Fredag 15. august 2008

Hvorfor Linux? Del 2

Hvis Mac OSX, Windows og ulike Linux- distribusjoner var redskaper. For at du skal kunne beskrive operativsystemet ditt som «a more civilized weapon for a more civilized age.»

Torsdag 14. august 2008

Kroppen min er hjemmet mitt

Jeg skjønte det ikke før. Før var kroppen en slags fleske-kjøtt-entitet som satt siden av meg på sengen, et stativ for å flytte hodet mitt fra sted til sted. Tankene og denne berømmelige sjelen var noe som var utenfor, adskildt, en tåke som fløt rundt dette rare legemet som het kroppen. Dumme kroppen. Kroppen som ble sliten, ble syk, svettet, fikk kviser og la på seg ti kilo.

Vi sluttet fred for litt over et år siden. Vi gikk inn i fredsforhandlinger, diskuterte slanking og kosthold og helseproblematikk. Du kan lese deler av samtalen mellom kroppen og meg her. Helt til vi hadde en samtale som gikk noe i rettning av dette:

Virrvarr: Du kroppen?

Kroppen: Ja?

Virrvarr: Du er musklene, hjertet, hjernen, huden, sansene og nervene mine. Alt dette er jo egentlig «kropp» medisinsk sett. Hvem er denne «jeg»?

Kroppen: Det er enkelt. Du er meg.

Virrvarr: Oi.

Kroppen: Det burde ikke være så sjokkerende?

Virrvarr: Men jeg har vært så sint på deg! Også har du vært meg hele tiden!

Kroppen: Korrekt. Og du har behandlet deg selv (aka meg) ganske dårlig.

Selv om det er ganske logisk, tok det litt tid å komme frem til at kroppen min faktisk er meg. Jeg har vært så sint på strekkmerker, cellulitter, flesk på feil steder og buksestørrelser som stadig kryper oppover at jeg ikke har tenkt på at hva jeg har gjort mot kroppen min, har jeg gjort mot meg, mot hele livet mitt. Mot meg, ikke mot utseendet mitt. Kjip mat, perioder med sulteslanking, rusmidler og passiv røyking er verre for humør, psyke og blodomløp enn det er for hvordan jeg tar meg ut i bikini.

Og jeg spør meg selv: Hvorfor ble det sånn at utseende ble den viktigste motivasjonen for å ta vare på seg selv? «Spis sunt og tren mye, ellers kan andre se at du er tjukk og stygg». Jeg vet svaret. Jeg vet at skyldfølelse selger.

Det skumleste er at den tiden jeg følte meg tjukkest og styggest, var jeg søtest og slankest. Jeg har bladd meg gjennom bilder av meg selv som 17-åring og skjønt at jeg ikke var så svær som jeg trodde jeg var. Nå, 35 kg senere, smiler jeg til meg selv i speilet og sier «Wow, du kan umulig være så tung! Du som ser så søt ut!»

Jeg føler meg bra. Og vet du hva det betyr? Først nå tør jeg å slanke meg, trene og endre livsstilen min. Fordi jeg ikke vil straffe den slemme kroppen ved å gi den mindre mat. Jeg bare vet at den ikke kommer til å kjennes ut som et tempel hvis jeg fortsetter å behandle den som et gatekjøkken.

Onsdag 13. august 2008

Dikt fra notatboken: På ordjakt

En følelse flimrer i brystet.
Jeg griper den med en pinsett.
Den skal ubennhørlig beskrives;
hver farve, hver lukt, hver fasett.
Du leser om våkenetter
i herskerens sølvpalass,
men ordene fant jeg ved hjelp av
skalpell og forstørrelsesglass.

Spiss blyanten! Lad magasinet!
Vi drar ut på ordjakt i kveld!
Lyrikken tar form på papiret
når jeg obduserer meg selv.

Tirsdag 12. august 2008

…og her er solsiden av psykiatrien

«Overgrep i psykiatrien», «vold og tvang», «overdreven medisinering», «oppbevaring» – jeg leser debatter om psykiatri i Klassekampen, i bloggsfæren og følger kommentarer i mitt eget kommentarfelt. Noen ganger kan det virke som om psykiatriske institusjoner har mye til felles med fengsler og barnehjem fra femtitallet; at du blir fratatt verdighet og medbestemmelsesrett det øyeblikket du blir psykiatrisk pasient.

Jeg har hatt rare opplevelser og dårlige opplevelser med den delen av helsevesenet som skal ta seg av det gale hodet mitt. Likevel har de reddet livet mitt ved flere anledninger, også. Psykiatrien har en solside du ikke hører om så ofte. Jeg har hatt mye solskinn i min tid som pasient.

