjonsmomenter enn det som skal til for at en forelskelse skal gå over.
Jeg skulle gjerne hatt en sosial kontrakt for det å avslutte vennskap. Noen gode klisjéer og en forståelse fra omverdenen. En måte å institusjonalisere det på, slik at jeg kunne avsluttet dårlige vennskap lenge før de ble ille. Når du begynner å date noen, kan du backe ut. Når du begynner å henge ut med noen, har du ingen høflig retrettmulighet. Ingen utprøvingsfase.
Slektninger er hakket verre. Blod er tykkere enn vann, og familien er en institusjon det ikke er moro å spøke med. «Jeg kan ikke slutte å se dem. Bestemor og bestefar ville bli så lei seg» sier venninnen min etter tiår med fysisk misbruk hjemme. Du skal hedre din mor og din far osv. «Jeg ville fått for dårlig samvittighet. Det er ikke sånn man gjør.»
Jeg har måttet si at «jeg trenger litt tid for meg selv», «hva med en lang pause?», «vi må avslutte kontakten for en stund» av grunner som ikke hører hjemme på Internett. Å påpeke at jeg er frivillig foreldreløs får stillheten til å senke seg i enhver sosial sammenheng.
Vi har fått bukt med tvangsekteskapet, men jeg savner en løsning for tvangsvennskapet og tvangslektskapet også. Kanskje en del ville pleid disse relasjonene bedre om det var en del av kontrakten at den faktisk kunne ta slutt.
Jeg har tilbragt de siste ukene med å lese og skrive en god del om sexleketøy, og har i den forbindelse lett etter gode, norske forhandlere jeg kan anbefale leserne av Jenter som kommer. Det har ikke vært enkelt.
Når du skal kjøpe sexleketøy, bør du være klar over at mange av de billigste typene er laget i giftige, allergifremkallende materialer og er klinisk sett umulig å holde rene. Nesten alle myke sexleketøy, utenom de som er laget av 100% silikon, vinyl og enkelte typer elastomer, inneholder mykningsmiddelet fthalates.
EU forbød fthalates i lektøy for barn i 2005, der det ble vektlagt i forbudet at barn ofte har lekene i munnen, men det er fremdeles lov å bruke mykningsmiddelet i leker voksne putter både her og der.
Likevel er ikke det eneste problemet med sexleketøy laget i denne typen materialer at de er giftige; mykningsmiddelet gjør dem også fullstendig umulig å holde rene. Du kan vaske dem med såpe og vann, men siden dildoene er laget i et så porøst materiale lukker alle bakterier seg inn i leketøyet og går ikke vekk i vask. (Til sammenligning kan leketøy laget i 100% silikon kokevaskes, desinfiseres og vaskes i oppvaskmaskin. De blir helt rene.)
Siden leketøy av denne typen kapsler inn bakterier fra hver gang du bruker dem, er de en kilde til mange mulige infeksjoner. En klassiker er leketøy som du bruker analt, vasker og tror er rene, for så å bruke dem vaginalt. Ekspertene anbefaler å bruke kondom på dildoer av denne typen, for å forhindre at du kommer i kontakt med giftige stoffer og sørger for å holde leketøyet ditt rent. Ironisk nok er mange av de giftigste lekene dem som markedsføres som at de «kjennes ut som hud! So close to the real thing!»…
Hva heter de giftige materialene, sa du?
Cyberskin, RealSkin, SuperSkin – alle materialer som skal immitere hud. Du finner dem i naturtro dildoer og «fitter på boks». I tillegg til å inneholde fthalates og være umulig å vaske, spiser Cyberskin støv og lo. Møkkete på I-2-3. Unntaket her er VixSkin Silikon, som er en Cyberskin-klone i ren silikon.
Jelly, gelé, gummi-gelé, gummi, jelly rubber, rubber jelly, myk plast, – kjært barn har mange navn. Hva jelly er laget av, sier du? Det oppgis ikke, men leketøy i «myk plast» smelter til en klump hvis de står siden av hverandre uten eske til å beskytte seg. De inneholder ofte både fhtalates og allergifremkallende ingredienser som latex, de brekker etter kort tid og «tar vare på» bakterier etter bruk. Man regner med at det er mye industrielt avfall og mykningsmidler i en gummi-dildo. Leketøy i disse materialene er de billigste på markedet. En gummi-dildo kan koste 140 kr mot en silikondildo på 1400 kr.
Blandingsprodukter mellom gummi og silikon er like fulle av fhtalates som rene gummileketøy, de bare varer litt lenger. De er like håpløse å holde rene som dildoer i gummi-materialer.
Hva er trygge og hygieniske materialer?
Leketøy i ren silikon kan kokvaskes, desinfiseres, vaskes rene med såpe og vann og vaskes i oppvaskmaskinen.
Leketøy i hardplast, glass, akryl, lucite og tilsvarende kan vaskes i oppvaskmaskin, desinfiseres og bakterier kan ikke leve på dem over lengre tid.
Leketøy i vinyl inneholder ikke fhtalates, men lagrer fremdeles bakteriene dine, siden det er et porøst materiale.
Noen typer elastomer inneholder ikke fhtalates, men lagrer fremdeles bakteriene dine i den porøse overflaten.
Som du sikkert har skjønt etter å ha lest så langt, er det viktig å vite hva sexleketøyet du vil kjøpe deg er laget av. I tillegg burde butikken du handler hos opplyse deg om at «Du, fin dildo altså, men du må bruke kondom med den hvis du vil unngå sterilitet. Og infeksjoner. Og en griseskitten dildo etter noen gangers bruk.»
Etter å ha surfet nettbutikker en hel dag, er det bare Erotikknett som opplyser kundene sine om fthalates-problematikken og oppgir innholdsfortegnelse på lekene sine. De fleste skriver bare at det er en «myk og deilig dildo» du har med å gjøre. Selv folk som Cupido-shop og Kondomeriet skriver ikke noe om problematikken rundt giftige sexleketøy, og oppgir ikke hva mye av leketøyet deres er laget av.
Mitt tips er å google navnet på leketøyet du vurderer å kjøpe deg, og se om det selges på gode, amerikanske sexbutikker som Good Vibrations og Toys of Babeland. Du kan også bestemme deg for å kjøpe fra bestemte merker, som Vixen Creations og Funfactory – to firmaer som lager rent silikonleketøy. Hvis du ikke finner innholdsfortegnelse, det ikke er fra et stort og annerkjent merke og du ikke finner leketøyet i noen store butikker, ville jeg holdt meg unna.
Oppdatert: Hvis du vil kjøpe fra en norsk forhandler, vil jeg anbefale Cecilie Kjensli. Selv om hun ikke har noe info om giftige leker på siden sin, fører hun bare kvalitetsprodukter og du kan trygt shoppe her.
Nesten samtlige sexleketøy er spesialavfall og kan ikke brytes ned i naturen. Ved å velge et leketøy i silikon eller hardplast, har du et produkt som varer livet ut, mens de billige alternativene både er giftige og et bruk og kast-kjøp.
Moral: Ikke putt spesialavfall i rumpa. Du finner en lengre og bedre guide til sexleketøy i Jenter som kommer, men jeg følte for å bedrive litt folkeopplysning før utgivelse.
Mr.Dressmann
Maria
supermat
Per 
izzyguomarit 
Regine 
Heidi
Espen Langedal - Sleivspark
Rolf Marvin Bøe Lindgren
Soarè
Creative Commons by-nc-nd
Blogginnlegg