Ved den første innleggelsen min våknet jeg opp på somatisk akuttavdeling. Jeg var så dekket i ledninger, slanger og veneflon-drypp-dingser at jeg så ut som Robocop. Jeg var vettskremt. Jeg var skamfull. Jeg ante ikke hvor jeg var. Jeg ante ikke hva som kom til å skje med meg.

«Skal vi legge deg inn eller kommer du til å legge deg inn selv?» spurte psykiateren som vekket meg. Frivillig tvang. De trillet meg opp på psykiatrisk avdeling i den hvite, høye sengen med klærne og vesken min tullet sammen i fotenden.

Jeg hadde sett Gjøkeredet. Jeg visste godt hvordan dette kom til å se ut. Det skulle være overformynder-pleiere og ubehagelige leger, rare innsatte og hvite frakker overalt. Jeg var ikke forbredt på lyse lokaler med store, grønne planter, myke sofaer og sykepleiere i sivil. Jeg fikk te. Jeg fikk sove. Det kom noen og snakket med meg når jeg våknet om natten.

Jeg ble så godt behandlet at da krisen meldte seg et år senere, torde jeg dra tilbake og legge meg inn uten å måtte ta veien om en rundtur med ambulanse først.

Jeg har skjelt ut psykologer jeg ikke har likt. Jeg har skreket til sykepleiere og blitt bra behandlet likevel, etter å ha fornærmet dem etter noter. Jeg har blitt fysisk syk under oppholdet og fått behandling for det, også. Jeg har blitt sett, lyttet til og tatt på alvor, og fått pusterommet som har vært nødvendig for å kunne ta tak i mine egne problemer. Jeg har fått bra hjelp.

Noe har slått meg når jeg sammenligner Oslo-galehuset mitt med Veum-opplevelsen min: Jeg har vært syk i en rik bydel på Oslo Vest, på et sykehus med nok ressurser, masse ansatte, flere eksperter og få vikarer med dårlige stillingsbrøker.

Sykehuset mitt har gitt meg ubegrenset tid i trimrommet, gratis håndarbeidsutstyr og sjokoladepudding til dessert, i tillegg til en spesialutdannet person som følger meg hele dagen. Sykehuset har faste psykiatere, ikke turnusleger som ikke kjenner stedet, pasientene eller de andre ansatte. Jeg har kommet tilbake etter en knekk og fått store, varme klemmer av pleierne som kjenner meg igjen, siden avdelingene er små nok til at du blir kjent med bemanningen.

Problemet er ikke at folk kan tvangsinnlegges, medisiner generelt sett eller at det er noe prinsipielt feil med psykiatrien som system. Jeg gjetter på at slunkne sykehusbudsjetter og få spesialister i distriktene, samt store avdelinger med lite oversikt og dårlig tid til hver pasient skaper mange problemer. På Veum fikk folk prate med psykiatere to ganger i måneden. På galehuset i Oslo fikk jeg prate med psykiater hver dag. Det er et spørsmål om ressurser, ikke om prinsipper.

1 av 3 kommer til å slite psykisk i løpet av livet. Vi trenger et er bedre tilbud, flere psykologer, flere behandlingsplasser og mindre redsel knyttet til de psykiatriske institusjonene. Det er ikke farlig å være på sykehus om du er syk. Likevel kan du få dårlige sykehusopplevelser. Dette gjelder psyke og psykehusene, også.

Mandag 11. august 2008

Gjesteblogger: Apples snikende safari

På jobben i dag fikk jeg inn en PC til service:

Meg: Jeg ser du har installert Safari?

Kunden: Safari? Hva er det for noe?

Meg: Apples nettleser

Kunden: Hva er det?

Meg: Det er et program, laget av de samme som lager itunes, som gjør det samme som Internett Explorer

Kunden: Jammen hvordan kom den dit? Jeg har ikke installert noe safari?

Meg: Når du oppdaterer Itunes lastes Safari ned om du ikke sier nei til den.

Kunden: Er den et virus?

Meg: Nei, men vil du ikke ha den der kan jeg ta den bort

Kunden: Er du sikker på at jeg kan bruke ipoden min da?

Meg: Jada, safari har ingenting med ipoden din å gjøre.

Kunden: Men om den lastes ned når jeg oppdaterer itunes så trengs den vel av ipoden?

Meg: Nei, det er kun en lumpen måte å lure brukere til å laste ned deres nettleser.

Kunden: Fysj, det syns jeg ikke noe om, jeg vil ikke ha noe annet enn Internett.
Hvorpå avinstallerer jeg Safari og viser kunden hvordan hun i fremtiden kan unngå å installere det igjen.

Kunde: Huff, dette kommer jeg ikke til å huske…

Meg: Slapp av, det er bare å huske å hake vekk alt som står i den nederste ruten.

Kunde: Har de lov til å …snike den inn?

Meg: Ja.

Kunde: Det burde ikke vært lov. Jeg syns ikke noe om det!

Jeg er enig med kunden. Det er uetisk av Apple å snikinnføre et program uten å informere
brukeren på en skikkelig måte. Selvsagt, jeg ville sett det. Alle erfarne databrukere ville sett det.

Jeg har et reelt valg om jeg vil installere safari eller ei, men for deg som er en bruker som synker ipoden sin i ny og ne og lydig trykker “oppdater” når du får beskjed om det, er det ikke like lett. Du legger kanskje ikke merke til om det er en ekstra EULA de trykker “agree” på?

Og det er ikke så rart- du gjør bare det vi mer data-kyndige har lært deg opp til å gjøre:

Kunde: Hva gjør jeg nå?

Meg: Trykk: OK, neste, agree eller noe sånt.

Kunde: Er du sikker?

Meg: Jada.

Jeg blåser i om Safari er en god nettleser eller ei. Likevel blir jeg skeptisk av at Apple må snikinstallere den. Er den ikke god nok til at brukerne kan laste den ned av egen fri vilje?

Jeg regner med at jeg vil prate med flere brukere som lurer på «hva stoppklokken der nede er», eller som rett og slett ikke legger merke til den før jeg sier:

«Jeg ser du har installert safari?»

Avarielle er Virrvarrs topphemmelige gjesteblogger. Esquil har Truls, Robinson har Fredag og jeg har fått Avarielle. Hun har vært fast innslag i RL-livet mitt i mange år. Kanskje blir hun fast innslag i bloggen min, også? Når Avarielle ikke jobber med å reparere datamaskinen din, finner du henne på et serverrom nær deg. Bow to her, caus she is root. Og ønsk henne velkommen, selvfølgelig (c:

Søndag 10. august 2008

Skeptikerskolen: Kvantemedisin = kvakksalveri

Jeg har lang kvakksalvererfaring. Mitt kjødelige opphav har trukket meg med til homeopater, soneterapeuter, akupunktører og stappet i meg nok alternative medikamenter til å fylle en helsekostforretning. Jeg har vært til homeopat for å få behandlet alkoholisme og epilepsi, fått beskjed om at depresjonen min skyldtes for mye mobiltelefonstråling og blitt henvist til helse-eurytmist mot angstanfall.

Dette har fått meg til å gå en del ulike terapimetoder nøyere etter i sømmene, og jeg kommer til å gå gjennom en del av opplevelsene mine her i Skeptikerskolen sammen med en del forskning og informasjon om de ulike typene alternativ medisin.

Først ut er kvantemedisinen. Du har ikke hørt om det før, sier du? Det hadde ikke jeg heller, før familiens faste homeopat tok etterutdanning i faget. «Det er et fantastisk apparat! Du kan skanne alle cellene i kroppen for å se hvilke som er syke, hvilke som er friske, måle betennelser og potensielle sykdommer!» skrøt hun. Omtrent samme leksa finner du på hjemmesiden til dem som distribuerer apparatet i Norge, Scio AS.

Lillesøsteren min var den første i familien til å la seg behandle av apparatet (selv om det kostet noen hundrelapper mer enn en homepoat-time, selvsagt) og kom hjem med en ulykkelig beskjed: I følge kvantevidunderet var hun fullstendig parasittinfisert og måtte gå til gjentatte behandlinger for å bli kvitt de uvelkomne gjestene, samt ta en rekke homeopatmidler mot smådyrene. «Dette forklarer jo hvorfor du har vært så dårlig!» utbrøt samtlige familiemedlemmer. Parasitter. Der hadde vi problemet.

Noen uker senere hadde jeg time hos homeopaten. Jeg gledet meg til å ta maskinen i nærmere øyensyn. Greit, jeg følte meg litt som en fange festet i den elektriske stolen mens homeopat-kvante-dama festet ledninger til håndledd, ankler og på pannen min. I tillegg satte hun en skarp laser rett mot pannen og synsfeltet mitt. Slik skulle hun kunne lese av hva som skjedde inne i kroppen min.

Nå kunne jeg be henne undersøke hva jeg ville i kroppen min. Hun tastet som en gal på et tastatur, og det dukket opp dårlig tegnede bilder av alle organer i kroppen på en skjerm. «Gule prikker viser celler som er litt syke, de orange mer syke og de røde er veeldig syke!» forklarte hun. «Eh. Ok. Ta en full scan, da.»

Gjett hva som var problemet mitt? Parasittinfeksjon! Overalt! Og jeg måtte ta masse medisiner, samt komme til henne flere ganger for å bli kvitt udyrene. «Det er sikkert smittsomt!» sa mamma. «Hm.» sa jeg.

Jeg fikk med meg navnet på de spennende parasittene og kontaktet en venninne av meg med legeambisjoner og legefamilie (Hei, Joanna!). «Hm, parasitter?» sa hun. «Det kan legen din sjekke ganske enkelt.» Vi slo opp navnet på parasitten. «Vært i tropene i det siste?» spurte hun. «Nei.» sa jeg. «Da burde du ikke være infisert. På ordentlig.»

Legen min lo, men tok prøven. Ingen parasitter. Jeg avlyste timen med homeopaten. Hun skulle ha 700 kr for hver kvantemedisinsk behandling, i tillegg til at jeg måtte betalene medisinene selv.

På dette tidspunktet fantes det lite informasjon om kvantemedisin på norsk, foruten reklamesidene til firmaet som utdannet terapautene. Forskning.no tok tak i temaet da SCIO reklamerte for at kreftpasienter ble fullstendig helbredet av kvantemedisin. (Det er jo den sikreste måten å hisse på seg forskningsmiljøet på. Si at du har kreftkuren til kreftpasienter, og ta godt betalt.)

Jeg har fulgt debatten med interesse.

La oss se på et par av høydepunktene:

SCIO har påstått at det finnes masse dokumentasjon på at kvantemedisinen fungerer, men de tenker ikke offentliggjøre den – av frykt for legemiddelindustrien, i følge dem selv. Etter å ha blitt angrepet fra alle kanter på Forskning.no, har lederen for SCIO-Norge gått ut og sagt at kvantemedisin har sitt eget forskningsteam som en undergruppe av UNESCO. UNESCO, på sin side, benekter dette.

Noe av det mest spennende med diskusjonen, er diskusjonen rundt hvorfor kvantemedisin faktisk kalles kvantemedisin. Ingenting i teorien om at maskinen kan fange opp hver enkelt celles signaler har noe med kvantemekanikk og relaterte fenomener i fysikken å gjøre. Gaute Einevold, professor i fysikk ved NTNU sier følgende om SICO og kvantemedisinen:

Det brukes noen ekte uttrykk fra kvantefysikken, som virtuelle fotoner og kvantekoherens. Men ordene har ingen sammenheng med metodene i SCIO.

I tillegg dukker det opp begreper som “quantum chromokinetics”, som ikke gir noen mening, selv for en kvantefysiker.

- Imidlertid ligner det kanskje litt på “quantum chromodynamics” som er en teori som beskriver partikler inne i atomkjernen. Men denne teorien kan heller ikke ha noe med metodene i SCIO å gjøre, forklarer Einevoll.

Konklusjonen er at «kvante»-begrepet brukes som salgstriks og for å gi den alternative medisinen et mer vitenskaplig skjær ved å stjele tilfeldige ord fra kvantefysikk. Denne artikkelen viser at det er flere retninger enn kvantemedisinen som bruker «kvante» som et trylleord. De færreste av oss skjønner kvantefysikk, og hvis du som pasient ikke tror at det er meningen at du skal forstå prinsippene bak behandlingen din, stiller du færre spørsmål.

Kan kvantemedisinen virke?

Om vi ser bort fra shady dokumentasjon, mine rare opplevelser med terapiformen og det lite elegante trikset med å bruke ord fra fysikken som reklame – er det fysisk mulig å bestemme om en celle er frisk eller syk ved hjelp av et sånt apparat?

SCIO Norge sier at de ved hjelp av kvantemedisin kan finne alle sykdommer og mangler i hele kroppen ved å måle elektromagnetisk stråling fra hode, ankler og håndledd. Dette er fordi alle celler, molekyler, bakterier o.l. har sin egen elektromagnetiske frekvens. Sykdommer eller mangler vises som forstyrrelser i frekvensene.

Allerede her har behandlingsformen dokumentasjonsproblemer. Norges eneste Nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver, forsket på elektromagnetiske forskjeller på vanlige celler og kreftceller. Hypotesen holdt ikke, rett og slett fordi cellene sendte ut ganske vilkårlige signaler. Ingen dokumentasjon fra SICO + negativ dokumentasjon fra fysikerne lover dårlig for behandlingsmetoden.

Det svakeste punktet i teorien er likevel at apparatet skal kunne sende frekvenser tilbake i kroppen for å få cellene til å fikse seg selv, og at de aller fleste problemer skal kunne løses i løpet av to-timersbehandlinger over tre ganger. Alt fra allergi og c-vitaminmangel til kreft og diabetes. Det høres usannsynlig ut.

Likevel betyr ikke det at noe høres usannsynlig ut at det nødvendigvis er galt. Det suspekte med kvantemedisinen er at de ikke vil la den tradisjonelle vitenskapen forske på teoriene og resultatene deres, samt se dokumentasjonen deres på at teoriene stemmer.

Manglende vilje til å vise til dokumentasjon betyr gjerne dette: At det ikke finnes dokumentasjon og at hele konseptet dermed er tøys, hvilket er ganske uetisk, og/eller at SICO-Norge tjener gode penger på å la desperate mennesker betale 700 kr for hver behandling, istedenfor å la alle nyte godt av de fantastiske funnene deres. Det er heller ikke særlig etisk.

Jeg opplevde at kvantemedisineren fant opp tilfeldige feil som jeg dermed kunne helbredes fra. Det er jo veldig greit å finne opp plager for kunne å fikse dem igjen, ikke sant?

Rask, nøyaktig, smertefri behandling av absolutt alt, inkludert kreft, er for godt til å være sant, uansett hvor mye man bruker fyndord fra vitenskapen som kvanter, fotoner, stråling eller energi for å forklare det.

Virrvarrs educated guess: Styr unna.

Lørdag 9. august 2008

Jeg leker Lifehack, del 1

Jeg har skrudd ned tempoet i livet mitt i løpet av sommeren og leker «bli friskere»-leken. Det er en langsom lek. Den får meg til å lete etter smarte løsninger på små problemer, rett og slett fordi gale damer er litt mer «støyømfintlige» enn friske damer. Jeg er ikke egentlig noen «fiks livet ditt»-blogger, men jeg tenkte jeg skulle gi dere innsyn i et par smarte løsninger som har fungert for meg i det siste.

*Kremt* Først ut:

Tidsplanlegging:

Jeg har alltid vært en todo-liste-junkie. Noen har en filofax de skriver opp alle avtalene sine i, mens jeg har hatt en liste med to hundre punkter over ting jeg skal gjøre. Det er noen gode ting ved å skrive todo-liste. Jeg har oversikt over hva jeg skal, jeg slipper stresset ved at jeg glemmer å gjøre ting og jeg får strukturert hodet mitt.

Hjernen vår liker best å tenke på én ting av gangen, så det å skrive ned alt på et sted reduserer stress. Problemet med laaange todolister er at jeg ser alt jeg skal gjøre hele tiden. Selv om jeg er aldri så flink en dag, får jeg ikke følelsen av å være ferdig når jeg stryker av åtte punkter på en liste med nesten tre hundre ting.

Heldigvis har jeg laget et nytt og forbedret system. Jeg har delt todo-listen min inn i to nye systemer.

• En Remember the Milk-liste som jeg henter ut fem oppgaver fra hver dag. Disse fem punktene er dagens todo-liste. Jeg får redusert antall ting jeg gjør hver dag (et mål for meg, andre kan kanskje bli mer effektive av dette?), samtidig som jeg får gleden av å gjøre ferdig en todoliste hver kveld! Du skal ikke undervurdere gleden av å krysse ut alt og si at du er ferdig
• En idéboks. Som en kreativ person er det veldig enkelt å putte opp alle de gode idéene jeg får på todo-listen min. På denne måten går idéer med utspring i overskudd over til å bli et stressmoment. «Jeg skulle jo lage ti små bilder av blekkspruter!» maser hjernen min. Dette har jeg løst ved å kjøpe meg en fin boks (min har det vært te i) og skrive hver eneste gode idé jeg får på en liten lapp og putte i boksen. På denne måten kan jeg trekke en lapp og gjøre det når «jeg må lage noe nååå!»-anfallene nærmer seg. Jeg stjal denne gode idéen fra Natasha.

For en mindre stressende hverdag- Revolusjonært Roteloft ^_^

Torsdag 7. august 2008

Obama som Antikrist

Jeg har ikke blogget noe fra den amerikanske valgkampen inntil nå, delvis fordi jeg trodde både Clinton og Obama var bedre alternativer enn Bush og McCain og delvis fordi jeg er svært klar over at skillet mellom demokrat og republikaner ikke på noe vis er et skille mellom rødt og blått, men ekstremhøyre og litt mindre ekstremhøyre. Jeg har lest og holdt meg oppdatert, sett youtube-filmer og nyhetsklipp, men ikke engasjert meg nevneverdig.

Nå begynner ting å bli svært intressant, ihvertfall på et metapolitisk nivå. Hvorfor? Fordi det er intressant å se hva slags skyts McCain må bruke for å forsøke å vinne mot Obama. På den ene siden har du en folketaler som er ung, fresh, kjekk og gjør seg godt i media. Han sier «change!» i hver tredje settning og tiltrekker seg større publikum enn en popstjerne.

På den andre siden har du en gammel, gråhåret gubbe som hverken er noen spesielt god taler eller står for noe særlig spennende. Han har gleden av å representere partiet som har fostret USA’s mest upopulære president noensinne. På hvilken måte kan den gamle republikaneren vinne over den unge demokraten?

McCain sin kampanje forsøker å fremstille Obama som en popstjerne, klipper ham inn sammen med Britney og Paris Hilton og stiller spørsmål ved hvorvidt han er i stand til å lede noe som helst. Greit, snu motkandidatens største fordel til kritikk. Smart grep. Ulempen er at alle McCains reklamer for seg selv først og fremst handler om motkandidaten hans, ikke om ham selv. Sjekk ut denne:

Det mest spennende og litt kuriøse er hvordan McCain legger opp til å utnytte den superkristne befolkningens redsel for dommedag. Spørsmålet «Er Obama Antikrist?» brer seg som en farsott, og McCain spiller på samme frykten i denne valgkampvideoen.

La oss ta et skritt tilbake og se på hvordan Antikrist fremstilles i Johannes Åpenbaring. Han skal være den dyktige, tilsynelatende gode og velmenende folketaleren som skal få hele verden med seg. Folk skal tro at Antikrist er Kristus, mens han egentlig er Satans utsending på jorden som skal narre med seg de troende ut i synd og fortapelse. Bare Guds utvalgte skal se hvem han egentlig er.

USA er i økonomisk nedgangstid. Å trekke parallellen fra presidentvalget til jordens undergang er en måte å vekke mer frykt i folk. Ved å gi folk en subtil følelse av at Satan er i ferd med å bli valgt til president, øker man sjansen betraktelig for at Barack Obama skal bli utsatt for et atentat. 12 % av alle amerikanere tror Obama er muslim etter aktiv propaganda fra Fox News med venner. Hvis en tilsvarende del religiøse ekstremister får det for seg at han er Antikrist, svømmer han i svært varmt vann.

Det er ikke så ofte at konfliktaksen «Den Ondes Utsending» og «Det Godes Beskytter» trekkes inn så klart og tydelig som i denne valgkampen. Mens Obama snakker om tro på forandring, spiller McCain på frykten for dommedag. Hvor ble det av all politikken i metafysikken?

Onsdag 6. august 2008

Brevet som ikke ble sendt fra asylet

Denne samtalen fant sted ved den siste innleggelsen min på psykiatrisk:

Psykologen: Kan jeg få et par ord med deg i enerom, Virrvarr?

Virrvarr: Sure. Hva skjer?

Psykologen: Ikke ta dette ille opp, men… jeg hører du blogger mens du er her på sykehuset?

Virrvarr: Eh. Ja. Hvordan det?

Psykologen: Du har ikke tenkt på at det kan være problematisk?

Virrvarr: Problematisk på hvilken måte?

Psykologen: Vel, noen av pasientene kunne ta det ille opp. Og pleierne for den saks skyld…

Virrvarr: Ille opp? Hva mener du?

Psykologen: Du kan jo ikke forvente like god behandlig om du henger ut pleierne dine på internett ved navn.

Virrvarr: Jeg henger ikke ut noen ved navn! Jeg skifter kjønn og stilling på folk! Jeg skriver om hendelser så de skal bli ugjenkjennelige! Jeg har til og med kallenavn på mannen min og meg! Hva er det folk har reagert på i bloggen min?

Psykologen: Eh. Altså. Jeg har jo strengt tatt ikke lest den i det hele tatt. Bekymringen om at du blogget kom opp på et morgenmøte. Vi må jo tenke på sykehusets rykte, ikke sant?

Virrvarr: Ikke lest det? OMG! Gå og les før dere bekymrer dere, da! Jeg har ikke skrevet hvilket sykehus det er jeg er innlagt på en gang!

Psykologen: Vel, jeg kan sikkert ta en kikk, men du må huske på at jeg har mye å gjøre. Vi ville bare at du skulle tenke deg om før du skrev noe om oppholdet her på nettet.

Virrvarr: Jeg har blogget i halvannet år. Tro det eller ei, men jeg har en personvernspolicy. Jeg vet hva jeg driver med.

Psykologen: Jada, jada. Likevel tror jeg at det hadde vært best om du lot være å blogge mens du er her. Tenk på det som en … taushetsplikt?

Virrvarr: Pasienter har ikke taushetsplikt!

Psykologen: Selvfølgelig ikke. Kanskje du bare kan øve deg på å skrive om noe annet enn det som har skjedd i løpet av dagen? Om en bok du har lest eller noe i den duren?

Virrvarr: Tror du at jeg skriver dagbok på nettet, eller?!

Psykologen: Er det ikke det blogging er, da?

Virrvarr: Nei. Gå og les bloggen min og slutt å vær paranoid.

Psykologen: Vi er ikke paranoide, men jeg håper du forstår at pleierne kommer til å være skeptiske til å låne deg datamaskin resten av oppholdet?

Virrvarr: …

Psykologen: Vel, da tror jeg ikke det var noe mer? Det vil være bra for deg med en pause fra bloggingen, uansett. Du blir jo litt oppskaket når vi snakker om den.

Virrvarr: Note to self: Blogg dette.

Tirsdag 5. august 2008

Hvordan bli troll?

Nei, jeg snakker ikke om din venn fra folkeeventyrene som Askeladden kappeter med. Den typen troll er forbehold Kittelsens malerier og souvernirbutikker på Gardermoen. Revolusjonært Roteloft gir deg den ultimate guiden til internett-troll og hvordan trolle best/verst mulig. Kurset er nyttig for alle, enten du er et troll og skal forbedre og effektivisere trollingen din, eller om du bare er en vanlig bruker som trenger å gjenkjenne et troll når du møter det.

Først: Hva er et internett-troll?

Wikipedia-essayet «What is a troll?» forsøker å definere troll på denne måten:

Ignorance is not trolling. Genuine dissent is not trolling. Biased editing, even if defended aggressively, is in itself not trolling. By themselves, misguided nominations, votes, and proposed policy are not trolling. They are only trolling when they are motivated by a program of malice rather than ignorance or bias. This requires a judgment of the personal motivation for another’s action. Such a judgment can never be made with anything approaching certainty. This fact should always be kept in mind when one is tempted to label someone a troll.

Trolling er ikke dumme kommentarer, å ta feil i en diskusjon eller å ha en annen agenda enn deg. Trolling er ikke kverulering eller å bruke hersketeknikker i debatt. Trolling er å gå bevisst inn for å forsure diskusjonsklimaet, lage mest mulig kvalm og rett og slett være kjip med vilje, ikke fordi man har misforstått eller er litt skarp i kantene.

På mange måter kan trolling sammenlignes med blotting. Noen skriver en drøy kommentar de veldig gjerne vil ha reaksjoner på, og hvis de får den reaksjonen fortsetter de å sende flere drøye kommentarer. Forskjellen på trolling og blotting er at du er usynlig som troll. Mens blotteren står der og vifter med tissen til barneskolebarn, sitter trollet glad og fornøyd på jobb og vet at ingen på Ubuntuforum er klar over at det egentlig er Pyntelige Pia Personalsjef som i all hemmelighet kommenterer som en gal under tag-linen «All Ubuntu-users are nazis!!!111»

Du kan trolle uten å være troll.

Begrepet «troll» har ført til det nye verbet «å trolle». Hva betyr det å trolle? Å gjøre det samme som et troll og oppføre seg som et troll. En av grunnene til at man skiller mellom å være troll og å trolle, er at mange kan bruke trollteknikker bevisst om de vil oppnå noe spesielt.

Hvis du er veldig irritert på et forum, er det å lage seg en ny bruker for å starte sure diskusjoner fulle av personangrep og usakligheter en effektiv metode for å få andre brukere til å bli slitne, oppgitte og forlate forumet.

Judith Donath beskriver skaden trolling påfører nettsamfunn på følgende vis:

Trolls can be costly in several ways. A troll can disrupt the discussion on a newsgroup, disseminate bad advice, and damage the feeling of trust in the newsgroup community. Furthermore, in a group that has become sensitized to trolling — where the rate of deception is high — many honestly naïve questions may be quickly rejected as trollings. This can be quite off-putting to the new user who upon venturing a first posting is immediately bombarded with angry accusations. Even if the accusation is unfounded, being branded a troll is quite damaging to one’s online reputation.” (Donath, 1999, p. 45)

«Jeg har trollet et frp-forum i hele dag!» skoggler en venn av meg. Han er en koselig kar så lenge han er på Rød Ungdoms forum og kommenterer i bloggen min, men går inn for å forsure tilværelsen for politiske motstandere for moro.

Siden det å trolle i ditt eget navn ikke gjør underverker for ditt gode navn og rykte, har ofte smarte troll bare en trolle-rolle med eget nick og epostadresse de bruker til å skrive hets¸personangrep og lage kvalm mens de skriver «normale kommentarer» med et navn de kan bli gjenkjent som. Ergo er det forskjell på å være troll hele tiden og trolle noen få steder. Begge deler er like slitsomt for dem som blir trollet.

Hvorfor trolle? Og hvem er trollene i virkerligheten?

Alle kan være troll. Læreren din, moren din og ellers profilerte politikere kan kose seg like mye med å trolle som den lett paranoide sektlederen i en menighet nær deg. Likevel kan vi dele opp trollene i følgende sosiale undergrupper:

• Kosetrollene. De morer seg over å være usaklige, få reaksjoner og se nettsamfunn gå i oppløsning. Dette er ofte folk som vet at de troller og ler godt av sine egne vemmelige innspill. «Så velformulert og morsom trolling!» sier de til seg selv. «Haha, de blir nok sure på Kristenblogg etter at jeg skrev kommentaren om at Jesus er en lærhomse!» Linus Thorvals kosetroller litt når han kaller alle fra FreeBSD «masturbating monkeys». Hvis du lar kosetrollene være heelt i fred, gir de seg raskt. De vil le godt over hvor sinte folk blir over noe de bare sa «for moro skyld».
• De politiske trollene. De er mot noe du er for, og går bevisst inn for å ødlegge debatten og personangripe deg til du ikke orker diskutere mer. Hvis du skriver en kritisk post om regjeringens harde asylpolitikk, vil det politiske trollet hoppe ut fra vg-nett og skrive et langt innlegg om at «håper du blir voldtatt av en negerfaen, muslimelsker!» Politiske troll kan være bevisste sabotører eller usaklige folk som bare er veldig provoserte.
• Stalkertroll. De er ute etter å ta deg som enkeltperson. Folk du har fornærmet, være seg ekskjærester, politiske motstandere, eller noen du har utestengt i din tid som forummoderator. Det kan også være noen gærninger som føler seg avvist av deg fordi du ikke har svart på forumtråden deres eller linker til bloggen deres. Stalkertroll gjenkjennes på aktivt personangrep og «outing» av privat informasjon på nettet.
• Gærning-troll. De vet at alle sigøynere er romvesner, alle katolikker er scientologer og at ingenting er så giftig som å spise geitost. De er her for å forkynne det skrekkelige budskap, enten de er på forum for Rosebusk-entusiaster eller i kommentarfeltet til bloggen din om webutvikling. Gærning-trollet lager seg en bruker på forum for venstreradikale og starter tråden «Det er syndig å onanere, barn!!!11» før du får sagt «moderator». Heldigvis er de enkle å kjenne igjen.
• Kjepphest-trollet. Dette er en slitsom type, særlig i kombinasjon med andre troll. La oss si dere har fått et gærningtroll på forumet, og moderator vil kaste ham ut. «Hvorvidt jøder egentlig er MC-musene fra Mars har ingenting på Pelles PC-forum å gjøre.» Da kommer kjepphesttrollet og skriver tusen innlegg om sensur og yttringsfrihet. Etter dette kommer enhver kommentar kjepphesttrollet skriver, uavhengig av tråd, til å handle om sensur og yttringsfrihet. Kaster du ut kjepphest-trollet, kommer han til å lage en ny bruker hvor han øyeblikkelig starter en diskusjon med overskriften «Er dere det forumet som er så kjent for sensur og manglende yttringsfrihet?» Bytt ut «sensur og yttringsfrihet» med hvilket som helst annet tema og du har en formel for kjepphest-trollets lykkelige liv.

Klassiske trolltips:

Greit, du vet hva et troll er, du vet hva slags type troll du vil være og du er klar til å sette igang med å forsure dagen til alle nettbrukere nær deg. Her er noen godt brukte trolleteknikker:

1. Vær vulgær. Stygge ord, heftige personangrep og ekle ordspill skiller småtroll fra store troll. «Alle på VG-nett sitter hjemme og runker støttekontakten sin!» «Feministfaen! Feite fleskeberg! Du sminker deg med brukte tamponger!» Jo styggere og eklere, jo større sjanse for at noen føler de må svare like hardt tilbake.
2. ALLE SKIKKELIGE TROLL BRUKER MYE CAPS-LOCK!!!!!!111111one
3. Skal du ty til personangrep, så bruk fullt navn og mailadresse. Vet du hvor de bor? Kjør på!
4. Vær strategisk. Bruk deg god tid på å få venner og støttespillere om du tenker du skal trolle én bestemt person. Kanskje du skal avtale med noen folk om at du skal skrive et stygt innlegg og de skal hjelpe deg ved å følge opp?
5. Still ultimatum. «Det er enten meg eller Tore på dette forumet. Hvis ikke han slutter, slutter jeg!» «Hvis ikke den kjipe kommunisten legger ned nettsiden sin, legger jeg ned nettsiden min!»
6. Skriv det omvendte av det de andre i bloggen, forumet eller irc-kanalen mener. Registrer deg på ungdomsforumet til Pinsemenighteten og start tråden «Jeg elsker Satan!» Bli med i en motivasjonsgruppe for overvektige for å fortelle dem hva slags feite tapere de er og hvor tynn og lekker du er.
7. Finn din stil. Er du et langsomt, strategisk troll som venter på det rette øyeblikket for å trolle forumet i stykker, eller er du et hit-and-run-troll som elsker å legge igjen «Du suger!»-kommentarer på tilfeldige blogginnlegg for så å ikke komme tilbake?

Hvordan bekjempe troll?

Dette er heldigvis ganske enkelt. Ignorer dem, slett kommentarene deres og kast dem ut av forumet. Den viktigste huskeregelen er å ikke mate trollet. Det er veldig kjedelig å være troll om det ikke får noe reaksjon. Derfor er taushet det beste svaret på anonyme hatblogger og spamfilteret det beste svaret på troll-kommentarer. Moderer forumet og irc-kanalen din, ha strenge regler for debattstil på forhånd og vær trollbevisst.